Som lesestoff på den nettopp foretatte Stockholmsturen hadde jeg med Krigaren av Björn Ranelid. Den handler om amerikaneren David Saxon som deserterer fra Vietnamkrigen og som siden blir boende i Stockholm. Å finne bøker med handling fra de steder man reiser til er jo bare genfundenes gefressen! Med all sannsynlighet kommer jeg tilbake til denne boka ved en seinere anledning, men nå skal vi konsentrere oss om Kungsträdgården eller nærmere bestemt den såkalte Almstriden som fant sted i 1971.
”Här inntil det gröna huset av trä och serveringen är mitt hjärta i Stockholm och hit kom jag redan första sommaren när mina sinnen ännu spände sig och väntade på nästa bombanfall och bakhåll från fienden. Jag var bland tusentals som såg och hörde striden om almarna, när staden ämnade bygga en ny tunnelbanestation och för den sakens skuld började såga i trästammarna. Det inträffade i mai 1971 och mitt fjärde år i Sverige. Även jag älskade dessa almar och försvarade dem med min kropp från Amerika.” ”Älskad vare varje människa som stred för dessa almar.” Bjørn Ranelid. Krigaren. 2001.
Heller ikke her til lands gikk jo denne begivenheten helt upåaktet hen. Her et liten TV-reportasje fra begivenhetene. Rundt denne tida og flere 10-år framover ble store deler av Stockholm rasert i et ganske drastisk omfang så Almstriden var også en viktig symbolkamp. Allerede første kvelden greide aksjonistene å samle 2000 deltakere! Og dette flere tiår før facebooktida. (Akkurat dette har jeg gjort et visst poeng av før.) Dette var en av de vellykkede aksjonen fra den gangen. I alt 12 av de 13 hundreårige almene overlevde. Her et bilde av almene som er et mektig skue. Under skimtes den lille kaféen, som er et populært sted i sommerhalvåret. (Klikk for større bilde!)
Her kaféen på nært hold, og statuen av Karl XII i bakgrunnen.
"Kungen pekade med hela handen mor öster, men nu kom inte fienden från Solvjetunionen eller Ryssland utan från stadsfullmäktige, regeringen och polisen i Stockholm." (Bjørn Ranelid. Krigaren 2001)
Her almene fotografert nedenfra og opp. Som det framgår; trærne er fremdeles grønne og friske og burde kunne leve i flerfoldige år framover!
Almstriden ble selvfølgelig også – typisk for tida - en mønstring av den progressive kulturen så da kan vi jo for eksempel spille denne fengende låta som burde være en grei oppsummering om hva kampen dreide seg om.
Ranelid skriver også om også Ville, Valle och Viktor, kjent fra svensk barne-TV på denne tida. (Barne-TV var liksom noe annet den gangen!) På 40-årsjubileet for denne historiske begivenheten opptrådte de igjen så da kan vi jo høre på nok en munter kampsang fra en fjern fortid. Som vår venn Vietnamdesertøren ”sjöng på svenska språket och ansträngde mig til det yttersta för att hitta den rätta klangen i orden”.
Det finnes en plakat om almstriden i Kungsträdgården men ikke noe ”Litterära Stockholm-skilt”. Kanskje de venter til forfatteren er død.
Heldigvis kom jeg bare i papiravisa og ikke på nettet. Mens jeg var på ferie og venta på min røkte makrell med potetsalat og øl, ringte mobiltelefonen og jeg ble bedt om å uttale meg om rosa litteratur og kjønnsroller etc etc. (Litt pussig det der at barnelitteratur alltid er sommerferiestoff. Skal vi være glade til bare slikt stoff i det hele tatt kommer i avisa og TIL OG MED på forsida eller skal vi være sure for at det som regel er i ferietida når de fleste abonnentene er på sommerferie avisene viser interesse for barnelitteratur? Og når det først skrives om barnelitteratur; HADDE det vært for mye forlangt å ønske seg en litt annen vinkling enn det vi allerede veit eller er jeg til overmål gretten nå! )
Tilbake til det ulykksalige intervjuet: Litt sånn i ferieørska prøvde jeg å si noe glupt og resultatet ser dere her. (Takk til NBU som har vært så vennlige å legge ut hele teksten på sine nettsider slik at jeg slapp å skrive av selv! Bør kanskje legge til at parentesten er min egen) :
”En av Norges mest erfarne (ha ha) barne- og ungdomsbibliotekarer, Eli Frisvold, gjenkjenner beskrivelsen av bokhyllen.
- Det er overraskende mye rosa og lyseblått nå. Mye mer enn det var da jeg begynte som barne- og ungdomsbibliotekar for 30 år siden, sier Frisvold.
Hun er ikke i tvil om at barnebokmarkedet er langt mer kjønnsdelt nå enn for noen år tilbake.
- Serier presenteres som for enten jenter eller gutter, adresserer spesifikt kjønn, sier hun, og uten å ha noen formening om hvorfor. Men hun mener det er veldig viktig å finne ut av nettopp det.
Frivold presiserer dessuten at det også finnes hederlige unntak.
- Som bøkene til Maria Parr. Det er noe av bibliotekarenes ansvar å formidle den litteraturen. Og vi er absolutt bevisst dette ansvaret og den problematikken, sier Frisvold.”
(Jøss var det det jeg sa? )
I Aftenpostens papirutgave står det altså at jeg ”ikke har noen formeninger hvorfor” men at ”hun mener at det er veldig viktig å finne ut av nettopp det”. Temmelig pinlig når man samtidig blir presentert som ”en av Norges mest erfarne barne- og ungdomsbibliotekarer” men så var jeg vel kanskje litt uklar også da, men mener i hvert fall å huske at jeg sa noe om en pendel og kjønnsrollemønstre etc etc. (No hard feelings Sandra! Jeg kan skylde meg sjæl! Påminnelse til meg selv : aldri mer la meg smigre til å intervjues på telefon i sommerferieørska! )
Årsaken kan vel enklest formuleres slik:
Som alle veit : i løpet av de siste 30 åra har den politiske pendelen svinget mot høyre.
Kjønnsrollemønstrene er blitt stadig mer tradisjonelle.
Den rosa dritten selger mens kvalitetslitteraturen ikke gjør det.
Kort sagt; det er penga som rår!
Kan kanskje legge til : Lenge leve innkjøpsordningen!
Etter en 5-mil selv de største idrettshatere ikke kan unngå å ha hørt eller lest om viser vi i dag denne youtubevideoen av skiløperen Gjermund Eggens sagnomsuste seier på 50 kilometeren under VM på ski i 1966.
TV-teknologien var ikke så utviklet den gangen, og i dag kan vi nok le av det litt statiske TV-bildet av en snøtung furu mens reporterne litt desperat lurer om Gjermund ikke kommer snart! Dette var lenge før skøyteteknikken ble oppfunnet, enhver junior ville med dagens utstyr ha passert ham uten problemer. Dette var i treskias tidsalder, og når Gjermund endelig kommer ut av skogen ser vi det typiske antrekket skiløperne hadde den gangen, lenge før kondomdresser og lenge før idretten ble vitenskap og pengemaskin. Av pliktfølelse brukte han ski fra en skifabrikk på hjemstedet, selv om de strengt tatt ikke var gode nok. Dette var en tid da skiløperne jobbet i skauen og ... ja dere veit jo sjæl hvordan det var den gangen. Før idrettsgymnaser der alle har minst 10 par ski hver, man smurte skiene med voks og klister, pulver var i hvert fall ikke noe man hadde under skia, støtteapparat, hva pokker var det og idrettspsyko... nei nå holder det kanskje!
Egoismen er blitt en dyd
Annerledes i dag. En gang en av unga til Bjørn Dæhli ble sjuk sto det i avisa at Dæhli måtte flytte ut av hjemmet for ikke å bli smitta. Topptrente idrettsfolk kan ikke være ledsagere for blinde verken i ridderrennet eller andre renn fordi de ikke kan gå glipp av verdifull treningstid.
Skrik, skrål og nasjonalisme
Legg forresten merke til kommentatorene på videoen, begge snakker på en sivilisert og artikulert måte i motsetning til skrikinga og skrålinga hos dagens reportere. Dette var før publikum oppførte seg som idioter med kubjeller, vikinghjelmer og bare ølmager med bokstaver smurt utover! Eller med flagget malt utover hele fjeset. Det verste eksempelet på nasjonalisme var den store nasjonalorgasmen OL i Lillehammer. En begivenhet vi ikke bør være særlig stolte av! Der dreit vi oss skikkelig ut. Virkelig flaut å være norsk i 1994!
Kapitalisme og grådighet
Før i tida var idrettsutøverne amatører, og i følge et intervju i Aftenposten nettopp forteller Gjermund Eggen at i løpet av hele sin idrettskarriere fikk han kun 1000 kroner fra en skofabrikk i Gjøvik fordi han vant et løp med deres sko. Hvordan forklarer en toppidrettsutøver av i dag for sine barn at jobben hans er å gå fort på ski? Eller hva med en fotballspiller som tjener millioner på å spille fotball? Eller en canadisk ishockeyspiller som i følge Aftenposten kan tjene over 50 millioner! I året! For ikke å snakke om hvor mye et slikt stort mesterskap som OL i Vancouver koster! Hva kunne vel ikke DE penga ha gått til! Her en hilsen fra lokalbefolkningen.
Fra lek til vitenskap
Ta hoppsporten som eksempel; føritida var det ingen regler for hvor mye en skihopper hadde lov til å veie, for ingen hadde den gangen forsket på forholdet mellom skilengde og vekt eller andre ting vedrørende hoppfaget. Her en video som viser hvordan hopperne så ut den gangen – før de aurobe (eller hva det nå heter) hoppdressene .
"Idrotton står ovanför poltiken"
Vi som har levd en stund glemmer vel aldri Black Power-demonstrasjonen under Sommer-OL i Mexico i 1968. Og DET blei det jo bråk av!
"If I win, I am American, not a black American. But if I did something bad, then they would say I am a Negro. We are black and we are proud of being black. Black America will understand what we did tonight.” (Timmie Smith)
Her Nathionalteaternes musikalske kommentar til denne begivenheten noen år seinere. Derimot har jo sjelden NORSKE idrettsutøvere imponert noe særlig hva politisk bevissthet angår, sist demonstrert i forbindelse med sommerlekene i Bejing! Ett unntak er i rettferdighets navn Lars Bohinens boikott av kampen mot Frankrike i protest mot de franske prøvesprengningene i Stillehavet i 1995 . (Flott gjort av deg Lars! Regner med at du hadde gjort det samme selv om det IKKE hadde vært en privatkamp!)
Toppidretten, homofobiens siste bastion?
Mens verden tross alt går framover på homofronten, er det fremdeles vanskelig for homofile toppidrettsutøvere å stå fram, og mange talentfulle idrettsutøvere har gitt opp! En viss trener og tidligere fotballspiller kunne for noen år siden skryte av at han var homofob i et avisintervju uten at dette fikk noen konsekvenser. Og det mens han var trener for et lag som hadde antirasistisk formålsparagraf!
Pokker ta hele toppidretten!
Idretten som en gang i en svunnen tid var lek og morro har mistet sin uskyld. (Salige Sondre har nok snudd seg i graven mang en gang!) Toppidretten er blitt pervers, vulgær, nasjonalistisk og homofobisk. Men herregud, dette er da virkelig ikke noe nytt! Så hvorfor i det hele tatt gidde å skrive om det? Men nå ser jeg at denne bloggposten begynner å bli farlig lang. Derfor kommer snart en ny bloggpost, som skal handle om hva det er som gjør at JEG – som eneste familemedlem – benket meg foran TV’n i denne OL-tida.
Men før jeg kaster meg over en skikkelig selvransakende bloggpost, en liten kuriositet: Sommeren 2004 var jeg på dette museet i København som viste en utstilling om de første olympiske leker. Det som gjorde mest inntrykk her – og det gjorde VIRKLIG inntrykk - var at klassikertidas idrettsutøvere, som alle veit var nakne, hadde penissnorer rundt forhuden! (Egentlig ganske imponerende hva arkeologien kan finne ut av i våre dager). Dette for å unngå å få sand og skitt under forhuden. Hvis penissnoren fremdeles hadde vært i bruk kunne det med dagens elektroniske tidtakingssystem fort ha blitt problemer; Tyson Gay eller Usain Bolt kunne jo ha blitt disket på grunn av for lange penissnorer. Så, der fant jeg i det minste én forbedring på idrettsfronten !
PS: Siden vi nå begynte med 5-mila, denne sliteidretten som har en egen plass i hjertet til de av oss nordmenn – øhhh... i hvert fall noen av oss - som fremdeles sier ski og ikke kji, vil jeg bare ha sagt at den som oppfant fellesstart på femmila har ødelagt hele denne tradisjonsrike paradegrenen!
I følge lørdagens utgave av Dagsavisen – som vanlig finnes ikke artikkelen på nett – forteller Tove Janssons niese Sophia Jansson, direktør i Oy Moomin Characters, Ltd. at Puffin i forbindelse med at Mummitrollet blir 65 år i år, skal utgi flere bøker basert på de originale tegningene - men med ny tekst. Siden skal elendigheten spres til flere land.
Mens Astrid Lindgrens etterkommere er opptatt av å ”förvalta författarens verk i den anda som hon själv skulle ha gjort” tenker Tove Janssons etterkommere mest på penga! Og dermed skulle det gamle ordtaket frende er frende verst nok en gang være bekrefta!
Tove Jansson snur seg antakelig i graven og Snusmumriken ler foraktelig. Måtte den store oversvømmelsen ta både Puffin og Oy Moomin Characters, Ltd!
Jeg hadde som vanlig tatt med altfor mange bøker i ferien, men så begynte jeg på bind 2 i 5-bindsserien Stad av Per Anders Fogelström. (Tidligere omtalt her). Og nå er jeg virkelig blitt hekta! Så nå regner jeg med at hele serien går med i en fei, hvis det da ikke kommer noen bøker jeg ”må” lese i veien.
Hvorfor liker jeg disse bøkene?
Forfatteren sitter med enorme kunnskaper og var kjent for å gjøre imponerende mye research. Man kan sikkert innvende at han kanskje kunne ha spart leseren for NOEN av alle detaljene, som redegjørelser om byutviklinga i Stockholm og fakta om motsetninger og personsstrider i de ulike partier innen arbeiderbevegelsen, noen ganger går det kanskje litt på bekostning av litteraturen. På en annen side så er det jo interessant!
Bøkene er ikke politiske i den forstand, men sosialrealistiske. Selvfølgelig tar han de fattige og eiendomsløses parti. (Ja noe annet hadde jo tatt seg ut! Skrive en fembindsserie sett fra overklassens synsvinkel hvor arbeiderne ble framstilt som kravstore rakkere som bare lager trøbbel og faenskap! Vanskelig å få noe særlig dreis på en slik vinkling, ja!) Samtidig kan forfatteren også skrive fra flere synsvinkler. Vi får en nyansert skildring av Johan som gjør en drastisk klassereise da moren føler seg tvunget til å la et ektepar fra overklassen adoptere ham, og forfatteren får virkelig fram guttens vanskeligheter med å finne seg til rette i sin nye tilværelse og å finne sin tilhørighet. Og hans skyldfølelser som han sliter med hele livet.
Egentlig er bøkene ganske tradisjonelle i skrivestilen, i motsetning til for eksempel bøkene til ”Slas” eller Stig Claesons, som Fogelström betydde mye for og som han samarbeidet med i flere tidsskrifter. Og slektsromaner som jo dette på mange måter kan kalles er jo liksom ikke det aller heftigste, for å si det slik. (”Hva har du lest i ferien, da Eli.” ”Jo altså, kremmt, jeg holder på med en slektsroman i 5 bind, he he...” )
Men bøkene er virkelig gode, forfatteren skriver med innlevelse og empati, og miljøskildringene og først og fremst personskildringene ”griper fatt i deg” for å bruke en velbrukt klisjé. Du føler med dem og bare MÅ vite hvordan det går!
I sentrum i et par av bøkene er den barnløse og særdeles pliktoppfyllende Emilie, Johans søster. Hun begynte å jobbe på en såpefabrikk da hun var 12 år, og hun må tidlig ta ansvar for søsknene når de blir foreldreløse. Som om ikke det er nok : Emilie er en person som føler ansvar for alle og til tider er det svært folksomt i hennes trange bolig.
”Hon hade velat bevara föreäldrahemmet, ge et hem til dem som annars kanskje skulle blivit hemlösa. Nu kändes det som om hon lyckats. Hon tyckte inte at det var hennes förtjänst, det var mer än en människa förtjänade. Det var nåd.” (Minns du den stad, s 311)
Hun minner mye om en annen litterær skikkelse, Ditte menneskebarn av den danske proletarforfatteren Martin Andersen Nexø. Det gikk ikke så bra med Ditte, vi får håpe på en bedre skjebne for Emelie.
Vi kan kanskje også ta med at forfatteren selv vokste opp blant kvinner, og regner med at kvinnefellesskapet i Emelies hjem kan ha inspirert ham.
Vi møter også lillebroren Oluf som er wannabekunstner, ikke det enkleste for en ung mann fra arbeiderklassen i begynnelsen av 1900-tallet. Det går da heller ikke så bra uten å røpe for mye. Kan kanskje også ta med at vi i alt følger fire familier , to arbeiderfamilier, en overklassefamilie (Johans) og en fra ”filleproletariatet”. Og personene flettes altså sammen, i et par bøker med Emilies gjestfrie bolig som et slags sentrum. Handlinga strekker seg fra 1860 til 1968, altså over 100 år.
Flere historiske personer er selvfølgelig med, her nøyer vi oss med å ta med den folkekjære Hjalmar Branting og anarkosyndikalisten Hinke Bergegren. (Som siden gikk over til kommunistene).
Disse bøkene er ikke oversatt til norsk, og det spørs vel om de noensinne blir det, siden den siste boka kom ut for mer enn 40 år siden. (1968.) Nå har jeg lest de tre første bindene, som omfatter tida fra 1860 til 1925. Emilie, datteren til Henning og Lotten er blitt over 50, med andre ord ca like gammel som meg og hva skjer videre?
Som passende tonefølge kan vi jo for eksempel spille Sådan är kapitalismen med Fred Åkerström. Siden blei Fred litt lei av å synge politiske viser og utviklet seg til å bli en prima Bellmantolker.
Til slutt kan man jo avslutte med at hvis det ikke hadde vært for Henning, Lotten, Tummen, Emelie, Rudolf, Gunnar, Tyra og alle de andre som sleit livet av seg for å bygge en bedre tilværelse for seg sjæl og for sine barn hadde vi ikke vært her vi er i dag. Kan være greit å tenke på noen ganger. Og det kan jo også være fint å tenke på at de er blitt viet denne gode romanserien! I motsetning til denne møkkaserien for eksempel! (Foreløpig i 31 bind). Fabrikkjentene på Sagene skulle bare visst!
Blant annet fordi det foreløpig har gått litt treigt med lesinga i det siste, jeg har vel rett og slett blitt så overstimulert av all reisinga den siste uka at jeg har sovna fra sengelesinga. ( Neste år får det vel bli sommerhus igjen.)
For de som nå måtte vri seg av abstinens (akkurat som ikke svineinfluensaen er ille nok) kan jeg inntill videre henvise til Elis billedbabbel hvor jeg etter hvert kommer til å legge ut tekst og bilder fra min reise til henholdsvis Berlin og København med omegn, under labelen Sommerferiebilder 2009. Foreløpig er det bare én oppdatering, nemlig om en fottur til Vangede, en forstad til København. Og den har i det minstel en litterær vri. Men mer kommer etter hvert. Det er i hvert fall planen.
Av de mindre interessante opplevelsene på ferien var at jeg mista en plomme. (Altså i en tann). Ikke så spennende nei men riktig så irriterende. Heldigvis fikk jeg raskt time hos tannlegen da jeg kom tilbake til Oslo, og for undersøkelsen måtte jeg betale kr 410,-. Sikkert vanlig tannlegetakst. Ja, da, det blir selvfølgelig mer. Men det var ikke det som var poenget nå. Da oppvaskmaskina panga litt tidligere i vår måtte vi til sammenlikning betale en mann kr 700,- (!) for at han skulle fortelle oss at det ikke var noen vits i å reparere men at vi måtte kjøpe ny maskin. Til gjengjeld vil vel en ny krone tilsvare prisen for en ny oppvaskmaskin.
Det var forresten litt av en jobb å lage den bloggposten.
strammer nettet i cyberverdenen! Som det kommer fram HER kan ikke lengre andre bloggere enn blogspotbloggere legge igjen visittkort i kommentarfeltet på en blogspotblogg. (Som altså denne bloggen er). Så hvis andre enn bloggspotbloggere vil at jeg skal se bloggen deres, noe jeg selvfølgelig gjerne vil, så bare legg ut web-adressen så kopierer og limer jeg over en høy sko!
Det er bare slik vi må gjøre det til googlegrådiggrisene skjerper seg!
Også bloggløse kan fremdeles kommentere – men ta gjerne med en liten signatur. Du kan klikke på kallenavn eller anonym. Fritt valg i hele basaren. I hvert fall innen googlefolka kødder det enda mere til.
Det siste er at det er oppstått en blogspotlogo for blogspotbloggere som kommenterer , mens alle andre får et tomt "portrett". Hva er det neste google pønsker på?? At gmail-brukere ikke kan sende mailer til andre enn andre gmail-brukere?
PS 1 :En ting som er bedre med blogspot enn med wordpress : blogspotbloggere har ingen muligheter til å lese mailadressen til de som kommenterer.
PS 2: En ting som ergrer meg ang Flagg Blogg! (Gi beskjed til Blogger om upassende innhold). Det er fullt mulig å fjerne den der linja øverst på blogspotbloggene. Slik som på pornoblogger for eksempel. Kanskje google kunne gjøre noe med dette i stedet for å kødde det til for oss hederlige bloggere!
Hvis andre bloggere enn blogspotbloggere kommenterer på en blogspotblogg er ikke lengre bloggadressen klikkbar. Slik iskwew her påpeker med all ønsket tydelighet. For moro skyld sjekker jeg Leselamas utmerkede wordpress-blogg. Som det kommer fram her : min blogg er klikkbar i kommentarfeltet mens Leselamas bloggadresse ikke lengre er klikkbar på min blogg. Noe det var før. Bare se kommentarfeltet på denne bloggposten for eksempel! (Husker ikke helt når denne dumme forandringen kom). (Håper det er greit at jeg bruker bloggen din som eksempel Leselama).
Man kan jo bruke html-tagger slik Iskwew demonsterer i sitt innlegg men det er jo temmelig tungvindt. (Eller legge ut hele webadressen så kan mottakeren bruke crtl c og v-tastene. Men det ser jo litt uelegant ut.) Altså, jeg en blogspotblogger har da ingenting imot wordpressbloggere eller andre bloggere!!! Det er faktisk ingen ting som skulle tilsi at blogspotbloggere skulle være noe bedre å ha med å gjøre enn andre bloggere!!! Dette er jo det reineste apartheid!
Når det er sagt: jeg lar ikke dette gå på forstanden eller matlysten løs! Bare tenk på denne karen for eksempel. Han har nok større problemer om dagen!
Og i stedet for å skrive dette kunne jeg jo gjort noe annet. Lest nobeltalen til Doris Lessing for eksempel som har sine kommentarer til blogging og ”blugging”.
”Hur kommer vi, vårt medvetande, att förändras med detta nya internet som har förfört en hel generation med sina meningslösheter, så att till och med helt förnuftiga människor erkänner att när de väl blivit fast är det svårt att sluta, och de kan upptäcka att hela dagen har gått åt till att blogga och blugga och så vidare”.
Fresk dame, Doris!
Men likevel : skikkelig irriterende er det! Bloggere i alle land foren eder! Knus googletyranniet!
Tilbake til lesing av denne boka... skikkelig hekta asså!
Hvor mye er bloggen DIN verdt? Etter å ha sittet og sammenliknet noen(s) blogger har jeg i alle fall kommet fram til følgende : den kommersielle verdien er ikke i samsvar med kvaliteten. (Ha ha - akkurat som om det var noe nytt!)
Min blogg er forresten verdt $3,951.78 akkurat nå. Hva nå DET måtte bety.
Kilde : denne nyttige bloggen. (Som er verdt $12,419.88 og det er den i hvert fall verdt!)
Her et bilde av almene som er et mektig skue. Under skimtes den lille kaféen, som er et populært sted i sommerhalvåret. (Klikk for større bilde!)
Her kaféen på nært hold, og statuen av Karl XII i bakgrunnen. 
Her almene fotografert nedenfra og opp. Som det framgår; trærne er fremdeles grønne og friske og burde kunne leve i flerfoldige år framover!
