Livet, døden o. l.

Arne Berggren hadde sin storhetstid i på 1990-tallet. Han debuterte med ”Frøken brenner” i 1991. En ganske heftig sak fra skolemiljø. Underlig nok fikk han ikke debutantprisen for den boka ( stygge rykter påsto at lærerne i utvalget ikke likte den, men NB: dette er bare rykter! Glem det! Glem det!) I stedet var det Grete Haagenrud som fikk prisen for Sofie og Katrine ( En av de få gode barnebøker fra krigens dager basert på egne opplevelser. Selveste litteraturprisen gikk til Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim så heller ikke den avgjørelsen er det så mye å si på. ) Tilbake til Berggren: den aller beste boka er kanskje Stillemannen fra 1993. Seinere kom Kornetten som var første bok om Aldo Monrad, en riktig morsom bok fra korpslivet, så kom noen artige oppfølgere, men så blei vi liksom aldri kvitt fyren.

Daudinger som er første bok i serien Ute av tiden handler om spøkelser og allerede nå bør jeg vel si at denne bloggposten kan inneholde spoilere. Hovedpersonen er Steffen, 13 år, farens noe spesielle yrke er spøkelsesutdriver, moren er død. Med i handlinga er også en kriminalgåte; ei jente som forsvant på mystisk vis for noen år siden.

På grunn av farens noe spesielle yrke, som innebærer en del reising, har Steffen ingen venner - før altså... så ***SPOILER*** oppdager Steffen at også han kan se gjenferd og til slutt ***SPOILER*** havner han på den andre siden. (Er dette en ny trend i barnelitteraturen; den sømløse overgange mellom de levende og åndeverdenen? ) Ikke uvanlig for sjangeren handler det også om å hjelpe skinndøde over til den endelige hvile.

Dette er den første boka i en serie, i følge forlaget blir det også TV-serie (på NRK) til neste år.

Er dette skummelt? Hvem som skulle bli skremt av denne boka ( hvis nå det er hensikten og det pleier det jo å være i spøkelseslitteraturen) er jeg neimen ikke sikker på. Boka blir til tider i overkant forklarende og spøkelsesverdenen blir for alminneliggjort. Bokas sterkeste side er humoren. Dialogen mellom Steffen og hans nyvunne venn i åndeverdenen; en jevnaldrende gutt, er ganske morsom. Dette kan jo bli litt artig i TV-serien.

I et intervju i søndagens Aftenposten med tittelen ”Vil lage trøbbel for kirken med ny barnebok” sier forfatteren at boka er

"en liten hilsen til statskirken. I det ene øyeblikket feirer de allhelgensdag, men i virkeligheten tror de ikke på helgener eller at sjelen går videre etter døden. Jeg vil trøble det litt til for dem. Jeg vil gi dem mer motstand, og sette spørsmålstegn ved den lutherske liturgien.”

Så gjenstår det bare å se hvor mange norske fjortiser som vil melde overgang til den katolske kirke.

Det kan kanskje være naturlig å sammenlikne med årets bok av Hilde Hagerup, som jeg blogget om for en tid siden. Den var heller ikke direkte skummel, men som litteratur hever den seg noen hakk over Berggrens. Slik er det jo alltid. Alle bøker kan ikke være like gode. Det hadde da også tatt seg ut. Tenk bare på hvor vanskelig det da hadde vært å dele ut Nobelprisen eller en skarve Bragepris for den delen. Men der kom jeg jo helt ut på viddene igjen. Eller på skoddemyra for igjen å prøve å ro meg tilbake til spøkelsenes verden.

Den beste norske barneboka om gjenferder noensinne tror jeg forresten må være Bill og ei til av Sissel S Bjugn som dessverre døde tidligere i år. Den kom ut i 1985 og apropos den tidligere omtalte prisen (denne altså) kan man i hvert fall snakke om forbigåelse!

PS:
Kagge: Det derre nettstedet (www.dauinger.no ) som står bak på omslaget er ikke operativt! Men blir det kanskje i 2012. Den som lever får se.

PS 2: Hvis man går inn på www.dauinger.no kommer man faktisk hit! Og som ikke det er nok: dette firmaet har ”i mange år hatt Den norske kirke som kunde.” Skal ikke gjøre noe stort nummer av dette, men kanskje litt – med trykk på litt – morsomt.

PS 3: Da vil jeg heller anbefale den katolske kirkes helgenregister. Virkelig imponerende greier! I dag for eksempel feires disse helgenene. Intet mindre enn 19 i antall. Med utførlige biografier. Bare å velge og vrake!


PS 4: til slutt kan det jo passe å avslutte med en youtubevideo hvor min gode kollega og undertegnede slår et slag for spøkelseslitteraturen. OBS OBS: egner seg ikke for sarte sjeler!

Lettlest over en lav lest

Først tre leseløve-bøker;
Ferieplageren av Arne Berggren og Berit Sømme
er en bok i serien Løve Pluss. Her er et velkjent tema for denne forfatteren, sønn på hytta med mor og far og har helt andre oppfatninger om hva som er ekte ferie enn foreldrene. Sikkert mange som kan kjenne seg igjen her og moralen er vel å la unga slippe å være med på alskens sunne aktiviteter som bading etc etc hvis de ikke selv vil. Man kan kanskje si at boka er et kampskrift for ungas rett til å være stuegris.

Enda en Løve Pluss-bok er
Elyas på glattisen av Pouria Ruhi og Eivind Fonnaas Nilsen.
En kanskje ikke helt sannsynlig historie om noen gutter som spiller hockey mot noen slemminger. Bestemor som kommer på besøk fra Iran ordner opp når overmakta blir for stor.

Jeg er sterkest av Mario Ramos
er en bok i serien ”Min første leseløve” . Disse bøkene har STORE BOKSTAVER. (Husker ikke helt hva slike bokstaver kalles akkurat nå.) Denne boka er en lek med eventyrene, Lille Rødhette, De tre små griser, Snøhvit og de 7 dverger etc etc. MULIG den har litt mye tekst for en nybegynner men en ganske artig bok med noen heftige illustrasjoner.

Kåre og Ville jobber av Anneli Klepp
er en bok i Lesesart-serien. Dette er bøker med svært lite tekst og desto mer illustrasjoner. Og som alle veit, jo mindre tekstomfang desto større utfordring er det å få historien til å fenge.

Den mest vellykka boka på dagens lettlestliste er
Ha deg vekk av Sverre Henmo og Øyvind Torseter,
også en bok i Lesestart - serien. Historien har et gjenkjennelig tema for mange. Lille Jon gruer seg til å gå alene hjem fra skolen og selvfølgelig skjer det han frykter mest, han møter en slem gutt på hjemveien. Sikkert unødvendig å si, men til slutt ordner det hele seg på beste vis. Den allsidige illustratøren Øyvind Torseter får anledning til å vise (enda) en ny side av seg selv. Så kan man jo spekulere i hvilke illustrasjoner som appellerer mest til unga, Nils Axle Kantens tegneserieaktige men kanskje ikke direkte nyskapende tegninger i Klepps bok eller Torseters mer ”eksperimentelle”. Jeg veit i hvert fall hva jeg foretrekker men så er jeg jo ikke helt i målgruppa for å si det mildt.

BLOKKBOKSTAVER
Til slutt litt mer om STORE BOKSTAVER. Deichman kaller dette ”blokkbokstaver” og det er sikkert ikke dumt. Interessen for store ... eller unnskyld blokkbokstaver har svingt en god del. En periode var vi desperate etter å finne bøker med blokkbokstaver når ivrige foreldre med barn som hadde knekket lesekoden for akkurat blokkbokstaver kom på biblioteket. Vi hadde så og si INGENTING! Så kom det en pedagogisk nybølge over skolen i begynnelsen av 90 – åra, og da var blokkbokstaver i leseopplæringa plutselig det eneste saliggjørende - igjen. Og da nådde jo desperasjonen enda større høyder - før forlagene endelig fikk ut fingern. Bare noen få år etterpå var liksom blokkbokstaver ut igjen. Hvordan dette er nå er jeg (lykkelig) uvitende om siden vi bare driver med blindeskrift og lyd. Men konstaterer at det finnes en del på markedet. Så kanskje den pedagogiske pendelen har svingt seg litt igjen.

Siste om barne- og ungdomsbøker for i år

Først enda en biografi. 2009 må virkelig være det store biografiåret i norsk barne- og ungdomslitteratur og nå har også jeg lest denne boka av Kjell Magne Bondevik som Steffen Sørum laget slik leven av tidligere i år. Eller – det var vel ikke boka i seg selv- men det faktum at akkurat denne boka skulle få slik oppmerksomhet i forhold til annen barne- og ungdomslitteratur, bare fordi det var en kjent person som var forfatteren. Selvfølgelig hadde Sørum et poeng men for min del forsvant nå den mulige indignasjonen jeg burde ha følt (KAN man forresten FØLE en indignasjon??) helt i forhold til den store LETTELSEN over at det bare dreide seg om en biografi, og ikke noe skjønnlitterært fra den tidligere statsministeren og KrF-politikerens hånd. Og det er vel heller ikke helt unaturlig at akkurat Bondevik skriver om Aung San Suu Kyi.

Siden er jo boka blitt slaktet både her og der for et særdeles dårlig språk, så egentlig hadde jeg tenkt å ”drite” i hele boka, unnskyld uttrykket, men SÅ oppdaget jeg jo at boka var gitt ut med støtte av Leser søker bok, så da syntes jeg at jeg måtte gi boka en sjanse. Mulig forfatteren behersker politiske selvbiografier men lettlestbøker bør han holde seg langt unna! Boka har flere trykkfeil, også stavefeil, og språket er så slett og flatt at det er en gru! At noen trenger lettleste bøker behøver som kjent ikke bety at de er mindre begavet. Jeg regner med at Leser søker bok! ikke har gitt støtte på grunnlag av hele det ENDELIGE manuset, det er jo ikke de som skal være forlagskonsulenter, men dette var slett arbeide Kagge! KAN det rett og slett være slik at enkelte forlag ser på Leser søker bok! som en mulig pengesekk - som en erstatning for Innkjøpsordningen?

Da er jo Arne Berggren mer språkvirtuos, Konfirmanten er den 5. boka i serien om Aldo Monrad, og den første siden 1999 men kanskje han burde ha gitt seg da. Aldo Monrad var jo en gang en artig fyr, men nå blir han mer og mer lik tegneseriefiguren sin i Aftenposten. Den synes jeg blir ganske anstrengt, men da skal det i retteferdighetens navn sies at sammenlignet med serien ”Perler for svin” faller jo det meste igjennom.

Ved noen tidligere anledninger har jeg vært inne på at det å skrive troverdige jeg - fortellinger i ungdomsbøker kan ha noen fallgruver, og her skytes det langt over mål. Slik som i denne boka kan i hvert fall ikke en 15-åring uttrykke seg, her skinner den voksne forfatteren alt for mye igjennom! Dette tror jeg ikke et sekund på.

Kan jo til slutt ta med at jeg også har lest en Den usynlige av den svenske forfatteren Lise Indahl. Hovedpersonen er den 12 år gamle Elvira som motvillig har flyttet fra Stockholm til et mindre sted . Og jo, man KAN jo få assosiasjoner til for eksempel Agnes Cecilia av Maria Gripe, men å sammenlikne med DENNE forfatteren er tross alt å trekke det litt langt. Men intrigen er god, ER det noe overnaturlig på gang eller har alt sin naturlige forklaring?

Og dermed tar jeg en pause fra barne- og ungdomslitteraturen, juleferie kalles det, og skal nå tilbringe litt tid i den jødiske ghettoen i Lódz under 2 verdenskrig. Ikke særlig muntert kanskje, men som alle veit: selv om livet er begredelig er det skrevet mange gode bøker om det.

PS: Aftenposten, som mangeårig abonnent: ER det for mye forlangt å få tilbake den utvida utgaven av Perler for svin i søndagsutgaven igjen? (Sikkert) på vegne av flere!

EDIT 19 januar: Ad Kjell Magne Bondeviks bok: det er kommet meg for øret at det er Leser søker bok som har kontaktet forlaget for å få dem til å skrive noen biografier med en enkelt språk. Et prisverdig tiltak men dessverre ikke så vellykket med hensyn til nevnte bok.