”Flaks kommer til den som fortjener det”.

Arne Svingen prøver seg denne gangen på et velbrukt tema, barn som blir sveket av sine foreldre. Dette er behandlet både bedre – og verre – et utall ganger i barnelitteraturen. Svingen har valgt en humoristisk tone. Hovedpersonen er Håkon, jeg tipper rundt 12 år, i hvert fall ennå ikke tenåring, DET gjøres det forøvrig et lite poeng av i en morsom episode hvor en jevnaldrende jente prøver å snakke et kult ungdomsspråk ( kanskje en kommentar til enkelte forfatteres mislykkede bestrebelser på det samme?), faren ( en rundbrenner og slabbedask) forsvinner og etterlater seg et brev hvor han ber Håkon ta kontakt med bestemora, men henne har både Håkon og lillesøstra et anstrengt forhold til.

Håkon er den frekke, munnrappe outsideren, men jeg synes ikke alle replikkene hans er like troverdige. Det er vel heller ikke helt sannsynlig at to barn på egen hånd kan få det til å gå rundt såpass lenge, men dette KAN settes på kontoen for dikterisk frihet. Man kan trygt si at handlinga er litt på sida av det virkelige liv, antakelig tilsikta fra forfatterens side. Heller ikke alle skildringene av de voksne – for eksempel den av rektor – er direkte realistisk.

Selv om Håkon blir akseptert i klassen ( blant annet fordi han tar igjen med lærerne) har han ikke mange venner, og veit ikke helt hvordan han skal forholde seg til jevnaldrende. Det jeg liker best med boka er akkurat denne sårheten, dessuten har boka en viss varme og Håkons omsorg overfor lillesøstra er også fint beskrevet. Og – noen ganger ER faktisk boka morsom.

Kan vel røpe såpass at boka slutter godt. Hovedpersonen får en ny innsikt og faren skjønner at han må skjerpe seg. Som det kommer fram i forlagsreklamen trykkes boka i nytt opplag allerede før lansering, så denne boka har forlaget tror på. Boka heter forresten Litt av en plan.

Kanskje jeg burde ha kommet inn på andre bøker som tar opp dette temaet, foreldre som ikke forstår sitt foreldreansvar, og hvordan unga må ordne opp selv etter beste evne, men det får bli en annen gang.

Neste gang; er det vel på tide med litt fantasy igjen.

Flødeboller og andre boller

Boka Anton, Arnold og andre rampunger som jeg nettopp har blogget om, er utmerket oversatt av Henning Hagerup. Det er bare et ord jeg stusser over; på side 67 (Nissen min heter Tippe Topphatt) kliner en gutt ved navn Albert en ”fløtebolle” utover ermet. Her kunne kanskje oversetteren heller ha brukt kokosbolle, siden den danske ”flødebollen” minner veldig mye om denne lekkerbiskenen. Det som taler mot er at flødebolle MANGLER kokos på sjokoladetrekket! I en (heldigvis) stadig fjernere fortid kunne ”negerbolle” vært en mulig løsning, men selvfølgelig ikke i dag! Det hadde tatt seg ut! Da hadde det nok blitt både hælvete og baluba – og med god grunn!

En søking på ”fløteboller” norsk språk på google viser ganske riktig at ordet fløtebolle – i en viss grad - blir brukt i Norge, men går man søket nærmere i sømmene ser men at ”fløteboller” på norsk også kan dreie seg om gjærbakst, eller for eksempel et fiskeprodukt som har påfallende likhet med fiskeboller.

For ikke å snakke om gamledagse fløteboller i porselen, her fra Auksjonshallen. (Hvis dere er kjappe rekker dere å by, tilbudet går ut i morgen!) Lite brukt i dag, selv i de mest velmøblerte hjem. Dessuten er flere av treffene relatert til danske forhold. (For eksempel norske konditorlærlinger i Danmark eller sjellsord brukt på danske fotballspillere. )

Men hva med å spørre folkets røst; det vil si mine facebookvenner som er en relativt sammensatt gjeng. En av de (påfallende må jeg si) mange som engasjerte seg i dette språkproblemet, foreslo ”skumbolle”. Og googling på ”skumboller” norsk språk gir faktisk noen resultater. Ikke et direkte imponerende antall men et tegn på at ”skumbolle” er et ord i bruk, men kanskje (foreløpig?) noe begrenset. Her et produkt fra Diplomis. Problemet er bare – og hold dere fast nå folkens – at ”skumbollene” fra Diplomis er dekket med kokos!!! Dette er jo full begrepsforvirring! Språkrådet! Hvor ER dere hen!!

Det man også KAN innvende mot dette ordet er at det finnes ganske mye annet godteri med forstavelsen skum-, disse av et mye seigere og mer kompakt materiale. (Men slettes ikke så verst på smak!)Ett eksempel er de såkalte ”skumnisser” som selges til jul, her kalt "Juleskum". Riktig til å få julestemning av!

Og sjokoladebolle? Glem det! For mange varianter!

Men hva med å sjekke Ordboka/ Nynorskordboka? Dessverre ingen treff på ”fløtebolle”. Ei heller ”skumbolle”. Norsk riksmålsordbok (ikke på nett ser det ut som) ser ikke ut til å ha kommet ut siden de to tilleggsbindene i 1995, og på 16 år har det jo skjedd en del med det norske språket. Ordet ”fløtebolle” glimrer med sitt fravær. Vi venter med spenning til den reviderte utgaven er klar på nettet i 2014! Sikkert unødvendig å si, men heller ikke et søk i dansk-norsk ordliste på nettet var til noen hjelp.

Så; hva skal en stakkars oversetter gjøre? Gruble seg i hjel? Forbanne den dagen ”negerbolle” ble utgått på dato og kastet på historiens skraphaug? Eller bare la det stå til og håpe ingen ville legge merke til det? Ha!

Sånn malapropos; is i ”vaffel” med ”guf” og flødebolle på toppen er avsindig godt! Det får du bare i Danmark! Mmmmm!
Her et bilde av en typisk dansk is med "det hele"; kjeks... unnskyld vaffel som de danske siger; iskuler, guf og på toppen ”flødebollen” fagmessig presset litt sammen. Bon appetitt!

Litt tilbake til fjasesida igjen; en barnebibliotekar fra en landbrukskommune ikke så langt fra Oslo hevder at denne flødebolle kalles guffebøf, men tror nok at det må være slang eller et høyst lokalt dialektutrykk!

Konklusjon; vi har et hull i det norske språket som må tettes! Vi må da, snart 200 år etter frigjøringa fra Danmark klare å finne et passende norsk ord!

Rampunger og andre unger

I 2001 kom Anton og Arnold flytter til byen og Anton og Arnold i ville vesten av Ole Lund Kirkegaard ut på Gyldendal Tiden forlag i lettlestserien Bokormen. ( For dem som har dårlig langtidshukommelse; barnebokredaksjonen på Tiden blei jo slått sammen med Gyldendal og ikke lenge etter blei Tiden-navnet fjerna. Kanskje like greit.) Disse bøkene holdt ikke vanlig Kirkegaard-standard og jeg irriterte meg over at de ble gitt ut, mer enn 20 år etter at forfatteren døde. Disse bøkene kom forresten ut i Danmark allerede i 1988. (Det er påfallende hvor mange nyutgivelser som er kommet ut etter denne forfatterens død, i følge dansk wikipedia; 7)

I disse dager har Anton og Arnold – eller omvendt kommet ut. Her er begge bøkene fra 2001 med. Men som det står på Gyldendalwebben :

”Ole Lund Kirkegaards spinnville historie om guttene ble første gang fremført i Danmarks radio i midten av 1970-årene. Senere kom en forkortet versjon ut som lettlestbok, ( altså egentlig to, min anm.) men dette er første gang den fulle versjonen utgis i bokform”.

Nå lurer jeg fælt på hvem som skrev de forkortet utgavene! Jeg har vanskelig for å tro at forfatteren selv gjorde det. (Jeg regner jo heller ikke med med at det var det norske forlaget som hadde gitt seg til å forkorte den danske utgaven! Det hadde jo virkelig tatt seg ut!)

Originalen er atskillig bedre! Her et sitat fra første sida av 2011- utgaven ( altså årets for dem som begynner å gå surr i alle årstallene):

”Anton og Arnold flyttet til byen en sommer da det var så varmt at folk kunne sove uten nattlue på seg. Hundene lå i skyggen i portrommene og gispet med tungen langt ute av kjeften. Og hønene la bløtkokte egg, det sa man i alle fall den sommeren.

Den lumre, varme luften gjorde folk gretne og irritable. Og det ble absolutt ikke bedre etter at tvillingene flyttet til byen. De flyttet inn i Møllegården, og selv om de flyttet ut igjen allerede året etter, så ble folk i Møllegården – og i hele byen for den saks skyld – aldri helt seg selv etterpå”

I 2001 utgaven ( Anton og Arnold flytter til byen) står det bare:

”Anton og Arnold flyttet til byen en sommer da det var så varmt at folk kunne sove uten nattlue på seg. Og hønene la bløtkokte egg. De flyttet inn i Møllegården.”

Enda et eksempel på forkortninger og utelatelser før vi gir oss, er beskrivelsen av Møllegården:

” Den besto av masse gamle skjeve hus og staller som var bygget sammen i en firkant.
Innimellom bygningene var det en gårdsplass hvor høns og duer gikk og hakket i den harde, tørre jorden mellom steinene. Når været var varmt, som det var om sommeren, sto det alltid noen vinduer åpne inn til kroa der bønder og annet godtfolk satt og drakk brennevin og spilte kort. (2011)

2001-utgaven:

”Den besto av masse gamle skjeve og skakke hus og staller som var bygget sammen i firkant”

mens resten av beskrivelsen av Møllegården er utelatt. Fordi man i 1988 synes at det er for drøyt at folk drikker brennevin? Eller for å ofre noe for lettlesthetens skyld – da på bekostning av det litterære. Noen ganger kan man jo bare irritere seg verre over alle post mortem nå-skal-vi-presse-sitronen-mest-mulig-av-dette-forfatterskapet-og –gi-ut-noe-samma-søren-utgivelser, men denne var en helt berettiget utgivelse!

Det er forresten Elisabeth Bjørnson som har oversatt begge utgavene.

Samtidig med denne boka har det kommet ut enda en bok av Ole Lund Kirkegaard; Klubben for pill råtne slyngler og andre gode historier. Hver fortelling med en innledning skrevet av forfatterens tidligere kone. Bakerst – en tekst av forfatteren selv; Om å skrive for barn. Akkurat den teksten burde alle venner av god barnelitteratur ta seg tid til å lese!

Ole Lund Kirkegaard var jo som kjent selv lærer og en fortelling i Klubben for pill råtne slyngler er skrevet fordi en av elevene hans hadde problemer med å skille sannhet og løgn, og forfatteren trengte noe til diskusjon i klassen. Det er jo mange lærere i Kirkegaards bøker, og selv om det ofte (men ikke alltid!) er autoritære og urimelige voksne i bøkene hans gjelder det sjelden lærerne. I denne boka er det en lærer ved navn Sakarias som forteller så gode historier til elevene, at de beklager seg når skoleåret er over. Antakelig har han diktet mye av seg selv i disse lærerskikkelsene. EDIT et par dager etter: Denne boka er oversatt – som vanlig på utmerket vis - av Henning Hagerup. Det var bare ett ord jeg hengte meg litt opp i.

Forfatteren ble født i Skanderborg, men bodde mange år i Hobro. Kanskje det er husene der som har inspirert ham når han illustrerte bøkene sine.

Ole Lund Kirkegaard ble bare 39 år gammel, og det har lenge – også her til lands – vært en oppfatning om at han begikk selvmord, men dette er antakelig ikke tilfelle.

En forfatter som kan minne mye om Ole Lund Kirkegard er Kim Fupz Aakeson. Fupz Aakeson har også et munnrapt språk og skriver gjerne om litt ”frække drenge”. Kong Karsten kan minne litt - med vekt på litt – om Gummi-Tarzan. Karsten er feit og er mobbeoffer. Akkurat som i Gummitarzan kommer han med hjelp av magi ut av sin begredelige situasjon, og Karsten blir klassens konge – for en stakkars stund. Rollene byttes, han blir mobberen. Siden normaliseres situasjonen, mens Gummi-Tarzan ender med status quo har Kong Karsten en mer optimistisk slutt. Boka er lettlest med sprelsk språk og herlige tegninger.

Gummi-Tarzan er forresten blitt kritisert av mange for ikke å ta mobbing alvorlig nok, noen hevder til og med at forfatteren og leseren står sammen med mobberne og ler av Ivan Olsen.


Boka er dessuten filmet, også denne med fremragende kvalitet – men med en mer optimistisk slutt. Når man lager film av bok må filmskaperen frigjøre seg fra boka fordi film er et eget medium.

Nina!

Jeg oppdaget Nina Simone i 1969. Da fant jeg en LP som het Nuff Said på Musikkhuset i Mo i Rana. Utvalget av andre plater enn klassisk musikk var ytterst begrenset i denne butikken, så man kan si jeg var heldig. (En LP kostet forresten kr 38 den gangen og hvis man regner etter kroneverdien og lønnsnivået den gangen var det ganske dyrt!)

En av sangene på denne LP-en var Backlash Blues


Her har vi en annen versjon fra Montreux i 1976. Som det skulle framgå, Nina Simone var også en fremragende pianist. Dette opptaket skulle demonstrere hvordan hun hele tiden tilførte noe nytt til sangene sine.

Så kan vi jo høre på hennes første versjon av I loves you Porgy fra operaen Porgy and Bess.


Og her en liveframføring i 1962.

Det er ikke enkelt å velge sanger fra denne store sangerens rikholdige karriere men vi kan jo

avslutte med denne.

Nina Simone levde et hard og vanskelig liv. Hun rakk akkurat å bli 70 år gammel og akkurat i dag er det er det 78 år siden hun ble født. Dette er verdt en bloggpost! Så får vi se hvor lang tid et tar før akkurat disse videoene blir fjerna fra YouTube!

Priser og nomineringer; 2

Så er det vel på tide å tippe hvem som skal få Kulturdepartementets årlige pris for beste barne- og ungdomsbok. Kanskje litt barnslig å drive med den tippinga år etter år, og ikke pleier jeg å være noe særlig heldig med gjettinga heller. Mine lesere får bare vise overbærenhet, og sette det på kontoen for uskyldig moro!

2010 var neppe det beste året for norsk barne- og ungdomslitteratur. Jeg har notert disse bøkene:

LITTERATURPRISEN
Først en liste over MULIGE kandidater før jeg snevrer inn til de tre jeg gjetter blir nominert:

• Marita Liabø: Jenny blir knallhard
• Hagerup, Hilde: Alt som er galt med Georg
• Fretheim, Tor: Alltid Andrea
• Løes, Synne Sun: Tilstrekkelig vakkert
• Sund, Torvald: Dans stille før stormen
• Fengsla av Hilde H. Kvalvaag
• Jeg har aldri vært spesielt begeistra for Jan Chr. Næss, men Teodor Sterk er en riktig artig og småfrekk splatter!

1. Jeg tipper at Fengsla av Hilde H. Kvalvaag blir en av de nominerte. Denne boka fikk jo Brageprisen i år, men som det viser seg gang på gang er det sjelden samsvar mellom Brageprisen og departementets pris. I 2009 fikk for eksempel Maria Parr Brageprisen, mens Lars Mæhle til slutt fikk Kulturdepartementets pris.
2. Jeg blei jo som vanlig begeistra for Hilde Hagerups bok , så denne setter jeg også opp på lista.
3. Gjenstår en. Jeg bør vel tippe på en barnebok også – det er som kjent vanskeligere å finne en litterært god barnebok enn en ungdomsbok – så da tipper jeg på Jenny blir knallhard av Marita Liabø. Heier litt på den!

Outsider : Alltid Andrea av Tor Fretheim. Nitrist men god!

DEBUTANTPRISEN
Også i 2010 leste jeg de fleste debutantene, som vanlig uten å bli så vanvittig imponert. De jeg sitter igjen med er disse tre:

1. Asbjørn Rydland: Drakeguten
2. Ingeborg Kringeland Hald: Albin Prek
3. Til slutt Hestenes klan av Live Bonnvie selv om jeg mener den hadde noen svakheter. Men – kan i hvert fall si at den var en viss fornyelse av hesteboksjangeren.

Når det gjelder

FAGBOKPRISEN
har jeg notert to. Tipper at den første får prisen.

1. Ersland, Bjørn Arild Fengslet. En bok om å sitte inne.
2. Jon Ewo: Film, død og kjærlighet

Klok av skade tror jeg at jeg dropper å gjette på noen billedbøker eller illustrasjonspriser denne gangen. Det eneste sikre er at også i år er det Anniken Huitfeldt som deler ut prisene, alle får klemmer og antakelig kommer hun også denne gangen til å snuble i navnene, akkurat som sin forgjenger Trond Giske. Dette ser forresten ut til å være en tradisjon blant kulturministere, helt siden Lars Roar Langfeldt uttalte Maria Gripe for ”graip” da han delte ut oversetterprisen.

Dette er bare SÅ spennende!

PS: jeg har lest og blogget om de fleste av bøkene, men gidder ikke å legge ut noen linker.

Priser og nomineringer; 1

Som de fleste har fått med seg er nomineringene til UPrisen klare. UPrisen er en genial idé for å fremme ungdomsboka - og ikke minst å få ungdommen til å lese den. Som alle veit har denne litteraturen et formidlingsproblem og ingen ungdommer leser ungdomsbøker og ... nei herregud, har jeg ikke mast nok om dette før! Dessuten er det slettes ikke sikkert at det er SÅ ille. Jeg veit også at de ungdommene som er med på kåringa tar dette svært seriøst. Nytt av året er at denne gangen er det ungdommen selv som nominerer og ingen overkonkistadorer av noen voksne fortståsegpåere.

De fem nominerte er altså disse:

• Alt som er galt med Georg av Hilde Hagerup (Blogget om før)
• Fittekvote av Axel Hellstenius
• Den siste magiker av Sigbjørn Mostue (Denne var jo ikke jeg så begeistra for )
• Svarte-Mathilda av Tor Arve Røssland (Denne har jeg også blogget om)
• Og med egne øyne av Arne Svingen og Christoffer Grav.

De som har fulgt med på denne bloggen veit vel hvilken bok som er min favoritt, men ungdommen gjør jo som kjent ikke alltid som vi voksne sier. Heldigvis. Jeg kan forresten anbefale dette nettstedet hvis man vil lese ungdommens egne meninger om fjorårets ungdomsbøker. Ellers kan jeg jo skryte litt av at NLB igjen har gjort det mulig å låne bøkene på lyd for syns- og lesehemmede, bortsett fra den siste som er en billedroman og derfor egner seg dårlig for innlesning.

Til slutt demonstrerer min kjære kollega og jeg hvordan man snakker om fire bøker på 2 minutter og 9 sekunder! NB NB: inneholder sterke scener! (Fankern så treig YouTube var akkurat nå!)

Neste gang: Kulurdepartementets barne- og ungdomsbokpris ellerhvapokkerdennåkalles igjen!

Fordi vi fortjener det

Og så har jeg vært på konferanse igjen. Nemlig på Maktens Plutifikasjon. Hva det betyr? Nei, herregud! Skit samma kan det da også være for konferanser er artige greier! Blant annet fordi man treffer en masse folk i samme bransje. Maten var god bortsett fra ... ja det gidder jeg vel egentlig ikke å rippe opp i nå men det var nå litt stusselig å bare få vann til den derre tapasen. Og attpå til måtte enhver selv tappe vannet fra en kran! (Herregud hva måtte ikke alle utlendingene tro!) Ellers kan jeg absolutt anbefale Clarion som konferansehotell siden de som et av de få gjenværende hoteller har speilegg til baconet og ikke bare den derre gørrkjedelige eggerøra.

Jeg burde vel også si noe om det reint faglige når jeg første er i gang.

• VAR den forrige konferansen bedre, eller var denne den beste noensinne?
• VAR M. Nicolajevas åpingsforedrag for søvndyssende eller hadde noen sittet for lenge i baren kvelden før?
• VAR innslagene for lange eller for korte eller var de komplett uinteressante?
• VAR det for mye program, for lite program og var det for mange kollisjoner?
• VAR valget av forfattere og illustratører det riktige, eller burde de ha invitert noen helt andre?
• VAR det for mange av de etablerte forfatterne/ illustratørene og har noen av dem vært på konferansen litt mange ganger nå?
• Og noe KUNNE vel ha vært organisert med litt mer stålkontroll, og det blei jo noen litt sure for, og det kan de jo ha grunn til.
• Og for min egen del– hvorfor er det aldri sjokolade til kaffen mer.

Dette kan sikkert diskuteres i det vide og det breie, men for min del vil jeg helt subjektivt og etter innfallsmetoden fremheve følgende innslag:

• Stefan Casta som snakket om sin nye bok. (Siden oppdaget jeg at boka nærmest er blitt slaktet i Opsis Kalopsis, men foredraget var fint.)
• Intervjuet med den unge forfatteren Fatima AlZahahra’a Alatraktchi, som bare var 14 år da hun skrev sin debutroman.
• Skal vi aldri bli ferdige med Albert Åberg? Men Gunilla Bergström i samtale med Jan Hansson var overraskende interessant.
• Innslaget med den noe lange tittelen ”Skråblikk utenfra” - oversettere av norsk barne- og ungdomslitteratur vil reflektere over barnebokkritikken og responsen på norske bøker i Tyskland, Nederland og Belgia” KUNNE blitt interessant, Gabriele Haefs, Christel Hildebrandt, og Bernadette Custers var alle frodige damer og Dina Roll-Hansen (NORLA) gjorde det beste ut av situasjonen , men 30 minutter på så mange aktører blei for kort. Sverre Henmo var forresten også med og sa noen velvalgt ord, uten at jeg husker akkurat hva.
• Siste dags paneldebatt om ”Ulike nyanser av makt”; En samtale om maktforholdet mellom forfattere og illustratører, forlag og kunstner, forlag, marked og media, samt om hvordan makt formes i barne- og ungdomslitteraturen” var morsomt, ikke minst takket være Gunna Grähs. Denne illustratøren hadde også et eget innslag seinere på dagen. Herlig dame, som er like sprek i snakketøyet som i sin strek, men nå kom jeg plutselig på at det kanskje ikke er så festlig å sitte å lese om ting man har gått glipp av. Det er vel omtrent som å høre om fester man ikke har deltatt i sjæl.
• Kim Fupz Aakeson var forresten også med. Og det har han jo vært noen ganger før.
• Dessuten kom den prisbelønte franske illustratøren Blexbolex ( Bilder av folk og Årstidene) som faktisk så ut akkurat slik jeg hadde forventa. Han snakket på en sjarmerende engelsk.
• Nytt av året var at ulike småforlag, som blant annet LEO og Magikon fikk anledning til å holde litt reklame for seg sjæl. Noe jeg som er en ivrig forsvarer for alle de små forlagene selvfølgelig bifaller.

Ellers blei vi busset til KinoKino i Sandnes og der så vi blant annet følgende filmer:

• The Lost Thing av Shaun Tan.
• Kaos i landsbyen av Stéphane Aubier.(Som jeg ærlig talt aldri hadde hørt om.)

The Lost Thing var ikke uventa en nydelig film og Kaos i landsbyen var virkelig morsom, men kanskje litt lang. Grepet med å dubbe replikkene med forskjellige norske dialekter kan sikkert diskuteres, og litt pussig kanskje at så mange som bor på det samme stedet ikke snakker likt, men synes ikke at det ødela.

En god idé som er gjentatt fra sist er å la unge ”superlesere” fra videregående snakke om utvalgte bøker. Ikke mindre enn 6 ungdomsbøker om selvmord ( hvorav alle kom ut i fjor! ) og diverse billedbøker ble behandla. Egentlig er det litt pussig hvor konservative unge mennesker er når det gjelder vurdering av billedbøker.

Og så er jeg skikkelig spent på om følgende bøker;

• Dømt til frihed av Renée Toft Simonsen
• Den gröna cirkeln av Stefan Casta
• Da 3. verdenskrig brød ud av Fatima AlZahahra’a Alatraktchi

blir oversatt til norsk

Kanskje det også kan være en idé å på forhånd finne ut hvem som faktisk KAN opptre for egen maskin ( med eller uten powerpoint eller overhead (!) som Gunna Grähs brukte med bravour) og hvem som bør ha ”støtte” av en intervjuer etc.

Her et bilde av en overhead, som Gunna Grähs foretrekker når hun er ute og holder foredrag! Kanskje litt gammeldags men driftsikker. Og så unngår man en del pinlige situasjoner.
En fin ting er at de 3 parallelle seansene er i saler like ved siden av hverandre, og timet slik at enhver lett kan surfe litt uten å heseblese fra rom til rom.

Og ellers synes jeg at konferansen har noe å gå på når det gjelder behandling av foredragsholderne. Det hører faktisk med til alminnelig høflighet å introdusere foredragsholderen, være tilstede hele tida, eventuelt assistere ved spørsmål fra salen og etterpå takke pent. Bør vel legge til at arrangementene i Barnebokinstituttets regi var forbilledlige. Og – er det blitt helt passé å hente ”de opptredende” på flyplassen, slik pionerene for denne konferansen gjorde på 90 – tallet?

Innser nå at det kunne ha vært fint med noen bilder av noen av innslagene, men paparazzia – fotografering er ikke helt min sterke side, og alle veit jo hvordan et konferansehotell, med fruktfatet og alt henhørende ser ut. I stedet får dere trøste dere med noen bilder fra det vakre Stavanger, hvor livet gikk sin gang helt upåvirket av omtalte konferanse.

Og kan jo til slutt nevne at jammen kommer man fort inn i den sedvanlige tralten igjen. Men – for de som bekymrer seg for skattepenga sine nå – faglig inspirert og styrket. Dessuten har vi slitere i barne- og ungdomslitteraturens tjeneste fortjent det! Og folkens – denne gangen greide jeg (nesten) å fylle ut reiseregninga mi også, det var bare den %$#&/ printinga som streika. Heldigvis holdt tastaturet denne gangen også.

PS: Hvis du er nysgjerrig på hele programmet finner du - etter intens klikking - i hvert fall foreløpig fram til det på dette nettstedet!

EDIT dagen etter: glemte jo å takke alle som om ikke fra tidenes morgen men fra en stadig fjernere fortid har gjort det mulig for oss å oppleve dette fantastiske tilbudet. Ingen nevnt ingen glemt!

Gratuler meg med ny tittel

Som så mange andre har også jeg vært på barne- og ungdomsbokkonferansen Maktens Pluttifikasjon. Da jeg satt i baren etter den første begivenhetsrike dagen fant jeg ut at skulle ta en titt på navneskiltet mitt!
Gratuler meg med ny tittel som lys- og blinkeskriftbibliotekar!

PS: jeg burde kanskje ha sagt litt om konferansen ellers også men min plutselige nye og banebrytende tittel overskygger jo det meste annet.

For de minste

Først to bøker om Frida, 5 år. Bøkene skal i følge forlaget være koselige og det er vel ingen grunn til å være uenig i det. Og hva mer skal jeg skrive? Dette er gjenkjennelige episoder fra en 5-årings hverdag, i Monster-Frida fantaserer Frida en del over det der med å likne på og over faste uttrykk som ”snytt ut av nesa på” etc og i Doktor-Frida er det en kjær eldre mann i nabolaget som blir utsatt for hennes doktorambisjoner. Grunntonen er trygg og språket er greit. Som jeg har vært inne på noen ganger før; småbarnsboka er en vanskelig sjanger og dette er verken bedre eller verre enn mye annet i sjangeren. Forfatteren heter Mari Sager og hun er debutant.

Kristoffer Weltzien er også debutant, boka heter Runde Rolf Røver og er en slags fabel om en røver som vil prøve seg i en vanlig jobb. Kona er Vakre Veronika Veiarbeider som han er veldig glad i og med i handlinga er blant annet noen andre røvere. Kanskje ikke helt uventet ordner jo alt seg til det beste for alle. Forlaget har virkelig satset på denne boka med solid papir og illustrasjoner av selveste Hilde Kramer.

Ikke noe gæernt med denne boka heller, verken i språk eller komposisjon, den KAN kanskje minne litt om Erlend Loes naivistiske stil, kjærlighetshistorien ga litt assosiasjoner til noen bøker av Rune Belsvik og for ikke å forglemme Tore Renbergs barnebøker, for eksempel de fine bøkene om Hando og Kjendo. Men i motsetning til disse mangler denne det lille ekstra. Kristoffer Weltzien er en av de forfatterne som er klekket ut av Barnebokinstituttets forfatterskole. Jeg har jo etter hvert lest noen bøker av elever fra denne sikkert utmerkede skolen, men foreløpig uten å ha blitt så vanvittig imponert.

PS: På barne- og ungdomsbokkonferansen i Stavanger var det et innslag om barne- og ungdomsbokforfatterskolene i Norge og Danmark, og alle var enige om disse skolene var gode og nyttige, og at elevene lærte mye og at de antakelig debuterte tidligere enn de ellers ville ha gjort. Sikkert riktig.

Jeg leser så øyet blir stort og vått

FAR HVOR ER DU?
Først leste jeg en original vri på temaet fraværende far. Far forlot familien på mystisk vis for seks - hvis jeg nå ikke husker helt gæernt - år siden. Boka heter Jakten på Violet Park og er skrevet av Jenny Valentine og dette skal være hennes første roman. Jeg - personen er en ung gutt på nesten 16 og han bor sammen med sin temperamentsfulle mor, ei storesøster han er i kontinuerlig krig med og en sjarmerende lillebror. Sjarmerende lillebrødre er et stadig brukt knep i barne- og ungdomslitteraturen og livner alltid litt opp. Så også i denne boka. Ellers er språket humoristisk og sprelsk og jeg synes at forfatteren har lyktes godt med å skape en litt sånn gutteaktig fortellerstil. Boka handler om sorg, savn og å komme seg videre. Jegperson er den som har slitt mest med å slippe faren, noe som viser seg er et problem for hele familien. Forfatteren fletter også enn litt parapsykologi (!) men lykkes på elegant vis å få fletta dette inn i fortellingen uten at det skurrer. I sannhet en bemerkelsesverdig debut.

BERØMMELSENS PRIS
Den neste boka er også skrevet av en debutant men sammenliknet med en virtuos som den forrige faller denne litt igjennom. Boka handler om ei ung jente (med talent) som lever et uskyldig Ten-sing-liv, deretter blir hun ved en tilfeldighet med i IDOL, og til slutt ender hun opp med å gjøre en internasjonal karriere som burde redusere selv AHA til de reineste smågutter. Og nå er det ikke mye igjen av uskyldigheten og fromheten, gitt, da er det sex, drugs and rock and roll som gjelder. Hun lever et overfladisk liv hvor det bare er berømmelse og penger som betyr noe. Jeg har litt problemer med å forstå at denne i utgangspunktet kristne jenta som drømmer om å gjøre en innsats for de fattige i Afrika til slutt ender opp i det ytterste forderv for å si det litt melodramatisk. Men – tror nok boka fenger, og jeg regner med at dette er mat for fjortis- jenter.

Personskildringene blir nok litt enkle, men miljøskildringa virker autentisk. Forfatteren har da også selv erfaringer både fra Ten-singmiljøet og fra TV-2 med mer. Så hun veit nok hva hun skriver om.

Så vidt jeg kan bedømme må denne boka også komme inn under sjangeren kristen litteratur? Med spørsmålstegn, for dette er litt utenfor mitt kompetanseområde. (Hva nå det måtte være.) Eller krever denne sjangeren at hovedpersonen blir frelst- eller i dette tilfellet frelst på nytt? Brukbare kristne ungdomsbøker er som kjent en mangelvare så her kan kanskje boka ha en - for å holde meg til terminologien; misjon. Boka heter Mirakel og forfatteren heter Renate Nedregård.

LIVET ETTER DEN STORE KATASTROFEN
Til slutt nok en bok i framtidsdystopisjangeren. I denne boka er det blitt så trangt på jorda at noen familier frister en nybyggertilværelse på havbunnen – med hjelp av avansert teknologi. I fokus er Ty, en 16 år gammel gutt som er den første som ble født under havet, og Gemma, ei ung jente på jakt etter sin tapte bror. Farer truer, blant annet noen slags pirater, de fredløse Marulkene hvor den grusomme Skyggen er sjefen. Samveldet er heller ikke på nybyggernes side og regimet er autoritært. Kjente elementer for denne sjangeren altså. Våre to helter er særdeles dristige, og boka er i det hele tatt stinn av action, cliffhangers og overraskelser og noen ganger er den virkelig spennende. Replikkene er som tatt fra en gjennomsnittlig amerikansk actionfilm. Fortellinga går virkelig ikke i dybden, slik som for eksempel Josefine Ottesens serie Det døde landet som jeg har blogget om før. Om Mørkt liv av Kat Falls er starten på noe mer vites ikke men det skulle jo ikke forundre meg.

Siden det er en stund siden jeg har blogget nå kan det kanskje være på sin plass med litt musikk, og siden delfiner spiller en liten birolle i denne siste boka kan vi jo høre på denne igjen. Slik musikk lages dessverre ikke lengre.

Släpp fångarne loss

I anledning dagens triste nyheter kan vi jo unne oss denne klassikeren med en av de aller største!