Som vel de fleste har fått med seg døde Dennis Hopper nettopp. Jeg husker godt Easy Rider hvor Hopper hadde både regien og en av hovedrollene sammen med Peter Fonda. Det er vel unødvendig å si at filmen gikk rett i fletta da en viss person så den i den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana i slutten av .... ja drit nå i det! Det er i hvertfall RIKTIG lenge siden og det har for lengst kommet ny kino i Mo i Rana! (Kinoen er bedre men filmene...)
Her en scene fra filmen, hvor de glade gutta ( hvorav den aller gladeste er Jack Nicholson!) kjører motorsykkel ute i naturskjønne omgivelser! (Dessverre var det ikke mulig å få en embedded video, HADDE det vært for mye forlangt!) Holy Modal Rounders står for musikken og da kan vi vel slippe til denne psykedeliske folk rock-gruppa med enda en sang!
Så har også jeg lest Hestenes klan av Live Bonnevie, en skikkelig murstein på 447 (!) sider. (Skal si jeg blei letta da jeg konstaterte at dette ikke er noen fantasy-roman som det i første omgang så ut som, men så er jeg jo heller ikke ... eller glem det, akkurat DET har jeg vel gnålt nok om i det siste!)
De som er med;
Amanda Fivel, 17 år, et ryttertalent utenom det vanlige,
Wilhelm Fivel, faren, lam etter en ulykke, bitter og ikke spesielt sympatisk, søkkrik,
Victoria Fivel, moren, sval og litt fjern men gjør så godt hun kan (blant annet tvinger hun familien til hver mandag å spise frokost sammen i en klokketime. Frokosten lager hun fra bunnen av, renser reker, steker rundtstykker etc, og dette litt desperate forsøket på å lage "kvalitetstid" gir egentlig et ganske godt bilde på hva slags familie dette dreier seg om),
Storebroren, litt fjern og glad i å feste, tilfører boka noe humor.
En hestetrener, Åke Karlsson ikke særlig sympatisk, det er derimot
Torgeir Rosenlund, stalleieren, et forbilde for Amanda,
Bestevenninnen Anja,
Ylva fra Island, med gode kunnskaper om islandshester
Monty, Amandas fullblodshest, som hun mot sin vilje – på grunn av et veddemål faren har gjort, såpass kan jeg vel røpe - må bruke mindre tid på til fordel for
Ægir, en islandsponny med usedvanlige evner og egenskaper,
Juls, en tidligere flamme ( nei, han er ikke hest (!)
Med flere
Forfatteren viser for dagen imponerende kunnskaper om hester, og særdeles god innsikt i hestens lynne og psykologi og om samspill hest og rytter. (Jeg har også googla meg fram til at forfatteren er tidligere konkurranserytter.) Dette er bokas sterkeste side. Selv jeg som har et heller likegyldig forhold til hester ble fenga. Fortellingen har driv og i starten blei jeg skikkelig hekta!
Hvorvidt forfatteren er ”et språklig talent utenom det vanlige” KAN vel diskuteres men forfatteren skriver godt. Og noen ganger klarer hun virkelig å skape dramatikk! Jo da, det er noen klisjeer her og der, noen ganger tipper det litt over i det melodramatiske, noen av personene litt endimensjonale etc etc men en hederlig og absolutt godkjent debut. Min hovedinnvending mot boka er at den blir for aaaaaltfor lang! Det var det der med å kille sine darlingser, da! Boka hadde stått seg på å bli kutta en god del ned, det kunne ha gitt boka mer nerve.
Om boka handler om noe mer? Enn hester? Ja, den handler også om å ta de rette valg, tørre å stå på sitt, lytte på andre etc. Kort sagt en modningsroman.
Jeg har selv vært på Island og sett disse pussige små islandsponnyene i aksjon. Etter å ha lest denne boka er mine kunnskaper blitt betraktelig utvidet.
Her demonstreres for eksempel den spesielle stilen ”tølt” som er typisk for islandshesten . (Visste ikke at det var så mange trær på Island, men jeg kan huske feil. Muligens er filmen tatt opp et annet sted).
Jeg har selv – i en heldigvis stadig fjernere fortid – snust litt på stallmiljøet, og var like redd for alle Amandaer, Anjaer og andre storsnutede hestejenter som så ned på oss grønnskollinger som for selve hestene. Jeg har forstått at ponnyer blir betraktet som nybegynnerhester av dette skiktet i stallhierarkiet og noe de helst ikke vil befatte seg med.
Her har vi imidlertid en herremann som ikke har NOE imot å ”ride his pony”, hva nå HAN måtte mene med det.
Til slutt : forfatteren går sterkt ut mot noe som heter ”Natural horsemanship”. Etter en liten googling ser jeg at dette er et begrep. Kan det bli bråk? Overskrifter i avisene? ”Natural horsemanship” – bevegelsen saksøker CappelenDamm? Neppe...
PS : Her et forsøk fra undertegnede å på fotografisk vis trenge inn i hestens sjel! (Nei, les heller Hestenes klan, dere!)
PS 2: kanskje vi kan se på noen bilder av de der forferdelige hestetilhengerne også? Jeg vil i HVERTFALL ikke bli hest i mitt neste liv!
Da jeg var barn fantes det ikke mange billedbøker. I folkebiblioteket bare en liten hylle. Jeg hadde ikke mange selv og jeg har spart på fire. Jeg elsket Eventyret om BABAR den vesle elefanten.
Her ser dere tittelbladet med eierens navn sirlig nedskrevet. I følge wikipedia kom boka første gang ut på norsk i 1947. I følge barnebokinstituttet i 1949. (Det står ikke noe årstall i selve boka) Billedbeskrivelse for blinde: Babar er her blitt silvilisert. Han sitter i en åpen rød bil og vifter (hilser?) med hatten med snabelen. )
Her er det bildet hvor jegeren skyter Babars mor. Teksten er som følger:
"Babar er ute på tur. Han rir på ryggen til moren sin. Da kommer en stygg jeger. Han lå gjemt bak buskene, og nå skyter han på dem Jegeren dreper moren til babar. Apen gjemmer seg, fuglene flyr sin vei, og babar gråter og gråter. Jegeren kommer løpende for å fange stakkars lille Babar. (Og på neste side: ) Babar flykter, for han er redd for jegeren. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en by."
(Norsk oversetter Jens Schulz.) I wikipedia er dette bildet fargelagt, i min utgave – og barnebokinstituttets – svart hvitt. (Flere andre oppslag i boka er også i svart hvitt – muligens for å spare penger).
I 1963 kommer en ny utgave på norsk. Samme forlag, samme oversetter. (I boka står det også Librairie Hachette Paris 1939. Editions Graphiques Internationales 1963. Med alle forbehold for at jeg kan ha stavet feil). Men i DENNE boka mangler dette dobbeltoppslaget med jegeren helt! Og teksten er svært redusert.
"Babar blir skremt av en jeger og løper sin vei. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en liten by."
Altså ingenting om elefantdrapet!
Neste utgave kommer i 1985. Forlaget er nå Cappelen, oversetter Jo Ørjasæter. Boka er noe mindre i format og oppslaget med jegeren mangler fremdeles. Men i denne samtrykkboka er noe mer av originalteksten med:
"Men en dag har en slem jeger gjemt seg bak en busk. Da Babar og moren hans kommer gående skyter han på dem, og moren blir drept. Babar blir så redd at han løper sin vei. Han løper og løper uten å stanse."
Jeg er veldig fornøyd med selv å eie den (mest?) fullstendige (?) utgaven (altså muligens med noen færre fargebilder enn originalen). Og så kan man jo oie og akke seg over sensur, vandalisme og bla bla bla men da må vi huske at etter krigen var man særdeles varsom med hva man syntes man kunne utsette barn for, siden man (sikkert med rette) mente at de hadde opplevd nok dævelskap. ( Den norske førsteutgaven kom riktig nok ut etter krigen men originalen kom første gang i 1931). I den norske 1963-utgaven er det altså ikke en gang tatt med i teksten at moren ble drept, noe man nok kan si også går utover det reint litterære. (Forfatteren selv døde i 1937 så han hadde ingen innflytelse på seinere utgivelser.)
Jeg husker en far en gang sa til meg at sønnen hans tålte sverdslag og ”alt mulig” men for eksempel å skilles fra et kosedyr var for sterkt. Også mine egne erfaring viser at bøker om atskillelse fra det trygge – for ikke å snakke om sine egne foreldre – er sterk kost for små barn. Å se den trygge elefantmoren som ”er ordentlig glad i ham” og ”vugger ham med snabelen sin mens hun synger for ham” (første side i 1949 – utgaven) bli drept og hvordan tårene siden triller på lille Babar kan være svært tøft for et lite barn.
For dem som ikke kjenner historien; Babar drar ut i verden, og møter en gammel dame som tar hånd om ham. Så dette er også en historie om å miste noen man er glad i (noe de fleste opplever en eller flere ganger i livet) og treffe andre å bli glad i i stedet. Egentlig en bok om håp. Noen vil vel også si at boka / slike bøker kan være til hjelp for å bearbeide vonde opplevelser. Og gjøre ungene rustet til å møte ondskapen i verden. Men kanskje formidleren av boka bør kjenne sitt publikum godt. Jeg tror ikke jeg ville ha brukt denne på en eventyrstund men muligens begynner jeg å bli farlig tantete med alderen.
Så kan jeg jo si at jeg selv tok IKKE skade av denne boka men pokker veit.
Hvis noen vil gjøre flere sammenlikninger eller se mer på i rasistiske eller imperialistiske holdninger i boka så er det bare å ta seg turen til barnebokinstituttet!
Til slutt litt om trykketeknikken. Mens teknologien ellers går framover er gjengivelsen av originalbildene ofte bedre i eldre billedbøker.
Her er 1949 (eller 1947?)-utgaven
og her fra 1985. (Riktignok var kameraet litt ute av fokus her men fankern heller!) . (Billedbeskrivelse for blinde: illustrasjonene forestiller en by, med hus og gater etc. Kan det være Paris? Fargene er betydelig blassere i den nye utgaven. )
Hvorfor skriver jeg denne bloggposten? (Det var forresten en helsikes jobb med de bildene!) For å si det med Egon! Jeg har en plan! Fortsettelse følger...
PS: Jeg veit at det går an å redigere bildene mer elegant inn i teksten men jeg får det forsvartemeg ikke til!
Klokka er snart 14.00, prisutdelinga startet for én time siden og fremdeles er ingenting kunngjort! Er seremonien SÅ lang da???
EDIT litt seinere: ca en og en halv time etter at jeg skrev denne blogposten ser vi at Lars Mæhle vant UPrisen for Landet under isen. Eg reknar og med at dette no er kome ut på Samlagets nettstad... nei ikkje det, nei!
Nei dei er vel vorte litt blaserte derigarden! Men litt sjampanje reknar eg med at det vert til fredagskaffin?
Eller i det minste vert det feira med litt marsipankake?
Eller napoleonskake eller kva dei no føretrekkjer i Jens Bjelkes gt.
Berre ikkje slik kjedeleg kjøpekringle vonar eg?
Og då er det for min del berre å gratulere prisvinnaren for nok ein littereraturpris i år!
I disse Melodi Grand Spy - tider (fankern heller skal vi da aldri bli ferdig med denne dritten og enda er det nesten en uke igjen til finalen! Og etterpå går vel ”hele det norske folk” bananas igjen fordi programlederen hvem nå pokker det er i år ikke leverer etter forventningene enten det nå er kjolen eller noe hun sier eller ikke sier eller at hun er for kjedelig eller for frekk eller hva pokker det nå måtte være denne gangen) – spiller vi i dag det svenske bidraget fra 1966 framført av to virkelige virtuoser.
Og da er det Lill Lindfors og Svante Thuresson vi snakker om. Legg også merke til roen rundt introduksjonen og framføringa av sangen. Stil kalles det. Denne sangen ble nr. 2. I all retteferdighets navn kan vi kanskje høre på vinneren også; Merci Chérie framført av østerrikeren Udo Jürgens. Kanskje ikke den beste Grand prix - vinnerlåta gjennom tidene men heller ikke den verste. Det skal da også noe til.
Etter å ha pløyd meg gjennom Sigbjørn Mostues ambisiøse magikerprosjekt unnet jeg meg den tredje boka i den herlige serien om Hedvig av den svenske forfatteren Frida Nilsson. Som det skulle framgå av tittelen (Hedvig og sommeren med Steken) er det sommerferie og til en fraflytta stuga i nabolaget kommer Steken og hans kjekke men aldeles upraktiske pappa. Som det skulle komme fram av navnet er Steken av den feite typen. Og dette er ett av temaene i boka.
Retten til å være feit. Ingen riktige, politisk korrekte eller pedagogisk løsning på problemet barnefedme herigården nei!
Hedvigs farmor har fått slag så boka handler også om forhold til besteforeldre og om død og - begravelser.
Og om kjærligheten.
Dessuten om å få dårlig samvittighet og å gjøre dumme ting. (Eller omvendt)
Hedvig (9) er en sjarmerende men ikke alltid like prektig unge. Med særdeles tålmodige foreldre. Kan jo ta med den skumle Högman i svingen også. Som er narkoman og har ”sponplater for vinduene slik at ingen skal se når han sitter og knarker” Forfatteren er fabelaktig til å skildre tingene sett fra ungenes synsvinkel samtidig som hun også gir noe til den voksne leseren. Og boka er full av overraskelser. For eksempel om gamle kjærlighetshistorier. Som ikke ruster. Til slutt kan vi jo avslutte med den vakre sangen ”Jag ger dig min morgon” sunget av Fred Åkerström som blir spilt i farmors begravelse. Ingen dum begravelsessang. (Burde jeg lagt ut ***SPOILER****-varsel?)
DN sier at boka er ”Nydelig som en kveldshimmel hos Marikken”. Andre gode svenske forfattere som skriver om barn i samme alder er
Majken - bøkene av Margareta Strömstedt (1980-tallet)
Viveca Sundvalls Eddie og Mimmie-bøker ( 1990-tallet)
Hans Petersons Pelle-Jansson-bøker ( 1970 – tallet)
Cappelen Damm skal ha all ære for å gi ut bøkene om Hedvig. Måtte de nå ut til mange lesere.
Kan jo ta med at Stina Wirséns illustrasjoner er helt rå!
Så har også jeg lest Den siste magiker av Sigbjørn Mostue, forfatteren bak den prisbelønte ( husker ikke hvilken pris) serien Alvetegnet. Jeg er en av de – muligens ganske få her i landet – som ikke så storheten i dette trebindsverket.
en gammel bygdeoriginal, som - viser det seg – er verdens siste magiker. Intet mindre! Vi møter også
Simens kamerater som ikke skjønner bæret av hva Simen driver med,
Benedicte og Margrete (den siste er Simen forelsket i og det samme er bestekameraten)
Simens foreldre som krangler i ett eneste kjør.
Med flere.
Handlinga er fra Kløfta. Magikeren bor i et nedlagt småbruk, ei skikkelig rønne, og under kjellerlemmen skjuler seg;
Restene av biblioteket i Alexandria (!)
Gnosishulen,
Gjenferd - eller unnskyld ”sfærer” - fra framtredende åndsmennesker gjennom historien, Newton, Einstein, Kant, Bruno, Mozart, Hildegard von Bingen, Goethe, Walt Disney (!) med flere,
kan jo også ta med fangehullet med flere historiske ”slemminger”.
I sannhet en innholdsrik kjeller under et jorde på Kløfta! Ellers leser vi om flygende tepper, tidsforskyvinger, metafysikk, kristallkuler etc etc. Ondskapen – skurkene - kjører rundt i sorte biler og superskurken er en herremann ved navn Nimrod. Ikke helt uventa for sjangeren blir Simen magikerens læregutt.
”Du har lagt ut på magiens smale, skjulte vei, Simen. Den vil lede deg mot de høyeste tinder og de bredeste horisonter” s 192.
Før Simen når de ”høyeste tinder og bredeste horisonter” skal han lære innholdet i flere tunge verker, også på gresk. For å bli ferdig innen rimelig tid får han overført stoffet via en fugl ved navn Minerva.
Å få alt dette til å fungere slik at leseren tror på det krever sin forfatter og jeg blei i hvert fall ikke overbevist. Forfatteren er idehistoriker og jeg antar at han også har visse forhåpninger om å lure inn litt kunnskapsstoff hos leseren. (Nei da, ikke noe gæernt i det.) Men jeg lurer litt på om disse lesevegrende gutta etc etc kommer seg igjennom alt dette stoffet. Det hele blir noe omstendelig og pratsomt. Det er – som ofte når det gjelder norsk fantasy dessverre – lite magi i teksten. Den siste magikeren blir også en ganske alminnelig ” smågretten gammel gubbe” .
Den eviga kranglinga mellom foreldrene blir også noe monotont, mens derimot forholdet mellom Simen og lillesøstra er ganske fint skildra. Og det er det jeg har å si om denne boka. Dette er den første av tre bøker.
Så kan det jo være naturlig å sammenlikne med andre bøker om magikere; for eksempel
Angie Sages serie, (Cappelen Damm)
Bartimeus-triologien av Jonathan Stroud ( Schibsted forlag, første bok fra 2005), begge disse serien med en god del humor, mens derimot
Jordsjøserien av Ursula Le Guin neppe kan kalles morsom men av en helt annen kvalitet.
Oj! Holdt jo på å glemme Harry Potter!
HAR vi egentlig noen gode norske fantasyforfattere i dag?
I farta kommer jeg ikke på noen andre enn
Mari Moen Holsve ( også hun bruker en god del humor men er kanskje litt svak på intrige – i hvert fall foreløpig)
Silje E. Fretheims viste lovende takter med ”Tilfeldigvis Arial Footlight” (litt i lengste laget kanskje, kommer det noe mer fra denne forfatteren eller knakk hun fullstendig sammen av de 720 sidene i debutboka?)
Ikke å forglemme Landet under isen av Lars Mæhle
Vi kan jo til slutt ta med Den uendelege reisa av Erna Osland (også Samlaget 2009). Som hos Mostue blander også hun inn en del faktastoff (her egyptisk mytologi) men på en mer elegant måte uten at det blir for påtrengende eller ”villet”.
Det ER ikke lett å skrive troverdig fantasy men det har jeg kanskje mast nok om før.
med venner og bekjente også i den virkelig verden. (Neppe noen stor bombe!) Her om dagen fortalte en venninne meg hvor mye Mea Culpa av Anne Holt hadde betydd for henne. Herregud sa jeg, den boka var jo såååå dårlig. (Som kanskje noen husker ble boka nulla av kulturrådet og akkurat det ble det et helsikes leven av. Det kan sikkert diskuteres om boka var SÅ dårlig for som alle veit er det mye som passerer innkjøpsordningas ganske vide nåløye). Da ble min venninne temmelig irritert og det skjønner jeg jo ærlig talt! Noen ganger KAN man holde kjeft. I den situasjonen hun var i da hun leste den var det en viktig bok for henne.
Her utdrag fra en mail min tidligere kjære kollega Silje sendte meg i vinter (Hei, Silje!)
” Kjenner jeg er litt lei av å hele bare tida vurdere hvor "bra" noe er. Noen bøker kan være interessante uten å være så innmari bra, og ikke minst motsatt!” .
Og det er i sannhet sanne ord. (Øhhhhmmmm... )
Villskudd av Gudmund Vindland var en svært viktig bok da den kom ut (første gang i 1979). Boka vakte stor oppsikt og ble lest av ”alle”. ”Alle” snakket om den og den fikk stor betydning for mange. Selvfølgelig ikke minst for alle landets homofile. Boka er på ingen måte noe litterært mesterverk. Den ble første gang gitt ut på et lite ”amatørforlag”; Forfatterforlaget og hadde sikkert stått seg på litt hardere konsulentmotstand... eller ... stopp en halv! ER det så sikkert? KANSKJE noe av sjarmen og det umiddelbare da hadde forsvunnet? Siden har det jo som kjent ikke gått så bra med forfatteren men ingen kan ta fra ham at det var HAN som skrev ”den store norske homoboka” gjennom tidene.
For en god stund siden leste jeg en bok av Ingar Knudsten som heter Ensomheten er en sang. (Gyldendal 2008). Boka hadde irriterende ”skjønnhetsfeil” men det han skrev om sine egne opplevelser som tuberkulosepasient i femtiåra (?) var gripende. Jeg har nettopp blogget om Det sorte gull av Olav Såtvedt. Heller ikke den verken banebrytende eller av oppsiktsvekkende litterær kvalitet men et hederlig forsøk på å formidle viktig historisk stoff for ungdommen.
Så over til et par svenske forfattere. Björn Ranelid er en svært engasjert forfatter som skriver ”med hjertet” og kanskje kommer dette noe i veien for det reint litterære. Kanskje han kunne hatt godt å ”bli holdt litt i øra” av konsulenten. Men – bøkene er engasjerte og interessante – og det er lett å la seg rive med – selv om det noen ganger kan tippe litt over. Et eksempel er boka David Puma och drotting Silvia som er en særdeles engasjert skildring av den flerkulturelle bydelen Rinkeby utenfor Stockholm.
Til slutt vil jeg igjen slå et slag for den svenske syndikalisten, muslimen og forfatteren Torbjörn Säfve. Mens to av Ranelids bøker er oversatt til norsk er ingen av Säfves oversatt. Min favoritt er muligens Gorilla. Veldig ( altfor) mye av forfatteren selv er lagt inn i personen men likevel svært interessant (i hvert fall for oss gamle raddiser) om en bokser som har eksistert "i virkeligheten" , og om det amerikanske samfunnet i 1920-40 –åra, om de svartes kår og om indianere. Men litterært sett ingen ”höjdare”. Han kommer aldri til å få Nordisk råds litteraturpris for å si det slik.
Jeg kunne sikkert ha tatt med haugevis av flere bøker men dette holder kanskje.
Til slutt en takk til Silje som minnet meg om noe som jeg egentlig visste men burde ha vært mer oppmerksom på, noe jeg da også er blitt!
Den unge bloggeren Kasiopeiia skrev for en stund siden et blogginlegg om Chiclit. (Eller Drops som Gyldendal kaller det – eller underholdningslitteratur/ kjosklitteratur/ rosa litteratur/ søtsuppe ja pokker heller kalldethvaduvil! ) Første mann... unnskyld kvinne til å kommentere var den ”selverklærte åndssnobben” Heidi (kjære deg da, Heidi ☺) og hun skriver blant annet:
”Jeg ser at mange bibliotekarer og lærere er ivrige på dette med å få folk til å lese, samme hva, men jeg mener det er en uting. Både fordi ren underholdningslesning er å kaste bort tid som ellers kunne rommet mening, men også fordi jeg mener flere bør tørre å understreke viktigheten av å strebe etter kunnskap, læring og mestring – at det å strebe etter å få fatt på det som er vanskelig oppnåelig (litt tyngre bøker) er en verdi. Særlig i et samfunn hvor alt skal være så lettvint”
Denne bramfrie kommentaren fikk meg til å hive meg på i kommentarfeltet. Siden jeg i alle år har vært tungt forankra i barne- og ungdomssektoren (begynner kanskje å bli farlig gammel for den sektoren nå, og burde kanskje ha sett meg om etter noe annet men ingen vil vel ansette gamle kjerringer som bare er tre år yngre enn Stevie Wonder. Ikke kan jeg synge heller. Og det er ennå 10 år til pensjonsalderen. Og gå av med AFP er jo heller ikke så kult lengre, så sorry; unga får holde ut med meg en stund til) regner jeg med at det er i hovedsak barne-og ungdomsbøker og barn og ungdom jeg kommer til å skrive om i dette innelegget. Skjønt hvem veit hvor høna sparker.
Jeg ble ferdig utdanna bibliotekar i 1979. (Det er vel ca 13 år før Kasiopeiia ble født). Og havna på Deichman året etter. Da hadde helvetet nettopp vært løst fordi Deichman hadde kvitta seg med alle Hardygutter og Nancy Drew-bøkene. Gidder ikke å rippe opp i nå om hvem som satte i gang spetakkelet og hvordan det ble taklet og hvordan det BURDE ha blitt taklet etc etc men BEGRUNNELSEN for å kutte ut disse bøkene var (så vidt jeg husker og jeg er vel ikke blitt SÅ senil ennå) at barnebibliotekarene (det het ikke barne- og ungdomsbibliotekarer den gangen) hadde funnet ut at disse bøkene ( kan kanskje ta med 5-bøkene også?) ikke resulterte i høyere utlån eller mer bibliotekbesøk . (Hvordan man kom fram til dette resultatet er jeg litt usikker på). Her kommer noen argumenter for og imot populærlitteraturen:
Mange snakket om sensur. (Motargumentet er at bokvalg ikke er det samme som sensur)
Kvalitet. På biblioteket skal det være kvalitet og dermed basta. Bibliotekarene kan ikke gå på akkord.
Skadelig for barn? Skal man vurdere (barne) litteratur etter slike kriterier? (Jeg kan heller ikke huske hvem som for fullt alvor kunne påstå at disse bøkene var SKADELIGE selv om skurkene var ”svartmuskede” etc etc men så begynner det jo også bli noen år siden. Men begrepet ”skadelig” BLE brukt.)
Også denne da folkens: ”Jasså er det bibliotekarene som skal bestemme hva folk skal lese”! Og da kunne man jo suverent svare at nei det er det ikke men det er bibliotekarene som skal bestemme hvilke bøker som skal være i biblioteket og er du ikke fornøyd kan du gå et ANNET sted! (Åhhhhh så herrrrrlig det var å skrive dette! Det er like før jeg KNUUUSER tastaturet! YEAHHHHH!) (På tide å hente seg inn igjen...)
Biblioteket skal/ kan være ikkekommersiellt siden vi ikke er avhengig av inntekter. Er det ikke dette som er bibliotekets sterke side?
Det er bedre at barn leser noen bøker selv om de er dårlige enn ikke i det hele tatt. Eller???? (Hvorfor pokker skal de få opp lesehastigheten hvis de bare skal fortsette å lese drittbøker resten av livet!)
Skal biblioteket være garantist for den gode kvaliteten; eller må vi for all del unngå å gjøre ”bibliotektrappa for høy”? (Jeg husker forresten da jeg jobbet på bokbussen i 80 – åra. Favorittstoppestedet var Dælenenga i Oslos indre øst. Der kom de gamle damene - de fleste hadde neppe annet enn 7 års folkeskole - trofast hver eneste lørdag, grep oss fortrolig i armen og ba oss finne en god bok til dem. Og det hadde vi ingen problemer med. Selv om det var færre ”populære sjangere” i hylla den gangen. Verken Frid Ingulstad, Lerum eller Annelise Boge. Eller Margit Sandemo. Det var bare å skaffe seg litt bokkunnskap! Vi bibliotekarene trigga og inspirerte hverandre!)
Her er en artikkel fra den danske avisa Information fra desember i fjor.
Trenden på danske biblioteker er klar: Kunderne afgør, hvad der findes i butikken. Og de vil have de samme bøger på det samme tidspunkt. Derfor har Københavns Biblioteker købt 170 eksemplarer af Camilla Läckbergs nyeste krimi, mens flere biblioteker har bestsellerborde og såkaldte brandslukningspuljer med penge til at købe adskillige eksemplarer af populære bøger som Dan Browns, Camilla Läckbergs og Sara Blædels. ”Vi ser en popularisering af vores kultur, hvor biblioteket er en af spydspidserne. Underholdning bliver vægtet langt højere end dannelse og udfordring” siger lektor på Danmarks Biblioteksskole Lisbeth Worsøe-Schmidt. (Min utheving)
Direktør for Biblioteksforeningen Michel Steen-Hansen sier
”at moderne biblioteker er nødt til at tilbyde det, folk gerne vil have, mens de samtidig sikrer, at biblioteket er en vidensinstitution, fordi de har en public service-forpligtelse. Biblioteker skal hverken være rent kommercielle eller et elfenbenstårn.
Borgerne er kunder, som vælger på et marked. --- Derfor skal biblioteker være sexede og oppe på beatet, så folk får lyst til os.”
Og slik kan man jo fortsette å diskutere i det vide og det breie og det samme kan vi vel gjøre om tolkninger av begreper som ”elfenbenstårn”, ”dannelse” , ”kvalitet”, ”kommersiell”, ”lødig” etc. .
Hva ER egentlig bibliotekets oppgave. HVEM skal ta ansvar for å få ut (formidle- herreguuuuud så lei jeg er av det ordet) de gode bøkene til folket. Både og eller enten eller, eller liker du ikke gode bøker kan du bare ha det så godt! Få deg et liv! Hva SKAL vi bruke offentlige kulturmidler på? Bare tull og fjas og fanteri og Dan Brown?? Pokker heller, de som har så dårlig smak kan da heller kjøpe den dritten sjæl? Skattepengene sier du? At de med dårlig smak betaler da også skatt? Men da kan jo andre si at MINE skattepenger skal i hvert fall ikke brukes til reint søppel etc etc. (Det derre med skattepenger er forresten et FRYKTELIG dårlig argument, så hvor kom det inn egentlig?)
Tilbake til de søte små.
VIL all den dritten (unnskyld det uakademiske utrykket – søppel eller en skitten strøm ble det kalt i en fjern fortid) som finnes i bibliotekhyllene være til hinder for at ungene finner de GODE bøkene?
Vil det være letter å formidle de gode bøkene hvis ikke alle de dårlige står i veien?
Fra sommeren 1980 da jeg kom inn i Deichmanfolden har mye skjedd. Siden 2000 er det kommet 13 Hardy-bøker på Deichman! (Derav 4 lydbøker). Da Grøsserne av R.L. Stine kom ut på midten av 90 –tallet var det ingen diskusjon om vi skulle ha disse, selv om de i hvert fall ikke var BEDRE enn Hardyguttene. (Et søk viser at Deichman har over 100 titler av denne forfatteren. ) Vi åpnet bibliotekdøra på vid gap og slapp inn hele møkka! UTEN diskusjoner. Tvert imot følte vi den samme fryden som et prektig barn som for en gangs skyld tør å være rampete. (Kan vel her også ta med småripschicliten som Tusen biter, gossip girl etc etc som kom litt seinere) Årsaken var åpenbar. Barn og unge leser mindre. Jeg husker slukerne (mest jenter) som sjanglet ut av biblioteket gjennom hele 80 – tallet med stabler av bøker som de knapt kunne bære. Dem er det blitt færre av.
Apropos bokvalg i bibliotekene. Det er når tidene er dårlige det virkelig blir interessant å drive bokvalg. Når du sitter der og må velge og vrake mellom flere gode bøker. Hvor kutter du da? I bredden ( det som alle vil ha, det som du veit lånera spør etter eller de ”smale”goodisene som ingen vil ha men som fortjener de leserne som fortjener bøkene? )
Og da skjønner vel alle som har et minimum av dannelse at det er Stevie Wonder vi snakker om! Her et opptak fra da den store artisten var 15 år gammel. (Det som ikke er SÅ all right er at det unge publikumet bare består av hvite. Heldigvis kunne ikke artisten se dem, men han visste det nok!)
Så et opptak fra 1964 hvor den da 14 år gamle artisten demonsterer sine munnspillferdigheter. Eller harmonica som de kaller det over there.
Her stemmer Nino Tempo i med særdeles fagre toner sammen med sin søster April Stevens . Egentlig var The Rightous Brothers tiltenkt denne låta men da de takket nei valgte Nino å synge inn låta si sjæl!
Og for å bøte på den store mannlige dominansen som har vært på denne surrehueserien i det siste slipper vi også til April Stevens på egen hånd med litt mer sensuelle rytmer!
Som den oppmerksomme leser av bloggen har lagt merke til har også jeg laget meg en sånn kjekk bloggroll (eller nærmere sagt 2). Spør meg ikke hvorfor jeg har valgt de bloggene jeg har valgt og ikke noen andre for det har jeg ikke noe fornuftig svar på! Av de siste er: 3 vise kvinners blogg : Dette er den beste BIBLIOTEKbloggen jeg har vært borti. Personlig og velskrevet og dessuten gir den inntrykk av at dette er jenter som trives på jobben. Jeg anbefaler også alle fraflytta Lom-væringer å følge med på denne.
Bis-bloggen : (Bibliotek i samhälle) Det radikala alternativet i biblioteksdebatten
Nina Solomins blogg : Nina Solomin er chefsredaktör for Vi läser som er et for å si det pent ikke alt for tungt fordøyelig litteraturtidsskrift. Finnes ikke noen tilsvarende i Norge.
Til slutt Kasiopeiias bøker : Det er alltid hyggelig med ungdom i huset. Og spesielt interssant for oss gamlinger å følge med på hva ungdommen leser og tenker om litteratur. Denne bloggeren er så vidt jeg husker 19. Hvis noen har tips om yngre bloggere som skriver om bøker så si fra. (Men please ikke alle disse babsene som skriver om moter og klær og sminke og fester og venner og hvis foreldre passer såååå godt på hva døtrene holder på med og de er såååå bevisste på hva de gjør og blablabla og blablabla!)
Ellers bør noen av bloggerne på de to listene se å skjerpe seg og oppdatere litt snart ellers så sletter jeg dem fra lista. Ingen nevnt ingen glemt! (DET var en trussel som satt, det tenker jeg! )
Og så er loppesesongen over for i år! Av de siste korpsene som arrangerte loppemarked denne sesongen var Voksen skolekorps. (VAR det så smart å arrangere loppis samme dag som Holmenkollstafetten, Voksen? )
Jeg siterer fra årets løpeseddel:
”Vi kan dessverre ikke ta imot hvitevarer, demonterte møbler av sponplater, madrasser, bildekk/felger, utstyr som ikke virker eller lar seg reparere.”
Loppemarkedet kan hente men ”oppfordrer folk til å levere lopper selv på Voksen skole - på de angitte dager.”
For 13 år siden var jeg selv i bransjen i DETTE korpset og konstaterer at mye har hendt siden da. (Og det er ikke bare at vi den gangen ennå ikke hadde fått hjemmeside.)
Vi var villige til å henta nær sagt anytime. Også hvitevarer, komfyrer OG demonterte møbler av sponplater. Dessuten sorterte vi loppene sjæl! Vi LOT i hvert fall som at vi var takknemlige for de loppene vi fikk! Dessertgenerasjonen har overtatt!
Og - når curlinggenerasjonen overtar må vi vel selv møte opp i skolegården og SELGE loppene for dem!
Vi kan jo byrja med Dans stille før stormen av Torvald Sund. No er det fem år sidan det kom nokon bok frå den kanten. Dette er fyrst og fremst ei kjærleiksforteljing men og ein spaningsroman. Dei to ungdomane heiter Julie og Runar og alle skjønar vel då kva for eit par eg tenkjer på no. Problemet med dette paret er ikkje berre familiane deira ( ho Julie kjem frå meir borgarlege kår enn Runar) men sidan Runar er fiskar og ikkje vil vere noko anna og Julie har ambisjonar om å kome inn på The Royal ballet School handlar det og om ein umogleg kjærleik. Dessutan handlar boka og om fråflytting og nedlegging av landhandlarar og automatisering av fyr til dømes.
Språket held den høge standarden som ein kan vente seg av denne forfattaren. Det er - for å bruke ein klisje - nett så ein kjenner lukta av tang og tare. Og av skrika frå skarv, feist (kva slags fuggel no det er), lomvi og lundefugl. Og som i det kjende teaterstykket er og døden med utan at eg skal røpe alt for mykje. Men sidan Svanens død er såpass sentral trur eg vi tar med denne youtubevideoen. Eg vert i det heile imponert over den detaljerte ballettkunnskapen til forfattaren. (Man kan nesten lure på om forfattaren sjølv har ei dotter som dansar ballett.) Han har i kvert fall satt seg godt inn i sakene. Kanskje vi skal ta med noko med han Nureyev som og vert omtalt i boka. Og for at alle skal skjøna at eg og har litt greie på ballett tar vi og med ein liten snutt av den berømte Anna Pavlova. Så kan jo nokon og einkvar sjølv prøve seg på stovegolvet! Men SJÅ heeeeer då dykk! AKKURAAAAT i dag er det 170 år sidan komponisten vart født! For ein samantreff! (Dette oppdaga eg då eg googla i dag, og under har dykk det stilige biletet som ligg ute på google berre i dag).
Eg har og lese ei kunstbok. Den heiter Alt det som er og er skrive (bøygde eg skrive rett no??? Kanskje det er skriven???) av Bjørn Sortland. Med illustrasjonar av den nederlandske kunstnaren Paul Dicker. Dette er og ei særs vakker bok. Teksten er ikkje så lang og handlar om ein ubåtkaptein som skal bli far for første gong og han fortel om kjenslene sin før ei slik stor hending for den førebels ufødde sonen sin. Ei fin tekst som er skriven for vaksne lesarar. Illustrasjonane er vakre, med mellom anna fjell som går rett ned i havet ( typisk vestlandsnatur altså) og stemningsfulle landskap med og utan folk og funkisforma hus som gjev i kvert fall meg eit inntrykk av den store æva. Eg fekk ikkje alle illustrasjonane til å passe til teksten (til dømes var det fleire menn enn berre ubåtkapteinen) men så oppdaga eg at bileta ikkje opprinneleg er laga for denne teksten, men over fleire år! Sjølv om det omvendte ER mest vanleg er det jo ikkje akkurat forbode å lage ein tekst til ferdige illustrasjonar. Det er og gjort nokre gonger før:
Til dømes av denne boka med illustrasjonar av den franske naivisten Henry Rousseau og med ei ny tekst til illustrasjonane. Det heile vart litt søkt.
Eit anna døme er denne boka med nokre heilt fantastiske illustrasjonar av den litauiske kunstnaren Stasys Eidrigevicius, men diverre med ei særs banal tekst.
Til slutt kan vi ta med Gjøglerne med tekst av Arild Nyquist, heller ikkje heilt vellykka.
Eg veit faktisk ikkje om eit einaste eksempel på ein heilt vellykka bruk av denne "omvendte" metoden.
Bjørn Sortland har jo kunstformidling som sitt prosjekt. Og det er så vidt eg i kvert fall kan hugse første gongen han brukar ein samtidskunstnar. Og det skal han ha all ære for. Dette er ein spanande ( og for meg det må eg innrømme heilt ukjent) kunstnar. Men er det ikkje tatt med litt for mange illustrasjonar? Var det litt vanskeleg å velje, kanskje? Og eg trur og at mange av dei kan forvirre. Teksten har fått støtte frå Leser søker bok og er brukt i serien deira "Litt å lese". Og då lyt eg spørje som eg så ofte brukar når det gjeld Leser-søker - bok - støtta bøker; korleis vert tatt i mot av dei som har liten lesetrening? Sjølv om det er lite tekst er det mykje som gøymer seg mellom linjene og ho kan vere meir krevjande enn den i første omgang ser ut til.
Og til slutt foreslår eg av vi sluttar av med litt musikk att. Å jo då, du gjetta riktig!
PS: Ja, eg KUNNE jo ha ramsa opp andre bøker som er inspirert av det kjende kjærleiksparet til han Shakespeare men eg trur det er nok oppramsing for i dag! Men kanskje vi kan spele denne songen frå ei no ganske fjern fortid. VI, vi to er ikke Romeo og Juuuulie etc etc.
PS 2: Sjølv om ikkje eg meiner at Sortlands bok er ei barnebok har Barnebokkritikk.no tatt inn ei bokmelding av Guri Fjeldberg. Det er og litt artig at ho stiller det same spørsmålet som eg om dei "såkalla uvante lesarane har føresetnad for å lese boka" og no har Anne Marit Godal, dagleg leiar for Leser Søker Bok svart på det spørsmålet så da kan vi jo ta med oss det og.
