Skriv ditt liv 2

Og så har jeg lest en fengselsbok. Traurige saker ja, og boka ser temmelig grå ut og står sånn sett i stil med temaet. Å herreguuudorkerjeg er min første tanke. Men så begynner jeg å bla i den. Fotografiene (i hovedsak fra Stavanger fengsel) av Asbjørn Jensen – er virkelig gode og får på forbilledlig vis (!) fram tristessen i et fengsel!

Teksten er skrevet av forfatteren Bjørn Arild Ersland OG en ung førstegangsfange i begynnelsen av 20 – åra som sitter inne for en narkotikasak. Det jeg likte med denne boka er at forfatteren helt fra starten av tar leseren med i sitt arbeid for å finne ut hvordan det er å sitte i fengsel. Han snakker blant annet med advokaten til den unge lovbryteren, fengselsdirektøren og en forfatter (Annette Mattsson) som holder skrivekurs for fangene i Bergen fengsel. Han legger ikke skjul på hvor usikker og ubekvem han føler seg, og i begynnelsen angrer han på hele prosjektet. Man kan vel si at han på en måte representerer de fleste av sine lesere.

”Jeg ble kvalm av det Tanja (fengselsdirektøren) fortalte. Jeg begynte å tvile på om bokprosjektet var en god idé. Trengte jeg vite alt dette? Kunne jeg ikke finne på noe hyggeligere å skrive om?" Bjørn Arild Ersland. fengslet. En bok om å sitte inne. S 17.

Og temaet er jo virkelig dystert sammenliknet med for eksempel fyrtårn og fiskeri som han tidligere har skrevet om. Språket er enkelt, stilen refererende og noen ganger på grensa til omstendelig. Forfatteren og ”Jon” veksler på å fortelle og ofte får vi begges skildring av den samme hendelsen, Ersland fra utsida og ”Jon” fra innsida

Men det er Jons tekst som virkelig gjør inntrykk! Som Ersland deler han ærlig alle sine tanker med leserne. Han har det ikke enkelt i Stavanger fengsel, fordi han har et tysterstempel hengende over seg. Han skriver også om ydmykelser han blir utsatt for, fra andre fanger og av det rigide reglementet. Når han får besøk må han bruke fengselets klær ( og jeg som trodde at fangedrakter var avlegs i dag! ), til og med brukte underbukser! Når han har kjøpt spill og filmer under en ”framstilling” må han søke om tillatelse til å få bruke dem på cella, og da må han vente i dagevis på svar! Hvis han i det hele tatt får svar! Ellers er Jon en trivelig fyr som er lett å like og få sympati for. Spesielt gripende synes jeg er det nære forholdet han har til familien og ikke minst lillebroren som han viser omsorg for. Også forholdet mellom forfatteren og Jon, som etter hvert utvikler seg til vennskap, er flott lesning!

Om boka kan brukes til oppgaver? Joda, det er også en del faktastoff i boka. Det eneste som irriterer meg er litt slurv. Det er feil sidehenvisninger til de instruktive (og morsomme) tegningene til advokaten Odd Rune.

Og målgruppa da? Boka passer nok best for ungdom og voksne.

Omnipax skal ha all ære for denne utgivelsen, og for at de har gitt en fengselsfange muligheten til å komme til ordet. Det er nok fagbøkene som er dette forlagets sterkeste side!

Og her har vi et bilde av Stavanger fengsel. Som altså er like lite trivelig som dette eksteriørbildet viser.

Da jeg leste denne lille boka leste jeg et intervju i Dagsavisa ... unnskyld Dagsavisen med John Mangler, en ung gutt som har sittet i fengsel siden 18-årsalderen (nei da, artikkelen er ikke lagt ut på nett) og som i år debuterer med en diktsamling. Og samtidig gjorde ”gubben” meg oppmerksom på et intervju i Arbetaren med skuespilleren Barbro Printzs som har jobbet i mange år for å få utgitt en samling med dikt av svenske fanger, og endelig - etter 40 år (!) i følge Arbetaren - er hennes kamp blitt kronet med seier for å si det litt høytidelig. Boka blir utgitt av Pockettidningen R.


Som passende tonefølge til temaet kan vi kanskje spille en sang av Bjørn Afzelius. Dialog i Mariagränd er tatt fra soloplata Vem är det som är rädd fra 1974, artistens første soloalbum. Kanskje kan den virke litt romantisk i dag, men en vakker sang!

PS: da jeg googlet Barbro Printz kom jeg over en film som heter Misshandlingen, ”Sjuttiotalets kultfilm” som det står på dette nettstedet. Jeg regner med at Barbro Printz-Bäcklung som hadde en rolle i filmen kan være den samme personen som Barbro Printz. Da jeg så filmen jobbet jeg her og filmen gikk selvfølgelig rett i fletta på undertegnede og jeg benyttet enhver anledning til å få sett den omigjen. (Den var en gjenganger på filmklubbene!) I dag hadde jeg antakelig sett på den med et litt mer kritisk blikk - men vil likevel hevde at det er en god film! Forfatteren og skuespilleren Knut Pettersen hadde hovedrollen. Han hadde også en rolle i Lasse & Geir. Ikke verdens beste film, men muligens har også denne fått en kultstatus.

PS 2: Selvfølgelig prøvde jeg å finne noen klipp fra Misshandlingen på YouTube men forgjeves.

Lasse & Geir er derimot bredere representert. Her en scene med Knut Pettersen og en pur ung Torgeir Schjerven – og Jorunn Kjellsby som vel har hatt bedre roller både før og siden for å si det litt pent. For dem som synes at denne middagsscenen blir i lengste laget er en kortversjon her. Norsk sosialrealisme anno 1976. Signert Wam og Vennerød. (Herregud vi gikk mann av huse for å se denne filmen!)

PS 3. Når jeg nå er inne på film burde jeg vel – for å ro meg tilbake til bloggpostens hovedtema - ramse opp noen fengselsfilmer. Bortsett fra Dead man walking og The Green Mile ( gidder ikke å finne fram noen linker) kommer jeg ikke på en eneste en akkurat nå.

Et siste PS for i dag: hvis nå noen lurer på om jeg har glemt Oscar Wildes Ballad of Reading Goal så er dette hermed avkreftet!

Endelig en god leseløve!!!

Jeg må bare si det! Endelig en leseløve det virkelig svinger av! Og den boka jeg snakker om nå er Knoterud FK erobrer verden av Lars Mæhle. Dessverre følger ikke illustratøren helt opp, for å si det på en pen måte. I beste fall kan man kalle det hederlige amatørbilder. Det MÅ da kunne gå an å finne en bedre illustratør! Men det er jo det samme for meg som ikke jobber med bilder lengre! ALLE de gangene jeg har ergra meg over dårlige omslag eller illustrasjoner som ødelegger boka!! Men ikke nå lenger. Hurra hurra!

Jeg leste boka på banen og lo høyt flere ganger. Og akkurat det var jo kanskje litt flaut. Å sitte i full offentlighet å le høyt av en leseløve! Boka handler for resten om et fotballag som taper alle kamper. Lars Mæhle har jo skrevet mye om fotball før, så det har han sikkert greie på. Og jammen greide han ikke å ta med Elvis i denne boka også. Kan det være denne låta som blir spilt i den skranglete minibussen? Synes jeg ser for meg unga nikke i takt med de små hodene sine mens de slurper i seg ”trøstebrusen” sin. Oppdaget også til min store henrykkelse at det er kommet nok en bok i denne serien. LA den være like god! En morsom ting til : bøkene finnes på begge målføre! Og dermed fant man seg plutselig hensatt til de glade 70 –åra!

Jeg har også lest Hevn! Av Bjørn Arild Ersland. Her var illustrasjonene atskillig bedre, og det er vel det jeg gidder å skrive om den boka. (Hvorfor skriver forresten forlaget bokomtaler på engelsk?)

PS: blant mine utallige "etiketter" har jeg lagt inn både "lettlest" og "lettlestbøker" men husker ærlig talt ikke hva som var forskjellen! Men antar at det har vært en tanke bak engang.

PS 2 : kanskje vi skulle slippe til originalen av Tony Joe White også!

Og så har man lest noen barnebøker igjen! (Skal det ingen ende ta?)

Først har jeg pløyd (og delvis skumma) meg gjennom Historien om Despereux med undertittel ”historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle” av Kate DiCamillo. En aldeles fortryllende bok.... nei bare kødda : en pratsom, omstendelig og affektert sak om en mus som straffes fordi han kommer i for nær berøring med et menneske, altså prinsessen, og dermed puttes i et fangehull. Av andre medvirkende er brutale rotter, fengselsvoktere og tjenestejenter. Av en eller annen grunn har mange av personene franske navn, selv om originalspråket er engelsk. (Fint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i damaskduken). Det virker som forfatteren er engstelig for at leseren ikke skal få med seg budskapet i boka, og etter hvert blir det temmelig enerverende med forfatterens stadige henvendelser og forklaringer for sin ”kjære leser”. Nok en bok av den nostalgiske gammelmodige typen. Les heller Stuart Mus av Elwin Brooks White. Det er kanskje lettere sagt enn gjort forresten, siden boka ikke har blitt trykket opp igjen siden 1948. (Finnes en utgave på lyd fra NRK/ Lydbokforlaget i 2003) .

Så har jeg lest Onkel Arne; Moderne fiskerier av Bjørn Arild Ersland og Annlaug Auestad. Boka er en fin mix av landkrabben Ersland personlige opplevelser på svogerens fiskebåt blandet med fagstoff. Og med spenstig layout og illustrasjoner. At det går an å lage noe så morsomt om et i utgangspunktet tørt tema som ”moderne fiskerier” er ganske imponerende! Omnipax er i ferd med å bli fagbokforlaget de luxe! Boka er som jeg har vært inne på før nominert til Bragepris. Og da har jeg i hvert fall lest EN av de nominerte barne- og ungdomsbøkene.

Derimot ble jeg ikke fullt så imponert over ”Sjøsigøyneren” fra samme forlag. Hovedpersonen en gutt hvis far er misjonær i Sørkinahavet. Mor er streng og overbeskyttende og far er veik. Personskildringene blir litt livløse og boka blir aldri særlig spennende trass i en tsunami. Illustrasjonene er bemerkelsesverdig stive og amatøraktige. På en tegning er det faktisk ikke mulig å se hva som er fram og bak på personen.

PS: Og apropos Brageprisen; i mellomtida har jeg oppdaget at det i tillegg til den nominerte er kommet ut intet mindre enn TRE biografier om Henrik Wergeland for barn og ungdom i år, fra henholdsvis Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. Så da skulle man tro at behovet for biografier om HW er dekket for en god stund framover. I hvert fall til neste jubileum. På NLB har vi lest inn Gyldendals, og hvis noen nå begynner å lure på hvorfor jeg valgte den og ikke de to andre så får de bare fortsette med å lure. (Men hvis nasjonaldikteren blir en hit blant unga er det ingenting i veien for at vi produserer resten også. )

Villedende forlagsreklame

Etter å ha gjennomgått det meste av fjorårets bøker gjenstår stort sett bare lettlestbøkene. Og først tar jeg altså for meg Leseløve-bøkene og Løve Pluss som er over den samme lesten, men med litt flere sider og noe mindre typer. Oppsettet på sidene med varierende lengde på linjene etc er den samme.
Mens Leseløve-bøkene ikke lover mer enn at de er beregnet ”For deg som har lært å lese” påstår forlaget at Løve Pluss-bøkene er ”For deg som liker gode fortellinger” .

Puddingtryne av Jon K. Bratten er en fantasybok:
En ond heks som bør bli god siden en god fé har tryllet henne om til en voksklump for å straffe henne, (derav det litt morsomme navnet Puddingtryne)
To snille barn, Elise (som mistet sine foreldre da hun var liten, hvor er det nå) og Krølle, prøver – etter først å ha blitt litt skræmt – å hjelpe henne,
og ... ja slutten kan dere jo kanskje tenke dere?
Litt humor for den velvillige, minimalt med spenning og null magi.
Illustrasjonene ? Sukk!
Mulig noen av unga vil like dette (?), men en god fortelling? Nix! Faktisk helt på trynet! (Kunne ikke dy meg for denne morsomheten, nei!)

For mange – i hvert fall for lærerne – står leseløve-bøkene med underserier for kvalitet. Dette burde forplikte. Hva med å gi ut færre bøker og jobbe litt mer med de som utgis? Det her er sløseri med skogens trær! Og bibliotekarenes tålmodighet. I hvert fall min!

I samme slengen tar vi også med
Pølseidioten av Bjørn Arild Ersland som er en historie fra det virkelige liv.
Boka starter med at Pølsa oppmuntrer vennen Lars til å kikke inn i jentedusjen, muligens en situasjon som fenger gutta, Lars er forelsket i Live, hvordan skal han få henne etc.
En helt grei historie som barn kan kjenne seg igjen i, av en forfatteren som behersker skrivefaget. Altså den beste boka i Løve Pluss - serien jeg har lest til nå. Men -som det skulle komme fram av det jeg tidligere har skrevet om denne serien : ingen grunn til å sprette sjampisen!