Og så har man vært på fagdag ...

... om ungdomslitteratur og formidling på Litteraturhuset. Gratis program, 200 påmeldte og 100 på venteliste. Og det skulle vel si noe om hvor stort behovet for slike arrangementer er.

Det etter min forstand beste innslaget var ved en lærer ved navn Vidar Olav Haraldsen-Jupskås og som dreide seg om litteraturformidling i klasserommet. Alle som har vært i bransjen en stund har vel sine historier om håpløse lærere man har møtt på diverse skolebesøk i litteraturformidlingens tjeneste. Som for eksempel han som spør om ”det er meningen at jeg skal være tilstede, jeg har nemlig annet å gjøre”. Og etterpå sitter bakerst i klassen og demonstrativt retter prøver. Eller han som spør ”skal dere hit? Kommer dere NÅ?” etc etc.

Da er det alltid like morsomt å møte de hederlige unntakene, slik som den omtalte Haraldsen-Jupskås fra Rommen skole i Groruddalen. Som sier at Lesekvart bare er tull. Hvorfor ikke bruke en time i uka på lesing. Lesing er jo det viktigste av alt! Få ungene ut av klasserommet for å gjøre lesning mer attraktiv, bruk puter og madrasser, la de ha beina på bordet etc.
Og – læreren – skal selvfølgelig også lese sammen med ungene. Og hvem har ikke møtt den læreren som sier at "denne boka er for vanskelig for deg". La dem prøve seg,  men kanskje med hjelp  fra læreren.

Han hevdet også at man må la dem lese det de selv vil. (Dette kommer jeg muligens tilbake til.)
 (Selfien til venstre er rappa fra Haraldsen-Jupskås twitterkonto. )

Så kom superformidlere Ragnhild Malfang og Gjertrud Øverland, (hvorav den sistnevnte har vunnet NM i litteraturformidling) og holdt engasjerte innlegg. Når man så supplerer med heftet ”Formidling – tips og erfaringer fra Foreningen !les skulle enhver være godt rustet i litteraturformidlingens edle kunst. Og snart kommer det en egen bok om temaet. Bare å sette i gang, da, hva!?

Her har jeg gjort noen hederlige forsøk på å catche Ragnhild Malfang

-men som alle veit lar ikke denne dama

seg fange så lett!

Gjertrud har en litt annen stil. Her demonsterer norgesmesteren hvordan man står godt  plantet med beina rett under skuldrene under formidlingen.

Jeg husker jo da JEG begynte på Deichman som barnebibliotekar i det herrens år 1980. Den gangen skulle alle barnebibliotekarer holde klassebesøk enten de ville eller ikke. De skulle ta imot samtlige 2. og 5. klasser i kretsen. (Filialtettheten i Oslo var noe større den gangen.) Og en ”klasseundervisningsbibliotekar” reiste rundt på filialene for å vise de nyansatte hvordan det skulle gjøres. (For etterpå bare å gi blanke og gjøre det på sin måte.)

Skal man bli god på formidling er det det eneste som nytter å gjøre det om og om igjen, og etter rundt regna 100 ganger eller der omkring burde det sitte ganske bra. Plutselig tar jeg meg i å spørre her jeg sitter : KAN alle bli gode til å snakke om bøker, og inspirere ungene til å lese? Eller MÅ man ha det i seg. Jeg regner med at det er en dose talent og resten øvelse.

Av tilstedeværende forfattere deltok Lars Mæhle, Annette Münch og Neha Naveen,  (debutant av året)så vi får vel i rettferdighetens navn legge ut et bilde av dem også!

Lars Mæhle snakket blant annet om  ”den oppslukende lesemåten” , og nevnte som eksempel Sigbjørn Mostues bok som som kjent vant Uprisen i år. Mæhle sa også at ”mange  ungdomsbøker bare er gode for ungdom”. (Ikke noe nytt kanskje, men veldig OK at det ble nevnt.) Og der må jo JEG for egen regning si at Mostues er et godt eksempel på dette, en fengende bok med cliffhangere og alt mulig – men litteratur er det strengt tatt ikke.

Mæhle mente også ( under forbedhold om at jeg har fortått ham riktig) at mange kritikere mangler målgruppeperspektivet. Selv har jeg alltid hevdet at vi  trenger kritikere som går inn i teksten og anmelder barne- og ungdomsboka som et stykke litteratur – uten å skjelne til målgruppa eller hva den voksne TROR ungdommen liker. Da kan det lett bli surr og rot.

Men seff: vi skal respektere ungdommens ( ikke alltid gode) litterære smak. Når f. eks. min kollega og jeg omtaler bøker på websida vår, på facebook eller YouTube skal gudene vite at dette ikke alltid er våre egne favoritter vi promoterer. (Dette i tilfelle noen trodde noe annet. Herregud hvor mye rart leste jeg ikke sjæl da jeg var fjortis. )

Eivind Myklebust, kritiker i barnebokkritikk.no, har flere interessante tanker i sin omtale av fagdagen. Han sier blant annet: 

"Sett halvveges frå utsida, framstår det som eit paradoks i fagmiljøet at målgruppetenking rår samstundes som dei fleste insisterer på at også ungdomslitteratur er «vanleg» litteratur. Som kritikar strevar eg med dette i nær sagt alle meldingar eg skriv om barne- og ungdomslitteratur, og eg trur Lars Mæhle sin påstand kunne vore eit tydeleg startskot for ein debatt om dette: Det finst mange gode ungdomsbøker som berre er gode for ungdom, og ikkje for vaksne samstundes, sa han. "

Eivind mener også at formidlerne må jobbe for de gode ikkealltidlettformidlede bøkene, og ikke bare gi kidsa ”det de vil ha”.

Men nå begynner denne bloggposten å bli fryktelig langt, og hvor mye tekst gidder egentlig folk å lese på en nettside. Den som vil ha en mer utførlig redegjørelse om fagdagen – enten de trenger en rekapitulering eller vil vite hva de har gått glipp av – kan lese Neha Naveens grundige artikkel om begivenheten.

Takk til Skedsmo bibliotek,  Sørum bibliotek, Ubok og Foreningen !les som gjorde dette arrangementet mulig.

Og - ikke minst den utrettelige Nina Aalstad som også fortjener et bilde av seg på denne bloggposten.

Uuups!! Glemte jo nesten innslaget med Den Norske Fantasydronninga herself, Siri Pettersen, som kunne fortelle forsamlinga at det er fantasyen som skal redde verden. Og alle som ikke liker fantasy er ”daue på innsida” .

Til slutt var det gratis sjampis til alle. Mer av dette! (Nei ikke gratis børst,  men flere fagdager!)

Og så har Unge NLB vært på Youtube igjen

Siden det er en stund siden det skjedde noe på denne bloggen, kan jeg kanskje legge ut Unge NLBs siste stunts på Youtube mens vi venter på neste post.

Jeg BURDE kanskje – siden jeg nå er i bransjen – for lengst ha skrevet noe om å LESE inn lydbøker. Om å finne rett stemme til rett bok, hvor mye innlevelse og dramatisering som skal legges inn uten at det ødelegger for teksten, hvor viktig det er at innleseren har kjennskap til stoffet han/hun leser om, og hvilke tabber som kan gjøres ( og som er blitt gjort) og som bør unngås, hvilke feller innlesere kan falle i, hvor vanskelig det er å finne gode innlesere, etc etc. For å bøte på denne forsømmelsen kan vi i dag spille en video hvor en av våre flinkeste innlesere forteller om å lese skikkelig triste bøker, eller lese bøker hun ikke liker. Noe som også er en ufordring.


Lenke til Youtubevideoen

Samtidig med denne filmen laget vi som vanlig en film beregnet for barn, og her er det småkryp i alle former som er tema. Også i denne filmen har Unge NLB en guest star, nemlig Linns kosedyrmaur. Takk også til dyrepasseren.  Og ikke å forglemme vår utrettelige Jørgen som står bak kamera og ellers har en hånd med det meste.


Lenke til Youtubevideoen

God påske alle sammen!

For å komme riktig i påskestemning anbefaler vi i dag Unge NLBs nyeste YouTubevideo! Noen vil kanskje si at lyden er litt støyende, men som det skulle framgå var det en riktig vindfull dag da filmen ble tatt opp.  Dere kan jo bare innbille dere at dere er på påskefjellet.

Bør  vel legge til at det er min gode kollega Ingvild som står bak de fantastiske kreasjonene - som vanlig!


Lenke til YouTube-videoen.

101 bøker

I april 2014 ble Guri Fjeldberg tildelt Statens kunstnerstipend for kritikere til prosjektet «101 barnebøker». Målet er å velge ut de 101 beste barne- og ungdomsbøkene som er utgitt i Norge de siste ti åra og presentere dem i en 200 siders bok. Og til dette vil hun altså ha hjelp.

Hun vil ha forslag på 5 titler som hun mener MÅ være med. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan man kan komme opp i 101 titler hvis folk bare skal velge 5 bøker hver, men nå er jo heller ikke jeg noen matematiker. Og noen lurer sikkert på hvorfor bare fra 2005 og utover, men regner med at formålet er  å sette fokus på det nyeste. Og ett sted må man jo bare begynne.

Jeg tok (selvfølgelig) utfordringen, og her kommer min liste over de bøker som hvert fall må være med.

1. Tjuven av Rune Belsvik Cappelen Damm 2008
2. Foten veit av Marry, prinsesse av Europa (Som alle veit er Sissel Solbjørg Bjugn, og da rakk også hun å komme med på lista.) Samlaget 2009
3. Kurtby av Erlend Loe Cappelen Damm 2008
4. Arnt Birkedal må være med, og da er jo Gaulevik et glimrende valg. Samlaget 2008
5. Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim Cappelen Damm 2012

(Som den observante leser ser er det noen åpenbare utelatelser her, men noen må jo ta ansvar for disse bøkene også, for eksempel jeg. Kanskje jeg også burde ha tatt med noen oversatte som kan være minst like gode som de på lista under, men bare 5 bøker da liksom.)

Websida linker også til andre steder bøker anmeldes, av dem Uprisens ( ungdommens egen ungdomsbokpris) anmeldelser. Etter hvilke kriterier de beste skal velges og hvem som bestemmer hva som er best er jo også et spørsmål, men kanskje litt vanskelig å kombinere målgruppas og formidlernes?

Til slutt vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på at prosjektet også har fått en egen facebookside. Siden har nå 140 medlemmer. Join og enjoy folkens!



For å få opp steminga enda et hakk kan vi jo høre litt på Tina Turner som her synger Simply the best

Oss bokbloggere i mellom del 2 (og med all sannsynlighet siste.)

Som vel de fleste har fått med seg har det vært en del oppmerksomhet rundt bokbloggere kontra litteraturanmeldere i den seinere tida, og kanskje aller seinest her. Eller forresten ikke, det kommer jo stadig nye innlegg med motforestillinger mot oss stakkars bokbloggere. (Akkurat som det skulle være verre med bokblogger enn med andre blogger, enten de er rosa, svarte eller matblogger. Og hvis noen synes de er dårlige så kan man jo bare la være å lese dem. ) Egentlig hadde jeg vel tenkt å bare la diskusjonen surre og gå uten å blande meg men så kunne jeg jo ( typisk meg ass) ikke unngå fristelsen til å ytre meg.

FORSKJELLEN MEN EN BOKBLOGGER OG EN LITTERATURKRITIKER
Men kanskje man først skulle gjøre et forsøk på å definere ulikhetene mellom en litteraturkritiker og en bokblogger eller litteraturblogger eller hva man nå kaller oss. Noen avisanmeldere ... uuups – det er jo også noen forskjeller mellom avisanmelderi og litteraturkritikk ( f. eks. i Vagant og Vinduet) men hvor lang skal egentlig denne bloggposten bli ... i hvert fall legger noen ut anmeldelsen sin på en blogg etter at den har vært trykket i avisa eller et tidsskrift, men da blir det kanskje mer en slags hybrid.

En bokblogger er altså en entusiast som på sin fritid skriver om bøker og legger det ut slik at alle kan lese det. Har jeg ikke en gang tidligere sagt at dagens bokbloggmiljø, der flere leser og kommenterer hverandres blogger kan sammenliknes med lesesirkeler, bare at de befinner seg i cyberspace.

”Jeg stortrives med å blogge om det jeg elsker, nemlig bøker. I starten begynte jeg å blogge fordi jeg ble så inspirert av å lese mine medbloggeres blogger. Jeg ville også dele mine leseopplevelser med de rundt meg og kanskje inspirere andre til å lese, så derav begynte jeg å blogge. ... Jeg har gjennom bloggen fått mange nye bekjentskaper og jeg blogger nå også for de det er veldig sosialt, men også for å bli en bedre leser og anmelder. Med det mener jeg at jeg vil bli flinkere til å uttrykke meg skriftlig om boken jeg leser, og bli mer reflektert som leser, sier hun.” (Bloggeren Isabella Danielsen.)

Bloggere KAN tillate seg visse friheter som aviskritikerne ikke kan, ( tull og fjas, digresjoner og annen moro) fordi hun/ han er sjefen og ikke har noen redaksjonell linje å forholde seg til. Rett og slett være litt småfrekke. En annen ting er jo hvor mange bloggere som benytter seg av denne muligheten. Én som gjør det er en av mine favoritter for tida, bloggeren Kafka på jobbet, som virkelig kan ha noen freske anslag, morsomt men kanskje ikke like sakelig alltid. (Og so what? )

Og nå burde jeg kanskje  ha sagt noe om hvor interessante alle aviskritikker egentlig er og hvor lange handlingsreferater MÅ man lide seg igjennom før man kommer til ”den kritiske analysen” og HVOR nødvendig ER det med alle disse fremmedordene etc etc og hvor mange aviser MÅ anmelde den siste Doktor Proktor-boka når det anmeldes så lite barne- og ungdomsbøker ellers,  men har en mistanke om at denne bloggposten blir lang nok som den er.

For å feie all mulig misforståelse til side: selvfølgelig trenger vi også kvalifisert litteraturkritikk med faglig tyngde. Barnebokkritikk.no er et slikt sted. Her er det opplyst om den faglige bakgrunnen til alle kritikerne. I hvert fall de fleste av dem har litteratur som universitets eller høgskolefag. Faktisk så skrev jeg en gang et innlegg om nødvendigheten av et høyt litteraturfaglig nivå på dette nettstedet.

ANDRE TYPER BOKBLOGGER
Det er flere folkebibliotek som har hevet seg på blogglinja, noen er riktig kjedelige, antakelig fordi bloggerne representerer biblioteket og ikke seg selv, men jeg skal nevne to hederlige unntak. Litterær puls er Deichmans bokblogg, og ut fra bibliotekarslagordet en hver bok du ikke har lest er en ny bok blogger bibliotekarene personlig og engasjert om bøker fra samlinga. Og så må vi ikke glemme bloggen 3 vise kvinner på  Lom bibliotek som formidler litteraturglede og vitner om et i særklasse gjestfritt bibliotek hvor det ser ut som at de ansatte trives sammen og med lånerne sine.

HVEM?
Noe som forundrer og irriterer meg er at mange bokbloggere er anonyme. Hvem er de - og ikke minst – hvilke kvalifikasjoner har de? Jeg skulle jo tro at det er greit for leserne å vite hvem de har med å gjøre før de eventuelt tar seg bryderiet å lese en blogg. Derfor gjør jeg selv grundig rede for hvem jeg er og hva jeg eventuelt har å fare med. Ikke minst  hvis jeg ”slakter” en bok ( hva nå egentlig en slakt er, det er jo tross alt ikke jakt og fiske vi snakker om)  bør det være tydelig hvem som skriver bloggposten.  (Debutanter lar jeg være å skrive om hvis jeg ikke har noe positivt å si om dem.) For hvem gidder vel å lese en blogg der alt er pakket pent inn i cellofan? (Det KAN nok også ha sine fordeler å være anonym, noe jeg muligens kommer inn på seinere i innlegget.)

FORLAGENE OG BLOGGENE
Så :  hva ER egentlig problemet med alle disse bokbloggene? Litteraturkritikerne og bloggerne opererer jo på hver sine arenaer, eller kan vi kalle det litterære blomsterbed? Årsaken til alt spetakkelet rundt bokbloggene er så vidt jeg har skjønt at forlagene har oppdaget dem og benytter dem for alt de er verdt i markedsføringa. I sin frustrasjon over manglende anmeldelser – for eksempel av ungdomsbøker – har Cappelen Damm som kjent fått bloggere til å delta i ”bokbloggstafetter”. Og hvor uhildet blir innlegget da, liksom, når bloggeren FÅR boka, men dette har jeg skrevet til gangs om før. Selv om jeg selv har takket nei til å blogge etter forlagenes pipe, er jeg likevel blitt sitert, både på forlagswebben, i forlagskataloger og som ”blurb”. Uten å ha blitt spurt. (Note to self : vær forsiktig med superlativene heretter!) Dette har jeg neppe noen mulighet til å forhindre. Noen kritikere er til og med bekymret for om folk ( det bokkjøpende - og lesende publikum) kan skille mellom en bokblogg og en kvalifisert kritiker, men hvor dumme tror man da at folk er?

HABILITET
Og så var det der med habiliteten, da. Norge er et lite land, og mange i bokbransjen (forfattere, forlagsredaktører, formidlere og lesere) kjenner hverandre fra før. Ikke minst gjennom sosiale medier. Akkurat det gjelder like mye for kritikere som for bokbloggere. Det er vel grunn til å tro at kritikere ikke skriver om forfattere de kjenner, men hva ligger det i det å ”kjenne” noen? ( Pr. i dag er det et par forfattere hvis bøker jeg lar være å skrive noe om, uavhengig av hva jeg måtte mene om bøkene deres. ) 

TIL SLUTT
Én gang i året, når herværende blogg jubilerer, går jeg inn i meg selv og spør meg hva fankern jeg driver med, hvorfor og for hvem. Her kommer forsvarstalen nok en gang.

• Siden jeg har lest så mye barne- og ungdomslitteratur i SÅ mange år ( tror ærlig talt ikke at mange her i landet har lest like mye som meg) mener jeg å ha litt peiling. Dette er en påstand, jeg har ingen formell kompetanse i litteratur ( noe jeg heller aldri har lagt skjul på, snarere tvert i mot), så man får ta det for det det er. Take it or leave it!
• Som alle veit, det skrives svært lite om barne- og ungdomslitteratur, og jeg har selv glede av å lese andres blogger om b & u, og håper derfor at andre kan ha nytte av å lese det jeg skriver.
• Det har også – i noen ( altfor få) tilfeller vært litt diskusjon etter noen av bloggpostene mine, noe som også har vært én intensjon med denne bloggen.
• Å skrive om en bok gir hjelp til å bearbeide det jeg har lest, og siden en blogg er offentlig må jeg jo anstrenge meg litt for å gjøre det (så) skikkelig (jeg kan.) Og som Isabella sier, har jeg fått øvelse i så skrive.
• Jeg har også gjennom bloggen kommet i kontakt med mange i samme bransje som meg selv, altså formidlere og andre brave kvinner og menn. Noen av dem har jeg også møtt i det virkelige liv. Skikkelig stas!
• Og – noen ganger har jeg faktisk hatt det litt artig. Takk til google som har gitt meg denne muligheten! 

Og da kan det jo passe fint å avslutte med denne klassikeren. Liker du ikke bokblogger så la'vær å lese dem.

Hva faen håller man på med egentligen!

Scene: To kontorpulter etter hverandre med et skjermbrett i mellom.  To barne- og ungdomsbibliotekarer;

• Ingvild ( 40 +, men holder seg uforskammet godt) 
• Eli ennå ikke fylt 60

- Ingvild: Eli, i morgen er det filmopptak igjen!
- Eli: Ja, faaaen, nå igjen, ja hva skal vi finne på denne gangen da, Ingvild!
- Ingvild: Tjaaa, hva med bøker om fisking, vi har jo fått noen fiskebøker...
- Eli ( taster frenetisk) Ingvild, kom og se litt her du, vi har jo to bøker her da,  og så kan vi jo ta denne boka av Mikael Engström kanskje, men hva skal vi ta på ungdomsfilmen DENNE gangen da, Ingvild!
- Ingvild: ( kanskje ikke overvettes entusiastisk) hva med biografier, kanskje....
- Eli: tjaaa, vi kan jo se hva vi har....
- Ingvild: jeg kunne tenke meg å snakke om boka om Coco Chanel, den er ganske fin...
- Eli: da kan jo jeg ta den om Diana, kanskje... og så kan vi jo ta med noen andre i samme slengen for det her ble kanskje litt mye for jenter...

Litt seinere:

Eli: INGVILD! Kan vi ikke kle oss ut som Diana og Coco, vi har vel noe liggende, eller.... ? (Tenker seg om) Jeg tror jeg får spørre Wenche om vi jeg låne noe av henne, hun har sikkert noe som kan passe.

Morgenen etter:

Eli kommer inn på kontorlandskapet bærende med to fulle bæreposer og en fiskestang. Ved siden av skrivebordet står en svær gul trillebag med diverse klær og assesoirer.


 Og resultatet kan dere se her. Ingvild med egne klær, som enhver dannet person har hun selvfølgelig en sort drakt, på hodet en hatt kjøpt på Standard som for anledningen har et skjerf på bremmen. Eli med en lånt lilla draktjakke , det samme er øreklipsene, ringen og den lille vesken. Hælene kunne ha vært høyere men dessverre var W’s sko for små. Dumt for Eli. Nylonstrømpene er kjøpt for kr 23 på Kiwi, og Elis diadem er lånt fra en kollegas datter. Parykken er gjenbrukt og strengt tatt litt for mye krøller, men pytt. Åpningsreplikken er litt stiv, men undertegnede måtte superkonsentrere seg siden vi hadde hatt tre mislykkede opptak grunnet plutselig latterkrampe.  Her er forresten "fiskervideoen", med et noe mindre glamorøst antrekk, selv til bibliotekarer å være.

I flere år var jeg den eneste barne- og ungdomsbibliotekaren på NLB. På en medarbeidersamtale med sjefen min ble vi enige om at dette var i minste laget, så i september 2010 begynte min gode kollega Ingvild. Da måtte vi jo få fram på websida vår at vi nå var to barne- og ungdomsbibliotekarer, og det var da jeg kom på den geniale idéen at vi kunne lage en  Youtubevideoer, en for barn og en for ungdomssida. (Disse er selvfølgelig den fjernet nå , siden Ingvild ikke er ny lengre. ) Det var vår trofaste kameramann Jørgen som foreslo at vi kunne sitte midt imot hverandre ala Smith and Jones.


Som det skulle komme fram av Youtubevideoen improviserer vi ganske mye her, og det har vi vel egentlig fortsatt med. På dette opptaket begynt vi også å snakke om våre ”favorittbøker”, men da ble filmen litt lang. (En slik youtubevideo bør nok ikke overskride så veldig mye mer enn 2 minutter.

Riktig nok holder Smith and Jones her på i over 8, men tross alt, da! Ser forresten at jeg har hatt en av mine allerverste bad hair days akkurat på dette opptaket men skitt au; om 100 år er allting glemt!) Så Jørgen delte filmen, og la ut bokanbefalingene for seg. En annen inspirator er Kurt Olssons (eller rettere sagt Lasse Brandebys ) himla roliga intervjuer på taket på IKEA like ved en travel motorvei. Så alle våre seinere opptak er tatt utenfor NLB-bygningen. Nå har neppe vi det lydutstyret som vi må regne med at STV hadde og noen ganger blir bakgrunnstøyen litt høy, men pytt.


Her er det orkanen Berit som spiller oss et lite puss.  På denne videoen ser dere også at undertegnede får fullstendig latterkrampe. Dessverre kunne jeg ikke Pepperbakersangen utenat, så Jørgen måtte holde opp teksten, og plutselig så jeg det fullstendig latterlige i å synge med huet ut gjennom en forstørret pepperkake! Etter gjentatte opptak måtte vi bare gi opp. Vi har tross alt litt annet å gjøre på jobben også! (De fine pepperkakene er det forresten Ingvild som har laget.)


Hoffleverandøren hva utstyr angår er Standard, som sant å si har et noe varierende utvalg. Her er det Afrikas dyr som er temaet. Da vi hadde stilt oss opp foran kameraet med bøker og greier kunne Jørgen opplyse om at det ikke finnes tigere i Afrika så vi måtte improvisere aldri så lite grann. (Og er det noe vi barne- og ungdomsbibliotekarer virkeig er gode på så er det vel å ta ting på hælen!) Legg også merke til Jørgens festlige lydeffekter på slutten av filmen!


Min favoritt er kanskje dette opptaket, hvor vi er utkledd som vampyrer med svarte parykker og alt henhørende. Egentlig er vi blitt enige om at vi ikke skal bruke kostymer på ungdomsvideoene ( siden det kanskje kan virke litt barnslig) men da vi skulle snakke om bøker om rap kunne vi heller ikke dy oss. (Regner med at vi har bomma fullstendig på kleskoden her). Som det også skulle framgå har vi her funnet fram klær fra vår egen garderobe.


På dette opptaket fikk vi visse problemer med å plante flagget, noe Jørgen gjør litt moro av på slutten av filmen. Musikkinnslagene Jørgen bruker har kanskje mer referanser til voksne enn barn, men litt moro skal da de også ha det. Gubbens gamle islender har jeg skam å bekjenne brukt tre ganger nå, så note to self utgår den heretter.


Her et eksempel på at man kan klare seg med enkle midler, og hvor vi agerer vesener fra det ytre rom. Vi har rett og slett brukt aluminiumsfolie i tillegg til grønn sminke (Standard igjen) og noen artige antenner. (Også kjøpt for en billig penge på Standard.) Jørgen Kameramann døpte oss ganske raskt til Cyberbudeier.


Og på dette opptaket er undertegnede utkledd som mumie av remser fra et avlagt laken. Vi har vært relativt flittige med bruk av løsneser med bart men etter hva jeg skjønner har Ingvild blitt utsatt fra et visst press fra familien så dette er muligens det siste opptaket hvor hun benytter seg av denne artige effekten. Både Ingvilds parykk og vikinghjelmen er gjenbruk fra tidligere filmer.


Noen ganger benytter vi oss av statister. Her et opptak om fotballbøker, hvor direktøren himself mer enn villig slår et slag for favorittlaget sitt. Legg også merke til den litt uheldige flimringa på bildet. Det er rett og slett hår fra en muffe som Jørgen har tredd utenpå mikrofonen. Heretter har han sørget for at den er behørig frisert. (I bakgrunnen noen våryre kolleger som sparker fotball på plenen. )


Og her har Roald velvillig stilt opp som sinnamann. Roalds hatt er den samme som i Diana og Coco-filmen. (Folkens! Hva gjør vi ikke for å få mest mulig effektiv bruk av skattepenga deres. )
Og ellers? Ja, videoene kunne ha vært proffere. Hver film har som regel maks to opptak, hvis da ikke undertegnede bryter sammen i latterkrampe eller kommer til å si et stygt ord. Om det er bra nok det vi gjør må vi nesten overlate til andre å avgjøre. Noe av vitsen er at det skal være raskt og enkelt å lage. Og å lage Youtubevideoer ER virkelig ikke vanskelig . NLB har et ganske bra kamera, men man kan også lage helt greie filmer med et helt vanlig digitalt kamera. Å opprette konto på Youtube er også gjort i en fei! Så barne- og ungdomsbibliotekarer i det ganske land, sett i gang! Husk: man har ikke mer moro enn man gjør det til sjæl!

Videoene blir lagt ut på NLB-webben, hvor vi supplerer med bibliografiske opplysninger. Siden mange av våre brukere er blinde passer vi på å ha link til videoene siden det ikke er mulig å få fram embeddede videoer på leselist. (Slik også på denne bloggposten.) Og så prøver vi å huske på å beskrive situasjonen, si litt om hva vi har på oss etc. Så vidt jeg har talt riktig så har vi til nå laget i alt 36 videoer.

Og så over til tusenkronerspørsmålet. Hva synes målgruppa om dette? Ærlig talt! Aner ikke! Disse videoen har i hvert fall hatt en viss suksess på facebook, hvor undertegnede i sin PR-kåthet legger dem ut med den fromme forhåpning å øke antall treff på videoene. Kanskje de er morsomst blant andre bibliotekarer, og her har det heller ikke mangla på positive tilbakemeldinger! (Forhåpentlig ikke bare av rein barmhjertighet eller yrkessolidaritet. Og dermed kan jeg jo benytte anledningen til å takke alle kolleger for støtten. Uten dere hadde vi kanskje gitt oss nå! ) Ellers har jeg også hørt at noen har hatt moro med å vise en av videoene våre på et ledermøte for å få opp stemninga. Og kanskje vi kan ha gjort noe for å slå hull på den hardnakkede bibliotekarmyten.

Men: vi er (heldigvis) ikke de eneste som driver med dette, bare se på denne videoen fra Popkults julekalender hvor Stig Elvis himself på forbilledlig vis slår et slag for ”Eldreomsorgen i Kågedalen”. (Du husker vel hvem som anbefalte deg denne boka Stig Elvis!)

Tilbake til starten på dette innlegget. Vi har selvfølgelig alltid de beste ambisjoner om å forberede oss litt tidligere til neste gang, men det blir vel i siste liten da også!

Wish you were here

ABM er avviklet. Hele folkebiblioteksektoren er overført til NB (!) og Ønskebok er trua med nedleggelse. (Rekk opp hånda alle som blei overraska!) Dette har forårsaket en heftig debatt på Biblioteknorge; bibliotekarens postliste. For en gangs skyld har jeg lest hvert eneste innlegg. Ingen nevnt ingen glemt.

Ønskebok ble åpnet i september 2007 etter nesten to år med intens jobbing og kursing av bibliotekarer som skrev omtaler og la inn bøker. Det var Eva Haga Rogneflåten som dro dette i gang inspirert av det engelske whichbook. Whichbook er retta mot barn mens den norske varianten retter seg mot ungdom. Det er både ungdomsbøker og voksenbøker i basen, og utvalget er bredt; fra Muffebøkene av Arne Garvang til Eldreomsorgen i Kågedalen.

Etter de siste dagers debatt på postlista kan det kanskje være lurt å presisere;

• Ønskebok er IKKE beregna for søking etter konkrete titler eller emner.

• Bokelskere.no kan IKKE erstatte Ønskebok. Det dreier seg faktisk om to forskjellige målgrupper.

Vitsen med Ønskebok er at den potensielle leser selv skal kunne finne bøker etter humør, sinnstilstand og smak. Det kreves ingen forkunnskaper og noe av det beste er kanskje at søkekategoriene er så velsignet frigjort fra ”bibliotekariske” emneord. Et morsomt poeng er også uforutsigeligheten, det samme søket kan gi ulike treff hver gang. Fra dag en var man opptatt av tilgjengelighet for alle, derfor er det også laget – ved hjelp av MediaLT- en tekstmodul beregnet for synshemmede.

Den andre muligheten er å søke bøker etter hovedperson, handling og sted. Jeg har før vært inne på utfordringene med å synliggjøre det lille som kommer ut i sjangeren ”homselitteratur” og her er jo Ønskebok en fin metode, siden man kan søke på hovedpersons legning. Eg tilrår STERKT alle å lese Oddmund Kåreviks særs gode artikkel på nettstaden til Bok og bibliotek kor han mellom anna skriv at ”på dette viset får boksøkaren tips om den homoboka som ho enno ikkje har lese, eller den ho ikkje visste fanst”. Han fortell og om då Ønskebok hadde stand på skeive dagar i Oslo. (Å herregud godt folk, dette er noko heilt anna enn alt det markedsliberalistiske BI-vrøvlet om ”statistikk”, ”trafikkanalyse” og ”kostnader pr treff” som me har lyte tåle på postlista den siste veka!)

Et viktig poeng med ønskebok er å fremme ungdomslitteraturen, en krevende sjanger å formidle. For som alle veit; ungdom leser ikke bøker og enda mindre ungdomsbøker og er det nå egentlig noen som leser ungdomsbøker i det hele tatt etc etc. Hvis ønskebok blir nedlagt er jeg skikkelig spent på hva NB har tenkt å varte opp med av tiltak for å promotere den norske ungdomsboka!

Ja, Ønskebok HAR forbedringspotensial både i forhold til layout, 2.0 og ikke minst markedsføring. Jeg skulle virkelig ønske at Austagder bibliotek og kulturformidling som har overtatt ansvaret for dette nettstedet nå får arbeidsro og midler til å videreutvikling og å legge inn nye bokomtaler.

Til slutt litt musikk. I wish you were here passer jo i grunnen fint her, men de som nå forventer seg Pink Floyd får – helt i ønskeboks ånd – en liten overraskelse eller (for å si det med Oddmund) noe de ikke visste fantes.

PS: Alle de andre bibliotekarene som har jobba med Ønskebok og IKKE har fått eget emneord på denne bloggposten får bare bli fornærma på meg, men det får da være grenser for hvor mange egennavn man kan ha på en på samme bloggpost!

It's a shame!

Midt i leseåret er tre veletablerte leseaksjoner i fare;

txt-aksjonen beregnet for ungdomsskolen; et fantastisk redskap for å fremme den gode ungdomsboka. Kan jo også legge til at selvfølgelig har NLB de fleste titlene ferdige på lyd! (I tillegg produserer vi pocketboka - med utdrag fra i alt 17 titler - for syns - og lesehemmede. Bare nevner det!) Vi som har vært i bransjen en stund veit jo også hvor forbausende lite de fleste norsklærere veit om ungdomslitteratur. Man kan trygt si at txt - aksjonen er et helt nødvendig tiltak hvis ikke hele ungdomslitteraturen skal gå til helvete!

I faresonen er også Bok til alle som er en annen tradisjonsrik aksjon rettet mot barneskolen. Alle landets 6. og 7. klassinger kan gå i bokhandelen og velge mellom 5 titler. (Og selvfølgelig har NLB gjort også disse tilgjengelige på lyd - og punktskrift . Derfor har ALLE muligheter til å velge seg en bok de kan lese selv).

Og til sist Ungdommens kritikerpris. Denne aksjonen er som kjent med på å fremme lesning av norsk samtidslitteratur i videregående skole.

”Alle” bekymrer seg over leseferdigheten blant barn og unge, og at det leses for lite, så – midt i det første nasjonale Leseåret – kan vi risikere et tre veletablerte leseaksjoner kan gå heden. Rett og slett en skam!



Foreningen Les! jobber hardt og kreativt for å fremme lesningen her i landet. Gi dem arbeidsro!

Ellers kan jeg for facebookfolket gjøre oppmerksom på gruppa med det noe lange navnet ”Vi som vil bevare leselysten. Fortsatt statlig støtte til Aksjon tXt, Ungdommens Kritikerpris og Bok til alle!” (Og dermed har jeg i hvert fall funnet noe fornuftig å bruke dette ”sosiale mediet” til! Akkurat nå har vi 134 medlemmer. Gruppa ble oppretta på fredag. Når vi 1000 innen helga?

PS: Bare en liten ting Forenlingen les! Hvordan KLARER dere å lage så lange linker. Dessuten er sida deres er litt krøkkete, så kanskje smart med en opprydning snart!

Bokvalg

Den unge bloggeren Kasiopeiia skrev for en stund siden et blogginlegg om Chiclit. (Eller Drops som Gyldendal kaller det – eller underholdningslitteratur/ kjosklitteratur/ rosa litteratur/ søtsuppe ja pokker heller kalldethvaduvil! ) Første mann... unnskyld kvinne til å kommentere var den ”selverklærte åndssnobben” Heidi (kjære deg da, Heidi ☺) og hun skriver blant annet:

”Jeg ser at mange bibliotekarer og lærere er ivrige på dette med å få folk til å lese, samme hva, men jeg mener det er en uting. Både fordi ren underholdningslesning er å kaste bort tid som ellers kunne rommet mening, men også fordi jeg mener flere bør tørre å understreke viktigheten av å strebe etter kunnskap, læring og mestring – at det å strebe etter å få fatt på det som er vanskelig oppnåelig (litt tyngre bøker) er en verdi. Særlig i et samfunn hvor alt skal være så lettvint”

Denne bramfrie kommentaren fikk meg til å hive meg på i kommentarfeltet. Siden jeg i alle år har vært tungt forankra i barne- og ungdomssektoren (begynner kanskje å bli farlig gammel for den sektoren nå, og burde kanskje ha sett meg om etter noe annet men ingen vil vel ansette gamle kjerringer som bare er tre år yngre enn Stevie Wonder. Ikke kan jeg synge heller. Og det er ennå 10 år til pensjonsalderen. Og gå av med AFP er jo heller ikke så kult lengre, så sorry; unga får holde ut med meg en stund til) regner jeg med at det er i hovedsak barne-og ungdomsbøker og barn og ungdom jeg kommer til å skrive om i dette innelegget. Skjønt hvem veit hvor høna sparker.

Jeg ble ferdig utdanna bibliotekar i 1979. (Det er vel ca 13 år før Kasiopeiia ble født). Og havna på Deichman året etter. Da hadde helvetet nettopp vært løst fordi Deichman hadde kvitta seg med alle Hardygutter og Nancy Drew-bøkene. Gidder ikke å rippe opp i nå om hvem som satte i gang spetakkelet og hvordan det ble taklet og hvordan det BURDE ha blitt taklet etc etc men BEGRUNNELSEN for å kutte ut disse bøkene var (så vidt jeg husker og jeg er vel ikke blitt SÅ senil ennå) at barnebibliotekarene (det het ikke barne- og ungdomsbibliotekarer den gangen) hadde funnet ut at disse bøkene ( kan kanskje ta med 5-bøkene også?) ikke resulterte i høyere utlån eller mer bibliotekbesøk . (Hvordan man kom fram til dette resultatet er jeg litt usikker på). Her kommer noen argumenter for og imot populærlitteraturen:

• Mange snakket om sensur. (Motargumentet er at bokvalg ikke er det samme som sensur)

• Kvalitet. På biblioteket skal det være kvalitet og dermed basta. Bibliotekarene kan ikke gå på akkord.

• Skadelig for barn? Skal man vurdere (barne) litteratur etter slike kriterier? (Jeg kan heller ikke huske hvem som for fullt alvor kunne påstå at disse bøkene var SKADELIGE selv om skurkene var ”svartmuskede” etc etc men så begynner det jo også bli noen år siden. Men begrepet ”skadelig” BLE brukt.)

• Også denne da folkens: ”Jasså er det bibliotekarene som skal bestemme hva folk skal lese”! Og da kunne man jo suverent svare at nei det er det ikke men det er bibliotekarene som skal bestemme hvilke bøker som skal være i biblioteket og er du ikke fornøyd kan du gå et ANNET sted! (Åhhhhh så herrrrrlig det var å skrive dette! Det er like før jeg KNUUUSER tastaturet! YEAHHHHH!) (På tide å hente seg inn igjen...)

• Biblioteket skal/ kan være ikkekommersiellt siden vi ikke er avhengig av inntekter. Er det ikke dette som er bibliotekets sterke side?

• Det er bedre at barn leser noen bøker selv om de er dårlige enn ikke i det hele tatt. Eller???? (Hvorfor pokker skal de få opp lesehastigheten hvis de bare skal fortsette å lese drittbøker resten av livet!)

• Skal biblioteket være garantist for den gode kvaliteten; eller må vi for all del unngå å gjøre ”bibliotektrappa for høy”? (Jeg husker forresten da jeg jobbet på bokbussen i 80 – åra. Favorittstoppestedet var Dælenenga i Oslos indre øst. Der kom de gamle damene - de fleste hadde neppe annet enn 7 års folkeskole - trofast hver eneste lørdag, grep oss fortrolig i armen og ba oss finne en god bok til dem. Og det hadde vi ingen problemer med. Selv om det var færre ”populære sjangere” i hylla den gangen. Verken Frid Ingulstad, Lerum eller Annelise Boge. Eller Margit Sandemo. Det var bare å skaffe seg litt bokkunnskap! Vi bibliotekarene trigga og inspirerte hverandre!)

Her er en artikkel fra den danske avisa Information fra desember i fjor.

Trenden på danske biblioteker er klar: Kunderne afgør, hvad der findes i butikken. Og de vil have de samme bøger på det samme tidspunkt. Derfor har Københavns Biblioteker købt 170 eksemplarer af Camilla Läckbergs nyeste krimi, mens flere biblioteker har bestsellerborde og såkaldte brandslukningspuljer med penge til at købe adskillige eksemplarer af populære bøger som Dan Browns, Camilla Läckbergs og Sara Blædels. ”Vi ser en popularisering af vores kultur, hvor biblioteket er en af spydspidserne. Underholdning bliver vægtet langt højere end dannelse og udfordring” siger lektor på Danmarks Biblioteksskole Lisbeth Worsøe-Schmidt. (Min utheving)

Direktør for Biblioteksforeningen Michel Steen-Hansen sier

”at moderne biblioteker er nødt til at tilbyde det, folk gerne vil have, mens de samtidig sikrer, at biblioteket er en vidensinstitution, fordi de har en public service-forpligtelse. Biblioteker skal hverken være rent kommercielle eller et elfenbenstårn.
Borgerne er kunder, som vælger på et marked. --- Derfor skal biblioteker være sexede og oppe på beatet, så folk får lyst til os.”

Og slik kan man jo fortsette å diskutere i det vide og det breie og det samme kan vi vel gjøre om tolkninger av begreper som ”elfenbenstårn”, ”dannelse” , ”kvalitet”, ”kommersiell”, ”lødig” etc. .

Hva ER egentlig bibliotekets oppgave. HVEM skal ta ansvar for å få ut (formidle- herreguuuuud så lei jeg er av det ordet) de gode bøkene til folket. Både og eller enten eller, eller liker du ikke gode bøker kan du bare ha det så godt! Få deg et liv! Hva SKAL vi bruke offentlige kulturmidler på? Bare tull og fjas og fanteri og Dan Brown?? Pokker heller, de som har så dårlig smak kan da heller kjøpe den dritten sjæl? Skattepengene sier du? At de med dårlig smak betaler da også skatt? Men da kan jo andre si at MINE skattepenger skal i hvert fall ikke brukes til reint søppel etc etc. (Det derre med skattepenger er forresten et FRYKTELIG dårlig argument, så hvor kom det inn egentlig?)

Tilbake til de søte små.

• VIL all den dritten (unnskyld det uakademiske utrykket – søppel eller en skitten strøm ble det kalt i en fjern fortid) som finnes i bibliotekhyllene være til hinder for at ungene finner de GODE bøkene?

• Vil det være letter å formidle de gode bøkene hvis ikke alle de dårlige står i veien?

Fra sommeren 1980 da jeg kom inn i Deichmanfolden har mye skjedd. Siden 2000 er det kommet 13 Hardy-bøker på Deichman! (Derav 4 lydbøker). Da Grøsserne av R.L. Stine kom ut på midten av 90 –tallet var det ingen diskusjon om vi skulle ha disse, selv om de i hvert fall ikke var BEDRE enn Hardyguttene. (Et søk viser at Deichman har over 100 titler av denne forfatteren. ) Vi åpnet bibliotekdøra på vid gap og slapp inn hele møkka! UTEN diskusjoner. Tvert imot følte vi den samme fryden som et prektig barn som for en gangs skyld tør å være rampete. (Kan vel her også ta med småripschicliten som Tusen biter, gossip girl etc etc som kom litt seinere) Årsaken var åpenbar. Barn og unge leser mindre. Jeg husker slukerne (mest jenter) som sjanglet ut av biblioteket gjennom hele 80 – tallet med stabler av bøker som de knapt kunne bære. Dem er det blitt færre av.

Apropos bokvalg i bibliotekene. Det er når tidene er dårlige det virkelig blir interessant å drive bokvalg. Når du sitter der og må velge og vrake mellom flere gode bøker. Hvor kutter du da? I bredden ( det som alle vil ha, det som du veit lånera spør etter eller de ”smale”goodisene som ingen vil ha men som fortjener de leserne som fortjener bøkene? )

Og? Konklusjonen? Tjaaaa...

Nei, hva pokker gjør man

når det i en bok gis uttrykk for en holdning (her homofobi) som man som formidler ikke kan stå inne for? (Litt tung setning kanskje). Er det ikke (dessverre fremdeles) nok fordommer mot homofili blant ungdommen om ikke forfatterne skal fyre enda mer oppunder?

”Men sikkert er det bare jeg som er gammeldags, sikkert er det bare jeg som leser det som ikke må leses, sikkert er det bare jeg som ikke tåler at "soper" (altså, jeg, eller: de 25% av den norske ungdommen bl. a. mellom 12 og 14, altså lesere til denne boken, som allerede tenker på å ta livet sitt fordi de føler seg utilpass og truet pga. å være "soper") blir skikkelig nedsparket og redusert til å spille hund mens tre andre ungdommer bare ler av ham”

skriver JB i en kommentar i denne bloggposten. Dette traff meg rett i mellomgulvet! (Boka JB sikter til er Uten filter av Jon Ewo. Ingen tror vel at Jon Ewo selv er homofob, intensjonen er nok å gi et realistisk bilde av tøffe men ikke helt reflekterte gutter i 17 – års - alderen. )

Her et annet eksempel: i 2002 kom Hippie av Arne Ruset ut på Samlaget. Handlinga er fra 60 –åra. Altså fra min egen ungdom. Her var det et innslag hvor noen ungdommer møter en full homofil (eller homoseksuell som det het den gangen i den grad man i det hele tatt turte å ta ordet i sin munn, og det er kanskje derfor det heter homofil i Norge i dag i motsetning til andre land som det er ”naturlig å sammenlikne seg med” men det er en annen diskusjon og dermed har jeg vel skrevet nok en parentes som er i lengste laget) mann. Fylliken er nærgående mot hovedpersonen som blir litt skrekkslagen, men prøver å takle det på en ”tolerant” måte samtidig som han gjør sine refleksjoner som er preget av fordommer og temmelig ville forestillinger. En voksen leser veit at slike holdninger og tanker var typiske for den tida (før loven som forbød homoseksualitet i 1972 ble opphevet) hvor de mest liberale mente at det var ”synd” på de homofile for de kunne jo ikke for det selv stakkars. Og holdninger hos de mindre liberale kunne jo skremt faen sjøl på flatmark! (Det er ikke til å komme forbi at verden tross alt gått litt framover).

Problemet er at ungdommen ikke har denne kulturhistoriske bakgrunnen, derfor er det problematisk når dette innslaget kommer i en ungdomsbok. Men OK, boka er skrevet, den er ellers helt OK, ganske morsom og gir et fint tidsbilde så hva gjør man som formidler? Jeg skulle ønske at de omtalte avsnittene ikke hadde vært skrevet men kan jeg derfor la være å ta inn boka i biblioteket? Skal den plasseres i fast magasin? Skal jeg la være å snakke om den?

Et annet eksempel er Redderen i rugen – The catcher in the rye av J. D .Salinger. Boka er en klassiker, flere forfattere refererer til boka, og mange unge også i dag vil nok kjenne seg igjen hos hovedpersonen Holden. Som er bokas forteller men homofob som bare pokker. (Jeg fikk sjokk da jeg leste den! Riktig nok den gamle oversettelsen fra 1952.) Skal man da la være å ha boka i ungdomshylla? Skal boka plasseres bare i voksenavdelinga?

I 1977 (et par år før jeg startet min lange barne- og ungdomsbibliotekarkarriere) kom
Kom deg unna Shelley av Gertrude Samuels ut på norsk i den populære Ung – i dag serien. (Ja den finnes fremdeles 7 (!) eksemplarer på Deichman, men ta det med ro folkens : alle står trygt planta i magasinet. (Kanskje smart å kaste noen før flyttinga, Deichman?) ) . Denne boka er en ”sosialrealistisk” bok om en ung jente på rømmen. Hun møter lesbiske jenter som blir framstilt som ”busemenn” (busekvinner?) og disse er omtalt som en latent trussel i hele boka. (Jeg veit at boka var omdiskutert, og da jeg begynte som barnebibliotekar på Tveita filial kasserte jeg like godt boka. Var dette sensur? Mulig. (Kanskje på sin plass å presisere : sensur er ikke det samme som bokvalg).

Og tilbake til Uten filter, som etter min forstand er en av de beste bøkene av denne forfatteren. Så vidt jeg husker mente også den danske litteraturviteren Torben Weinreich at denne boka var den beste norske ungdomsboka det året den kom ut. (Noe fritt fra hukommelsen). Jeg innrømmer at jeg ville hatt problemer med fjerne boka fra hylla.

Så et eksempler som ikke har med homofobi å gjøre men rasisme. I 1985 (siste gang i 1989) kom Doktor Dyregod (Torbjørn Egners oversettelse) ut i nytt opplag. Egners oversettelse er mer vennligsinnet enn originalen, mer neddempet og forkortet, Egner var en snill og vennlig mann (jeg gidder ikke å rippe opp i Hottentottdebatten en gang til) men – boka HAR rasistiske og imperialistiske holdninger. Samtidig har boka litterære kvaliteter og passet også godt til høytlesning også for de minste. Nyutgivelsen ble diskutert på et bokmøte men det var relativt bred enighet om at vi ikke kunne drive med ”sensur”. Men : hvis en afrikaner hadde konfrontert oss (meg) angående boka så hadde jeg hatt store problemer med å forsvare den. Andre eksempler er ”klassikere” som Kong Salomos miner av H.R.Haggard og liknende bøker som beskriver urbefolkning som ”ville”.

Tilbake til spørsmålet. Hva gjør jeg ? Forfatteren HAR altså valgt å skrive noe som jeg selv skulle ønske at han/ hun ikke hadde skrevet. Og KAN forsvare seg med at skjønnlitteraturen er en gjenspeiling av livet og det samfunnet vi lever i.

Skal jeg som formidler for barn og ungdom

1. fjerne boka (sensur vil noen kalle det)
2. eller gjøre som strutsen - stikke huet i sanden og håpe på det beste?

Og så? Etter 4450 tegn: hva blir konklusjonen?
Jeg ser ingen annen mulighet enn alternativ 2!

Det er selvfølgelig forskjell på AKTIVT å formidle boka (for eksempel ved klassebesøk) og bare la den stå på hylla!

Ich bin ein litteraturformidler

Hva ER egentlig en ”litteraturformidler”?
Og hva gjør en ”litteraturformidler”?
Og hvordan blir man en ”litteraturformidler”?
Jeg må bare innrømme det! Jeg forstår mindre og mindre av dette begrepet. Kan man ikke bare si at man

• Anbefaler litteratur eller bøker?
• Snakker om litteratur eller bøker?
• Anmelder litteratur eller bøker?
• Eller pusher bøker for den delen!

Scene: På stortorget i en valgfri by.
Noen (kjønn av mindre interesse i denne sammenhengen) stiller seg opp i et hjørne med noen bøker og en megafon.
”HALLO FOLKENS! DEN SISTE BOKA TIL JO NESBØ ER BARE HELT RÅ ASSÅ!

Og så kan man tenke seg at en eller annen stiller seg opp på motsatt hjørne:
NEI FOLKENS! DRIT NÅ I JO NESBØ, ANNE B. RAGDE, UNNI LINDELL OG ALL DEN DRITTEN HER. PÅ TIDE Å LESE MER POESI, FOLKENS. BARE HØR PÅ DENNE NYE DIKTSAMLINGA TIL VINDTORN, DA! FY FAEN, DET ER GREIER DET! FOLK LESER ALTFOR LITE LYRIKK HER I LANDET!

Og så kan man jo tenke seg at noen stille seg opp på et tredje hjørne, med megafon eller mikrofon eller hva veit nå jeg... eller, nei la oss heller tenke oss denne situasjonen:

Scene:
T-banen om morran, passasjererne sitter og småsover og eller står og henger.
Inn kommer en eller annen og skriker utover hele vogna:
FOLKENS FY FAEN, ALTSÅ! NÅ FOR DERE FOR HÆLVETTE MEG BEGYNNE Å LESE NOE ANNET ENN ANNE B. RAGDE ELLER UNNI LINDELL OG ANNEN KRIM KRAMS HÆ HÆ HÆ DEN VAR GOD, HVA! OG DU DER BORTE , HVA ER DET DU LESER FOR NOE DA! ÅJA, TENKTE JEG DET IKKE, JAMMENFAEN DET VAR SKIKKELIG ORIGINALT ASSÅ, TOM EGELAND!! OG HENRIK LANGELAND HER JA! JAMMEN SKJERPINGS, DA! LES HELLER BRØDRENE KARAMASOW AV DOSTOJEVSKI! ELLER DØDE SJELER AV GOGOL! DET ER LITTERATUREN SIN, DET! HVORDAN SKAL DET ENDE OPP MED DENNE FØKKINGS NASJONEN SOM BARE LESER DEN SAMMA DRITTEN SOM ALLE ANDRE LESER, FYYY FAAAEN ASSÅ. OGSÅ DU SOM SITTER OG GLOR I AFTENPOSTEN, HVA SLAGS GULLKORN ER DET TERJE STEMLAND SIER DU SKAL GÅ PÅ ARK Å KJØPE NÅ A! JEG BARE SPYYYR!

Og hvis noen hysjer eller truer med å kontakte T-bane –føreren eller politiet for eksempel:
ÅÅÅ HOLD KJEFTEN!! JEG ER DA FORRR FAAENMEG LITTERATURFORMIDLER!!!

Ingenting er som før. (Og det er kanskje like bra)

(Som for eksempel den tida eg gjekk på vidaregåande – eller gymnas som det heitte den gongen.)
Og det skal vi jammen vere glade for!
Vel blåst Måløy Vidaregåande skule!

(Og alle dei flinke lærarane som arbeider der)

(Okå då! Elevane og!)

Bøker til folket under nyliberalismen

Kultur är framför allt föda och språngbräda för själen - men bidrar också till högre ekonomisk tillväxt i samhället

I dag åpner vi med slagordet til den svenske kulturministeren. Som kommer fra dette partiet. (Advarsel : linken KAN forårsake elendig humør. Digitale spyposer er ennå ikke oppfunnet!)

Nå vil det svenske Kulturdepartementet kutte ned på støtten til dette viktige tiltaket, noe som også bekymrer svenske forfattere. Den "svenska høgern" synes ikke at Bok för alla som har eksistert i 30 år gir nok ”føde og springbrett”.

Idéen med Bok för alla var at bøkene skulle være billige og tilgjengelige. De skulle selges ikke bare i bokhandelen men også i kjosken, butikken og bensinstasjonen.

I starten kostet bøkene fem kroner (”femkronorsboken”) men det er jo heller ingenting å si på dagens priser; Mesteren og Margarita for SEK 30 kr (eller 26.42 norske kroner etter dagens valuta), Torgny Lindgren til SEK 26 og Orhan Pamuk til SEK 30.

Inspirert av Bok för alla fulgte andre forlag etter, først Månpocket som i dag tilbyr Paul Auster for 38 kr. Ingen upris det heller.

Men hvis den svenske høyreregjeringen får det som de vil er altså Bok för alla snart historie. Dagens parole:
Krossa högern! Leve Bok för alla!

PS: Nei det veit jo jeg også at man kan låne bøker på biblioteket! Men jammen kan det koste hvis ikke bøkene blir levert tidsnok. Dessuten er antall filialer redusert; Deichman har for eksempel mistet flere filialer alle utlånsstasjonene og bokbuss.

PS 2: I 70-åra var det bøker ut til folket som var parolen. Nå er den ”Fy deg hvis du somler bort en bok og jammen skal du betale for det!”

PS 3: I 1976 ble Bok för alla etablert og denne gruppa oppløst. Uten at de to begivenheter har noen forbindelse.

PS: jeg er imponert over blogspot. Alle etikettene ble først skrevet i word og så "pastet" jeg hele dritten i labelsfeldtet! På en annen side : det skulle jo bare mangle...

Klassebesøk

Ikke særlig hipt! Temmelig traurige greier! Klassebesøk! Hæ hææ! For en heading! Der falt vel minst 50% av mine mer eller mindre trofaste lesere fra.

Innimellom Ari Behner og Svingenarner fant jeg denne artikkelen i lørdagens Aftenposten. Deichman på Torshov har 20 klassebesøk i måneden, og så vidt jeg kjenner forholdene er det én bibliotekar som gjør denne jobben. Nemlig Ranveig Gjerde. Hun leser 8 – 10 nye bøker i måneden som forberedelse. (Herreguuud. Jeg håper ikke hun gjør dette på fritida si!)

Flere klasser får altså tilbud om å komme en gang i måneden. Det kalles adoptivklasser. Enkelte klasser har hun fulgt gjennom hele barneskolen. Nei da, nei da! Dette er ikke noe nytt. Men neppe mange bibliotekarer som har hatt flere klasser enn Ranveig eller har holdt på like lenge. Det geniale med denne metoden er at det er enkelt, og det er gratis Og som det kommer fram av artikkelen: det gir fantastiske resultater! Det handler også om noe så elementært som å gi unga tid til å lese.

PS : Ranveig er omtrent like gammel som meg, og vært barnebibliotekar like lenge. Det gir trøst til en bibliotekar som lurer på om hun begynner å bli for gammel for yrket. (Nemlig meg).

PS 2: Nei da! Vi oldiser er ikke så hippe men vi er utrolig greie. (Prøver i hvertfall!)

PS 3: Jammen skal jeg tipse NBU om Ranveig som neste prisvinner av NBU-prisen. Jeg antar at vi prisvinnere har en ekstra tyngde som forslagstillere. Hvis ikke NBU-juryen leser dette skal jeg nok sende en mail!

PS 4: Deichman Torshov er en fantastisk filial. De er blitt kåret til årets bibliotek og de har vært tungt inne i prosjektet Det tilgjengelige bibliotek. Og de har jobbet med jentegrupper bestående av innvandrerjenter. Det var det Marit Hallen som drev med. Med mere! De gir seg aldri!

PS 5: Da jeg begynte å jobbe på Deichman for over 20 år siden måtte alle barnebibliotekarer ha klassebesøk. Enten vi ville eller ikke. Det var i det hele tatt ikke noe spørsmål. Og det lærte vi fantastisk mye av. Alle klasser skulle bli invitert to ganger i løpet av skoletida.

PS 6: Jeg regner med at jeg har hatt sånn ca 1000 klassebesøk. De aller fleste engangsbesøk, men også adoptivklasser. Min påstand er at ett klassebesøk uten oppfølging er ganske bortkasta. Skal det gi resultater må man gjøre slik som Ranveig gjør på Torshov.

PS 7: Nå tror dere kanskje at jeg var dårlig på klassebesøk, men jeg fikk faktisk ganske gode tilbakemeldinger. Men altså med liten effekt.

PS 8: Holmliaprosjektet som noen av oss fremdeles husker fra midten av 80-åra viste også at det kun var de gjentagende besøk som virket. Noe også undersøkelser i kjølvannet av dette prosjektet bekreftet. Holmliaprosjektet foregikk lenge før ”all den derre internetten”, likefullt gir et søk på google 11 treff.

PS 9: Litteraturformidling i skoleregi har lav kulhetsfaktor men det er nå engang der man treffer alle barn og unge. Og der er unga store deler av dagen enten de vil eller ikke.

PS 10: Det var på grunn av alle klassebesøkene vi ble pådytta enten vi ville eller ikke at barne- og ungdomsbibliotekarer tilegnet seg bokkunnskap. Hakk’e koste offentligheten 5 øre.

PS 11: Er forresten enig med Arne Svingen og Widar Aspeli om at man må bruke forfattere på en ordentlig måte i forbindelse med forfatterbesøk. Lærere! Ikke hardstapp hele gymsalen for å få mest mulig ut av penga. Heller mye til noen enn et misslykka besøk til alle. Og SØRG for å være forberedt! (Aftenposten hadde virkelig slått på stortromma med hensyn til formidling for barn i lørdagsnummeret)

PS 12: I gamle dager var Torshov filial i Soria Moria-bygningen. Og der befinner seg nå en annen filial;nå under Nationaltheateret, nemlig Torshovteateret. Og jeg har faktisk bodd i en av høyblokkene ved Sandakersenteret der Torshov filial ligger nå. Men før filialen ble flytta. Men nå begynner jeg å bli mer enn lovlig selvopptatt!

PS 13: Jeg tror jeg gjør ny bloggrekord på denne bloggen når det gjelder PS-er.

PS 14: Men det siste PS-et skal være : SI ETTER MEG ALLE SAMMEN : NBU-PRISEN TIL RANVEIG NÅ! (OK, til neste år da!) Ellers gir jeg tilbake prisen til NBU. Haha, det var vel litt av en trussel det! Jeg skal i alle fall gjøre mitt beste! Har forresten et forslag til NBU-prisen 2008 og! Det skal jeg jammen komme tilbake til....

"som virkelig kan sies å passe for alle aldre"

”det finnes noen ganske få bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre. Hannu, Hannu er en av dem”. Står det på baksideteksten på denne boka. Skal jeg la meg irritere som barnebokkritikk.no? Nei, jeg tar det heller som en utfordring jeg. Nå skal jeg sette meg ned et kvarter og skrive ned alle de bøkene som kan passe inn i sjangeren ” bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre.” Jeg setter på varseluret; ett kvarter og fyrer løs! Klar ferdig gå!

Tove Jansson; jo lengre ut i serien om Mummidalen man kommer jo mer ”voksne” blir bøkene
Det suser i Sivet av Kenneth Grahame
Ole Brumm-bøkene også, men Ikke Hakkebakkeskogen. Den er mer barnebok enn voksenbok.
Flere av Astrid Lindgrens bøker, for eksempel Emil fra Lønneberget
Det blåser på månen av Eric Linklater.
Peter Pan, spesielt den første. (Uten Wendy, Kaptein Krok og resten av gjengen) Drit kjedelig spør du meg...
Hjelp, nå blei jeg skikkelig stressa...
Dustefjert-bøkene av Rune Belsvik?
Ragnar Hovland, egentlig flere, blant annet Motorsykkel om natta og den om de som forlet pappkartongen. Årets også.
Arnfinn Kolerud sine bøker, både Berre ikkje brøyteplogen kjem og den som kom ut i fjor, hva nå den het igjen
Derimot ikke Samson og Roberto av Ambjørnsen selv om det også er mye her som frir til voksne
Men kanskje Erling Loes Kurt-bøker, var i alle fall skikkelig kult-bøker da jag jobba på Deichman
H C Andersen selvfølgelig
Jungelboka (Kipling) Og eventyrene hans
Nei nå sto jeg bom fast, skal jeg driste meg til å si
Lus av SS Bjugn? Og Bill og ei til kanskje
Alice i underland
Arild Nyquist; flere for eksempel Slemme-Lars
Jeg mener det må være flere engelske, nei jeg har jo allerede nevnt noen
Svenske da?
Eller danske, nå har jeg ikke mer enn 6 minutter igjen
Ojojoj : Hans Sande holdt jeg jo helt på å glemme
Den derre krøllalfaboka om kuer for eksempel
Jeg burde vel tatt med noen billedbøker også men de driter jeg i, jobber ikke med bilder lengre
Janosh må med forresten
Eddie-bøkene av Viveca Lärn kunne jeg tenkt meg men de tipper nok litt for mye over mot barn selv om det er en fornøyelse å lese for voksne,
Mai Darling av Mats Wahl kunne jeg kanskje tenke meg forresten,
og så har du jo Lars Amund Vaages bøker og der.....

PS: der gikk tida ut , ja
Einar Økland glemte jeg jo
Er for resten ikke sikker på Lars Amund Vaages barnebøker. Tror det er barnebøker for voksne. Det samme vil jeg si om Hundemanuskripta av Jon Fosse. Problemstillingene og temaene er veldig voksne, selv om de er morsomme nok. Eneste måten å finne det ut : grabb et barn, sett det i fanget og LES! (Akkurat som man kan stole på unger! )

Brødre

Fra markedsavdelingen:
Neimen hva er det her forno’a? En barnebok? Nei den er da alt for vanskelig for barn! En ungdomsbok? Nei er det noen ungdommer som gidder å lese denne boka, da? En voksenbok, da? Hæ! Om to barn? Ja men hva skal vi gjøøøre med denne boka da. Nei, kan vi ikke skrive ett eller annet på vaskeseddelen, da. God ide, vi skriver noe sånt som at ”det finnes noen ganske få bøker som virkelig kan sies å passe for alle aldre” Hannu, Hannu er en av dem”. Jo, men vi MÅ jo plassere boka ett eller annet sted, eller blir jo bokhandlerne gærne asså! Pytt! Vi kaller det en ungdomsbok, vi. Sånn midt i mellom. Og så var det over til neste bok, Harald Rosenløw Eeg, ja...

Fra bokhandelen:
Du! Hvor skal vi gjøre av denne boka, da. På ungdomsavdelinga??? ? Ja men se på det omslaget, da. Ikke akkurat noe som selger liksom! Du vi tar inn en bok om gangen vi så kan vi jo bestille flere hvis noen spør liksom... Og du! Husk å fylle opp med flere Pitbull-terje-bøker, nå begynner jo julerushet for alvor og da... ja, også han derre Eliassen og... å bare vent til neste år du, da kommer den nye Harry Potter-boka ut!
Hannu, Hannu sa du. Av Geir Gulliksen? Nei vi skal ha et eksemplar inne... (hvor var det nå den julevikaren gjorde av den, da, fanken og at det aldri skal væææære mulig å få tak på skikkelig julehjelp... )

Fra fisefine ARK i Valkyriegata:
Å guuud så RÅLEKKERT omslag, da du! Vi fyller hele vestvinduet med den boka altså, og så setter vi deeee lekre Marikmekkoserviettene ved siden av. Men skulle vi ikke ta med eeeen bok til da, noen Pitbull-Terje bøker matcher jo heeelt fint altså! Eller du, skal vi ikke heller plassere Eli Hagen-bøkene sammen med Løvekvinnen, da. De matcher jo heeelt nydelig altså, alt det håret liksom og så stirrer de sånn rett på deg begge to. Nei Halloween er jo over, ja . Søren og det hadde jo vært driiitlekkert med litt gresskar og sånn og ....

På biblioteket 1 (På en ikke helt god dag)
Nei, faen. Enda en sånn typisk K-fond, altså. Hvor skal vi gjøøøøre av dem, da! Hvordan kan vi bruke denne boka, da? På klassebesøk, liksom. Den ser jo skikkelig smal ut, da. Jaja vi får vel ha et loppis igjen, snart...

På biblioteket 2 (På hugget!)
Jippie jippie! En litt sånn derre sær bok! For en sterk tekst! Og for et fantastisk språk. Du blir bare helt sugd inn altså! Og det sobre omslaget. Ingen gratishjelp der nei. Kult! En skikkelig utfordring. Vi tar den på første klassebesøket! Ikke nok med K-fondeksemplaret herigården. Vi kjøper ti eksemplarer til, vi. Denna boka skal ut til folket, banna bein!

Aftenposten synes også at boka var god, men enstrenget og tungt. Og så gråt hovedpersonen i meste laget. Og Barnebokkritikk.no lurer på om det er ”Norsk Kulturråds ”éi-bok-regel” som spøker i valg av kategori?”. Og da ble jo Aschehoug litt sure.

PS : Boka er blitt sammenliknet med Brødrene Løvehjerte. Og nå kom jeg jammen på en bok til som den kan sammenliknes med; nemlig denne boka. Den er ikke oversatt til norsk men den har gått som serie på NRK. Og muligens Synnøve Solbakken. Hun gråt også mye. Tre ”noe som likner bøker” sånn på rappen!

Fritidslesning

Leser du barne- og ungdomsbøker på fritida, spør du
Ja, når skulle jeg ellers få tid, svarer jeg.
Men hvordan kan du være SÅ dum, spør du sikkert nå
Og det er akkurat det jeg (endelig) skal prøve å svare på.

Med følgende retoriske spørsmål:
• Hvordan skal jeg kunne gjøre en jobb som formidler av barnelitteratur uten å kjenne bøkene?
• Hvordan skal jeg ellers med glød og innlevelse anbefale bøker for barn og ungdom?
• Og foreldre og lærere som også forventer at jeg har lest bøkene?
• Hvordan skulle jeg ellers ha grunnlag til å vurdere barne- og ungdomslitteratur?
”Nei, jeg har dessverre ikke lest noen av disse bøkene men denne forfatteren skal være god. Har ikke hørt noe annet i hvert fall.”
”Nei Gyldendal gir da bare ut gode bøker de kan du skjønne”
”Jasså sønnen deres har problemer med lesning, men denne boka ser da lettlest ut og den ser jo riktig spennende ut også”
”Nei, jeg har ikke tid til å lese bøker jeg og kan da ikke lese bøker på min fritid men du kan jo bare lese vaskeseddelen.”

Ja du tok poenget, ja!

BUF har også vært engasjert i spørsmålet. ”Vi sliter med et mindreverdstempel som blant annet tilkjennegir seg ved at lesning på jobben nærmest er noe uansvarlig og frivolt”. Skriver Ove Sundby i BUF-nytt 1985. Thomas Brevik skriver i BUF-nytt i 1999 at han finner ingen annen løsning enn ”generell heving av lønna og anseelse for alle bibliotekarer”. (Tatt fra denne boka.) Saken ble tatt opp på BFs landsmøte i 1999. Da spratt jeg selv opp og ned fra talerstolen som den reneste duracellkanin men det eneste jeg oppnådde var å få bilde av meg i fagbladet Bibliotekaren. Det endte bare opp i et ullent kompromissforslag som ingen skjønte noen ting av. Da ble jeg så deprimert at jeg vurderte å hoppe over banketten og gå dra rett hjem og legge meg, men i stedet ble jeg med på Justisen og tok noen øl.

Ting jeg har hørt gjennom åra :
Nei, man må nok ta natta til hjelp. (Dobbeltarbeidende barnebibliotekar i begynnelsen av 80-åra)
To ekstra lønnstrinn og pålagt å lese i fritida. (Fast pålagt overtid, altså???)
Du kan få lese to timer i uka i arbeidstida. Men ikke mer for det har du ikke tid til!
”Jeg kan jo ikke pålegge mine medarbeidere å lese på fritida men det må de for å kunne gjøre jobben sin her”.
”Vi får vår lønn i himmelen”

Etter at jeg begynte på NLB kan jeg ta en lesedag i måneden og akkurat den dagen gjør jeg alt annet enn å lese barne- og ungdomsbøker! For eksempel vaske vinduene. Eller bedre; ta en markatur. Eller en skitur. (Alle denne bloggens lesere er hermed invitert).
Nei, det dekker ikke for all lesinga men det hjelper på humøret!

PS: Jeg finner stadig nye kule wav-filer. Men jeg blir nok lei det en gang.

Den problematiske ungdomsboka

Mange ungdommer hopper over ungdomsboka og går rett på voksenbøkene. Det er synd fordi flere ungdomsbøker er så gode at de fortjener å bli lest. For eksempel bøkene til Peter Pohl, Per Nilsson, Tor Fretheims bøker om Emil etc. Aiden Chaimbers holdt jeg på å glemme. Andre bøker egner seg best som lesetrening, og vil ikke bli stående.

Noen påstår at ungdomsbøker bare leses av barn, som vil å strekke seg oppover. For eksempel er det ganske mange 10-11-åringer som leser Pelle&Proffenbøkene. Greit nok, men de hadde nok vært mer mottakelige for budskapet hvis de hadde vært litt eldre.

Da jeg jobbet på Deichmanske bibliotek snakket jeg ofte om ungdomsbøker for ungdomsskoleklasser. De LÅNTE jo ikke så mange av bøkene etterpå men det var tydelig at de likte å HØRE om bøkene. Siden utvalget var såpass stort snakket jeg om de bøkene som hadde noe å vesentlig å si. Og alle liker jo å høre på historier... Ellers tror jeg en enkelt bokprat har liten effekt, man må gjenta bokpraten for samme klassen minst en gang pr. måned. Og så må det ikke være en skriftlig oppgave i andre enden. Bare noe som er gøy. Ungdomsboka har et formidlingsproblem. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, tror jeg.

Hva er en ungdomsbok? Er Vernon God Little enn ungdomsbok? Den handler jo om en 15-åring. Hva med ”Drep ikke en sangfugl” som er en klassiker av Harper Lee? Beatles av Lars Saabye Christensen. Eller Beatlesmanifestet for den delen. Nei, for resten, den er kanskje mer nostalgi for oss gamlingene... Vi som ser Heartbeat på TV om lørdagene.
Erlend Loe er jo geniforklart av mang en ungdomsskoleelev. Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón. Ondskapen av Jan Guillot. Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd
Bare fyll på med eksempler.

Og hvorfor er noe voksenlitteratur og noe annet ungdomslitteratur selv om det er ungdom i hovedrollen? Det kan det sikkert skrives en hel avhandling om...Vi kaller ham Anna av Peter Pohl for eksempel er fra forfatterens egen ungdom i 50-åra. Den skildrer en knallhard virkelighet, jeg er sikker på at mange voksne ville ha glede av denne boka. Han har i sine bøker en kompromissløshet som appellerer til ungdom. Noe av det samme har Ingenting av Jane Teller.

Men det er tydelig at begge har et budskap de gjerne vil formidle til ungdom. (Jeg er heller ikke så sikker på at Peter Pohl LIKER voksne...)

Kanskje smart å si noe om forskjellen på dagens ungdomslitteratur og 70-åras?

16/1/2007:
Og her en liten debatt om håpløshet og livsmot i ungdomsboka som utspant seg i forbindelse med Harald Rosenløw Eegs siste bok. Debatten fortsetter her. Noen ville kanskje ha sagt at noe som kjennetegner en bok for ungdom er at den bør ha en strime av håp. Hah! Glem det!

28/8/06: To andre eksempler jeg har kommet på er Livet er hva man gjør det til av Kim Fupz Aakeson og Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon