Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Brynjulf Jung Tjønn er ute med en ny bok igjen, denne gangen en ungdomsbok, med tittelen Så vakker du er.

De som er med :

• Henrik, ferdig med 10. skoleår, har hele livet foran seg, i motsetning til den 31 år gamle
• onkelen Simon, som er alvorlig syk og i ferd med å forlate livet før han har fått oppfylt sine drømmer og ambisjoner. Han og nevøen har svært god kontakt av det ”gutteaktige” slaget.
• Henriks mor (Simons søster altså), naturlig nok svært preget av situasjonen, holder sønnen ( til dennes fortvilelse) utenfor, og går helt opp i brorens sykdom,
• Kjersti, som Henrik er forelsket i,
• Sverre, Henriks gode kamerat.

Jeg kan ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor to temaer, død og kjærlighet, er flettet så godt sammen. Eller jo, men da har en av kjæresteparet vært den som har vært syk. Forfatteren får godt fram følelsen av håpløshet og maktesløshet hos omgivelsene rundt en alvorlig syk person. Skildringen av Simons sykdomsutvikling er hjerteskjærende beskrevet.

Opp mot alt dette kommer en fin og var kjærlighetshistorie. Sms-ene Henrik mottar fra Kjersti blir en ”kanal ut”. Det er også verdt å merke seg at i denne boka – i motsetning til alle amerikanske romaner fra high school-miljø - er det jenta som tar initiativ og gutten som er den usikre; kommer hun til å ringe eller ikke?

Hver setning i teksten begynner i venstre marg, ofte slutter de på samme linje. Er dette for å få fram en rytme i teksten, eller er intensjonen å gjøre boka lettlest? Siden handlinga hopper litt fram og tilbake i tid, tror jeg ikke vi kan kalle dette en lettlestbok.

Gaute M. Sortland har skrevet to bøker for voksne, mens THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG er hans første – og forhåpentlig ikke siste - ungdomsbok.

Vi møter :

• Gøran Trovåg, som insisterer på å kalle seg Stuart, en fyr som tør – ja insisterer på – å være seg selv, en kreativ og impulsiv fyr med pågangsmot,
• foreldrene,  som krangler, drikker og fester og hvorav spesielt
• moren er ille ute å kjøre. Heldigvis her Stuart ( akkurat som hovedpersonen i Jung Tjønns bok) en god – og mer jordnær - kamerat,
• Eivind, som kommer fra en trygg og god familie, hvor Stuart kan søke tilflukt, og med en mor som lett lar seg overtale til å lage ostesmørbrød og kakao. Sammen har de ambisjoner om å starte rockeband, og her kommer også
• Jokki inn. Gutta går i 9. klasse. Etter hvert kommer også
• noen jenter til. Dessuten en
• skikkelig tøff gjeng, som ser sitt snitt til å grisebanke Stuart hvis ikke Eivind er tilstede og passer på. En ikke helt uvesentlig rolle i handlinga har
• Rocke-Jon, som driver med hjembrent og selger sprit til mindreårige, noe som faller spesielt Stuart – på grunn av familiebakgrunnen - tungt for brystet, og som han derfor prøver å forhindre. Kan jo også nevne
• flere lokale band med varierende ferdigheter.

Stilen er usentimental, med en mild resignasjon og med en liten dæsj melankoli. Men trass i alt trist og leit er boka innimellom riktig morsom. Jeg lo høyt mang en gang. Med sine knappe 108 sider er den ikke spesielt omfangsrik, men med korte kapitler og få setninger tar forfatteren personene og situasjoner på kornet. Det er mange fine observasjoner og stemninger. 

Dette er en flott bok om kameratskap og vennskap. Boka handler også om å forlate barndommen, og om overgangen til noe annet.

”Og mens dei sprang innover øya, over brua og inn i byen, tenkte Stuart at dei sprang frå sin eigen barndom og vidare mot noko dei ikkje kjende til. Han trudde ikkje dei andre tenkte slik, men han ville skrive om det i kveld. At dei sprang mot noko nytt og stort som dei kom til å vinne over." S 84

Boka har en åpen men optimistisk slutt.

Til slutt: jeg grubla jo fælt over hvor handlinga i denne boka er tatt fra. Jeg googlet både Hasselbakken skule og Haraldshaugen skule. Dessuten utestedet Victor hvor moren blir funnet, temmelig rusa – uten å få noe oppklarende resultat. Forfatteren selv kommer fra Haugesund, og moren sier ved en anledning at ”Sild og heroin, guten min. Det er det me er kjende for i denne byen” (s 58 – 59.)  Så - kanskje ER det denne byen. (Hvis noen haugesundere leser dette og blir sure på meg: det er først og fremst silda jeg sikter til her.)

Begge bøkene er skrevet på nynorsk. Før hadde jeg jo som prinsipp – for ikke å si et kall - å skrive om nynorske bøker på nynorsk. Siden jeg har en mistanke om at jeg bare kødder det til, har jeg bestemt meg for å avslutte dette eksperimentet. Jeg fikk jo heller ikke noen imponerende score på Språkrådets nynorsktest.

Lettlest, en krevende sjanger

Og SÅ har jeg lest noen kilo med lettlestbøker igjen. Lettlestsjangeren er krevende. Ikke bare å SKRIVE gode lettlestbøker for  jammen kan det være en prøvelse å lese dem også. Mange lettlestbøker er uhyre intetsigende. Regner med at det er en viss utfordring å lage en god begynnelse, et høydepunkt, en skikkelig avslutning og dessuten personskildringer som sitter på få sider.

LESELØVER

Først noen leseløver igjen. Eldrid Johansen har skrevet et par grøssere; Jenta fra den andre siden og Den onde busken, begge med en temmelig søkt slutt. Dessuten er illustrasjonene stive og glorete.

Da likte jeg Lekser er kjipt av Janne Aasebø Johnsen – også en leseløve altså - bedre. Det er en stund siden jeg leste denne boka men den handler altså om ei jente ( 4- klassing) med dysleksi. Kjipt nok, men ingen stakkarsliggjøring her, og jentungen blir framstilt med bein i nesa. De tegneserieaktige illustrasjonene har også en mer stødig strek enn i de forrige bøkene. Fortellerstemmen ( jeg-person) fungerer godt.

En virkelig virtuos er jo Lisa Aisato, som har illustrert Fotballskoene av Brynjulf Jung Tjønn, en bok i serien Løveungene. Aisatos illustrasjoner gir virkelig fart til handlinga. Noen vil kanskje si at gutta blir påfallende lik Karius og Baktus, neppe tilsikta. I serien Løveungene er illustrasjonene like uunnværlige som teksten.

Det var dagens leseløver, så over til Aschehoug.

LESEHESTER

I serien Lesehesten ( den hvite) finner vi Sam og Noa vil fange huggorm av Karin Kinge Lindboe. Og da går det som det må. En bokstavelig talt jordnær og passelig dramatisk bok, hvori opptatt litt kunnskapsstoff om dette krypdyret.

Ganske vellykket som nybegynnerlesning er også Lena lager parfyme av Ida Jackson.  ( Også dette en hvit Lesehest-bok. Vanskelighetsgradene på de forskjellige fargene i denne serien får dere heller finne ut av sjæl. ) Et forsøk ( parfymelaging altså) som ender i ei skikkelig gørre. Lene er ei riktig handlekraftig 7 – åring som ikke gir seg så lett. Ellers ser det ut som at forlaget har lagt seg spesielt i selen for å finne gode illustratører til denne serien.


LETTLESTE FAKTABØKER 

Er Omnipax startfasen med en lettlestserie med faktabøker? Til nå er Fakirer av Bengt-Erik Engholm og Mumier av Malin Lilja kommet ut, begge bøkene oversatt fra svensk og med spenstige illustrasjoner av Jojo Falk. Bøkene tar utgangspunkt i barns ståsted og hva det kan være grunn til å anta de synes er interessant. Passe ekkelt og spektakulært!

OGSÅ FOR UNGDOM

Elefanten i rommet av Kari Saanum henvender seg til eldre barn eller ungdom. Temaet er alkohol i familien. Boka har fått støtte fra Leser søker bok og er særdeles enkel i stil og oppsett. Noen ganger har jeg lurt på om enkelte Leser søker bok – støttede ungdomsbøker kan være vanskelig tilgjengelige for lesere uten lesetrening (som for eksempel de ellers utmerkede bøkerne av Tor Fretheim) fordi det blir for mye å lese mellom linjene. Dette skulle derimot ikke være noe problem med denne boka.

Serumsekspressen av Geir Svardal ( også en omnipax-bok) er vel strengt tatt ikke noen lettlest-bok i den forstand, men kan fungere for ungdom som mangler lesemotivasjon. Her er action for alle penga. Selma 10 år er blitt bitt av en mink og trenger et serum, men så er det altså storm og all verdens hindre for at hun kan få dette serumet i tide. Helten er en 19 år gammel rallykjører som med hjelp av politiet ( kanskje ikke helt realistisk men pytt) og en kartleser, ei ung jente, kjører fra Oslo til Kristiansund for å komme fram med serumet i tide. Heller ikke dette noen stor litteratur men det skjer akkurat så mange forviklinger og ulykker at det blir skikkelig både gripende og spennende. Forfatteren er selv aktiv i racerbilmiljøet, og det merkes at han har kjennskap til det han skriver om. Kan legge til at han også slår et slag for Aukrusts artige univers med Ludvig og Solan i spissen. Kanskje for å inspirere til videre lesning.

PS: dette er på ingen måte et fullstendig oversikt over lettlestbøker utkommet den siste tida. Det skal da også noe til.

Og så er man blitt sitert på bibliotekarpostlista, forhåpentlig for første og siste gang

Nemlig dette sitatet fra denne bloggposten :

”Omslagsillustrasjonen ( Eivind Gulliksen) neppe er den mest ”salgbare” og vil sikkert sette grå hår i hodet på de som skal prøve å formidle boka. Forlaget har tydeligvis prioritert kvalitet i alle ledd foran salg. Kanskje de har gitt opp å "selge boka inn" hos unga. Nei, dette er muligens en bok som "må formidles" som vi sa på bokmøtene i gamle dager. I hvert fall er boka verdt å jobbes for!”

(Pokker og : jeg har bytta to ord i den første setningen men shit happens)

Intensjonen med siteringa var så vidt jeg forstår å skape en ”debatt om formidling av barne- og ungdomsbøker med utgangspunkt i boken "I morgen skal vi sitte i solen”” på den omtalte postlista. (Den debatten gidder i hvert fall ikke jeg å delta i).

For å feie all muligheter for misforståelser til side:

• Boka er topp, omslaget er prima og forlagene er i sin fulle rett til å lage smale kvalitetsbøker med "ukommersielle" omslag.
• Dette er en bok som fortjener de lesere som fortjener boka!
• Lenge leve Brynjulf Jung Tjønn (Forfatteren)
• Lenge leve Eivind Gulliksen (Illustratøren)
• Lenge leve omslagsdesigneren (Hvem nå det måtte være, har ikke boka her lengre)
• Lenge leve forlagsredaktøren på CappelenDamm
• Lenge leve alle bibliotekarer som jobber for den "smale" boka
• Lenge leve innkjøpsordningen som gjør det mulig for forlagene å gi ut smale bøker
• Lenge leve de gode leserne

Og da veit ikke jeg hva jeg mer kan gjøre for å uttrykke meg klart nok!

PS: jeg er ikke helt begeistret for uttrykket ”smale” bøker men fant ikke på noe annet uttrykk i farta. Kanskje bedre med ”Vanskelig - tilgjengelig - for – barn – eller– undervurderer – vi – unga – nå -?”

”Jeg sitter på en gammel benk ytterst ved kaien”

er første setning i boka I morgen skal vi sitte i solen, og jeg bare sier det med en gang; dette er den beste barneboka jeg har lest på veldig lenge!

Boka er skrevet av Brynjulf Jung Tjønn (det var da pokker til vanskelig navn, reneste logopedøvelsen, men jeg lærer det nok!) og dette er hans første barnebok. Før har han skrevet 2 bøker for voksne, den første da han var 22 år gammel!

Hovedpersonen er 11 år gamle Oscar og det er en jeg - fortelling. Det er ikke akkurat noe muntert tema forfatteren har valgt; moren er innlagt på psykiatrisk sykehus, mens faren

”forsøker å holde oss sammen. Deg, mamma og meg”

Det er en liten bok, på bare 94 sider, og med korte kapitler. Noen vil kanskje kalle det en kortroman? Samma søren, her er setninger som bare får det til å støkke i en. Og selv om stilen er knapp klarer forfatteren å skildre guttens og de voksnes usikkerhet og fortvilelse slik at leseren ( i hvert fall jeg) tror på historien. Boka gir en intens følelse av uro og man bare MÅ lese videre!
Faren igjen:

”- Vet du hvorfor jeg har akkurat dette bildet her?
Jeg rister på hodet.
- Dette er det siste bildet av dere sammen. Jeg ser på det hver dag når jeg er på jobb.” S 69”

En bihistorie er om morfaren som får slag. Litt mye i en og samme bok kanskje? Men denne historien passer også fint inn i helheten.

Kan vel røpe såpass at boka har en forsiktig optimistisk slutt. ”I morgen skal vi sitte i solen”.

Foreldre med psykiske problemer er et ikke helt uvanlig tema i barnelitteraturen. Flere andre forfattere har skrevet om samme temaet - med vekslende hell. Ingen nevnt ingen glemt.

Derimot kom jeg på at det finnes det ikke SÅ mange barne-bøker om BARN med psykiske problemer. Den eneste jeg kommer på i farta er faktisk den mer eller mindre selvbiografiske (?) boka Topphemmelig av Barbro Lindgren, hvor en del av boka handler om hovedpersonen på ca 10 år som rammes av depresjon – men kommer seg gjennom det. Hvis noen spør etter bøker om barn som blir deprimerte tror jeg faktisk jeg vil anbefale denne, fordi den tar opp temaet på barns premisser. En annen bok av Barbro Lindgren som omhandler noe av det samme, et barn som rammes av en stor tristhet, er billedboka Store syster, vesle bror. (Samlaget 1992, illustrert av Eva Eriksson). Kan selvfølgelig også anbefales!

PS:
Barbro Lingren har muligens kommet litt i skyggen av den mer berømte Lindgren, men også Barbros forfatterskap er verdt oppmerksomhet. Blant annet er hun en utmerket tekstforfatter av billedbøker. Min påstand er at det er større presisjon å lage en god billedboktekst enn gode bilder.

PS 2 :
Egentlig er det ganske utrolig at det går an å skrive troverdig om en 11-åring som fortellerer. En annen bok som nettopp er omtalt på bloggen er Ikke bare tennis av Peter Barlach. Her er nok språket nærmere opptil en 11-årings eget språk enn i Tjønns. Likevel har jeg heller ingen problemer med å tro på Tjønns Oscar selv om det er tydelig i hvert fall for den voksne leseren at boka er skrevet med en språkbevissthet et barn aldri hadde maktet. Dette burde jeg kanskje skrive en egen bloggpost om en gang.

PS 3 : Plutselig kom jeg på en litt annen pussig ting. Noen barne- og ungdomsbøker er forsynt med smussomslag mens andre bøker ikke har det. Og dette er ikke alltid i samsvar med den litterære kvaliteten. Tjønns bok derimot har både smussomslag OG litterær kvalitet.

PS 4 : Omslagsillustrasjonen ( Eivind Gulliksen) neppe er den mest ”salgbare” og vil sikkert sette grå hår i hodet på de som skal prøve å formidle boka. Forlaget har tydeligvis prioritert kvalitet i alle ledd foran salg. Kanskje de har gitt opp å "selge boka inn" hos unga. Nei, dette er muligens en bok som "må formidles" som vi sa på bokmøtene i gamle dager. I hvert fall er boka verdt å jobbes for!

EDIT : 18/2 : i tilfelle det SKULLE være mulig å misforstå noe.