Piker, vin og smør. Blant annet.

Så har jeg fått en ladning taktile bøker fra Frankrike igjen. En av bøkene skilte seg spesielt ut; nemlig Le Petit Chaperon rouge, eller Lille Rødhette på norsk. Bortsett fra en forklaring på hvem og hva de ulike figurene skal forestille, mangler boka helt tekst. Dette stiller litt krav til formidleren, på en annen side : hvem kjenner ikke dette eventyret? ( Og hvis ikke så er det på høy tid å oppdatere seg!) .

Billedbeskrivelse : Hver figur er rund (bortsett fra senga) med forskjellige farger - og viktigst siden det er en taktil bok; - forskjellige teksturer. Teksten er på fransk (norsk tekst er under utarbeidelse) men oversettelse burde være unødvendig her siden jeg formoder at alle kjenner eventyret sånn noenlunde. Det vises nok ikke så godt men selvfølgelig er det også tekst i blindeskrift.

Det er – som jeg har vært inne på før – forskjellige meninger og teorier om hva som er en god følebok for blinde, i hvor stor grad man skal abstrahere bildene - eller prøve å gjengi "vanlige" bilder mest mulig. Under et eksempel på et bilde fra en annen bok; det er ikke lett for blinde uansett erfaring med taktile bilder å forstå at dette skal være en katt med et tøystykke under armen. Til venstre en frakk:

I Le Petit Chaperon Rouge av Warja Lavater ( Les doigts qui rêvent ) har billedskaperen valgt å forenkle så mye som mulig.

Dette bildet viser Rødhette og ulven. (Ulven er i forskjellige størrelser gjennom boka, alt etter hvor nær og truende han er)

Hvorfor har du så store ører, bestemor? Her lille Rødhette foran senga. Bestemor inne i den lodne ulven som er framstilt med et litt stikkende materiale.

Her både Rødhette og bestemoren inni ulven, her med oppsprettet mage.

Her ser vi at boka er som et eneste trekkspill. Men i hvert fall atskillig lettere å brette sammen enn et kart! Legg merke til de hvite relieff - "boblene" som er skogen!

Boka er særdeles lekker i utstyret.
Her den delikate lille esken som boka leveres i. Dette er en av de fineste følebøkene jeg har sett på lenge!

Men : stopp en halv! På tittelbladet står det at boka er ”D’après un conte de Perrault”, altså etter et eventyr av Charles Perrault. For dem som ikke er så inne i eventyrene som hmmm... meg ... kan jeg opplyse om at franskmannen Charles Perrault (født 1628) var en forgjenger for brødrene Grimm (begge født over 150 år seinere.) I følge vaskeseddelen på Perraults eventyr; historier eller eventyr fra gamle dager med moral på vers; oversatt av Birgit Tønnesson er Rødhette for franskmennene ”uløselig knyttet til Charles Perrault”. Og nå kommer jeg da endelig til poenget:

Hos Charles Perrault blir Rødhette spist av ulven men der slutter også eventyret! Ingen reddende jeger som dukker opp! Slik går det når du ikke gjør som mora di sier! Betyr dette at den grimske tradisjon nå også har erobret det franske folk?

Perrault har for sikkerhets skyld forsynt eventyret med et lite etterord:

MORAL

Her ser man hvordan barna
- især de unge piker
som eier sjarm og skjønnhet
så alle folk dem liker –
gjør galt ved fromt å lytte
til alle og enhver.
Om SÅ de gjør, er det ei rart
Hvis ulven tar dem meget snart.
Bemerk, jeg sier ulven, men
av ulver finnes ikke én,
men ganske mange skumle slag
Som ferdes ute natt og dag.
Der finnes ulver med manér,
som vennlig på sitt bytte ser,
som synes tamme, pene, snille,
- men under pelsen er de ville.
De følger hjem de unge piker
og usett etter dem seg sniker.
Hvem vet om ikke dette slaget
er farligst uti ulvefaget.

(Birgit Tønnesson; s 31.)

Som man ser; visdomsord som gjelder den dag i dag!

Apropos Grimms versjon av Rødhette - altså med den reddende jegeren – finnes jo denne i utallige varianter, antakelig avhengig av hva som til enhver tid er blitt ansett for å være passende for små barn. Noen ganger blir både bestemoren og Rødhette spist av ulven, noen ganger bare bestemoren, noen ganger blir ulvemagen bare sprettet opp uten at ulven først blir skutt og fylt med stein og sydd igjen hvorpå ulven blir kastet i en brønn. (Ikke så korrekt i dag; både dyreplageri og dessuten forurensende). Etc etc.

Et MEGET interessant spørsmål verdt en studie er hva Rødhette har i kurven! De fleste vil nok huske at hun i blant annet hadde med seg en flaske rødvin. ( I hvert fall i de fleste versjoner). Mens gode gamle Perrault ikke unner gamla annet enn hvetekake og en krukke med smør (!). (Og dette i La France, rødvinens hjemland! Regner med at det ikke bare er jeg som stusser litt her.)

Rødhette og ulven finnes jo også i utallige frie gjendiktninger:

• Jeg har spesielt sans for Toni Ungerers råtøffe Rødhette som gifter seg med ulven.
• Kan vel ta med Fam Ekmans Rødhatten og Ulven også.
• Angela Carter har en virkelig artig gjenfortelling i Burning Your Boats. Collectet stories (Vintage 2006) (Ikke oversatt til norsk). Her spiller varulver en vesentlig rolle – og bestemoren og ulven viser seg å være samme person!!!. Som mat til bestemor har Carter lagt seg på Perraults diett. Det får vel være grenser på hvor mye jeg gidder å sitte å ramse opp men en bok til vil jeg ta med, nemlig
• Ulvehunger av Elise Fagerli. Her er det Rødhette som spiser ulven. (Dessverre døde denne spennende billedkunstneren alt for tidlig).

LO har forresten i disse dager en litt morsom variant av eventyret i sin kampanje. Så får vi se hvor mange som lar seg lokke...

(LO-reklamen viser en staut ulv som troner på en stokk med utallige små rødhetter rundt. Med følgende tekst; Fordelen med å være mange. Bildet er litt uklart, som like mye kan skylde Dagsavisas trykketekniske gjengivelse som fotografen! )

Litt tilbake til gamle Perraults moralske kommentar til eventyret : la oss avslutte med Kari Diesens oppbyggelige sang om Hovedøn. Også her visdomsord for piker fra nær og fjern.

Og helt til slutt; angående alle tolkninger og varianter av dette eventyret; kanskje like greit å la boka være uten tekst!

Summertime blues

Siden det gikk ad helvedet hen med England i et visst verdensmesterskap i går kan det kanskje passe å spille denne klassikeren fra denne festivalen fra 1967.



Hvorfor det går så dårlig med det engelske landslaget for tida har i hvert fall ikke Roger Daltrey noen god forklaring på.

Siden vi nå er inne på Montery Pop-festivalen kan vi jo også slippe til Eric Burdon and the Animals kommentar til denne legendariske festivalen.

PS: Hvis jeg skal forsøke meg på noen trøstende ord overfor det engelske folk denne blåmandagen derpå, får det være at England slår tyskerne i støvlene hva populærmusikk angår!

Av alle landet i øst og vest er fedrelandet mitt hjerte nest, du gaaaaaaamle Norge med klippeborge meg huuuer best etc etc.

Da jeg holdt på med alle disse billedbøkene begynte gubben å snakke om en bok HAN husket fra barndommen. Det var ett eller annet med noen barn som reiste jorda rundt med månen som framkomstmiddel. Jeg søkte i Barnebokinstituttets samling på måne etc men det var et bomskudd. Så var det å ta heisen opp til 6. etasje igjen! Anne Kristin gikk med faste skritt mot billedbokhylla og fant fram Reisen til Norge av Anne Eline Coucheron.

(At boka har et format som gjør at den stikker ut av hylla og attpå till er knall rød spiller ingen rolle, Anne Kristin hadde nok funnet den uansett. ) Boka er fra 1950, tre år før gubben ble født. Forfatteren har (heldigvis) ingen stor produksjon, men har i tillegg laget noen fargeleggingsbøker.

Fra et land der folk er sorte,
fra det mørke Afrika,
lille Topsy er blitt borte,
tenk hun rømte hjemmefra!

Lille Ling fra Chinas rike,
rømte og fra far og mor,
og som Topsy negerpike,
rømte han mot kalde nord.

Begge barna modig rømmer,
ut i verden uten frykt,
hun på flåten bygd av tømmer,
han på en kinesisk lykt.

Årsaken til at "lille Topsy negerpike" og "lille Ling fra Chinas rike" begge finner det nødvendig å rømme fra sine hjemland er uvisst. Her kommer alle 50 - åras klisjeer om "negre" og "kinesere" fram. Topsy med oppsvumede lepper og digre øreringer, og Ling med særdeles skjeve øyne ( for det hadde jo kinesere i 50 - åra), gul hud og barbert hode med en hårkrans.

Her ser vi altså våre venner som med månen som farkost svever over is og snø

og eskimoer, som bor i "en liten stue bare bygd av sne",

så over ørkener og en "beduinerpike" med krukken på sitt hode og en egyptisk gutt, som muntert vinker tilbake etc etc.

Så! Til slutt er det altså selveste Norge som står for tur. Reisens høydepunkt!

Men så tar det til å kvelde,
tenk om julen er begynt!
Plutselig i ville fjellet,
hører de et voldsomt grynt.

Det er grisen blid og munter,
barna bruker den som hest,
trygt den ned fra fjeller lunter,
til den store julefest.

Etterpå går alle fire
bort til kirken like ved.
Og se der ved kirkespiret,
smiler månen til dem ned.

Og de hører presten lese
julens ord om fred på jord.
Siden synger de seg hese
både Ling og Topsymor!

Hjemme venter mange pakker,
og et digert juletre,
barna bukker, neier, takker,
du så glade som de ble!

Nei sånn julekveld som dette,
har vel barna aldri hatt.
Men nå er de veldig trette,
og de sier pent god natt.

Legg merke til salmeboka med korset som Ling holder. Boka slutter med at våre venner sover glade og fornøyde i sine rosemalte senger ! Tenk å få oppleve norsk jul! De kommer altså ikke - som for eksempel Babar - tilbake til Afrika og Kina men ... ja herregud, dere tar jo poenget!

For dem som måtte lure på om gubben har utviklet noen stor fedrelandskjærlighet på grunn at denne boka er svaret nei. Snarere tvert i mot kan man nok si, men antakelig helt uavhengig av boka. Det skal nok flere enn en bok til for å påvirke et barnesinn i en spesiell retning.

Boka er virkelig ikke spesielt god, full av nødrim som den er, og med ubehjelpelige illustrasjoner. Historien er jo heller ikke spesielt spennende. Men antakelig var det ett eller annet med denne boka som slo an en streng av årsaker som kan være en rein tilfeldighet. Dessuten - som jeg har vært inne på noen ganger før - i 50 - åra flommet det ikke akkurat over med billedbøker.

Til slutt: noen ganger GÅR faktisk verden framover! Det er ikke alt som var så mye bedre før! Heller ikke ... og absolutt ikke - i 50 - åra!

PS: Nå KUNNE jeg ha lagt ut sangen om Vesle Hoa ( den ekte Hottentotten du veit) men en gang MÅ vi vel bli ferdige med denne sangen, hva!

Det tøffe livet på highschool

”Hva synes du om Sebastian og Lali?” spør jeg.
”Jeg synes det er high school.”
”Og det betyr?”
”Det betyr at det ikke spiller noen rolle. Det er high school – en ofte utrivelig, men forholdsvis kort periode av livet. Om fem måneder er vi ferdige her. Om fem måneder kommer ingen til å bry seg om det” s 293

I Carris dagbok av Candace Bushnell møter vi Carrie fra Sex og singelliv (hun med det hestaktige ansiktet du vet) i ung alder, nærmere bestemt siste år på high school. Handlinga er fra 80 – åra, et tiår hvor jeg stort sett befant meg i småbarnståka og som jeg aldri helt fikk tak på. Tilbake til boka. Det dreier seg om:

• Å få kjæreste
• Kommer han til å ringe meg?
• Å ikke ha kjæreste når bestevenninnene har
• Tenk om kjæresten blir sur hvis man dummer seg ut
• Å holde kjæresten unna bestevenninna (eller omvendt)
• Kvinne er kvinne verst altså
• Å ha sex ( ikke greit å ikke ha hatt når venninna har)
• Å hevde seg i kampen mot skolens bitch
• Skjønnhet er en dyd av nødvendighet
• Å hevde seg i skolens heiagjeng (en litt underlig amerikansk skikk)
• Med mer

Samtidig leste jeg Perfekt kjemi av Simone Elkeles (i følge Debbi, 17 ”Det mest romantiske jeg har lest siden Twilight”).
I denne boka dreier det seg også om

• Å få kjæreste
• Kommer han til å ringe meg?
• Å holde kjæresten unna bestevenninna (eller omvendt)
• Kvinne er kvinne verst altså
• Å ha sex ( ikke greit å ikke ha hatt når venninna har hatt)
• Å hevde seg i kampen mot skolens bitch
• Skjønnhet er en dyd av nødvendighet.
• Å hevde seg i skolens heiagjeng
• Med mer
• (Stort sett et samme altså)

Carrie drømmer om å bli forfatter, overklassejenta og skolens dronning Brittany i Perfekt kjemi om å bli akseptert for den hun er av foreldrene (far fjern, opptatt av karriere og mor ambisiøs på datterens vegne). Dessuten er den store kjærligheten, og det å vinne den utkårede et overordnet mål for henne. I motsetning til Carrie er Brittany en skikkelig prektiggris, og godtar for eksempel ikke at kjæresten røyker. Dessuten har hun en sterkt funksjonshemmet søster som er med i handlinga mest for å fremheve hovedpersonens gode hjerte og karakter.

Kjæresten ja! Alex (altså i Perfekt Kjemi) er steintøff men etter litt klabb og babb oppstår søt musikk mellom de to og det er altså da trøbbelet starter. Han er

• Mørk,
• meksikansk opprinnelse,
• Har sixpack så det holder,
• Tøffe tatoveringer
• Steintøff men innerst inne et ... ja dere kan vel tenke dere,
• Egentlig en snill gutt altså, han är öm, han är stark och han kyyyyyysser som en kar ska,
• Beskyttende overfor oss svake kvinns!

Eneste problemet er at han er medlem i en gjeng som driver med litt av hvert for å si det slik

Jeg synes at Candace Bushnells bok er den klart beste av de to bøkene. Innimellom er den virkelig god! For eksempel den skildringa av helsekontoret for unge jenter hvor hovedpersonen følger venninna som er redd for å bli gravid for å få P-piller. (Litt tung setning, kanskje). Livet på higschool er troverdig beskrevet, som da en kvisete og lite pen (ohhh skjebne!!!!) jente i skoleavisredaksjonen sier til Carrie at ”jeg ikke skal prøve å snakke til deg hvis jeg ser deg i gangene” . Det er lett å like denne Carrie - skikkelsen og boka har også en del humor.

Perfekt kjemi derimot er atskillig treigere. Språket er overtydelig, det er ikke måte på hvordan forfatteren banker inn budskapet om igjen og om igjen. Kjærlighetsscenene er masete, uten sensualitet og intensitet. (Brittany er den eneste av de to som ****SPOILER!!!!** SPOILER!!!!**** blir kvitt jomfrudommen! ) Forlaget sammenlikner boka med Romeo og Julie, Grease og West Side Story. Det er vel også noe som tyder på at Simone Elkeles også kan ha latt seg inspirere av Outsiders av Susan Hinton.

Mens Elkeles bok antakelig er avsluttet (en epilog 20 år etter viser at paret ****SPOILER!!!!** SPOILER!!!!* får hverandre) kan det virke som at Carries dagbok kan få en fortsettelse eller to..

• Hvordan går det med Carrie i New York?
• Vil hun noen gang bli en fetert forfatter?
• Får hun en kjæreste?
• Vil hun miste jomfrudommen før hun blir 40?
• Får hun barn før hun er 40 eller ...etter fylte 50?
• Når kommer første ansiktsløftingen og
• når begynner hun med silikonpupper og kommer operasjonen til å ble vellykket eller ender det med katastrofe ?
• Følg med, følg med.

Og apropos West Side story. La oss til slutt nyte de ti første minuttene i denne klassiske filmen. Og for de som ikke kan få nok; her er del 2. (Og for dem som enda ikke er fornøyd er det fullt mulig å følge resten gratis på Youtube. Jeg har ikke sett noen av Sex og singelliv-filmene men jeg GARANTERER at denne klassikeren er bedre! )

A charming girl from England

Etter en rekke med tårepersesanger kan det være på tide med noen friskere rytmer i min sikkert vanvittig populære serie Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue.



Her slipper vi til selveste Petula Clark med klassikeren Winchester Cathedral og etterpå litt mer smektende rytmer; This is my song! (Til slutt litt koseprat mellom sangerinnen og programlederen Jack Benny. Og helt til slutt NB!! OBS! OBS! ADVARSEL! ADVARSEL! Tobakkreklame! Hvis noen under 18 – mot all formodning - skulle snuble over denne bloggen OG - enda mindre sannsynlig - gidder å høre gjennom to sanger fra et 50 år gammelt opptak - er dere hermed advart. (Puhhh- da har i hvert fall jeg gjort mitt for å forhindre at ungdommen ledes ut på ville veier!)).

Til slutt roer vi oss ned med å go Downtown! Downtown - where all the lights are bright , Downtown -- waiting for you tonight, Downtown - you're gonna be all right now. etc etc!

Ut og tagge bloggere

Da jeg var på barnebokinstituttet for å fotografere noen utgaver av Babar til denne bloggposten viste Trine meg SIN yndlingsbok fra da hun var barn, nemlig Guds gjøgler av den italienske billedbokkunstneren Tomie DePaola (Bokklubben 1981). Og det er virkelig en god bok! Trine er ca 30 år yngre enn meg. (En påminnelse om hvor gammel man begynner å bli – etter en bibliotekarkarriere på over 30 år – er når yngre bibliotekarer forteller hva de leste som barn.) Vi kikket også på I Morgentåkedalen av Jan Deberitz. (Illustrasjoner av Ronald Jakobsen, ifølge Deichman ser det ut som at dette er DEN boka han har illustrert.) (Fabritius 1981) Og denne var virkelig en slager da jeg jobbet på Deichman ! Første gangen I Morgentåkedalen kom ut så vi ikke helt storheten i denne boka da den ble vurdert på barnebokmøtet, men det er tydeligvis noe ved disse bildene som fascinerte unga. Så vidt jeg husker ble boka brukt i barne-TV og da kunne vi virkelig angre på at vi ikke kjøpe flere eksemplarer. (Heldigvis kom boka seinere ut i et nytt opplag! Bokklubben 1983 og Damm i 2007. Vi var redda! )

Jeg husker også unge amerikanske fedre – ja, alltid FEDRE!- som kom for å låne bøker av Dr Seuss (Deichman har ganske mange av de amerikanske utgavene, kjøpt av våre nå avdøde forgjengere, måtte de hvile i fred hele gjengen med Rikka Deinboll i spissen.) Og så var det jo de unga gutta med stjerner i øya som kom for å låne Serafin og Plym- bøkene av franskmannen Philippe Fix. Også de heldigvis kommet i nye utgaver. Her kunne jeg jo sitte og ramse opp eksempel på eksempel, men ett sted bør jeg vel slutte. (Ellers får vi håpe at Feen smørkrem nå har fått endelig hvile i Deichmans magasin.)

Det første biblioteket JEG husker var Lillehammer bibliotek helt i begynnelsen av 60 – åra. Da var utvalget av billedbøker temmelig beskjedent. En bok jeg husker svært godt var Den røde ballongen av Albert Lamorisse. (Gyldendal 1961) Med fotografier fra et nå svunnet Paris. En fantastisk bok som dessverre ble gitt ut på nytt i 2000 med en særdeles forringet kvalitet. Jeg mener det er Harald Nordberg som har sagt at når vi kan sende menn til månen burde man være i stand til å gjengi bilder på en skikkelig måte. Og - etter å ha tilbrakt litt tid i magasinene i barneavdelinga på Deichman i forbindelse med utstillinger og jeg veit ikke hva – slår det meg at kvaliteten på billedbøker fra ”føritida”– altså flere tiår før den første månelandinga - er påfallende bedre enn mange av nåtidas. (Ett eksempel på dette i bloggposten om Babar.)

Litt tilbake til overskriften, ut å tagge bloggere. Kjære lesere ; jeg er bare blitt SÅ nysgjerrig på andres billedbokfavoritter, ikke som voksne lesere men fra deres egen barndom.

Mine favoritter – fra en barndom da det ikke akkurat flomma over med billedbøker, før den fantastiske innkjøpsordninga vi har her i Norge som vi absolutt ikke skal ta som en selvfølge – var altså:

• Historien om Babar (Blogget om før)
• Struwwelpeter (eller Den store Bastian) (Samme her)

Og last but not least:

• Hvordan gikk det (Ditto)

Og nei, dere trenger VIRKELIG ikke å legge så mye jobb i det som jeg har gjort, bare ramse opp minst tre billedbøker som gjorde inntrykk på dere da dere var barn. ER det for mye forlangt!

Jeg tagger ..... ja hvem pokker SKAL jeg tagge da, tenk om noen synes jeg trenger meg på, tenk om noen bli sure på meg fordi de ikke blir tagga, tenk om ... ja skitt au; Jeg tagger de fleste fra blogglista mi! Hallo Tanz og Thomas som begge hadde ambisjoner om å blogge hver dag i juni(!), Sånn går no dagan husker sikkert også noen favoritter, hva med deg Hans Petter, Tonita, min kjære kollega Wenche Bandida, Lesehesten Synne, Elin fra en annen verden, HildeSol, Knirk, Solgunn, hva slags mørke billedbøker likte Mari i barndommen (eller leste hun bare krim og SF allerede den gangen) og J.B; hva slags billedbøker leste franske barn i 70 – åra?

Fra de unges forbund:
Matry... øhhh Ida, Ferdinand (på tide med en oppdatering snart, kanskje) og Kasiopeiia!

Og sist men ikke minst Mrs Ord og Bilde herselv: Bente!

De av mine lesere som ikke har egen blogg men likevel skulle brenne etter å ”gå i barndommen” er selvfølgelig hjeeertelig velkommen i kommentarfeltet! Og selvfølgelig bloggere om ikke står på noen av de høyst vilkårlige blogglistene mine.

Fyyyyy søren altså, nå er jeg SKIKKELIG spent!

PS: Jeg tipper allerede nå at i hvert fall... eller glem det, jeg tipper ingen ting!

PS 2: hvis dere bare visste hvor mye jobb det har vært med denne bloggposten!

Ensomme tårer; mitt hjerte gråter mine puter tørker aldri osv.

Først slipper vi til Jackie Wilson som var den første som spilte inn denne klassikeren !



P. J.Proby er jo heller ikke dårlig. Til slutt kan en pur ung Michael Jackson få æren av å avslutte!

Ikke noe gæernt med blondiner! Men...

Så har eg lese ei bok i IKON-serien att. Denne gongen er det om Diana (ja dykk VEIT kven eg meiner) og det er Ingelin Røssland som er forfattaren. Herregud tenkte eg fyrst, eg synst då ikkje at denne glamorøse blondina passar så godt til den type jenter Røssland til vanleg skriv om men så skjøna eg at det var eit oppdrag. Då ho Diana så tragisk døydde sat eg saman med ein måpande 13-åring og såg på Dagsrevyen. (Heile Dagsrevyen handla ikkje om noko anna den kvelden, bortsett frå vermeldinga). Og Røssland ( som då var 21) såg og med undring ”korleis folk gret som om dei hadde mista ein nær venn eller kjær slektning.” Så ho vert nysgjerrig på denne Diana og freistar til dømes å forklare kvifor det gjekk så gale med Diana og han Charles.

Dette er ei nøktern skildring, og forfattaren vil og få unge jenter til å forstå kvifor dei ikkje burde satse livet og lykka si på å finne ”den rette” slik Diana gjorde. Vi får vone at dette når fram til i det minste nokre av dei unge lesarane. Eg likte og at forfattaren ikkje dømer nokon. Det er ikkje slik at nokon er skurken ( Charles og Camilla til dømes) og andre (Diana) berre er eit hjelpelaust offer.

Ho kjem og inn på det sosiale engasjementet (til dømes AIDS-saka ), minesaken etc. Og den fantastiske utstrålinga hennar. (Og av dette kan vi kanskje lære at venleik skal ein ikkje kjimse av!)

Boka kjem og inn på det der omtalte intervjuet i 1995. (Heilt hmmm... tilfeldig såg eg faktisk dette intervjuet då det vart synt på TV. Diana, det var nok ikkje det smartaste du gjorde! Alt ligg og ute på YouTube. Dykk kan finne fram til det sjølve dersom dykk orkar. Kanskje dykk og finn klippet med den berømte replikken

”There were three of us in this marriage, so it was a bit crowded” .

(Det skal du ha Diana, denne replikken er vorten ein klassikar! 10 400 treff på google i dag! )
Nei no finn vi heller fram til Elton John som syng Candle in the wind på begravinga hennar.

Så over til layouten. Dersom ein i det heile kan snakke om noko slikt. IKON-serien glimrer jo ikkje akkurat med fremragende ustyr. Billedmaterialet er - som jeg har vært inne på før – pent sagt beskjedent. (Akkurat til vårt bruk spiller jo dette ingen rolle) men Gyldendal, hvor HAR layoutarbeideren vært, hvis dere i det hele tatt har brukt noe sånt? Og den der intetsigende stjerna som sidefyll!

” IKON er serien om det 20. århundres største forbilder, skrevet av forfattere som gløder av engasjement. Flere hundre ungdommer har vært med på å plukke ut sine ikoner”.

Og nå er det at jeg virkelig begynner å lure. Av mannlige IKONer har vi både Nelson Mandela, Che Guevara og nå Bob Dylan (brave herrer alle tre) men av de kvinnelige ”ikonene” finnes foreløpig

• Madonna (en avdanka popstjerne)
• Marilyn Monroe (som bestemødrene deres så på kino)
• Og altså nå Diana, som døde for tretten år siden! Da var dagens ungdom knapt nok kommet ut av bleiene!

Alle tre profilerte på grunn av sitt utseende (nei det er ikke NOE gæernt i å være vakker – ei heller blond - men det var liksom ikke det som var poenget her.) Har ikke unge jenter i dag andre kvinnelige forbilder? Ser også at neste kvinne ut er Astrid Lindgren – den kanskje beste barnebokforfatteren noensinne og kanskje BURDE hun ha fått nobelprisen etc etc – men som UNGDOMS-ikon? Hva ER gæernt med ungdommen nå til dags? Og de skal holde liv i meg når jeg går av med pensjon!

PS: jeg KUNNE også ha valgt å lese Bob Dylan av Stein Erik Lunde som er kommet ut samtidig med denne. Men valgte altså en prinsesse foran en av vår tids store musikkpersonligheter og mulig nobelpriskandidat. Og jeg som er republikaner og alt mulig! Hva HAR jeg å si til mitt forsvar. Litt sultefora på glamour, kanskje?

Og : apropos Bob Dylan: mye kan sikkert sies om min generasjon, men vi hadde IKKE de samme heltene som DATIDENS besteforeldre hadde i SIN ungdom!

Fra nå av skal vi drikke saft!

Den boka jeg elsket aller høyest som barn var Hvordan gikk det? Boken om Mymlen, Mummitrollet og lille My av Tove Jansson.

Her er mitt eksemplar; utslitt av kjærlighet. Ville neppe fått mye for denne boka i et antikvariat. Samma det, jeg selger den ALDRI! (Siden fortellingen til slutt ender opp i kjøkkenet fant jeg det litt naturlig å ta disse fotografiene på et kjøkken! Jeg bør vel rødmende innvende at fotografiene på INGEN måte yter originalbildene rettferdighet!! Å herreguuuuud, bare jeg ikke får gjengivelsespuritanistene på nakken!)

Tittelbladet er ikke særlig delikat, nei! Temmelig flekkete får man si. Men det ser ikke ut som at lille My bryr seg, i hvert fall.

Boka kom ut på norsk i 1957, på svensk i 1952 med tittelen Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mummitrollet och Lille My. Dette var forfatterens første mummibilledbok men før det hadde hun allerede gitt ut flere av de kjente mummitrollbøkene. Mens boka har kommet ut flere ganger på svensk, seinest i 2004, har den bare kommet ut en gang på norsk, i 1957. Med unntak av at den også finnes i Den store mummiboka (første gang utkommet i 2003) men da med en alvorlig mangel: den mangler hull! Ascehoug: dette er en synd og en skam! Boka har kommet ut på samtrykk flere ganger! Hadde det vært for mye forlangt at dere hadde slengt dere med!

Noe av det geniale med denne boka er jo akkurat hullene, som røper litt om hva som skjer på de neste sidene.
At "hullene var klippet av Aschehoug" - eller "asjehaug" som vi unga sa - var jo litt morsomt, her ser vi altså "Aschehoug" sjæl med saksa!


Boka begynner med at

”Et lite mummitroll gikk hjem
fra melkemannen klokken fem.
Det var et melkespann han bar,
men huff, så lang den veien var.
Og vinden pep og sukket der
i alle skogens mørke trær,
og snart kom skumringen, huff ja!
- HVA TROR DU AT DET HENDTE DA?

(Oversatt av André Bjerke)
Her ser vi faktisk litt av de TO neste oppslagene gjennom trærne. (Uff, da! Det har visst vært nødvendig å tejpe litt også!)

Et av de skumleste bildene i hele boka var av frøken Hespetre! Gå sin vei, HVEM VÅGER Å FORSTYRRE MEG!

Og etter mange farer - blandt annet er denne boka mitt første møte med hatifnattene - ender Mummitrollet, Mymlen og lille My i Mummimammas trygge hage. (Billedbeskrivelse for blinde: Vi ser mummimamma rense ripsbær i Mummipappas flosshatt, mummihuset, røde roser, våre helter som har overlevd all verdens farer. Og melkespannet. Fargene i dette oppslaget er holdt i gult og røtt og er en kontrast til de mørkere fargene ellers i boka. Blomsterbeddet er dekorert med sjell, slik Mummimamma pleier i bøkene. Kan jo legge til at forfatteren i følge Boel Westin; Tove Jansson Ord, bild, liv. (Schildts 2007) er inspirert av den franske maleren Henri Matisse. Ellers kan boka tolkes ... eller glem det, akkurat det er IKKE interessant i denne sammenhengen. Men jeg kan anbefale Westins murstein av en biografi!

Men melka er sur, mummitrollet fortviler, og da er det at

Mummimamma sa med kraft:
FRA NÅ AV VIL VI DRIKKE SAFT!!!

Å for en herlig replikk for oss unger som var oppvokst i 50 – åra!!! Jeg bebreider ingen men jeg ble tvunget til å drikke et glass melk hver dag fordi min mor var redd for at jeg ellers skulle bli undernært. Det var før youghurt og andre fancy melkeprodukter som finnes i butikken i dag. (Forresten kjøpte man ikke melk i dagligvarehandelen i 50 - åra, den ble levert på døra av melkemannen.)

Jeg oppfattet replikken som et opprør mot all snusfornuft! Heretter skal vi leve i sus og dus!
Og jippie! Hurra!(Det siste hullet er så lite at

lille My sa : VI MÅ BLI I DENNE BOKEN HER, FORDI
VI ER SÅ ALTFOR STORE, VI!!!!)

PS: Boka minner meg om The Night Kitchen (første gang 1979 iflg. wikipedia) av Maurice Sendak (aldri utgitt på norsk). Her befinner vi oss også i det varme, trygge kjøkkenet. Boka har også mange tolkningsmuligheter – og uuuups – boka er bannlyst i USA – men ingenting av dette skal vi komme inn på her.

PS 2: I dag finnes det utallige bildebøker om mummitrollet men det gidder jeg ikke å gå inn på nå! Det er BARE til å bli deprimert av!

PS 3 : En dag bør jeg nok sette meg ned å øve på litt mer elegant billedredigering!

PS 4: da skal jeg - i Tove Janssons ånd- fylle en drikkeflaske med saft og gi meg ut på en joggetur. Jeg regner med at dette blir en relativt farefri ferd gjennom Oslos Ytre Vest.

Og så har jeg lest noen barnebøker igjen

Først Verdens verste lærer av Petter Lidbeck. En ganske lettlest og ”veldreid” sak om en kontaktlærer som hater barn. Regner med at de fleste elever i løpet av sin skolegang kommer bort i noe liknende. Denne boka – handler om – forhåpentlig uten å røpe for mye nå, mobbeofrenes hevn. Eller de som er litt uttafor og ingen liker. Boka har en god moral, har humor og i det hele tatt en utmerket lettlest bok.

Cornelius Krutt, saken om Hopovic Junior av Kirsten Sonne Harild gadd jeg derimot ikke å lese ut. Er bare
SÅ
FED
UP
med alle småmorsomme, kvikke, liksomspennende, lesestimulerende bøker akkurat nå! Og det skulle pokkermeg ikke forundre meg om det kommer flere bøker om denne gøøøøørrrmorsomme figuren på norsk! Forfatteren er dansk og akkurat noen ny Fupz Aakeson er det jo ikke. Kan vel legge til at illustrasjonene matcher teksten.

Til slutt en norsk debutant. Albin Prek av Ingeborg Kringeland Hald handler om et alvorlig tema, asylsøkerbarn. Hun har altså ikke gjort det spesielt lett for seg med hensyn til temavalg. Når det er sagt som det heter, synes jeg hun kommer godt fra det. Boka er sober, redelig og med et lett og greit språk. Hovedpersonen Albin er 11 år, bosnier, ett år etter at han kom til Norge rømmer han fra mottaket fordi familien ( mor og to små søstre ) ikke får oppholdstillatelse og skal sendes tilbake. Vi får også flere tilbakeblikk på hva som skjedde med familien i Bosnia fra faren ble skutt foran øynene på sønnen, og vi får en liten smak av Bosnoia-krigens redsler. Her kan boka minne litt om en annen bok jeg nettopp har blogget om, nemlig En gang og Så av Morris Gleitzman. Denne når vel ikke helt opp til Gleitzmans nivå men pokker heller! Nå er det jo en stund siden det kom flyktninger akkurat fra Bosnia til Norge, kanskje det hadde gjort seg med et forklarende etterord. Og så KAN man kanskje innvende at boka slutter litt raskt og at løsningen blir litt lettvindt men så skal jo jeg alltid pukke på alt mulig også, da!

Haruki Murakami og jeg

Det er ikke mye jeg har til felles med den japanske forfatteren Haruki Murakami – bortsett fra en ting - vi er begge langdistanseløpere. OBS OBS : sikkert unødvendig å si men denne bloggposten er neppe interessant for andre enn de som selv driver med denne aktiviteten. Hvor mange av mine lesere som da gjenstår er litt usikkert, kanskje ingen. Så hvorfor skriver jeg den da? I grunnen et godt spørsmål.

Haruki (årsaken til at jeg bruker bare fornavnet er at vi idrettsfolk er på fornavn - OK akkurat det tok jeg fullstendig ut av lufta - men jeg tar sjansen på at det er i orden Haruki! Dessuten kan du antakelig ikke norsk!)

Haruki (født 1949 og altså 4 år eldre enn meg ) begynte å løpe da han var 33 år gammel, selv var jeg 36. Mens jeg brukte to år på å komme opp til halvmaratonnivå ( og aldri kom lengre) brukte Haruki bare ett år før han løp sin første maraton! Dette står det respekt av! Siden har han også drevet med trithaon (sykkel, svømming og løping). Mens jeg ga meg med mosjonsløp etter et lengre skadeavbrekk er Haruki så å si aldri vært utsatt for skade (!)

Ingen av oss har hatt noen helt sensasjonelle, oppsiktsvekkende resultater, men - hederlige. Harukis tider på maraton har stort sett pent holdt seg under 4 timer. Selv har jeg heller ikke direkte dumma meg ut, i den grad det er mulig å dumme seg ut i et mosjonsløp! Kan jo også ta med at verken Haruki eller jeg noensinne har brutt et løp!

Haruki er som meg i slutten av 50 – årene – eller fremdeles var da han skrev flere av artiklene i denne boka – oj- jeg har vist glemt å skrive hvilken bok jeg snakker om, det er altså den siste på norsk: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Og som meg har han spekulert en del på det å være i slutten av 50 – åra og begge har vi vel avfunnet oss med hmmm... vår skjebne! Vi finner oss i at vi blir treigere, bruker lengre tid på å innhente oss og for min egen del vil jeg si : jeg gjør pokker ikke en flue fortred.

”Dessuten er det noe smått komisk over det å bli eldre, og alt i alt kanskje ikke så ille som jeg hadde fryktet” S 36

Akkurat som meg likte ikke Haruki gym særlig godt (selv var jeg stort sett den dårligste i klassen) og

”når jeg ser hele skoleklasser som er ute og jogger i gymmen, synes jeg alltid synd på dem” skriver han. S 61

Vi er begge skjønt enige i at løping ikke er for alle og ingen av oss har noensinne anbefalt noen å begynne med løping.

Hva tenker vi på når vi løper? Haruki skriver at han bare unntaksvis har fått noen gode idéer til skrivinga under løping. Men som regel tenker han ikke på noen ting som er verdt å nevne og akkurat det gjelder i hvert fall meg! For Haruki gir løping ”dyrebar alenetid”. For meg gir løpinga frihet, et lite pustehull fra all verdens bekymringer og trivialiteter. Alene i min egen endorfinboble. Enkelt og ukomplisert. Ingen som stiller noen krave etc etc. Eller for igjen å si det med Haruki

”tenker jeg ikke på noe, jeg bare løper avgårde i mitt eget koselige, hjemmelagde vakuum, eksisterer i den etterlengtede stillheten”.

Tja, stillhet og stillhet - både Haruki og jeg løper med musikk i ørene. Hurakis favoritter er blant andre

• To album med Lovin’ Spoonful; Daydream og Hums of a Lovin Spoonful
• Carla Thomas
• Otis Redding
• Rolling Stones, f. eks Beggars Banquet
• Eric Clapton Reptile

Mens jeg for lengst har gått over til IPod bruker Haruki fremdeles minidiscspiller. Hæ! En japaner!

”I dag har de fleste Ipod men jeg sverger fortsatt til den gamle minidiskspilleren min, som jeg er vant til å bruke.... Jeg har ikke lyst til å blande data og musikk, ikke ennå i hvert fall. Det blir litt som å kombinere jobb eller vennskap med sex” s 32

Ikke helt uventet trekker han også noen sammenlikninger mellom løping og forfatterskap, og hva løpinga betyr for forfatterskapet etc. For mitt eget vedkommende: Har jeg blitt en bedre bibliotekar etter at jeg begynte å løpe? Ikke så lett å si, men neppe verre.

Så! Hvem er denne boka interessant for?

De som liker Haruki Murakami og er interessert i løping?
Definitivt!

De som liker Haruki Murakami men ikke er interessert i løping?
Tjaaa...?

De som ikke har noe forhold til Haruki Murakami og bare er interessert i løping?
Noe usikkert.

De som ikke har noe forhold Haruki Murakami og heller ikke er interessert i løping?
Neppe.

De som ikke LIKER Haruki Murakami og ikke er interessert i løping?
I hvert fall ikke!

De som mener at Haruki Murakami er overvurdert og ikke er interessert i løping?
Nix

(Og da har jeg vel fått fram de fleste varianter, glemte kanskje dem som mener at all sport er en barbarisk uting, og at de som bedriver den slags i hvert fall ikke trenger å plage andre med det, men nå tror jeg at bloggposten begynner å bli mer enn lang nok.)

Boka har forresten et forord av Frode Grytten som skriver litt om hvordan løping passer inn under den tradisjonelle forfattermyten etc etc. Nå er jo ikke Haruki den eneste forfatteren som løper - men det har jeg visst skrevet litt om før!

Ellers ser Haruki ut til å være en trivelig kar!

Boka er også utstyrt med bilder av forfatteren, som tydelig viser at han med åra har fått en velutviklet løpekropp. Selv kan jeg vel ikke akkurat skryte av det – men så løper jeg jo heller ikke like mange ganger i uka som Haruki – så jeg nøyer meg her med bare fjeset. (Det er jo heller ikke så lett å lage selvportretter av seg selv i helfigur og attpåtil løpende!)

”Langdistanseløpere har det samme uttrykket i ansiktet. Alle later til å gruble over noe der de løper. Det er ikke sikkert at de tenker på noe i det hele tatt, men det er det inntrykket man får"

Dette har vi et eksempel på her! (Nei, tankene mine får du ikke!)

Her legger jeg derimot alle kluter til for en gang for alle stoppe munnen på dem som mobber oss løpere med den evinnelige tjatringa om ”noen noensinne har sett en lykkelig jogger ”.

Til slutt kan vi jo spille Autumn in New York som Haruki blir minnet om hver gang han løper New York maraton, for eksempel Billie Holidays. (Kunne jo ha tatt den med Frank Sinatra også, men herregud da! )

Og så en sviske!

For ikke å få Sviskenes Venner på nakken flekser vi her til med Adam Faith som synger Message to Martha. Kanskje ikke så mye spilt i dag men vel verdt et gjenhør. Og til slutt slår vi oss løs med noen mer eggende rytmer, her i et forrykende sceneshow i duett med selveste Cliff Richaaaard!!

Vad fan håller man på med egentligen?

Etter å ha vært på bloggspot i akkurat 4 år i dag er det kanskje på tide å gjøre seg noen refleksjoner. Kunne jeg ikke funnet på noe smartere å foreta meg enn denne blogginga? Som

• vårrengjøring,
• julerengjøring,
• jogge lengre,
• trene mer,
• etc etc!

Tid for selvransaking.

De som er med:

• Elifrisvolds overjeg :
• Elislesebabbel :

- Elislesebabbel : Ja, nå har jeg jammenmeg vært fire år på blogspot, gitt! Og man kan vel si at jeg har vært temmelig produktiv! Bare i år er jeg oppe i ...

- Elifrisvolds overjeg : Ja, men hva ER nå vitsen egentlig. Du kunne vel ha brukt tida til nyttigere ting. For eksempel trenger jo vinduene en...

- Elislesebabbel : Ja, men det har jo vært ganske morsomt da. Og så vidt jeg har skjønt så ER det jo lesere innom og ...

- Elifrisvolds overjeg : Ja, gudene veit hvorfor! Hva slags interesse har folk av å lese om de bøkene akkurat DU har lest? Hva ER egentlig VITSEN med å anmelde bøker når folk bare kan google seg til haugevis med mer kvalifiserte anmeldelser på nettet. Hva er det DU kan som ikke andre kan bedre?

- Elislesebabbel : nei... altså... Jammen, tenk på barne- og ungdomslitteraturen da, som nesten ikke blir anmeldt i det hele tatt. Og BLIR den anmeldt så blir jo forsyne meg samme boka anmeldt både i Aftenposten og barnebokkritikk.no! Og alle var enige om at det var en god bok, liksom.

- Elifrisvolds overjeg : Ja ja! Men man kan jo ikke akkurat si at du går noe særlig i dybden, da. Og du har jo selv sagt at bibliotekarer ikke har noe som anmeldere å gjøre - hvis de da ikke i tillegg kan slenge noen universitetsfag i litteratur på bordet, og der har jo i hvert fall ikke DU noe å vise fram! Og den litteraturopplæringa du fikk på bibliotekskolen i Dælenenga var jo heller ikke mye å skryte ...

- Elislesebabbel : (mer og mer hektisk i løpet av denne replikken) nei, altså hør her, det er da for pokker meg forskjell på en litteraturANMELDELSE og en litteraturBLOGG! Ellers har jeg da ALDRI PÅSTÅTT at jeg har noe GREIE på det jeg skriver om!

- Elifrisvolds overjeg : (i en lettere foraktelig tone) Nei, men det er jo svært så maktpåliggende for deg å DEMONSTRERE akkurat DET for all verden, da!

- Elislesebabbel : ja, nå ER jo liksom en blogg et så kalt sosialt medium da, faktisk skal denne bloggen være et diskusjonsforum og det er ingen som har så åpent kommentarfelt som meg, de trenger jo ikke ordbekreftelse en gang, og dessuten...

- Elifrisvolds overjeg : (Ler foraktelig) Høh høh! Ja det er jo VOLDSOMT så mange kommentarer du får, da... UNNSKYLD meg altså, men kunne du ikke heller skrive om noe du HAR greie på da!

- Elislesebabbel : (Litt (høh ”litt”!!?) i fistel. ) Ja, men HERREGUUUD! Jeg HAR jo ikke greie på noen ting! Det er faktisk akkurat det som kjennetegner en bibliotekar, at vi ikke har greie på noe.... eller rettere sagt, vi veit littegrann om en HEL del! Og DESSUTEN (litt mer på offensiven, nå) skulle vi BARE snakke om ting man har så JÆVLA mye GREIE på så hadde jo hele demokratiet gått til helvete! Det ER MIN RETT å blogge om hva POKKER JEG VIL!!!

- Elifrisvolds overjeg : Og den språkføringen, din! Hvor mange ganger forekommer egentlig egentlig ordet ”pokker” i denne bloggen?

- Elislesebabbel : Kan du da for POKKER ikke slutte å hakke på ...

- Elifrisvolds overjeg : Kan du ikke PRØVE å være litt mer sofistikert DU SOM ALLE ANDRE!!! Ja, tenk for eksempel om du skulle søke deg en ny jobb en gang, og dine framtidige arbeidsgivere skulle finne på å google deg, ja, det var DEN jobbsøknaden ...

- Elislesebabbel : Åja, akkurat det er neppe noen stor risiko. Ingen arbeidsgiver med vettet i behold ville vel ansette noen som er over 50...

- Elifrisvolds overjeg : Og hva mener du med all den blogginga om hoppsport! Og ALT det andre kjerringvrøvlet om da du var ung i 60 – åra og 70 – åra! WHO cares! Og all den derre surrehuemusikkserien! Du gjør jo alt du KAN for å demonstrere for gud og hvermann hvor lite du følger med på dagens musikk!

- Elislesebabbel : Ja, men det er GØY å blogge! Er det FORBUDT å ha det morsomt også nå da!

- Elifrisvolds overjeg : nei, det er ikke forbudt å dumme seg ut heller! Antakelig er det en menneskerett. Men hva er vitsen! For ikke å snakke om alle de fæle bildene du legger ut av deg selv! Og ta alle de SYKE bisarre historiene om lus og larver og vampyrer og jeg veit ikke hva! Bare ta den gangen du gjorde mannen din til et insekt for eksempel. Det var jo til og med noen som trodde det var alvor! KAN du ikke PRØVE å vise LITT selvkritikk!! Jeg blir jo FLAU!

- Elislesebabbel : Det er jo bare uskyldig morro liksom...

- Elifrisvolds overjeg : USKYLDIG MORRO!? Og ta alt det derre fyllepreiket. MÅ du komme inn på den der gratis hvitvinen HVER gang du snakker om den årlige prisutdelinga i barne- og ungdomslitteratur! Du har da råd til å skaffe deg børsten selv, du framtrer jo som den reineste HEDONISTEN! Er ikke dette en LITTERATURBLOGG da?

- Elislesebabbel : JA, JA, JA! Jeg SKAL skjerpe meg heretter...

- Elifrisvolds overjeg : Høh! Tror det ikke før jeg ser det! Den impulskontrollen DIN er ikke mye å skryte av!

- Elislesebabbel : (Rødmer) Nei men heretter skal jeg være snill pike! Jeg lover! (... tror jeg...)

- Elifrisvolds overjeg : (Snøfter foraktelig!)

Get up, stand up!

Denne bloggposten er tilegnet kommunale bibliotekarer som for tida er i streik!

Get up, stand up!
Stand up for your right!
Dont give up to fight!

Struwwelpeter på norsk

I dag tok jeg meg en tur opp til Anne Kristin på Barnebokinstituttet for å se på 1889-utgaven som er den eldste norske utgaven Instituttet har av klassikeren Struwwelpeter, på norsk Buste-Peer eller Busteper. (Den aller eldste kom antakelig ut i 1858, i følge Norsk Bog - Fortegnelse. )

Som man ser er illustrasjonene ganske annerledes enn de på den forrige bloggposten. Kan dette være originalen, altså forfatterens egne opprinnelige? Illustrasjonene er håndkollorerte og hvilken underbetalt stakkar som har sittet bøyd over disse er ukjent.

Her ser dere Anne Kristin som stolt viser fram 1889 - utgaven. (Hvis noen har en fra 1858 liggende så kan dere vel tenke dere hvor glade de blir på barnebokinstituttet! )
Og her har vi Buste-Peer himself. Som det framgår litt mer primitiv i streken enn de to andre på denne bloggposten!
Her har vi Truls Stjernekiker (ikke med i min utgave) som faller ut i vannet. For de som vil gå mer i dybden : mer om Struwwelpeter kan dere finne i Fra Askepot til Asterix av Vibeke Stybe eller Historien om "Struwwelpeter" eller "Den Store Bastian" av samme forfatter. Eller bare spør Anne Kristin! Det ikke den damen veit om utgaver, illustrasjoner, parodier, Struwwelpeters beinstillinger (!) etc etc er ikke verdt å vite!

PS: Hvor mange utgaver som er kommet ut på norsk? I hvert fall 9.

Lystige historier og morsomme Billeder

Da jeg var barn besøkte vi alltid min bestefar på landet i sommerferien. I et gammelt framskap lå en billedbok som het Den store Bastian eller Vær lydig; Lystige Historier og morsomme Billeder for Børn imellom 3 – 6 år. Jubilæums-udgave. 1901.

Her har vi boka og som det skulle komme fram er den elsket i filler! Denne boka fylte meg med skrekkblandet fryd. En skikkelig grøsser!

Årsaken til at det ble laget en jubileumsutgave var fordi ”Bastian nu har opholdt sig i Danmark i 50 år – endogsaa godt maalt”. Originalen heter Struwwelpeter av Heinrich Hoffmann og kom ut for første gang i 1845. Min danske utgave er oversatt av Simon Simonsen. Men – og dette er jo ganske interessant – danskene trykket boka med nye illustrasjoner! Hvorfor? Kan det være på grunn av trykketeknikken? At det er lettere å trykke med nye illustrasjoner? Var det på grunn av rettighetene? Eller mente man at originalillustrasjonene ikke var gode nok? I følge dette nettstedet kjenner man ikke den danske illustratøren.

I "fortalen" til Jubilæumsudgaven påståes det at disse historiene ”forskrækker alldeles ikke disse smaa Tilhørere, som tager alt slig fra den fornøjelige Side” for deretter å sammenlikne elegant med folkeeventyrene som også kan være ganske drastiske. I vår tid kan vi vel innvende at de som fikk sin straff i eventyrene var troll, onde dronninger etc mens det i denne boka er barn som de unge leserne mer naturlig identifiserer seg med som lider temmelig brutale skjebner. Den opprinnelige boka er en parodi på samtidas moralistiske barnebøker men den ble nok ikke alltid oppfattet slik, verken av barn eller alle voksne.

Denne illustrasjonen er kun laget til jubileumsutgaven. (Hele gjengen danser rundt i ring, i midten dette verset:

Hvor smukt dog, Børn, I danse kan
med mig, den store Bastian! Jeg danser skjældenet, det er sandt;
men denne Fest bør gaa galant.
Halvtredsindstyve Aar i Træk
jeg Drenge dyppet har i Blæk;
i Dag vi alle fri os ta’er,
selv Mis og Kis er Jubilar.
I Morgen dukser jeg paa ny
enhver, som ikke vil sig dy.

Og hva gjør så disse slemme ungene?

• Noen ”drænge” mobber en neger på Vesterbro og som straff dypper den Store Bastian dem i blekk så de blir enda svartere enn negeren
• Sophie vrenger munnen foran speilet og ender opp med å bli slik
• Den slemme Fredrik er virkelig slem, ødelegger møbler og plager dyra man hunden tar en søt hevn,
• Hanne ville ha alt hun ser og til slutt havner hun på månen!
• Lille Mads ”var tyk og fed” men svært kresen og blir til slutt så tynn at han dør,
• Jette leker med fyrstikker og ender opp som en aksehaug,
• Når Sutteper suger på tommelen kommer ”skræderen” og gjør kort prosess,
• Rikke Slikemund ender til slutt opp med rød nese fordi hun ikke kan holde seg unna syltetøyet og andre godsaker,
• Rokke-Hans vipper på stolen og tar til slutt overbalanse så alt dekktøyet går i gulvet,
• Og til slutt har vi Struwwelpeter selv, som i min utgave heter Konrad.

(Kan jo også ta med at noen ( 3?) nye historier er lagt til i ”Den store Bastian” og en skal være fjernet.)

De fleste ”synder” – med et par unntak - bagateller i dag. Kanskje noe av gleden ved boka var at det alltid er noen unger som er verre enn en selv, eller at uansett hvordan det går så kan det ikke gå så gæernt som med ungene i boka. Altså rein terapi.

Merk også at den danske tittelen er Den store Bastian, altså etter han som straffer de slemme guttene, mens originaltittelen er oppkalt etter ”antihelten” Struwwelpeter. Og her har jeg en mistanke om at de danske utgiverne er mer opptatt av det reint oppdragende aspektet enn parodien. (I originalutgaven heter Den store Bastian Der Grosse Nikolas, altså det samme som julenissen, og da en helt annen enn dagens ”coca-cola-nisse”. ) Mitt eksemplar ble lest av og for barn som er vokst opp på bondelandet i nordre delen av Gudbrandsdalen. De ”børnene” (tysk (dansk) middelklasse) som boka omhandler må ha blitt oppfattet som ganske fjerne fra dem selv, kanskje litt eksotiske? Første gang boka kom ut på norsk skal være i 1858 med tittelen Buste-Peer, eller morsomme smaafortællinger og pudsige billeder. (Norsk Bog-Fortegnelse 1848 – 1865. Den norske Boghandlerforenings forlag Kristiania 1870.) Og da med de originale illustrasjonene. (Den norske utgaven kommer vi tilbake til i en egen bloggpost)

Selv er jeg jo 50-talls, fra en tid det heller ikke var noen selvfølge at barn kunne vise negative følelser, vise sinne, etc etc, og straff var en mer naturlig del av barneoppdragelsen enn i dag. Siden kom Anne-Cath Vestly og enda seinere bøker som Jeg er så sinna at jeg nesten ikke vet hva jeg gjør av svenske Gunilla Frisén. (1975, boka har vært fast innslag på flere pensumlister i barnelitteratur) . Dagens Rampete Robin er jo ikke mindre rampete enn ungene i Hoffmanns bok men nå morer forfatteren seg sammen med de unge leseren og moralen er (heldigvis ) fraværende. Hvordan dagens barn ville ha tatt i mot Hoffmanns bok har jeg ærlig talt ikke peiling på men noen ”klassikere” trenger de da heller ikke utsettes for! Et annet eksempel er joforpokkermeg denne!



Hvorfor er det den danske utgaven mine ”forfedre” (etter signaturen å dømme tror jeg det står Sylfest, som er broren til min bestefar) fikk til jul i 1901 og ikke den norske som også eksisterte på denne tida? Tilfeldigheter? Det kan være omreisende handelsmenn som bare hadde denne ene utgaven. Hvis det eksisterte bokhandlere i Øvre Ottadalen den gangen er det heller ikke sikkert at de hadde begge utgaver. Kanskje de ikke en gang visste at det fantes en norsk, hvorfor skulle bokhandlere den gangen være mer kunnskapsrike enn dagens? Eller kanskje den danske var billigere, eller kan det rett og slett være at kjøperen synes at den danske utgaven hadde bedre tegninger? Dette får jeg antakelig aldri vite.

Her er den originale ( det vil si ikke den helt opprinnelige illustrert av forfatteren selv) Struwwel-Peter. (Med langt bustete hår, lange negler etc)

Konrad i " Jubilæumsudgaven"; på begge bildene for sikkerhets skyld med kam og saks for muligens å understreke budskapet


Sutteper i originalen og "refseren" som gjør kort prosess med saksa når "synderen" suger på tommelen. (Alt VAR virkelig ikke så mye bedre før!)

Sutteper i min bok. (Personlig synes jeg nok at de "nye" illustrasjonene av den antakelig ukjente illustratøren er vel så elegante i streken.

Her den ulykkelige Jette i originalen som altså ender opp som en askehaug fordi hun ikke er forsiktig med fyrstikker

Og Jette i den danske utgaven. Det ser ut som at den ukjente illustratøren ikke har hatt helt taket på å tegne barn, etter proposjonene å dømme ser Jette her ganske voksen ut. Legg også merke til de to kattene som gråter sine modige tårer over aksehaugen, på begge illustrasjonene! Flere illustrasjoner fra den tyske ( og antakelig mest kjente) utgaven her.

PS : de som vil gå til bunns i alle de "utallige" utgaver om denne klassikeren anbefaler jeg å ta en tur på Norsk barnebokinstitutt. Her er så mange detaljer at det reint kan svimle for en.

PS 2 : takk til Anne Kristin på instituttet for all hjelp! (Håper inderlig ikke at jeg har skrevet for mye feil i denne bloggposten får jeg nok med Anne Kristin å gjøre! )

PS 3 : denne bloggposten bør lese med andakt. Det var egentlig en helvetes masse jobb med å legge den ut. (Men nå bør jeg nok skynde meg å vaske munnen min før Den Store Bastian tar meg!)