So vakkert at ein vert heilt satt ut

Og jammen vart eg ikkje og litt satt ut då eg byrja å lese fyrste sida :

Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars.
Han mun opna veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.

Dette var no eit særs arkaisk nynorsk, jamvel som gamalnorsk. (No lyt eg seie at norsk språkhistorie ikkje hører til mine sterkaste sider, men dette minnar i kvert fall om eit språk frå tiders morgon. )Her er det mange vanskelege ord, sjølv for ein nynorsktilhengjar som eg, men då eg tok meg saman og byrja å lese boka opp at vart det snart klårare for meg. (Men eg skal no og innrømme at eg konsulterte ei nynorskordliste for å vere heilt sikker på at eg hadde skjønt alle orda.) Det er vakkert og suggererande, og kan minne om den gamla balladediktninga.
Som dei fleste av dykk vel har skjøna no så er det altså Jimmen av lyrikaren Øyvind Rimbereid dette handlar om.

Det er to hovudpersonar i denne boka,
1) ein (av dei siste) søppelkjøyrarane (eg ser at stavekontrollen protesterar mot ”kjøyre” men det passar liksom litt inn å skrive litt gamaldags nynorsk i denne bloggposten, og berre så dykk veit det so er ikkje so lenge sidan man skreiv dette ordet slik. Faktisk ikkje lengre sidan enn då eg var ung ... eller det ER kanskje litt lenge sidan no, når eg tenkjer meg om... vi skreiv og til dømes ”røykja” og ”røykjarar” eller ”ikkjerøykjarar” ... men la oss kome oss tilbake til boka no, då!)
2) og hesten hans, Jimmen.

Vår ven søppelkjøyraren ( som og er nattmann ein gong pr. veke og dykk kan no berre gissa kva den jobben går ut på) som vert kalla ”herren” av Jimmern, brukar stavangerdialekt, og både hest og herre kjem til orde etter tur. Handlinga er frå Stavanger med omgivnader, og tida er i byrjinga av 70 – talet tippar eg, då det såkalla oljeeventyret tek til, og både Jimmen og ”herren” gjer seg nokre tankar.
Vi høyrer og om systra til ”herren”, som

"Kver dag strikkande

der inne på Dale sygehus

rett onna fjellet.

Alltid te Betania-basaren

Eller på skjerfet til meg.

Et uendeleg langt skjerf

Ser det ud tel å ble,

for å varma meg når eg kjøre.”

Vi er saman med våre to vener både i arbeid og i kvile. Og altså når dei fylgjer med i ”utviklinga”, både bygging av motorvegar og oljeplattformar. Det er berre så vakkert slik Rimbereid skildrar kontakten mellom hest og eigar.

Eg er litt i tvil om korleis eg skal tolke slutten, men ”herren” har i kvert fall hjarteproblem, og meir skal eg kanskje ikkje seie om den saken.

Dette er sjølvsagt ei bok man burde lese oppatt og oppatt, så eg trur eg lyt kjøpe meg denne boka når ho kjem i billigutgåve. Ha ha ha- nett som lyrikk kjem ut i billigutgåve då, gitt, eg er no dum og då. Han Jimmen hadde nok knegga foraktfullt no, hadde han høyrt meg!

Kanskje man og skal spekulere litt i kvifor forfattaren har valt denne språkdrakta til hesten. Ein må vel kunne seie at hestar er språklause. Så då er det ikkje så dumt å finna opp eit slags nytt språk. Med ein eigen naivitet i setningane. Dette språket gjer og inntrykk av å vere frå urtiders morgon, det er noko traust og jordnært slik Jimmen ”snakkar” til lesaren (men og med mykje poesi). Det er ”ikkjekommuniserande” og seg sjølv nok. Medan ”herren” snakkar til Jimmen (slik eg reknar med dei fleste gjer til dyra sine) får han (naturleg nok) aldri noko svar, sjølv om kontakten – og respekten - dei imellom er nær.

Boka er nominert til Ungdommens kritikerpris og til Nordisk råds litteraturpris. (Saman med Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie. Sjølvsagt må norsklæraren jobbe litt med denne boka, men dette kjem eg tilbake til i ein eigen bloggpost, kor eg har planar om å sjå litt nærare på konseptet Ungdommens kritikerpris. )

Til slutt litt musikk.

Her ein gamal song der sjølvaste Leadbelly og Woody Guthrie syng om ein annan hest, veddeløpshesten Stewball. Eg syntes denne passa litt fint inn.

PS: på forlagsreklamen står det at boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Men ikkje eitt ord om at boka og er nominert til Ungdommens kritikerpris! Kvifor vil ikkje forlaget vedkjenne seg denne nomineringa?

En Göteborgforfatter på reise i Norge anno 1971

Som det ble gjort et visst nummer av i den forrige bloggposten har jeg nettopp lånt (og nå lest) Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder av Claes Hylinger.

Svenskene kaller boka en minor classic og har gitt ut boka på nytt. (Ganske rørende at de utgir en bok om den norske Profilkretsen i begynnelsen av 70-åra!) Men det er jo unektelig noe eget med et bibliotekeksemplar av førsteutgaven fra 1973. Deichman : hold meg underretta hvis boka går på loppis. Men dere vil vel beholde de to eksemplarene dere har og det holder jeg med dere i! Ser for resten ikke ut som at boka er så veldig mye lest bortsett fra noen små eselører. (Ikke meg!)

De som er med

• Vår venn "resenären"
• Tor Obrestad (som forfatteren møter både på Grorud og siden på Jæren), de vil gjerne ta en joggetur sammen men først er det den ene så den andre som er litt förkyld,
• Kjell Heggelund og
• Jan Erik Vold, som forfatteren treffer i Oslo men også i Haugesund blant annet,
• Olav H. Hauge, som forfatteren besøker i Ulvik,
• Arild Nyquist som forfatteren besøker i Stamsund,
• Magnar Mikkelsen i Vadsø og
• Einar Økland på Vestlandet, dessuten
• flere bønder, fiskere og andre som han treffer på Hurtigruta hvor han bor i en firemannslugar. Her konsumeres den klassiske drikken hvit rom og coca-cola.

  ”Storleken på groggarna öker ju längre mot norr man kommer, det är en lag som gäller både i Norge och Sverige”.

Når det gjelder forfatterne lever alle fremdeles bortsett fra Arild Nyquist Og Olav H. Hauge.

Handlinga starter 17 mai om morgenen i Oslo hvor han vekkes av lyder som gir ham assosiasjoner til krig. Siden tar han seg en øl på Karl Johan og skriver et (av flere) dikt. Første verset her. (I boka er jo også dikt av de omtalte lyrikerne). Så går ferden fra Vestbanen (nå nedlagt) på ”den berömda Bergensbanen” vestover, han er innom Bergen hvor han opplever et såkalt Buekorps

”jag begrep ingenting men tyckte det hela var minst sagt en sorglig syn”

deretter med Hurtigruta nordover. Han synes at alle ”flickorna” i Ålesund er vakre, antakelig på grunn av all fisken de spiser, og at de ”talade en charmerande dialekt”.

”Även den övriga befolkningen i Ålesund verkade godmodig och vänlig, utenom bokhandelsbiträdena som uppträdde förvirrat och hade dåligt reda på sig”.

Vår venn tar også en tur innom Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund hvor han selv leser dikt.
Resten får du lese sjæl, noe jeg absolutt anbefaler! Handlinga er fra 1971, året etter at Arild Nyqvist ga ut Dexter & Dodater

OBS! OBS! ADVARSEL! HER KOMMER ET AVSNITT MED HØY MIMREFAKTOR!!!
Dette er snadder for oss som var unge den gangen og unge har jo alle vært en gang, og de som ikke har vært kommer til å ha vært i hvert fall etter at de har blitt...

• Den gangen Vise- og lyrikkbølgen herjet vårt land. I 80-åra var parolen skyt alle koselige visesangere, men det var altså i 80-åra, vi leste lyrikk så det sto etter eller hørte på andre som leste sine dikt, for eksempel Jan Erik Vold eller denne karen som ofte opptrådde sammen med denne,
• Det var kamp mot EEC og dyrtid,
• Kamp mot utbygging av Vøringsfossen og andre vassdrag,
• ”oljeeventyret” sto for døra, flere var jo skeptiske og det kan man jo si de kunne ha god grunn til,
• målrørsla (bak i boka er det ordforklaringer på flere nynorske ord, litt pussig siden nynorsk ikke er mer ulikt svensk enn bokmål),
• ellers overnatter vår venn på Agder folkehøgskole den gangen de holdt til på den gamle militærforlegningen på Møvik, og møtte rektoren, Dagfinn og det er litt morsomt siden jeg selv gikk på Agder folkehøgskole første året skolen hadde fått nye bygninger i Søgne. Det var i 1973.
• Hurtigruta er heller ikke den samme lengre.

MIMRING SLUTT!

I min forrige bloggpost gjorde jeg jo også et lite nummer av Deweynummeret. Det er nok mer korrekt å sette boka på 839.7 slik det er har gjort på dette biblioteket. (Altså under undergruppa for litteratur for uinnvidde). Ellers er det jo ikke så mange biblioteker i Norge som har Färdaminnen av Claes Hylinger i det hele tatt. (Thank God for fjernlån!).

De fleste bibliotek som HAR boka har brukt samme deweynummer som Deichman. Stavanger har satt boka på 948.1 som er nummeret for Norge – historie. Ikke helt dekkende det heller.

PS : Ad undertittelen ”bland norska diktare, fiskare och bönder”. Denne undertittelen står bare på omslaget så hvis du får en granitolutgave uten at omslaget er tatt med forrest i boka begynner du vel å lure. Omslaget har en tegning av akkurat Olav. H. Hauge i kjente omgivelser. Det kommer ikke fram hvem som har laget tegningen og signaturen er uleselig.

PS 2: Litt tilbake til lyrikken. Hva skal vi gjøre for å få folk til å lese lyrikk igjen? Hvorfor leser man ikke lyrikk i dag? Er tida for heseblesende i forhold til for rundt 40 år siden? For mye underholdning og annen dritt som forstyrrer? Dataspill og internett og youtube og dusteserier på DVD og annet åndelig forfall?

Helt Bob

En kommentar fra Vidar på denne bloggposten fikk meg til å tenke på lyrikeren Bob Hansson. Resten av diktet på denne teaseren kommer her. Og her har du Bobs hjemmeside. Hvor han har lagt ut flere av diktene sine. Og grunnen til at jeg fikk assosiasjoner til Bob var da Vidar kunne fortelle at Joakim Thåström nevner Jan Turell i sangen "Sønder Boulevard" . ”Och mäster Dan Turéll var kung varenda kväll ” (NB: For dere som ikke har mac : har en mistanke om at denne linken kan forårsake en del popopprariteter). For endelig å komme til saken : Thåström har altså turnert sammen med Bob .

Og her kan dere finne noen av Bobs heftige opptredener. Enda en her. Men la dere ikke skremme av denne litt ”tuffa stilen”. Bob var med på den første nordiske skriveleiren for synshemmet ungdom noensinne. Og han var et varmt menneske. Og trivelig. Og ble ikke det minste sur da jeg fortalte svenskevitser. Og så dreit han fullstendig i penger og skattekort og sånne trivialiteter. Og bodde enkelt i en hytte i skogen. Men i følge wikipedia bor han ikke der lengre, han bor .... nei herregud, dette er jo ikke Se&Hør heller da. Bobs morgonsessions på parkeringsplassen på Rønningen folkehøgskole er legendariske. "Välkomna til detta idiotlägeret". (Ja dere skjønner vel intensjonen bak...)

Bobs gode venn Bertrand Besigye kom også på besøk den uka for å lese diktene sine. Og tok publikum med storm med sin heftige opptreden! Og han ble så inspirert av denne fantastiske gjengen at han gikk rett hjem og skrev et dikt. Som han kom og leste på avslutningsfesten. Og Bob leste selvfølgelig også dikt for oss da, akkompagnert av Kristin. Så man kan trygt si at vi fikk en god dose poesi den uka.

Dan Turell har også lest inn flere av sine tekster til musikk, men ikke på Rønningen i 2005 for da hadde han vært død i 12 år allerede. Det visste vel de fleste bortsett fra disse gutta da. Neimen hva fant jeg HER nå da! Dan Turell forsvarer fristaden Christiania!

Hva kan vi gjøre for å få poesien ut til folket? Oslo sporveier gjør jo sitt når de henger opp plakater med dikt på trikken. Du kan jo ellers si hva du vil om Oslo sporveier, men når det gjelder formidling av poesi tar de jobben alvorlig. Det er jo unektelig litt flaut når et transportfirma tar mer ansvar for lyrikken enn bibliotekene for eksempel. For bibliotekene har ikke særlig grunn til å være stolte av seg selv hva lyrikkformidling angår.

I forbindelse med 2000-årsjubileet trykket for resten Deichman bokmerker med dikt av norske forfattere. Det var meningen at vi skulle ha slike stikker med barne- og ungdomsdikt også, men det klarte en viss forfatterforening å kødde til. Begynner å bli noen år siden nå.

Siden jeg nå er inne på Joakim Thåström, må jeg jo nevne denne fantastiske rockegruppa. Her kommer en av tidenes beste rockelåter noen sinne. Men hva fant jeg her da : En versjon sammen med Björn Afzelius og Mikael Wiehe, men nå blei det nesten litt i meste laget av dom gamla grabbarna från Hoolabandoola og nå må jeg se å slutte før dette sklir helt ut. Dere får heller surfe på YouTube sjæl.

Bob Hansson: det er några rutna linkar på din hemsida! Og har du hørt om noe som heter ”tilgjengelighet på nett” ?

PS
Kanskje noen vil høre Sönder Boulevard også. En live-versjon fra universitetsbyen Lund 2006. Ikke uten fyllvræl dessverre. Noe burde gjøre noe med alkoholkonsumet i det svenske studentmiljøet.

PS 2 : Apropos Bob igjen : nei, papegøyen var ikke med til Rønningen.

Ps 3 : Plutselig begynte jeg å lure på om det er noen forskjell mellom "lyrikk" og "poesi".

PS 4 : Forøvrig har jeg nå funnet ut at Bloggspot ikke tillater headinger på mer enn 147 tegn. Med mellomrom.

PS 5: Denne må dere bare få med dere folkens: Bob forteller på YouTube om sin første roman, minsann!

PS 6 : Nå får jeg gi meg med denne sørfinga i dag og rydde opp på verandaen. Den sesongen er definitivt over!

Jag har alltid försökt tycka om de tråkiga gubbarna på tvn. Jag har tänkt som så har jag tänkt att kanske man blir en tråkgubbe själv en dag.

Gjett hvem!

Svaret her








PS: ikke juks!

Påkrevet lovbrudd

Enhver anstendig blogg må jo ha et vårdikt. Etter et mislykket forsøk på å gjøre det selv legger jeg ut et dikt av Tu Fu selv om jeg bryter loven om opphavsrett.

Nei Tu Fu bryr seg ikke lengre, han har vært død i over 1200 år! Det er oversetteren jeg snakker om. Hadde jeg derimot venta i 30 år til kunne jeg ha gjort det med bedre samvittighet enn jeg gjør nå. Men : alt for folkeopplysningen!

Tu Fu var samtidig med og venn av denne poeten som også var en litterær skikkelse i denne barneboka fra i fjor. Begge var glade i vin.

I den omtalte barneboka dukket Li Po opp på terrassen, hadde Tu Fu dukket opp på min veranda hadde jeg - etter å ha hentet meg for det sjokket denne begivenheten utvilsomt hadde påført meg - i alle fall tilbudt ham et glass vin. Eller to. Eller tre. Eller hele kartongen for den delen. (Jo da, det er jo lett å være sjenerøs når sannsynligheten er så liten.)

Jeg velger meg dette diktet:

Under sangen

Mens du synger i vilden sky om vårens komme
Kan forårsvinden spille deg mangt et puss:
ribbe hver eneste liten blomst for farver
Og velte den lille barken du hygger deg i!

Tu Fu (712-770)
Oversatt av Arne Dørumsgaard
Høstens lyre, Dreyer, 1967.

I Oslo finnes boka i to eksemplarer på Deichman. Den er i første magasin så du må spørre i veiledningen. Visste du forresten at bibliotekarene på hovedutlånet på Deichman gjerne går ca 10 km om dagen, fordi så mange av bøkene befinner seg i magasinene. (Dette er blitt målt med skritteller). Så da har du svaret på hvorfor bibliotekarene på hovedutlånet på Deichman er så tynne.

En gang var det forresten rebusløp i magasinet på Deichman, for å feire at de hadde rydda litt opp. Med drikkestasjoner. Ingen gikk edru fra den festen. Det var da heller ikke meningen. Helt i Tu Fu og Li Po’s ånd.

PS: I morgen kommer visst sola igjen.