Det skal kun taes hensyn til litterær kvalitet uten å ta hensyn til hva man tror ungdommen liker, det skal være skjønnlitteratur for voksne utkommet i år og de 8 som nominerer er medlemmer av kritikerlaget. Sporty innstilling!
Det som ellers skiller de to land er at mens de franske ungdommene skal kåre vinneren fra det SAMME utvalget som de profesjonelle kritikerne, kan utvalget godt være et annet for Ungdommens kritikerpris enn for selve Kritikerprisen – selv om vinnerne kåres samme dag. Dette har Guri Fjeldberg noen interessante kommentarer til her.
Ismannen av Anders Bortne er inspirert av nederlenderen Wim Hof, som driver med ekstremaktiviteter av ypperste klasse. Dette i følge et intervju som Bokelskerinnen har gjort med forfatteren på sin utmerkede blogg. Blant annet har han (Wim Hof altså) oppholdt seg 1 time, 52 minutter og 42 sekunder i et isbad, det vil rett og slett si et kar med isbiter. Dette krever som alle skjønner en ekstrem utholdenhet og fysikk.
Men mest er boka et familiedrama. Fortelleren er sønnen, Marius på 12 år, som kommer i skvis mellom foreldrenes vilje og har lojalitetsproblemer. Som om det ikke er vanskelig nok å være enebarn. Flere av bokas anmeldere sier at dette er en varm fortelling, men jeg finner også mye sårhet og klaustrofobi. Begge foreldrene bruker også den stakkars gutten;
- faren, som altså er den som bedriver disse ekstreme aktivitetene vil ha sønnen med seg som assistent når han reiser rundt og viser seg fram eller konkurrerer. Han er en særdeles egosentrisk fyr med atskillig mindre sjarme enn den virkelige ”ismannen” ser ut til å ha.
- moren, som får mer og mer imot mannens noe spesielle interesser ber likevel Marius om å bli med for å passe på at faren ikke gjør noe dumt. Hun har dessuten kreft, og av mangel på andre å spørre (faren er jo bare opptatt av sine egne aktiviteter) må sønnen bli med på undersøkelsene på sykehuset.
Kanskje temaet kan minne litt om Happy Sally av Sara Stridsberg som jeg tidligere har blogget om. Her var det moren som driver med ekstremsport, nemlig langdistansesvømming over den engelske kanalen, men i motsetning til ”ismannen” må hun til slutt ofre seg for familien, noe som igjen gir datteren skyldfølelse.
Den ekstreme kulden som faren utsetter seg for minner meg også om Isens og mørkrets redsler av Christoph Ransmayr. (Gyldendal 1991) Den handler om en østerriksk-ungarske ekspedisjonen som oppdaget Franz Josefs land, og er basert på faktiske hendelser. Kan ikke huske å ha lest noe som til de grader skildrer et kuldehelvete. Og det enda jeg leste boka midt på den aller varmeste sommeren!
Så over til Gjennom natten av Stig Sæterbakken, også en roman om en familie, her med to barn. Denne boka handler om det verste som kan hende forldre, en sønn som begår selvmord. Andre temaer er skyldfølelse og det vanskelige samlivet. Dessuten utroskap. Jegpersonen er faren. Mens den forrige boka handler om ”vanlige mennesker” er handlinga i denne boka fra middelklassen.
Sæterbakken er ikke min mann, jeg har tidligere prøvd meg på Sauermugg men måtte gi opp. En stor del av ”Gjennom natten” er også en ekteskapsskildring. Samlivsromaner er virkelig ikke min greie, og finnes det noe mer trivielt enn utroskap! Men jeg kan jo godta at forfatteren vil ha dette med. Skildringa av sorgen er derimot intens, forfatteren sparer oss ikke, og i andre halvdel av boka som går over i det mer burleske og surrealistiske med elementer av grøss begynner det virkelig å svinge. Vi blir med hovedpersonen på en reise og ender i et hjemsøkt hus uten håp i Slovakia. Spesielt det siste kapitlet er uhyggelig lesning om den klaustrofobiske kjernefamilien, med julefeiring som bakteppe. Og finnes det noen bedre lakmustest på livet i en familie en akkurat denne høytiden? Grøss og gru!
Høvelig tonefølge til begge bøkene kan være Mamma, pappa, barn av og med Ebba Grön.
Og hvem av disse to bøkene har størst sjanse i Ungdommens kritikerpris? Jeg tror nok at mange vil slite med Sæterbakkens bok. Selv om temaet – unge mennesker som tar livet av seg - kan engasjere tror jeg spesielt de vil finne kapitlene om samlivet mellom to middelaldrende mennesker uinteressant. Dessuten er boka heller ikke på andre måter lett tilgjengelig. Tror nok at denne boka vil kreve en del av norsklæreren.
Konklusjonen blir altså: personlig holder jeg en knapp på Stig Sæterbakken men tipper at Ismannen til nå - etter å ha lest to av de nominerte bøkene – er den boka som har størst sjanse hos den oppvoksende slekt.
14 november blei jeg forespeilet 2 – 3 ukers ventetid på Sæterbakkens bok, men boka var tilgjengelig i biblioteket bare 3 dager etter. Deichman er bedre enn sitt rykte!
Jeg ser også til min glede at Deichman endelig har kjøpt in flere eksemplarer av Stille natt av Ragnar Hovland. Nå skal jeg sjekke hvordan jeg ligger en... da må jeg altså først logge meg inn... taste taste... jippie: en ukes ventetid!
