På tide å dra i gang bloggen igjen kanskje...

Jula er over og snart må man kaste seg over vårens barne- og ungdomsbøker. Jeg har tidligere skrevet et blogginnlegg om barne- og ungdomsbibliotekarens leseplikt, men siden det er en stund siden kan jeg kanskje gjøre det på nytt nå.

I 2014 har jeg altså lest den nette sum av 93 barne- og ungdomsbøker. Med andre ord, nesten 2 i uka. Og så kan man jo trekke fra ferier, da jeg faktisk TAR meg ferie og bare leser de bøkene jeg helst vil lese. Og vi i den presenile alderen har jo ganske brukbart med ferie, og i år får jeg 8 dager til.

1. Og hvorfor er jeg slik en idiot som leser alle disse barne- og ungdomsbøkene på fritida mi, uten at noen takker meg for det?
2. Og attpåtil tar meg tid til å blogge om ( noen av) dem?
3. Hvordan bevarer jeg humøret?
4. Og serriøst: leser jeg alle bøkene like grundig?

1
Til det første spørsmålet kan jeg svare at jeg har vært i denne bransjen siden – hold dere godt fast – 1979. For å kunne gjøre en skikkelig jobb fant jeg raskt ut at jeg måtte lese meg opp – og det får man bare ikke tid til på jobb. Du trenger bokkunnskap

• når du skal boksnakke til klassebesøket
• når mer eller mindre desperate mødre kommer på biblioteket for å låne bøker til sin lesevegrende sønn og faktisk forventer at vi har lest bøkene.
• når det kommer en låner som ( dette gjelder både barn og voksne) spør etter bøker de verken husker forfatter eller tittel på – og knapt nok hva de handler om.
• Og ikke minst og det viktigste av alt : når ungene selv kommer for å få anbefalt en god bok, og man helst skal finne rett bok til rett person.

Der jeg jobber nå ( på NLB) kan vi bare produsere et begrenset utvalg barne- og ungdomsbøker ( i underkant av 200 lydbøker i året hvis noen lurer). Da må vi prioritere innefor de rammer og forpliktelser vi har. Vi kan heller ikke basere oss på K-fondbøkene som andre bibliotek tross alt kan. Derfor bør vi helst lese (i hvert fall de fleste) bøkene før vi setter dem i produksjon. Og som alle veit står det dårlig til med anmeldelser av barne- og ungdomsbøker, både hva kvalitet og kvantitet angår. (Heldigvis er det mange fortsettelsesbøker, og har vi først bestemt oss for den første i en serie må vi jo produsere resten også. Serier kveler bokbudsjettet, men du slipper unna med litt mindre hjemmelesing.)

2
Men hvorfor gidder jeg å være en slik fagidiot at jeg tar meg tid til å omtale dem på herværende blogg? (Faktisk er det ganske tidkrevende, selv om det kanskje ikke virker sånn.) Dette attpå til på min fritid og uten å motta 5 flate øre? Ja, det har jeg fankernmeg lurt på selv også.

3
Lesetid har vært diskutert så lenge jeg har vært i dette yrket. Det har også blitt tatt opp i fagforeninger, og for noen år siden på BFs landsmøte. Men jeg tror ikke at dette er riktig forum. Det ble da også grundig bekreftet under debatten som fulgte.

Det var ikke før jeg begynte på NLB at jeg fikk skikkelig anerkjennelse for fritidslesinga. (Det måtte faktisk en økonomutdannet sjef til for å få til en fast lesedag i måneden. Og siden min månedlige lesing overskrider mer enn en arbeidsdag kan jeg med god samvittighet ta fri den dagen, og gjøre noe helt annet.) Selv om lesedagen altså ikke dekker opp for all pliktlesingen hjelper det på humøret. Jeg har full forståelse for bibliotekarer som ikke vil lese så mange barne- og ungdomsbøker på fritida si som jeg har gjort, men tror det blir vanskeligere å gjøre en god jobb uten den bokkunnskapen.

Prisen å betale er at mye av lesegleden blir ødelagt, lesing blir et kors å bære og ikke den nytelsen den burde være. Jeg får håpe at jeg får min lønn i himmelen slik en tidligere sjef lovte meg. Med et bibliotek fullt av alle de bøkene jeg aldri fikk tid til å lese i dette livet. (Nei da, jeg bare tuller. Det skjønte vel alle.)

I juleferien har jeg som vanlig lest flere voksenbøker, og det har vært en sann fryd. Jeg har lest julas Dickens ( To byer, ikke den beste av Dickens men kan sikkert få nytte av det på en lesequiz en gang) og jeg har lest norsk samtidslitteratur. Jeg har hamstret svenske bøker på den årlige Göteborgturen, og som vanlig blir det liggende en bråte bøker jeg ikke aner når jeg får lest før vårens barne- og ungdomsbøker trenger seg på.

Her er en bokhylle som snart kommer til å fylles med årets nye barne- og ungdomsbøker, nå jomfruelig tom.

4
Til det fjerde spørsmålet: hvor grundig leser jeg bøkene, er det vel bare å svare at jeg har blitt en dreven ”skummer”.

Men nå folkens er det bare 5 år og noen måneder til jeg går av med pensjon. Og da skal jeg love dere at jeg kommer til å lese alt mulig annet enn barnebøker! Hvis jeg er så heldig at jeg beholder vettet og forstanden så lenge.

PS : Om jeg ikke har NOEN glede av all den barne- og ungdomslitterauren jeg leser? Jo, i rettferdighets navn; når jeg ser på lista over de 93 bøkene jeg har lest i år har rundt 20 % av dem vært gode leseopplevelser. Heldigvis.

”Håper på svar”

Selv om jeg har gitt klar beskjed på bloggens forside om at jeg ikke kan hjelpe folk med skoleoppgaver fikk jeg her om dagen en kommentar på en bloggpost. Avsenderen var lettere desperat.

”Hei,
jeg skal analysere boka ''fuglevarsel'' av David Almond..
Kunne du vær så snill og hjulpet meg litt med dette?
Håper du bare kan kommentere tilbake på dette innlegget eller publisere et innlegg om det..
håper på svar så fort som mulig.. trenger det til torsdagen :) ”

(Kan jo legge til at kommentaren kom på mandag. Joa. Man kan jo prøve seg, ha ha! )

Og hva svarte jeg?

”Sorry! Du må nok gjøre leksa di sjæl!”

Litt overlegent kanskje, men det er da ikke verre for dagens skoleelever enn det var for oss. (Ikke hadde jeg mye å bidra med heller siden det er en god stund siden jeg leste denne boka.) Men – Fuglevarsel er en usedvanlig god bok. Håper den anonyme optimisten er enig.

Lærere som måtte lese dette: denne boka fortjener ærlig talt bedre enn at en stakkars ungdomsskoleelev skal få ødelagt en god leseopplevelse med forpliktende ”analyse” - skriving etterpå. Gi heller elevene nok tid til å nyte litteraturen på sine egne premisser. Utfordre dem gjerne, men ikke ta fra dem lesegleden!

PS
Lurer også litt på om de to som googlet "la stå handlinga arnt birkedal" fikk noe ut av DEN bloggposten, eller om de måtte bite i gresset og lese boka sjæl. Hæ hæ hæ!

Og når vi først er inne på bloggstatistikk kan jeg opplyse om at lesere fra Franrike topper ukesstatistikken med intet mindre enn 381 treff. Månedens store hit er denne bloggposten om Victor Hugo. Den har faktisk svinget seg opp til å bli min mest populære blogpost noensinne! Kanskje ikke det mest banebrytende som er skrevet om denne store forfatteren, men skikkelig smigrende, da gitt! Qu'est-ce qui se passe, La France?

Til slutt et bilde av Victor Hugo. Også han klør seg uforstående i huet.

Det hender at jeg diskuterer litteratur

med venner og bekjente også i den virkelig verden. (Neppe noen stor bombe!) Her om dagen fortalte en venninne meg hvor mye Mea Culpa av Anne Holt hadde betydd for henne. Herregud sa jeg, den boka var jo såååå dårlig. (Som kanskje noen husker ble boka nulla av kulturrådet og akkurat det ble det et helsikes leven av. Det kan sikkert diskuteres om boka var SÅ dårlig for som alle veit er det mye som passerer innkjøpsordningas ganske vide nåløye). Da ble min venninne temmelig irritert og det skjønner jeg jo ærlig talt! Noen ganger KAN man holde kjeft. I den situasjonen hun var i da hun leste den var det en viktig bok for henne.

Her utdrag fra en mail min tidligere kjære kollega Silje sendte meg i vinter (Hei, Silje!)

” Kjenner jeg er litt lei av å hele bare tida vurdere hvor "bra" noe er. Noen bøker kan være interessante uten å være så innmari bra, og ikke minst motsatt!” .

Og det er i sannhet sanne ord. (Øhhhhmmmm... )

Villskudd av Gudmund Vindland var en svært viktig bok da den kom ut (første gang i 1979). Boka vakte stor oppsikt og ble lest av ”alle”. ”Alle” snakket om den og den fikk stor betydning for mange. Selvfølgelig ikke minst for alle landets homofile. Boka er på ingen måte noe litterært mesterverk. Den ble første gang gitt ut på et lite ”amatørforlag”; Forfatterforlaget og hadde sikkert stått seg på litt hardere konsulentmotstand... eller ... stopp en halv! ER det så sikkert? KANSKJE noe av sjarmen og det umiddelbare da hadde forsvunnet? Siden har det jo som kjent ikke gått så bra med forfatteren men ingen kan ta fra ham at det var HAN som skrev ”den store norske homoboka” gjennom tidene.

For en god stund siden leste jeg en bok av Ingar Knudsten som heter Ensomheten er en sang. (Gyldendal 2008). Boka hadde irriterende ”skjønnhetsfeil” men det han skrev om sine egne opplevelser som tuberkulosepasient i femtiåra (?) var gripende. Jeg har nettopp blogget om Det sorte gull av Olav Såtvedt. Heller ikke den verken banebrytende eller av oppsiktsvekkende litterær kvalitet men et hederlig forsøk på å formidle viktig historisk stoff for ungdommen.

Så over til et par svenske forfattere. Björn Ranelid er en svært engasjert forfatter som skriver ”med hjertet” og kanskje kommer dette noe i veien for det reint litterære. Kanskje han kunne hatt godt å ”bli holdt litt i øra” av konsulenten. Men – bøkene er engasjerte og interessante – og det er lett å la seg rive med – selv om det noen ganger kan tippe litt over. Et eksempel er boka David Puma och drotting Silvia som er en særdeles engasjert skildring av den flerkulturelle bydelen Rinkeby utenfor Stockholm.

Til slutt vil jeg igjen slå et slag for den svenske syndikalisten, muslimen og forfatteren Torbjörn Säfve. Mens to av Ranelids bøker er oversatt til norsk er ingen av Säfves oversatt. Min favoritt er muligens Gorilla. Veldig ( altfor) mye av forfatteren selv er lagt inn i personen men likevel svært interessant (i hvert fall for oss gamle raddiser) om en bokser som har eksistert "i virkeligheten" , og om det amerikanske samfunnet i 1920-40 –åra, om de svartes kår og om indianere. Men litterært sett ingen ”höjdare”. Han kommer aldri til å få Nordisk råds litteraturpris for å si det slik.

Jeg kunne sikkert ha tatt med haugevis av flere bøker men dette holder kanskje.

Til slutt en takk til Silje som minnet meg om noe som jeg egentlig visste men burde ha vært mer oppmerksom på, noe jeg da også er blitt!

Nye forsetter

Påska er over og det er på tide å lese litt barne- og ungdomsbøker igjen. Bunken står formelig og hopper på nattbordet! Som de som har fulgt med på denne bloggen en stund sikkert har oppdaget, noen ganger kan de bøkene jeg blogger om få særdeles dårlig omtale, på grensa til slakt. Og det er jeg i min fulle rett til å gjøre (slakte) i ytringsfrihetens navn.

Men – det er sikkert ikke så lett å skrive bok. Og man må jo regne av at forfatter og forlag har et genuint ønske eller i hvert fall forhåpninger om å levere godt håndverk. Bortsett fra en forfatter som faktisk er i mot bøker med ”litterær kvalitet”. Noe han har blitt innvilget 3 sider av siste Bok og Bibliotek til å fortelle oss.

Så heretter har jeg fromme forsetter om - i tråd med det noe forslitte ordtaket ”alle gode ting er tre” – å prøve å finne minst tre gode ting å si om hver bok jeg blogger om. Minst tre ting! Det er det minste jeg kan gjøre. May the force be with me!

PS: nei jeg har ikke nattbord. Men en hylle. Men det var ikke akkurat det som var det esensielle nå. Hvis jeg en gang skulle bli spurt hvilke bøker jeg har på nattbordet mitt skal i hvert fall ikke jeg behøve å dumme meg ut. Eller spør meg hva jeg har i veska!

PS 2 : Egentlig har jeg ikke veske. Jeg går med sekk. Og jeg har alltid minst en bok med meg.

PS 3: Det hadde Emma Goldman også. Minst en bok. I tilfelle hun skulle bli arrestert. Sannsynligheten for akkurat det er vel noe mindre i mitt tilfelle.

PS 4 : Lurer litt på hvilke bøker Emma Goldman hadde i veska si? Neppe mer eller mindre gode barne- og ungdomsbøker. Hadde hun bare politisk litteratur eller foretrakk hun å lese skjønnlitteratur når hun satt i arresten?

PS 5 : Leste hun høyt for sine medfanger? Slik som førstereisegutten i romanen Den siste viking av Johan Bojer måtte gjøre. Han hadde vært på et bibliotek for første gang i sitt liv og hadde tenkt å sitte for seg selv og kose seg med ”fangsten”. Men den gang ei. Han måtte værsågod å lese høyt for resten av mannskapet. Bjørnstjerne Bjørnson så vidt jeg husker. Den siste viking står for resten på min liste over bøker jeg skal lese om igjen en gang. Tror ikke at jeg skal få problemer med å finne ”minst tre gode ting” å si om den boka.

PS 6 : Andre fine skildringer av høytlesning kan man finne i Det mørke lyset av Mette Newth. Her leser Tora høyt for de andre spedalske på St. Jørgens Hospital i Bergen under første halvdel av 1800-tallet. Så vidt jeg husker var det blant annet fra Gullivers reiser.

PS 7 : Og apropos høytlesning : regner med at noen vil trekke fram Cornelia Funkes triologi (wikipedia : på tide å oppdatere)også. Ser ut som at filmen basert på den første boka ikke har helt vellykka. Men slik er det jo (nesten) alltid : boka er bedre!

PS 8 : Prøver å lure fram noen andre skildringer av høytlesningens magi fra underbevisstheten men kommer ikke på noen akkurat nå! Noen andre som gjør?

PS 9 : tilbake til det denne bloggposten egentlig handler om : 3 gode forsetter, eller rettere sagt forsettet om å finne minst 3 gode ting å si bøkene jeg blogger om. Første bok blir denne. Den forrige boka av samme forfatter klarte jeg ikke å skrive noe fornuftig om. Bedre lykke denne gang altså! Skal bare lese den først.

Retten til ikke å lese

Blir man lykkeligere av å lese bøker?
Spør Tonita i denne bloggposten og som det kommer fram av spørreundersøkelsen er det et rungende flertall for ja. Posten fikk mange kommentarer og jeg klarte jo heller ikke å la være å slenge med leppa eller skal vi heller si tastaturet.

Og jo da! Jammen kan jeg føle sann lykke (sann lykke - hva er da usann lykke? Eller sann ulykke? Eller usann ulykke! ) hvis jeg har en god bok for hånda og attpå til tid til å lese den. Å tilbringe kvelden eller helga i et spennende litterært univers er en sann glede. Å forsvinne inn i boka , tapt for all verden! Synke ned i ... ja det holder kanskje.

Og ville vel heller dø enn å bli fratatt muligheten til å lese akkurat hva jeg vil, når som helst, hvor som helst (eller det siste kan man jo ikke men dere skjønner sikkert poenget).

”Gi mitt barn lesehunger, det ber jeg om med brennende hjerte” sier Astrid Lindgren i dette vakre diktet. (Kanskje litt oppbrukt men det er da jammen ikke Astrids skyld!) Men jeg mener altså at hvis barnet ikke er blitt forsynt med denne egenskapen, så kan barnet likevel få et flott liv. Det kan likevel bli et helt prima barn.

Og det går an å ha en god barndom selv uten noe særlig høytlesning i heimen. Det er liksom ikke det det kommer an på. Kvaliteten på barndommen avhenger ikke av hvor mange bøker man er blitt lest høyt for for å si det sånn.

Og apropos det for resten : Jeg har sett flere eksempler på at folk som ikke er oppvokst med bøker og eventyr hjemme har fått et vel så sterkt forhold til litteraturen som de som kommer fra hjem møblert med bokhyller. Det virker faktisk som at noen får et enda sterkere forhold til litteratur enn de som er drilla fra hjemmet.

Og så har jeg jo opplevd noen bibliotekarkolleger som med gråten i halsen (jadajada jeg overdriver nå) som beklager seg over sine sønner som ikke liker å lese selv om mor har lest sååååå mye for dem. (Utakknemlige beist av noen guttevalper!!!)

Nå er jo alle svært opptatt av at gutter skal lese mer bøker, det er liksom det viktigste av alt, og da er det jo så fryktelig dumt at det er så mange damer som holder på med bøker akkurat som om gutter ville lest mer hvis damer slutta å lese bøker! Men dette har jeg jo blogget om til kjedsommelig før.

Tilbake til dagens spørsmål : blir man lykkeligere av å lese bøker?

Min påstand er at det er fullt mulig å leve et godt liv uten bøker. Det er ikke grenser for hva man kan fylle et liv med utenom lesning.

Og man kan være et godt menneske uten å lese bøker. Og et klokt menneske. Og – et lykkelig menneske.

Men - alle bør få vite hva de forkaster før de velger bort boka. Og der har skolen en viktig oppgave men da var jeg egentlig inne på et nytt tema.

Nok for i dag. Nå skal jeg lese om en adoptert jente som vokser opp i et religiøst hjem og som ”oppdager uortodokse sider ved sin seksualitet” for å sitere vaskeseddelen. Noen som gjetter hvilken bok dette er?

PS: en ting til forresten. Apropos disse lesevegrende gutta. Var for noen år siden på denne skolen for å snakke om bøker for barn og foreldre i 5 klasse. (Gammel modell, før R97). Lærerne var bekymra for at guttene ikke leste må vite. Da jeg kom ble jeg nærmest overfalt av alle jentene som kommenterte bøkene jeg hadde tatt med og mange hadde jo lest de fleste før. Ja, hva gir dere meg! Her skulle altså jentene (og deres foreldre) sette av en hel kveld fordi gutta ikke leser bøker??!! Og altså når jentene blir eldre opplever de bare å bli mobba fordi damer som leser bøker skremmer gutta fra å lese på grunn av alle damene som leser og alle damene som er bibliotekarer og alle damene som sitter i forlagene og alle damene etc etc

PS 2 :En dame (eller en sjelden gang en mann) med to fulle bæreposer med bøker. Gjett hva det er? Jepp! En bibliotekar i kjømda som skal ha ”booktalk”

PS 3 : Vi må også tåle at lesning er noe som går i perioder, og ikke gå helt fra skaftet hvis ungdommen slutter å lese bøker i noen år.

PS 4 : Traff for resten en rørlegger for mange år siden som sa at han hadde fått mer sans for å lese etter at han ble voksen og ikke lenger ble tvunget til å lese av skolen.

PS 5 : Og apropos rørleggere: En regning på 3390 kroner for å skifte ut to radiatorkraner!!??? Ikke veit jeg hvor mye rørleggere leser, men penger tjener de! Hvor lykkelige de er, er jo en annen sak. Grådiggriser!

PS 6 : "Retten til ikke å lese" er en litt dustete heading. Bare det å skrive "retten" skulle jo tilsi at dette ( å ha rett til ikke å lese) i det hele tatt er gjenstand for diskusjon og at det ikke er en selvfølgelighet at folk selv må få bestemme om de skal lese bøker eller bruke livet på noe annet. Akkurat som retten til å spise karameller for eksempel. Egentlig litt meningsløst!

Litteraturens gleder og sorger 2

Den forrige bloggposten ble skrevet inspirert av en blogpost på Leselamas utmerkede blogg.

”Hvorfor tar jeg meg nær av at hun ikke liker bøkene jeg synes er verdens flotteste?”

Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg klarte å svare på spørsmålet hennes. Så nå gjør jeg et nytt forsøk.

En ting er sikkert. Litteratur er følsomme greier. Og det burde i hvert fall være god reklame for boka og gi kred til forfatteren hvis leseren får et så tett eierforhold til boka hans/ hennes at han /hun er villig til å blø for den.

Alle må få si hva de vil om en bok. (Herregud vi lever da i et fritt land)
Det er også lov å bli sint, sur og fornærma.

MEN:
Jeg har en klar regel: Hvis jeg snakker om bøker med unge mennesker (På barneskole, ungdomsskole og videregående - nivå) skal man være ydmyk. Man overkjører ikke en 18-åring og kritiserer ikke favorittforfatteren. (Fy!)

Og når unga spør deg hva du synes om Hardy-bøkene, frøken Detektiv etc (”de er jo sååååå gode”) så finner du en diplomatisk og klok måte å svare på.

(Man trenger jo heller ikke si hva man mener til gamle kjerringer som synes at Cathrin Cookson er noe av det beste som er skrevet).

Som blogger kan man også risikere å tråkke noen på tærne. Jeg veit jeg har kritisert bøker som noen av mine lesere har satt stor pris på. Bare syng ut i kommentarfeltet! Jeg tåler det meste!

Sorry Leselama. Jeg gir opp! Jeg aner ikke hvorfor. Jeg aner heller ikke hvorfor noen bare elsker litteratur mens andre mener de lever et lykkelig liv uten.

Jeg aner ikke hva det er med litteraturen som får noen til å glemme både tid og rom. (Altså hvis boka er god nok). Noen mysterier må man kanskje bare godta.

Litteraturens gleder og sorger

Hva gjør du hvis noen kritiserer yndlingsboka di?

• Blir du
• lei deg?
• såra?
• sint ?
• forbannet?

Begynne å lure på om det er deg det er noe gæernt med?

• Tvile på din litterære kompetanse?
• Gå inn i en dyp depresjon?
• Slutte å lese bøker?
• Begynne på spille poker på nettet og spille deg fra gård og grunn?
• Ender opp uten bolig, hjem, kjæreste, familie, jobb?
• (Et trist liv)

Eller tar du den mer offensive varianten:

• ”Hva slags idiot er det jeg har med å gjøre”
• ”Hakke særlig greie på litteratur den dama/ gutten/ der nei”
• ”Herregud og hun/ han mener han er intellektuell”
• ”Ett eller annet gæernt med barndommen, kanskje?”

Eller begynner du å krangle så fillene fyker for så å skilles som uvenner:

• Ingen pils etter jobben lengre. (Slik går det når man sier at Serien om Arn av Jan Guillot i beste fall er god underholdningslitteratur)
• Frosset ut fra syklubben. (Skikkelig kjedelig å hekle grytekluter hjemme hos seg sjæl. Slik går det når man sier at Elstad er triviallitteratur)
• Ingen invitasjon til lutefisklaget denne jula nei. (Drittrist å spise lutfisken med akkevittflaska som eneste selskap. Slik går det når man sier at Solstad er oppskrytt!)
• Ble ikke invitert til 50-årsfeiringa likevel. (Drittrist å sitte foran TV-en når man går glipp av en morsom fest. Og så kan man jo sitte der med den idiotiske designvinopptrekkeren som man trenger ingeniørutdanning for å skjønne bæra av. Sånn går det når man MÅTTE si at Zadie Smith var på linje med rein såpelitteratur)

Eller diskuterer du høflig men tenker ditt:

• ”Det var jammen et interessant innspill” (Men du tenker ”snakker om kunst og litteratur men grunn som en sølepytt”)
• ”Ja du kan jo si det slik også” (Men tenker ”haha for noe helvetes pisspreik”)
• ”Ja du er sikkert inne på noe der” (Og tenker ”stakkars noen burde fortelle henne hvor dum hun er”)
• ”Ja det var en interessant innfallsvinkel” (”later som hun har greie på det altså, h’akke skjønt en dritt” )

Eller prøver du å diskutere saklig :

• ”interessant tolkning av boka du kommer med der”
• ”nei, sammenliknet med den forfatteren men altså ...”
• ”ja, den vinklinga tenkte jeg jo ikke på i det hele tatt, jammen skal jeg lese boka på nytt”
• ”vet du hva, nå ser jeg på boka med helt andre øyne”
• etc

Og skilles altså som venner?

Jeg regner med at alternativene avhenger av humør, dagsform og kommende lutefisksesong.
Takk til leselama som inspirerte meg til å skrive denne blogposten.

Waiting for the summer rain

En gang da jeg jobbet her kom en jente fra denne skolen og spurte om vi hadde bøker i denne serien. Hun hadde vært på sommerferie hos bestemor og der hadde hun funnet en bok i serien.

• Var det på Sørlandet?
• I et stort hvitt Sørlandshus?
• Regnet det?
• Var det oppe på loftet jentungen fant disse bøkene?
• Satt hun der forslukt i boka mens regnet trommet på taket?
• Dette får vi aldri vite.

Men bøkene hadde vi! I magasinet. Og jenta snudde godstolen med ryggen mot avdelinga og med nesa i boka var hun borte for denne verden.

Og nå kommer jeg endelig til poenget.Dette er en typisk bok som tida har løpt i fra. Som ikke hører hjemme på bibliotekhylla og knapt nok i magasinet. De litt sånn fare out bøkene.

Men først en liste over bøker som fremdeles forsvarer sin plass på hylla.

• Anne og Emely-bøkene
• Nybyggerbøkene av Laura Ingalls Wilder. Glem denne TV-serien!!! Norge har ikke oversatt den siste boka i serien og det er en skam og skandale!
• Denne boka også. Men her er jeg mer i tvil.
• Ja jeg gidder nå ikke å ramse opp all verdens bøker heller men disse bøkene er nå fremdels morsomme, da! Nei noen utviklingsroman er det ikke akkurat.
• Men hva med Sidsel Sidserk??? Alt for mange "sånne" bøker på hylla vil nok skremme vekk unga. Rasmus Løland? Og denne karen for den delen! (Er dette fremdeles en diskusjon blant barnebibliotekarer?)

Bøker som bør parkeres i magasinet for godt:

• Anniken Prestegaren av Dickens Zwilgmeyer. Ikke var hun vakker og svært beskjeden men hun hadde et hjerte av gull. Og så endte det jo ganske trist. En skjønn bok som fremdeles beveger men altså litt avlegs. Men som sikkert ville blitt elsket av mange ”unge piker” også i dag. Kan jo ta med Inger Johanne-bøkene i samme slengen.
• Og fremdeles er det de som elsker denne boka. Ikke helt up to date i dag, nei! ”Pollyanna” er jo også blitt et eget begrep i dag.
• Barbra Ring: herregud! Slipp nå ikke dette løs på unga da! Selv om hun var en aldri så fremragende barneskildrer.
• En av mine sterkeste litterære opplevelser som barn var denne boka. Det var første gangen jeg ble introdusert for ondskapen. Antakelig en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Men nå har tida så avgjort løpt i fra den. Selv om denne forkortede norske barneutgaven er mindre rasistisk enn den opprinnelige utgaven.Og selv om forfatteren hadde de beste intensjoner var hun uunngåelig barn av sin tid og boka er ikke uten rasistiske undertoner. For å si det mildt. Det er ikke uten grunn at Uncle Tom var/ er et skjellsord blant svarte aktivister i USA.
• Og så var det jo disse bøkene da. Som Gyldendal ga ut på nytt i forbindelse med bryllupet. Attegåran!

Og nå kommer jeg til nok et poeng. (To poeng i samme bloggpost! Slå den!) Alle barn burde ha tilgang til et loft hvor de finner disse avlegse gammeldagse utdaterte bøkene. Parolen må bli: unga ut i magasinene!

PS: For vi KAN bare ikke ha dem framme på hylla!
PS 2: Stilig dame denne fru L.M.Montgomery!
PS 3: Stompa hadde en revival i 90-åra: Gud så stygge omslag! Bøkene skal være de gamle gode gule de! Får vel ta med denne Stompa-nostalgiske sida.
PS 4: Hvis du mener at jeg angriper noen av din barnsoms yndlingsbøker så les dem på nytt igjen!
PS 5 : Her et moderert alternativ til å slippe unga ut i selveste Magasinet. (Grøss og gru, ja!) Lag en bestemors loft-avdeling i biblioteket. Med lydeffekter? Nei forresten : ikke bare regnværslyder. Det ER lov å sitte inne å lese i all slags vær. En ide for nye Deichman? Idéen er i hvert fall gratis!
PS 6: En gang hadde vi en utstilling på barneavdelingen med gamle ungpikebøker. Svært populært!
PS 7: Apropos Mette Marit- bøkene. Revivalen ble aldri noen suksess på Deichman i hvert fall. Annerledes på landet kanskje...
PS 8: i en ikke alltfor fjern fortid hadde bøker av afrokamerikanere emneordet negerlitteratur i kortkatalogen på bibliotekene. (Eller var det bare Deichman?)
PS 9 : Takk til Tonita som inspirerte meg til å skrive denne bloggposten.

Burde jeg ikke gi meg nå???

Hvis noen lurer på om jeg er blitt helt manisk hva blogging angår kan jeg bare vise til værmeldinga. Men nå skal jeg ut: det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær. Hvis noen mener at jeg kanskje heller burde bruka tida på å lese kan jeg bare si at det har sine problemer...
Ikke bare i våre dager, men også i føritida...

Her har dere et pent bilde av en Lesende kvinne av Picasso Hun har litt dårlig lesestilling, en fysioterapeut kunne gjort underverker. (Kom ikke å si at det ikke er bilder på bloggen)

Her kommer noen interessante tall fra Google
Følgende søk ga disse treffene
reading woman: 29 100 antall
reading women:154 000 antall

reading man:104 000 antall
reading men:43 400 antall
Trekk hvilke konklusjoner du vil.