Og de nominerte ble...

Akkurat kl 11 i dag ble nominasjonene til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris klare. Dette gikk jo ikke helt upåakta hen, påske eller ikke.

Noen ganger – eller i hvert fall en gang før – går jegt gjennom alle nominerte barne- og ungdomsbøker for de fleste priser ( alle skal da virkelig noe til)  på denne bloggen.

La oss begynne med Brageprisen, som kåres allerede om seinhøsten.

I fjor var de nominerte i klassen barne- og ungdomslittertur:

• Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
• Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
• Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
• Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm

Altså én billedbok, en barnebok, en faktabok (av listas eneste debutant)  og en ungdomsbok. Og vinneren ble som vel de fleste har fått med seg: Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm.

Disse bøkene har jeg kommentert før, og her er en reprise for interesserte.

I juryen satt følgende brave medlemmer:

• Marius Emanuelsen, barnebokkritikk.no
• Gjertrud Øvland, Deichmanske bibliotek
• Harald Bache-Wiig, UiO
• Synne-Eline Loftesnes, Tanum bokhandel

Altså en barne- og ungdomsbibliotekar, en litteraturkritikere, en universitetsansatt og en bokhandleransatt. Jeg burde kanskje ha gått nærmere inn på hva slags formell litteraturkompetanse medlemmene har,  men det tar det litt for lang tid å finne ut av. Sikkert prima folk alle som en.

Kritikerprisen 
nominerte følgende i klassen barn og ungdom :

• Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal
• Rune Belsvik og Inger Lise Belsvik (ill.): Verdas søtaste turist, Cappelen Damm
• Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.): Akvarium, Cappelen Damm
• Amund Hestsveen og Torborg Igland: Flukten, Gyldendal (Kan jo legge til allerede nå at Hestsveen er debutant, men det er ikke Igland.)

Det vil altså si; en billedbok, en barnebok eller kanskje heller allaldersbok, en billedbok til og en bok for ungdom. Ingen debutanter bortsett fra at én av forfatterne til Flukten ikke ser ut til å ha skrevet noen bøker før. Denne boka har jeg også blogget om, og var kanskje ikke SÅ imponert som juryen.

Og i juryen satt

• Guri Fjeldberg (litteraturkritiker og tidligere leder av Barnebokkritikk.no ), 
• Morten Olsen Haugen (bibliotekar, tidligere medlem av juryen for Brageprisen og litteraturkritiker i Barnebokkritikk, Adresseavisa og Aftenposten )  og 
• Geir Vestad (også litteraturkritiker og tidligere juryleder av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. ) Med andre ord: Også en solid gjeng med erfarne medlemmer.)

Vi må jo ikke glemme vinneren, som ble Gro Dahle og Svein Nyhus (ill.): Akvarium, Cappelen Damm.

Så over til Kulturdepartementet,
som har delt ut priser siden 1948 ( under forskjellige navn, alt etter den til enhver tid rådende regjering)  og er den prisutdeleren  i hvert fall jeg setter høyest. ( OG det ikke på grunn av gratis børst på prisutdelinga, i tilfelle noen skulle mistenke meg for det.) De deler som kjent ut flere priser i flere kategorier.

De nominerte til selveste Litteraturprisen var

• Taran Bjørnstad : Krokodilletyven, Cappelen Damm
• Nina Elisabeth Grøntvedt Supersommer…eller?, Aschehoug
• Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til, Aschehoug.

Og vinneren ble altså Liv Marit Weberg: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til. Weberg er debutant, utdannet ved NBI. Jeg likte boka veldig godt, men blei kanskje litt forbauset over at det var en young adult- bok som stakk av med den gjeveste prisen. Jeg hadde nok holdt en knapp på Bjørnstads Krokodilletyven, som er en bok i den krevende sjangeren bøker for barn opp til 9 år.

De nominerte til billedbokprisen var

• Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm
• Mari Kanstad Johnsen Ballen, Gyldendal
• Camilla Kuhn Samira og skjelettene, Cappelen Damm

Og vinneren ble: Eli Hovdenak Øya, Cappelen Damm (Også Hovdenak er utdannet ved NBI og debuterer som forfatter med denne boka.)

De nominerte til Fagbokprisen:

• Stein Erik Lunde (forf.) og Ragnar Aalbu (ill.) Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen, Gyldendal
• Beate Muri Historien om 17. mai, Omnipax Illustrasjoner: Line Halsnes
• Ellisiv Reppen Sjakk. Slik blir du helt konge, Cappelen Damm Illustratør: Flu Hartberg

Og her ble jo vinneren Stein Erik Lunde og  Ragnar Aalbu  med Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen. Riktig artig, siden boka har fått litt blanda kritikk, mens jeg likte den godt.

Det deles også ut en tegneseriepris, ( som også ble vunnet av en debutant) illustrasjonspris og oversetterpris men av de gjenværende nevner tar jeg bare med lista over de nominerte til  debutantprisen her

• Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte, Aschehoug
• Ayse Koca Yoko Onur – et balleliv, Omnipax
• Alexander Løken Trollskallen, Cappelen Damm

Og her ble vinneren Lise Forfang Grimnes Kaoshjerte. (Som også er utdannet på NBI. Det samme er Koca mens Løken så vidt jeg veit ikke er.) ) Et godt valg må jeg si. (Jeg har blogget både om Grimnes og Løkens bok også, men hvor mange linker skal jeg gidde å legge ut!)

Og juryen er som vanlig en solid gjeng;

• Anne Schäffer (leder) kritiker,
• Brit Bildøen forfatter og oversetter,
• Ketil Kolstad teatersjef, Nord-Trøndelag teater ( har også vært leder for Foreningen Les!)
• Anne Kristin Lande, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket ( har også sittet i Bragejuryen og i diverse andre komiteer, sist i Dagbladets jury for å kåre de beste norske ungdomsbøker gjennom tidene) og
• Lars Rune Waage førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger.

Alt i alt er det 6 debutanter blant de nominerte hos KUD, og 4 fikk pris i følge NBI. Flere er også utdannet ved forfatterutdanninga ved NBI.

UPrisens nominasjoner
ble kunngjort i januar ( og ikke for å skryte men denne gangen klarte NLB å ha alle bøkene klare på lyd innen fristen) og lista er som følger:

• De som ikke finnes av Simon Stranger Cappelen Damm
• I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue Cappelen Damm
• 1957 av Jon Ewo Cappelen Damm
• Soledad av Tor Arve Røssland Aschehoug
• Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes Aschehoug.

Denne prisen deles ut 27 mai på litteratutfestivalen i Lillehammer.

Her er det ungdommen selv som har anmeldt, nominert og til slutt skal kåre sin favoritt. Vi kan jo ta en titt på juryens egen presentasjon  av nominasjonene: 


Lenke til YouTubevideoen

Og så altså til slutt Nordisk råds litteraturpris,
som skal henge svært høyt:

De nominerte er .....taaaa raaaa!!!:

• Simon Stranger : De som ikke finnes (Cappelen Damm 2014)
• Geir Gulliksen og Anna Fiske (Ill.): Joel og Io. En kjærlighetshistorie. Roman, Aschehoug, 2014.

(Resten av de nominerte her. )

”Bedømmelseskommiteen” er solid, og de norske jurymedlemmene er Lise Männikkö som også er medlem av NBU og Jonas Bakken som blant annet har en doktorgrad i litteraturvitenskap. Dessuten er Endre Lund Eriksen oppnevnt som suppelant.

Et forsøk på konklusjon:

Vinneren av Brageprisen; Anette Münchs Badboy Steroid ble nominert bare til denne.

Vinnerne  av Kritikerprisen;  Gro Dahle og Svein Nyhus Akvarium ble bare nominert til Kritikerprisen, og ingen andre priser. 

Faktisk er ingen av PRISVINNERNE nominert  mer enn én gang, men Lisa Aisato ble nominert to ganger for boka En fisk til Luna. (Brage og Kritikerprisen, uten å nå helt opp. )

På listene over er det flere debutanter: Én fikk selveste litteraturprisen hos Kulturdepartementet,  én billedbokprisen ( også KUDs), i tillegg var det én debutant på Brages liste over nominerte, nemlig Oda Faremo Lindholm med boka Bullshitfilteret. Dette er  en fagbok, men hos KUD ble hun verken nominert til debutantprisen eller til Fagbokprisen.

Det kan jo også nevnes at ingen av de nominerte bøkene på lista til UPrisen ( hvor altså målgruppa selv er enerådende) er med verken hos Brage, Kritikerprisen eller hos KUD.

Men så skjer det altså noe interessant: Den nordiske barne- og ungdomsprisen som kårer the tops of the tops i hele Norden ( og hvor bare to er nominert fra hvert land; én fra de mindre språkområdene) har tatt med følgende NORSKE bøker på nominasjonslista:

• Geir Gulliksen og Anna Fiske (Ill.): Joel og Io. En kjærlighetshistorie. Roman, Aschehoug, 2014.
• Simon Stranger : De som ikke finnes (Cappelen Damm 2014)

Anna Fiske ble nominert til ( og vant) illustrasjonsprisen, ”for sitt samlede bidrag til illustrert litteratur for barn og unge i 2014” hos KUD. Men selve BOKA er ikke nominert før.
Derimot er - som det skulle komme fram for dem som ennå henger med -  Simon Strangers bok nominert to ganger, både hos UPrisen ( altså av målgruppa selv) og nå Nordisk råd!  Verken Brage, Kritikerprisen eller KUD har vurdert denne boka som god nok til å bli nominert på sine lister!

Med andre ord er det bare to bøker som er nominert mer enn én gang av alle barne- og ungdomsbøker utgitt  2014 i den mangslugne litteraturprisjungelen vi har her i landet. (Når det gjelder voksenbøker er det litt flere overlappinger, men her sender jeg dere bare over til Leffe som har gjort en grundig redegjørelse for "voksenprisene".)

Mulig det også finnes andre konklusjoner å trekke men nå begynner det å gå alldeles trill rundt i mitt stakkars hode! Til slutt kan jeg vel bare gjenta meg selv: vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap!

Ungdommens kritikersesong er i gang igjen

Og det ser som vanlig ut til å være en solid gjeng som har funnet fram til (noen av) de beste voksenbøkene som har kommet ut i år, nemlig:

• Carina Elisabeth Beddari, kritiker i Morgenbladet.
• Marta Norheim, kritiker i NRK.
• Eskil Skjeldal, kritiker i Vårt land.

Som jeg har sagt utallige ganger før er vurdering av litteratur ingen eksakt vitenskap men her er lista over de nominerte:

• De svarte skiltene av: Lars Mørch Finborud
• Mørke grener av: Nikolaj Frobenius
• De usynlige av: Roy Jacobsen
• Arkitekt av: Merethe Lindstrøm
• Å, høye dag av: Steinar Opstad
• Fugletribunalet av: Agnes Ravatn
• Orgelsjøen av: Øyvind Rimbereid
• Prosten av: Jan Jacob Tønseth

I hvert fall 3 av disse nominert tidligere. To kvinnelige forfattere og resten menn. ( Akkurat det kanskje litt interessant siden 2/3 av juryen er kvinner.) To diktsamlinger, en novellesamling og resten romaner.

De eneste som har vært tilgjengelige på Deichman til nå er Prosten av Jan Jacob Tønseth og De svarte skiltene avLars Mørch Finborud, to innbyrdes svært ulike bøker kan man trygt si.

Lars Mørch Finborud er den eneste debutanten av de nominerte. Handlinga går i korthet ut på at en advokat, noe motstrebende, må rydde opp i et dødsbo noe utenom det vanlige. Huset er fullt av svarte skilt med litt depressive tekster, som denne:

Andreas Liebig (1962-)
I Sagene Kirke ble Liebig forsøkt sparket fra sin stilling som organist på grunnlag av at han tolket salmene og koralene for følelsesmessig og progressivt for den protestantiske kirkes smak.

(Sikkert flere enn meg som husket DET spetakkelet!)

Men det mest bisarre er vel fortegnelsen over alle ”jutegnaskene”, noen slags relikvier etter kjente kunstnere og kulturpersonligheter. Som rester av Elisabeth Granneman eller Johan Borgens tupé (1966) eller Picassos sprukne kondom (1941) som et par eksempler. Alle med beskrivelse relatert til Bestemor, en ganske imponerende kulturpersonlighet. Dessuten en samling brev skrevet av dennes barnebarn til en venn ved navn Gustimoldo, både han og brevskriveren temmelig groteske og bisarre personligheter noe på randen – for å si det mildt.

Først ble jeg jo litt flau over å konstatere enda et hull i min kjennskap til norske forfattere, eller rettere sagt voksenbokforfattere, men oppdaget snart til min lettelse at dette dreier seg om en debutant – med imponerende kunnskaper må man si.

Jeg burde vel også si noe om budskapet, men er ærlig talt ikke sikker på hva forfatteren vil si oss med denne boka. Men riktig så underholdende er det. Kan KANSKE tenke meg at ”jutegnask”-listene også kan være med på å lette lesninga for mindre erfarne lesere, hvis det da ikke blir for mye ukjent stoff for unge mennesker. Personlig lurte jeg litt på om det ikke ble litt mye namedropping.

 Regner med at noen og enhver norsklærer som har juryklasse kan få visse problemer med en bok som Prosten av Jan Jakob Tønset, da tittel og omslag neppe har den største appell ungdommen. Men som kjent – noe jeg har vært inne på før og som jeg er helt enig i – skal ikke juryen prøve å finne bøker de TROR ungdommen vil like, men som de mener ER de beste.

Jeg har lest én bok av denne forfatteren før, nemlig ”Hilmar Iversons ensomhet” som handler om en hjemvendt soldat som kjempet mot Franco under borgerkrigen. Denne boka likte jeg svært godt, så egentlig litt underlig at jeg ikke har lest flere av denne forfatteren før nå. Modellen for den romanen er Tønseths onkel, som egentlig het Gunnar Skjeseth, og som i motsetning til romanpersonen døde i Spania.

”Prosten” er mer i samsvar med de faktiske realiteter, den handler om Kristen Skjeseth som er far til vår venn spaniakjemperen, og altså forfatterens bestefar. Romanen er en jegfortelling. Skjeseth virket store deler av sin prestekarriere i Vågan i Lofoten. Her er mye interessant kulturhistorisk stoff, blant annet om å overleve hverdagen i krig. Han var sosialt engasjert, jobbet til og med i gruvene en periode i ungdommen for å komme nærmere sin framtidige menighet, under krigen ble han sammen med flere sambygdinger arrestert og sendt på en strabasiøs båtreise, først til straffeleir og siden Grini, to av sønnene hans døde under krigen, med andre ord levde han et til tider dramatisk liv.

Han var en engasjert person som deltok i samfunnsdebatten, og forfatteren har hatt tilgang til brev, artikler og prekener ( akkurat disse tillot jeg meg den frihet å skumme litt raskt gjennom).

Det jeg likte så godt med denne boka var fortellerstemmen, vår helt er en helt gjennom sympatisk person, som er lett å like, med et godt hjerte, og med sine sterke og svake sider, som han ikke prøver å skjule verken for seg selv – eller leseren. Selv om det er til tider stritt prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen.

For dem som ikke har fått det med seg (altså for nye lesere som har snublet over denne bloggen) : Ungdommens Kritikerpris er et strålende tiltak for å få ungdom på videregående skole å lese ny skjønnlitteratur. I år er det 7 juryklasser som diskuterer og til slutt kårer den beste boka i mars 2014. Noen har ment at bøkene er for vanskelige for ungdom, de er for triste , at problemene ikke angår dem etc , men hvordan skulle en voksenjury greie å finne fram til høvelige bøker som de ”tror” ungdommen ( som må sies kan være temmelig uforutsigelige) vil like. Nei, skal det være noen vits så må det gjøres skikkelig.

Ungdommes Kritikerpris ble delt ut første gang i 2006, etter inspirasjon av en tilsvarende pris i Franrike. Men i motsetning til der inkluderer den norske varianten også elever i yrkesfaglige linjer, en gruppe som kanskje ikke leser å mye bøker og som ikke er vokst opp i bokhyllemøblerte hjem. Men nå er det ting som tyder på at denne sesongen kan bli den siste, både for denne prisen og for UPrisen. Det er synd og skam. Det er INGEN som har jobbet så hardt og kreativt som Foreningen !les for å få ungdom til å lese! Les denne kronikken i Dagsavisen der alt som kan krype å gå innen bok- og bibliotekverden sier hva de mener i sakens anledning.

Og her et intervju med daglig leder Vibeke Røgler, som gir en interessant historikk om Foreningen Les! fra Aksjon Leselyst i 1997 og til det foreningen har blitt i dag. Måtte ikke vår nye blåblå regjering kødde det til!

Please Mr. Postman

På grunn av nær sagt både det ene og det andre har jeg hatt lite tid til blogging i det siste. Sånn er det bare noen ganger.

Endelig ble det da min tur til å låne Leve posthornet av Vigdis Hjort. Den likte jeg svært godt og skulle inderlig ønsket at jeg hadde hatt tid til å gi denne siste boka av de 8 nominerte til Ungdommens kritikerpris litt mer omtale på bloggen. På en annen side; det er det da flere en nok andre som har gjort! Men ikke ante jeg at Vigdis Hjort kunne være SÅ morsom, og attpå til om noe så prosaisk som EUs tredje postdirektiv.

Som vel de fleste har fått med seg nå var det Eivind Hofstad Evjemo som stakk av med prisen, og det med en bok på over 300 sider! Det er bare å bøye seg i støvet og gratulere, og dessuten for ørtende gang dra fram det gamle munhellet: ungdommen er bedre enn sitt rykte! Og samtidig benytter jeg anledningen til å ta farvel med en av juryklassene, Klasse 2 STC i Drammen. Nok en gang er det bevist at Ungdommens Kritikerpris er et sabla bra konsept og at ”ungdommens råskap” og udiskrete sjarme er en frisk pust i den litterære ( og til tider temmelig høytidelige på grensa til selvhøytidelige) norske andedammen.


Og apropos brevpost ( disse gammeldagse analoge greiene i konvolutt og med frimerke you know) kan vi spille en god gammel klassiker, her med Joe Cocker fra hans yngre dager!

Men vi må heller ikke glemme de postansatte, som sørger for at brevene kommer fram til rett person til rett tid. (I tidligere tider også med fare for sine liv!)


Så da slipper vi også til The Carpenters med nok en klassiker fra populærmusikken, her i noe eksotiske omgivelser.

Jeg har også lest en bunke norske spennings- og fantasybøker for barn og unge igjen, men det får jeg heller komme tilbake til.

En gang jeg får tid.

Når nå det måtte bli.

Skogens folk

Det er en stund siden jeg har lest noe av Ingvar Ambjørnsen – ikke fordi det er noe gæernt med forfatteren – men man kan jo ikke få lest alt. Men i år er altså Natten drømmer om dagen en av de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris. Og boka er kritikerrost over en lav sko, eller kanskje det passer bedre å si slagstøvel i denne sammenhengen. Som vel de fleste har fått med seg, er Ambjørnsen inspirert av en mann som brøt seg inn i diverse hytter for noen år siden. (Oooohhh, enhver hytteeiers skrekk regner jeg med.) Ambjørnsens mann, Sune, i 40 – åra, har forlatt familie, kone og barn, og gitt seg ”tråkket” i vold. For å få tak over hodet bryter han seg inn i hytter. Han går skånsomt til verks, men unnslår seg ikke for å forsyne seg av det hyttene måtte ha å by på av både mat - og drikke.

Etter hvert møter vi også andre ”markabeboere”, de fleste litt på sida av både samfunnet og loven. Også noen gjenlevende fra 70 –tallets motkultur. Ambjørnsen er som kjent en mann med et varmt hjerte for de som er litt utenfor og for dem som sliter. Selv om det til tider kan gå hard for seg, er det samhold mellom bokas personer og de viser også omsorg for de mest underpriviligerte, som for eksempel asylsøkere.

Ikke ante jeg at det fantes slike typer i dypet av de norske skoger, men man må jo bare regne med at forfatteren veit hva han skriver om.

Sune er særdeles kompetent i å klare seg ute i naturen, og han behersker all slags matauk fra fiske, bærplukking og soppsanking. (Og ja da, ha ha, fleinsoppen er også med. Faktisk får leseren en ganske detaljert beskrivelse av virkningene av dette hallusigene rusmiddelet !)

Boka har også en del samfunnskritikk, det er ingen grunn til å se særlig lyst på framtida. Location er fjell, skog og myrer i Telemark og Agder. Foruten hytter skriver Ambjørnsen riktig så levende om en nedlagt stasjonsbygning. Og det finnes jo en del slike rundt i Norges land, for eksempel denne.

MIN HUSTRU OCH MIN  ÄLSKARINNA...

Mens Sune beveger seg utenfor det gode selskap er hovedpersonen i Hjem til meg av Trude Marstein midt i middelklassesmørøyet. Han er lege, og notorisk utro. Han er like avhengig av sine elskerinner som av sin kone. Ikke noe gæernt i å skrive om utroskap, men for meg ble denne figuren komplett uinteressant, så jeg ga meg på side 124. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, men jeg får heller prøve meg på en annen bok en gang.

Men: i retteferdighetens navn, om utroskap er temmelig patetiske greier, er det laget mye bra soulmusikk om dette fenomenet.


Først kan vi slippe til Ann Peebles I didn’t take your man. 


Og så fra motpartens side, Woman to woman, her med Shirley Brown. (Kanskje vi burde tatt noe om den tredje parten også, men herregudda! )

Og dermed har jeg bare én bok igjen av vinterens leseprosjekt, som altså er å lese alle de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris. Den siste boka er Leve posthornet av Vigdis Hjort. Pr i dag er jeg nr 21 på venteliste og biblioteket har i alt 38 ex. Forventet ventetid er 2 - 4 uker. Så se å kjapp dere, folkens!

PS: 14 februar: Solgunn gjorde meg oppmerksom på en aldri så liten tabbe: Ambjørnsen er IKKE nominert til den Ungdommens Kritikerpris. Men boka kan likevel anbefales. 

Å skrive om det vanskelegaste

Syngja av Lars Amund Vaage handlar - som eg går ut frå at dei fleste har fått med seg no - om dottera hans som har autisme.

Eigne barn er vel det svakaste punktet hos alle vaksne – som altså har barn. Dersom ungane ikkje har det bra har heller ikkje foreldra det. Ein sluttar vel eigentleg aldri å bekymre seg for ungane sine, og når dei er slike som ”G” så er det ekstra tungt. Då får ein aldri heilt fred.

Når ”G” har dårlege periodar lyt forfattaren ”sjå på henne for å kjenne verknaden av hennar smerte” og han syner lesaren all si maktesløyse. Etter at ”G” flytta heimanifrå på institusjon vert det mange turar over fjellet for faren. Boka fikk meg til å tenke på ”Keiseren av Portugalien” av Selma Lagerlöf som og handlar om ein fars altoppslukande kjærleik til dottera.

Vi får og høyre om då forfattaren og ”T” byrjar å skjøna at alt ikkje er som det skal med den vesle dottera deira. Og om tvila og om angsten. Og om korleis det føles ha eit sterkt funksjonshemma barn når barna til alle venene er friske. Forfattaren går og hardt ut mot den såkalla åtferdsterapien. Er det rett å styre ”G” i ei spesiell retning?

Å SKRIVE 
Dessutan handlar boka om å skrive. Som alle veit er Lars Amund Vaage ein forfattar som brukar få gode kritikkar og fleire prisar, ”Eg blir rekna med som viktig i norsk litteratur” men då han skulle skrive om dette byrja han å tvile. Korleis skal han skrive om dette?  Får han i det heile tatt til? Er det riktig å gjere det?

Forfattaren skriv om både mor til ”G” ( altså ”T”) og den nye kona si. ( Nysgjerrige som ikkje veit kven det er får google litt. ) Utleverer han dei? Går han over streken? Eg synst vel ikkje det, men hadde det vore i ei tid før Knausgaard, facebook og andre sosiale media hadde eg kanskje lurt litt. Den einaste eg no ser han utleverer er seg sjølv, dette er ei ubarmhjarteleg ærlig bok.

BUSSAR
Boka handlar og litt om bussturar rundt i Hordaland (og seinare andre stader). (Forfattaren møtte ”T” då han var bussjåfør, og for å ha råd til å bu i det dyre rekkehuset dei syntest dei måtta ha på grunn av ”G” køyrde han og mykje buss i periodar seinare.) Han samanliknar bussen som transportmiddel med tog

”det er som om toget kjem og går i draumeland, og som det understrekar landskapet det fer gjennom, gjer det vakrare og meir jomfrueleg. Eller flyet, gir det ikkje ein snev av fridomskjensle til dei velståande?”

”Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik” s 208

Dette er altså og ei av dei nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris. Og så til 1000-kronersspørsmålet: korleis vil denne boka slå an hos ungdommane?
Eirik meiner at ”Måten Vaage skriver på er en smule spesiell. Han er helt klart en poet og på flere måter en filosof”. Og det er vel ikkje så umogleg å vere einig i.

Då eg satt og las denne boka byrja ”When something is wrong with my baby, something is wrong with me” å dure i hovudet mitt. Så då kan vi jo rett og slett høyre litt på denne Stax- klassikaren. 

Bente har og skrive om denne boka.   

Nett no driv eg å les eibok om ein notorisk utru ekteman. Fylgj med, fylgj med!

Seemann, deine Heimat ist das Meer

Hula Lou av Wenche-Britt Hagabakken er en av de 8 bøkene som er nominert til ungdommens kritikerpris. Fortelleren er Eli, som vi  møter gjennom flere stadier i livet hennes, noen ganger som barn, noen ganger ( kanskje mest) som ung og som voksen. Like mye handler boka om hennes onkel, outsideren og sjømannen Finn. Boka er også en familie- eller slektshistorie.

Dette blir et slags dobbeltportrett, både av Eli og av onkelen som betydde så mye for henne gjennom hele oppveksten. Ganske originalt, jeg kan i hvert fall ikke huske å ha lest om et så nært forhold mellom onkel og niese før.

Som voksen prøver Eli å finne ut mer om den gåtefulle fortida til onkelen som nå ligger på sjukehjem. Han hadde det ikke så enkelt, blant annet vokste han opp uten sin biologiske far. Siden dro han til sjøs. Hvem den gåtefulle Hula Lou er har jeg ikke tenkt å røpe. Boka har et godt og litt røfft språk.

Det er kanskje ikke så mye ”glede” i denne boka heller, men forfatteren viser at verden også kan være god. For eksempel når den pur unge Finn må overnatte flere netter på en benk på Østbanen som det het en gang i tida mens han venter på å få hyre. Jeg kan godt tenke meg at unge kan kjenne seg igjen både hos onkelen og hos Eli.



Kanskje vi kan høre litt på denne klassikeren fra den tyske populærmusikkskatten, en sang som også er nevnt i boka.

Dette er den første boka JEG har lest av denne forfatteren, og jeg kan jo ikke si annet enn at dette gir mersmak. På mange måter kan denne boka sammenliknes med Jeg nekter av Per Petterson ( også den av de 8 nominerte til Ungdommens kritikerpris) siden Pettersons bok også er en oppvekstroman – OG et dobbeltportrett – denne gangen av to venner – dessuten får den enes søster en framtredende rolle i boka. Handlinga fra omtrent den samme tida, 60 – åra og framover til vår tid.

Det er en glede og en svir å lese Pettersons bøker – min favorittforfatter av norske forfattere akkurat nå – jeg kan ikke tenke meg noen som skriver bedre. Språklig gnistrer det enten det er dramatisk ( som mishandlingen og Tommys oppgjør med faren) eller det er mer hverdagslige tildragelser. Typisk for forfatteren handler boka mest om ”vanlige mennesker” som løftes fram på virtuost vis enten de spiller en mer sentral rolle i handlinga eller er bipersoner.

Som i boka ”Ut å stjæle hester” skriver forfatteren også i denne boka om fellesskapet i fysisk arbeid – her om når våre to venner graver grøft.

”... de ble fort slitne. Men de fortsatte likevel, og etter hvert som de hakka og spadde seg videre, ble rytmen tydeligere; den fornuftige løsninga fantes der allerede, gjemt i arbeidet, i de bevegelsene og bare venta på å komme til syne og venta på hendene deres og armene. Og de kjente den komme og kom den i møte og lot seg falle inn og lot kroppene svinge i en kvartsirkel for hvert tak; ... s 81

Kanskje jeg også skulle si litt om hva boka ellers handle om? Hovedpersonene er altså Tommy, som har klart seg ganske bra trass i alle odds (faren var brutal, moren forsvant og siden ble søsknene spredd) og Jim som nå går på trygd. Helt i begynnelsen av boka møtes de for første gang på over 30 år. Boka har en forsiktig optimistisk slutt.

Også i denne boka skulle det være mye som engasjerer (og opprører ) ungdom, både om vennskap, svik og om uforstand hos voksne.

Nå har jeg lest 5 av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris, og er godt i gang med Syngja av Lars Amund Vaage. Gjenstår Vigdis Hjort og Trude Marstein. Kjapp dere nå da, Deichman!

Mens det var mange samlivsromaner blant fjorårets nominerte bøker, er det mindre av dette blant årets. Flere av bøkene har ungdom i ledende roller. Til slutt vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på bloggen til klasse 2STC, en av årets juryklasser.

All the lonely people

Boka med den lange tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er den andre boka av den unge forfatteren Eivind Hofstad Evjemo. (For den første fikk han Tarjei Vesaas debutantpris.

Da jeg begynte å lese lurte jeg jo litt på om forfatteren ironiserte over det Wam og Vennerød i hine hårde dager kalte det sosialdemokratiske helvetet, men der tok jeg feil. Ironi er helt fraværende i denne boka. Det er ikke grenser for hvor mange detaljer den ( svært så) allvitende forfatteren tar med, men faktisk blir det ikke enerverende, slik man kanskje kunne tro. Forfatteren klarer å gjøre litteratur av trivialiteter, om det så bare er livet på et kjøpesenter i førjulsstria. Noen ganger kommer han med noen overraskende vendinger, som når en av personene står på bader og gremmer seg over at kona ikke rydder skikkelig opp. I neste setning: ”Et barn meies ned av en betongbil.” (S 263.)

Vi møter blant andre

• Kjersti, som har et spesielt ansvar for
• Siri, en multihandikappet ungdomsskoleelev, og
• resten av spesialklassen,
• skolens rektor, som drikker for mye, også på jobben
• Morgan, som er forelsket i Kjersti, mer enn hun er i ham,
• diverse asylsøkere,
• Roy, ikke særlig populær i nabolaget. ”Bare han blir borte, blir dette et godt sted for barn å vokse opp” 381
• Rita, Roys kone, som er (mye) mer utadvendt enn mannen, og barna,
• Aksel, en outsider, liker seg best alene i svømmebassenget, og lillesøster
• Ida.
• Kultursjefen, som er en ensom mann,
• med flere,  som for eksempel foreldrene som har mistet sønnen sin men likevel møter opp på alle fotballkampene til laget der han spilte for  å kunne være så nær ham som mulig.

Menneskets ensomheten er et fremtredende tema i denne boka. Selv om forfatteren holder en viss avstand til personene er alle samtidig skildret med varme og empati. Et eksempel er Kjersti og hennes forhold til Siri. Forfatteren skal også ha kred for måten at han skildrer psykisk utviklingshemmede ungdommer på, alle med individualitet. Han viser at utviklingshemmede har like stor betydning og personlighet som alle andre.

Vi blir med ”over alt” på dette lille stedet,  (som jeg lurer på kan være Levanger, siden forfatteren selv kommer derifra, og akkurat som Levanger har stedet i boka asylmottak og ligger ved kysten) det være seg fotballbanen, på sykehjemmet, på asylmottaket, på skolen, i bassenget, i avisredaksjonen etc.

Så kanskje boka også kan leses som et slags portrett av en middels stor by i Norge. Selv om boka viser at ensomheten er like stor der som i storbyen ( i tilfelle noen skulle trodd noe annet) er forholdene mindre og folk er nærmere politikere og andre ”øvrighetspersoner”. For eksempel er det kultursjefen som spiller gitar under spesialklassens skolekonsert

Tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er en oversettelse av en replikk fra filmen Dead Man Walking  (”I want the last thing you see in this world, to be a face of love”) som handler om vennskapet mellom en nonne (spilt av Susan Sharadon) og en fange på dødscella ( Sean Penn.) Dette er en sterk film mot dødsstraff, og de som vil kan jo se  den aller siste scenen som viser meningsløsheten ved denne avstraffelsesmetoden.


 Til filmen ble det laget en CD, og da kan vi jo spille den vakre sangen Face of love med Nusrat Fateh Ali Khan &  Eddie Vedder.

Dette er enda en bok av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Så var det det der med gleden da, som den gutten i Solgunns kritikerprisklasse etterlyste. Er dette en bok som vil få ungdommen til å tro at livet er verdt å leve eller vil boka ta fullstendig rotta på dem og ta fra dem alt livsmot? Livet er ikke alltid så muntert kanskje, men boka viser at det finnes omsorg og nestekjærlighet der ute. Og kanskje handler det også noe om å glede seg over de små ting i livet.

I love the Night life

Lesinga av ungdommens kritikerpris-bøker går sin gang, bare med noen dumme avbrudd i ny og ne. Denne gangen er det Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring det skal dreie seg om. Dette er skam å bekjenne nok en forfatter jeg ikke har hørt om før. (Samtidig  leser jeg også ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"  av Eivind Hofstad Evjemo, men denne boka får jeg komme tilbake til.) I motsetning til sistnevnte bok som er ganske lang er Venterommet en liten sak på 118 sider. Siden debuten i 1988 har Høvring gitt ut 7 bøker, både dikt og romaner.

Hovedpersonen er Olivia, 25 år gammel. Moren er temmelig egosentrisk og står i veien for datterens ønsker og ambisjoner. Olivia står litt utenfor fellesskapet og har få nære venner. Hun har problemer med å gjøre valg til sitt eget beste.  Hun jobber uten særlig entusiasme på et smelteverk - uten at man på noen måte kan kalle dette en arbeiderroman.

Vendepunktet kommer da Olivia arver en villa på Island av alle steder og hun treffer en kvinne som er noe eldre enn henne selv, nemlig Bé.

Replikkene kan kanskje bli litt selsomme noen ganger men det gjør ikke så mye. Boka har en fin melankolsk stemning, og det merkes godt at forfatteren også er lyriker.

Dette er en jegfortelling, og fortellerstemmen er ganske røff. Boka starter med tantas begravelse, hvor Olivia dukker opp; ”full og mismodig”.

En stor del av handlinga foregår på Island, blant annet er flere av dette landets mange varme bad viet en viss oppmerksomhet.

Solgunn forteller at en av ungdommene i Ungdommens kritikerprisklassen hennes etterlyste glede i bøkene. Selv om boka har  ***SPOILER*** en slags happy ending er det kanskje ikke ”glede” man tenker på, da bortsett fra ”gleden” av å lese en god bok. Dette med denne ”gleden” i litteraturen og i særdeleshet i Ungdommens kritikerpris-bøkene tror jeg for resten at jeg må komme tilbake til.



Til slutt kan vi jo høre litt på denne disco-klassikeren.

Einsemdkongen

Så er man i gang med å lese Ungdommens kritikerpris – bøker igjen. Lista over de nominerte er variert, og ifølge jurymedlem Susanne Christensen twitterstatus var det store uenigheter i gruppa. Men som jeg har sagt et utall ganger før; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap.

Som vanlig – i den grad noe man gjør for annen gang er vanlig – har jeg satt meg på venteliste på det Deichmanske igjen. Kan jo si at de mindre profilerte forfatterne ( enn altså ... eller skitt, det ser dere jo selv) er lettere å få tak på enn ( unnskyld det uærbødige uttrykket) kjendisforfatterene.

Den første boka eg har lese er Isberg av Lars Ove Seljestad. Det er og den første boka eg les av DENNE forfattaren. Det byrjar med eit snøskred som øydelegg fleire hus, og på sjukehuset møter vi bokas eg-person, ein 16 år gamal gut som har mista alt. Begge foreldra hans døde i skredet.

Skildringa av då han byrjar på skulen att er intens og med nerve. Lærarens klossete forsøk på å nå guten er tatt på kornet. Så då tenkte eg at dette er ein fin bok å bruke om sorg og korleis man skal møte dei som sørgjer. Men det kjem altså meir. (Det er alltid så vanskeleg å vite kor mykje ein skal røpe om handlinga i ei bok, men eg sier i kvert fall ikkje meir enn Morgenbladet og Dagsavisa. 

Vi vekslar mellom å lese om dette isberget, som vi møter i ein poetiske stil i første person eintal og altså denne guten. Isberget er den brutale øydeleggjaren men plutseleg slår det meg at det snart er guten sjølv vi les om. For det går ikkje bra med han. Den siste delen er ei særs brutal og detaljert voldsskildring, der eg-personen er den som utøvar umotivert vold.

Intens men svart lesing dette altså. Så kan man jo undre seg om dette er noko for ”den oppvaksande slekt” . Er til dømes dette den boka eg kunne tenkje meg å gi til eit ungt menneske? Nei, eg hadde vel funne nokre andre bøker først.

Ein av fjorårets juryelevar lurte i ein kronikk i Aftenposten på om ”samtiden virkelig er så trist” og dette vart det jo litt debatt av. Men ein gong lyt vel berre kidsa lære seg at livet ikkje er rosenraudt. Eg har jo før hatt ein diskusjon med meg sjølv om denne prisen, og så langt har eg komme fram til at dette er svære greier.

PS: gratulerer Les! med nye websider. Det var jammenmeg på tide.

PS 2: det kan jo være fristende også å sammenlikne med Brages nomineringar, som vanlig er det helt forskjellige bøker som er nominert – med ett unntak.

De unges forbund har talt

I går var jeg på arkiveringskurs på jobben sammen med mine kolleger. Siden dette kurset foregikk samme dag Ungdommens kritikerpris skulle deles ut hadde jeg litt sånn (mer eller mindre diskret) også oppe en fane for å følge med på Les! twitterstrøm. Spenningen var som å ta og føle på.

Regner jo med at de fleste nå har fått med seg at det ble Gjennom natten av Stig Sæterbakken som vant. Da jeg for en stund siden skulle tippe hvilke vinnersjanser akkurat den boka hadde, skrev jeg blant annet følgende:

” Jeg tror nok at mange vil slite med Sæterbakkens bok. Selv om temaet – unge mennesker som tar livet av seg - kan engasjere tror jeg spesielt de vil finne kapitlene om samlivet mellom to middelaldrende mennesker uinteressant. Dessuten er boka heller ikke på andre måter lett tilgjengelig. Tror nok at denne boka vil kreve en del av norsklæreren.”(Rødme, rødme.)

I Jurybegrunnelsen skriver ungdommen blant annet at Gjennom natten er

• ”en sterk bok som lærer en om livets verdier”
• ”det virker som at de (ordene) er håndplukket og perfekt plassert. ”
• ”Boken er både realistisk og til tider uvirkelig. Men nettopp dette uvirkelige fenget elevene og juryen, ettersom vi kjenner oss igjen i en uvirkelig verden.”

Note to self: ALDRI undervurder ungdommen! ( Og akkurat det kan for resten enkelte andre
også tenke på .) Jeg for min del er bare mer enn noensinne overbevist om at Ungdommens kritikerpris er et prima for ikke å si uunnværlig konsept, som er kommet for å bli.

Jeg siterer fra Les! twitterstrøm igjen:

”Også overhørt fra juryklasse: - Det handler om kjærlighet, ikke sant. Gutt (17) som har Espedal som favoritt”

”Overhørt fra elever i juryklasse: - "Hest er best!" og "Jimmen for life!". Blir Rimbereid ungdommens favoritt?”

”Det har vært deilig å lese bøker, jeg kommer absolutt til å fortsette, sier elev Kevin Ellila ved Askøy vgs.”

”Før prosjektet hadde jeg ikke lest en hel bok, nå er jeg midt i den sjette, sier elev Kevin Ellila ved Askøy vgs”

”- Det er ikke en enkel tekst, det ligger mye bak ordene, sier elev Farhat Fazli til KK om "Gjennom natten".

”Jimmen er min favoritt. Ga meg mestringsfølelse når jeg klarte å tolke setningene og nynorskordene, sier elev.”

Etter at ungdommens kritikerpris endelig var kåret var det bare å følge med på Kritikerlagets twitterstrøm (godt supplert av diverse andre twitrere, husker ærlig talt ikke hvem som var raskest på avtrekkern eller nærmere bestemt enter-tasten) for å vite hvem som fikk Kritikerprisen. Så til slutt vil jeg også gratulere Karin Kinge Lindboe som endelig fikk kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok etter å ha blitt nominert for andre gang. (Hvem i Kritikerlaget som har lagt sin elsk på denne forfatteren vites ikke, men vel fortjent!) Og - ikke minst Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie.

Som dere sikkert skjønner ble det en skikkelig hard dag på jobben i går. Regner derfor med at alle har forståelse for en noe forsinket bloggpost angående disse begivenheter. Det som gjenstår av priser nå er

• Kulturdepartementets barne- og ungdombokspris som deles ut allerede førstkommende mandag,
• Og Nordisk råds litteraturpris som deles ut 22 mars, (hvor som kjent Merethe Lindstrøm er nominert nok en gang og nok en gang sammen med Øyvind Rimbereid mens ingen av dem ble nominert til Brageprisen og det sier kanskje litt om denne prisen) og så er det
• Uprisen som deles ut i Lillehammer i mai, og da kan vi jo puste skikkelig ut hele sommeren før utdeling av
• Brageprisen med nominasjoner og hele sulamitten til høsten igjen

For nå kommer i hvert fall ikke jeg på flere priser. SOM om det ikke snart skulle VÆRE nok. Glemte forresten Nobelprisen.

Ungdommens (?) kritikerpris

Ikke for å skryte men i løpet av de to siste måneder har jeg lest samtlige av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris.

ER DETTE EGENTLIG NOEN GOD IDÉ?

Men asså; ER dette bøker å tilby dagens 16 og 17 – åringer? Kunne ikke franskmennene ha dette konseptet for seg sjæl? Er det i det hele tatt overførbart for norske forhold? Tenker nok at kidsa skal få kjørt seg nå ja, hæ hæ hæ!

BLIR LITTERATUROPPLEVELSEN ØDELAGT?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel av Levi Henriksen i Aftenposten hvor han i sin typiske småkoselige stil forteller om da norskundervisninga greide å ødelegge Tarjei Vesaas for ham da han ble tvunget til å lese Det store spelet på ungdomsskolen. Selv i voksen alder har han ikke lest noe av denne forfatteren. ( Egentlig tror jeg at dette er en forfatter Henriksen ville like hvis han tok sjansen men det er jo hans problem.) Og hvem har vel ikke blitt utsatt for det samme i sine fordums norsktimer, det var jo ikke før jeg som voksen leste boka på nytt at jeg så storheten i Johan Boiers Den siste viking. (Derimot likte jeg veldig godt Kiellands Gift, og det kan vel være fordi hovedpersonene her var på min egen alder, og det derfor var – trass i tidsforskjellen – lettere å identifisere meg både med ”lille Marius” og vennen Adam. )

Kan man, ved å presse ungdommen til å lese bøker de med all sannsynlighet ikke ville ha valgt sjæl, gi dem ( i noen tilfeller enda mer?) aversjon mot lesning? Det er i det hele tatt ikke vanskelig å finne motargumenter for denne prisen.

FEIL BØKER? BURDE DET HA VÆRT NOEN HELT ANDRE?

I en artikkel i Klassekampen i 2009 går Arne Svingen og Steffen Sørum hardt ut mot denne prisen. Det burde ha vært valgt andre bøker, ungdommene burde ha bestemt selv og Steffen Sørum hadde fortrukket at ungdomsbøker fra hans eget forlag Cappelen Damm hadde vært blant de nominerte. Dessuten foretrekker ungdommen mest krim.

Kort etter kom det et svar fra en norsklærer. Hun mente at elevene måtte ”lese litteratur som gir dem noe å strekke seg etter” og synes det ”blir litt merkelig at vi ikke skal veilede de fremover mot voksenlitteraturen”.

OG HVORDAN HAR DE STAKKARS ELEVENE DET, DA?

I en reportasje i Aftenposten fra 2006 om juryklassen VK1 Elektro på Nesodden videregående synes elevene at det er

• for mange små detaljer forfatteren henger seg opp i og som gjør boka lang og kjedelig.
• Slitsomt med alle hoppene i tid.
• ”Jeg er ganske lei bøker nå, har ikke så lyst til å lese mer på en stund. ”
• Altfor mye tenking.
• En sånn poetbok, der en må lese alle setningene fem ganger, og ennå så skjønner man dem ikke
• Men - bedre enn vanlig norsk

Elevene i 1 C almenfag på Fagerborg sa samme år at

• Jeg skjønte den ikke i det hele tatt
• Men det er et spennende prosjekt å være med på
• ”Armand V var skikkelig kjedelig. Hovedpersonen går jo bare opp og ned Kirkeveien.
• det er bare masse unødvendige ting som blir sagt”
• Noen har ikke en gang lest 8 bøker i løpet av et helt liv
• ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken, forklarer Christopher”

Men en elev sier at hun er

• ”takknemlig for at vi unge får si noe om litteratur. Vi kjenner dem ikke godt, og kan si noe om dem uten å føle ærefrykt!”
• De tror at de - i motsetning til bokanmeldere som sikkert må ta hensyn, kan gi en ærligere tilbakemelding fordi de er uavhengige.
• I tillegg vil de tolke ut fra sin egen hverdag, og dermed lese bøkene på en annen måte enn det de voksne gjør.
• ” Maria gleder seg aller mest til å diskutere litteratur med likesinnede, mens Henrik trekker frem interessen for film. Flere i vår aldersgruppe ser film i stedet for å lese, og da snakker vi mer om film. Nå blir det samme med bøker, og det er vi ikke vant til. ”

- OG NORSKLÆREREN?

Det alle kan være enige om at dette prosjektet setter store krav til norsklæreren. Han/ hun burde være mer enn normalt entusiastisk. Finnes det slike lærere? Selvfølgelig gjør det det:

”Jeg leser “Jimmen” akkurat nå. Den er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris, og jeg er lærer i en av klassene som sitter i juryen. Hvordan vil ungdommen ta imot denne diktsamlinga? Det gleder jeg meg til å finne ut. De er ute i praksis nå, men vi skal jobbe med den de to neste ukene. Tynn bok, men den kan gi litt hodebry, er jeg redd.”

(Som dere kan se klarte jeg ikke å dy meg for å kommentere jeg også. NRK; nå kan dere fjerne de dumme spamkommentarene. )

OG KONKLUSJONEN BLIR?

Før jeg gir meg til å tippe hvilken av årets nominerte som vinner prisen bør jeg kanskje komme med en slags konklusjon?

• Hva mener for eksempel jeg om denne prisen?
• Er opplegget helt ”Over Ævne” for å sitere tittelen på nok et verk vi ble ”tvangsfora” med på gymnaset i en fjern fortid?
• Risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet? (Med det mener jeg som alle sikkert skjønner å gi elevene varige aversjoner mot alt som har med litteratur å gjøre!)
• Eller kan deltakelse rett og slett gi litt selvfølelse. Tenk at noen er opptatt av hva jeg, en ganske vanlig ungdom på videregående skole mener om denne boka?
• Tenk at noen stoler meg! / Dette får du til gutten/ jenta min/mi .
• ”Jeg føler jeg har fått veldig mye utbytte av prosjektet både når det gjelder lesehastighet, leseglede, jeg har fått lese flotte bøker, en flott Oslo-tur, et flott møte med forfatterne.” sier en elev fra 08/09-juryen ( sitert fra Les! egen nettside.)
• Og - er de ikke litt kult da? Jeg mener å plukke ut 8 bøker uten tilrettelegging meg her og tilrettelegging meg der og uten å ta hensyn til målgruppa.

Her et bilde av elever ned Mære Landbruksskole i Nordtrønderlag, framtidige bønder og agronomer og hva veit jeg, fordypet over det ypperste av norsk litteratur i dag. Ikke no’ terping på de ”fire store” herigården nei!

En ting er i hvert fall sikkert: dette opplegget står og faller med norsklæraren!
Lenge leve alle engasjerte norsklærere som formidler litteratur til den oppvoksende slekt. (Og måtte de uengasjerte i standen finne seg noe annet å gjøre!)

OG VINNEREN BLIR???

Min vane tro må jeg jo prøve å tippe hvilken bok som vinner:

Her har vi altså lista over årets nominerte

• Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg.
• Tomas Espedal: Imot naturen.
• Øyvind Rimbereid: Jimmen.
• Marit Eikemo: Samtale ventar.
• Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie.
• Ragnar Hovland: Stille natt.
• Anders Bortne: Ismannen.
• Stig Sæterbakken: Gjennom natten.

Kristoffer ... unnskyld Christopher – dette er tross alt en vestkantskole - sier at ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken”. Og kanskje er den unge mann inne på noe her. Det er flere ( påfallende mange?) samlivsromaner, med handling fra middelklassen og om middelaldrende – og aldrende – blant bøkene på lista.

Og hvis det gjelder å finne bøker som gir muligheter for identifikasjon er mitt hete tips Historien om Fru Berg av Ingvild H. Risøi. Kanskje også Ismannen av Anders Bortne som muligens kan være lettere å komme inn i for utrente lesere. Dessuten kan jo kanskje en slik ekstremsportslig prestasjon som ismannen bedriver imponere gutta på idrettsklassen på Persbråten. Og tipper mange vil kjenne seg i igjen hos den stakkars 12-årige jegpersonen som er havnet midt i foreldrekrigen. Ser heller ikke bort fra at Samtale ventar av Marit Eikemo kan fenge ( spesielt jenter ?) selv om hovedpersonen er godt over 30. Har ikke denne noe av chic litt- litteraturens ingredienser? Dessuten er denne - sammen med Hovlands men den KAN kanskje oppfattes litt sær?- de eneste morsomme.

Men alle veit jo hvor uforutsigelig ungdommen kan være. En rask oppsummering blant elevene på Mære landbruksskole ”avslører imidlertid at både Anders Bortnes «Ismannen» og Stig Sæterbakkens «Gjennom natten» har overrasket de unge leserne positivt.”

Dette blir skikkelig spennende folkens! Prisen skal deles ut første torsdag i mars, samtidig som Kritikerprisen. Følg med følg med...

Rapport frå ein mindre by i Noreg

Då har eg og lese Samtale ventar av Marit Eikemo så no kan eg skryte av at eg har lese alle dei bøkene som er nominert til ungdommens kritikerpris .

Dei som er med:

• Hovudpersonen, Elisabeth Brenner, 38 (dersom eg no ikkje hugsar heilt gale) journalist på attføring. Ho har via NAV fått ein jobb der ho (utan den heilt store entusiasmen) skal ta opp dialektprøver for mellom andre
• Stephanie, ei i forskarteamet, og som ikkje er heilt nøgd med progresjonen,
• Sveinung Sel, lokal forfattar, skriver litt sære bøker, og har nokre bisarre vaner, som til dømes ... eller forresten, gløym det, dykk kan lese boka sjølv,
• Elin, bibliotekaren på staden, vellykka, 3 barn, men likevel ikkje nøgd med livet sitt,
• og mannen hennar
• Even; fastlege meiner eg, vil opne eit senter for rusavhengige men progresjonen er noko langsam
• diverse venninner til Elin
• karane på brakka der Elisabeth Brenner bur, Helgesen og Bendik og alt kva dei heiter,
• Bartendaren
• Bryllaupsfotografen (ei verksemd som går i arv), ho siste i rekka er ei litt småbisk type, forfattaren skriv og mykje artig om denne sjangeren i fotofaget.
• Ferjemannen, med fleire.

Staden er Einvik, og etter kva eg skjønar er dette ein fiktiv by, men eg har googla meg fram til at det kan vere Odda. Dette er ein plass der dei unge lengtar etter å forlate, verftet er lagt ned, og det er altså ein del narkotikaproblem. Ingen verande stad med andre ord.

Det er ho Elisabeth sjølv som fortel, ho er einsam og greier ikkje heilt å komme inn i noko fellesskap, sjølv om ho vert invitert. Ho gjer ein del dumme ting, mellom anna drikk ho seg full med de konsekvensar det medfører. Ho kan minne litt om til dømes den litt klossete My i Smulklubbens skamlösa systrar av Mian Lodalen. Men trass i det triste er dette ein ganske morosam bok og eit par gonger lo eg skikkelig godt. Boka handlar og litt om sosiale media, facebook til dømes og tar bruken av akkurat denne nettstaden på kornet.

Sjølv om personskildringane er truverdige nok er likevel ein del av situasjonane (garantert tilsikta) litt på sida av det verkelege livet. Litt sånn Hovlandsk altså, utan å trekke samanlikninga for langt.

Sidan boka startar og sluttar på ferja så då kan vi jo høyre litt på ein ferjeblues som fint passar inn i den sorgmuntre stilen. Og sjølvsagt denne utan å røpe for mykje no. Eg lyt tilstå at eg ikkje har lese noko av denne forfattaren før, men dette er ein forfattar eg gjerne les meir av. Snart (vonar eg) kjem eg tilbake med ein eigen bloggpost kor eg oppsummerer og diskuterer litt med meg sjølv om vinnarsjansar og heile dette konseptet Ungdommens kritikerpris.

So vakkert at ein vert heilt satt ut

Og jammen vart eg ikkje og litt satt ut då eg byrja å lese fyrste sida :

Høyrer eg no
gode herren
koma nedåt sti
og burtåt stallen mine heimars.
Han mun opna veggar tvo
og ljoset skal då rida stort
med taumar gull
og munnbet sylver.

Dette var no eit særs arkaisk nynorsk, jamvel som gamalnorsk. (No lyt eg seie at norsk språkhistorie ikkje hører til mine sterkaste sider, men dette minnar i kvert fall om eit språk frå tiders morgon. )Her er det mange vanskelege ord, sjølv for ein nynorsktilhengjar som eg, men då eg tok meg saman og byrja å lese boka opp at vart det snart klårare for meg. (Men eg skal no og innrømme at eg konsulterte ei nynorskordliste for å vere heilt sikker på at eg hadde skjønt alle orda.) Det er vakkert og suggererande, og kan minne om den gamla balladediktninga.
Som dei fleste av dykk vel har skjøna no så er det altså Jimmen av lyrikaren Øyvind Rimbereid dette handlar om.

Det er to hovudpersonar i denne boka,
1) ein (av dei siste) søppelkjøyrarane (eg ser at stavekontrollen protesterar mot ”kjøyre” men det passar liksom litt inn å skrive litt gamaldags nynorsk i denne bloggposten, og berre så dykk veit det so er ikkje so lenge sidan man skreiv dette ordet slik. Faktisk ikkje lengre sidan enn då eg var ung ... eller det ER kanskje litt lenge sidan no, når eg tenkjer meg om... vi skreiv og til dømes ”røykja” og ”røykjarar” eller ”ikkjerøykjarar” ... men la oss kome oss tilbake til boka no, då!)
2) og hesten hans, Jimmen.

Vår ven søppelkjøyraren ( som og er nattmann ein gong pr. veke og dykk kan no berre gissa kva den jobben går ut på) som vert kalla ”herren” av Jimmern, brukar stavangerdialekt, og både hest og herre kjem til orde etter tur. Handlinga er frå Stavanger med omgivnader, og tida er i byrjinga av 70 – talet tippar eg, då det såkalla oljeeventyret tek til, og både Jimmen og ”herren” gjer seg nokre tankar.
Vi høyrer og om systra til ”herren”, som

"Kver dag strikkande

der inne på Dale sygehus

rett onna fjellet.

Alltid te Betania-basaren

Eller på skjerfet til meg.

Et uendeleg langt skjerf

Ser det ud tel å ble,

for å varma meg når eg kjøre.”

Vi er saman med våre to vener både i arbeid og i kvile. Og altså når dei fylgjer med i ”utviklinga”, både bygging av motorvegar og oljeplattformar. Det er berre så vakkert slik Rimbereid skildrar kontakten mellom hest og eigar.

Eg er litt i tvil om korleis eg skal tolke slutten, men ”herren” har i kvert fall hjarteproblem, og meir skal eg kanskje ikkje seie om den saken.

Dette er sjølvsagt ei bok man burde lese oppatt og oppatt, så eg trur eg lyt kjøpe meg denne boka når ho kjem i billigutgåve. Ha ha ha- nett som lyrikk kjem ut i billigutgåve då, gitt, eg er no dum og då. Han Jimmen hadde nok knegga foraktfullt no, hadde han høyrt meg!

Kanskje man og skal spekulere litt i kvifor forfattaren har valt denne språkdrakta til hesten. Ein må vel kunne seie at hestar er språklause. Så då er det ikkje så dumt å finna opp eit slags nytt språk. Med ein eigen naivitet i setningane. Dette språket gjer og inntrykk av å vere frå urtiders morgon, det er noko traust og jordnært slik Jimmen ”snakkar” til lesaren (men og med mykje poesi). Det er ”ikkjekommuniserande” og seg sjølv nok. Medan ”herren” snakkar til Jimmen (slik eg reknar med dei fleste gjer til dyra sine) får han (naturleg nok) aldri noko svar, sjølv om kontakten – og respekten - dei imellom er nær.

Boka er nominert til Ungdommens kritikerpris og til Nordisk råds litteraturpris. (Saman med Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie. Sjølvsagt må norsklæraren jobbe litt med denne boka, men dette kjem eg tilbake til i ein eigen bloggpost, kor eg har planar om å sjå litt nærare på konseptet Ungdommens kritikerpris. )

Til slutt litt musikk.

Her ein gamal song der sjølvaste Leadbelly og Woody Guthrie syng om ein annan hest, veddeløpshesten Stewball. Eg syntes denne passa litt fint inn.

PS: på forlagsreklamen står det at boka er nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Men ikkje eitt ord om at boka og er nominert til Ungdommens kritikerpris! Kvifor vil ikkje forlaget vedkjenne seg denne nomineringa?

Sjung vackert om kärleken

Den neste boka i serien Ungdommens kritikerpris er Imot naturen av Tomas Espedal. Dette er første bok jeg leser av denne forfatteren. Boka begynner slik:

”Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen : den gamle mannen og den unge jenten.”

I et bibliotek, mens en nyttårsfest er på gang i samme leilighet, sitter en mann i slutten av 40 åra med en noe yngre jente (bør kanskje legge til : over den seksuelle lavalderen) på fanget, som han altså har sex med. Hovedtemaet i denne boka er samliv og forhold med vekt på relativt store aldersforskjeller; derav tittelen Imot naturen. På bokas omslag ser vi et par med karnevalsmasker. Disse maskene forekommer også i boka. For å demonstrere det skambelagte?

Siden skriver forfatteren om det famøse forholdet mellom Abelard og Héloïse. Abelard var en teolog, filosof, musiker og poet (!) som levde på 1000-tallet, men i dag er han mest kjent for sitt forhold til den atskillig yngre Héloïse. Denne historien – som får en særdeles trist endelikt - er skrevet med intensitet og patos.

Her et samtidig portrett av det kjente kjæresteparet

og her det overdådige gravstedet i Cimetière du Père Lachaise i Paris hvor de endelig og i all evighet hviler sammen. Sånn kan det gå! (Note to myself : neste gang jeg er i Paris...)

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi følger jeg-personen helt tilbake til 16-årsalderen da han får jobb i industrien, og har en jevnaldrende kjæreste. Vi blir også med jegpersonen til Guatemala på den tida Daniel Ortega hadde makten. Dette fordi kona som er skuespiller hadde teateroppdrag der. (Her er det altså for en gangs skylden mannen som må innordne seg konas karriereplaner.)

Siden hovedpersonen/ jegpersonen (uups!) kaller seg Tomas kan man jo begynne å lure. Er dette nok en selvbiografisk roman? Et sted i boka referer da også Espedal litt morsomt til Knausgårds kamp.

”Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.
Så leste vi videre.
Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg. ”

Regner med at dette er ment noe ironisk. Dette intervjuet i Natt og dag viser at mye tyder på at også Espedal bruker av sitt eget liv. (Vil ettertida snakke om den litterære perioden vi nå er inne i som den selvbiografiske perioden? )

Ellers ble jeg for min del vel så fascinert av at Espedal fremdeles bruker gammeldags skrivemaskin. Dette sier han mye interessant om i det samme intervjuet:

”Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra.”

Og - har jeg ikke gjort meg noen liknende tanker sjæl?

Det som grep MEG mest ved boka er når hovedpersonen – i dobbel forstand – går ned i kjelleren på grunn kjærlighetssorg. ”Notatbøkene” ( siste del av boka) er en særdeles selvutleverende tekst.

Som vel de fleste har fått med seg fikk Espedal Brageprisen for denne boka.
Her et fotografi fra brageprisutdelinga hvor Espedal gir kulturministeren en klem - eller er det omvendt. For å være litt morsom; ingen oppsiktevekkende stor aldersforskjell mellom partene på dette bildet. (For en sosietetsfotograf går ikke verden tapt i meg!)

Om jeg likte boka? I den grad det er av interesse er dette av de bøker jeg-kan-se-er-gode-men-kanskje- det-ikke- er -flere-bøker-av-denne-forfatteren-jeg-prioriterer-å-lese-først.

Til slutt over til bokas sjanser til å hevde seg i Ungdommens kritikerpris. Eller for resten ... jeg tror heller jeg kommer tilbake til akkurat det i seinere blogpost. Ellers kommer jeg bare til å begynne å gjenta meg sjæl.

Og når det gjelder testen ”Deichman bedre enn sitt rykte?” tror jeg at jeg avslutter denne nå. Alle bøkene jeg reserverte har jeg nå mottatt. Alle i god tid innen den tida jeg ble lovt! Lenge leve Deichman! Ellers – med all risiko for å bli sett på som bakstreversk - gruer jeg meg til den dagen kommer at man kan sitte hjemme hos seg selv ved si egen maskin å få E-bøker rett inn uten å ta seg turen til biblioteket. Men etter hva jeg skjønner vil dette fremdeles ta sin tid. Jeg gjør som strutsen og stikker huet i sanda!

Og angående store aldersforskjeller i kjærligheten : det er jo nesten ikke til å unngå å få assosiasjoner til denne vakre sangen, imidlertid med en mer uskyldig vinkling - og mindre skambelagt - enn i Espedals bok! (Skjønt noen vil kanskje kalle dette ”gubbefantasier”.) For puritanister: her originaltektsen.

PS: Apropos Ungdommens kritikerpris: jeg har også lest Jimmen av Øyvind Rimbereid men synes ærlig talt at denne boka fortjener en egen blogpost!

Alderdom

De to neste bøkene av de nominerte til ungdommens kritikerpris er

• Dager i Stillhetens historie av Merethe Lindstrøm og
• Stille natt av Ragnar Hovland.(Herregud så treig denne nettstaden dykkar er, Samlaget!)

Lindstrøms bok er – som de fleste sikkert har fått med seg– også nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Lindstrøm først. Hovedpersonene i denne boka er et gammelt ektepar, det er kona som forteller. Mannen er på vei inn i senilitet – eller er han egentlig? Han vil i hvert fall ikke snakke mer. Andre viktige personer i handlinga er en tidligere
hushjelp som ekteparet fikk et nært forhold til, men som en dag må gå. Dette til døtrenes store forskrekkelse. Hva var omstendighetene bak denne avgjørelsen?
Det viser seg snart at begge ektefellene har hemmeligheter de har holdt skjult for døtrene. Disse vil jeg ikke røpe, i motsetning til hva en eller annen anmelder har gjort, husker ikke hvilken, men det er jo ikke vanskeligere for denne bloggens lesere enn for meg å finne fram til anmeldelsen, noe jeg ikke anbefaler, siden da mye av leseopplevelsen blir ødelagt! (Att det gåååår an!)
Dette er en trist og sår fortelling om alderdom, isolasjon og ensomhet, skyldfølelse, vonde hemmeligheter og å miste hverandre. Og ikke minst om fortielse. Og om de konsekvenser det får å holde ting skjult.

Det som er oppløftende er at boka er så godt skrevet – den griper tak i en fra første stund ( åherregudalståforenklisjésorry!) og du sitter klistra til teksten, ofte med en følelse av uro - for ikke å snakke om slutten ... slutten... Jeg anbefaler at leseren bruker litt tid på denne boka, dette er ingen T-banebok for kortere reiser.

Ragnar Hovland leverer og varene slik ein kan vente seg av denne forfattaren. Hovudpersonen i Stille natt er noko yngre enn Eva og Simon i Lindstrøms bok, men heller ikkje ung lenger. Men kanskje meir middelaldrande enn gamal. Skjønt det kan vel diskuterast. Alt er jo relativt.

Forteljaren i denne boka er forfattar, og forlaget vonar han no vil skrive den store sjøromanen eller i det minste ei lettlestbok for barn. Vi får og lese om foreldra hans, og brørne hans, Bror min og nummer tre. Den siste reiser nordover med motorsykkel og vonar å finne eit forlag som vil trykke Motorsykkeldagbøkene hans. (Som vanleg er det nokre filmreferansar i boka, eg har for resten og sett Motorsykkeldagbøkene om Che Guevara. Ein god film som eg kan anbefale alle. ) Motorsyklar er som dykk veit ofte med i bøkene til Hovland, så og i denne.

Og typisk for forfattaren er det og ein del damehistorier i boka. Og tøysjiraffen Willy. Ein artig kar. Og Vestlandet sjølvsagt.

Har eg forresten ikkje lese noko slikt som dette før i ei av Hovlands bøker:

- Det er jo ei påkjenning å kjøre gjennom Gudbrandsdalen, seier han. – Minn meg for all del på at eg aldri skal gjere det meir.
- Kva er det som er så påkjennande med Gudbrandsdalen? Spør eg over den gode fiskedufta.
- Alle tar jo livet av seg der oppe i dalen. Det heng folk og dinglar i trea heile vegen. Det er rett og slett ganske ubehageleg. Sjølv for meg som har vore ute for litt av kvart, må eg få lov å seie.

Kva er det eigentlig med desse vestlendingane? Trur dei ikkje at det går an å bu på plassar utan hav og fjordar og gamle fjell i synningom og sunnmørsalper og heile driten!? Her kan for resten dei som er interesserte sjå ein reportasje frå ein busstur med Fjord 1 som vart teken i sumar, gjennom Nordre Gubrandsdalen og over til Vestlandet. Ingen heng og dinglar frå eit einaste tre.

Nett som i ”Dager i stillhetens historie” er det og i denne boka nokre såre og meir mollstemte avsnitt. Mellom anna er det i begge bøkene ein ... uups ... det røper eg ikkje, nei!

Hvilke sjanser disse to bøkene vil ha i Ungdommens kritikerpris?

• Vil ungdommen i det hele tatt kunne identifisere seg med et eldre ektepar - og en middelaldrende forfatter?
• Hvor interessant ER et samliv mellom to gamlinger i 70 – åra for unge mennesker? Selv om flere temaer i boka KAN engasjere også ungdom, har kanskje ikke Lindstrøms sobre neddempede måte å behandle dem på mest appell for denne målgruppa?
• Tror nok at norsklæreren skal jobbe en del med denne boka.
• Og det samme kan man kanskje si om Hovland. Vil hans spesielle skrivestil fenge ungdommen av i dag.
• Eller kanskje jeg undervurderer dagens ungdom?

Fremdeles er mitt stalltips Historien om Fru Berg av Ingvill H Rishøi

Så avslutter vi som vanlig med ”Er Deichman bedre enn sitt rykte”-testen. Ca 14 dager etter at jeg reserverte disse bøkene fikk jeg beskjed om at bøkene var til avhenting i biblioteket!

Gjenstår :

• Tomas Espedal: Imot naturen. Ventetid:ca 3 måneder den 14 november (datoen da jeg reserverte bøkene)
• Marit Eikemo: Samtale ventar. Ventetid:ca 2 måneder den 14 november
• Øyvind Rimbereid: Jimmen. Ventetid:ca 12 måneder den 14 november (Da var ikke boka innkjøpt annet enn katalogeksemplaret)

Hvis folk er like treige til å levere tilbake bøkene som ... kremmt jeg – så kan det vel være grunn til å tro at jeg må vente litt til.

Skikkelig triste greier

Dette er første gang jeg leser noe av Ingvild H. Risøy. Hun er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris med novellesamlinga Historier om fru Berg. Novellene er såre og fryktelig triste på grensa av hva en stakkars leser kan orke men det som er oppløftende er jo at novellene er så godt skrevet. I alle novellene er barn – de mest sårbare av alle - mer eller mindre involvert. Og i flere av dem mødre som ikke strekker til. Nå kappes jo alle kritikere om å rose denne boka høyt i skyene - ser på omslaget at Fedrelandsvennen gir terningkast 6 ( å hvor jeg HATER slike terningkastgreier herregud så banalt!) og jeg har egentlig ikke så mye å tillegge annet enn at jeg slutter meg til hyllestkoret.

Dette er noveller som man bør ta seg ordentlig tid til å lese og gjerne flere ganger for å oppdage stadig nye ting – noe jeg også delvis har gjort. Det er imponerende hvordan forfatteren bare med en antydning kan si så mye om en person. Mine favoritter er :

• ”The life and death of Janis Joplin” som handler om ei jente med en del problemer på skolen og som får høre av en rådgiver at hun likner så veldig på Janis Joplin. Noe som faktisk blir et vendepunkt for henne. Novellen handler også om å bruke motorsag og om forelskelse - blant annet.

• ”Det som lyser” er en trist historie hvor lillebroren forteller om sin eldre bror som han har et nært forhold til men som ... eller kanskje jeg ikke skal røpe det.

Alle novellene er fortalt i første person. I alle er det noen som sliter og er litt utenfor. Jeg klarte ikke å la være å henge meg litt opp i novellen ”Trylle bort mennesker”. Her er det noe gæernt med kronologien. En som var ett år da Palme ble skutt kan umulig ha en voksen datter nå – hvis da ikke handlingen er trukket litt fram i framtida. Men er det telefonautomater i framtida? De er jo temmelig ut allerede? Eller er det noe jeg ikke kan ha fått med meg?

Så over til noe som egentlig har svært liten betydning for boka. I novellen ”The life and death of Janis Joplin” spiller altså Janis Joplin en viss rolle. Sangene det refereres til ble spilt inn etter at sangerinnen forlot Big Brothers and The Holding Company og gikk solo. Så da kan det kanskje være på sin plass – i folkeopplysningens navn - å rette oppmerksomheten på perioden før bruddet med denne sagnomsuste gruppa. Skikkelig Rock and roll! Kanskje vi bør ta med denne også. Her har vi forresten originalen, sunget av intet mindre enn søstra til Aretha Franklin. Sangen er jo spilt inn et utall ganger, vi kan jo ikke ta med alle men kanskje denne. Men Janis TAR jo kaka da! (Anbefaler et dere ikke venter så altfor lenge før dere hører på disse YouTube-videoene før en eller annen kjiping fjerner dem!)

Siden det er en stund siden det har vært bilder på bloggen nå, kan det kanskje være på sin plass å legge ut for eksempel dette av Janis Jopolin, her i perlehumør. Så får det heller våge seg at det matcher mer bloggerens henrykkelse over å lese god litteratur enn stemninga i novellene.

Så langt jeg har lest nå av årets nominerte til Ungdommens litteraturpris ... unnskyld kritikerpris mener jeg jo (her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen med alle de priser som dukker opp fra år til år ) ... det vil si tre bøker med denne, vil jeg holde en knapp på Risøys bok. Novellene er - selv om skrivemåten kan være litt uvant – lette å lese og tror nok at mye av dette vil fenge ungdom. At alle fortellingene er ”jeg”-fortellinger gjør også at leseren kommer nær personen og skulle gi muligheter til identifikasjon.
Jeg ble den 14 november forespeilet at boka kunne hentes om 2 – 3 uker, men allerede 25 november var boka tilgjengelig i biblioteket.

Mamma, pappa, barn

Så har jeg lest to bøker av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Denne prisen er inspirert av Goncourt des Lycéens, som er ”ungdomsavdelinga” til den store franske litteraturprisen, Prix Goncourt. Mens jeg gjetter at den franske varianten retter seg mot intelligentsiaen blant fransk ungdom, skal også yrkesfaglige klasser være representert i Norge. Altså også mange ungdommer som til vanligvis ikke leser mye.

Det skal kun taes hensyn til litterær kvalitet uten å ta hensyn til hva man tror ungdommen liker, det skal være skjønnlitteratur for voksne utkommet i år og de 8 som nominerer er medlemmer av kritikerlaget. Sporty innstilling!

Det som ellers skiller de to land er at mens de franske ungdommene skal kåre vinneren fra det SAMME utvalget som de profesjonelle kritikerne, kan utvalget godt være et annet for Ungdommens kritikerpris enn for selve Kritikerprisen – selv om vinnerne kåres samme dag. Dette har Guri Fjeldberg noen interessante kommentarer til her.

Ismannen av Anders Bortne er inspirert av nederlenderen Wim Hof, som driver med ekstremaktiviteter av ypperste klasse. Dette i følge et intervju som Bokelskerinnen har gjort med forfatteren på sin utmerkede blogg. Blant annet har han (Wim Hof altså) oppholdt seg 1 time, 52 minutter og 42 sekunder i et isbad, det vil rett og slett si et kar med isbiter. Dette krever som alle skjønner en ekstrem utholdenhet og fysikk.

Men mest er boka et familiedrama. Fortelleren er sønnen, Marius på 12 år, som kommer i skvis mellom foreldrenes vilje og har lojalitetsproblemer. Som om det ikke er vanskelig nok å være enebarn. Flere av bokas anmeldere sier at dette er en varm fortelling, men jeg finner også mye sårhet og klaustrofobi. Begge foreldrene bruker også den stakkars gutten;

• faren, som altså er den som bedriver disse ekstreme aktivitetene vil ha sønnen med seg som assistent når han reiser rundt og viser seg fram eller konkurrerer. Han er en særdeles egosentrisk fyr med atskillig mindre sjarme enn den virkelige ”ismannen” ser ut til å ha.

• moren, som får mer og mer imot mannens noe spesielle interesser ber likevel Marius om å bli med for å passe på at faren ikke gjør noe dumt. Hun har dessuten kreft, og av mangel på andre å spørre (faren er jo bare opptatt av sine egne aktiviteter) må sønnen bli med på undersøkelsene på sykehuset.

Den stakkars 12 – åringen blir skviset mellom foreldrene på en ganske hensynsløs måte.

Kanskje temaet kan minne litt om Happy Sally av Sara Stridsberg som jeg tidligere har blogget om. Her var det moren som driver med ekstremsport, nemlig langdistansesvømming over den engelske kanalen, men i motsetning til ”ismannen” må hun til slutt ofre seg for familien, noe som igjen gir datteren skyldfølelse.

Den ekstreme kulden som faren utsetter seg for minner meg også om Isens og mørkrets redsler av Christoph Ransmayr. (Gyldendal 1991) Den handler om en østerriksk-ungarske ekspedisjonen som oppdaget Franz Josefs land, og er basert på faktiske hendelser. Kan ikke huske å ha lest noe som til de grader skildrer et kuldehelvete. Og det enda jeg leste boka midt på den aller varmeste sommeren!

Så over til Gjennom natten av Stig Sæterbakken, også en roman om en familie, her med to barn. Denne boka handler om det verste som kan hende forldre, en sønn som begår selvmord. Andre temaer er skyldfølelse og det vanskelige samlivet. Dessuten utroskap. Jegpersonen er faren. Mens den forrige boka handler om ”vanlige mennesker” er handlinga i denne boka fra middelklassen.

Sæterbakken er ikke min mann, jeg har tidligere prøvd meg på Sauermugg men måtte gi opp. En stor del av ”Gjennom natten” er også en ekteskapsskildring. Samlivsromaner er virkelig ikke min greie, og finnes det noe mer trivielt enn utroskap! Men jeg kan jo godta at forfatteren vil ha dette med. Skildringa av sorgen er derimot intens, forfatteren sparer oss ikke, og i andre halvdel av boka som går over i det mer burleske og surrealistiske med elementer av grøss begynner det virkelig å svinge. Vi blir med hovedpersonen på en reise og ender i et hjemsøkt hus uten håp i Slovakia. Spesielt det siste kapitlet er uhyggelig lesning om den klaustrofobiske kjernefamilien, med julefeiring som bakteppe. Og finnes det noen bedre lakmustest på livet i en familie en akkurat denne høytiden? Grøss og gru!



Høvelig tonefølge til begge bøkene kan være Mamma, pappa, barn av og med Ebba Grön.

Og hvem av disse to bøkene har størst sjanse i Ungdommens kritikerpris? Jeg tror nok at mange vil slite med Sæterbakkens bok. Selv om temaet – unge mennesker som tar livet av seg - kan engasjere tror jeg spesielt de vil finne kapitlene om samlivet mellom to middelaldrende mennesker uinteressant. Dessuten er boka heller ikke på andre måter lett tilgjengelig. Tror nok at denne boka vil kreve en del av norsklæreren.

Konklusjonen blir altså: personlig holder jeg en knapp på Stig Sæterbakken men tipper at Ismannen til nå - etter å ha lest to av de nominerte bøkene – er den boka som har størst sjanse hos den oppvoksende slekt.

14 november blei jeg forespeilet 2 – 3 ukers ventetid på Sæterbakkens bok, men boka var tilgjengelig i biblioteket bare 3 dager etter. Deichman er bedre enn sitt rykte!

Jeg ser også til min glede at Deichman endelig har kjøpt in flere eksemplarer av Stille natt av Ragnar Hovland. Nå skal jeg sjekke hvordan jeg ligger en... da må jeg altså først logge meg inn... taste taste... jippie: en ukes ventetid!

Et litt - med trykk på litt - morsomt eksperiment

Siden jeg ble litt nysgjerrig på Ungdommens kritikerpris-bøkene bestemte jeg meg for å reservere bøkene på Deichman. (Regner jo med at dette er av det ypperste av norske voksenbokforfattere i dag, selv om det bare er to av dem er blant de Bragenominerte. Men som alle veit; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap)

Som lista under antyder kan det ta litt tid før jeg får lest alle bøkene. Samme søren kan det være, uansett får jeg neppe tid til å lese alle i løpet av en lånetid på fire uker. (Tallet etter forlaget er mitt nummer i køen, men det skjønte dere sikkert. )

1. Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg. Gyldendal Nr. 11, bibl. har 31 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker
2. Tomas Espedal: Imot naturen. Gyldendal Nr. 54, bibl. har 26 (0 på hylla) Ventetid:ca 3 måneder
3. Øyvind Rimbereid: Jimmen. Gyldendal Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca 12 måneder
4. Marit Eikemo: Samtale ventar. Samlaget Nr. 37, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 måneder
5. Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie. Aschehoug Nr. 09, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
6. Ragnar Hovland: Stille natt. Samlaget Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
7. Anders Bortne: Ismannen. Tiden, Kan hentes i dag (Biblioteket har 17)
8. Stig Sæterbakken: Gjennom natten. Cappelen Damm Nr. 04, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker

Så kan man jo bruke tid på å undre seg over eksemplartallene. Før Hovlands fanclubb begynner å rasle med sablene: det er kun første-eksemplaret som er kommet. At Samlaget er så treige med bokutgivelsene kan ikke Deichman lastes for. Regner også med at det etter hvert kommer flere eksempaler av Lindstrøms og Rimbereids bøker.

Ellers ser vi at det er Risøi som topper eksemplarlista, mens Espedal er den som har lengst venteliste. En liten eksemplarjustering hadde kanskje gjort seg.

Tilbake til eksperimentet hva nå det var igjen ... jo; nå skal jeg sjekke hvor lang tid det i VIRKELIGHETEN kan ta før jeg kan hente disse bøkene i biblioteket. (Majorstua filial) . Regner med at tida er beregnet på hele lånetida på fire uker, men som alle veit: biblioteklånere er en lunefull rase! (Og de verste er jo oss bibliotekarer.) Men regner i hvert fall med at alle skulle være lest innen kåringa som er første torsdag i mars, samme dag som Kritikerprisen.

PS: tallene er fra rundt kl 13.00 i dag.

PS 2: Røa filial: på grunn av de lite publikumsvennlige åpningstidene deres velger jeg å låne bøkene på Majorstua. Dumt for utlånsstatistikken deres, men thats life!

PS 3: Burde man lage litt leven av at det ypperste av den nyeste norske voksenlitteraturen er så lite tilgjengelig på biblioteket? Men fankern heller, les heller noe annet så lenge. En hver bok du ikke har lest er en ny bok. (Gammelt bibliotekarslagord). Eller glem alle bøkene og vent ett år. Regner med at de fleste er på hylla i enhver filial da. Litt mer slitt kanskje, men den litterære kvaliteten er uforandret.