Og så tar vi en sang... eller?

Da vi sto på Rådhusplassen mandagen etter 22/7 skulle vi synge Kringsatt av fiender av Nordahl Grieg. En sang som jeg regner med ikke var så altfor langt framme i bevisstheten hos de fleste av oss –før 22/7. Men den kvelden på Rådhusplassen hadde vi fått utdelt teksten og sto klare. Herborg Kråkevik skulle være forsanger, men med all respekt; forsang er ikke hennes sterke side. Her et klipp fra Youtube som viser hvordan forsamlinga likevel gjør et tappert forsøk på å følge hennes noe høye toneleie. Før dette var det flere spontane men spede forsøk på å synge Ja vi elsker. Her enda et Youtubeklipp som viser et av disse. Nei da, jeg veit det, Rosetoget (som ikke ble noe tog grunnet den enorme folkemengden) var ikke ment som noe allsangarrangement. Men her sto vi altså samlet, med et stort behov for å komme sammen og for å markere en av de verste hendelser i vårt land siden ... ja egentlig siden når? I et desperat forsøk på å markere avsky mot det helt uforståelige. Og så hadde vi INGEN felles sanger. Andre enn "Ja vi elsker."

Her et fotografi tatt fra midt på rådhusplassen.

En nasjon som ikke har felles sanger når vi trenger det som mest er i sannhet en fattig nasjon!

SANGSKATTEN
Jeg hørte en gang om noen nordmenn som var på pub i utlandet. De satt sammen med mennesker fra flere land og alle sang sine sanger etter tur. Så var det nordmennenes tur og resten kan dere jo bare tenke dere. Triste greier!

Da jeg hadde et lærervikariat på ei lita øy i Troms helt i begynnelsen av 70 – åra hadde jeg feilberegna tida litt den første skoledagen. Det vil si at jeg – urutinert som jeg var – ikke hadde nok program. Da jeg litt lettere desperat spurte elevene hva vi skulle finne på nå forslo de at ”vi kan jo søng”. Og ”søng” gjorde de; den ene sangen etter den aldre! Unisont og med stor iver. Dette er altså for snart 40 år siden. Kunne neppe ha skjedd i dag.

Å SYNGE I KOR
Da Carl Høgset startet ”Alle kan synge” – koret vinteren 2002 var køen lang utenfor Foss videregående skole. Behovet var stort og umettelig blant ”kråkesangerne” og salen ble stapp full! Man var villig til å betale en ganske stiv pris for å delta. Det var et pluss for selvfølelsen å sette seg på sykkelen på vei til korøvelse. Jeg! På korøvelse! Jeg, som hadde falt igjennom i ethvert annet kor. Da tenkte jeg på moren i Juleoratoriet av GöranTunström som kolliderte mot ei ku (!) og døde da HUN syklet til korøvelse. Heldigvis svært få kyr mellom Holmen og Grünerløkka. Desto mer biler. Jeg tråkka på som et råskinn for å rekke fram tidsnok! Jeg var uovervinnelig! Jeg skulle jo på korøvelse for pokker! Etter hver øvelse var jeg så oppstemt at jeg sang hele veien hjem. Godt skjult av høstmørket.

SANG I LITTERATUREN

• I pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery møter vi den 12 år gamle overintellektuelle Paloma som har bestemt seg for å begå selvmord på grunn av livets meningsløshet. Det er noen fine avsnitt i denne boka som forteller om hvordan den noe depressive Paloma får et løft hver gang hun synger i kor.
  

• Firebindsserien om predikanten Samuel og hans familie av den svenske forfatteren Sven Delblanc (dette er virkelig triste bøker basert på forfatterens egen slektshistorie) handler om Samuel (og siden hans etterkommere) som etter å ha blitt utdannet til predikant i Amerika kommer tilbake til Sverige hvor han ikke blir anerkjent og lever et fattig og trist liv. En kveld da han kommer hjem etter en heller ydmykende opplevelse begynner familien å synge alle salmer de kan (og det er ikke så få) for å finne trøst. Det er da en av døtrene sier at ”vi har i hvert fall en vakker utsikt”, en replikk som blir et mantra i en seinere bok i serien.

• Den siste Viking av Johan Bojer (en klassiker som også varmt kan anbefales) handler om fiskere som reiser fra Trøndelag til Lofoten. Handlinga er fra slutten av 1800 – tallet og livet var virkelig hardt. Endelig framme etter mye slit oppdager de at det er svart hav. Det finnes ikke fisk. I kirka står presten og er smertelig klar over at det ikke er på grunn av gudstjenesten fiskerne fyller kirka. Men for sammen å synge ut sin desperasjon og fortvilelse. Her er det ikke bare spredte tilløp til sang! Flere av fiskerne deltar i kor hjemme og alle stemmer i for ... ja for full musikk.
  

ARBEIDERSANGER
I denne scenen fra filmen 1900 kan vi se streikende landarbeidere (med kvinnene i spissen) synger kampsanger for å samle mot til å stoppe marsjerende soldater .

Under nyradikaliseringa i 70 – åra kom de gamle arbeidersangene til verdighet igjen, også nye politiske sanger kom til, og det ene røde koret etter det andre dukket opp som paddehatter. Og på politiske møter og samlinger sang vi. Med den stemmen vi hadde. Var’e så nøye?

VISEBØLGEN
Vi som har levd en stund husker også hvordan interessen for viser ( og lyrikk) vokste fram i 70 – åra, med vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund som det store høydepunktet. Og viseklubber dukka opp i hver en krok og avkrok. Også på Dikemark hvor jeg jobbet et år som pleiemedhjelper i midten av 70 – tallet var det viseklubb. Den het Flottagitt og personalet hadde selv pusset opp lokalene. Møblementet var utgåtte gamle halmmadrasser. Noen var forsangere og bermen ( deriblant meg) sang med for full hals. Siden har jeg tenkt at dette var rein terapi uten at jeg kan si noe om vår mentale tilstand hadde blitt verre uten. Men i hvert fall hadde vi ikke vondt av det. I åttiåra var det ikke så kult med visesang lenger, da var parolen "skyt alle koselige visesangere” og nå er sangen overlatt til ”proffer” eller wannabe –er. Vi andre er redusert til konsumenter.

ALLSANG
Og hvor blei det av allsangen? Borte vekk. Bortsett fra på TV. Kanskje bedre enn ingenting. Så, til slutt: for ikke å falle fullstendig sammen i sangløs depresjon så kan vi ju sluta med att sjunga en litet poppig melodi!