Bob Hoskins 1942 - 2014

The Raggedy Rawney

Gjett hvem som har bursdag i daaaaaaag!

God save the queen.

Så to faktabøker for ungdom

som har til felles at de begge er skrevet i forbindelse med hvert sitt jubileum. Stein Erik Lunde skriver om Alf Prøysen som ble født for 100 år siden i år, og Jon Ewo skriver om begivenhetene i 1814. Så vidt jeg har fått med meg kommer det ut ikke mindre enn fire barne- og ungdomsbøker i anledning grunnlovsjubileet. Og da skulle vel behovet være dekket for en god del år framover.

Bøkene stiller neppe sterkt i konkurranse med spenningsbøker, vampyrer og dystopier – med større eller mindre grad av chic lit - men felles for dem begge er at dette er solid håndverk.

La oss ta Lundes bok først. Stein Erik Lunde er en svært allsidig forfatter, som skriver skjønnlitterære bøker for barn og unge i alle aldre. Han har tidligere skrevet flere biografier, både om The Beatles og Bob Dylan, og norske størrelser som Henrik Ibsen og Amalie Skram, og et par bøker om Edward Munch. Han er norsklærer på videregående skole, og har formidlet flere av Prøysens sanger for sine elever. Så dette er et stoff han kan.

I motsetning til dagens ungdom ( i hvert fall flesteparten av dem skulle jeg tro) , fikk både Lunde og undertegnede tidlig et forhold til Prøysen. Vi satt som så mange andre 50 – talls - unger klistra foran Barnetimen på radio. (Siden fikk vi begge andre preferanser, før vi gjenoppdaget Prøysen, men dette er en annen historie.)

Som alle veit, Alf Prøysen kom fra enkle kår, og i sine første år jobbet han blant annet som grisekokk og andre gårdsyrker, hvor han ikke følte seg tilrette, samtidig som han kjempet for sin kunstneriske identitet og til slutt fikk anerkjennelse, men kanskje ikke så mye som han fortjente, i hvert fall ikke fra ”de toneangivende kritikerne” . Selv om han vokste opp blant de underpriviligerte hadde han etter forholdene en god barndom med kjærlige og forståelsesfulle foreldre.

Boka slutter slik, og dette synes jeg er godt skrevet:

”Men det er godt mulig han ville sagt at han var et lykkelig menneske. For det er noe annet.
Mon det?
I hvert fall opplevde han streif av lykke. Det skjønner vi når vi leser ham eller hører ham.
Slik må det ha vært!
I noen øyeblikk må han ha vært et lykkelig menneske.
Jeg slutter der. ”

Bak i boka en imponerende biografi, diskografi, tidslinje og kilder.

Da jeg så tittelen på boka, ”Dra krakken bortåt glaset”, fryktet jeg nesten at Lunde skulle gå i den samme idylliseringsfella som mange andre, men selvfølgelig gjør han ikke det. Han viser også de triste og svarte sidene hos Prøysen.

I kapittelet ”Ettermæle” kommer han ( uunngåelig) inn på Prøysens homofile sider. Mange mener jo faktisk fremdeles at disse sidene hos Prøysen er uten interesse for hans diktning. Men ikke Stein Erik Lunde. Han mener at Prøysens evne til å skrive om kvinner kan skyldes at han hadde kontakt med sine mer feminine sider. Og for egen del lurer jeg på om det faktum at han var nødt til å skjule og undertrykke en vesentlig del av seg selv kan være en av årsaken til melankolien, både i tekster og i sangstemmen.



Slik som for eksempel de melankolske undertonene i den fine barnesangen om Bolla Pinnsvin, som er en av mine favoritter.

Det var sommeren 2004 at Prøysens biograf, Ove Røsbakk ”avslørte” at Prøysen med all sannsynlighet var bifil. Debatten som fulgte var ikke vakker. Heldigvis var jeg i utlandet akkurat da, uten tilgang til internett, men vel hjemme igjen rakk jeg akkurat å få lest Kathrine Aspaas artikkel i Aftenposten, hvor hun angriper retorikken i debatten.

”For hver gang vi putter ord som "fryktelig", "trist" og "grisete" inn i denne debatten, gjør vi det enda litt vanskeligere for den fjorten år gamle gutten eller jenta som akkurat i disse dager kjenner på sin gryende seksualitet - heterofil, homofil eller bifil.”

Her har forresten Ove Røsbak laget en oversikt over debatten, for dem som er interessert.

Forlaget har valgt å ikke bruke fotografier. I stedet er boka utstyrt med illustrasjoner av den utmerkede illustratøren Ragnar Aalbu. De er vakre og stemningsfulle, men jeg er ikke så sikker på om de matcher teksten eller fører oss noe nærmere den biograferte person. En fin ting sett fra vår synsvinkel, er at teksten er pregnant og lett å omsette i lyd og punktskrift. 

Her et fotografi av huset som Prøysen bygde for sine foreldre, satt sammen av to Moelvenbrakker,  ved siden av Prøysenstua.  Dette fra en tid hvor kravene til komfort var noe mindre enn i dag.

Og her et foto av Prøysenstua hvor den store dikter vokste opp. Begge fotografiene er tatt på en litterær tokvinnsutflukt våren 2011.

Over til Jon Ewos 1814 Nære på, som vanlig for hans faktabøker illustrert av Bjørn Ousland. Disse illustrasjonene fungerer etter min forstand bedre, med den karakteristiske humoren som virkemiddel, samtidig som han etterstreber historisk korrekthet.

Som Lunde er også Ewo en mildest talt allsidig forfatter, som skriver alt fra crazyhomoristisk lettlest, grøssere og ungdomsbøker. Regner med at denne allsidigheten – hos både Lunde og Ewo – bidrar til å berike faktabøkene. Og faktasjangeren er noe som Ewo virkelig mestrer til fulle. Denne boka er ikke så full av anakronistiske og elleville innfall som enkelte andre av hans faktabøker, uten at jeg synes at det gjør noe. Han har valgt å følge fire sentrale historiske aktører, den danske prinsen Christian Frederik, den svenske kronprinsen Karl Johan, den norske greven Herman Wedel Jarlsberg og den norske professoren Georg Sverdrup. Disse herrene hadde ulike holdninger til om Norge skulle frigjøre seg, fra hvem, og under hvilket land de eventuelt skulle være i union med. Boka har et fortellende preg med noen dikteriske friheter, men forfatteren holder seg til og konsentrerer seg om de historiske fakta. Språket er sprelsk og lettlest, og personene er levende.

Boka starter – og slutter – med at Ewo samtaler med hunden sin. Dette er et grep som også Phil Newth brukte i boka Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler : matens historie (Tiden 1996) . (Men i Ewos bok snakker også hunden.) Hensikten kan være å trekke den umotiverte leseren inn i et stoff som kan virke tungt ( for hvor mange av dagens ungdommer er egentlig spesielt interessert i begivenhetene rundt grunnloven 200 år etter?). Og - hvis en hund skjønner det så må vel jeg også? En dialog kan være en grei måte å fenge leserens oppmerksomhet på, og å gjøre stoffet lettere fordøyelig. Men det finnes også eksempler på faktabøker (blandet med skjønnlitterære virkemidler) hvor dialogen gjennomsyrer hele boka ( som f. eks. Sofies verden) og blir så trøttende at den ødelegger. Men hos Ewo, som tar i bruk metoden i begrenset omfang fungerer det. Steffen Kvernland bruker forresten det samme grepet med hell i sin prisbelønte tegneserie om Munch, hvor han hadde flettet inn flere samtaler med vennen Lars Fiske ( som Kverneland også en profilert tegneserieskaper) .

To gode bøker som kan anbefales for alle som synes de bør oppdatere seg litt.

Bokvettreglene

1. Ikke hør på lærern når han sier at boka er for tykk eller for vanskelig for deg !
2. Du trenger ikke å fortelle NOEN hvilken bok du leser
3. Ikke vis respekt for bokanmeldelser,  du bestemmer selv hva du skal like!
4. Vær rustet. Ha alltid med deg en bok på buss, tog og bane. Husk: Emma Goldmann hadde alltid en bok i veska i tilfelle hun skulle bli arrestert.
5. Lytt til erfarne bibliotekarer. 
6. Bruk alfabetet for å finne fram i bibliotekhylla. Dewey var en kul kis!
7. Du er aldri alene når du leser en god bok.
8. Slutt å lese i tide hvis du ikke liker boka. Det er ingen skam å snu! 
9. Grav deg ned i tide med en god bok før påskekjøret tar rotta på deg 

Og med disse reglene - lettere omskrevet etter Fjellvettreglene - ønsker jeg forsamlingen God påske.



Og til slutt litt  påskekrim.

Underjordisk action

HULDRE OG  ANDRE UNDERJORDISKE

Skyggefødt av Jan Tore Noreng handler om fire belastede ungdommer mellom 15 og 17 år som rømmer  fra et behandlingshjem for vanskeligstilt ungdom i en stjålet bil. De havner på et fraflyttet gårdsbruk som det snart skal vise seg er hjemsøkt av underjordiske – noen små djevelske figurer med klør, stygge tryner, tomme øyne og kapper med hetter og som opererer i hopetall – dessuten  ei hulder. Man kan vel trygt si at barne- og ungdomsbøker inspirert av norske sagnfigurer er blitt en trend. Men du verden så voldelige de underjordiske er blitt siden Asbjørnsen & Moes dager! Det er alltid litt vanskelig å vite hvor mye jeg kan røpe av handlinga, men kan vel si såpass at det går svært dårlig med et par av ungdommene. Og blodet flyter i strie strømmer.

Dagens huldre, eller rettere sagt slik de framstår i ungdomsbøkene, kan virkelig kunsten å spille på sex som de reineste pornodamer, og Jon får ståpikk ( unnskyld uttrykket men jeg må jo si det som står i boka) så hmmm... det står etter.

Vi følger i hovedsak begivenhetene fra Jons synsvinkel, og vi får også korte glimt fra en vanskelig barndom. Ikke nok med at ungdommene må kjempe en hard kamp mot disse små beistene, men Jon, Pia - den eneste jenta - og kompisen Andreas må også slite med ”sjefen” sjæl – den noe eldre Kalle, en hard nøtt med voldelige tendenser og dårlig impulskontroll.

Det er action over en lav sko altså, og innimellom blir det spennende. I flere av de spenningsbøkene jeg har lest i det siste er det nesten litt vanskelig å skille personene fra hverandre, men her klarer forfatteren å gi individuelle skildringer av de fire personene. 

Mens jeg satt og leste slo det meg plutselig at boka inneholder ekstremt mye banneord! Jeg – som selv angivelig kan banne som en bryggesjauer og alltid har hevdet at vi må godta banning i ungdomsboka siden denne er en gjenspeiling av samfunnet (og at det bannes der ute veit jo alle ) reagerer plutselig på banning! Er jeg syk? Begynner jeg å bli farlig tantete? Nei, jeg tror faktisk ikke det.

Ingvar Ambjørnsen måtte i 80 – åra forsvare seg da han ble kritisert for banninga i Pelle og Proffenbøkene. Han hevdet at det er umulig å skrive om gutter oppvokst på Sagene/Torshovområdet uten å bruke banneord. Dette er jeg enig i, og i Ambjørnsens språklig sprelske bøkene fungerer det. Men i Norengs blir det too much. Det går rett og slett utover flyten. Og når jeg nå – igjen – sitter her og sammenlikner med Ambjørnsens bøker, mangler også denne boka  den humoren og varmen som finnes i Pelle & Proffen-bøkene.

SNØHVIT

Som våre venner i Skyggefødt har også 17 år gamle Lumikki Andersson i spenningsboka Rød som blod av den finske forfatteren Salla Simukka en vanskelig fortid. Vi får stadige tilbakeblikk fra episoder i Lumikkis barndom. Ikke alt oppklares i denne boka, men regner med at vi får vite mer i de neste bindene, siden dette skal være den første i en serie. Blant annet ble Lumikki utsatt for mye mobbing,  men klarte tetter hvert å ta kampen opp mot overgriperne. I boka trekkes Lumikki motvillig inn i et krimdrama, og det viser seg snart at vi har med ei skikkelig tøff jente å gjøre.

Handlinga finner sted i et iskaldt ( meteorologisk altså) Tammerfors. Forfatteren har valgt den allvitendes perspektiv.

Boka har hatt en enorm suksess, den er solgt til 40 land, og forfatteren fikk Topeliusprisen i 2013.

Lumikki betyr snøhvit  ( eventyrfiguren altså) på finsk, noe som må ha skapt noen utfordringer for den norske oversetteren.

Sammenliknet med Norengs bok har Simukka et bedre litterært grep og en mer levende personskildring. Boka er spennende, men kanskje noe løser seg litt vel enkelt. Forholdet mellom henne og sossejenta Elisa er godt skildret.

Kanskje vi også kan skrive litt om jenterollene i begge disse bøkene. Både Pia i Skyggefødt og bipersonen Elisa i Rød som blod framstår som hjelpeløse jenter, begge spiller på sex og begge gjør seg avhengige av gutter, selv om de begge til slutt tar seg sammen. Pia med fortid som friidrettsutøver ender jo til slutt som reineste superheltinnen.

Framtida og andre triste greier

Nok en dystopi, skal det ingen ende ta! Alt går til helvete og hvis vi ikke greier å ordne opp i tide er det bare heltemot som duger.

Vi er nok en gang i et totalitært samfunn basert på overvåking, frykt og angiveri, ala tidligere DDR og liknende totalitære stater. Harde straffemetoder er brukt for å holde folket i sjakk. Det er Rådet med Første frie leder i spissen som ruler. Følelser, som kjærlighet, kunst og musikk er forbudt. Som i andre totalitære stater legges det stor vekt på idrettsprestasjoner. Murer skjermer mot naturen som – angivelig - er farlig på grunn av miljøgifter.

Handlinga er satt til vårt område av verden, og som nå heter Skandia og tida er 60 år framover.

I fokus noen ungdommer, av varierende opprørstrang, og akkurat som i drøssevis av andre ungdomsdystopier blir deres endelige skjebne blir avgjort i 16 - årsalderen. Alle håper på å bli av de utvalgte, for alternativet er virkelig ikke å trakte etter. Noen få av dem ( som regel priviligerte) vokser opp i en kjernefamilie, mens de fleste blir født av ”vertsmødre”.

Så oppdager ungdommene at .... eller glem det, det burde jeg vel strengt tatt ikke røpe ... men det ender med at de flykter og gjør opprør. (Ingen spoilervarsel nødvendig da dette røpes allerede på side 23, i et brev fra framtida.)

Boka er på 480 sider, og det er strengt tatt i lengste laget. Det er en del unødvendige gjentakelser som med fordel kunne vært luka ut. Boka påkaller ikke de store følelser, stilen er prosaisk og refererende og personene blir mest typer. Kanskje fordi forfatterne har journalistisk bakgrunn. (Ikke noe gæernt med journalister, men noen stor litterær opplevelse kan man ikke si dette er.)

Dette er første bok av tre i Betaserien, og denne boka heter Flukten. Forfatterne er Amund Hestsveen og  Torborg Igland.

Hvor mange slike dystopiske framtidsromaner den ene mer lik den andre trenger vi egentlig? I rettferdighetens navn vil jeg fremheve/ minne om de mest originale norske i seinere tid, nemlig Høsten av Jan Henrik Nielsen fra 2011 og Blå øger kan isje lyge av Hans Sande som kom ut i fjor.



Til slutt litt musikk. Björk er ikke den artisten jeg hører mest på, men siden et par av bokas helter oppdager musikk på en gammel Nokia kan vi jo høre litt på denne sangen.