Merethe Liiiiindstrøømm!
Bare å gi seg over og gratulere!
for 2 uker siden
Viser innlegg med etiketten Merethe Lindstrøm. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Merethe Lindstrøm. Vis alle innlegg
lørdag, mars 24, 2012
tirsdag, desember 20, 2011
Alderdom
De to neste bøkene av de nominerte til ungdommens kritikerpris er
Lindstrøm først. Hovedpersonene i denne boka er et gammelt ektepar, det er kona som forteller. Mannen er på vei inn i senilitet – eller er han egentlig? Han vil i hvert fall ikke snakke mer. Andre viktige personer i handlinga er en tidligere
hushjelp som ekteparet fikk et nært forhold til, men som en dag må gå. Dette til døtrenes store forskrekkelse. Hva var omstendighetene bak denne avgjørelsen?
Det viser seg snart at begge ektefellene har hemmeligheter de har holdt skjult for døtrene. Disse vil jeg ikke røpe, i motsetning til hva en eller annen anmelder har gjort, husker ikke hvilken, men det er jo ikke vanskeligere for denne bloggens lesere enn for meg å finne fram til anmeldelsen, noe jeg ikke anbefaler, siden da mye av leseopplevelsen blir ødelagt! (Att det gåååår an!)
Dette er en trist og sår fortelling om alderdom, isolasjon og ensomhet, skyldfølelse, vonde hemmeligheter og å miste hverandre. Og ikke minst om fortielse. Og om de konsekvenser det får å holde ting skjult.
Det som er oppløftende er at boka er så godt skrevet – den griper tak i en fra første stund ( åherregudalståforenklisjésorry!) og du sitter klistra til teksten, ofte med en følelse av uro - for ikke å snakke om slutten ... slutten... Jeg anbefaler at leseren bruker litt tid på denne boka, dette er ingen T-banebok for kortere reiser.
Ragnar Hovland leverer og varene slik ein kan vente seg av denne forfattaren. Hovudpersonen i Stille natt er noko yngre enn Eva og Simon i Lindstrøms bok, men heller ikkje ung lenger. Men kanskje meir middelaldrande enn gamal. Skjønt det kan vel diskuterast. Alt er jo relativt.
Forteljaren i denne boka er forfattar, og forlaget vonar han no vil skrive den store sjøromanen eller i det minste ei lettlestbok for barn. Vi får og lese om foreldra hans, og brørne hans, Bror min og nummer tre. Den siste reiser nordover med motorsykkel og vonar å finne eit forlag som vil trykke Motorsykkeldagbøkene hans. (Som vanleg er det nokre filmreferansar i boka, eg har for resten og sett Motorsykkeldagbøkene om Che Guevara. Ein god film som eg kan anbefale alle. ) Motorsyklar er som dykk veit ofte med i bøkene til Hovland, så og i denne.
Og typisk for forfattaren er det og ein del damehistorier i boka. Og tøysjiraffen Willy. Ein artig kar. Og Vestlandet sjølvsagt.
Har eg forresten ikkje lese noko slikt som dette før i ei av Hovlands bøker:
Nett som i ”Dager i stillhetens historie” er det og i denne boka nokre såre og meir mollstemte avsnitt. Mellom anna er det i begge bøkene ein ... uups ... det røper eg ikkje, nei!
Hvilke sjanser disse to bøkene vil ha i Ungdommens kritikerpris?
Så avslutter vi som vanlig med ”Er Deichman bedre enn sitt rykte”-testen. Ca 14 dager etter at jeg reserverte disse bøkene fikk jeg beskjed om at bøkene var til avhenting i biblioteket!
Gjenstår :
- Dager i Stillhetens historie av Merethe Lindstrøm og
- Stille natt av Ragnar Hovland.(Herregud så treig denne nettstaden dykkar er, Samlaget!)
Lindstrøm først. Hovedpersonene i denne boka er et gammelt ektepar, det er kona som forteller. Mannen er på vei inn i senilitet – eller er han egentlig? Han vil i hvert fall ikke snakke mer. Andre viktige personer i handlinga er en tidligere
hushjelp som ekteparet fikk et nært forhold til, men som en dag må gå. Dette til døtrenes store forskrekkelse. Hva var omstendighetene bak denne avgjørelsen?
Det viser seg snart at begge ektefellene har hemmeligheter de har holdt skjult for døtrene. Disse vil jeg ikke røpe, i motsetning til hva en eller annen anmelder har gjort, husker ikke hvilken, men det er jo ikke vanskeligere for denne bloggens lesere enn for meg å finne fram til anmeldelsen, noe jeg ikke anbefaler, siden da mye av leseopplevelsen blir ødelagt! (Att det gåååår an!)
Dette er en trist og sår fortelling om alderdom, isolasjon og ensomhet, skyldfølelse, vonde hemmeligheter og å miste hverandre. Og ikke minst om fortielse. Og om de konsekvenser det får å holde ting skjult.
Det som er oppløftende er at boka er så godt skrevet – den griper tak i en fra første stund ( åherregudalståforenklisjésorry!) og du sitter klistra til teksten, ofte med en følelse av uro - for ikke å snakke om slutten ... slutten... Jeg anbefaler at leseren bruker litt tid på denne boka, dette er ingen T-banebok for kortere reiser.
Ragnar Hovland leverer og varene slik ein kan vente seg av denne forfattaren. Hovudpersonen i Stille natt er noko yngre enn Eva og Simon i Lindstrøms bok, men heller ikkje ung lenger. Men kanskje meir middelaldrande enn gamal. Skjønt det kan vel diskuterast. Alt er jo relativt.
Forteljaren i denne boka er forfattar, og forlaget vonar han no vil skrive den store sjøromanen eller i det minste ei lettlestbok for barn. Vi får og lese om foreldra hans, og brørne hans, Bror min og nummer tre. Den siste reiser nordover med motorsykkel og vonar å finne eit forlag som vil trykke Motorsykkeldagbøkene hans. (Som vanleg er det nokre filmreferansar i boka, eg har for resten og sett Motorsykkeldagbøkene om Che Guevara. Ein god film som eg kan anbefale alle. ) Motorsyklar er som dykk veit ofte med i bøkene til Hovland, så og i denne.
Og typisk for forfattaren er det og ein del damehistorier i boka. Og tøysjiraffen Willy. Ein artig kar. Og Vestlandet sjølvsagt.
Har eg forresten ikkje lese noko slikt som dette før i ei av Hovlands bøker:
Kva er det eigentlig med desse vestlendingane? Trur dei ikkje at det går an å bu på plassar utan hav og fjordar og gamle fjell i synningom og sunnmørsalper og heile driten!? Her kan for resten dei som er interesserte sjå ein reportasje frå ein busstur med Fjord 1 som vart teken i sumar, gjennom Nordre Gubrandsdalen og over til Vestlandet. Ingen heng og dinglar frå eit einaste tre.
- Det er jo ei påkjenning å kjøre gjennom Gudbrandsdalen, seier han. – Minn meg for all del på at eg aldri skal gjere det meir.
- Kva er det som er så påkjennande med Gudbrandsdalen? Spør eg over den gode fiskedufta.
- Alle tar jo livet av seg der oppe i dalen. Det heng folk og dinglar i trea heile vegen. Det er rett og slett ganske ubehageleg. Sjølv for meg som har vore ute for litt av kvart, må eg få lov å seie.
Nett som i ”Dager i stillhetens historie” er det og i denne boka nokre såre og meir mollstemte avsnitt. Mellom anna er det i begge bøkene ein ... uups ... det røper eg ikkje, nei!
Hvilke sjanser disse to bøkene vil ha i Ungdommens kritikerpris?
- Vil ungdommen i det hele tatt kunne identifisere seg med et eldre ektepar - og en middelaldrende forfatter?
- Hvor interessant ER et samliv mellom to gamlinger i 70 – åra for unge mennesker? Selv om flere temaer i boka KAN engasjere også ungdom, har kanskje ikke Lindstrøms sobre neddempede måte å behandle dem på mest appell for denne målgruppa?
- Tror nok at norsklæreren skal jobbe en del med denne boka.
- Og det samme kan man kanskje si om Hovland. Vil hans spesielle skrivestil fenge ungdommen av i dag.
- Eller kanskje jeg undervurderer dagens ungdom?
Så avslutter vi som vanlig med ”Er Deichman bedre enn sitt rykte”-testen. Ca 14 dager etter at jeg reserverte disse bøkene fikk jeg beskjed om at bøkene var til avhenting i biblioteket!
Gjenstår :
- Tomas Espedal: Imot naturen. Ventetid:ca 3 måneder den 14 november (datoen da jeg reserverte bøkene)
- Marit Eikemo: Samtale ventar. Ventetid:ca 2 måneder den 14 november
- Øyvind Rimbereid: Jimmen. Ventetid:ca 12 måneder den 14 november (Da var ikke boka innkjøpt annet enn katalogeksemplaret)
onsdag, september 14, 2011
Sommerferielesning 2
Endelig fikk jeg lest Sov du så diskar jag av Stig Claesson som ”är den korta sagan om John Andersson og Ida Adriana”. Denne hører til en litt seinere periode av forfatterskapet og kom ut i 2004. Forfatteren hadde nok sin storhetstid i den perioden da Hvem elsket Yngve Frej etc kom på 60 – tallet, hvis man nå skal mase med all denne sammenlikninga men jeg kan varmt anbefale denne boka også. Noe av det jeg liker er alle de småmorsomme digresjonene og de litt sære personskildringene. Forfatteren kommer inn på røyking, epler, litteratur selvfølgelig, norske guiljotiner ( musefeller ha ha morsomt), katter, (jegpersonen er ikke nødvendigvis så overbegeistra for dette dyret) gressklipping med mer. Og alderspensjon minsann. Sentralt i handlinga er altså en kjærlighetshistorie mellom to eldre personer. Og om .... ja det kan dere vel tenke dere sjæl.
Stedfortrederen av Merethe Lindstrøm er en bok av det mer dystre slaget. Boka er basert på virkelige hendelser, nemlig Bastøy skolehjem og opprøret. Dette er et tema som krever sin forfatter for å unngå å snuble i sosialpornografisk snørrogtåregørr. Boka har to hovedpersoner,
Det eneste jeg reagerte litt på i den ellers språklig svært habile boka var at forfatteren skriver ”jobbe”. Kanskje ”arbeide” passer bedre i en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet.
Ganske dyster ferielesning altså, men det skal bli verre. I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” er vi kommet til Veien av Cormac McCarthy. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, og det er den mest intenst spennende boka jeg har lest på aldri så lenge. Og den tristeste.
Vi følger en far og en sønn på vandring i en verden like etter den store katastrofen og omgivelsene er for å si det mildt dystre. En skikkelig dystopia altså, men uten monstre, mutanter og annet ”fantasysnadder”. Det eneste som finnes av mat er hermetikk og .... ja, du gjetter riktig! De få gjenlevende er desperate og man kan ikke stole på noen. Uten skytevåpen har du ingen sjanse. Som kontrast mot grusomhetene er forholdet mellom faren og sønnen og poesien i replikkene. Dette og den sterke viljen til å overleve tross absolutt alle odds er bokas positive budskap. Og den lille strimen av håp på den godheten som tross alt finnes i verden.
Er det for resten noen som husker ungdomsboka Skyggeulven av Whitley Strieber fra 1987? Også her er vi like etter det store sammenbruddet. Mens det ikke kommer helt klart fram hva som forårsaket katastrofen i McCarthys bok har det i Stribers nettopp skjedd en atomkatastrofe. En mor ( zoolog) og hennes ene gjenlevende datter er i en liknende situasjon som far og sønn i Veien, og for å søke beskyttelse allierer de seg med en ulvestamme. Også denne boka hadde - trass det særdeles dystre temaet - et håp og en sterk tro på naturen – altså her representert med ulvene. Så vidt jeg husker en sterk bok som godt kan dras fram fra magasinet.
Jeg har også lest Skjut appelsinen av Mikael Niemi, mest kjent for Populærmusikk fra Vittula. Skjut appelsinen er en ungdomsbok og en ganske sterk skildring med mobbing og vold som hovedtema. Den bør jeg kanskje behandle litt mer grundig så forhåpentlig kommer jeg tilbake til denne. Den er i hvert fall ikke foreløpig oversatt til norsk.
Og så er bokhøsten kommet og jeg skal igjen kaste meg over barne- og ungdomslitteraturen. May the force be with me!
Stedfortrederen av Merethe Lindstrøm er en bok av det mer dystre slaget. Boka er basert på virkelige hendelser, nemlig Bastøy skolehjem og opprøret. Dette er et tema som krever sin forfatter for å unngå å snuble i sosialpornografisk snørrogtåregørr. Boka har to hovedpersoner,
- Kai, som 13 år gammel blir sendt til Bastøy ( i boka heter øya Stenøy) på et særdeles tvilsomt grunnlag og en
- nyansatt ung lærer, Johannes.
Det eneste jeg reagerte litt på i den ellers språklig svært habile boka var at forfatteren skriver ”jobbe”. Kanskje ”arbeide” passer bedre i en historisk roman fra begynnelsen av 1900-tallet.
Ganske dyster ferielesning altså, men det skal bli verre. I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” er vi kommet til Veien av Cormac McCarthy. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, og det er den mest intenst spennende boka jeg har lest på aldri så lenge. Og den tristeste.
Vi følger en far og en sønn på vandring i en verden like etter den store katastrofen og omgivelsene er for å si det mildt dystre. En skikkelig dystopia altså, men uten monstre, mutanter og annet ”fantasysnadder”. Det eneste som finnes av mat er hermetikk og .... ja, du gjetter riktig! De få gjenlevende er desperate og man kan ikke stole på noen. Uten skytevåpen har du ingen sjanse. Som kontrast mot grusomhetene er forholdet mellom faren og sønnen og poesien i replikkene. Dette og den sterke viljen til å overleve tross absolutt alle odds er bokas positive budskap. Og den lille strimen av håp på den godheten som tross alt finnes i verden.
Er det for resten noen som husker ungdomsboka Skyggeulven av Whitley Strieber fra 1987? Også her er vi like etter det store sammenbruddet. Mens det ikke kommer helt klart fram hva som forårsaket katastrofen i McCarthys bok har det i Stribers nettopp skjedd en atomkatastrofe. En mor ( zoolog) og hennes ene gjenlevende datter er i en liknende situasjon som far og sønn i Veien, og for å søke beskyttelse allierer de seg med en ulvestamme. Også denne boka hadde - trass det særdeles dystre temaet - et håp og en sterk tro på naturen – altså her representert med ulvene. Så vidt jeg husker en sterk bok som godt kan dras fram fra magasinet.
Jeg har også lest Skjut appelsinen av Mikael Niemi, mest kjent for Populærmusikk fra Vittula. Skjut appelsinen er en ungdomsbok og en ganske sterk skildring med mobbing og vold som hovedtema. Den bør jeg kanskje behandle litt mer grundig så forhåpentlig kommer jeg tilbake til denne. Den er i hvert fall ikke foreløpig oversatt til norsk.
Og så er bokhøsten kommet og jeg skal igjen kaste meg over barne- og ungdomslitteraturen. May the force be with me!
søndag, januar 13, 2008
Nei morsomt er det ikke
men trist og tragisk og alt det livet har å by på av fortredeligheter. Denne boka er neimen ikke lett å skrive om uten at det blir de reineste floskler, men jeg får gjøre så godt jeg kan for dette er en bok som fortjener en drøss med lesere!
Dagsavisen sier at hun ”klarer å gi hverdagsspråket tyngde, kraft og glans” mens Aftenbladet mener hun er ”litt irriterende, maniert”. Aftenposten sier hun ikke er ”egnet til å fremme sinnets munterhet, tvert imot” og at hun er en ”gjennomført alvoriker”. Dessuten at hun har en ”hang til å flotte seg med antydninger”. (Hvor tar du det fra, Stemland?). Dagbladet sier hun er ”verken humorist eller ironiker” men at det er et ”stort og nært alvor” i boka. Kulturnytt finner heller ikke mye humor i boka, men alle var enige om at det var en god bok. Og Elis Lesebabbel lurer på ”hvorfor skal nå alt være så moro alltid”.
Om du vil lese alle novellene på en gang eller en om gangen slik Kulturnytt anbefaler, skal ikke jeg blande meg oppi, men kanskje ikke dette er T-baneboka hvis du ikke reiser så langt. I verste fall kan du glemme å gå av på riktig stasjon, akkurat som om det skulle være noen katastrofe, kanskje du til og med slipper unna nok et dustemøte på jobben. Ikke la deg skremme at det er noveller – hvis det vanligvis ikke er din greie – kanskje dette er boka som får deg til å se vitsen med noveller.
I boka møter vi
Ja boka, ja; det er altså Gjestene av Merethe Lindstrøm, og årsaken til at boka har denne tittelen er kanskje som Kulturnytt sier at ... nei, forresten, drit oppi det!
Merethe Lindstrøm er altså en av de to norske kandidatene til Nordisk Råds litteraturpris. På tide at denne forfatteren endelig får litt velfortjent oppmerksomhet i pressa! Glem Frode Tiller! Les Lindstrøm!
PS: Hvorfor stavekontrollen protesterer på Lindstrøm vites ikke, jeg har i hvert fall stavet navnet riktig. Og – jeg skal ikke komme men noen morsomheter ang. retten biff á la Lindstöm, en grå og trist rett vi ble tvangsfora med på ”barnbespisningen” en gang fra en fjern fortid som skolebarn i Sverige. En nitrist rett fullstendig uten intensitet og innlevelse.
Jeg spiser aldri mer Biff á la Lindstrøm men leser gjerne flere bøker av Lindstrøm!
Dagsavisen sier at hun ”klarer å gi hverdagsspråket tyngde, kraft og glans” mens Aftenbladet mener hun er ”litt irriterende, maniert”. Aftenposten sier hun ikke er ”egnet til å fremme sinnets munterhet, tvert imot” og at hun er en ”gjennomført alvoriker”. Dessuten at hun har en ”hang til å flotte seg med antydninger”. (Hvor tar du det fra, Stemland?). Dagbladet sier hun er ”verken humorist eller ironiker” men at det er et ”stort og nært alvor” i boka. Kulturnytt finner heller ikke mye humor i boka, men alle var enige om at det var en god bok. Og Elis Lesebabbel lurer på ”hvorfor skal nå alt være så moro alltid”.
Om du vil lese alle novellene på en gang eller en om gangen slik Kulturnytt anbefaler, skal ikke jeg blande meg oppi, men kanskje ikke dette er T-baneboka hvis du ikke reiser så langt. I verste fall kan du glemme å gå av på riktig stasjon, akkurat som om det skulle være noen katastrofe, kanskje du til og med slipper unna nok et dustemøte på jobben. Ikke la deg skremme at det er noveller – hvis det vanligvis ikke er din greie – kanskje dette er boka som får deg til å se vitsen med noveller.
I boka møter vi
- Forsømte barn
- Mor med sovende datter i fanget som blir ranet på T-banen
- Far og sønn som nettopp har sonet et voldsdom på jakt etter leilighet til sønnen
- Autistisk ung jente som får E-post-er av en fremmed ung mann i ubalanse
- Mor møter bortadoptert datter
- Etc
Ja boka, ja; det er altså Gjestene av Merethe Lindstrøm, og årsaken til at boka har denne tittelen er kanskje som Kulturnytt sier at ... nei, forresten, drit oppi det!
Merethe Lindstrøm er altså en av de to norske kandidatene til Nordisk Råds litteraturpris. På tide at denne forfatteren endelig får litt velfortjent oppmerksomhet i pressa! Glem Frode Tiller! Les Lindstrøm!
PS: Hvorfor stavekontrollen protesterer på Lindstrøm vites ikke, jeg har i hvert fall stavet navnet riktig. Og – jeg skal ikke komme men noen morsomheter ang. retten biff á la Lindstöm, en grå og trist rett vi ble tvangsfora med på ”barnbespisningen” en gang fra en fjern fortid som skolebarn i Sverige. En nitrist rett fullstendig uten intensitet og innlevelse.
Jeg spiser aldri mer Biff á la Lindstrøm men leser gjerne flere bøker av Lindstrøm!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
