Oss dinosaurer imellom

Da jeg var på den tidligere omtalte konferansen Ung 3.0 valgte jeg meg seminaret De mest populære sosiale mediene for ungdom og da blei jeg litt sjokkert.

Særdeles oppegående og intelligente ungdommer i 17 – 18-årsalderen fortalte oss om sin bruk og avhengighet på facebook. De var online hele tida for å få med seg alt. Alle veit hvor alle er og skal – til enhver tid. De har behov for å vite hva folk gjør, hvor og med hvem - hele tida! Dette bidrar også til at flere føler seg utenfor og det kommer tydelig fram hvem som er ”med” og ikke.

Det er også viktig til stadighet å ta seg godt ut i tilfelle man blir fotografert og bildet siden blir lagt ut på facebook. Noen har direkte angst for å bli fotografert med mobilkamera uten at de oppdager det selv! Og de må følge med på facebook for å slette tagginger etc. Det er jo ikke noe nytt at ungdom er opptatt av utseende, selv ville jeg jo heller dø enn å se dum ut på bilder, men den gangen var jo fotografering .... eller glem det, det her ER jo tross alt noen år ( 40) sida. Men det var nesten umulig å fotografere noen uten at objektet oppdaget det, hvis man ikke hadde spionkamera og det hadde jo bare industrispioner fra Østblokklandene den gangen.

I den-gangen-jeg-var-ung-da-var-det-noe-annet-da-da-måtte-vi-jammen-meg-og-da-hadde-vi-ikke- men-klaget-vi? - tida leste vi SF-romanen 1984 av George Orwell hvor ”Storebror ser deg” – begrepet ble lansert. Var det slik framtida skulle bli? Det ble den ikke. Nå er alle alles storebrødre-søstre og alle ser hverandre hele tida! Man kan jo også sammenlikne med bygda hvor alle kjenner alle. På facebook blir alle bygdedyr!

Som den gamle halvsenile dinosaurusen jeg er klarte jeg jo heller ikke å dy meg for å skrive følgende på seminarets facebookside ( Ja jeg VEIT at jeg dumma meg ut men KUNNE ikke la være. Er litt flau over det nå. ) :

”Sitter på seminaret @De mest populære sosiale mediene for ungdom akkurat nå og er faktisk litt sjokkert over hvor lite dagens ungdom overlater til tilfeldighetene! Ellers er det jammen meg mange flotte ungdommer! Hilsen en dinosaur!”

På en annen side tror jeg livet for dagens ungdom under nyliberalismen er mye mer komplisert og uoversiktig enn i den-gangen-jeg-var-ung-da-var-det-noe-annet-da-da-måtte-vi-jammen-meg-og-da-hadde-vi-ikke- men-klaget-vi? - tida . Så kanskje det er godt å ha kontrollen i hvert fall på noe?

Ny rapport fra facebookland

I det siste har jeg deltatt i et par demoer, eller demonstrasjon som det het i the good old days. Den første demoen fikk jeg vite om via facebook. Antakelig fordi en eller annen hadde ”invitert” meg. Budskapet ble sendt fra person til person som ild i tørt gress for å si det med en klisjé. (Ild i cyperspace?). Så kan man enten trykke på knappen for ”deltar”, ”deltar ikke” eller ”kanskje”. (Dette for dem av mine lesere som ikke kjenner til facebook, slik tilfelle var med meg helt til ... ja når det nå var igjen.) Sted og tidspunkt for den andre demonstrasjonen måtte jeg google meg fram til selv, siden den ble litt unøyaktig omtalt i morgenavisene. Da kom jeg til slutt også fram til en facebookside.

Den første demoen samlet flere tusen foran justisdepartementet, og det den samme dagen som Maria Amelie ble arrestert! Min første tanke var at jammen er facebook effektivt som mobilisering. (Facebook ble også brukt for å mobilisere til en demonstrasjon mot en viss Fritt ord-utdeling for noen år siden. Den gangen ble det gjort et poeng av akkurat dette i pressa, antakelig fordi facebook ennå ikke var allemannseie. Det ble forresten en særdeles vellykka moblisering! )

Ja, HVORDAN klarte vi egentlig å finne fram til alle demonstrasjonene i de glade 70 åra? Det gikk jo knapt en uke uten at det var en eller annen demo den gangen. Og da var det alltid to tog å velge mellom, alt etter hvor man definerte seg på den norske venstresida.

Ikke fantes facebook, ikke twitter, ikke en gang internett! Og mobil... ja alt det her veit dere jo! Og de fleste på min alder hadde i hvert fall ikke råd til fasttelefon! Men likevel har det aldri deltatt så mange i demonstrasjoner som den gangen! Hvordan KUNNE dette være mulig?

• Røyksignaler? Niks. Herregud, tross alt, da!
• Tankeoverføring?
• En felles kollektiv ånd?
• Annonser i avisa? Når jeg roter skikkelig i underbevisstheten: det hendte vel at demonstrasjonene ble annonsert, men da måtte man jo liksom sjekke i avisa. ”Er det noen demonstrasjoner i dag”, liksom. ”Lenge siden sist nå. Kunne vært fint å lufte seg litt.”
• Løpesedler? Ja, dette var løpesedlenes tidsalder. Noen sto ved stensilmaskinene og sveiva for livet eller lurte seg til å ta kopier på jobben. Og vi som gikk på høyskoler, universiteter og andre steder lå jo godt an der. Det var alltid en stand. For ikke å snakke om
• alle veggavisene!
• Ellers var det vel munn til munn metoden. Man rett og slett snakket mer sammen i det virkelige livet den gangen.
• Og så var jo ”alle” aktive innen ett eller annen innen politikken, motkulturen eller kvinnebevegelsen. Tror ærlig tal ikke at en eneste demonstrasjon gikk meg hus forbi.

På facebook får man full oversikt over hvem som deltar, hvem som ikke deltar og hvem om fremdeles er i tenkeboksen. ( Så fremt folk gidder å trykke på knappen, da. Hvis man synes at alle MÅ vite hvor man er til enhver tid.) I 70 – åra klarte vi oss fint uten å ha kontroll over alt mulig. Kanskje vi avtalte noe på forhånd, ellers møtte vi bare opp HELT på lykke og fromme. Noen ganger traff vi kjente, andre ganger ikke. Og uansett var alle enige i at det hadde vært en vellykka demonstrasjon! Og så gikk vi kanskje ut og tok en øl etterpå, og det gjør man vel sikkert fremdeles. Forskjellen er at vi den gangen ikke hadde noen Iphone å ta bilder med som vi siden publiserte på facebook.

Hva var vel livet uten Facebook

På denne dag har jeg vært nøyaktig tre måneder på Facebook, dette stedet ”ingen forlater før man har fått merker av det”, og hva pokker skal jeg si?

Facebook er en fin måte å holde kontakt med folk du gjerne vil holde kontakt med og som du ikke omgåes så ofte. Jo da, det finnes også andre kommunikasjonsmidler. Men facebook er liksom så .... greit.

Den mest representerte yrkesgruppa blant mine ”venner” er bibliotekarer som jeg har truffet på seminarer og andre velegna fora. Foreløpig har det ikke vært noen avanserte bibliotekfaglige diskusjoner på facebook, og i hvert fall ikke etter at jeg ble medlem at dette ”sosiale” nettstedet. (Uten at dette nødvendigvis trenger å ha noe med meg å gjøre.) Terskelen er lavere, atskillig lavere kan man trygt si, for å slenge med leppa på Facebook uten å skylde på at det snart er helg eller å legge til at man ”ikke kunne dy seg, men etc etc” enn på en viss bibliotekarpostliste.
Jeg prøver å unngå å fortelle om alle soppturene jeg har tatt i høst ( det vil si ingen), alle tyttebærturene (det vil si en) ... eller stopp en halv, jeg la jo ut noe om det, ja herregud det holdt jeg på å glemme ... eller om at jeg har vaska huset eller andre trivialiteter.
På en annen side har jeg pokkermeg ikke hatt mye fornuft å meddele alle mine til nå 127 venner heller, annet enn alminnelig leppeslenging.
Men ellers følger jeg kardemommeloven, og er egentlig både grei og snill om jeg skal si det sjæl!

Og hvordan legger jeg opp ”vennepolitikken”?
Tjaaaa... Noen sender forespørsel til meg og noen ganger er det omvendt. Det HAR faktisk hendt at jeg har fått forespørsel fra noen jeg ikke ANER hvem er. Da får man jo en litt ekkel følelse, akkurat som når man treffer ukjente folk på gata som tydelig kjenner deg. Men i cybern er alt tryggere, mer oversiktelig og forutsigelig. For - man har jo google!

Ungdom under 30 sender jeg sjelden forespørsel til, for jeg synes at de selv må få bestemme om de vil være ”venn” med gamle kjerringer over 50! ÆRLIG talt! Men – faktisk – tro det eller ei - er det overraskende mange ungdommer som sender forespørsel til meg. Og da blir jeg jo skikkelig smigra! (Jeg hadde i hvert fall ikke giddet å være venn med tanta mi på facebook den gangen jeg var ung, altså hvis det ikke hadde vært fordi jeg var ung på en tid da EDB som vi kalte det den gangen var eksotiske saker!)

Som det står på bildet : Facebook is watching you! (Men så legger jeg jo ikke akkurat ut sjela mi der heller da!)

På Facebook har du full oversikt. For eksempel over hvem av dine venner som er blitt venn med hvem. Hvis du kommenterer en av dine ”venners” innlegg får alle de andre ”vennene” dine vite det også! Dessuten kan man hele tida følge med på hvem som er pålogget. På facebook er alle ”storebrødre”. Og – du kan enkelt gå tilbake og sjekke hva du EGENTLIG skrev på facebook. I motsetning til hvis du for eksempel har vært på fylla og har en fornemmelse av at du har sagt noe du ikke burde ha sagt men ikke husker helt hva!

Og så kan man ”like” ting på facebook, for eksempel Det islandske språket. (For tida liker jeg 125 ulike ting, så kom ikke her og fortell meg at jeg er sær og vrang!) Dette kan være en grei måte å få med seg alle nyheter på, for eksempel fra forlagene. Og hvis du ”liker” ”Matprat” og andre matblogger så trenger du jo aldri lure på hva du skal ha til middag. (Matprat: nå holder det kanskje med alt det derre maset om fårikål?)

Noen av de første kampanjene jeg ”likte” var Oslo kommune må sikre Fattighusets lokaler. Jeg vil også bevare Hardanger og synes at Dag Olav skal ha tomten. I gamle dager gikk vi i demonstrasjonstog, nå holder det med et museklikk på facebook. (Er det rart at alle går på treningsinstitutter? Du kan forresten ”like” dem også!) Du kan jo pokkermeg legge hele livet ditt inn i Facebooks klamme favn! For å ( litt fritt) sitere salige Aage Braarud; hvaaaa vaaaar vel livet uuuuten facebook!

Til slutt en bekjennelse: det hender at jeg slenger innom facebook på jobben (fryktelig fort gjort siden vi har facebook-ikon på web-sida vår!) og da ser jeg jo at det ikke bare er meg... (Det er forresten 398 personer som liker oss, derav 46 av mine venner!)

Eli Frisvolds overjeg: Krrrrremt!
Eli Frisvold: åjasså, deg igjen...
Eli Frisvolds overjeg: aporops bekjennelser; du kunne jo ha sagt noe om all den stygge banninga di da!
Eli Frisvold: nei hør her, ”pokker” er da forpokkermegikke banning!
Eli Frisvolds overjeg: Å, du har nok kommet med styggere uttrykk enn det!
Eli Frisvold: ja men bare til dem som tåler det, og...
Eli Frisvolds overjeg: Jeg synes du nettopp har sagt noe om hvor gjennomsiktig facebook er!
Eli Frisvold: (rødmer som en pion)
Eli Frisvolds overjeg: og så de syke bildene du legger ut av deg sjæl da! Skal du aldri lære! For eksempel det der hvor du hadde en musesnute på!
Eli Frisvold: Altså, det var jo en humoristisk kommentar til det at jeg blei en grå mus på Aftenpostens facebooktest! Dessuten har man ikke mer moro enn man gjør det til sjæl!
Eli Frisvolds overjeg: Men den gangen du opprettet gruppa Åse Kleveland for president, da Eli!
Eli Frisvold: (Rødmer igjen) Ja akkurat det angrer jeg faktisk litt på, men jeg ville liksom komme litt lengre enn ”jahvemvilduhatilpresidentda” - argumentet i republikk- kontra monarkidebatten. Åse Kleveland, hvis du skulle snuble over dette , stuntet var seriøst ment! Og faktisk så har jo gruppa fått en del...
Eli Frisvolds overjeg: (utstudert sarkastisk) Og hvor mange VENNER har DU på facebook da?
Eli Frisvold: Akkurat nå 127, men så er det jo en del bibliotek og museer og sånn også da...
Eli Frisvolds overjeg: (med tydelig ironisk undertone) : Har du fått et bedre liv etter at du ble medlem i dette såkalte sosiale nettstedet, da fru Frisvold!
Eli Frisvold: Herregud!

Og til slutt kan vi jo overlate oppsummeringa til den for oss som har levd en stund kjente, kjære soulgruppa The Dramatics!

Og så er man på facebook!

Det var fort gjort, gitt!
Men jeg angrer ikke!

Eli Frisvold

Opprett ditt eget merke