Kinamat på alle fat!

OBS: HØY mimrefaktor!

FØRSTE GANGEN
Første gang jeg spiste kinamat var i Kristiansand i 1973. Og da var kinesiske restauranter fryktelig eksotisk. Den smokingkledde (!) kelneren (en ikke spesielt blid sørlending) syntes nok vi så litt shabby ut og ville helst få oss ut så fort vi hadde spist. Noen år seinere verserte det for resten rykter om tomme kattematbokser i søppelspannene i restaurantens bakgården. Muligens bare fordommer.

LITT MER MIMRING
Jeg kunne jo også ha ramset opp noen av de kinarestaurantene jeg frekventerte i Oslo i 70 – åra. Den eneste gjenværende restauranten fra den tida tror jeg må være den i Munchs gate. Hvor det nå også er ( eller i hvert fall var for få år siden) internettcafe. Nok et eksempel på kinarestaurantenes evner til å møte udekkede behov, et fenomen Are Kalvø kommer inn på i boka si. (Som jeg har blogget om før.) I 70 - åra kostet et måltid ca 20 kroner på kinarestauranter. Det billigste man kunne få var stekt ris med erter, reker, egg etc. Og noe av det mest eksotiske var bambusskudd. Som i dag finnes på enhver Rimibutikk.

PIZZA, KEBAB OG TEXMEX
Kalvø kommer også litt inn på pizza og kebab. Den første gangen jeg smakte pizza var i 1973. Det var Peppes Pizza på Frogner plass. Akkurat denne restauranten som altså var Oslos første Peppes er nedlagt i dag. Pizzaene var firkantete, kostet 14 kroner og var rikelig til to. Noen år seinere ble denne restauranten delt, de med uformelt antrekk ( i dongeri) ble sendt i en avdeling og slipsfolka i en annen.

Kan jo også nevne tex-mex-restauratene som kom for fullt i 80-åra. Noe sier meg at antallet har gått kraftig ned de siste åra, og sjekker man dette nettestedet ser det ut som at det bare er tre igjen i Oslo. Til gjengjeld bugner jo tex-mexingrediensene på supern.

INDISK
Wikipedia : det er ikke riktig at Peacock som åpnet i 1985 var den første indiske restauranten i Oslo. Den første indiske restauranten i Oslo lå i Fredensborgveien, jeg husker jeg feiret 30 – årsdagen min her i 1983 og det var IKKE mitt første besøk. Jeg mener å huske at restauranten het Maharaja. Maten var god og kelnerne sjarmerende urutinerte. Kan jo ta med at det var servering av pakistansk mat på Frisksportrestauranten i Grensen - som siden flyttet til Munkedamsveien under navnet Vegeta vertshus, nå flyttet hit - hver lørdag i hvert fall fra 1975.

SPAGETTI OG HUSMORPIZZA
Kalvø kommer også inn på hvordan nye matvaner fant veien til norske kjøkkener. Da min mor serverte spagetti (pasta hadde ingen hørt om) i 50 og 60 – åra hørte potetsalat med gressløk til. (Poteter måtte man jo ha.) Og kjøttedeig og ketchup. De hjemmelagete pizzaene hadde tykk bunn, minimum en halv desimeter, ikke italienske akkurat men solid mat som bare en med husmorskole kunne lage den.

KULTURELT MANGFOLD
Ellers slutter jeg meg til Kalvø og takker alle som har reist den lange veien opp til dette kalde gråsteinlandet og bidratt til å gjøre kulturen – deriblant matkulturen – mer mangfoldig. Bare det å slippe å gå på apoteket og kjøpe safran for 80 kr. grammet når man kan få krydderet for under halve prisen hos innvandrerbutikkene eller i velassorterte matvareforretninger er en stor ting.

KOKOSMELK
Tilbake til kinamaten igjen. Den kinesiske kokeboka mi som kom ut i 1976 baserer seg i stor grad på ingredienser som fantes i vanlige dagligvarebutikker den gangen. Mens man nå selv på Rimi kan velge mellom to forskjellige bokser med kokosmelk foreslår Cheung Mui på side 29 at man blander 150 g kokosmasse med 2 kopper vann og presser saften gjennom et klede.

AKVARIER OG MUSIKK
Kalvø berører bare så vidt selve interiøret og de spektakulære akvariene som finnes på enkelte kinarestauranter i boka si. Og så vil jeg nok en gang vie litt oppmerksomhet til kinamusikken, som den hovne erkenorske kelneren på kinarestauranten i Kristiansand tidlig på 70 – tallet skrudde av fordi han ikke orket mer av det ”skrammelet”. Her en sang som heter Going to Sechuan, antakelig en sang til ære for det Sechuanesiske kjøkkenet, en populær retning i det kinesiske kjøkken. (Linken er litt treig, men vel verdt ventetida!)

KINAMAT PÅ ALLE FAT
Etter hvert har restauranter fra andre østasiatiske land satt sitt preg også på den norske restaurantverdenen. Dette nettstedet for eksempel opererer bare med Sushi og Thailandsk. Men våre venner kinesarane gir seg aldri!

Ei bok eg eigentleg ikkje hadde tenkt å lese

Noko eg gjer eit viss nummer av her. Men så vart eg altså så nysgjerrig at eg berre måtte, altså! Forfatteren har eit prosjekt : han skal vitja ein kinarestaurant i alle kommunar i Noreg kor dei har kinarestaurant, og det er ikkje få! I alt – då denne boka vart skriven – 158! Korleis det går kan du no lese sjølv.

Her er mykje matkulturhistorisk stoff, skal seie at forfattaren har gjort skikkeleg research! Han skriv og om korleis matvanane her i landet har forandra seg stort sidan 60 – åra. Og kjem og litt innpå pizza, kebab og slike ting.

Den fyrste kinarestauranten i Norge kom i 1963. Restauranten heitte China House i Sofies gate 15 i Oslo. Der har eg vore. (Nei akkurat det står det jo ikkje noko om i boka!) Eg veit ikkje heilt når denne restauranten vart stengd men eg hugsar at fargane vert halde i lilla og raudt. Og brunt. Skikkeleg 70 – tals altså! (Sjå ikkje bort frå at eg kjem til å blogge litt meir om mine kinamat - opplevingar og kanskje eg og kjem til å ta med litt pizzaprat).

Som vel dei fleiste av oss har fått med seg : kinamat har ikkje høg vørnad i Noreg i dag, og dette mishøvet har Kalvø gjort ein jobb for å gjere noko med. Eg vert freista til å kalle han kinamatens krossfarar, eller kvifor ikkje Riddar av dei to pinnar. Han har og kjempa for å få Selskabet for Oslo Bys Vel til å sette opp eit skilt på Sofies gate 15, sjølve staden der Norges fyrste kinarestaurant låg. Men det er diverre litt avgjerdsvegring i dette ”selskabet”. Kalvø! Dersom du vil starte ei folkereising vert eg gjerne med. Eller i det minste skal eg i skrive ein E-post slik du oppmodar til.

Boka hans syner og kor viktige sosiale og kulturelle møtestadar desse kinarestaurantane kan vere på små plassar der det ikkje er så mykje anna å gjere.

No er vel ikkje bodskapen i denne boka berre at kinamat er bra saker, ho er skreven i takksemd til våre ”nye landsmenn” og alt dei har gjett dette gråsteinlandet når det gjeld matkultur til dømes.

Forfatteren skriv og ein litt rørande historie om ein gammal mann i dress som syner pågangsmot og vilje til å freiste nye ting i matvegen heilt utan fordommar. (Rett nok ikkje på kinarestaurant). Denne mannen kallar han Ansgar. Og her vart eg litt sur altså. På dei aller siste sidene, der forfattaren gjer rede for kjeldene og anna ( det var no svært så lita skrift dykk spanderar på desse sidene då Samlaget!) står det at ein kan lese meir om denne Ansgar på desse nettstadane:

www.gamlemennpanyerestaurantar.net
www.steikvelting.com
www.wherearetheynow.com/ansgar

Berre lureri! Dersom du prøver deg på den siste lenka kjem du hit! Kalvø! Dette var ikkje morosamt!

Men dersom ein berre ser bort frå denne uskyldige (????) spøken er dette ei verdifull bok om eit lite stykke Noreg folk burde vite meir om. Og no gløymde eg jo nesten å skrive kva boka heiter att! Tittelen er altså Våre venner kinesarane og ho er skriven av Are Kalvø!

NYHET!

Mine damer og herrer!
La meg presentere min nye spalte: Elis matbabbel!

Henry Perownes fiskesuppe

Som en mann av den dannede upper middelklasse lager hjernekirurgen Henry Perowne en fiskesuppe eller egentlig gryte i denne boka. Gryte meg der og suppe meg her: egentlig er det vel hårfine gradsforskjeller.
Innimellom kjøkkensyslene funderer vår mann på trusler mot vår vestlige sivilisasjon, men nå er det fisk som gjelder:

Hakk 3 løker og 8 fed hvitløk:
I en kasserolle med mye olivenolje.
En del tørket chili (bruker nå HAN men jeg bruker fersk) Sammen med den blankstekte løken og hvitløken – og noen klyper safran, som man får billig i diverse innvandrerbutikker for eksempel, er det forresten riktig å si innvandrerbutikker, nei kan vi ikke drite oppi det akkurat nå da... Vi går videre:
Noen laurbærstrimler, strimler med appelsinskall, oregano, fem ansjosfileter, som sikkert skal moses, to bokser med flådde tomater. Og en kvartfull hvitvin oppi gryta.

Og så lager han kraft: Tre skatesjeletter (!) i en kraftgryte, hele hodet med. (Kraft kan jo kokes av andre ting og, og ikke er det forbudt med en fiskebuljongterning heller) , et dusin muslinger oppi sammen med skatene osv osv. Kraften helles jo etter hvert oppi tomatgryta og så skal man ha oppi litt av hvert av godsaker. (Perowne bruker tre breiflabbhaler, muslinger og sandskjell) men som det står: ”Oppskrifter benytter han bare for å trekke ut grunnprinsippene”. Han beundrer kokebokforfattere som snakker om ”håndfuller” og ”et dryss”, om å ”slenge oppi” det ene eller det andre. "De lister opp alternative ingredienser og oppfordrer til å eksperimentere”. (174) .
Hvis du vil ha med deg alle detaljer får du lese boka sjøl. (Innkjøpene blir unnagjort på side 126). (Antar at dette er rein avkobling for Perowne, hjernekirurgi krever jo en helt annen presisjon. Nytter ikke med en dash morfin her, og et par kutt der da, liksom... )

Man kan også lage kraft av rekeskall. ”Skrell rekene og ha skallet i en panne med oppvarmet olivenolje, fres godt og ha alt i en kjele med vann og buljong. Småkok en time og sil” . (Tatt fra Aftenposten den 30/12 men oppskriften er ikke lagt ut på nettet, noe skal man vel ha igjen for å abonnere og.)

Ellers kan man jo frese litt opphakka gulrøtter, potet (litt), sellerirot, evt purre. (Pass bare på at alt er helt mørt før fisken haes oppi). Man kan jo også bruke musling på boks, og bruke kraften i suppa. Og det står ingenting i suppeloven om at man ikke kan bruke frossenfisk. Kapers kan man oppi også. Og opphakket oliven hvis man vil. I stedet for hvitvinen kan man jo bruke sherry.

Men nå kommer jeg til det store clouet, the real big thing: Creme fraiche (eller rømme eller...), blandes med litt majones. Hvitløk (så mye du tror folk tåler) knuses i egnet presse, gjerne noen sprut tabasco, dill, fersk (hvis du får tak på) eller tørket, og eller gressløk eller hva som helst. Denne sausen serveres ved siden av. Mmm mmm!

Det her er jo en typisk ”spikersuppe”, den kan forenkles eller utvides til hverdags og fest.
Henry Perowne foretrekker rødvin til. Hvitvin sier nå jeg. Men ska’kke gi meg til å krangle med en romanperson.
I boka Sirenene synger av Tor Fretheim møter vi en siciliansk matrone som går hardt ut mot bruk av hermetiske tomater. Det skal være ferske sier nå hun. Nå er vel de sicilianske tomatene litt annerledes enn vi er vant til.
Bon apetit!

Forøvrig: hvis ikke bloggposten allerede hadde vært så lang hadde jeg skrevet litt om mat i litteraturen- kommer muligens tilbake til det en annen gang. Forresten: Noen som har lest Babettes gjestebud. Eller sett filmen?

Sving på sakene

På tide å lese litt barne- og ungdomsbøker igjen. I år er Arne Svingen ute med sin 9. Hubert-bok. Dette er årets 3. bok av Arne Svingen så langt jeg veit i alle fall. Så det er ingen ting å si på kvantiteten i alle fall...
Boka heter Huberts hemmelige kokebok.
Mer kommer...

Absolutt godkjent! Hubert er på kjøkkenet og lager enkle matretter. Liste over ingredienser er også tatt med og hvordan rettene tillages kommer tydelig fram på en fortellende måte og ikke på Dorling Kindersley-vis med bilde av hver filleting og av hver eneste ”operasjon”. Og fint å slippe fotografier som viser noen retter som er HELT annerledes enn det man selv får til. Og siden handlingsforløpet er gitt slipper vi alle disse umotiverte påfunnene som i enkelte andre Hubert-bøker. Fin blanding matglede og slappstickhumor. Egentlig en sjarmerende kokebok med enkle retter. Litt fiffig hvordan leseren blir trukket inn. Tror den kan bidra til å senke prestasjonsangsten.

Skal jammen prøve brownieoppskriften en gang:
150 gram mørk sjokolade
100 gram smør
2 desiliter sukker
4 egg
1 desiliter mel

Varm smøret og hell over sjokoladen. La stå til sjokoladen har smeltet helt. (Smart måte å smelte sjokolade på)

Alt blandes, legg i langpanne på bakepapir, 30 minutter, 160 grader, midt i ovnen.
Mmmm (Tror jeg)
Hvis oppskriften er misslykka saksøker jeg Gyldendal for tapte utgifter og legger ut en advarsel på bloggen.