Til fyret

Inga Sætre har i hovedsak laget tegneserier. ”Young adult”-tegneserien Fallteknikk (Cappelen Damm 2011) ble behørig priset og nominert da den kom ut. Med Fyrvokterne (Cappelen Damm 2015) har hun forlatt tegneserien og skrevet en fortelling med egne illustrasjoner.

Først trodde jeg at dette skulle være enda en temabok om fyr for barn – det har jo kommet en del slike etter hvert, er dette forresten et typisk norsk fenomen?  – men Fyrvokterne er rein diktning. Så her er jo forfatteren i godt selskap med Virginia Woolf, Jeanette Winterson, Tove Jansson med flere.

Siden det er to eldre damer som er hovedpersoner i boka ble jeg litt usikker på målgruppa – kanskje barnebok for voksne? Eller en bok å lese sammen, og som gir litt til alle aldre. I hvert fall må leseren godta at forfatteren beveger seg en smule utenfor det helt realistiske. Stilen er naivistisk og lettere absurd, og språket er lekent, med humor og poesi. Etter gjentatte lesninger oppdager man stadig nye ting i denne originale boka. (Hadde vært artig å testet ut denne boka sammen med et våkent barn.)

Vi møter altså to søstre, fyrvokterdøtre må vite, som bor ute på en øy med et gammelt fyr og som ikke kjenner noen annen tilværelse. Sammen med dem bor en sau, Bæen.

De lever etter enkle regler

• Forlat aldri øen
• La deg ikke friste
• Tenn fyret ved mørkets frembrudd ( selv om de aldri ser noen skip)
• Spar på mat og drikke. Man vet aldri hva som kan skje.
• Åpne alltid ukjente kasser, med stor skrekk og havfryktighet.
• Stormens og bølgenes gaver må hentes hver morgen
• Ikke spis alle eggene på en gang.
• Og man må loggføre alt de finner på stranda.

Astrid datt i sjøen da hun var liten, og etter det har hun knapt vært på stranda. Så det er Sølvi og Bæen som må påta seg jobben å ”hente stormens gaver” hver morgen.

Bilde av Sølvi på et gammelt skipsvrak.

"Hver morgen vasser Sølvi ut til Kapteinen for å røyke pipe ute på det forliste skipet D/S Benedikte. Benedikte braste inn i Dødeskjæret i 1948, og Kapteinen har aldri forlatt sitt synkende skip. Når det er fjære, stikker akterenden opp over bølgetoppene."

For å atsprede seg om kveldene leses Ukas novelle høyt, noe som får denne leseren til å føle seg hensatt til barndommens kulørte blader.

Og - hva lever de av? Fiske kunne man kanskje forvente. Nei, faktisk ikke, her går det mest i hermetikk – eller ”sølvbokser” - som skyller i land. Og pannekaker. En dag i uka er det Pannekedag med egg fra øyas fugler. Og slik går livet på denne øya. Penger har de aldri vært borti, så når det en dag dukker opp en kasse med sedler aner de ikke hva det er.

Så kommer vendepunktet. Det ”skjer noe som aldri har skjedd før.” Av alle ting ankommer en dørselger med en innholdsrik koffert. (Hvorfra og hvordan liksom, men det er ikke vesentlig i denne boka.) Han representerer den moderne tid,  med ”eiendom”, ”investering”, ”potensial”, ”oppgradering” og ”mersalg” og andre ”BI-gloser” som en del av vokabularet. Og vips ble det slutt på harmonien.

Men selvfølgelig – etter hvert ( neppe nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) ender alt med fryd og gammen. Damene kommer faktisk styrket ut av denne hendelsen. For – i tillegg til toalettveska - etterlater dørselgeren en fiskestang, så kanskje blir ernæringa også mer variert heretter?

Jeg drister meg til å legge ut noen flere bilder av illustrasjonene – som ( unødvendig å si kanskje) på ingen måte rettferdiggjør originalene. (Håper ingen blir sure på meg nå.)

Opp i skrenten Sølvi med pipa, Astrid som fisker i fjæra og Bæen som står på en stein.

Her nok et eksempel på hvordan illustrasjonene utfyller teksten på - nettopp! - forbilledlig vis. Bildet over bekrefter for det første at damene faktisk begynner å fiske og dessuten at Astrid har kommet over sin vannskrekk. (Det siste ikke omtalt i teksten.)

Ellers falt jeg veldig for denne illustrasjonen som viser Sølvi og Bæen i tåka.

Det hadde forundret meg veldig hvis ikke denne boka i det minste blir nominert til diverse priser.

You are my sister

Eksperimentet av Harald Nortun er ei bok som utfordrar kjønnsrollemønstra. Det har kome ut nokre slike den seinaste tida, til dømes Forvandlerne av T Cooper som kom ut på Aschehoug i fjor. Eller jenta fra Mars av Vicky Janssen som kom ut på cappelen Damm i år, og som eg blogga om for ikke så lenge sidan.

Det byrjar med at to tvillingar, Amund og Amanda ( sånn ca 13 år?) på ei togreise til besteforeldra vert einige om å bytte identitet, altså slik at Amund blir Amanda – og omvendt. Vel framme hos besteforeldra møter dei eit anna syskenpar, Silje og Stefan, som er på omlag same alder.

Det er Amund ( no som Amanda) som er forteljaren. Dette er ein heilt ”vanleg” gut, som eg trur kan vere lett for lesaren å identifisere seg med. Språket er enkelt, og flyt godt. Vi trur på denne guten, som altså ikkje kjenner seg heilt vel i den tradisjonelle og stereotype guterolla.

Som alle veit er det meir akseptert for jenter å vere ”gutejenter” enn det er for gutar å vere feminine. Den gutaktige Amanda finn seg svært godt tilrette i den nye rolla si, som gut.

”Eg var like god til å køyre som han som eig motorsykkelen. Dette hadde eg aldri fått vere med på viss eg var jente”. S 105.

Fleire barnebøker – utan at eg no kjem på ei einaste (eller forresten, eit godt døme er jo Skyggen over steinbenken av Maria Gripe) – syner då òg korleis jenter oppdagar at dei blir friare dersom dei kler seg som gutar. Ei anna eksempel er den historiske romanen Grevens datter av Jean-Claude Rijckeghem & Pat van Beirs. (Mangschou 2014).

Men Amund trivst og godt i den nye rolla si som jente, likevel er det vanskelegare for han enn for systera. For han vil det bli meir problematisk dersom det blir oppdaga at han eigentleg er gut. Eller dersom nokon han kjenner ser bilete av han med sminke og jenteklede.

Medan Amanda hatar måten jenter kommuniserar på og korleis dei heng seg opp i klede og utsjånad, kven som er ven med kven, sladder etc, synst derimot Amund at det er artig å følgje med på kva folk driv med og er interesserte i. ”Gutar spring berre rundt og knuffar og slåst heile tida”.

For Amund blir det å ha på seg kjole ei god oppleving, ( medan systera nektar å gå i noko slikt) og han er einig med Silje i at kjolen passar perfekt.

”Inst inne må eg innrømme at Silje har rett i ein ting. Denne kjolen er perfekt til meg” 

Han likar og det nære venninneforholdet med Silje.

Det er og interessant at samstundes som Amund reagerer på korleis venninna Silje spelar opp til andre gutar, og gjer seg meir hjelpelaus enn ho er, faller han sjølv inn i den same rolla når nokre eldre og sterkare gutane tilbyr seg å hjelper han. Boka synar og korleis ytre staffasje som sminke og jenteklede får Amund til å kjenne seg meir feminin.

Amund slit med å finne ut av kjønnsidentiteten sin, eg oppfattar han ikkje som transseksuell, eller jente i gutekropp, han finn seg berre ikkje tilrette i den tradisjonelle rollen som gut – den som søstera hans elskar.

”Eg er den tredje tvillingen. Ein som ikkje passar inn, ein som ikkje finst” s 114

Kanskje eg og burde seie noko om dei greier å halde denne rollebytinga løynd for omgivnadene heile ferien, men dette er ikkje det vesentlege med denne boka. Eg skal heller ikkje røpe noko om dei til slutt avslører løyndomen sin for Silje og Stefan. Det som er interessant er alle dei  tankene og oppdagingane Amund gjer seg denne sumarferien.

Dette er ei viktig bok! Dette må vere ei framifrå bok å bruke i klassen. At ho er på nynorsk er jo berre ein ekstra bonus.

Nei, folkens, no synst eg vi til slutt skal spele You are my sister av Anthony att, her i nydeleg samspel med ein perfekt sminka Boy George! 


Lenke til Youtube-videoen

Den aller beste ungdomsboka jeg kan huske å ha lest på aldri så lenge

er Gresshoppejungel av den amerikanske forfatteren Andrew Smith.

I fokus er tre ungdommer, Austin (bokas forteller), Robby og Shan. (Forkortelse for Shannon hvis jeg ikke husker helt feil.) Austin og Robby er bestevenner, Robby er homofil og Austin er like forelsket i dem begge. Dette er usedvanlig sterk skildring av et vennskap. Og altså en kjærlighetshistorie.

Handlinga er et lite ( fiktivt) sted i Iowa; Ealing, som er beskrevet som et sted i forfall. Arbeidsløsheten er stor, butikker legges ned og utkastelsesvarsler florerer i blokkoppgangene. 

Humoren er svart, fortellerstilen er røff og lakonisk og med en god dose ironi. Men også melankoli og sårhet. Kanskje litt spesielt at to 16 – åringer kan snakke slik som Austin og Robby gjør; en mellomting mellom slik man kan forvente at unge gutter snakker og samtidig en røffhet og blaserthet ala personene i en tegneserie av Kellerman. (Men likevel troverdig.)

I tillegg til brutaliteten og røffheten er teksten poetisk, dvelende og suggererende med en del gjentakelser – uten å bli trøttende.

Først trodde jeg at dette skulle være en helt realistisk skildring, men der tok jeg feil, gitt. Plutselig oppdager jeg at det er (nok en) undergangsfortelling vi har med å gjøre, men denne går det meste av det jeg har lest til nå en høy gang. Selv ikke Pesten av Chris Weitz, som jeg nettopp har blogget om i rosende vendinger,  når opp til dette. Dette er stor litteratur. (Og da holder det kanskje med superlativer.)

Persongalleriet er variert og sammensatt. Forfylla vietnamveteraner og andre forhutlede personer, en gal vitenskapsmann, og noen fæle beist av noen knelere ( i menneskestørrelse med en abnorm appetitt både på føde og sex), som formerer seg med imponerende hastighet og som er i ferd med å erobre hele verden. Mer grotesk en dette kan det neppe bli! Kan jo også ta med labradoren Ingrid. Og bisoner. Og amerikanske presidenter. Og babyer med to hoder. Og Gud. Og et polsk helgen. Og James Arness, en stjerne fra Kruttrøy. Altså bare for å nevne noen. 

Her et foto av en kneler, som vanlig stjålet fra nettet. Og så kan man jo bare tenke seg denne i menneskestørrelse. Uæææææhhh!

Dessuten inneholder boka et stykke polsk innvandrerhistorie, av det burleske og fargerike slaget.

Og hvordan slutter dette? Man kan vel trygt si at boka har en overraskende slutt. Som hos Weitz som jeg nettopp refererte til, slår også denne forfatteren et slag for det analoge:

”Bøker har alt i seg. Etter verdens undergang kan du ikke lære en drit foran pc- eller tv-skjermen. Det var ingen som tenkte på det – at menneskeheten bare kunne bevares ved hjelp av hulemalerier eller bøker eller vinylplater. ”

Ellers kan jeg ikke huske at  jeg har lest en ungdomsbok med såpass mye røyking. Og alle kan vel være enige i at sigaretter ikke er sundt, men det er ingenting å si på den LITTERÆRE behandlinga av alle trekkene Austin og Robby tar sammen.

Jeg mener at det skal finnes en del røyking i litteraturen, men kommer i skrivende stund ikke på et eneste annet eksempel. Derimot et par filmer, som den sjarmerende filmen Smoke etter et manus av Paul Auster og med Harvey Keitel i en av de bærende rollene. Og i samme slengen kan vi jo ta med Coffee and Cigarettes av Jim Jarmusch.

Og når vi er inne på film: forfatteren slår et skal for filmen Five Easy Pieces fra 1970, som Robby mener er ”antakelig den beste filmen som er lagd”. I hvert fall ingen dårlig film, med Jack Nicholson i toppslag. Bokas lydspor er to Rolling Stones-album: Exile om main street og Let it bleed. Og det er jo ikke så lett å velge fra to slike høydepunkter i populærmusikken, men Gimmie Shelter kan jo passe godt inn i bokas handling.


Lenke til YouTube-videoen

Som bokas jegperson Austin har forfatteren ”skrevet hele livet”, helt til han ble overtalt til å gi ut bok. Så er det bare å gratulerer forlaget med å ha kapret seg dette forfatterskapet. Håper det kommer flere  og at det ikke blir med denne boka!

Venner/ Freunde/ Friends

FØRST LITT SOSIALREALISME

Arne Svingen fortsetter å skrive bøker om barn med dysfunksjonelle foreldre, og det gjør han bedre enn de fleste. I boka Med beina på nakken møter vi Eirik som sitter i rullestol. Jeg kan tenke meg at han er mellom 10 – 12 år.

Det starter med at far og sønn reiser hals over hodet med toget til Berlin. Her finner faren en heller miserabel bopel, og Eirik blir mye overlatt til seg selv mens faren prøver å skaffe cash. Faren er på alle måter en taper, og driver med en del ting han ikke vil at sønnen skal vite om.

Hvor er mor og hvorfor sitter Eirik i rullestol? Litt etter litt avdekkes en familietragedie. Som de fleste av (alle?) Svingens realistiske barnebøker er dette en jegfortelling. Fortellerstemmen er levende og troverdig, guttens personlighet kommer godt fram og er på alle måter lett å få sympati for.

To jevnaldrende barn trer også inn på arenaen, nemlig Sandra og Heinz som bor i det samme strøket. Takket være dem kommer Eirik seg litt rundt, og de gir ham muligheter til å gjøre ting en rullestolbruker normalt ikke kan. Og som i fjorårets bok, Revolvergutten, skildrer også denne boka vennskap mellom barn på fremragende vis. I den fine filmen Stand by me fra 1986 som baserer seg på en roman av Stephen King sier voiceoveren på slutten av filmen at de beste vennene er de du har når du er 12. Det er flott og rørende å lese hvordan Sandra og Heinz stiller opp for Eirik. Svingen er i det hele tatt flink til å skildre omsorg og solidaritet mellom barn, og hvordan de holder sammen mot voksenverdenen.

Trass i farens mangler er - som i Revolvergutten – forholdet mellom far og sønn godt. Faren er tydelig glad i sønnen, selv om han ikke fikser livet sitt, og sønnens lojalitet til faren er stor, selv om det tar på.

”Det hadde vært fint om de vanskelige tingene hadde vært lettere. Når det skjer mange ting på én gang, så blir jeg veldig sliten. Jeg er nok en sånn som foretrekker stormer uten for mye vind”.

En litt artig ting er at Arne Svingen lar ungene kommunisere på et litt klossete engelsk uten at dette er oversatt, men vi må regne med at dagens barn vil skjønne såpass.

Og sist men ikke minst: endelig er det kommet ut en god bok om et fysisk funksjonshemmet barn, uten at dette gjøres til hovedtema og hvor hovedpersonen klarer seg godt – innefor realistiske rammer. 


Lenke til Youtube-videoen


Bokas lydspor denne gangen er The Ramones. Dette var musikk som betydde mye for faren da han var ung, og de slumper også innom et museum viet denne legendariske punkgruppa. Kanskje det kan passe å spille låta Born to die in Berlin, selv om det heldigvis ikke går så galt i boka. Sikkert unødvendig å si, men boka har – som de andre av Svingens realistiske barnebøker – en positiv slutt.

 OG SÅ LITT MAGI

Og apropos gode skildringer av relasjoner mellom barn; jeg har også lest Jernprøven av Holly Black og Cassandra Clare, to profilerte forfattere som her har gått i kompaniskap. En bok som det med all ønsket tydelighet skulle framgå er en fantasy – og dette er en av de bedre. Selv jeg, som er aldeles drit lei denne sjangeren, kom meg gjennom boka. Hovedpersonen, Callum Hunt, 12 år gammel i dette første bindet i en serie på planlagte 5 bind, som på mange måter kan sammenliknes med Harry Potter, siden handlinga også her finner sted på en slags internatskole med magi som spesialitet, er en tverr og innadvendt type med mangelfull sosial kompetanse. Dessuten er han delvis funksjonshemmet grunnet et skadet bein.

Mot sin vilje må han gå på det såkalte Magisteriet, sammen men en drøss andre barn og unge, som alle har til felles at de har magiske evner. Her deles elevene inn i små grupper, som skal samarbeide gjennom skoleåret. Callum har aldri hatt venner, og aner ikke hvordan han skal oppføre seg overfor jevnaldrende. Sakte men sikkert sosialiseres han, og etter en del startvansker utvikler det seg et fint vennskap mellom ham og de to andre gruppemedlemmene, Aaron og Tamara, som alle innbyrdes er ganske forskjellige.

Personskildringene er gode, og boka er ellers befolket av noen ganske artige små fantasyfigurer. Innimellom er boka ganske spennende og trass i et visst mørke er det også humor.

Å sørgje på sosiale medium

Og no skjønar de kanskje at det er Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo det skal handla om.

Då eg oppretta facebookprofil for nokre år sidan, syntes eg at det var merkeleg og makabert at vener skreiv på facebookveggen til folk som nett hadde døydd. Men så var det nokon som forklarte meg at dette var av ein trong til å ha ein stad å komme saman i sorga.

Då Amalie døyr like før ho fyller 15 klamrar den eitt år eldre søstera Eli Anne seg til facebooksida hennar. Foreldra vil ( forståeleg nok) slette sida, men Eli Anne vegrar seg. Her føler ho at ho framleis kan halde ein slags kontakt med søstera. Her kan ho sjå gamle oppdateringar og bilete.


Alf Kjetil Walgermo har skrive tre bøker som alle handlar om døden, alle med jenter som hovudperson. I eit intervjuet i Dagsavisen forklarer han kvifor han skriv om ei jente att:

” For det første utfordrer det meg selv å skrive om en person som tilsynelatende er så ulik meg selv, selv om alle romanfigurene vel på sett og vis er en slag forlengelse av forfatteren selv. For det andre er jenter kanskje hakket mer aktive og meddelssomme i sosiale medier enn guttene. Det blir mer realistisk.”

(Eg reknar med at han kanskje sa det på nynorsk, men kanskje ikkje Dagsavisen har nok journalistar som skriv på nynorsk? Og då fekk vi jo enda eit argument for obligatorisk sidemål på vidaregåande skule. )

Boka handlar ikkje først og framst om bruk av sosiale medium ved dødsfall – forfattaren sjølv tar inga stilling til sletting eller ikkje av facebookprofilar - men dette er vorte ein genial måte å skildre sorga til denne unge jenta. Eli Anne gjer nokre innstillingar på facebook slik at ingen andre enn ho sjølv kan sjå kva ho skriv til søstera. Ho kan uttrykke seg heilt utan filter. Og dette er hjarteskjerande lesing. Forfattaren skjer inn til beinet. Ikkje eitt ord eller ei setning er overflødig. Men poetisk og med høg intensitet.

”Kva tenker du på der nede? Kjenner du at frosten er på veg? Eg gruar meg til å legge meg i kveld. Eg frys på føtene og langt oppetter beina, som om kulden i jorda har krope opp i meg.” s 15

Dette er ei sterk skildring av ei jente i så djup sorg at ho vert heilt lamma. Ho orkar ikkje spele piano lenger, sjølv om ho har talent, og ho isolerer seg heilt. Skuldkjensler gjer at sorga blir ekstra tung å bere. Det var mykje usagt mellom jentene den siste tida, som (den hemmelege ) skrivinga på facebooksida gjer mogleg for Eli Anne å få ut.

”Legen har sjukmeldt meg fram til jul. Det eg lurer på, er om eg nokon gong kan bli glad igjen”

Eg reknar og med at mange søstre kan kjenne seg igjen i denne forteljinga, sjølv utan at nokon av dei er døde. Forholdet jentene imellom var ikkje konfliktfritt då Amalie døydde. Dei var i ferd med å gli frå kvarandre, slik søsken i denne alderen ofte kan gjere. Og her er det den yngste av dei som er på full fart mot noko nytt. Eli Anne reagerer til dømes sterkt då Amalie slutar å spele piano, og utviklar musikksmaken meir mot punk.

Forfattaren får og fram kor sterke kjensler ungdommen kan få for musikk, og det stigmaet som kan vere mellom ulike musikksjangrar – og preferansar. Amalies sterke kjensler i møtet med musikken til Patti Smith kan eg hugse får mi eiga ungdomstid; denne begeistringa og lidenskapen som berre ungdommen er forunnt.

I denne bloggen har eg jo før vore inne på korleis den eldre forfattaren lar unge hovudpersonar like den same musikken som då dei sjølve var unge. Patti Smith, ei avdanka gamal punkdronning! Som vi gamle kjerringer flokkar oss rundt kvar gong ho til dømes vitjar Norwegian Wood? Men eg gidd ikkje gjere noko nummer av dette no att. Det kan jo og vere ein risikosport for den vaksne forfattarar å gå inn i musikken dei unge høyrer på no. Korleis kan dei vite kva som er kult for ungdom? Ein kan jo gå heilt i baret, akkurat som dei som freistar å bruke ungdomsslang i bøkene. For alt eg veit er det kanskje meir vanleg i dag at ungdomar høyrer på den musikken foreldregenerasjonen høyrde på? Sjølv om VI skydde den musikken foreldra våre likte. Og - kanskje musikken rett og slett VAR betre føritida?

Og då kan vil vel til slutt spele litt musikk att? Men kva skal eg velje då? Det hadde sjølvsagt vore naturleg å finne fram noko av Patti Smith. Nokre av dei songane som det vert referert til i boka til dømes. Eller nei.



No skal vi høyre på  det som var den største musikkopplevinga EG hadde då eg var ung, og 13 år gamal høyrde Jimi Hendrix på TV for fyrste gong og ikkje trudde mine eigne auge eller øyro!

PS: dette blogginnlegget er som vel dei fleste har oppdaga skrive på nynorsk. Takk til nynorsk ordliste hos Språkrådet. Eg har verkeleg dei største intensjonar om å skrive korrekt nynorsk. Vonar ingen vert sure på meg dersom eg ikkje får det heilt til.