Å oversette fra det fransøsiske (2)

Det er ikke mye fransk barnelitteratur som er oversatt til norsk, egentlig sjokkerende lite, de bøkene jeg kommer på i farta er

• Den lille prinsen
• Frendeløs (som finnes i et UTALL utgaver!)
• Serafin og Plym, og
• diverse barneutgaver av Jules Verne
• Og nå er altså Le Petit Nicolas som kom ut første gang i 1960 kommet ut på norsk, med tittelen Nikolai. (Det er forøvrig kommet enda en bok om Nikolai på norsk i år, nemlig Nikolai på skolen.)

I rettferdighetens navn bør det kanskje sies at originalspråket med all sannsynlighet er enklere i denne boka enn i Løpe av Jean Echenoz som jeg nettopp har blogget om. Men sikkert også her med mange muligheter til å kødde det til. I motsetning til oversettelsen av Echenozs bok flyter språket i denne boka naturlig og greit uten at det butter. (Kanskje man kan si at oversettelse er som husarbeide, det vises bare når utførelsen er dårlig? Egentlig litt urettferdig så da burde jeg kanskje ta med at det er Bente Christensen som har oversatt DENNE boka.)

Le petit Nicolas må antakelig betraktes som en fransk barnebokklassiker, den kommer stadig ut i nye utgaver. Boka skal i følge omslaget være en internasjonal bestselger. Forfatteren er René Goscinny (kanskje mest kjent for Asterix her til lands) og bøkene er illustrert av Jean-Jacques Sempé. Rammen rundt er livet i en småskoleklasse, og av persongalleriet kan vi jo ta med disse:

• Nikolai.
• Bestevennen Helmer som er veldig tjukk og spiser mye. (Kanskje ikke helt korrekt i dag å si at barn er tjukke?)
• William som har en veldig rik pappa
• Kenneth, som er veldig sterk
• Ansgar , skoleflink og frøkens gullunge og gråter for det minste
• Rufus
• Severin
• Joakim
• Max
• Med flere
• Den stakkars prøvede frøken som alle guttene er glade i
• Skolens rektor
• Buljongen, en hjelpelærer
• Diverse ministere og andre prominenser som innimellom kommer på besøk, og forårsaker et svare strev for å få gutta til å gi et presentabelt inntrykk av skolen.
• Med flere

Her er mye humor på barns egne premisser og unga sloss så det er en fryd (uten at leseren skal plages med pedagogiske konfliktløsninger). Disse slåsskampene er kanskje en forløper til det store fiskeslaget i en av Asterix-bladene, hvis noen husker denne. (Med den råtne fisken. )

Og så kommer spørsmålet, trenger vi denne oversettelsen, over 50 år etter originalutgivelsen? Her praktiseres gammeldags fransk barneoppdragelse med ørefiker, skammekroker, gjensitting og alt henhørende. Kjønnsrollemønstrene er stereotype. Men innimellom er dette faktisk ustyrtelig morsomt. Og Nikolais foreldre er skildret som varme personer som er glade i sønnen sin. Det er dessuten befriende lite moralisering i boka.

I følge omslaget mener Franfurter Allgemeine Sonntagszeitung at boka er ”Verdens fineste barnebok”. Jeg vil vel ikke gå så langt, men denne lille fyren var et artig bekjentskap. Boka kan jo minne litt om Rampete Robin, men med mer sjarm. Illustrasjonene har også mer eleganse enn den stadig mer uinspirerte av Tony Ross. Det skal bli interessant å se hvordan disse bøkene blir tatt i mot av et norsk publikum!
Her le petit Nicolas på vei til skolen, i vest og med en veske under armen.

Her en litt mer stilisert utgave.

Og her en noe kaotisk klasseromsscene!

Litt kuriosa; Det finnes en gate i Paris som er oppkalt etter forfatteren, med snakkebobler på fortauet og på lyktestolper. Morsomt! Og på Primo Levi-skolen i Paris finner man sitater fra bøkene.

Det KAN diskuteres hvorvidt det er riktig å forandre navnene i den norske oversettelsen. Hvorfor kunne ikke Nikolai og vennene hans bare beholde originalnavnene? Kanskje blir de franske navnene litt fremmedartet for norske barn. Opprinnelig heter for eksempel Helmer Alceste, William med den rike pappaen Geoffroy og den sterke Kenneth heter Eudes. Dette er navn som blir svært fremmedartet og kanskje litt utilgjengelige for norske barn. De navnene som ER valgt er heller ikke av de vanligste navn brukt på norske barn i dag, men kan bidra til å bevare bokas litt gammeldags preg.

Jeg oppdaget for resten at boka er filmet, så da kan vi jo se på denne traileren som muligens gir et bilde av fransk skole i 50 – åra. Fransk på sitt mest charmante. Det er bare baguetten som mangler!

Apropos oversettelser fra fransk : kanskje man kan håpe på oversettelser av litt NYERE franske barnebøker? Det kan da ikke stå så dårlig til med DAGENS franske barnelitteratur?