Livet er begredelig men en god bok hjelper på humøret

Jeg er så jævla easy going av Jenny Jägerfeld er et fyrverkeri av en bok. Hun skriver med en temperatur som jeg skulle ønske det fantes mer av i dagens ungdomslitteratur. (Hadde det vært for mye forlangt lizzm!) Som i den forrige boka jeg nettopp blogget om er det også her en kvinnelig jeg-person, men i motsetning til den boka er Jägerfeldts virkelig morsom. Heller ikke i Jeg er så jævla easy going mangler det på tragedier; moren er mislykket forfatter, som i stedet for å jobbe skriver det ene refuserte bokmanuset etter det andre, søker på stipender som hun ikke får, og faren er deprimert, så langt nede at han bare sitter foran TV-en og ser på spørreprogrammer. Familien er lut fattige, og nå har de ikke en gang råd til medisiner til datteren som har ADHD. Herregud hvor nitrist kunne ikke dette ha blitt!

Men hovedpersonen Joanna, 18 år, er street wise og stayer! Hun er impulsiv og dumdristig, og som hovedpersonen i den forrige boka av Jägerfeld, roter også hun seg opp i de mest usannsynlige situasjoner. I årets bok også på den farlige sida av loven. Måten hun løser problemene sine på er ofte hinsidig en hver fornuft.

Storyen fortelles med trøkk og temperament. Språket er kreativt og sprelsk, krydret med slang, banning, runde ord og engelske uttrykk. Her finner vi desperasjon og dyp fortvilelse og samtidig massevis med humor. Det er flere aldeles helsprøe scener, men også passasjer med vemod og tristesse. Som da Joanna og kjæresten Audrey ( heller ikke hun akkurat A 4) høye på gress får fniseanfall og den deprimerte faren plutselig kommer inn og ( i hvert fall for Joanna) overraskende spør jentene om de vil ha kaffe.

”Og det var første gang på et halvt år at han spurte meg om jeg ville ha noe, spurte meg om noe overhodet. Og det var første gang på inderlig mange måneder at han så på meg med det blikket og jeg holdt opp å le som om noen trykket på off.

Og det eneste som var igjen av latteren var tårene i øynene, tårene som glitret og sved” s 217

Boka forteller mye – og troverdig - om hvordan det føles å leve med ADHD og hvor livsviktig medisiner kan være for å leve et normalt liv.

”Jeg fisket et av glassene opp av posen. Skrudde av lokket og kastet en hvit, rund tablett i munnen. Sånn, ja. Tilbake på banen. Nå kunne jeg vende tilbake til et verdigere liv. Ja, livet ville faen meg bli en orgie i verdighet!” s 221.

Boka har om ikke akkurat 100 % happy ending en absolutt positiv slutt. Og kjærligheten ruler! Endelig har det – etter flere års tørke – kommet et par gode ungdomsbøker om lesbisk kjærlighet.


Link til Youtube-videoen

Litt musikk igjen kanskje? Siden ”Snön faller och vi med den” av Ulf Lundell, en mann som også har hatt sitt å slite med, er en av sangene som er omtalt i boka kan vi jo høre litt på den.

En gang i en ikke alt for fjern fortid var det Peter Pohl, Mats Wahl og Ulf Nilson som var de store svenske ungdomsbokforfatterene. For ikke å forglemme Ulf Stark. Nå ser det ut som at tjejerna har overtatt; Katarina von Bredow, Joanna Thydell og altså Jenny Jägerfeld.

EDIT 1 november:  Noen vil kanskje stusse over etiketten "homselitteratur" på denne boka. Eller "lesbisk" for den delen. For hva ER egentlig homslitteratur/ skeiv litteratur eller kall det hva du vil.  Jeg pleier å hvile meg på Karis nettetsted skeivbok, som favner ganske bredt. Det er jo ikke hver dag man kommer over bøker med homofile eller lesbiske i ledende roller, derfor synes jeg det er greit å få disse litt fram i lyset.

Under etiketten "homofobi" har jeg blogget om bøker med mer eller mindre homofobt innhold, eller hvor homofile/ lesbiske behandles på en måte jeg finner  problematisk. 

Å oversette fra svensk og merkelige tittelvalg

Så to bøker som er oversatt fra svensk og hvor begge hovedpersonene går på videregående og hvor begge har foreldre med alvorlige problemer - og hvordan dette preger dem mer enn godt er. Kanskje jeg også kan gjøre et poeng av at den mannlige hovedpersonen bor sammen med sin mor og den kvinnelige sammen med sin far.

HVA ER DET MED FAR?
Lysløypa av Gunnar Ardelius er fortsettelse på boka "Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt" fra 2006, men bøkene kan leses uavhengig av hverandre. Denne andre boka har en noe annen stil, og mer tekst enn den forrige som var en punktroman. (Håper ikke jeg bommer på sjangeren igjen nå, da!)

La oss ta tittelen først; den svenske originaltittelen er "Bara kärlek kan krossa ditt hjärta" og jeg FATTER ærlig talt ikke hva som er årsaken til at det norske forlaget har valgt Lysløypa som tittel. Selv om det altså er en del løping i boka. Aschehoug har til og med valgt å ha bilde av joggesko (!) på omslaget.

Her er omslaget på originalen mens det norske kan beskues her.

I denne boka er det slutt mellom Betty og Morris, og Morris har kjærlighetssorg. På en joggetur møter han ei ny jente, men han glemmer ikke Betty. Faren har dårlig hjerte og er manisk depressiv, og moren ( som Morris fremdeles bor sammen med) har også sitt å slite med. Blant annet menn. Som i alle bøker jeg har lest av denne forfatteren spiller foreldrene en viktig rolle, og har ofte problemer som påvirker hovedpersonen. Og det er jo bare ikke grenser for hvor mye foreldrene lar sine problemer gå ut over sønnen. Selv sine forstoppelsesproblemer (!) må moren lesse over på den stakkars Morris, og det er han som blir sendt til apoteket for å kjøpe klyster. Herregud, hvilken annen ung gutt i samme alder hadde funnet seg i det? ( Men det kan jo også si noe om Morris. )

Boka er ikke uventa for oss som har lest denne forfatteren godt skrevet, men noe ordrik og kanskje dialogen blir litt overspent? Men regner med ( er temmelig sikker på) at enkelte unge lesere vil elske dette. Boka er også et lite portrett av dagens Stockholm.

I den forrige boka om Morris og Betty hadde jeg noen bemerkninger til oversettelsen, kanskje det ER noe i mitt forslag om å lage en oversettermanual for å unngå de verste tabbene. På side 39 står det karameller. Hvis ordet ”karameller” også står i originalen, er det drops eller sukkertøy som er det norske ordet. (Det norske ordet ”karameller” heter "kola" på svensk. Så hvis det faktisk står "kola" i originalen legger jeg nå meg padde flat. )

I mattetimen betyr det svenske ordet ”tal” ikke ”tall” men ”regnestykker” på norsk. Det vil også gi teksten mer mening for norske lesere.

HVA ER DET MED MOR?
Boka "Det er ikke så farlig med meg av Jenny Jägerfeld" er en aldeles fremragende bok om ei ung jente, Maja, 17 år. Hun går på en linje for design og forming, og er temmelig spesiell, både utseendemessig og på andre måter. Hun er utfordrende og tøff i trynet. Og faktisk ganske infam. Men under skallet ei sårbar jente. Det er Maja selv som forteller og vi kommer svært nær inn på denne jenta.

Det hele åpner temmelig dramatisk, Maja kutter av en del av tommelen på en elektrisk sag så blodet spruter . Det blir faktisk ikke grenser for blodbad!

Maja bor sammen med sin far, journalist, temmelig klossete men velmenende og oppriktig glad i sin datter. Moren er psykolog. Annen hver uke reiser Maja til sin mor, men en helg er ikke moren på perrongen når datteren ankommer. Hva er det med moren? Og hvorfor foretar seg ikke Maja noen ting? Akkurat denne handlingslammelsen hos hovedpersonen kan kanskje være litt vanskelig å forstå for leseren, men det kan jo også si noe om personen Maja. Nå skal jeg være forsiktig med å røpe for mye av handlinga men det dreier seg om en mor som har (store) psykiske problemer. Og det handler om svik. Og – om forsoning. Og kanskje også litt om hva som er diagnosen og hva som er selve personen. Forfatteren er selv psykolog, noe som burde være betryggende hva det faglige angår.

Trass i et heller trist tema er det mye humor i boka. Eller ”Sjukt rolig” for å sitere blurben på det svenske omslaget. Og dessuten med en god del splatterhumor! Det er jo ikke grenser for hva den stakkars hovedpersonen utsettes for av fysiske skader! Uten at noe av dette går utover alvoret i forfatterens budskap. Boka får meg faktisk til å tenke litt på den klossete hovedpersonen i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen.

Også denne gangen gjør Aschehoug et underlig valg hva tittel angår. Originaltittelen er ”Här ligger jag och blöder” og hvorfor forlaget har valgt en såpass intetsigende norsk tittel er egentlig ganske uforståelig.

Her kan man se at det norske omslaget har fulgt det svenske, mens den norske tittelen er atskillig tammere. ("Det er ikke så farlig med meg" - herregudasså!)

Oversettelsen kunne også her ha vært bedre, det er ikke dumt hvis en som oversetter fra svensk – som er så likt vårt eget – faktisk kjenner til dette språket. Noen steder bare skinner ”svensken” igjennom.

PS: Apropos oversettelser : en vanlig kardinalfeil når det gjelder å oversette fra svensk til norsk er å oversette chokladkaka med sjokoladekake. Riktignok KAN det være riktig men hvis man for eksempel kjøper chokladkaka i kjosken så er det nok sjokolade(plate) som menes.

PS 2. I starten av min etter hvert ( kanskje etter noens mening altfor) lange karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var bøker for eldre tenåringer en prekær mangelvare. Slik ikke lenger. Dette burde jeg muligens skrive en blogpost om en gang men ikke i dag.

PS 3: Hvis noen nå lurer på om jeg lider av blodsukkermangel grunnet for lite sjokolade og andre søtsaker i huset kan de muligens ha rett.