Den 1 november

er den store dagen da nasjonen skal få vite hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen. Begivenhetene starter kl 12.00 så da er det vel bare å sette seg ned for å følge twitterstrømmen igjen. Denne gangen er det – i tillegg til klassen for barnelitteratur – en egen klasse for ungdomslitteratur.  ( Og selvfølgelig også en bråte andre klasser, ingen nevnt ingen glemt. ) 

Som det konkurransemennesket jeg er får jeg vel som vanlig prøve meg på noen gjetninger. Denne gangen konsentrerer jeg meg om ungdomsbøkene. (Tidligere gjetninger om nominasjonene til barnelitteraturprisen har som regel gått så dårlig at jeg har vært en dyp depresjon nær.)

Av ungdomsbøker  jeg har lest i år  ( og nå tror jeg at jeg har vært gjennom de fleste) tipper jeg noen av disse:

• Lille Ekorn av Linn T. Sunne 
• Noen roper navnet mitt av Eva Jensen 
• Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Som nettopp fikk Riksmålsprisen for beste barne- og ungdomsbok. Benytter også anledningen til å gratulere. 
• Uka etter av Stein Lunde 
• Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad (Fjorårets nykommer, en forfatter jeg virkelig setter pris på) Fuck off I love you av Lars Mæhle 
• Sangen om en brukket nese av Arne Svingen ( hvis det er en ungdomsbok, men den heller kanskje mer over til barn) 
• Nærmere høst av Marianne Kaurin (en av årets beste debutanter) er også en sterk kandidat. Og dette var vel dett. Nei, fankern heller, nå holdt jo på å glemme 
• Hunger av Harald Rosenløw Eeg, som jeg ennå ikke har lest. Derimot er jeg litt usikker på om
• Den sommeren da pappa ble homo av Endre Lund Eriksen er en ungdomsbok eller en barnebok.

Dette ble 10 kandidater. Så da er det bare å koke det ned til fire. Vi kommer vel ikke utenom

• Noen roper navnet mitt av Eva Jensen, tenker jeg.
• Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad.  Og så tror jeg fankernmeg vi satser på en debutant;
• Nærmere høst av Marianne Kaurin, og til slutt (Dette helt uavhengig av Riksmålsforbundets pris);
• Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Det kan godt være Tor Fretheims tur i år. 

Næmmenjøsseballda! Ingen nynorskbøker!? Nei, det var jo dumt. Men for å si det med han Ivar Aasen sjølv: Lykka fell ikkje likt for alle.

I put a spell on you

Årets bok av Tor Fretheim heter Kjære Miss Nina Simone. Nær sagt som vanlig for denne forfatteren ganske triste greier. Men som alle veit, livet kan være ganske kjipt. Det er litt vanskelig å skrive om denne boka uten å røpe for mye. Men vi skjønner fort at det har skjedd noe fælt, og naboene legger ned blomster og lys i trappa.

Siden er det Simon som overtar fortellinga. Han sitter med en laptop på toget på vei til... hvor kommer fram helt i slutten av boka. Gutten er 18 år, oppkalt etter foreldrenes yndlingsartist, Nina Simone. Han liker ikke Nina Simone. Foreldrene spiller henne ofte på full guffe på soverommet. Hvorfor? Og det så høyt at naboene lurer på om de skal klage. Ellers er faren pen i tøyet, kultivert og har et godt omdømme. Og forholdet mellom far og sønn er varmt. Moren er vakker men gåtefull. Siden forsvinner hun og en ukjent mann tar kontakt med Simon.

Det er en trist virkelighet forfatteren utsetter den unge hovedpersonen (og de unge leserne) for. Enkelte sider i boka er knapt til å bære. Det er nesten så man lurer på om ungdommen trenger innblikk i alle sider ved voksenlivet. Det er trist, det er trist, men intenst og vakkert ... som en sang av Nina Simone. Skrevet slik Tor Fretheim kan.

Så får jeg kanskje tilgi at forfatteren lar hovedpersonen hate en av mine absolutte yndlingssangerinner. Hun levde et trist liv med ... eller nå holdt jeg på å røpe litt mye, for kanskje heller ikke derfor er Nina Simone helt tilfeldig valgt.

Menasså skjerpings, Cappelen Damm. Høyre side av vaskeseddelen er borte!

Til slutt litt musikk. En sang det refereres mye til er I put a spell on you. Ingen synger vel den sangen bedre enn Sina Simone, men Screamin Jay Hawkins er neimen ikke dårlig han heller.



Og Alan Price er jo heller ikke borte.

Så har jeg jammenmeg lest noen ungdomsbøker igjen

Denne gangen om onde stemødre, pyromani, forbedringsanstalter, transvestisme, død og selvmord. Noe for enhver smak altså. I boka

Fangesøstre av Gayle Forman

møter vi 16 år gamle Brit, som spiller i rockeband, har rosa hår, piercing og tatoveringer. En relativt normal ung jente med andre ord. Men den slemme stemora vil helst bli kvitt henne. Den ettergivende faren later som de skal på ferie men i stedet havner jentungen på forbedringsanstalt, hvor det brukes metoder ( brevforbud, frihetsberøvelser, splitt og hersk etc) som ville ha forårsaket store avisoverskrifter i Norge. Man kan virkelig lure på om det finnes slike leire også i USA men forfatteren påstår at det gjør. Sett på bakgrunn av hva enkelte av disse jentene faktisk sliter med; spisevegring, overgrep hjemme, psykiske problemer etc kunne kanskje forfatteren ha gått litt mer i dybden. Replikkene er som tatt ut av amerikanske ungdomsfilmer. Men for all del, boka er en riktig fengende og velskrevet fjortisbok. Boka kan kanskje minne litt om Hull av Louis Sachar fra ( på norsk første gang 2000) men har ikke helt den samme nerven. Da kan man trygt si at

Tor Fretheim

skjærer mer ned til beinet i sin nye bok. Her er temaet blant annet transvestisme. Boka har et overraskelsesmoment og kan nok med fordel leses omigjen. Dette er en ganske i fysisk forstand tynn bok, på få sider, men ikke helt lett tilgjengelig.

Vi veit jo at mange transer sliter, og boka er VIRKELIG trist. Det er liksom ingen grenser. Når det er sagt så er det vel heller ikke så enkelt å skrive muntert om dette temaet. En som HAR fått det til er Per Knudsen med boka Svart cayal som kom ut i 1988. Den handler om Johnny som er både homse og transvestitt og her er flere komiske situasjoner. Men vi ler ikke AV Johnny, vi ler med ham. For eksempel da han blir tatt for butikktyveri ( av sminkesaker) og må inn til butikksjefen, og den der scenen med foreldrene hvor han forteller at han er homofil. Men nå iler vi videre, den neste boka er

13 gode grunner av Jay Asher.

Schibsted forlag har flere ungdomsbøker ute i år, så dette er kanskje et nytt satsningsområde fra den kanten. (En av) hvovedpersonen(e) begår selvmord. Men først leser hun inn en lang redegjørelse for hvorfor på ... av alle ting kassetter. Dette er en fortelling om mobbing, baktaling og seksuell trakassering. Etter selvmordet sirkulerer kassettene mellom de involverte. Forfatteren bruker et genialt grep, Clay, bokas forteller, kommenterer det han hører for leseren vekselvis med at vi får Hannahs betroelser. Dermed får vi altså en dialog mellom Clay, som fortviler over alt han får hører, og ( den døde ) Hannahs stemme. Dette er en sterk bok med et sterkt moralsk budskap. Boka har også et etterord hvor forfatteren understreker hvor viktig det er at vi oppfører oss ordentlig mot hverandre. Og om hvor viktig det er å be om hjelp før det er for seint, noe Hannah altså ikke gjorde. Boka burde være et funn i skolesammenheng. Skriveteknikken kan minne en del om "Bror" av den nederlandske forfatteren Ted van Lieshout

Og når vi nå snakker om død, jeg har også lest Kirkegårdsboken av Neil Gayman. (Også Schibsted forlag.) Men nå ser det ut som at denne bloggposten blei litt lang, så da kan denne boka vies en egen bloggpost. Dessuten har er denne boka i en litt annen sjanger enn den sosialrealistiske.

Dagbladet fortsetter korstoget mot ungdomslitteraturen

Under tittelen ”Pappakukker, døde fostre og morkaker; Febrilsk tabujakt i nye ungdomsbøker” går Dagbladets Cathrine Krøger nok en gang til angrep på ungdomslitteraturen.

Her noen av ”høydepunktene” fra artikkelen :

”NÅR DET GJELDER Fretheims roman, får Trond Giske anledning til å vise hvor dristig han er.”

(Boka er altså blitt nominert til litteraturprisen). Så vidt jeg veit har det vel aldri skjedd at en kulturminister har blandet seg inn i Kultur- og kirkedepartementets prisutdeling. Det hadde da virkelig tatt seg ut.

”Boka er kontroversiell”

For hvem er Fretheims bok kontroversiell? Jo, for artikkelforfatteren selv og som de fleste vel har fått med seg i det siste : flere andre. Men neppe for alle. For eksempel for oss som har lest ungdomsbøker en stund.

” En estetisk innvending mot flere av ungdomsbøkene som anmeldes i dag, er nettopp et manglende måtehold når det gjelder tematikk. Død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, nedgravde fostre, blodskam, incest, menstruasjonsritualer og bortkomne morkaker. Gjerne alt på en gang. Samt noen tenåringsgraviditeter sånn for sikkerhets skyld. Da synes alt å være dekket”

Når det gjelder nedgravde fostre, menstruasjonsritualer og bortkomne morkaker mener vel Cathrine Krøger her Huldrehaugen av Maria Cappelen Christensen, faktisk den eneste boka jeg kommer på som handler om akkurat disse temaene.

Da gjenstår det død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, incest og tenåringsgraviditeter. Og bevares, dette er temaer som har eksistert i enkelte ungdomsbøker siden slutten av 60 – åra – akkurat som i voksenbøker. Fordi ungdomsboka ofte er sosialrealistisk og er en gjenspeiling av det virkelige liv. Og i det virkelige liv er det ikke alltid idyllisk. Mange gode forfattere utforsker gjerne det som er vanskelig, og skriver om de som sliter og har det vondt. Som for eksempel Tor Fretheim alltid har gjort. (Ja visst finnes det dårlige bøker om ”død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, incest og tenåringsgraviditeter” og en dårlig bok kan jo være provoserende nok i seg selv.)

”Det går vel også an å minne om at Belsvik og Fretheim er godt voksne menn som startet sine beundringsverdige karrierer på syttitallet. Da var det gjengs oppfatning at mennesket blir fritt og friskt om bare alle tabuer brytes. Her er det muligens på tide med en justering.”

Årsaken til at forfatterne skriver om det Krøger kaller ”kontroversielle” temaer er nok sjelden for å bli ”fri og frisk”. Verken på syttitallet eller i dag. En god forfatter skriver fordi de har en historie å fortelle.

”PÅ ARKs NETTSIDER ligger «Ingen ild tenner stjernene» (altså Tor Fretheims bok) til salgs under kategorien «Tilrettelagt litteratur. Enkel tekst. Ti til tolv år.»

Det ER mulig at ARK lanserer «Ingen ild tenner stjernene» som en bok for dem mellom 10 – 12. På forlagets nettside står det en annen aldersgruppe; 14 – 18. Bare se sjæl! At ARK har rota kan vel neppe noen andre lastes for.

”Mer virkelighetsfjernt og misvisende kan det knapt bli. Men for all del: Våg ikke å si det høyt. For enda mer tabu enn å skrive om det tabubelagte, er det å driste seg til å kritisere dristigheten.”

Her er det noe som skurrer. ”Noen sier at det er tabu å driste seg til å kritisere dristigheten?” Ja, Krøger og Hegdal er blitt motsagt av flere, forfattere, forleggere og formidlere. Men det er da ingen som har nektet dem å si hva de mener. Og når de går så sterkt ut må de da tåle å bli motsagt? Krøger snakker jo om ”varseltrekanter” og at Fretheim er ”kontroversiell”. Og hvem andre enn Krøger er det som bruker ordet ”tabu”?

”I hvert fall med det argument at dette må barn og unge bli spart for. Ingenting synes mer provoserende for barne- og ungdomsbokforfattere enn henvisninger til en ung lesers reaksjon på en tekst.”

Provoserte? Hvilke forfattere er blitt provoserte? Ja, de har imøtegått kritikken men provoserte? ”Eg synest det er trist å høra at formidlarar av norsk barnelitteratur seier at dei ikkje vil formidla TJUVEN. Litteraturformidlarane er mange, og dei er mektige” skriver Rune Belsvik om Tjuven på NBU-sida. (Resten her). Belsvik er trist. Men provosert?

Artikkelen avsluttes med følgende feiende avslutning med en aldri så liten ironisk snert:

”DET ER irrelevant. (Regner med at hun mener barn og unges reaksjoner. ) Det truer den kunstneriske frihet. Og enda verre: Det truer den hellige ytringsfrihet. Det er tabu, det”

Og apropos ytringsfrihet. Det er også mulig å kommentere artikkelen på nettsida. I ytringsfrihetens navn. (Hvor mange av de som kommenterer har egentlig lest bøkene? Eller mener de det er nok med løsrevne sitater? ) Her et av høydepunktene :

Fretheim er en sjuk faen
Mine barn skal i hvert fall bli spart for dette svineriet.

Hvor går grensa, Dagbladet? I ytringsfrihetens navn?

PS: Hvorfor jeg egentlig gidder å kommentere denne artikkelen?
Har egentlig lurt på det samme.

Fedre og brødre

De som er med

• Johannes, er dette en virkelig person?, kan virke slik etter forordet å dømme,
• Matz, Johannes halvbror, 12 år, som han ikke visste noe om før
• faren dør,
• Matz mor, ingen supermamma,

og etter hvert avdekkes Matz dystre hemmeligheter. Såpass kan jeg si uten å røpe mer enn forlaget. Men det er vel ikke overraskende – når det gjelder denne forfatteren – at det er en sterk historie som avdekkes.

Eventyrbrua er også med. Egentlig heter Eventyrbrua Ankerbrua og leder til det Grünerløkka som er blitt noe annet enn det opprinnelig var. Og som er Fretheims litterære univers.

Boka heter Ingen ild tenner stjernene og er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det betyr at teksten skal være ”meir tilgjengeleg til dømes for uvande lesarar”
Og her er det jeg stiller meg litt spørrende:

• Ja, det er luft på sidene
• Ja, det er taggete høyremarg, noe som skal gjøre lesning lettere,
• også venstre marg er litt ujevn,
• Noen setninger er svært korte, ofte på bare ett ord.
• Så i hvert fall tilsynelatende ser dette enkelt ut.

Men:

• Her er det mye som må leses mellom linjene.
• Forfatteren hopper fram og tilbake i tid, dette er ingen lineær fortelling,
• og jeg er ikke sikker på om det akkurat gjør det lettere for ”uvande lesarar” når forfatteren skriver om hovedpersonen vekselvis i andre og tredje person. (”Du” og ”han”)

Snedig komponert, kan vel røpe såpass at bokas slutt er tida like før bokas begynnelse. Altså hvis man da begynner å lese boka på nytt er dette en direkte fortsettelse av slutten.

God? Ja.
Men lettlest?
Cappelen : dere må stramme opp trykkeriet. Enkelte sider har svært svak trykk, tviler på om det er tilsiktet. Det øker i hvert fall ikke lesbarheten.