Kall det hva faen du vil!

Og nå er det ikke JEG som er grov , det er nemlig tittelen på denne boka.
De som er med

• Bahar, fra hun er 13 og ti år framover, en tøff jente, i klinsj med de fleste når anledningen byr seg, født i Iran og kom til Sverige da hun var 8,
• Shervin, lillebroren og dennes kamerater
• Panthea, Bahars mor, med høyt utdannelse i Iran, får jobb i barnehage i Sverige, strever iherdig for å forstå den svenske kulturen og det svenske språket,
• Amir, faren, også med høy utdannelse i Iran, ender opp som drosjesjåfør. Begge foreldrene mener at barna burde være takknemlige mot deres nye hjemland.
• Markus, Bahars kjæreste,
• Pernilla, Markus mor, klossete men velmenende, behandler Bahar og hennes familie som noen eksotiske vesener,
• Bengt, Markus far og
• Bertil, den rasistiske bestefaren.

Boka er i lengste laget, her kunne mye vært luka ut, noen unødvendige bipersoner får svært stor plass, forfatteren burde ha fått litt mer konsulenthjelp til å kille noen darlingser men det er klart er hun like sta som Bahar har det kanskje ikke vært så greit? Forlaget kaller selv romanen som episodisk. Her er temaer for flere romaner men forfatteren vil tydeligvis benytte anledningen når hun får den.

Målgruppa litt usikker, ungdommen vil nok bli lei av alle ”gubbesamtalene” på Pizzeriaen for eksempel. Ser at Deichman har den både på voksen- og ungdomsavdelinga og utlånet er bra. I alle fall på Holmlia, Stovner, Grünerløkka og Torshov. Og Hovedutlånet. Hvorfor har ikke Røa kjøpt den forresten?

Av higlightsene:

• En problemorientert journalist som prøver å fravriste Bahar en virkelighet hun ikke kjenner seg igjen i.
• Mirza, outsideren i kameratflokken til Shervin som elsker å lage akkurat de skrekkhistoriene om kriminelle innvandrergutter som journalistene vil ha.
• Møtene mellom Bahar og kjæresten Markus familier
• Da Bahar plutselig får for seg at hun skal begynne å bruke hijab – til resten av familiens store bestyrtelse
• De temperamentsfulle diskusjonene mellom Bahar og spesielt faren
• Og høydepunket til slutt, gamle far Amirs 50-års-feiring.
• Det beste med boka var rett og slett skildringa av denne familien der alle viste sine svakheter og styrker og foreldrenes varme og kjærlighet til barna sine og det evigvarende spørsmålet ”Gjorde de rett da de flyttet til Sverige?

Mer her
Boka er ikke selvbiografisk men forfatteren har tatt mye fra virkeligheten:

”Jag har också förstått att jag ofta först är invandrare, sen muslim, sen tjej och sen den jag är. Många blir oroliga om jag inte snabbt placerar mig själv i ett av deras fack. Det känns bäst att veta, har man sagt mig. Men varför? Därför!”

En ufrisert men viktig bok. Har overføringsverdi til norske forhold mens vi venter på den norske ”innvandrerboka” .