Charles Dickens vinkjeller med mer

I dette huset bodde Charles Dickens i en kort periode av sitt liv og her fullførte han flere av sine viktigste verker.

Nå har huset blitt et trivelig museum, et must for alle fans. For eksempel meg. (Underlig nok var det mest damer på museet da jeg var der, eller underlig og underlig ... jeg ble vel ikke akkurat forbausa!) Huset er i bydelen Bloomsbury og Dickens tilhørte selvfølgelig den berømte Bloomsbury-kretsen. (Ha ha, bare tulla nå altså, Dickens døde jo flere år jo før denne gruppa blei oppretta og dessuten spørs det om han ikke hadde vært litt for folkelig for dette selskapet! Eller hva tror du, Wirginia?)

Her har vi inngangsdøra! Endelig framme, med Store forventninger!

Her er den store forfatterens skrivebord,

og i denne monteren denne lille apen sammen med en del andre småting Dickens yndet å ha på skrivebordet sitt. (I følge dette utmerkede museet er det ganske vanlig at forfattere har slike maskoter, men kan ikke tenke meg at mange har så stilige ting som Dickens hadde!)

Og her er bordplata hvor Charles Dickens skrev sine siste ord.

Her kan vi se hagen ovenifra. (Denne er ikke opprinnelig, men er blitt opparbeidet i seinere år. Der kan man for eksempel sitte på benken og tenke over denne forfatterens storhet og kanskje føle forfatterens ånd sveve over stedet! )

Her et nærbilde av en figur som var støpt inn over døra i et annet av Dickens hjem. Nå brukt som hagepryd.

Hvis du nå absolutt MÅ ha med unga

er de "free to look at the books" in the Children's Area under forutsetning at de ikke fjerner dem! Plass til to - rolige - barn om gangen.

Her er vinkjelleren, litt slunken i dag, men regner med at den har vært mer velutstyrt på Dickens tid.

Pubben The Blue Lion i nabolaget ble oppretta i 1627 og det ville forbause meg om ikke Dickens har besøkt denne!

I Doughty Mews skal det i følge min reiseguide være en stall hvor Dickens hadde hesten(e) sin(e). Dessverre fant jeg ingen spor etter stallen, men ellers ser det ikke ut som at gata har forandret seg noe særlig siden Dickens dager.


Her beundrer mitt reisefølge fontenen i The Temple

som blir omtalt i boka Martin Chuzzlewit, en bok jeg til min store irritasjon må innrømme jeg ikke har lest. Men - aldri for seint.

Så kan det vel i det vide og det breie diskuteres om jeg burde ha tatt med andre bilder fra museet, men anbefaler heller å ta en tur selv! Jeg kan også anbefale alle å lese bøkene hans, hvis dere ikke har gjort det allerede, og hvis dere ikke vil kan dere bare ha det så godt!

Så noen PS-er igjen som har SVÆRT lite med forfatteren å gjøre:
PS 1 : Hvis vi nå MÅ ha litt tonefølge kan vi jo høre på noe med Uriah Heep, oppkalt etter en av Dickens utallige herlige burleske skikkelser, og siden jeg besøkte museet en (kanskje ikke så altfor tidlig) morgen i juli velger vi denne sangen! Som forøvrig har svært lite med Dickens å gjøre!

PS 2 : Ellers har Terje Rypdal leget en LP som het Bleak House men akkurat tittelmelodien er ikke lagt ut på Youtube.

PS 2: En fantastisk ting jeg opplevde nå – og dette har ingenting med Dickens å gjøre, er at jeg påbegynte dette blogginlegget tidligere i dag, men siden jeg har hatt ørten forskjellige gjøremål har jeg gjort litt om gangen. For å få et riktigere klokkeslett på innlegget – akkurat som om det har NOE å si - klikket jeg på ”rediger html” – ikonet, kopierte hele greia med bildene OG alt, og limte hele sulamitten inn i et nytt blogginlegg, selvfølgelig med html-koden på. Muligens det bare er jeg som er imponert!

Og så har også jeg vært på The Poohsticks Bridge! eller Hvis du nå absolutt MÅ gå til fots...

Etter å ha tatt toget fra Charing Cross Station London til Royal Tunbridge Wells ( ca 1 times togtur) og deretter bussen til Hartfield ( et lite sted, men med 3 puber) er første stopp The Pooh Corner. Målet er The Poohsticks Bridge, altså den brua som Ole Brumm og co kastet pinner fra i følge bøkene. Som vel alle veit, vi er ikke de første og heller ikke de siste, blant annet har både Kjersti Scheen og Tor Åge Bringsværd tatt ruta før oss, og flere med dem, alle kom fra turen med liv og helse i behold, selv om Bringsværd nok syntes det var litt langt. (Mer om dette kan man lese om her eller i en av Brumm-årbøkene , husker ikke hvilken. )

Men først skal vi innom The Pooh Corner, den sjappa hvor Kristoffer Robin med følge kjøpte godteri.
Her kan man kjøpes alskens Disneyske spin off-produkter, og sikkert også selve bøkene hvis man leter lenge nok.

I følge de to tenåringsjentene ved disken var det en laaaaangt å gå, kanskje 50 minutter og stien er IKKE merket. (Der tok de feil, gitt! Dagens tenåringer, altså!) Men kunne Tor Åge Bringsværd og Kjersti Scheen kan vel vi også tenkte vi og rustet med et laminert kart for 1 pund og 50 - specially designed for walkers from Pooh corner who do NOT have a vehicle - la vi trøstig av gårde. Det anbefales også å sjekke at man har nok mat og drikke og at ”no one needs a toilet!” Naturens utedo er nok ikke oppfunnet i England! Ei heller allemannsretten! Kartet var for sikkerhets skyld laminert, antakelig i tilfelle regn.

Her klarer mitt reisefølge så vidt å unngå å slå hodet i dørkarmen på vei ut av ut av Pooh Corner!

Vi tråkker optimistisk avgårde, og oppdager snart

at det faktisk er skilt på flere språk, derav japansk.

Ferden går gjennom vakkert engelsk landskap, her bjørnebær, dessverre litt før sesongen.

Her mitt reisefølge som med kartet i neven holder stø kurs, men...

uups, stien deler seg!

Kanskje best å spørre lokalbefolkningen?

Her mitt turfølge og jeg ca halveis, fremdeles ved godt mot!

Ferden går gjennom porter (her en såkalt "kissing gate")

over grinder og

over enger.

Ingen grunn til å klage over skiltinga,

og vi nærmer vi oss målet.

Skulle vi gå feil får vi klar beskjed: Private property! Keep out!

Samme her! ER det så vanskelig da! (Ingen picnic ved dette treet, takk!)

Her har vi honningtreet med krukker og det hele, hvem som nå i sin velvillighet har lagt ut disse.

Brua!!! Framme!

Og her kan vi for sikkerhets skyld sjekke at vi har kommet til den riktige brua!

Siden kan man gå videre til andre ”Poohske herligheter” i Hundremeterskogen men da vi regnet ut at dette til sammen ville tatt minst én time til, valgte vi å følge Fjellvettregel nr 7; ”Vend i tide. Det er ingen skam å snu!”. (Hvis polfareren Scott hadde fulgt den samme regelen i stedet for å gå helt til Sydpolen bare for å oppdage at han ikke var den første likevel hadde det kanskje gått bedre med ham også, ingen sammenlikninger forøvrig. Men alle var enige om at det hadde vært en fin tur i Ashdowns kulturlandskaper! )

Under vår ekspedisjon, eller "expotition" for å si det på Brumsk, som var noe mer beskjeden enn salige Scotts begynte mitt reisefølge å diskutere om ikke Det suser i sivet av Kennet Grahame egentlig er atskillig bedre enn Ole Brumm-bøkene. (Herregud, man kan trygt si at tidspunktet for å reise dette spørsmålet ikke var særlig heldig valgt, men fingerspitzgefühl er IKKE mitt reisefølges sterkeste side!) Og kanskje akkurat denne boka er kommet noe i skyggen av Ole Brumm – bøkene. Det ser ut som at Det suser i sivet bare er oversatt en gang til norsk, nemlig av Zinken Hopp. (Jeg har tidligere vært inne på at det naturlyriske kapitlet med guden Pan har vært litt ute og inne av de forskjellige utgavene!)

Derimot er Ole Brumm oversatt av flere, den legendariske barnebibliotekaren m.m. Rikka Deinboll, Mathilde Oftedal, Thorbjørn Egner og til slutt Tor Åge Bringsværd og Marianne Koch Knudsen som har oversatt bøkene sammen med nye titler. Her skulle vi vel ha det meste av alle de ca ett hundre og ørten tusen utgavene av de to bøkene. (Skal si Gyldendal har pressa sitronen til det ytterste!). (Da jeg jobbet i barneavdelinga på Deichman pleide jeg å si til foreldre som skulle innvie sine barn i Ole Brumms verden om å tenke seg GRUNDIG om før de bestemte seg for hvilken oversettelse de ville bruke, for hvis et barn først blir vant til en oversettelse nekter de siden å høre noen annen! Jeg veit hva jeg snakker om!)

Jeg skal ikke gi meg til å sammenlikne Milnes bøker og Grahames bok men kan i hvert fall si at Det suser i sivet har gått klar for Disney-selskapets klamme hånd. Eller... stopp en halv; her et YouTube-utdrag fra en Disney-film fra 1949! Både Brumm-bøkene og Det suser i Sivet er illustrert av den samme illustratøren og her kan man lese en litt morsom sak om at kjemien mellom Milne og Shepard ikke var så god. Av andre kuriositeter får vi vel ta med at Brian Jones kjøpte A. A. Milnes Cotchford Farm i 1968, og at han døde i svømmebassenget ett år etter. (Det skal eksistere flere teorier om hvorvidt Jones VIRKELIG druknet eller om han ble drept på grunn av narkotikagjeld men nå kom vil vel litt langt vekk fra den Brumske forestillingsverden.)

Så litt musikk. Vi kunne selvfølgelig tatt noe tidlig Rolling Stones for å hedre Brian Jones, men jeg tror heller at vi hører på The Piper at the Gates of Dawn som baserer seg på det – i noen norske utgaver men takk og pris ikke alle – manglende kapitlet fra det Suser i Sivet.

PS: Kan vel legge til at det finnes flere norske sider om Brumms univers, både denne og Tor Åge Bringsværds.

PS 2 : Apropos film; det suser i Sivet er jo også filmatisert diverse ganger og i 2012 kommer enda en film. Jeg frykter det verste!

PS 3 : jeg skal ikke gjøre noe stort nummer av det men det er takket være meg at Barneavdelinga på Deichman har dette ene eksemplaret av Ole Brumm og vennene hans med Mathilde Oftedals oversettelse. I en av Brumm-årbøkene finnes et intervju med henne. Det finnes i alt 5 Brumm - årbøker ( den siste utkom i 1998) og det holder kanskje? Hvor mye KAN man egentlig presse denne sitronen?

PS 4: Ser at jeg har lagt ut de fleste bildene med noe mindre oppløsning enn jeg pleier, men gidder ikke å gjør det omigjen!

PS 5 : Takk til Anne Kristin på Barnebokinstituttet som foreslo turen. Det var også hun som tipset meg om Brian Jones tragiske endelikt! Sorgeliga saker hända, änn i våra da'r minnsann!

Kjærlighetserklæring til en gammel sliter

Første gang jeg møtte Uffe var helt i begynnelsen på 80 – tallet (da 70 – åra liksom ennå ikke var helt over). Møtet fant sted på IKEA og siden har Uffe og jeg vært uatskillelige! Jeg svikter aldri Uffe. Var det kjærlighet med første blikk? Nei, det var nok litt klabb og babb i starten! For eksempel da jeg oppdaget at det manglet flere av disse kjekke tappene som skal være i hullene på gavlene. Men så skjønte jo IKEA at de måtte skjerpe seg, så nå er alle tappene forseglet i sine respektive huller – men ikke verre enn at de lett kan fjernes med en kjekk tang!

Over er også den tida da man dro ut på IKEA og så var pokker meg lageret tomt for hyller, gavler i ønsket bredde og lengde, stag etc etc. Men nå er Uffe blitt en mer pålitelig date! Siden blei jo Uffe norsk og heter Ivar. Men den samme gode gamle! Uffe, jeg svikter deg aldri!









Her burde det vært et bilde av mine gamle Uffehyller, høyde 179 cm bredde 30. Men alle veit jo hvordan en overfull hylle med bøker både på geledd og på tvers ser ut! Et trist syn! Og så burde jeg jo ha fotografert alt støvet også, i tilfelle noen ikke veit hvordan støv i store mengder ser ut! ( Egentlig skjønner jeg mer og mer hvorfor folk bruker bokskap! Det trenger slettes ikke være noe fordømt snobberi!)

Her står jeg glad og forventningsfull foran de nymonterte nye Uffe... unnskyld Ivar-hyllene i høyde 226 cm. Som altså er et par hyller høyere enn den forrige! Med en bokbunke i armene. Klar til dyst! (Ja jeg skal til frisøren snart! Så jeg bedre matcher min nystriglete bokhylle!)

Og her bøkene mens de fremdeles er stablet utover senga


og på gulvet.

Til slutt : Mine damer og herrer : det endelige resultatet. ( 2 fag x 8 hyller. Prøvde også å beregne hvor mange bøker jeg har men mista ganske raskt tellinga. Men det er jo ikke det kvantitative som gjelder når vi snakker om litteratur. ) Og - som man ser: det er god plass - så lenge det varer. (Beregninger viser ca 8 år, men dette kommer vi snart tilbake til! ) (Bokstøttene kjøper jeg på papiravdelinga på Norli bokhandel, enkleste (og mest praktiske) modell, fargene varierer noe med hva som finnes tilgjengelig til enhver tid.)

Bøkene er ordnet etter alfabetisk rekkefølge, på ekte bibliotekarisk vis. Og fagbøker? Jeg har ikke flere enn at jeg følger det samme prinsippet. Sorry Dewey! (Biografier ordnes etter etternavnet på den biograferte person.) Oversiktelig og greit! Dikt, barnebøker, skuespill : alle ordnet i ett og samme alfabet, og selvfølgelig - antologiene først. (Kokebøker, reisehåndbøker etc er et annet sted. )

Denne hylla er mine bøkers siste stoppested. Når hylla blir full kvitter jeg meg med de overflødige etter prinsippet ”det ikkevoksende bibliotek”.

Hvilke bøker beholder jeg? Og hvilke kriterier følger jeg?

• Sentimentale hensyn ( bøker som har betydd noe og som kanskje har formet meg aldrisålittegrann og som har fulgt meg fra sted til sted) og
• bøker jeg muligens kan tenke meg å lese om igjen,
• eller i hvert fall sjekke opp ett eller annet i.

Hvilke bøker som utgår?

• Bøker som det holder å lese en gang ( det er jo ikke så få)!

Hvordan jeg kvitter meg med dem? Og det er jo i grunnen et sabla godt spørsmål:

• Gi bort til biblioteket? (Bokgaver kan erfaringsmessig være noe herk!)
• Antikvariat? (Neppe mye å få for dem der.)
• Bokcrossing? (For tidkrevende.)
• Gi bort? Tjaaa. Hvis jeg er så heldig at det dukker opp noen interesserte i rette øyeblikk. Hallo!!! Noen med hyttebibliotek eller liknende? Bare ta kontakt!
• Loppemarked? (Hvis det faller seg slik i loppesesongen KAN jeg jo sykle bort til nærmeste loppis! )
• Legge igjen på T-banen eller andre offentlige steder. (Hmmmm ... kanskje ikke så dumt!)
• Eller er det muligens like greit å putte rett i papircontaineren!?

Hvor de gamle hyllene høyde 179 cm ble av?
De skal opp på loftet siden enkelte andre familiemedlemmer har ambisjoner om å rydde opp i sin stadigmerevoksendeogikkeundernoenomstenigheterkastenoesomhelstsamling!

Litt tilbake til Uffe/Ivar (stryk det som ikke passer) igjen.

• Ja, jeg KUNNE ha malt dem! Et strøk, to strøk, tre strøk etc etc.
• Eller lakket dem, eller i det minste
• ha pusset dem ned med sandpapir!
• Ja, jeg veit det jeg veit det! Men pokker heller da, hva er GÆERNT med ubehandlet furu! En hilsen fra den store skogen! Med lukt av kvae, kvist og kvast! Og da kan det jo passe fint med et dikt:

Lav på gammel furu

Det piper en olding i kronen.
Ørsmå kongler ligner barnehender.
Bronsebrun ungdom er grodd-til
med ironisk flate ormetegninger.
Pistret skjegglav ned fra haken :
manndommens klovnerolle er endt.
En gren løfter en gammelmannsfinger.
Med tannløs munn mumler han at
det er intet nytt under solen.

(Diktet er fra samlinga Grønn kalender av Harald Sverdrup og er funnet i Samlede dikt1948 – 1982. Et eksempel på en av de bøkene som verken vil havne på loppemarked, bokkrossing eller i en container. )

En ting til slutt : det ER kanskje noen poenger med den derre E-boka? Så kunne jeg jo hatt et pent bilde på veggen istedet. Av ei furu for eksempel.

Smiling Faces

Etter å ha vært 10 dager på Facebook (uten at jeg kan si at jeg foreløpig skjønner så veldig mye av dette sosiale nettstedet) rant meg plutselig denne sangen i hu, her med The Dramatics.



Så en av gruppas største hits, What You See, Is What You Get. (Heller ikke denne må på noen måte oppfattes som en kommentar til de sosiale medier.) Dette blir forøvrig det siste innslaget i min ”surrehue”-serie på noen uker. Så da kan jeg jo samtidig benytte anledningen til å ønske alle mine lesere en god sommer, forhåpentlig uten alt for mye regn!

Og elva seier yåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyå

Då eg dreiv og blogga om denne boka kom eg på ei bok som heiter Ulvehunger av Elise Fagerli, men ho har og illustrert ein anna bok; Den gongen eg var elvefiskar med tekst av Rolf Sagen. Begge desse bøkene kom ut i 1995. Sidan har det ikkje komme fleir bøker med illustrasjoner av Elise Fagerli. Dette fordi ho – så vidt eg hugsar- døydde i ung alder.

Boka byrjar slik:

”No er det no
men før var det før

Og før var eg elvefiskar

Ein elvefiskar fiskar i elva
Ein elvefiskar prøver å fange den store laksen
Den gjævaste av alle fiskar
men den vanskelegaste å fange”

”For eg ville så gjerne
at mor mi og far min
og mormor og morfar
og farmor og farfar
og alle onklane mine
og alle tantene mine
og alle venene mine
skulle vere stolte av meg”

Dette biletet er teke med for å syne korleis teikninga på snedig vis er integrert inn in teksten

”Og elva suste og song den gamle strie elvesongen
yåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyå

Og medan eg høyrde på denne songen fekk eg sjølv
lyst til å synge
yåyåyåyåyåyåyåyåyåyåyå

Den songen kan eg ennå den:
Yåyåyåyåyåyåyåyåyåyå”

Den gongen eg var elvefiskar finst forresten og som E-bok på NB!

Som dykk skjønar er det mykje poesi i teksten, alle repetisjonane gir ei suggererande effekt og dessutan har boka humor i massevis. Korleis det går med den vesle karen skal eg ikkje røpe her men heilt gale kan det jo ikkje gå. Dette er altså ei bok om å fange den store fisken (laksen) men og om trongen til å bli elska og sett.

Då boka kom ut las eg ho for sonen min som då var 11 – 12 år gamal. (Herregud alt det den guten har vore utsett for når det gjeld barne- og ungdomsbøker men slik lyt det vere når ein er bibliotekarbarn!). Boka er kanskje det som kallast ”smale bøker”, kva no pokker som eigentleg meinast med det, men han likte no boka han. (Og elva seier yåyåyåyåyåyåyåyåy!)

Når eg no sit her og snakkar om fiskebøker, det finst no nokre fleire bøker om drøymen om å fange storfisken! Men akkurat no kom eg ikkje på ein einaste ein, då bortsett frå Den gamle mannen og havet av han Hemingway men derimot kom eg på ein film. Kva var det no den heitte igjen, då, eg hugsar i kvert fall at han Brad Pitt var med i filmen ... nei no lyt eg spørja IMDB, att... vent no litt ... jo, filmen heitte A River Runs Through It. Ho var vel så vidt eg kan hugse litt sånn Hollywood-aktig , men eg likte filmen likevel, eg! Og – trur dykk ikkje at eg fann YNDLINGSSCENA mi på YOUTUBE og då, med ein pur ung Brad Pitt, lenge før alt dette ståket med ho Angela Jolie eller kva ho no heiter att, silikonleppar har ho og, men altså tilbake til filmen; no var det like før hovudet gjekk tvers gjennom skjermen med panna først og eg må no innrømme at eg vart litt tjukk i halsen og. Feelgood som berre pokker, folkens!

Men no tilbake til boka, her er og feelgood men (heldigvis) av det meir ... rolege slaget! Og då har i kvert fall eg gjort mitt for at denne boka skal komme fram i ljoset att! Ho fekk alt for lite merksemd då ho kom ut og!

Hei kvinna!

Nokre bibliotekarar sit og bloggar og skriv anna skit på webben. Medan andre målar og skriv bok til kvinna. Nei, ikkje misforstå meg no. Ikkje ”quinden”, ho med måla 60 - 90 - 60 dykk veit. Ho som berre er oppteken av å gjere seg lekker for mannen og vrikke på rumpa! Og ... ja resten kan dykk vel fylle ut sjølve!

Nei denne bibliote-karen har respekt for kvinna, han. De kreative, sterke kvinnene som ikkje gir seg over sjølv om noko buttar. Boka er dedikert tante Sigrid. Ikkje alle tanter er så heldige å ha slike nevøar, men alle kan kjøpe boka! Det vil eg faktisk anbefale dykk å gjere! Ho er ikkje dyr.

"Kvinna som hadde betre ting føre" (Enn å raka og få gnagsår)

"Kvinna som ga opp" (Men det gjorde ho altså ikkje)

"Kvinna som fekk telefon frå ein god ven"

Berre kontakt han Oddmund så kjem boka i ei postkasse nær deg! Boka heiter forresten Historiane om Kvinna som...

Og for denne humørpillen av ei bok fortener han Oddmund å få eige emneord på bloggen min, ei æresbevisning dei fleste bibliotekarar berre kan gløyme!

Og så kan vi jo slutte med å spele Tanta til Beate av han Lillebjørn Nilsen, til dømes. Nei forresten vi kan vel like godt unne oss den ekte varen, han Django Reinhardt!

PS: Dei som ikkje er på facebook ( dersom det framleies finst nokre no når sjølv eg har vorte medlem) kan berre kontakte meg så formidler eg kontakt!

Eine deutsche Beatband

Etter forbausende få oppfordringer slipper vi i dag til eine echte deutsche Beatband; nemlig de en gang så populære The Rainbows som her spiller My baby Baby Balla Balla.



Gutta er virkelig på hugget med akrobatiske hopp og sprett, antrukket i ettersittende fangedrakter! Som en ekstra bonus fra den samme gruppa klassikeren Bald headed wo ... eller stopp en halv. Da anbefaler jeg heller The Hep Stars versjon, den beste coverlåta av et nordisk band noensinne!

Og så er man på facebook!

Det var fort gjort, gitt!
Men jeg angrer ikke!

Eli Frisvold

Opprett ditt eget merke