Homoeventyr

Jeg regner med at alle lesere av denne bloggen nå har fått med seg alt rabalderet rundt en gammel tweet kreert av vår nye likestillingsminister (!) Solveig Horne i 2010. Og når en likestillingsminister

«Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?»

kan det jo være grunn til bekymring. Kan jo også legge ut linken til Bjarte Hjelmelands og Eskild Pedersens humørfylte ”homoeventyr”, som de skrev som en kommentar til fr. Hornes utspill. Kanskje ikke helt stø på eventyrsjangeren, men riktig så artig!

Selv ble jeg jo litt bekymra over min egen barnelitteraturkompetanse. Hva FANDEN mente likestillingsministeren egentlig med ”homoeventyr”? Hvilke bøker siktet hun til? Etter litt frenetisk søking i Deichmans base kom jeg fram til følgende tre billedbøker:

• Malins mamma gifter seg med Lisa av Anette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic Ublu Tuba Forlag 2003
• Lille-Zlatan og kule onkel Tommy av Pija Lindenbaum. Damm 2007.
• Drømmeprinsen av Justyna Nyka (Mangschou 2010)

Dette fikk jeg like etterpå bekreftet da Majorstuen filial la ut et bilde av sin lille utstilling på facebook.

Jeg skred til verket, bestilte alle ”homoeventyrene” og hentet dem på Majorstua filial.

Og benyttet selvfølgelig anledningen til å fotografere den sagnomsuste utstillingen, med den fargerike plakaten: 

NYSGJERRIG PÅ HOMOEVENTYRENE ALLE SNAKKER OM? 

HER ER DE!

På 70 – tallet kom jeg over en dansk barnebok med fotografier i sort hvitt. Jeg husker verken forfatter eller tittel, og til min uendelige irritasjon har jeg ikke klart å finne bibliografiske opplysninger på nettet heller. Boka gikk rett inn i en trend på denne tida, oppfordret av barnehagenes behov produserte danske forlag den ene temaboka etter den andre av typen "Rikkes mor er smed", om "skraldemænd" og andre hederlige yrker, om ulike funksjonshemminger, om å gå til tannlegen etc etc. Den ene boka mer pedagogisk enn den andre.

Boka handler om ei jente, rundt 5 år, som bor sammen med sin biologiske far og dennes mann. Vi følger dem gjennom dagliglivet, og vi møter også den biologiske mor etc etc. Så skjer det altså: en dag har den lille familien vært i vaskeriet, fedrene holder rundt hverandre og drar i tralla med klesvaksen. Det kommer en sterk reaksjon fra en forbipasserende ( selvfølgelig eldre) dame, jentungen begynner å gråte, og gutta må trøste og forklare.

Ikke tvil om at hensikten er den beste, men hvorfor er det nødvendig å presentere homofobiske holdninger for små barn, som etter mine erfaringer er åpne og fordomsfrie? 

Malins mamma gifter seg med Lisa av Anette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic kom ut første gang på svensk i 1999, altså for 14 år siden. Mon om ikke tida har gått litt fra den også?

Boka gjør greit rede for lesbisk samliv og vielsen, Malin har også god kontakt med sin biologiske far, vi får vite hvordan lesbiske (kan) få(r) barn ( her kunstig befruktning) vi ser en illustrasjon av et syltetøyglass med ”Malin-Frø”, eller ”spesielle små babyfrø som finnes hos pappaen”, Lisa er også blitt gravid med Malins pappas kjæreste, og Malin skal altså bli storesøster, noe hun gleder seg til.

Bilde av Malin-Frø i et glass

 Ikke noe mesterverk dette heller, verken litterært eller illustrasjonsmessige, men en helt grei temabok med en viss varme.

• Er dette boka å ty til hvis noen av ungene i barnehagen har to ”likekjønnede” foreldre?

• Eller : er lesbiske/ homofile foreldre virkelig noe så spesielt at det er nødvendig å lage en temabok om det? Hvis en velmenende voksen setter seg ned og leser en bok som bare handler om det å bo sammen med to mødre ( eller fedre), kan ikke da dette gi ungene inntrykk av at lesbisk (eller homofilt) samliv er noe helt bemerkelsesverdig i motsetning til heterofilt? Hvilke signaler gir det til ungene?

Drømmeprinsen med særdeles vakre illustrasjoner og tekst av Justyna Nyka er den boka på lista som kommer nærmest opp til ”eventyr”, her er et klassisk tema vi ofte finner der; faren vil at prinsessen skal gifte seg, men ingen frier finner nåde for hennes blikk. Kongen blir fra seg, sender bort prinsessen og nekter henne å komme tilbake før hun har funnet drømmeprinsen. Når hun endelig kommer hjem er det drømmeprinsessen hun har tatt med seg.

Og kongen? Får han en homofobisk raptus og kaster prinsessa og hennes utkårede i ormegården? Nei, tvert imot sier han at

”Vi leter etter noen og finner en annen, og det er kanskje like bra! Lenge leve prinsessen vår og hennes drømmeprinsesse! ”

Og dermed kan festen begynne.

På neste gatehjørne delte en polkagris ut kjærlighet på pinne. - Bare fortsett denne veien, ropte den til prinsessen.

Dette er ingen temabok om homofilt samliv, men om kjærlighet. Samtidig viser boka at det finnes andre alternativer, heterofili er ikke det eneste.

Er det da gæernt å skrive bøker med homofili som TEMA for små barn, slik som i Malins mamma? Nei, men med tanke på å forebygge homofobiske holdninger har jeg mer tro på synliggjøring, altså å la homofile opptre i barnelitteraturen UTEN å problematisere eller å lage noe tema av det. Et eksempel på dette er  Lille-Zlatan og kule onkel Tommy med tekst og illustrasjoner av Pija Lindenbaum. Den handler om ei lita jente, kalt Lille-Zlatan fordi hun er fotballgal. Jenta blir sjalu på onkelens kjæreste, som altså er en mann. Men onkelen, Tommy, insisterer på at Steve skal være med, og det løser seg på beste vis. Det er ikke homofili som er bokas tema, men sjalusi og det å forholde seg til nye personer.

Til venstre i sofaen kule onkel Tommy, til høyre Steve. I midten Lille-Zlatan.

Så tilbake til Solveig Hornes spørsmål. Parolen må bli: flere homoer i barnelitteraturen!

PS: nevnes kan kanskje også Janosch bøker om Den vesle tigeren og den vesle bjørnen. De lever jo i et lykkelig samliv, da bortsett fra i boka God dag, vesle gris (Samlaget 1987) hvor altså en selvsentrert gris truer idyllen, før våre venner igjen er lykkelig gjenforente.

Den vesle bjørnen og den vesle tigeren hånd i hånd i plysjsofaen.

Piker, vin og smør. Blant annet.

Så har jeg fått en ladning taktile bøker fra Frankrike igjen. En av bøkene skilte seg spesielt ut; nemlig Le Petit Chaperon rouge, eller Lille Rødhette på norsk. Bortsett fra en forklaring på hvem og hva de ulike figurene skal forestille, mangler boka helt tekst. Dette stiller litt krav til formidleren, på en annen side : hvem kjenner ikke dette eventyret? ( Og hvis ikke så er det på høy tid å oppdatere seg!) .

Billedbeskrivelse : Hver figur er rund (bortsett fra senga) med forskjellige farger - og viktigst siden det er en taktil bok; - forskjellige teksturer. Teksten er på fransk (norsk tekst er under utarbeidelse) men oversettelse burde være unødvendig her siden jeg formoder at alle kjenner eventyret sånn noenlunde. Det vises nok ikke så godt men selvfølgelig er det også tekst i blindeskrift.

Det er – som jeg har vært inne på før – forskjellige meninger og teorier om hva som er en god følebok for blinde, i hvor stor grad man skal abstrahere bildene - eller prøve å gjengi "vanlige" bilder mest mulig. Under et eksempel på et bilde fra en annen bok; det er ikke lett for blinde uansett erfaring med taktile bilder å forstå at dette skal være en katt med et tøystykke under armen. Til venstre en frakk:

I Le Petit Chaperon Rouge av Warja Lavater ( Les doigts qui rêvent ) har billedskaperen valgt å forenkle så mye som mulig.

Dette bildet viser Rødhette og ulven. (Ulven er i forskjellige størrelser gjennom boka, alt etter hvor nær og truende han er)

Hvorfor har du så store ører, bestemor? Her lille Rødhette foran senga. Bestemor inne i den lodne ulven som er framstilt med et litt stikkende materiale.

Her både Rødhette og bestemoren inni ulven, her med oppsprettet mage.

Her ser vi at boka er som et eneste trekkspill. Men i hvert fall atskillig lettere å brette sammen enn et kart! Legg merke til de hvite relieff - "boblene" som er skogen!

Boka er særdeles lekker i utstyret.
Her den delikate lille esken som boka leveres i. Dette er en av de fineste følebøkene jeg har sett på lenge!

Men : stopp en halv! På tittelbladet står det at boka er ”D’après un conte de Perrault”, altså etter et eventyr av Charles Perrault. For dem som ikke er så inne i eventyrene som hmmm... meg ... kan jeg opplyse om at franskmannen Charles Perrault (født 1628) var en forgjenger for brødrene Grimm (begge født over 150 år seinere.) I følge vaskeseddelen på Perraults eventyr; historier eller eventyr fra gamle dager med moral på vers; oversatt av Birgit Tønnesson er Rødhette for franskmennene ”uløselig knyttet til Charles Perrault”. Og nå kommer jeg da endelig til poenget:

Hos Charles Perrault blir Rødhette spist av ulven men der slutter også eventyret! Ingen reddende jeger som dukker opp! Slik går det når du ikke gjør som mora di sier! Betyr dette at den grimske tradisjon nå også har erobret det franske folk?

Perrault har for sikkerhets skyld forsynt eventyret med et lite etterord:

MORAL

Her ser man hvordan barna
- især de unge piker
som eier sjarm og skjønnhet
så alle folk dem liker –
gjør galt ved fromt å lytte
til alle og enhver.
Om SÅ de gjør, er det ei rart
Hvis ulven tar dem meget snart.
Bemerk, jeg sier ulven, men
av ulver finnes ikke én,
men ganske mange skumle slag
Som ferdes ute natt og dag.
Der finnes ulver med manér,
som vennlig på sitt bytte ser,
som synes tamme, pene, snille,
- men under pelsen er de ville.
De følger hjem de unge piker
og usett etter dem seg sniker.
Hvem vet om ikke dette slaget
er farligst uti ulvefaget.

(Birgit Tønnesson; s 31.)

Som man ser; visdomsord som gjelder den dag i dag!

Apropos Grimms versjon av Rødhette - altså med den reddende jegeren – finnes jo denne i utallige varianter, antakelig avhengig av hva som til enhver tid er blitt ansett for å være passende for små barn. Noen ganger blir både bestemoren og Rødhette spist av ulven, noen ganger bare bestemoren, noen ganger blir ulvemagen bare sprettet opp uten at ulven først blir skutt og fylt med stein og sydd igjen hvorpå ulven blir kastet i en brønn. (Ikke så korrekt i dag; både dyreplageri og dessuten forurensende). Etc etc.

Et MEGET interessant spørsmål verdt en studie er hva Rødhette har i kurven! De fleste vil nok huske at hun i blant annet hadde med seg en flaske rødvin. ( I hvert fall i de fleste versjoner). Mens gode gamle Perrault ikke unner gamla annet enn hvetekake og en krukke med smør (!). (Og dette i La France, rødvinens hjemland! Regner med at det ikke bare er jeg som stusser litt her.)

Rødhette og ulven finnes jo også i utallige frie gjendiktninger:

• Jeg har spesielt sans for Toni Ungerers råtøffe Rødhette som gifter seg med ulven.
• Kan vel ta med Fam Ekmans Rødhatten og Ulven også.
• Angela Carter har en virkelig artig gjenfortelling i Burning Your Boats. Collectet stories (Vintage 2006) (Ikke oversatt til norsk). Her spiller varulver en vesentlig rolle – og bestemoren og ulven viser seg å være samme person!!!. Som mat til bestemor har Carter lagt seg på Perraults diett. Det får vel være grenser på hvor mye jeg gidder å sitte å ramse opp men en bok til vil jeg ta med, nemlig
• Ulvehunger av Elise Fagerli. Her er det Rødhette som spiser ulven. (Dessverre døde denne spennende billedkunstneren alt for tidlig).

LO har forresten i disse dager en litt morsom variant av eventyret i sin kampanje. Så får vi se hvor mange som lar seg lokke...

(LO-reklamen viser en staut ulv som troner på en stokk med utallige små rødhetter rundt. Med følgende tekst; Fordelen med å være mange. Bildet er litt uklart, som like mye kan skylde Dagsavisas trykketekniske gjengivelse som fotografen! )

Litt tilbake til gamle Perraults moralske kommentar til eventyret : la oss avslutte med Kari Diesens oppbyggelige sang om Hovedøn. Også her visdomsord for piker fra nær og fjern.

Og helt til slutt; angående alle tolkninger og varianter av dette eventyret; kanskje like greit å la boka være uten tekst!

Av alle landet i øst og vest er fedrelandet mitt hjerte nest, du gaaaaaaamle Norge med klippeborge meg huuuer best etc etc.

Da jeg holdt på med alle disse billedbøkene begynte gubben å snakke om en bok HAN husket fra barndommen. Det var ett eller annet med noen barn som reiste jorda rundt med månen som framkomstmiddel. Jeg søkte i Barnebokinstituttets samling på måne etc men det var et bomskudd. Så var det å ta heisen opp til 6. etasje igjen! Anne Kristin gikk med faste skritt mot billedbokhylla og fant fram Reisen til Norge av Anne Eline Coucheron.

(At boka har et format som gjør at den stikker ut av hylla og attpå till er knall rød spiller ingen rolle, Anne Kristin hadde nok funnet den uansett. ) Boka er fra 1950, tre år før gubben ble født. Forfatteren har (heldigvis) ingen stor produksjon, men har i tillegg laget noen fargeleggingsbøker.

Fra et land der folk er sorte,
fra det mørke Afrika,
lille Topsy er blitt borte,
tenk hun rømte hjemmefra!

Lille Ling fra Chinas rike,
rømte og fra far og mor,
og som Topsy negerpike,
rømte han mot kalde nord.

Begge barna modig rømmer,
ut i verden uten frykt,
hun på flåten bygd av tømmer,
han på en kinesisk lykt.

Årsaken til at "lille Topsy negerpike" og "lille Ling fra Chinas rike" begge finner det nødvendig å rømme fra sine hjemland er uvisst. Her kommer alle 50 - åras klisjeer om "negre" og "kinesere" fram. Topsy med oppsvumede lepper og digre øreringer, og Ling med særdeles skjeve øyne ( for det hadde jo kinesere i 50 - åra), gul hud og barbert hode med en hårkrans.

Her ser vi altså våre venner som med månen som farkost svever over is og snø

og eskimoer, som bor i "en liten stue bare bygd av sne",

så over ørkener og en "beduinerpike" med krukken på sitt hode og en egyptisk gutt, som muntert vinker tilbake etc etc.

Så! Til slutt er det altså selveste Norge som står for tur. Reisens høydepunkt!

Men så tar det til å kvelde,
tenk om julen er begynt!
Plutselig i ville fjellet,
hører de et voldsomt grynt.

Det er grisen blid og munter,
barna bruker den som hest,
trygt den ned fra fjeller lunter,
til den store julefest.

Etterpå går alle fire
bort til kirken like ved.
Og se der ved kirkespiret,
smiler månen til dem ned.

Og de hører presten lese
julens ord om fred på jord.
Siden synger de seg hese
både Ling og Topsymor!

Hjemme venter mange pakker,
og et digert juletre,
barna bukker, neier, takker,
du så glade som de ble!

Nei sånn julekveld som dette,
har vel barna aldri hatt.
Men nå er de veldig trette,
og de sier pent god natt.

Legg merke til salmeboka med korset som Ling holder. Boka slutter med at våre venner sover glade og fornøyde i sine rosemalte senger ! Tenk å få oppleve norsk jul! De kommer altså ikke - som for eksempel Babar - tilbake til Afrika og Kina men ... ja herregud, dere tar jo poenget!

For dem som måtte lure på om gubben har utviklet noen stor fedrelandskjærlighet på grunn at denne boka er svaret nei. Snarere tvert i mot kan man nok si, men antakelig helt uavhengig av boka. Det skal nok flere enn en bok til for å påvirke et barnesinn i en spesiell retning.

Boka er virkelig ikke spesielt god, full av nødrim som den er, og med ubehjelpelige illustrasjoner. Historien er jo heller ikke spesielt spennende. Men antakelig var det ett eller annet med denne boka som slo an en streng av årsaker som kan være en rein tilfeldighet. Dessuten - som jeg har vært inne på noen ganger før - i 50 - åra flommet det ikke akkurat over med billedbøker.

Til slutt: noen ganger GÅR faktisk verden framover! Det er ikke alt som var så mye bedre før! Heller ikke ... og absolutt ikke - i 50 - åra!

PS: Nå KUNNE jeg ha lagt ut sangen om Vesle Hoa ( den ekte Hottentotten du veit) men en gang MÅ vi vel bli ferdige med denne sangen, hva!

Ut og tagge bloggere

Da jeg var på barnebokinstituttet for å fotografere noen utgaver av Babar til denne bloggposten viste Trine meg SIN yndlingsbok fra da hun var barn, nemlig Guds gjøgler av den italienske billedbokkunstneren Tomie DePaola (Bokklubben 1981). Og det er virkelig en god bok! Trine er ca 30 år yngre enn meg. (En påminnelse om hvor gammel man begynner å bli – etter en bibliotekarkarriere på over 30 år – er når yngre bibliotekarer forteller hva de leste som barn.) Vi kikket også på I Morgentåkedalen av Jan Deberitz. (Illustrasjoner av Ronald Jakobsen, ifølge Deichman ser det ut som at dette er DEN boka han har illustrert.) (Fabritius 1981) Og denne var virkelig en slager da jeg jobbet på Deichman ! Første gangen I Morgentåkedalen kom ut så vi ikke helt storheten i denne boka da den ble vurdert på barnebokmøtet, men det er tydeligvis noe ved disse bildene som fascinerte unga. Så vidt jeg husker ble boka brukt i barne-TV og da kunne vi virkelig angre på at vi ikke kjøpe flere eksemplarer. (Heldigvis kom boka seinere ut i et nytt opplag! Bokklubben 1983 og Damm i 2007. Vi var redda! )

Jeg husker også unge amerikanske fedre – ja, alltid FEDRE!- som kom for å låne bøker av Dr Seuss (Deichman har ganske mange av de amerikanske utgavene, kjøpt av våre nå avdøde forgjengere, måtte de hvile i fred hele gjengen med Rikka Deinboll i spissen.) Og så var det jo de unga gutta med stjerner i øya som kom for å låne Serafin og Plym- bøkene av franskmannen Philippe Fix. Også de heldigvis kommet i nye utgaver. Her kunne jeg jo sitte og ramse opp eksempel på eksempel, men ett sted bør jeg vel slutte. (Ellers får vi håpe at Feen smørkrem nå har fått endelig hvile i Deichmans magasin.)

Det første biblioteket JEG husker var Lillehammer bibliotek helt i begynnelsen av 60 – åra. Da var utvalget av billedbøker temmelig beskjedent. En bok jeg husker svært godt var Den røde ballongen av Albert Lamorisse. (Gyldendal 1961) Med fotografier fra et nå svunnet Paris. En fantastisk bok som dessverre ble gitt ut på nytt i 2000 med en særdeles forringet kvalitet. Jeg mener det er Harald Nordberg som har sagt at når vi kan sende menn til månen burde man være i stand til å gjengi bilder på en skikkelig måte. Og - etter å ha tilbrakt litt tid i magasinene i barneavdelinga på Deichman i forbindelse med utstillinger og jeg veit ikke hva – slår det meg at kvaliteten på billedbøker fra ”føritida”– altså flere tiår før den første månelandinga - er påfallende bedre enn mange av nåtidas. (Ett eksempel på dette i bloggposten om Babar.)

Litt tilbake til overskriften, ut å tagge bloggere. Kjære lesere ; jeg er bare blitt SÅ nysgjerrig på andres billedbokfavoritter, ikke som voksne lesere men fra deres egen barndom.

Mine favoritter – fra en barndom da det ikke akkurat flomma over med billedbøker, før den fantastiske innkjøpsordninga vi har her i Norge som vi absolutt ikke skal ta som en selvfølge – var altså:

• Historien om Babar (Blogget om før)
• Struwwelpeter (eller Den store Bastian) (Samme her)

Og last but not least:

• Hvordan gikk det (Ditto)

Og nei, dere trenger VIRKELIG ikke å legge så mye jobb i det som jeg har gjort, bare ramse opp minst tre billedbøker som gjorde inntrykk på dere da dere var barn. ER det for mye forlangt!

Jeg tagger ..... ja hvem pokker SKAL jeg tagge da, tenk om noen synes jeg trenger meg på, tenk om noen bli sure på meg fordi de ikke blir tagga, tenk om ... ja skitt au; Jeg tagger de fleste fra blogglista mi! Hallo Tanz og Thomas som begge hadde ambisjoner om å blogge hver dag i juni(!), Sånn går no dagan husker sikkert også noen favoritter, hva med deg Hans Petter, Tonita, min kjære kollega Wenche Bandida, Lesehesten Synne, Elin fra en annen verden, HildeSol, Knirk, Solgunn, hva slags mørke billedbøker likte Mari i barndommen (eller leste hun bare krim og SF allerede den gangen) og J.B; hva slags billedbøker leste franske barn i 70 – åra?

Fra de unges forbund:
Matry... øhhh Ida, Ferdinand (på tide med en oppdatering snart, kanskje) og Kasiopeiia!

Og sist men ikke minst Mrs Ord og Bilde herselv: Bente!

De av mine lesere som ikke har egen blogg men likevel skulle brenne etter å ”gå i barndommen” er selvfølgelig hjeeertelig velkommen i kommentarfeltet! Og selvfølgelig bloggere om ikke står på noen av de høyst vilkårlige blogglistene mine.

Fyyyyy søren altså, nå er jeg SKIKKELIG spent!

PS: Jeg tipper allerede nå at i hvert fall... eller glem det, jeg tipper ingen ting!

PS 2: hvis dere bare visste hvor mye jobb det har vært med denne bloggposten!

Fra nå av skal vi drikke saft!

Den boka jeg elsket aller høyest som barn var Hvordan gikk det? Boken om Mymlen, Mummitrollet og lille My av Tove Jansson.

Her er mitt eksemplar; utslitt av kjærlighet. Ville neppe fått mye for denne boka i et antikvariat. Samma det, jeg selger den ALDRI! (Siden fortellingen til slutt ender opp i kjøkkenet fant jeg det litt naturlig å ta disse fotografiene på et kjøkken! Jeg bør vel rødmende innvende at fotografiene på INGEN måte yter originalbildene rettferdighet!! Å herreguuuuud, bare jeg ikke får gjengivelsespuritanistene på nakken!)

Tittelbladet er ikke særlig delikat, nei! Temmelig flekkete får man si. Men det ser ikke ut som at lille My bryr seg, i hvert fall.

Boka kom ut på norsk i 1957, på svensk i 1952 med tittelen Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mummitrollet och Lille My. Dette var forfatterens første mummibilledbok men før det hadde hun allerede gitt ut flere av de kjente mummitrollbøkene. Mens boka har kommet ut flere ganger på svensk, seinest i 2004, har den bare kommet ut en gang på norsk, i 1957. Med unntak av at den også finnes i Den store mummiboka (første gang utkommet i 2003) men da med en alvorlig mangel: den mangler hull! Ascehoug: dette er en synd og en skam! Boka har kommet ut på samtrykk flere ganger! Hadde det vært for mye forlangt at dere hadde slengt dere med!

Noe av det geniale med denne boka er jo akkurat hullene, som røper litt om hva som skjer på de neste sidene.
At "hullene var klippet av Aschehoug" - eller "asjehaug" som vi unga sa - var jo litt morsomt, her ser vi altså "Aschehoug" sjæl med saksa!


Boka begynner med at

”Et lite mummitroll gikk hjem
fra melkemannen klokken fem.
Det var et melkespann han bar,
men huff, så lang den veien var.
Og vinden pep og sukket der
i alle skogens mørke trær,
og snart kom skumringen, huff ja!
- HVA TROR DU AT DET HENDTE DA?

(Oversatt av André Bjerke)
Her ser vi faktisk litt av de TO neste oppslagene gjennom trærne. (Uff, da! Det har visst vært nødvendig å tejpe litt også!)

Et av de skumleste bildene i hele boka var av frøken Hespetre! Gå sin vei, HVEM VÅGER Å FORSTYRRE MEG!

Og etter mange farer - blandt annet er denne boka mitt første møte med hatifnattene - ender Mummitrollet, Mymlen og lille My i Mummimammas trygge hage. (Billedbeskrivelse for blinde: Vi ser mummimamma rense ripsbær i Mummipappas flosshatt, mummihuset, røde roser, våre helter som har overlevd all verdens farer. Og melkespannet. Fargene i dette oppslaget er holdt i gult og røtt og er en kontrast til de mørkere fargene ellers i boka. Blomsterbeddet er dekorert med sjell, slik Mummimamma pleier i bøkene. Kan jo legge til at forfatteren i følge Boel Westin; Tove Jansson Ord, bild, liv. (Schildts 2007) er inspirert av den franske maleren Henri Matisse. Ellers kan boka tolkes ... eller glem det, akkurat det er IKKE interessant i denne sammenhengen. Men jeg kan anbefale Westins murstein av en biografi!

Men melka er sur, mummitrollet fortviler, og da er det at

Mummimamma sa med kraft:
FRA NÅ AV VIL VI DRIKKE SAFT!!!

Å for en herlig replikk for oss unger som var oppvokst i 50 – åra!!! Jeg bebreider ingen men jeg ble tvunget til å drikke et glass melk hver dag fordi min mor var redd for at jeg ellers skulle bli undernært. Det var før youghurt og andre fancy melkeprodukter som finnes i butikken i dag. (Forresten kjøpte man ikke melk i dagligvarehandelen i 50 - åra, den ble levert på døra av melkemannen.)

Jeg oppfattet replikken som et opprør mot all snusfornuft! Heretter skal vi leve i sus og dus!
Og jippie! Hurra!(Det siste hullet er så lite at

lille My sa : VI MÅ BLI I DENNE BOKEN HER, FORDI
VI ER SÅ ALTFOR STORE, VI!!!!)

PS: Boka minner meg om The Night Kitchen (første gang 1979 iflg. wikipedia) av Maurice Sendak (aldri utgitt på norsk). Her befinner vi oss også i det varme, trygge kjøkkenet. Boka har også mange tolkningsmuligheter – og uuuups – boka er bannlyst i USA – men ingenting av dette skal vi komme inn på her.

PS 2: I dag finnes det utallige bildebøker om mummitrollet men det gidder jeg ikke å gå inn på nå! Det er BARE til å bli deprimert av!

PS 3 : En dag bør jeg nok sette meg ned å øve på litt mer elegant billedredigering!

PS 4: da skal jeg - i Tove Janssons ånd- fylle en drikkeflaske med saft og gi meg ut på en joggetur. Jeg regner med at dette blir en relativt farefri ferd gjennom Oslos Ytre Vest.

Struwwelpeter på norsk

I dag tok jeg meg en tur opp til Anne Kristin på Barnebokinstituttet for å se på 1889-utgaven som er den eldste norske utgaven Instituttet har av klassikeren Struwwelpeter, på norsk Buste-Peer eller Busteper. (Den aller eldste kom antakelig ut i 1858, i følge Norsk Bog - Fortegnelse. )

Som man ser er illustrasjonene ganske annerledes enn de på den forrige bloggposten. Kan dette være originalen, altså forfatterens egne opprinnelige? Illustrasjonene er håndkollorerte og hvilken underbetalt stakkar som har sittet bøyd over disse er ukjent.

Her ser dere Anne Kristin som stolt viser fram 1889 - utgaven. (Hvis noen har en fra 1858 liggende så kan dere vel tenke dere hvor glade de blir på barnebokinstituttet! )
Og her har vi Buste-Peer himself. Som det framgår litt mer primitiv i streken enn de to andre på denne bloggposten!
Her har vi Truls Stjernekiker (ikke med i min utgave) som faller ut i vannet. For de som vil gå mer i dybden : mer om Struwwelpeter kan dere finne i Fra Askepot til Asterix av Vibeke Stybe eller Historien om "Struwwelpeter" eller "Den Store Bastian" av samme forfatter. Eller bare spør Anne Kristin! Det ikke den damen veit om utgaver, illustrasjoner, parodier, Struwwelpeters beinstillinger (!) etc etc er ikke verdt å vite!

PS: Hvor mange utgaver som er kommet ut på norsk? I hvert fall 9.

Lystige historier og morsomme Billeder

Da jeg var barn besøkte vi alltid min bestefar på landet i sommerferien. I et gammelt framskap lå en billedbok som het Den store Bastian eller Vær lydig; Lystige Historier og morsomme Billeder for Børn imellom 3 – 6 år. Jubilæums-udgave. 1901.

Her har vi boka og som det skulle komme fram er den elsket i filler! Denne boka fylte meg med skrekkblandet fryd. En skikkelig grøsser!

Årsaken til at det ble laget en jubileumsutgave var fordi ”Bastian nu har opholdt sig i Danmark i 50 år – endogsaa godt maalt”. Originalen heter Struwwelpeter av Heinrich Hoffmann og kom ut for første gang i 1845. Min danske utgave er oversatt av Simon Simonsen. Men – og dette er jo ganske interessant – danskene trykket boka med nye illustrasjoner! Hvorfor? Kan det være på grunn av trykketeknikken? At det er lettere å trykke med nye illustrasjoner? Var det på grunn av rettighetene? Eller mente man at originalillustrasjonene ikke var gode nok? I følge dette nettstedet kjenner man ikke den danske illustratøren.

I "fortalen" til Jubilæumsudgaven påståes det at disse historiene ”forskrækker alldeles ikke disse smaa Tilhørere, som tager alt slig fra den fornøjelige Side” for deretter å sammenlikne elegant med folkeeventyrene som også kan være ganske drastiske. I vår tid kan vi vel innvende at de som fikk sin straff i eventyrene var troll, onde dronninger etc mens det i denne boka er barn som de unge leserne mer naturlig identifiserer seg med som lider temmelig brutale skjebner. Den opprinnelige boka er en parodi på samtidas moralistiske barnebøker men den ble nok ikke alltid oppfattet slik, verken av barn eller alle voksne.

Denne illustrasjonen er kun laget til jubileumsutgaven. (Hele gjengen danser rundt i ring, i midten dette verset:

Hvor smukt dog, Børn, I danse kan
med mig, den store Bastian! Jeg danser skjældenet, det er sandt;
men denne Fest bør gaa galant.
Halvtredsindstyve Aar i Træk
jeg Drenge dyppet har i Blæk;
i Dag vi alle fri os ta’er,
selv Mis og Kis er Jubilar.
I Morgen dukser jeg paa ny
enhver, som ikke vil sig dy.

Og hva gjør så disse slemme ungene?

• Noen ”drænge” mobber en neger på Vesterbro og som straff dypper den Store Bastian dem i blekk så de blir enda svartere enn negeren
• Sophie vrenger munnen foran speilet og ender opp med å bli slik
• Den slemme Fredrik er virkelig slem, ødelegger møbler og plager dyra man hunden tar en søt hevn,
• Hanne ville ha alt hun ser og til slutt havner hun på månen!
• Lille Mads ”var tyk og fed” men svært kresen og blir til slutt så tynn at han dør,
• Jette leker med fyrstikker og ender opp som en aksehaug,
• Når Sutteper suger på tommelen kommer ”skræderen” og gjør kort prosess,
• Rikke Slikemund ender til slutt opp med rød nese fordi hun ikke kan holde seg unna syltetøyet og andre godsaker,
• Rokke-Hans vipper på stolen og tar til slutt overbalanse så alt dekktøyet går i gulvet,
• Og til slutt har vi Struwwelpeter selv, som i min utgave heter Konrad.

(Kan jo også ta med at noen ( 3?) nye historier er lagt til i ”Den store Bastian” og en skal være fjernet.)

De fleste ”synder” – med et par unntak - bagateller i dag. Kanskje noe av gleden ved boka var at det alltid er noen unger som er verre enn en selv, eller at uansett hvordan det går så kan det ikke gå så gæernt som med ungene i boka. Altså rein terapi.

Merk også at den danske tittelen er Den store Bastian, altså etter han som straffer de slemme guttene, mens originaltittelen er oppkalt etter ”antihelten” Struwwelpeter. Og her har jeg en mistanke om at de danske utgiverne er mer opptatt av det reint oppdragende aspektet enn parodien. (I originalutgaven heter Den store Bastian Der Grosse Nikolas, altså det samme som julenissen, og da en helt annen enn dagens ”coca-cola-nisse”. ) Mitt eksemplar ble lest av og for barn som er vokst opp på bondelandet i nordre delen av Gudbrandsdalen. De ”børnene” (tysk (dansk) middelklasse) som boka omhandler må ha blitt oppfattet som ganske fjerne fra dem selv, kanskje litt eksotiske? Første gang boka kom ut på norsk skal være i 1858 med tittelen Buste-Peer, eller morsomme smaafortællinger og pudsige billeder. (Norsk Bog-Fortegnelse 1848 – 1865. Den norske Boghandlerforenings forlag Kristiania 1870.) Og da med de originale illustrasjonene. (Den norske utgaven kommer vi tilbake til i en egen bloggpost)

Selv er jeg jo 50-talls, fra en tid det heller ikke var noen selvfølge at barn kunne vise negative følelser, vise sinne, etc etc, og straff var en mer naturlig del av barneoppdragelsen enn i dag. Siden kom Anne-Cath Vestly og enda seinere bøker som Jeg er så sinna at jeg nesten ikke vet hva jeg gjør av svenske Gunilla Frisén. (1975, boka har vært fast innslag på flere pensumlister i barnelitteratur) . Dagens Rampete Robin er jo ikke mindre rampete enn ungene i Hoffmanns bok men nå morer forfatteren seg sammen med de unge leseren og moralen er (heldigvis ) fraværende. Hvordan dagens barn ville ha tatt i mot Hoffmanns bok har jeg ærlig talt ikke peiling på men noen ”klassikere” trenger de da heller ikke utsettes for! Et annet eksempel er joforpokkermeg denne!



Hvorfor er det den danske utgaven mine ”forfedre” (etter signaturen å dømme tror jeg det står Sylfest, som er broren til min bestefar) fikk til jul i 1901 og ikke den norske som også eksisterte på denne tida? Tilfeldigheter? Det kan være omreisende handelsmenn som bare hadde denne ene utgaven. Hvis det eksisterte bokhandlere i Øvre Ottadalen den gangen er det heller ikke sikkert at de hadde begge utgaver. Kanskje de ikke en gang visste at det fantes en norsk, hvorfor skulle bokhandlere den gangen være mer kunnskapsrike enn dagens? Eller kanskje den danske var billigere, eller kan det rett og slett være at kjøperen synes at den danske utgaven hadde bedre tegninger? Dette får jeg antakelig aldri vite.

Her er den originale ( det vil si ikke den helt opprinnelige illustrert av forfatteren selv) Struwwel-Peter. (Med langt bustete hår, lange negler etc)

Konrad i " Jubilæumsudgaven"; på begge bildene for sikkerhets skyld med kam og saks for muligens å understreke budskapet


Sutteper i originalen og "refseren" som gjør kort prosess med saksa når "synderen" suger på tommelen. (Alt VAR virkelig ikke så mye bedre før!)

Sutteper i min bok. (Personlig synes jeg nok at de "nye" illustrasjonene av den antakelig ukjente illustratøren er vel så elegante i streken.

Her den ulykkelige Jette i originalen som altså ender opp som en askehaug fordi hun ikke er forsiktig med fyrstikker

Og Jette i den danske utgaven. Det ser ut som at den ukjente illustratøren ikke har hatt helt taket på å tegne barn, etter proposjonene å dømme ser Jette her ganske voksen ut. Legg også merke til de to kattene som gråter sine modige tårer over aksehaugen, på begge illustrasjonene! Flere illustrasjoner fra den tyske ( og antakelig mest kjente) utgaven her.

PS : de som vil gå til bunns i alle de "utallige" utgaver om denne klassikeren anbefaler jeg å ta en tur på Norsk barnebokinstitutt. Her er så mange detaljer at det reint kan svimle for en.

PS 2 : takk til Anne Kristin på instituttet for all hjelp! (Håper inderlig ikke at jeg har skrevet for mye feil i denne bloggposten får jeg nok med Anne Kristin å gjøre! )

PS 3 : denne bloggposten bør lese med andakt. Det var egentlig en helvetes masse jobb med å legge den ut. (Men nå bør jeg nok skynde meg å vaske munnen min før Den Store Bastian tar meg!)

En elefantmors død

Da jeg var barn fantes det ikke mange billedbøker. I folkebiblioteket bare en liten hylle. Jeg hadde ikke mange selv og jeg har spart på fire. Jeg elsket Eventyret om BABAR den vesle elefanten.

Her ser dere tittelbladet med eierens navn sirlig nedskrevet. I følge wikipedia kom boka første gang ut på norsk i 1947. I følge barnebokinstituttet i 1949. (Det står ikke noe årstall i selve boka) Billedbeskrivelse for blinde: Babar er her blitt silvilisert. Han sitter i en åpen rød bil og vifter (hilser?) med hatten med snabelen. )

Her er det bildet hvor jegeren skyter Babars mor. Teksten er som følger:

"Babar er ute på tur. Han rir på ryggen til moren sin. Da kommer en stygg jeger. Han lå gjemt bak buskene, og nå skyter han på dem Jegeren dreper moren til babar. Apen gjemmer seg, fuglene flyr sin vei, og babar gråter og gråter. Jegeren kommer løpende for å fange stakkars lille Babar. (Og på neste side: ) Babar flykter, for han er redd for jegeren. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en by."

(Norsk oversetter Jens Schulz.) I wikipedia er dette bildet fargelagt, i min utgave – og barnebokinstituttets – svart hvitt. (Flere andre oppslag i boka er også i svart hvitt – muligens for å spare penger).

I 1963 kommer en ny utgave på norsk. Samme forlag, samme oversetter. (I boka står det også Librairie Hachette Paris 1939. Editions Graphiques Internationales 1963. Med alle forbehold for at jeg kan ha stavet feil). Men i DENNE boka mangler dette dobbeltoppslaget med jegeren helt! Og teksten er svært redusert.

"Babar blir skremt av en jeger og løper sin vei. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en liten by."

Altså ingenting om elefantdrapet!

Neste utgave kommer i 1985. Forlaget er nå Cappelen, oversetter Jo Ørjasæter. Boka er noe mindre i format og oppslaget med jegeren mangler fremdeles. Men i denne samtrykkboka er noe mer av originalteksten med:

"Men en dag har en slem jeger gjemt seg bak en busk. Da Babar og moren hans kommer gående skyter han på dem, og moren blir drept. Babar blir så redd at han løper sin vei. Han løper og løper uten å stanse."

Jeg er veldig fornøyd med selv å eie den (mest?) fullstendige (?) utgaven (altså muligens med noen færre fargebilder enn originalen). Og så kan man jo oie og akke seg over sensur, vandalisme og bla bla bla men da må vi huske at etter krigen var man særdeles varsom med hva man syntes man kunne utsette barn for, siden man (sikkert med rette) mente at de hadde opplevd nok dævelskap. ( Den norske førsteutgaven kom riktig nok ut etter krigen men originalen kom første gang i 1931). I den norske 1963-utgaven er det altså ikke en gang tatt med i teksten at moren ble drept, noe man nok kan si også går utover det reint litterære. (Forfatteren selv døde i 1937 så han hadde ingen innflytelse på seinere utgivelser.)

Jeg husker en far en gang sa til meg at sønnen hans tålte sverdslag og ”alt mulig” men for eksempel å skilles fra et kosedyr var for sterkt. Også mine egne erfaring viser at bøker om atskillelse fra det trygge – for ikke å snakke om sine egne foreldre – er sterk kost for små barn. Å se den trygge elefantmoren som ”er ordentlig glad i ham” og ”vugger ham med snabelen sin mens hun synger for ham” (første side i 1949 – utgaven) bli drept og hvordan tårene siden triller på lille Babar kan være svært tøft for et lite barn.

For dem som ikke kjenner historien; Babar drar ut i verden, og møter en gammel dame som tar hånd om ham. Så dette er også en historie om å miste noen man er glad i (noe de fleste opplever en eller flere ganger i livet) og treffe andre å bli glad i i stedet. Egentlig en bok om håp. Noen vil vel også si at boka / slike bøker kan være til hjelp for å bearbeide vonde opplevelser. Og gjøre ungene rustet til å møte ondskapen i verden. Men kanskje formidleren av boka bør kjenne sitt publikum godt. Jeg tror ikke jeg ville ha brukt denne på en eventyrstund men muligens begynner jeg å bli farlig tantete med alderen.

Så kan jeg jo si at jeg selv tok IKKE skade av denne boka men pokker veit.

Hvis noen vil gjøre flere sammenlikninger eller se mer på i rasistiske eller imperialistiske holdninger i boka så er det bare å ta seg turen til barnebokinstituttet!

Til slutt litt om trykketeknikken. Mens teknologien ellers går framover er gjengivelsen av originalbildene ofte bedre i eldre billedbøker.

Her er 1949 (eller 1947?)-utgaven

og her fra 1985. (Riktignok var kameraet litt ute av fokus her men fankern heller!) . (Billedbeskrivelse for blinde: illustrasjonene forestiller en by, med hus og gater etc. Kan det være Paris? Fargene er betydelig blassere i den nye utgaven. )

Hvorfor skriver jeg denne bloggposten? (Det var forresten en helsikes jobb med de bildene!) For å si det med Egon! Jeg har en plan! Fortsettelse følger...

PS: Jeg veit at det går an å redigere bildene mer elegant inn i teksten men jeg får det forsvartemeg ikke til!

Mellom bakkar og berg utmed haaaaaavet etc etc

Vi kan jo byrja med Dans stille før stormen av Torvald Sund. No er det fem år sidan det kom nokon bok frå den kanten. Dette er fyrst og fremst ei kjærleiksforteljing men og ein spaningsroman. Dei to ungdomane heiter Julie og Runar og alle skjønar vel då kva for eit par eg tenkjer på no. Problemet med dette paret er ikkje berre familiane deira ( ho Julie kjem frå meir borgarlege kår enn Runar) men sidan Runar er fiskar og ikkje vil vere noko anna og Julie har ambisjonar om å kome inn på The Royal ballet School handlar det og om ein umogleg kjærleik. Dessutan handlar boka og om fråflytting og nedlegging av landhandlarar og automatisering av fyr til dømes.

Språket held den høge standarden som ein kan vente seg av denne forfattaren. Det er - for å bruke ein klisje - nett så ein kjenner lukta av tang og tare. Og av skrika frå skarv, feist (kva slags fuggel no det er), lomvi og lundefugl. Og som i det kjende teaterstykket er og døden med utan at eg skal røpe alt for mykje. Men sidan Svanens død er såpass sentral trur eg vi tar med denne youtubevideoen. Eg vert i det heile imponert over den detaljerte ballettkunnskapen til forfattaren. (Man kan nesten lure på om forfattaren sjølv har ei dotter som dansar ballett.) Han har i kvert fall satt seg godt inn i sakene. Kanskje vi skal ta med noko med han Nureyev som og vert omtalt i boka. Og for at alle skal skjøna at eg og har litt greie på ballett tar vi og med ein liten snutt av den berømte Anna Pavlova. Så kan jo nokon og einkvar sjølv prøve seg på stovegolvet! Men SJÅ heeeeer då dykk! AKKURAAAAT i dag er det 170 år sidan komponisten vart født! For ein samantreff! (Dette oppdaga eg då eg googla i dag, og under har dykk det stilige biletet som ligg ute på google berre i dag).



Eg har og lese ei kunstbok. Den heiter Alt det som er og er skrive (bøygde eg skrive rett no??? Kanskje det er skriven???) av Bjørn Sortland. Med illustrasjonar av den nederlandske kunstnaren Paul Dicker. Dette er og ei særs vakker bok. Teksten er ikkje så lang og handlar om ein ubåtkaptein som skal bli far for første gong og han fortel om kjenslene sin før ei slik stor hending for den førebels ufødde sonen sin. Ei fin tekst som er skriven for vaksne lesarar. Illustrasjonane er vakre, med mellom anna fjell som går rett ned i havet ( typisk vestlandsnatur altså) og stemningsfulle landskap med og utan folk og funkisforma hus som gjev i kvert fall meg eit inntrykk av den store æva. Eg fekk ikkje alle illustrasjonane til å passe til teksten (til dømes var det fleire menn enn berre ubåtkapteinen) men så oppdaga eg at bileta ikkje opprinneleg er laga for denne teksten, men over fleire år! Sjølv om det omvendte ER mest vanleg er det jo ikkje akkurat forbode å lage ein tekst til ferdige illustrasjonar. Det er og gjort nokre gonger før:

• Til dømes av denne boka med illustrasjonar av den franske naivisten Henry Rousseau og med ei ny tekst til illustrasjonane. Det heile vart litt søkt.
• Eit anna døme er denne boka med nokre heilt fantastiske illustrasjonar av den litauiske kunstnaren Stasys Eidrigevicius, men diverre med ei særs banal tekst.
• Til slutt kan vi ta med Gjøglerne med tekst av Arild Nyquist, heller ikkje heilt vellykka.
• Eg veit faktisk ikkje om eit einaste eksempel på ein heilt vellykka bruk av denne "omvendte" metoden.

Bjørn Sortland har jo kunstformidling som sitt prosjekt. Og det er så vidt eg i kvert fall kan hugse første gongen han brukar ein samtidskunstnar. Og det skal han ha all ære for. Dette er ein spanande ( og for meg det må eg innrømme heilt ukjent) kunstnar. Men er det ikkje tatt med litt for mange illustrasjonar? Var det litt vanskeleg å velje, kanskje? Og eg trur og at mange av dei kan forvirre. Teksten har fått støtte frå Leser søker bok og er brukt i serien deira "Litt å lese". Og då lyt eg spørje som eg så ofte brukar når det gjeld Leser-søker - bok - støtta bøker; korleis vert tatt i mot av dei som har liten lesetrening? Sjølv om det er lite tekst er det mykje som gøymer seg mellom linjene og ho kan vere meir krevjande enn den i første omgang ser ut til.

Og til slutt foreslår eg av vi sluttar av med litt musikk att. Å jo då, du gjetta riktig!

PS: Ja, eg KUNNE jo ha ramsa opp andre bøker som er inspirert av det kjende kjærleiksparet til han Shakespeare men eg trur det er nok oppramsing for i dag! Men kanskje vi kan spele denne songen frå ei no ganske fjern fortid. VI, vi to er ikke Romeo og Juuuulie etc etc.

PS 2:  Sjølv om ikkje eg meiner at Sortlands bok er ei barnebok har Barnebokkritikk.no tatt inn ei bokmelding av Guri Fjeldberg. Det er og litt artig at ho stiller det same spørsmålet som eg om dei "såkalla uvante lesarane har føresetnad for å lese boka" og no har Anne Marit Godal, dagleg leiar for Leser Søker Bok svart på det spørsmålet så da kan vi jo ta med oss det og.

”Noen bok for barn er det likevel vanskelig å kalle dette”

Da jeg åpnet dagens Dagsavisa trodde jeg knapt mine egne øyne! Hele tre – 3- sider var satt av til barnebokanmeldelser. Noen husker kanskje at jeg for et par år siden gjorde et visst nummer av mangel på anmeldelser på barne- og ungdomslitteratur i Aftenposten og Dagsavisa og hvor den siste kom (enda) dårligere ut. Riktig nok har jeg ikke gjentatt de grundige undersøkelsene jeg gjorde da, men kan love at det fremdeles er temmelig skrint, så det er ikke rart at man skvetter litt til!

I alt anmeldes 6 billedbøker i dagens utgave. Bøkene som anmeldes er

• God natt, natt av Gro Dahle og Svein Nyhus
• Den lille tronen av Maryna Skibinska
• Hva liker Muskatt av Henriette Nilsen
• Schluuk av Rune Johan Andersen
• Skylappjenta av Iram Haq og Endre Skandfer

Og

• Gravenstein av Øyvind Torseter.

Og det er anmeldelsen av den siste boka jeg henger meg opp i. Overskrifta har den kanskje ikke helt originale tittelen ”Et eple om dagen” med undertittel ”Eple med voksenappell”. (!) Hele anmeldelsen er på ca en og en halv avisspalte, derav to tredjedeler beskrivelse av handlinga. (Nei, da! Ingen av anmeldelsene er lagt ut på nettet). Til slutt noen linjer med beskrivelse av bildene, hvor anmelderen konstaterer ”at Torseter er en dyktig tegner, er det ingen tvil om”. Så veit vi det.

Anmeldelsen slutter som følger:

”Noen bok for barn er det likevel vanskelig å kalle dette. Den faller utenfor både peke-, les - for - og les - selv - kategoriene, og passer antakelig bedre for design- og tegneopptatte voksne. Særlig for folk som liker epler. ”

Og det var denne passusen som får meg til å sette meg til tastaturet, selv om jeg egentlig burde ha skrevet julebrev og annet julefaenskap. NÅR skal avisanmelderne lære at

• billedbøker ikke BARE er for barn
• AT en billedbok MÅ vurderes på helt andre premisser enn bare for en bestemt målgruppe,
• at billedboka FORTJENER å bli anmeldt som en selvstendig sjanger,
• rett og slett som kunst!
• Og dessuten: hvis man setter seg ned med et barn og prøver å lese bøker som ”faller utenfor både peke-, les - for - og les - selv – kategoriene” (hva som nå måtte menes med det) , så KAN man få noen overraskelser! BARE prøv!

Hvis de fleste formidlere er like innsnevra (ja jeg BURDE kanskje ha uttrykt meg mer diplomatisk) som demonstreres her har billedboka særdeles vanskelige kår i Norge. (Takk og PRIS for innkjøpsordninga! Noe jeg har vært inne på før!) ) (Og apropos det : Boka er i tillegg til å være påmeldt innkjøpsordninga også blant årets utvalgte billedbøker 2009.)

PS: Siden jeg så smått har vært inne på julesysler: boka er en utmerket julegaveidé både for liten og stor, og det er ingen betingelse at mottakeren liker epler. Ei nødvendigvis heller være spesielt ”design og tegneopptatt”.

PS 2: Til slutt foreslår jeg at vi hisser oss litt ned med denne muntre Grand prix-sangen fra en relativt fjern fortid, framført av Monique Melsen. (For dem som ikke måtte vite det: Pomme er eple på fransk. )

PS 3: da jeg skulle linke til Dagsavisa oppdaget jeg at avisa jo heter Dagsavisen! Å giiiiid! Jeg har vært abonnent på denne avisa (avisen?) i en årrekke og har alltid levd i den villfarelse at avisa heter Dagsavisa - helt siden den skiftet navn fra Arbeiderbladet! Kan dette kalles selektiv dysleksi?

PS 4 er av de mindre vesentlige ting : ser på min rikholdige "etikettsamling" at Ø kommer etter Å. Antakelig ingenting Å gjØre med!

Jeg snøøører min sekk, jeg spenner mine skiii...

Da jeg var på bokmessa snubla jeg over det nye billedbokforlaget Magikon, som gir ut noen heftige billedbøker! Deriblant Parkvesen og andre vesener som den utmerkede bloggeren JB har omtalt her. Den boka JEG falt for på standen var Slapsefjell av Bjørn Rune Lie. Siden vi har begynt å produsere interfolierte bøker igjen fikk jeg med meg et eksemplar til vurdering.

Boka burde appellere til både de som elsker vinter og vintersport og faktisk også til de litt mer lunkne. Boka er skrevet med humor og et skjevt blikk. Jeg har faktisk en mistanke om at forfatteren selv ikke er den ivrigste i skiløypa og bakken. Gjør ingen ting! Kanskje akkurat denne litt undrende avstanden til norske vintertradisjoner er grunnen til at boka har blitt så vellykket. Boka kan i så måte minne litt om tegneserien Basen av Bjørn Ousland som det dessverre bare er spor igjen av på Skiforeningens webside. (Hvorfor Skiforeningen???).

Boka er en herlig mix av nåtid og tradisjon. Vadmel, lusekofter og mer moderne utstyr. (Dog med mest vekt på Tradisjonen med stor T). Oj! Holdt på å glemme nikkersen! Her finner du det meste som hører med, kvikklunsj, skismøring (omdøpt til slix, befriende at forfatteren har unngått merkevarer), termos, appelsiner, skiskrape (den gamle typen som er umulig å få tak på lengre, MED kork), etc.
Og kanskje akkurat fordi forfatteren står litt på sidelinja finner vi ingen ting av de vanlige motsetningene mellom de ulike vinteraktiviteter, her lever de side ved side i full harmoni.

”Det ruses i kraftige motorer og lukten av eksos og motorolje er intens. Spenningen er til å ta å føle på”.

Ikke en gang rally på vidda er kontroversielt! Et annet eksempel jeg kunne ha nevnt er ”den snuskete snøskutergjengen” som diskuterer dagens sportsbegivenheter heftig. Mens de spiser flesk og duppe.
Hvert bilde går raust over et helt oppslag, tekstene med en herlig snert og fin blanding av naivisme og humor! Samtidig er den norske vinter- stemninga ivaretatt. Får vel ta med at vi finner både katter, harer, hunder og til og med elefanter (!) i menneskeskikkelse. Som bajasen Oddvar Brakkstaven som ”hopper ut fra et hyttetak så det blafrer i vadmelsbukene”. Elefantsnabelen er med på å forhindre at det blir ”krampenorsk”. (Nei da, bare slå av den youtubevideoen du!).

Mangler det ikke noe?
Ingenting å sette fingeren på?

Jo:
Den Norske Nistepakka, da, Bjørn Rune! Med mellomleggspapiret som blåser av gårde på høyfjellet?
Kanskje noen vil savne Solo og solbærtoddy også?
Og i stedet for ”kjekssjokolade” burde det kanskje ha stått Kvikklunsj.
Isfiskeren burde kanskje blitt forunt ei lommelerke? (Kalt å sitte en hel dag på isen). Hører liksom med. (Men pipa er i hvert fall på plass).
Den eneste idretten jeg savner er aking.
Nei, glem det forresten:

”Litt lengre borti hogget feller to tøffe tømmerhuggere trær så flisene fyker. Her skal den styrtrike rattkjelkekongen Hjalmar Yatzi bygge sitt omstridte hyttepalass”

Genialt! Akinga ER med! (Nei det er ikke slik man driver moderne tømmerhogst, men anakronismene er noe av sjarmen med denne boka!)
Et annet eksempel på anakronisme er jo den KVINNELIGE hopperen med gammelt utstyr. Og med 60 – talls hoppestil! Den gode gamle hoppsportstemninga blir i hvert fall vekket til live! (Begynner for resten ikke wordcupsesongen snart? Hadde passa fint å sitte å sløve foran TV-en i dag etter sesongens lutefiskpartaj. Og litt for mange akevitter.)
Kanskje BURDE det ha vært med en Kandahar-binding på illustrasjonen av isfiskeren? Siden den ble nevnt i teksten og det er så mange detaljer ellers? (Her kunne jeg vært frista til å komme med en kommentar til de nymotens idiotiske NNN- bindingene!)
Og kanskje BURDE det ha vært noen vafler eller markaboller på tallerkenene på illustrasjonen av Beksømstua. Men likevel : stemninga fra markastuene etter en lang skitur er ivaretatt!
Er det for resten mulig at ”den ene skia glipper og den andre kladder”? Pirk! Pirk! Dette er altså ingen lærebok om norsk vintersport.

Mitt favorittbilde?
Tja: kanskje det på tittelbladet. Av skiløperen som står foran alle skiltene på pålen og skal velge seg en løype. Eller det av skipolitiet som tar hånd om en hensynsløs fartsdemon på monoski i kuleløypa. Som ”ilegges en klekkelig bot på stedet”. Eller det av fuglekikker Karstein Kolibri som sitter på utedoen og får øye på en uhyre sjelden fugl? Nei jeg tror det må være det av den ensomme skiløperen som sliter seg hjemover i skumringen.

Boka burde ha et bredt publikum. Ikke bare barnehagene som for ørtenoghundretusende gang kommer til biblioteket for å låne vinterbøker.
Dette er også gaven til han eller henne som har alt!
Og ellers en trøstebok for alle som savner de gode gamle snøvinterne.
For resten : etter å ha blitt påvirket av optimismen i boka : jeg er overbevist om at det blir muligheter for noen skiturer denne sesongen også!

PS: Hva interfolierte bøker er for noe? Man tar rett og slett boka fra hverandre, legger inn gjennomsiktige ark (folieark) med blindeskrift og binder inn hele sulamitten på nytt. Slik at blinde (for eksempel foreldre) skal kunne lese for seende (barn). Ikke alle bøker egner seg like godt til dette formålet, boka bør blant annet ha en tekst som forteller ganske mye om bildene.

PS 2. Ad sangen jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski: jeg fant ingen ting på Youtube men her kan du finne en (rimelig utradisjonel) lydsnutt.

PS 3 : Fant teksten på websida Barnekoordinatoren. ”Et greit sted for barn”. Om ALLE sanger av Margrethe Munthe er ”greie for barn” i dag kan man vel diskutere. Denne sangdikteren fikk en uforståelig revival i 90-åra. Vi burde vel snart være kvitt henne nå. (Bortsett fra på nettstedet Barnekoordinatoren.)

PS 4 : Når unga begynner å synge ”Jeg spjærer min sekk, jeg brenner mine ski” er det i hvert fall på tide å finne andre sanger til sangtimen.

Og aller siste PS:
Hurra for at bokmessa er tilbake igjen. Gørrtrivelig å gå rundt å se på den norske forlagsfloraen. Selvom Gyldendal, Piratforlaget og andre storinger (ikke uventa) tok svært stor plass. Hvis du irriterer deg over dette kan du bare finne standen til Magikon og roe deg ned med noen av billedbøkene. Du vil garantert bli på bedre humør!