Jakten på Wärmlandsbanken

Det er kanskje litt barnslig men da vi var på den nettopp omtalte dannelsesreisen udi det litterære som mer eller mindre ( med vekt på mindre) tilfeldigvis gikk til Karlstad, måtte vi jo gå i en litterær person ved navn Tronds fotspor. Og da skjønner vel alle at det nok en gang er Ut å stjæle hester av Per Petterson det skal handle om. I det aller siste kapittelet - som de som har lest boka kanskje husker – reiser Trond sammen med sin mor til Karlstad for å hente noen penger i Wärmlandsbanken. (Nå skal jeg være yderst forsiktig med å røpe for mye av handlingen i tilfelle det skulle være noen som ennå ikke har LEST denne boka men som en eller annen gang planlegger å gjøre det, noe jeg selvfølgelig fortsatt anbefaler. ) Dette siste kapittelet er også en fin skildring av forholdet mellom mor og sønn (noe denne forfatteren som kjent er god på) og om å bli voksen.

Rustet med boka og mitt digitale kamera og med Fru Lande ved min side var jeg klar til å gå i Trond og morens fotspor.

”Vi sto skulder ved skulder på perrongen. ”

Og her er altså perrongen som ikke ser ut til å ha forandret seg nevneverdig siden den gangen handlinga finner sted. Og som vanlig Fru Lande som mer enn villig poserer for fotografen.

”Vi gikk bort til stasjonsbygningen og tvers igjennom den over det flisbelagte golvet og så kom vi ut og kryssa veien som fulgte jernbanelinja.

Og her er flisene på stasjonsgulvet. (Nå veit jo ikke jeg om det er de samme som i 50 - åra, dessverre er heller ikke gulvfliser det jeg har mest greie på.)

Slik ser stasjonen ut i dag, sett forfra.

Vi gikk opp Järnvägsgatan og inn i sentrum. ”

Og dette er altså Järnvägsgatan sett fra stasjonen, antakelig en del forandret siden den gangen.

"Det var jeg som hadde veska under armen da vi fortsatte videre hele veien opp til det stoppa av seg sjøl fordi gata endte rett ved Klaraälven som kom flommende fra Nord og de store skogene der oppe og delte seg rundt en odde her. Den odden sto vi på nå, og elva rant gjennom Karlstad på to kanter og delte byen i tre og fløyt til slutt ut i den store sjøen Vänern på deltavis."

Da jeg leste boka så jeg for meg at mor og sønn gikk opp en bakke, men her er det temmelig flatt.

Her ser vi den vakre Klaraälven slik den ser ut i dag. Til høyre det mondene Stadshotellet men mor og sønn så seg ikke råd til å overnatte.

Og her elva sett fra den andre siden.

Mor og sønn har litt problemer med å finne Wärmlandsbanken, og til slutt spør Trond noen av de innfødte. Dette skjer på 50 – tallet, altså noen år før svensk TV og alt det der, og antakelig også før det norsk-svenske radioprogrammet Över alle gränser på Morokulien gikk på lufta. Kort sagt; Trond blir til sin frustrasjon ikke forstått av Karlstadbeboerne! (Derimot – altså ca 60 år etter - hadde de dannede fruene Lande og Frisvold ingen problemer med å spørre seg fram, verken til turistkontoret eller til Systembolaget.)

Etter litt googling ser det ikke ut som at Wärmlandsbanken eksisterer i dag, den er vel fusjonert bort, men kanskje var dette bygningen moren til slutt fant, mens Trond gikk og ergret seg over vrange Karlstadbeboere,

eller muligens denne, litt lengre ned i Järnvägsgatan?

Thelma og Louise – och Gustaf

DET LITTERÆRE KARLSTAD
Og da skjønner sikkert alle at det endelig skal handle om de to dannede fruene Lande og Frisvold, kulturkjærringens svar på Thelma og Louise, som nok en gang har begitt seg ut på en dannelsesreise udi det litterære. Som vanlig har de pakket lett, og denne gangen har fru Landes Toyota Yaris brakt de dannede fruer til Karlstad i Värmland, en by stinn av litterære severdigheter.

Her en skulptur av en borddansende Nils Ferlin, som bodde i denne byen sine 10 første leveår, før familien flyttet til Filipstad. På bordet står det en passende tekst:

Där får du åter steppa på borden
Och dikta i månens ljus
Ovan den ynkliga jorden
Och människors stängda hus

Og sannelig fant vi ikke en statue av selveste Selma Lagerlöf også, langs Klaraälvenes bredd. Det skal ikke være uvanlig at en eller annen har satt en blomsterkrans på denne store forfatterinnens hode. Her har noen funnet en litt artig vri på tradisjonen, en liten blomsterbukett i en joggesko. Legg også merke til den lille flasken som har inneholdt litt sterkere saker, men den tid hvor majorskan på Ekeby gård kommer for å ordne opp slik som da en stupfull Gösta Berling havna i grøfta er nok forbi.

Og her en statu av selveste Gustaf Fröding, for anledningen sammen med mitt reisefølge som ikke lot seg be to ganger om å posere sammen med denne store dikteren. Og fra nå av er det Fröding det skal dreie seg om. Selv kalte han sin hjemby Karlstad for  ”en håla af värsta slag”. Byens borgerskap ville ikke ha noe med ham å gjøre, siden han ble oppfattet som radikal og kontroversiell.

ALSTERS HERRGÅRD
Men nå er det på høy tid å forlate denne vakre byen for å ta en kort kjøretur til ett av dannelsesreisens hovedmål, nemlig Alsters herregård litt utenfor byen, hvor altså Gustaf ble født og hvor han også seinere tilbrakte noen år av sitt liv.

Her går mitt forventningsfulle reisefølge med målbevisste skritt inn gjennom porten.

Her er det vakre gårdstunet, det røde huset til venstre er Østre fløy, et tilsvarende hus befinner seg på venstre side, altså Vestre Fløy, i begge nå til dags utstillinger av svensk hemslöjd etc,

og her at nærbilde av Gustaf Fröding - bysten som seg hør og bør står sentralt plassert på tunet.

Fra terrassen utsikt mot den vakre hagen. I bakgrunnen Vänern.

Så  har fotografen snudd seg 180 grader for å fotografere hovedhusets bakside

og her har hun snudd seg igjen for å knipse kjøkkenhagen.

Vi tok også en tur i den vakre Alster-dalen,

hvor vi kunne beundre herregården litt på avstand

og her et nærbilde av jernbaneskinna med Vänern i bakgrunnen. Som det skulle komme fram er dette et vakkert sted, og som mitt kjære reisefølge påpekte; fredfullt.

Ellers kan jeg jo også opplyse at Alster Herregård har en trevlig  restaurant som varmt kan anbefales (uten at dette på noen måte skal være noen restaurantspalte ) og hvor den ikkekjørende i selskapet bevilget seg litt rødvin til maten – dog i noe mer beskjedne mengder enn den store dikter hadde for vane å innta.

KVINNENE
I andre etasje i hovedbygningen er et fint lite museum med flere gjenstander tilknyttet dikteren (blant annet dikterens dødsmaske, som jeg skam å bekjenne glemte å fotografere) og flere fotografier fra denne forfatterens temmelig triste - og også til tider stormfulle - liv. Han var svært alkoholisert, hadde diabetes og var ut og inn av diverse behandlingsinstitusjoner på grunn av psykiske lidelser.

Museet legger spesielt vekt på kvinner som spilte viktige roller i Frödings liv, for eksempel hans søstre.

Øverst til venstre Cecilia, som ofret sin egen kunstnerkarriere for å passe på broren, til høyre søsteren Anna som døde i ung alder. Matilda nederst til venstre, hun flyttet til Lillehammer hvor hun også ligger begravet, og til slutt Hedda, også hun en sterk personlighet. Både Hedda og Cecilia ligger i dag begravet i broren Gustafs grav på Uppsala gamla kyrkogård. Ingen av søsknene fikk barn.

Ellers hadde stakkars Fröding hadde et vanskelig forhold til kvinner, og foretrakk å omgås prostituerte og kvinner fra lavere klasser.

Sine siste år tilbrakte dikteren i Villa Gröndal på Djurgården i Stockholm. (Dessverre ser det ikke ut som at dette stedet er åpent for interesserte.) Her ansatte han sykepleiersken Signe Trotzig, som fikk stor betydning for ham, og bidro til at han fikk noen lykkelige år før han døde bare 51 år gammel.

For spesielt interesserte en film om Gustaf Frödings begravelse. 200.000 skal ha deltatt i begravelsen, deriblant svært mange arbeidere.

FRÖDING OG LILLEHAMMER
Da den opplyste og engasjerte guiden fortalte at Gustaf Fröding også hadde hadde vært innlagt på Suttestad gård på Lillehammer blei jo de to dannende fruer temmelig nysgjerrige. Og etter litt googling fant undertegnede ut at han faktisk skal ha oppholdt seg til sammen ca tre år i Mjøstraktene. (Dette i følge O. Henrik Akeleye Braastads artikkel "Blek mann i hvit dress" (Gustaf Fröding i Lillehammers byhistorie), Trykket i Fåberg og Lillehammer Historielags Årbok 2007.)

Og den samme O. Henrik Akeleye Braastad skriver altså at Fröding var ”nervepasient” på Sole på Suttestad. Ellers kan Akeleye Braastad opplyse at den store dikter fikk lite innpass i det gode selskap i mjøsbyen, ei heller i byens kunstnerliv. Typisk nordmenn, alltid seg selv nok. Det finnes ikke en gang en minste lille byste av dikteren til minne om at han gjorde byen den æren å besøke den så mange ganger! Herregud! Vi snakker Fröding, for pokker! Fröding har forresten skrevet en hel del om sine opphold i Norge. (O. Henrik Akeleye Braastad ble høsten 2007 tildelt den svenske Gustaf Fröding- medaljen for sine artikler om Fröding.)

TIL SLUTT MUSIKK
Først den muntre Det var dans bort i vägen, her Sven-Erik Magnusson i duett med Zarah Leander, denne framføringa kan vel betraktes som en slags klassiker bare den , og så kan vi jammenmeg høre på Monica Zetterlunds tolkning av det triste diktet Elin i hagen.

Eller vent litt forresten! HELT til slutt bilde av bloggeren, som også måtte la seg avbilde sammen med Gustaf Fröding, som hun nå synes at hun er blitt atskillig mer kjent med. Du och jag, Gustaf!

PS: jeg burde kanskje ha lagt ut noen dikt fra den imponerende omfattende  - tatt i betraktning forfatterens dårlige helse - produksjon, men dere greier vel å finne fram til noen selv!

PS 2: for spesielt interesserte: mer om Fröding i Norge her.