Hjelp! Enda flere serier

Serier i barne- og ungdomslitteraturen har vært en del omtalt i det siste, nær sagt både her og der.  I starten av min karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var serier fæle greier. Da var det Hardyguttene og Frk detektiv og annen styggedom fra Stratemeyer-syndikatet det dreide seg om. Disse hadde fast plass i 0-samlinga på Deichman og var fy fy. Siden har det kommet stadig flere serier, og noen holder god litterær kvalitet. Så den tida da det var likhetstegn mellom serier og dårlig litteratur er forbi.

Noen serier vil som kjent ingen ende ta, som for eksempel Svein og Rotta-bøkene, Dr Proktor, Lasse-Majas detektivbyrå, Små søte løgnere etc etc. Og så har det jo kommet et utall med trilogier, ikke minst innen fantasy; fra noen ganske gode til det helt elendige.

Uten å ha gjort noen undersøkelser virker det som de serieløse bøkene blir færre og færre. Fra vår (NLBs) synsvinkel begynner dette å bli problematisk, siden bokbudsjettet blir bundet i alle disse pokkers seriene. Vi kan jo ikke bare plutselig avslutte en serie, liksom! Regner med at også andre bibliotek begynner å føle det økonomiske presset, ikke minst i disse tider hvor bibliotekbudsjettene bare synker og synker.

Under enda noen nye serier:

FOTBALL

Fotballfeber av Ronny Solvik Engebretsen er første bok i en serie som heter Kristoffer Blink. Helten er Kristoffer, en gutt på 11 år, med forballtalent på linje med Zidane, Ronaldo og Rooney. Han flytter til en mindre by, i et område som kalles Gammelsiden. På Nysiden er det pent og strøkent og på Gammelsiden noe mer forsoffent. Selvfølgelig er det rivalisering også mellom de to fotballagene for gutter 11 år, som altså befinner seg på hver sin side av denne byen. Treneren for Kristoffers lag er mest interessert i korps og skjønner lite av fotball, og laget er elendig.

Så vil ordføreren ( forøvrig faren til en bølle av en midtbanespiller på Nysidens lag) gjøre om fotballbanen på Gammelsiden til søppelplass, men går med på et veddemål. Hvis Gammelsiden klarer å vinne over Nysida i fotball blir det ingen søppelplass. Mye å ordne opp i for vår helt altså, og hvordan DET går kan dere jo tenke dere sjæl.

Forfatteren har tatt seg en del friheter, for eksempel i forhold til regler i kommunepolitikken. Heller ikke på andre måter er dette særlig sannsynlig, og personskildringene er temmelig svart-hvitt. Forfatteren briljerer heller ikke språklig og intrigen er tynn.

John Arne Riise er derimot ikke enig, som det skrevet står på blurben på omslaget:

”Super bok for alle som drømmer om å bli fotballstjerne!”

Heldigvis finnes det bedre fotballserier, selv om ingen av dagens fotballbøker som når opp til Max Lundgrens 11-mann fra 70-tallet som Sverre Henmo skriver så briljant om her. 

DETEKTIVER

Da er den nye serien Detektivbyrå kr 2 av Jørn Lier Horst, politimann og forfatter, mer veldreid. Denne gangen henvender han seg til yngre barn. Det er allerede kommet ut to bøker i denne serien i år, så dette er noe forlaget har tro på. Heltene er en jente og en gutt, kan kanskje være 10 år, og hunden Åtto. Handlinga er fra et lite fiktivt sted, hvor idyllen råder, då bortsett fra i én skikkelig skummel bakgate. Jeg har lest Operasjon Tordensky, hvor byrået ordner greit opp i diverse tyverier av blant annet varebil, gjær, sukker, einebærbusker etc. Bøkene minner ikke så rent lite om den småkoselige og akkurat passe spennende serien LasseMajas detektivbyrå av Martin Widmark (i denne serien er det i skrivende stund kommet ut 21 bøker på norsk). Det er også naturlig å sammenlikne med Sommervikserien av Linn T Sunne, hvor det er mer liv i personsskildringene. Tilbake til Detektivbyrå 2. Fortellingen får god drahjelp i fargerike illustrasjoner på hvert eneste oppslag.

VENNINNEINTRIGER

Sprekkehemmeligheter av Anneli Klepp
er så vidt jeg kan se første bok i en ny serie som heter Lines verden. Målgruppa er noenlunde den samme som Lier Horst bok, unge lesere i småskolen som trenger lesetrening. Da bortsett fra at Klepps bok med all sannsynlighet appellerer mest til jenter. Temaet er velkjent; venninneintriger, styrkeforhold i venninnegruppa, hva ekte vennskap er, å tørre å gå sine egne veier og finne nye venner. Etc. Også i denne boka spiller en hund en vesentlig rolle i handlinga. Forfatteren tilfører ikke noe nytt til temaet men en helt grei fortelling om en sterk jente.

Up, up and away...

En av fjorårets beste faktabøker – nei forresten glem det, jeg drister meg til å si den aller beste, det skal i hvert fall mye til å gjøre det bedre enn dette - er Verdens første ballongferd av Lena Lindahl. Så vidt jeg skjønner må dette være en debutant, så derfor skulle boka også ligge godt an til å få debutantprisen. Den burde også være en utmerket kandidat til å få prisen for beste illustrasjoner 2012 for Rui Tenreiros gammeldagsnaivistiske bilder er virkelig gode, og kler denne teksten godt.

I dette intervjuet forteller forfatteren at hun har gjort grundig research, og det skjønner man. Det geniale er at hun har klart å forenkle stoffet slik at det (også) kan fenge ganske små barn. Bokas motto er ”Alle kan fly, du må aldri gi opp”, og akkurat det å realisere sine drømmer er et fremtredende tema. I fokus for handlinga er brødrene Joseph og Étienne Montgolfier.

Selvfølgelig er det også en skurk med i fortellingen, nemlig Jacques Alexandre César Charles, som var ansatt i Det kongelige vitenskapsakademiet i Paris, og som bare har forakt til overs for disse bondegutta fra Annonay. Men som i alle gode eventyr: den som ler sist ler best. Litt sånn Davids kamp mot Goliat kan man kanskje si.

Jeg har tillatt meg å ta med noen bilder fra boka som på INGEN måte rettferdiggjør originalen (håper ingen kutter huet av meg!)

Først blir leseren tatt med på en flytur ned mot papirfabrikken til brødrenes far. Før leseren blir gjort oppmerksom på at : 

"Fly? Vent litt. I 1783 finns det jo ikke fly, og bare fugler kan se noe fra lufta."

"Og hei, hvem er nå forresten han som står der nede ved mølla- og kikker ... opp?"

Og det er altså Joseph Montgolfier, som undrer hvordan det vil være å sveve sammen med skyene.

Her sauen, hanen og høna som var de første som bemannet... unnskyld... bedyret verdens første luftseilas. Som det skulle framgå med en ganske stolt holdning, her underveis mot Versailles.

Og her er selveste Marie-Antoinette sammen med sauen. (Siden "inviterer hun ham til å bo på den vesle bondegården hun har rett ved slottet, der hvor alle sauer lukter parfyme og går med silkesløyfe."

Og her et dobbeltoppslag av den første lufseilasen over Versailles.

Bildene tar fint opp steminga av 1700-tall, og undestreker humoren i teksten.

I dag er jo det å fly ikke så svære greier lenger, men hvis det lander en LUFTBALLONG i ditt nærmeste nabolag går det jo ikke akkurat upåaktet hen, slik disse bildene fra en en sommerkveld i juni 2011 viser.

Fremdeles til værs...

og her har luftballongen nettopp landet i en hage i Husebygrenda, og fotografen iler til

sammen med andre skuelystne. 

Og der sank ballongen sammen gitt!

Sikkert unødvendig å si, men denne ballongen var bemannet i ordets egentlige forstand. Det hadde vel blitt et helsikes spetakkel med dyrebeskyttelsen etc hvis man fremdeles sendte dyr opp i luftballonger.


Til slutt litt musikk, og som vanlig klarer jeg ikke å bestemme meg, så da kan vi jo høre litt på både


Nancy Sinatra som her er langt unna både Versailles og Vestre Holmen


 og The Supremes.

Spennende?

I dag to spenningsbøker.

HESTAR MEG HER OG HESTAR MEG DER
Anne Viken debuterar med boka Elise og mysteriet med dei døde hestane. Som alle sikkert skjønar no er dette ein spenningsbok, men sidan det og er ein del hestar og riding i boka må ho og kunne kallast ei hestebok. Sjølv om dei obligatoriske snørrhovne stalljentene ikkje er med.

Elise 13 år skal denne sumaren handlinga finn stad vere assistent for onkelen sin, som vikarierar som dyrlege i ei fiktiv bygd i Noreg.

Han heiter Kalle, og har 

”draget på stort sett alle, frå hestejenter til dei mest hardcore bondekoner. Av og til har han til og med draget på bonden sjølv” s 26

Tordenbygda er ein stad med ein uvanleg rik storviltfauna og ei noko dunkel fortid. Fæle ting skjer og Elise, som det skal syne seg er ei riktig tøff jente, freistar med dødsforakt å løyse mysteriane.

Forfattaren er sjølv veterinær og ho lykkast til overmål å nytte kunnskapen sin slik at det vert levande, ja skikkeleg spanande, lesing. Det er jo ikkje måte på kor mykje den unge veterinærvikaren må til pers i denne boka. Til dømes er det ei gripande skildring av ein hund som er så sjuk at avliving er einaste utvegen. Forfattaren vil og seie noko om veterinæryrket og både kylling- og pelsdyrindustrien får sitt.

Boka er frodig og full av forteljarglede. Eit døme er den noko burleske skildringa av det årlege kusleppet heilt i byrjinga av boka. Når dei rasar forbi prestegarden brukar presten å kaste gamle salmebøker og altervin (!) etter dei. Av andre andre personar i boka kan nemnast Gamle-Mathias som bur saman med presten. Og den slemme, biske og noko alkoholiserte bonden Martin. (Kanskje ikkje så rart at han drikk, dette er enda ein av disse bøndene som har følt seg forplikta til å ta over slektsgarden, sjølv om han helst ville jobbe som journalist. )

Både den temperamentsfulle Elise og onkelen hennar er levande personar og replikkane sit godt. Forteljinga har driv og varme og nokre gonger er det riktig spanande.

Ein absolutt godkjent debut dette. Det eg likte minst med boka er alt dette my(s)tiske stoffet, som til dømes norrøne offerplassar, gamle munkeordnar som ofrar hestar med lange aner til djevelen, hestekultar, gamle kyrkjemaleri, torshammarar med meir. Eg trur at boka hadde stått seg like bra utan alt dette.


UT PÅ TUR ALDRI SUR
Akkurat som handlinga i Elise og dei døde hestane er handlinga i Øst for Dunkelpiggen av Julia Kahrs noe på siden av virkeligheten.

Jeg likte starten best. Fiola, med velmenende men svært travle foreldre uten interesser for friluftsliv, overtaler bestevennen Peter til å begi seg ut på en ekspedisjon med alt det innebærer – dette inspirert av naturfaglæreren. Målet er å finne noen sjeldne fjellfioler i Blomsterdalen. Ungene, begge 10 år,  er enkelt rustet, teltet er for eksempel bare et rosa leketelt, og ingen av dem har vært ute på fjelltur før. Men innsatsviljen og pågangsmotet hos Fiola er stort.

Boka har en koselig grunntone. I følge forlagsreklamen er dette en ”skummel og fantastisk eventyrekspedisjon” men spenningstoppene uteblir. Egentlig skjer det ikke så fryktelig mye annet enn at de utsettes for vær og vind, fisker og får fisk, går seg vill, tenner bål, blir borte fra hverandre og finner hverandre igjen etc. Etter  en del slit og strev finne de finner også et tomt hus. Dette kunne det kanskje ha vært gjort en del mer ut av.

Etter 150 sider oppdager de en gifttønne og resten av de i alt 258 sidene går med til å forhindre at dalen blir forgiftet. Og så ender alt i forsoning og fordragelighet, ungene gjenforenes med foreldrene og alt ordner seg til alles tilfredshet. Jeg sier som jeg har sagt noen ganger før, boka burde ha vært strammet en god del inn.

Til slutt litt musikk.

Passende musikk i anledning våre venners jakt på fjellblomster kan være denne klassikeren, her sunget av Joan Baez. 

Og som om ikke det skulle være nok, slipper vi også til Van the man! Ikke dårlig den heller for å si det med en mild understatement.

Livet i Inkognitogata 18

Boka med den litt lange tittelen Statsminister Fahr og sønn ; Barna som forsvant er skrevet av debutanten Lars Joachim Grimstad.

• Hovedpersonen er Finn, tipper rundt 12 år, 
• faren er tidligere taxisjåfør som er blitt statsminister (etter at han startet Merpartiet som har en politikk inspirert av samtaler med kundene i baksetet, så da kan dere vel tenke dere sjæl), Finn får under spesielle omstendigheter som dere kan lese om selv en ny bror, 
• Kimmelim, virkelig en artig kar med en noe spesiell fortid, snart dukker også 
• Sunniva opp, en klassevenninne, ei skikkelig tøff jente med temperament, 
• en gymlærer, 
• diverse skurker, 
• hemmelige agenter, 
• androider, 
• noen slemme barn, 
• slemme gamlinger, 
• med flere. 

Som tittelen tilsier forsvinner det haugevis med unger og Finn og Sunniva må ta affære. Som dere skjønner så er denne boka helt far out i forhold til virkeligheten. Derfor er det jo litt artig at handlinga finner sted i området bak Slottet, og ungene går på Urra. Uranienborg for uinnvidde. Boka har også (minst) en bihistorie, men forfatteren kommer i mål til slutt på - for en debutant å være - imponerende måte og får alt til å gå opp.

Her et bilde av statsministerboligen i Inkognitogata... unnskyld - gaten heter det vel strengt tatt på disse kanter. 

Og dessuten ER faktisk boka morsom. Språket er sprelsk og replikkene sitter som et skudd. Innimellom er den også riktig spennende. Boka har også enkelte stillferdige og vemodige partier. For eksempel når Finn sender et brev til sin døde mor i form av papirfly opp mot himmelen.

På mange måter et overflødighetshorn av en bok dette. Jeg har (som vanlig) én innvendig. Boka ER for lang! Over 300 sider blir for drøyt, og forfatteren burde ha kuttet litt ned og heller killet noen darlingser.

Men men - HVEM er det som har tegnet det artige omslaget? (Det KAN minne om Flu Hartberg. ) Jeg har endevendt boka og jeg har sjekket forlagets websider - uten resultat. Aschehoug, da!



Siste delen av boka – som er spekket av dramatikk – fikk meg til å tenke på en scene i storfilmen Titanic. Så da kan vi kanskje benytte anledningen til en gang se denne berømte scenen der Kate Winslet hugger over håndjernene til Leonardo DiCaprio. 

Fantasy

Samuel Sekel av debutanten Tina Trovik har fått positiv mottakelse både i bokbloggverdenen og i Dagbladet. Nær sagt som vanlig er jeg vel litt mer forbeholden. Boka dreier seg altså om en 13 år gammel foreldreløs gutt som vokser opp hos noen riktig slemme fosterforeldre. Så blir han nærmest headhuntet til Byrået hvor han går på en slags internatskole som kan minne litt om Galthworth. Andre likheter med Harry Potter-bøkene er at Samulel som unge Potter har mystiske arr, av ukjent opprinnelse og har helt spesielle evner.

Samuel er opptatt av å finne sine foreldre, og ellers blir leseren servert et sammensurium av tidsreiser, genmanipulering, DNA-sensorer og annen moro. Det beste med boka er skildringen av Samuels medelever. Her finner vi en del humor som det bare er så altfor lite av i fantasylitteraturen. Faktisk fikk jeg også visse assosiasjoner til de gode gamle Stompa-bøkene. Boka har også litt sårhet; Samuels savn etter en normal barndom og lengselen etter å finne sine foreldre. Ellers består persongalleriet både av slemme og snille og også vanlig for sjangeren; hvem kan man egentlig stole på etc. Fortellingen burde ha vært strammet en god del inn. Dette er første bind i en planlagt serie. Tittelen er litt pussig siden unge Sekel faktisk ikke tidreiser til Paris før et godt stykke uti andre halvdel av boka.

Da er nok Lykke Bakeri av Kathryn Littlewood mer veldreid. Dette er enda en av alle disse tykke småmorsomme og koselige fantasybøkene for barn. Heltinnen er Rose, rundt 12 år hvis jeg ikke husker feil, hun er – i motsetning til sine to brødre - hjelpsom og pliktoppfyllene.

Familien har et bakeri, hvor magi er en viktig del av ingrediensene. En dag må foreldrene reise bort for å avhjelpe en epidemi, og ungene må passe businessen. Og dermed er det duket for nok en Trollmannens læregutthistorie. Inn på arenaen dukker det også en ukjent tante opp. Mon hva hun pønsker på? 

Et grep jeg har sett også i andre oversettelser i den senere tid er at oversetteren tilpasser handlinga til norske forhold. For eksempel kommer tanta fra Tromsø. Man kan ergre seg over det eller godta det. Er dette en ny trend? Eller rettere sagt en trend som er tilbake? Muligens stoff for en litteraturoppgave.

Og så kan vi jo kanskje nevne at forfatteren har det litt morsomt på oss bibliotekarers vegne. Foreningen Bra Bibliotek- Berter er ganske morsom hvis man klarer å la være å irritere seg over bibliotekarklisjéene.

1942

I dag to barne- og ungdomsbøker om krigen.

Trass i hva Dagbladet påstår her finnes det faktisk en god del barne- og ungdomsbøker om krigen i Norge, tenk bare på den fine serien av Grete Haagenrud om de to søstrene som må flykte fra Finmark. Men når det gjelder barne- og ungdomsbøker om forfølgelser av norske jøder kommer jeg bare på to:

• Miriam av Aimée Sommerfelt kom ut i 1960 og 
• Kvalt kjærlighet av Sigurd Senje fra 1988. Kan kanskje ta med 
• denne lille lettlestboka av Harald Skjønsberg også. 

Men bare i år har det altså kommet ut ikke mindre enn to bøker ( med forbehold om at jeg ennå ikke har dannet meg den fulle oversikt over b&u 2012 ) om dette svarte kapittelet i Norsk historie. Med all sannsynlighet fordi det nå er 70 år siden norske jøder ble deportert.

1
Over grensen av Maja Lunde er en typisk helt grei bok om to norske søsken (Otto 12 år og Gerda 10 år) som hjelper to jødiske søsken (Sarah 7 år og hennes bror Daniel, jevnaldrende med Gerda.) Det er Gerda som er fortelleren. Otto og Gerdas foreldre har gjemt de jødiske barna i kjelleren for at de skal få hjelp til å flykte til Sverige. Uheldigvis blir foreldrene arrestert mens alle ungene klarer å komme seg unna. Først tar de toget til en tante i Halden med Sarah og Daniel som blindpassasjerer, og siden går det slag i slag.

Det er duket for temmelig mye action. Maja Lunde er egentlig manusforfatter og det bærer boka preg av. Jeg må vel si at jeg har lest bedre barnebøker om verdenskrigen, for eksempel ”En gang” og ”Så” av Morris Gleitzman , begge omtalt her, og Gutten med den stripete pysjamasen av John Boyne. Men innimellom er jo boka ganske spennende. Forfatteren kunne ha gått tettere inn i personene, for eksempel kunne man kanskje forvente at en 10 – åring ville ha latt det gått mer innpå seg å se at foreldrene blir tatt av tyskerne og ført bort. Kan vel røpe at det hele ordner seg på beste vis.

2
Den andre boka er en ungdomsbok, Nærmere høst av Marianne Kaurin. Dette er blitt en særdeles vellykket debut om en jødisk familie som bor i Biermansgate på Grünerløkka. Vi møter:

• Ilse, familiens opposisjonelle 15 - åring, krangler med moren om innetider/ utetider , har masse følelser typisk for alderen og strever med å finne ut av seg selv, 
• Sonja, den pliktoppfyllende og ordentlige storesøsteren, drømmer om å bli syerske på Nationaltheateret, 
• Miriam, lillesøstra, som har en mer naiv tilnærming til begivenhetene, noe som er med på å gjøre fortellingen ekstra gripende, 
• faren Isak, skredder, kjemper for å livnære familien med at stadig synkende kundegrunnlag, og prøver å skjerme dem fra antisemitisk trakassering som skriblerier på vinduene, 
• Nabo 1: Herman Rød, forelsket i Ilse (og viseversa) , lever et dobbeltliv, 
• Nabo 2: Rolf Rustad, drosjesjåfør, som også må ta standpunkt, 
• Einar Vindju, bor på Frogner og hjelper jøder. 
• Med flere. 
• Burde vel også ta med moren, som ... eller det skal jeg kanskje ikke røpe. 

Jeg skal også være forsiktig med å avsløre for mye om hvordan det går med familien, men som alle vet, Norge har ikke mye å være stolt av når det gjaldt å redde jødene fra tilintetgjørelsesleirene under krigen. Grusomhetene er skildret med innlevelse, men uten at det blir spekulativt. Forfatteren går i dybden i personskildringene, miljøet er troverdig og stemningen er helt spesiell. Boka skildrer også høsten og Grünerløkka slik denne bydelen en gang var på en fin måte og slik at i hvert fall denne leseren føler at hun er tilstede. Kan vel røpe at boka har en optimistisk slutt- tross alt.

Flere jøder bodde i samme område som vår familie, nemlig nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalet. I Calmeyersgate 15 bodde det 19 jøder. Den gamle synagogen fra 1924 ligger fremdeles i bakgården. Nå er den blitt et jødisk museum. Anbefaler alle å ta en søndagstur i dette strøket, slik jeg gjorde for noen uker siden.

Den løjerlige familie. 2.

Familien Kråkestup av debutanten Kari Smeland handlar - som den førre boka eg blogga om - og om ein litt rotete familie. Boka er kanskje ikkje gapskrattande morosam men ei småkoseleg, småartig og lettare absurd bok om ein familie med tre tvillingpar, foreldre deira og den gamle og piperøykande onkelen Sigurd, ein artig kar. Far i huset har nokre fuglar som held til i greinar under stovetaket (!) , og som han trenar opp for å delta i Skikkeleg-Spektakulære-Og-Nokre-Heilt-vanlege-Dyr-Og-Fuglar-stemne. Av dette skjønar de vel at handlinga er lagt litt på sida av det heilt realistiske.

Dei viktigaste personane i boka er Stjerne og Lykke, dei går i 3 klasse så då lyt dei vel vere rundt 8 år. Eg er faktisk ikkje så sikker på kva kjønn dei har men det er ikkje så viktig for handlinga.

Andre personar vi møter er til dømes læraren deira, Karl Olsen, som ikkje likar ungar og elles ikkje er nokon munter kar. I nabohuset som har stått tomt i fleire år hender det merkelege og skumle ting, og Stjerne og Lykke er på saken. Alt oppklares til slutt på ganske snedig vis.

Dersom denne boka skulle ha nokon moral kan det vere at det viktigaste i ein familie er ikkje at alt er så perfekt heile tida, men at varme, kjærleik, liv og lått er like naudsynt!

En overdådighet av elendighet ( Debutant. 5)

Som det skulle komme fram for de mest trofaste leserne av denne bloggen har jeg vært i en stim av debutantlesning. Så langt ser detut til at 2012 er et av de bedre debutantårene. Den muligens - men hva veit jeg - siste debutantboka på en stund nå er Ulvetone av Siv Østrem Peerson. Språket er glimrende, orsak, eg gløymde at boka er på nynorsk; glimrande. Men kanskje litt mykje elende. Det er liksom ikkje grenser.

Vi møter

• Alise Ask, ho går på vidaregåande skule, eit meir enn normalt stort musikktalent,
• far hennar, styrtrik, prakkar på ho eit flygel ho strengt tatt ikkje har ønska seg, ho likar betre pianoet sitt,
• stemora, Vera, vakker men mest opptatt av interiør og klede,
• styvbroren Mikael, noko yngre enn Alise, kjem i dårleg selskap,
• ein heroinist med dunkel fortid, Johannes, kven er no dette då hmmm hmmm,
• mora, også ho svært musikalsk, med ei musikkarriere bak seg, bur i eit trist og nedslite husvære, vi skjønar at ho har psykiske problem,
• ei hushjelp frå Filippinane, den einaste som gjev Alise litt varme,
• nokre narkomane i Nygårdsparken ( dersom eg hugsar rett),
• spelelæraren, streng, også han med ei dyster fortid
• gitarguten ho møter om natta. Sebastian syner det seg at han heiter. Han greier å overtale Alise til å bli med på fest. Det er noko heilt nytt for ho. Korleis skal no DET gå?

Alise har eit så stort talent at ho skal ha konsert i sjølvaste Grieghallen. Far hennar, som har store ambisjonar for dottera si, inviterer og til ein førkonsert i villaen. Orsak altså, men er det sannsynleg at heile den Bergenske kultureliten og ditto journalistar vil kome på ein privat konsert berre for å få gratis børst?

Alise er ei kjenslevar sjel, isolerar seg frå andre, og frå dei som prøver å ta kontakt. Ho skulkar ofte skulen. Det beste med boka er kanskje forfattarens portrett av denne jenta som lever for musikken men som og gjer opprør mot at andre skal bestemme over karrieren hennar.

Alise tenker musikk heile tida, og svært mange faktaopplysningar om musikk gjennomsyrer boka. Derfor trur eg dette er ei bok for lesarar som lever like mykje for musikken som Alise. Derimot er eg litt usikker på om boka kan gjere andre enn dei allereie frelste interessert i klassisk musikk. Dersom no det har vore noko føremål.

Eg har utallege gonger før vore inne på forfattaranes ønske om å promotere sine favorittmusikarar i ungdomsbøkene. Eg er heil imponert over denne forfattarens musikkunnskapar. Her er det ikkje berre klassisk musikk, men og ein del populærmusikk. Alise vil gjerne komponere sjølv, og boka slår eit slag for kvinnelege komponistar med Clara Schumann i spissen, som sidan ho var kvinne måtte slite for musikken sin. Så då kan vi jo kanskje slutte med å høyre på noko av denne musikaren som no er kome fram frå gløymsla.

Triste greier. Debutant. 4

Temaet i Aston Martin av Magnus Buen Halvorsen er særdeles trist. Sverre, 12 år, har et deformert øye, blir mobbet og plaget av noen slemme gutter, faren døde for fire år siden, moren fremdeles ikke hentet seg etter sorgen og tilbringer opptil flere dager i strekk i senga. Med andre ord er gutten mye overlatt til seg selv. Å jo da, dette har vi lest noen ganger før. For å si det med Peps Person: Sicket elände!

Andre personer vi møter er

• tanta Eva og
• onkelen Leif, som Sverre innimellom besøker og som gir ham mye av den varmen han savner hos moren,
• venninnen Ida,
• Sølvi, en kassadame som ser gutten, altså i en annen betydning enn reint optisk, men det forsto dere vel (vi veit jo hvor viktig det er for forsømte barn at det i hvert fall er NOEN som bryr seg) ,
• En liten baby som ****spoiler*** Sverre redder fra en brennende bil,
• og mobberne Alex og Tobben
• med flere.

Som jeg har vært inne på et utall ganger før, et slikt nitrist tema krever en god forfatter hvis ikke den stakkars leseren skal klappe fullstendig sammen, og mine damer og herrer: dette er intet mindre enn en brakdebut!

Forfatteren gir et svært godt portrett av gutten, og viser på en troverdig måte alle følelsessvingninger, aggresjonen hans, den desperate lengselen etter oppmerksomhet fra moren og savnet etter faren. Og dette med en styrke som i hvert fall gir denne leseren frysninger. Persongalleriet kan faktisk gi assosiasjoner til en tidlig Saabye Christensen.


For dem som veit like lite om biler som meg, Aston Martin er et bilmerke! Sverre har en lidenskap for biler og har vidløftige planer for sin hobby. Bør vel legge til at boka har en optimistisk slutt. Denne forfatteren har jeg store forventninger til. Til nå årets beste debutant.

Da han møtte henne – og omvendt. Debutant. 3

Vi møter

• Luka, 17 år, kommer fra landsbygda, moren bryr seg ikke særlig om henne, hun frister en trist studenthybeltilværelse ( vi får blant annet et innblikk i det å dele kjøkken med asosiale medstudenter, forfatteren har selv bodd på studenthybel så hun veit nok hva hun snakker om) , har store ambisjoner som kunstmaler, men får det ikke til. Sterkt engasjert i miljøvern. Hun møter 
• Gard, 19, trommeslager, som bor i en gammel fabrikkbygning ( med forbehold om at jeg husker riktig) elsker å spille trommer i band men uten de helt store ambisjoner for sin egen del.

Med andre ord er det to ganske forskjellige typer vi har med å gjøre. Begge levende skildret slik at vi tror på dem.

Og varme følelser oppstår. Det blir litt klabb og babb i starten, Gard vil også være en av gutta og Luka føler seg tilsidesatt. En ganske kjent konflikt med andre ord. Men kjærligheten vokser og litt ute i handlinga skjer det noe. Gard får en (vanvittig) idé og Luka lar seg snart overtale. Dette kan jeg bare ikke skrive noe om for da røper jeg for mye, men har aldri lest noe liknende for å si det slik. Kan kanskje bare røpe at dette muligens ( med mine begrensede medisinske kunnskaper) er innafor det som ER teknisk mulig å gjøre, men mer skal jeg altså ikke si! Men tro meg. Ganske dristige saker!

Boka viser hvordan kjærligheten gjør sterk, hvordan begge vokser som kunstnere men også hvor viktig det er å ikke glemme å jobbe for at forholdet skal vare. Dette er særdeles vakker og velskrevet kjærlighetshistorie, med store følelser og høy temperatur. Kjærlighet er ikke for pingler.

Etter å ha lest diverse amerikanske kjærlighetsromaner fra high scoolmiljø med vampyrer, udødelige og svarte engler var dette jammenmeg en befriende forandring! Boka heter Sammen skal vi holde himmelen, og er skrevet av Ellen Fjestad, også hun utdannet ved Barnebokinstituttets forfatterskole. Boka er den første i en planlagt triologi og jeg er skikkelig spent på hvordan dette skal utvikle seg. Passe tonefølge kan være Piece of my heart med Janis Joplin og Big brothers and the holding company.

PS: Burde jo ha lagt ut den embeddede videoen også, når jeg kan legge ut svenske danseband og annet, men alle disse YouTubevideoene gjør bloggen ekstra treig. Og da blir jo det gæernt også!

Enda en debutant. 2

For tida er jeg inne in en debutantleserøkt, og som jeg har vært inne på før en gang skriver jeg bare om de debutanter som har noe å levere. 2012 ser så langt ut til å være et bra debutantår. Hovedpersonen i Min tid kommer av Nina Vogt Østli er Hans Petter 15 år. Han har ingen venner, og blir forfulgt av Andreas og dennes kumpaner som han gjør alt for å holde seg unna for ikke å bli brutalt slått ned. Dessuten føler han seg sveket av sin far, som aldri har bodd sammen med ham og moren. Han liker ingen, ser ned på de fleste, også sin egen mor som han mener er ”pinlig enkel”. Han er sterkest alene men en dag skal han vise hvem han er. Ikke akkurat noen likandes type dette, nei!

På nettet møter han Fera, som viser seg å komme fra framtida. Og i framtida er samfunnet totalitært, med ”Rådet” som har all makt over innbyggernes følelser og handlinger. Med andre ord ganske lik de fleste andre framtidsdystopier ( eller apokalypser eller hva pokker det kalles) som har kommet ut i den seinere tid for ungdom. Fera kan fortelle at akkurat i den tida Hans Petter lever vokste det opp en diktator som altså var starten på den samfunnsorden som Fera lever under. Hvem kan det være, mon? (Ikke for å skryte, men det gjetta jeg faktisk ganske raskt, uten å røpe noe som helst her!) Og så vidt jeg skjønner må det også ha skjedd en større klimakatastrofe.

Boka er også en litt artig apropos til filmen ”Tilbake til fremtiden” og kommer også litt inn på det umulige i tidreiser og å forandre fortida. (Her er forresten min favorittscene fra akkurat denne filmen. Legg merke til han som ringer til sin fetter Chuck for at han skal høre, ha ha bare elsker det! Så kan man jo si noe om hvorvidt hvite har noe å lære svarte musikere for som alle veit var det jo som regel vært tvert imot men nå begynner vi å bevege oss litt langt fra temaet!)

Hans Petter og Fera diskuterer også ondskapen, men må vel si jeg har lest andre bøker som går dypere i akkurat denne problematikken. Boka er til tider riktig spennende, kanskje man kunne ønsket enda litt mer intensitet men absolutt en hederlig debutant som det kan være grunn til å ha forventninger til. Også Vogt Østli er klekket ut av Barnebokinstituttets utmerkede forfatterutdanning.

Debutant. 1

Som et resultat av Barnebokinstituttets utmerkede barne- og ungdomsbokforfatterutdanning dukker den ene debutanten etter den andre opp i den norske bokheimen. Hockeysveis fører til dårlige rim av Siv Wyller er en litt småmorsom sak om kjærligheten mellom to relativt voksne personer. (Altså eldre enn målgruppa, hvem nå det måtte være, dette er enda en bok i aldersgruppa ”10 – 99”.) Boka kan kanskje minne litt om Rune Belsviks bok Tøddel Blisterplytt som kom ut for noen år sida, men akkurat den er vel strengt tatt ... eller glemt det. Sammenlikne en debutant med sjølveste Rune Belsvik er litt drøyt, da.

I sentrum for begivenhetene har vi frisøren Lazze, som klipper hockeysveis på hele denne lille småbyens befolkning.

”Jeg er byens beste frisør.
Har god odør
Og en slektning i sør. (37) 

  Da selvfølgelig bortsett fra de skallete, slik som skurken i boka, presten. En annen skurk som ****SPOILER*** blir snill på slutten er moren til Lazzes tidligere kjæreste Gunn, som har gjort slutt med Lazze fordi han er en jentefut. Noe av intrigen går altså ut på å hjelpe Lazze med å forsones med Gunn, og her bistår blant annet av Olivia, Gunns niese og den som unge lesere kan identifisere seg med.

Dessuten gjelder det å forhindre prestens skumle planer. (Ha ha , morsomt ordspill; Den skallede presten skriver på en bok som heter Kjeks i Bibelen. (Linken bare for de ekstra treige) Og dermed kunne man jo også få noen assosiasjoner også til boka Kurtby av Erlend Loe. Ingen sammenlikning forøvrig. )

Hvis boka i det hele tatt har noen moral kan det være at man ikke bør bli for høy på pæra av for mye medgang. Den til de grader latterliggjorte hockeysveisen får en oppreisning, og svenske danseband får også litt hardt tiltrengt kred. Dessuten er det helt greit med nødrim. Og nødrim er det mye av i boka, alle verre enn i de mest amatøraktige festsanger, muligens tilsiktet.

Jeg så deg først i åttitre
Mens jeg spilte blokkfløyte,
Du gikk forbi mitt vindu
Ikke kledd som hindu,
Ditt blikk, ditt hår, jeg ble matt,
Siden da har jeg vært betatt. ( s 29) 

På spørsmål svarer Lazze: ”En hindu er en person som har på store klær” (Er det noe annet å vente av en småbyfrisør med hockeyfrisyre som liker svenske danseband, og vips hadde dermed denne bloggeren avslørt flere av sine fordommer.  )

Og hva med denne: 

Julebrus skal gjøre sus.
I dag skal Lazze få seg mus. (62) 

Riktig morsomt. Ellers er språket  ganske sprelsk, grunntonen lun, og utstyrsmessig er boka påkostet. Så dette har forlaget tro på. Uups: litt googling viser at det svenske dansebandet Lasse Stefanz finnes i virkeligheten (!) og da er det jo bare å sjekke med YouTube og så sannelig!



Og pokker da! Det finnes verre danseband enn dette. For eksempel ... eller glem det.

PS: Jippi! Jeg greide det! Å legge inn et nytt innlegg med det nye publiseringsverktøyet som blogspot.com har påprakket meg!

Poet skriver barnebok

Jeg veit ikke om vi kan kalle det en trend men det siste året har flere poeter begynt å skrive for barn. I fjor kom det ut to bøker av henholdsvis Kristian Bergquist og Tyra Teodora Tronstad som som begge hadde vellykka debuter som ungdomsbokforfattere.

Synne Lea har tidligere skrevet to diktsamlinger. Leo og mei er hennes første barnebok. Temaene er vennskap mellom to svært ulike personer og dessuten omsorgssvikt. Leo har en liten fysisk funksjonshemming og muligens også noen ekstra ”utfordringer” i tillegg. Han har det vanskelig hjemme. Han bor i kjelleren og faren har satt opp hasper både på utsida og innsida av vinduene. Mei, bokas jegforteller, åpner haspene om natta for å slippe ham ut. Hun bor i en trygg familie, i motsetning til altså Leo. Forfatteren har konsentrert seg om å skildre det nære vennskapet mellom de to barna, vi leser aldri om at de går på skolen, om andre barn etc. I motsetning til Leo som ikke kan, elsker Mei å løpe.

Stemningen hjemme hos Leo, med den dominerende faren og den kuede moren er godt skildret. Og forfatteren gir et godt bilde av Leos far. Uten unødvendige replikker skjønner leseren fort hva slags type han er. Og den måten han snakker til og behandler Mei på gir leseren en sterk følelse av ubehag.

Men blir ikke teksten litt overlesset av alle de poetiske formuleringene ? En del av samtalene mellom de to barna blir også noe selsomme, og det er litt vanskelig å tenke seg at barn kan uttrykke seg slik. I hvert fall er ikke jeg helt med på notene.

Tidlig i handlinga beskrives et barnehjem med en så høy mur rundt at det er vanskelig å se over. ”Hvis du er redd for sykehus, er du i hvert fall redd for barnehjemmet. Det hender vi hører lyder derfra vi aldri har hørt før”. S 28 – 29. Det er vel ikke akkurat dette man forbinder med dagens moderne barnehjem. Det kunne kanskje bety at handlinga er fra litt tilbake i tid, men på en annen side får Mei joggesko til bursdagen sin, som kjent skotøy av litt nyere dato.

Kan jo legge til at boka har en optimistisk slutt. I følge forlaget er alderen fra 11 til 16 år, men kan tenke meg at de fleste i det øvre aldersskiktet vil finne boka litt barnslig mens boka for yngre lesere kan bli litt krevende.

Død, hvor er din brodd?

Dagene før mai av debutanten Sanne Mathiassen er vel en av de tristeste bøkene jeg har lest på lenge. (Holdt på å skrive ”den triste boka jeg har lest” men tross alt, da!)

Ei ung jente savner faren sin som har forsvunnet på sjøen, moren har nok med sin egen sorg, kjæresten har dumpet henne fordi han ikke orker lengre og attpå til fått seg ny kjæreste som hun til stadighet må møte enten i butikken eller andre steder og gjerne sammen med den tidligere kjæresten. Handlinga fra ei lita bygd i Nord- Norge. Kan det verre bli?

Dette er en jegfortelling, muligens en såkalt punktroman, og boka er usedvanlig velskrevet. Godt og språk med originalitet og med innlevelse. En imponerende debut må man vel kunne si.

Ensomheten åpenbarer seg som en person som kalles Knut. Denne Knut er ganske konkret i handlinga, sitter på bagasjebrettet på sykkelen, spiser opp pølsene hun hadde planlagt å kaste på ekskjæresten og rivalen, til og med strikker han etc. Dette grepet fikk jeg litt problemer med men et litterært valg man bare får godta. Slutten ( får prøve å unngå å måtte legge ut ***SPOILER*** varsel) ble veeeeeeldig tung, kanskje på grensa til å tippe over?

Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe er andre boka om Benny. Fremdeles savner hun bestevenninnen Stella som døde i en tidligere bok. Da Etterpå varer så lenge nettopp ble nominert til Kritikerprisen blei jeg jo litt nysgjerrig, så jeg tok den med hjem og leste den i ett strekk på sofaen. Muligens fordi jeg brygget på en hard forkjølelse , grein jeg (enda så herdet lesetante som jeg er) opptil flere ganger så tårene trillet for å bruke en mer enn velbrukt klisjé. Jeg synes absolutt boka fortjener sin plass blant de nominerte til Kritikerprisen.

Som hovedpersonen i Mathiassens bok går også Benny langt ned i sorgen. Men i motsetning til i Dagene før mai, hvor bare ekskjæresten gjør klossete forsøk på å hjelpe hovedpersonen ( som jeg skam å bekjenne ikke husker hva het men så er jeg heller ikke helt å sikker om det STÅR i boka, altså med alle mulige forbehold om at jeg tar feil) har Benny flere rundt seg som fortviler:

• Moren, kunstner, hjemkommet fra utlandet hvor hun satset på egen karriere, mens
• morfaren, skildret med mye varme, har tatt seg av Benny på beste vis, men først og fremst er det
• Janne, kjæresten til Stella, som siden, til Bennys forferdelse blir sammen med
• Sara, ny i klassen, og
• vennen Kåre

som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp, men som sakte men sikkert klarer å få Benny tilbake til livet.

I motsetning til Mathiassens bok har denne boka en (kanskje noen vil si til overmål?) lykkelig slutt. Jeg kan tenke meg – uten å ha prøvd verken det ene eller det andre – at det kan være vel så krevende å la boka slutte godt som altså det motsatte.

Forfatteren har tatt høyde for at det er ungdom som er målgruppa. Uten at dette på noen måte forringer den litterære kvaliteten. Å skrive for ungdom er en egen ( som alle veit undervurdert) bransje. Den forrige boka om Benny, ”Stella”, ble også nominert til Kritikerprisen uten å nå opp. Kanskje det er Kinge Lindboes år i år?

Ha ha: Et morsomt sammentreff: BARE hør her: i forbindelse med Valentinesdagen tenkte jeg at jeg skulle lage en liten sak på NLB-webben, og da MÅTTE jeg jo bare ta med My funny Valentine fra Youtube. Og hvilken av de UUUUUUTALLIGE versjonene SKULLE jeg velge? Den versjonen jeg til slutt bestemte meg for kan sikkert diskuteres, men regner med at min favoritt, Chet Bakers udødelige versjon, kunne oppfattes litt sær hos de fleste i målgruppa, så den sparte jeg til bloggen til bruk på den store dagen. Og gjett akkurat hvilken sang - og med hvem - Karin Kinge Lindboe bruker i boka si!!! Men det har dere sikkert gjort alt.