Fasiten

Så er endelig de 101 beste barnebøkene ( og ungdomsbøkene) utgitt på norsk de siste 10 år kåret. For dem som ikke har fått det med seg: her er lista. Og for dem som heller ikke har fulgt utvelgelsesprosedyren på facebook: det er kritiker Guri Fjeldberg som har stått for utvelgelsen with a little help from friends. Dette har jeg skrevet mer om her.

Morten Haugen Olsen har omtalt boka i positive ordelag på barnebokkritikk.no. Han sitter forøvrig i juryen for Kritikerprisens klasse barne- og ungdomslitteratur sammen med Guri Fjeldberg , så han er vel nærmest for kollega å regne, men pytt pytt, la oss se stort på det. Det er jo fandenmeg jul snart!

Først skulle alle som ville foreslå 5 bøker – verken mer eller mindre - og under ser dere min forslagsliste fra mai i år:

• Tjuven av Rune Belsvik Cappelen Damm 2008
• Foten veit av Marry, prinsesse av Europa (Som alle veit er Sissel Solbjørg Bjugn, og da rakk også hun å komme med på lista.) Samlaget 2009
• Kurtby av Erlend Loe Cappelen Damm 2008
• Arnt Birkedal må være med, og da er jo Gaulevik et glimrende valg. Samlaget 2008
• Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim Cappelen Damm 2012.

Og hva ble fasiten? Det er bare å innrømme det, ingen av mine forslag er tatt med. (Kan vel ikke akkurat påstå at jeg har ligget søvnløs om nettene, men resultatet er jo ikke akkurat oppløftende.)

• ”Foten veit” var den eneste muligheten til å få med en barnebok av den fantastiske ( og dessverre nå avdøde) forfatteren Sissel Solbjørg Bjugn på denne lista. 
• Arnt Birkedal, som også er en av mine favoritter og som de andre forfatterne på min liste har mottatt flere priser og nomineringer, er heller ikke blant de 101 utvalgte. (Og han har i motsetning til Bjugn gitt ut en bråte bøker i dette tidsrommet.)
• Erlend Loe har gitt ut i hvert fall tre barnebøker de siste 10 år. Heller ikke Kurtby, som også var ett av mine mitt forslag,  er kommet med. Faktisk er ingen bøker av Erlend Loe å finne på lista.
• Og det samme gjelder jammenmeg Tor Fretheim. 
• Derimot er Rune Belsvik representert med en annen boken enn den jeg forslo, nemlig Verdas søtaste turist fra 2014. Et aldri så lite ”trøstemål” altså.

Og jeg som trodde jeg hadde greie på barne- og ungdomslitteratur! Hæ! Skal jeg bryte sammen i krampegråt? Kaste inn håndkle og bare innse at jeg er ferdig som barne- og ungdomsbibliotekar? Eller skal jeg si som Nina Simone :

"You've got to learn to show a happy face
Although you're full of misery
You mustn't show a trace of sadness
Never look for sympathy"

Lenke til You-tube-videoen

PS: jeg kan forresten skryte av at jeg har lest det nette antall av 69 titler på 101-lista, og har dermed facebookrekorden til nå. Så det er da noe.

Denne boka fikk jeg litt problemer med

Så har boka om Astrid Lindgren kommet ut i Gyldendals IKON- serie. Bøkene i IKON-serien er skrevet av forfattere som har et engasjert og personlig forhold til den personen de skriver om. Kjersti Scheen skriver for eksempel i boka om Marilyn Monroe at hun hos Monroe kjenner igjen egenskaper hos seg selv som forårsaket at hun ble forfatter. Harald Henmo er fascinert av Che Guevara, og prøver å finne ut hva og hvorfor denne handlet som han gjorde. Steinjo har et særdeles personlig forhold til sitt ”idol, min barndomshelt og store inspirasjon” Michael Jackson. Ingelin Røssland har en klar agenda med sin biografi om Diana. Sett på bakgrunn av dennes liv vil hun si noen advarende og kloke ord til ”piker fra nær og fjern” som det står i sangen.

Og for Guri Fjeldberg har Astrid Lindgren vært en viktig person gjennom livet, og bøkene hadde stor betydning for henne da hun vokste opp.

”Jeg er en av Astrid Lindgrens beundrere som har hatt en nokså vanskelig barndom. Det er faktisk ganske mange av oss. Astrid fikk stadig brev fra folk som fortalte om sine vanskelige liv--- Fortellingene hennes viser ganske tydelig hvor mye hun forsto om å være barn og om hvor vanskelig det kan være å leve. --- Barna i bøkene hennes skammer seg aldri lenge av gangen. De handler, de ordner opp like handlekraftige og foretaksomme som hun selv var. Den slags oppførsel lot jeg meg inspirere av.” s 6.

Og så forteller Fjeldberg om da hun i voksen alder siste gangen møter sin bestefar som ligger for døden. Hun har – inspirert av Lindgrens bøker – bestemt seg for å konfrontere ham, ”slektas pedofile mester” ( som hun fremdeles er glad i ) med de overgrep han utsatte henne for i barndommen.

Og her får i hvert fall jeg problemer.

Hvor privat KAN forfatteren ( og til syvende og sist forlaget) tillate seg (henne) å være? Hvis en person du møter for første gang, la oss for eksempel si på en fest, øyeblikkelig begynner å fortelle deg om overgrep vedkommende er blitt utsatt for, eller andre svært personlige ting, blir du ikke da pinlig berørt? Vil du ikke føle at vedkommende går over en intimitetsgrense?

Første gang noen begynte å snakke offentlig om incest her i landet var rundt 1980. Etter hvert kom det flere bøker om dette temaet, av varierende kvalitet. Noe som hadde vært en hemmelighet for noen få, kom fram i lyset og ble kjent for alle. (Heldigvis og sannelig på tide). Den første ungdomsboka på norsk om incest kom ut i 1987, Abby min elskede av Hadley Irwin. Og siden kom det flere, noen riktig gode. Den siste norske ungdomsboka jeg kommer på i farta er Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim fra 2008. Med andre ord, det er (heldigvis) ikke lengre tabu å skrive om seksuelle overgrep og incest. (Gidder ikke å rippe opp i det der Krøgerspetakkelet nå!)

Hvis bokas hovedtema altså hadde vært incestovergrep og hvordan litteraturen - gjerne Astrid Lindgrens bøker - var til hjelp for å komme gjennom en vanskelig barndom hadde det vært mer akseptabelt, men når det er en annen persons liv, her Astrid Lindgrens, som strengt tatt er bokas tema steiler jeg. For meg tar Fjeldbergs tragiske historie fra barndommen oppmerksomheten bort fra hovedtemaet.

Jeg er ikke interessert i å starte noe korstog mot Guri Fjeldberg, og regner med at intensjonene har vært de beste, men skulle ønske at dette ikke hadde vært med i denne boka.

Ellers skal boka innholde ukjente fakta om den store forfatterinnens liv. Ikke dårlig på 87 sider, tatt i betraktning hvor mye som er skrevet om henne før! I følge for eksempel Dagsrevyen skal boka vekke ”kraftige reaksjoner” (hvor?) på grunn av dette. Jeg er ikke av dem som har lest mest om denne store forfatteren, men mener å ha hørt en del om disse ”sensasjonelle” opplysningene før.