Ung i går, i dag og i morgen

KJÆRLIGHET OG KLASSEKAMP

Handlinga i boka Elias og Emilie av Stein Erik Lunde er fra Åsgårdsstrand anno 1904. Og alle veit jo hvilken prominent person som holdt til der på denne tida. Elias er skomakersønn, Emilie kommer fra overklassen og er en av sommergjestene på stedet. Elias blir forelsket i Emilie men kjærligheten er ikke gjengjeldt. Begge er 16 år.

Temaer er klassemotsetninger, ulykkelig kjærlighet og sjalusi. Mange av bokas scener er inspirert av Munchs bilder. Jeg bør vel nevne at også den store maler selv har en viss rolle i handlinga. Det dukker også opp et taterfølge, og Elias gjør noen nye oppdagelser om seg selv. Hvem er han egentlig?

Moren er ute av bildet, men forholdet mellom far og sønn er fint skildret. Det er en fin litt nostaligsk stemning i boka.

Elias har kunstneriske evner, både musikalske og udi litteratur og scenekunsten, og man skjønner at dette er en gutt med muligheter. Men på slutten skjer det noe katastrofalt som må få store konsekvenser for ham. Dette kommer svært brått på, det rett og slett tipper over.

For at folk skal gidde å lese en så lang bloggpost bør jeg vel ha en illustrasjon. Dette er et bilde av den laaaaange køen til Nasjonalgalleriets Much-utstilling. Den slynger seg rundt hele bygningen. Ingenting å si på kunstinteressen her til lands. Min egen tålmodighet er det derimot verre med, derfor gikk jeg dessverre glipp av hele utstillingen!

DET ER FINT

Egentlig har jeg jo som prinsipp å ikke skrive om bøker av folk jeg kjenner. Det blir liksom gæernt enten jeg skulle gi boka dårlig eller god omtale. Men siden det passer så fint inn i denne bloggposten gjør jeg et unntak. Og da er det Øynene på veien, hendene på rattet av Hans Petter Laberg vi snakker om. Som i Lundes bok er det også i denne en ung mann som er hovedpersonen, også han har en god og støttende kamerat - og han har kjærlighetssorg. Andre likheter med Lundes er skildringa av forhold mellom far og sønn. Dette er enda mer fremredende i denne boka.

Faren er fliselegger, og er ellers en artig type. Sønnen ( som jeg ærlig talt ikke husker navnet på her jeg sitter, blir det i det hele tatt nevnt, men det er altså en jegfortelling) sommerjobber som farens hjelpemann. Forholdet mellom far og sønn kan minne en del mellom forholdet mellom faren og sønnen i Ulf Starks La isbjørnene danse. Slik som hos Ulf Stark foregår en god del av kommunikasjonen i bilen, altså mens far kjører. Samvær i bil finnes det forresten flere eksempler av i litteraturen, kanskje en idé til en oppgave eller i det minste en antologi.

” Faren min begynte for eksempel ikke å snakke om været, og jeg snakket ikke om fotball eller noen annen sport som jeg ikke hadde peiling på. Nei, vi satt i bilen og sa absolutt ingenting, og det var helt fint. ” s 16

Det er de nære ting som gjelder, som det å gjøre det fint for noen, og å føle ”en god form for utslitthet.”.

Men så kommer et vendepunkt, sønnen har en ekkel fornemmelse av at bilen kolliderer med ett ( eller en) eller annen/t, mens far ikke vil ta innover seg de faktiske realiteter. Og mer skal jeg ikke røpe, men – trass i allerede nevnte prinsipper – dette er en fin bok. Rett og slett fin. Eller for å sitere den siste setningen” Det var fint” .

FRAMTIDA ER (IKKJE?) LJOS (?).

Men no, folkens, no altså, er det Hans Sande som gjeld. Det er nokre år sidan Sande skreiv for ungdom, dei siste bøkene hans har vore biletbøker og lettlestbøker. (Ja, eg HAR for ikkje så lenge sidan sagt at eg skal slutte å skrive på nynorsk, sjølv om bøkene er på nynorsk, men når det gjeld Sande lyt ein berre ta seg saman.)

Blå øger kan isje lyge er ein apokalytisk roman. (Eller dystopi aller kva søren og!) Det er nokre år sidan samanbrotet, hovudpersonen, ein gut, er heilt aleine i verda, det einaste selskapet er robotforeldrepar som har veksla litt gjennom åra, dei fleste av dei med ein litt pussig framtoning. Ein eller annan stad finst Ålehovvene som observerar og eksperimenterar med han.

Med hjelp av The Wall (som kan samanliknas med internett ) freistar han å orientere seg om fortida, å finne ut av det biologiske opphavet sitt, han les bloggar (frå vår tid),  derfor vert dette og ein artig kommentar til vår eiga tid. Forfattaren morar seg med å fabulere over vår tids populærkultur, til dømes er både Madonna og Justin Bieber med.

Det er sårt å lese om den store einsemda hos hovudpersonen, og kor han freistar å gi livet eit innhald med hjelp av det han finn ut om religionar, som han miksar fritt frå. Han finn og ein slags fellesskap med nokre gutar ( frå vår tid) som han møter i filmar på nettet. Det er ein sterk person vi har med å gjere, han sloss til dømes mot overmakta (Ålehovvene) for å få bruke sitt eige språk som kan samanliknas med stril, dette i staden for engelsk.

Det store spørsmålet både hos lesaren og hos guten er: Er han den einaste biologiske personen som er att? Er det ein verd utanfor det klaustrofobiske husværet? Dette skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, men eg trur eg dristar meg til å skrive at boka har ein slags optimistisk slutt.

Språket er særs kreativt, boka er grotesk, umåteleg trist, men og med (svart) humor og poesi. Og folkens:

endeleg
ein dystopi
heilt
fri for
chiclitt!

Sande er i slaget, og kanskje det er Sandes tur til å få ein pris i år.

PS: wikipedia; dykk har gløymd Svart kalv @ kvit snø : e-postroman frå 2006.

PS 2: Fankern heller, jeg hadde ikke blitt forundra om også unge Laberg hadde nådd opp i det gode selskap av nominerte denne gangen. Derfor gjelder den ærefulle labelen som bare er de færreste forfattere forunt å få også for ham.

Sorgen og gleden de vandrer tilhope

Brynjulf Jung Tjønn er ute med en ny bok igjen, denne gangen en ungdomsbok, med tittelen Så vakker du er.

De som er med :

• Henrik, ferdig med 10. skoleår, har hele livet foran seg, i motsetning til den 31 år gamle
• onkelen Simon, som er alvorlig syk og i ferd med å forlate livet før han har fått oppfylt sine drømmer og ambisjoner. Han og nevøen har svært god kontakt av det ”gutteaktige” slaget.
• Henriks mor (Simons søster altså), naturlig nok svært preget av situasjonen, holder sønnen ( til dennes fortvilelse) utenfor, og går helt opp i brorens sykdom,
• Kjersti, som Henrik er forelsket i,
• Sverre, Henriks gode kamerat.

Jeg kan ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor to temaer, død og kjærlighet, er flettet så godt sammen. Eller jo, men da har en av kjæresteparet vært den som har vært syk. Forfatteren får godt fram følelsen av håpløshet og maktesløshet hos omgivelsene rundt en alvorlig syk person. Skildringen av Simons sykdomsutvikling er hjerteskjærende beskrevet.

Opp mot alt dette kommer en fin og var kjærlighetshistorie. Sms-ene Henrik mottar fra Kjersti blir en ”kanal ut”. Det er også verdt å merke seg at i denne boka – i motsetning til alle amerikanske romaner fra high school-miljø - er det jenta som tar initiativ og gutten som er den usikre; kommer hun til å ringe eller ikke?

Hver setning i teksten begynner i venstre marg, ofte slutter de på samme linje. Er dette for å få fram en rytme i teksten, eller er intensjonen å gjøre boka lettlest? Siden handlinga hopper litt fram og tilbake i tid, tror jeg ikke vi kan kalle dette en lettlestbok.

Gaute M. Sortland har skrevet to bøker for voksne, mens THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG er hans første – og forhåpentlig ikke siste - ungdomsbok.

Vi møter :

• Gøran Trovåg, som insisterer på å kalle seg Stuart, en fyr som tør – ja insisterer på – å være seg selv, en kreativ og impulsiv fyr med pågangsmot,
• foreldrene,  som krangler, drikker og fester og hvorav spesielt
• moren er ille ute å kjøre. Heldigvis her Stuart ( akkurat som hovedpersonen i Jung Tjønns bok) en god – og mer jordnær - kamerat,
• Eivind, som kommer fra en trygg og god familie, hvor Stuart kan søke tilflukt, og med en mor som lett lar seg overtale til å lage ostesmørbrød og kakao. Sammen har de ambisjoner om å starte rockeband, og her kommer også
• Jokki inn. Gutta går i 9. klasse. Etter hvert kommer også
• noen jenter til. Dessuten en
• skikkelig tøff gjeng, som ser sitt snitt til å grisebanke Stuart hvis ikke Eivind er tilstede og passer på. En ikke helt uvesentlig rolle i handlinga har
• Rocke-Jon, som driver med hjembrent og selger sprit til mindreårige, noe som faller spesielt Stuart – på grunn av familiebakgrunnen - tungt for brystet, og som han derfor prøver å forhindre. Kan jo også nevne
• flere lokale band med varierende ferdigheter.

Stilen er usentimental, med en mild resignasjon og med en liten dæsj melankoli. Men trass i alt trist og leit er boka innimellom riktig morsom. Jeg lo høyt mang en gang. Med sine knappe 108 sider er den ikke spesielt omfangsrik, men med korte kapitler og få setninger tar forfatteren personene og situasjoner på kornet. Det er mange fine observasjoner og stemninger. 

Dette er en flott bok om kameratskap og vennskap. Boka handler også om å forlate barndommen, og om overgangen til noe annet.

”Og mens dei sprang innover øya, over brua og inn i byen, tenkte Stuart at dei sprang frå sin eigen barndom og vidare mot noko dei ikkje kjende til. Han trudde ikkje dei andre tenkte slik, men han ville skrive om det i kveld. At dei sprang mot noko nytt og stort som dei kom til å vinne over." S 84

Boka har en åpen men optimistisk slutt.

Til slutt: jeg grubla jo fælt over hvor handlinga i denne boka er tatt fra. Jeg googlet både Hasselbakken skule og Haraldshaugen skule. Dessuten utestedet Victor hvor moren blir funnet, temmelig rusa – uten å få noe oppklarende resultat. Forfatteren selv kommer fra Haugesund, og moren sier ved en anledning at ”Sild og heroin, guten min. Det er det me er kjende for i denne byen” (s 58 – 59.)  Så - kanskje ER det denne byen. (Hvis noen haugesundere leser dette og blir sure på meg: det er først og fremst silda jeg sikter til her.)

Begge bøkene er skrevet på nynorsk. Før hadde jeg jo som prinsipp – for ikke å si et kall - å skrive om nynorske bøker på nynorsk. Siden jeg har en mistanke om at jeg bare kødder det til, har jeg bestemt meg for å avslutte dette eksperimentet. Jeg fikk jo heller ikke noen imponerende score på Språkrådets nynorsktest.

Crossover

Bokhøsten er i full gang og barne- og ungdomsbøkene strømmer på. Vi starter med et par bøker som passer for eldre ungdom. Først en

E-POSTROMAN

Det blir pinlig uansett av Tyra Teodora Tronstad og Bjørn Sortland er en E-post-roman. Elias, som nettopp har flyttet til byen og bor sammen med sin mor i en trang leilighet på Tøyen kommer ved en tilfeldighet over mailadressen til Susanne, han tar sjansen på å sende en mail, dette setter i gang en mailkorrespondanse, i starten noe forsiktig og famlende men etter hvert med mer temperatur.

Det er altså to av våre beste forfattere som barker sammen her, én svært etablert og én av våre nye håpefulle. Forfatterne møtte ikke hverandre i løpet av den tida boka ble skrevet, og teksten ble ferdig etter 13 dager. Og volia: en bok! Begge personene kommer godt fram i teksten, både den godhjertede og selvironiske Elias og Susanne som ikke tør å stole på at noen kan like henne. Ungdommens sårbarhet tatt på kornet kan man vel si. Boka har – ikke forbausende for dem som kjenner Sortland bøker – noen kunstreferanser. Et gjennomgående mantra i boka er enigheten om at de ikke skal treffes. Hvordan akkurat det går kan dere jo gjette selv.

LONESOME SUZIE

Mens både Sortland og Tronstad ( den sistnevnte i hvert fall SÅ langt i løpet av sitt korte forfatterskap) er svært produktive forfattere, kan det ta år mellom hver gang Synne Sun Løes kommer med ny bok. Og da er det alltid grunn til å få forventninger. 18 år gamle Tove Blad i boka  Stille, stille, stille er svært ensom. Hun bor sammen med sin far. Og det er virkelig bare de to. Hun omgåes ingen annen, er redd for å leve og vil helst slutte på skolen. Faren er bekymret over situasjonen og ønsker at Tove skal gå til psykolog.

”Jeg vil ikke at du skal bli som meg”.

Det nære forholdet mellom far og datter er fint skildret og med mye nerve, stilen er poetisk på en uaffektert måte som jeg liker. For eksempel avsnittet som skildrer noe så hverdagslig som at faren  pusser jobbskoene.  Gidder ikke å sitere alt, men sekvensen avsluttes slik:

”Jeg hører på pappa som pusser. En rytme, en myk melodi. Ønsker at den aldri skal slutte. ” s. 23.

Boka handler også om døden, som var et enda mer fremtredende tema i Sun Løes forrige bok, brevromanen ”Tilstrekkelig vakkert”.

Et vendepunkt og en utfordring for Tove kommer når Julian begynner i klassen. Han har også sitt å slite med, men har mer stayerevne enn Tove. Enda en viktig person for Tove blir Julians alkoholiserte mor, som har gitt ut flere diktsamlinger.

Bør kanskje avslutte med at boka-  tross alt -  har en optimistisk slutt. 

En utmerket bok på alle måter ( det er tre år siden forrige roman kom ut) og man kan ikke si annet enn at forfatteren har brukt tida godt. Så da får man bare bære over med denne bibliotekarklisjeen som jeg selvfølgeig ikke kan unnslå meg for å sitere:

"En gråhåret bibliotekardame i lilla strikkekjole sitter bak en skranke. Stabler bøker i høye, rette tårn. Rundt halsen henger et par briller i en solsikkegul tråd. Hun ser opp på oss, smalt og litt skeptisk."

Til slutt en passende sang.



Ja, jeg veit at det er The Band som opprinnelig laget denne låta, men det er Blood, Sweat og Tears coverlåt jeg husker fra min egen ungdom. Så da blir det den i dag.

Konstaterer forresten at Synne Sun Løes har skiftet forlag siden sist. Sikkert ikke noe dramatisk i det.

PS: for å feie all eventuell misforståelse til side : det er IKKE gæernt å være en produktiv forfatter.

PS 2: når man snakker om E-postromaner kan man jo dra fram Svart kalv@kvit snø av Hans Sande som er en artig samtale mellom mor og sønn, en ku og kalven som har rømt hjemmefra, fordi han har oppdaget en del ting som moren kua ikke vil ta innover seg. Boka handler blant annet om frihet kontra trygghet. Dessverre utsolgt men finnes på et hvert velutstyrt folkebibliotek. Kan jo også benytte anledningen til å minne om brevromanen Glødende hjerters liga bind 1 og 2 av Tande P og Klaus Hagerup, som begge går tilbake til sin egen tenåringstid i 60 – åra. (Gyldendal 1993). En fin blanding av humor og sårhet.

Når far slår

Fluesommer av Arne Svingen handler om Kasper, som jeg tipper er 12-13 år. gammel Faren har problemer med selvkontrollen. Noen ganger er han brutal, sadistisk og uhyggelig egosentrisk, og andre ganger den allrighte faren som blir med og spiller fotball.

Når faren slår  konsenterer forfatteren seg om å skildre Kaspers følelser og hvordan han prøver å distansere seg fra det som skjer, istedet for å gi oss detaljerte voldshandlinger. På skolen gjelder det å  skjule blåmerkene. Moren later som ingenting og snakker om universets fantastiske plan og annet sprøyt mens hun sprer rundt seg med krystaller (!)

Boka minner litt om fjorårets bok av samme forfatter; "Sangen om en brukket nese" som jeg har blogget om før. Her har hovedpersonen en alkoholisert mor mens far er fraværende. Året før der igjen kom ”Litt av en plan” ut, og det er kanskje den første boka av Arne Svingen som handler om barn med foreldre som ikke strekker til i foreldrerollen.

Kasper prøver – slik som hovedpersonene i de to andre bøkene – å gjøre det beste ut av situasjonen. Og som dem sliter han med de sosiale kodene. Vendepunktet kommer når familien tar seg av en tremenning ( hvis jeg nå ikke husker helt feil hva slektskap angår) ved navn Bentein – mot betaling (!). Dette fordi dennes mor er alvorlig syk. Silje, en klassekamerat, får også betydning for Kasper. Kan vel røpe såpass at slutten er positiv - på en slik måte at det blir troverdig.

Selv om språket er enkelt ( dette er også, som i de to andre bøkene en jeg-fortelling) har boka nerve og intensitet. Med enkle virkemidler får forfatteren sagt mye, for eksempel da Kasper begynner å forstå hva slags mor han egentlig har. 

"Mamma har det myke smilet sitt. Jeg likte det smilet veldig godt da jeg var yngre" (s 161)

Teksten har både humor og sårhet, og forholdet mellom Kasper og hans nye venner er fint skildret.

Mens sangeren Bryan Terfel og Muhammed Ali var heltene i Sangen om en brukket nese er det stavhopperen Sergey Bubka som gjelder her, så da kan vi jo se litt på ham. 



Arne Svingen er en forfatter som virkelig har svingt seg opp mot de store barnelitterære høyder (håper dere fikk med dere dette ordspillet ha ha) de siste åra, så da får vi vel bare se gjennom fingrene med venstrehåndsarbeider som halvgode spøkelseshistorier etc. I fjor skrev Svingen i hvert fall 9 bøker, så da sier det seg nok selv at ikke alle kan være like gode. Selv om forfatteren selv  påstår noe annet.

Fjorårets Sangen om en brukket nese er som vel alle som følger litt med har fått med seg en av de fire nominerte til Kritikerprisen i klassen for barne- og ungdomsbøker. Egentlig vel fortjent.