Skikkelig uskikkelige jenter

Først ”Ingen som røyker hopper strikk” av Linde Hagerup. Dette er forfatterens andre barnebok, i fjor kom diktsamlinga Verdens største gorilla.

Boka handler om ei jente på 11 - 12 som begynner å røyke, kanskje ikke en helt vanlig fritidsyssel for en såpass ung jente. Det er svært sjelden man leser en barnebok som i den grad fokuserer på røykingens ... hva skal jeg si... ferdigheter.

”Jeg lå på verandaen hele ettermiddagen og røyka og hosta og holdt på å spy.
Dagen etter gjorde jeg det samme.
Den tredje dagen hadde jeg fått dreisen på det.” ( s 13)

Ja, nå handler vel boka strengt tatt ikke BARE om røyking, men like mye om å forlate barndommen og bli voksen. Et annet tema er venninner som kommer i utakt fordi den ene får andre interesser.

Handlinga er Rykkin i 1980, og ”alle” veit jo hvordan forholdene var på Rykkin da. Hovedpersonen heter Billie, oppkalt etter Billie Holiday. Man kan vel si at det er en særdeles frampå jentunge, men det var kanskje slik unga var på Rykkin den gangen. Og Billie er virkelig ikke tapt bak en vogn, men personskildringa (jeg-person) er troverdig, språket er tøft, du blir fenga med en gang.

Dessuten litt nostalgi for alle i alderen 40 pluss; kampene mot utbygginga av Alta Kautokeino-vassdraget, slagordet ”Høyre for høns” etc.

Nå er vel ikke røyking det sunneste et såpass ungt barn kan foreta seg - boka kan heller ikke anbefales i skolens ANT - opplegg - men det kan alltid bli verre. Røyking på senga for eksempel. Her er Pattie Smiths versjon av den samme låta. Heller ikke hun spesielt kjent for å være ”skikkelig” pike.

Dette er den første boka jeg leser av Linde Hagerup, man kan ikke si annet enn at det var en positiv overraskelse, så det er bare å håpe at hun fortsetter å skrive barne- og ungdomsbøker. Jeg har store forventninger!
TILLEGG: 10 oktober 2009.

Tone Kjærnli er en allsidig forfatter, hun kan skrive svært gode bøker for både ungdom og for de minste. Hun debuterte med Kysse sa Heidi (første gang 1991) en bok med høy temperatur og masse temperament. Årets bok av Tone Kjærnli handler om ei jente jeg antar er 5 år. Og som jeg har vært inne på før er dette en SVÆRT vanskelig aldersgruppe å finne interessante bøker om – og for. Hovedpersonen våkner om morgenen og alt, absolutt alt er galt. Og hvem har ikke slike dager rett som det er. Det gjør jo heller ikke saken noe bedre at resten av familien, mor, far og storebror er på perlehumør. Boka er skrevet i jeg - person og å få til det på en troverdig måte når det er femåringer det dreier seg om er en bedrift i seg selv. Språket er sprelsk, og boka må egne seg godt til høytlesning. Regner med at unga vil fryde seg over alt det gale denne jentungen finner på. Noe av budskapet i boka er at det er tillatt å ha negative følelser. Jens Book Jensen sier at det er lov å være blid, men det er en menneskerett å få være sur! Boka har en trygg grunntone, og alt slutter i harmoni.

PS: ER det noen replikk jeg kan drepe for så er det akkurat den: Det er lov å være bli!

PS 2 : Apropos røyking : kom plutselig på denne filmen.

EDIT: to minutter etterpå : da jeg trøkka på Publiser-innlegg-knappen kom det opp en reklame for et "stump-røyken" opplegg. Tilfeldig? Neppe!

Å forlate gutterommet

Kim, bokas jeg-person, går siste året på ungdomsskolen, og har nettopp mistet sin beste (og eneste) venn i en ulykke. Han jobber seg sakte men sikkert tilbake til omstendighetene rundt vennens død.

Det er sikker ikke bare enkelt for en (voksen) forfatter å gi leseren illusjon av at det faktisk ER en ung person som forteller om seg selv og å få det til å virke troverdig. Noen ganger synes jeg at det tipper litt over og blir et litt vel voksent språk. Forfatteren bruker også en del slang, og som jeg har vært inne på en eller annen gang før kan dette være risikabelt, men for alt (det vil si det mikroskopisk lille) jeg veit om dagens ungdomsslang kan det godt hende at slanguttrykkene i denne boka er tidsriktige.

Ellers er Den mørke siden av månen en strålende bok, for å holde meg litt innafor astronomiens terminologi, med et intenst språk og en troverdig skildring av skyldfølelse og sorg og av omgivelsenes (mors, klassestyrers etc) tafatte forsøk på å nå fram til Kim for å hjelpe ham. Boka har også et annet tema jeg regner med mange kjenner igjen ; den ene vennen (Kris) vil ut av gutterommet og oppleve noe nytt ( ”Vi gjør jo aldri noe”) mens Kim er fornøyd med tingene som de er.

Boka kan nok være krevende for helt utrenede lesere på grunn av det retrospektive perspektivet. En gang opererer forfatteren med to ”fortider” på en gang. (Nei dette er ingen innvendig mot boka, de flinke leserne fortjener da også bøker! Og nå gidder jeg ikke mase mer om dette er en bok for gutta eller om det virkelig er slik at ingen gutter liker å lese om følelser. Verst for dem i tilfelle. La dem bare ha det så godt. Så kan de bare sitte foran dataspillet eller i en svett fotballgarderobe å bli dummere og dummere!) (Hehe litt morsomt : Kim selv vil ikke lese andre bøker enn Guiness rekordbok!)

Som det kommer fram av tittelen vil forfatteren gjerne slå et slag for Pink Floyd. Jeg må innrømme at jeg selv er litt svak for denne gruppa, og jeg husker godt da Dark Side of the Moon slo igjennom i 1973. Det var til da en av mine største musikkopplevelser! En annen kjent Pink Floyd – låt fr. Kjærnli har med i boka er Wish You Were Here, og det intense savnet som formidles i denne sangen har vel alle følt en eller annen gang. Så derfor klemmer vi til med denne YouTube-videoen i dag. Et par andre grupper som Kim hører på er Queens of the Stone Age og Kaizers Orchestra. Så da kan vi jo høre litt på dem også. Heftige greier!

Må forresten si at dagens ungdom viser stor oppfinnsomhet med hensyn til kallenavn på lærerne. Her et noen eksempler : Gørrkjedelig-Uten-Hals, Ulf-the-crazy-Wolf og Nesten-Hårløse-Henry. Er det disse gutta som kan ha inspirert dem?

Tone Kjærnli debuterte i 1991 med Kysse sa Heidi og den boka likte i hvert fall jeg godt, selv om hun fikk ikke debutantprisen for boka. Bortsett fra en litt langdryg fantasybok har hun i høyeste grad innfridd siden denne første boka. Hun er heller ikke blant dem som på død og liv må skrive minst en bok i året og kanskje det også er med på å øke bøkenes litterære kvalitet. Altså at hun bruker litt tid mellom hver bokutgivelse.

Dette er en av de fem bøkene som er plukket ut til årets U – pris og akkurat den prisen kommer jeg muligens tilbake til en gang. I mellomtida må jeg bare prøve å bestemme meg for om jeg skal stemme på Rasp eller the dark side... unnskyld Den mørke siden av månen. For det MÅ bli en av de to.