Dagens litterære nøtt

- Når det gjelder nettsøk, er det ingen som slår meg ...bortsett fra mamma, kanskje. Men hun er jo bibliotekar. Det er en del av jobben hennes.

Hvilken bok?

Og så har man jo lest noen bøker igjen, da!

I serien ”Og så har man lest noen bøker igjen” begynner jeg i dag med Ingen dager uten regn av Ingeborg Arvola. Barnebokkritikk.no mener at boka er av høstens sterkeste bøker. Jeg vil vel ikke gå så langt men boka er slettes ikke dårlig. Den
er på 266 sider og som barnebok om en 11 –åring for samme aldersgruppe er det litt drøyt. Dessuten hadde boka stått seg på å strammes litt inn.
Av ingrediensene:

• Silja, ca 11, med uforløst sorg over
• moren som altså er død,
• Faren, nærmest lammet av depresjon og sorg, klarer ikke å ta seg av Silja,
• Tove, ikke så altfor god venninne, dominerende, manipulerende, men setter samtidig i gang noe i den handlingslammede familien,
• En del jenteintriger,
• Kenneth, klassekamerat, bare snill,
• litt forelskelse
• En forståelsesfull rektor,
• Heksa som viser seg å ikke være heks likevel.
• Og resten kan dere vel tenke dere til sjæl.

Boka vil sikkert appellere til flere unge lesere, mye som engasjerer og opprører, hvis de da klarer å komme seg gjennom over 260 sider. Og innimellom glimter det virkelig til.
Faren kan bli litt monoton og kanskje heller ikke helt sannsynlig at han sender jentungen til butikken for å kjøpe valium?

Så har jeg lest en norsk fantasybok igjen. Denne gangen Rasp av Mari Moen Holsve. (Jippie i dag fungerer websida til Gyldendal slik den skulle.)
Intrigen er i tynneste laget og løsningene lettvinte og alle som har lest denne bloggen en stund veit vel hva jeg synes om fantasy og kanskje norsk i særdeleshet men når det er sagt synes jeg dette hever seg over gjennomsnittet.

Denne boka har humor og fantasyskikkelsene og universet litt annerledes enn vanlig for sjangeren. I sentrum er ei ung jente, ”halvfanden” Rasp, et riktig artig bekjentskap. Fandene er litt av en gjeng med en anarkistisk natur (sorry Bakunin jeg bruker sikkert begrepet gæernt) men de har i hvert fall ingen lovgivning, de hater ansvar og systemer, ”unngår arbeid og er såre fornøyde med å delegere alt arbeid til hvem som helst” og i fanderådet går vervene på omgang siden ingen gidder å sitte lenge om gangen. Og de er ganske uforutsigelige og har litt spesielle moralbegreper.

Forfatteren styrer godt unna fantasyklisjéene og disse sitatene oppfatter i hvert fall jeg som hennes kommentar til en noe forslitt sjanger:

”Nei, havet kaller, med bølgesus og drauger og –ja, alt det der.” S 32

”Hvem er du, fremmede?” sa en mann < > I et forsøk på å følge opp den klisjépregete uttalelsen, bukker Rasp dramatisk, kastet på halen og utbrøt : ”Rasp fande # 667 fra Skuldaheim på Åshíld, til deres ydmyke tjeneste!" S 75

Dette er Holsves andre bok. Og i hvert fall jeg er klar for den tredje. Skal vi endelig få en ny giv i denne utslitte sjangeren! Plutselig begynte jeg å tenke på en annen norsk original fantasyforfatter som også styrer unna det ordinære, nemlig Thore Hansen. (Blogget om før). Kanskje finner vi en arvtaker her? Og sammen med debutanten Silje Fretheim går det kanskje an å håpe på en litt ny giv i den etter hvert noe utvanna norske fantasylitteraturen.

Så har man fått en melodi på hjernen igjen!

Og jeg blir bare IKKE kvitt den! Om det hjelper å plage mine lesere med denne gamle svenskpoplåta framført av den dengangen så populære Anna-Lena Löfgren er vel litt usikkert men vel verdt et forsøk. Like kjent var vel denne versjonen av Françoise Hardy.


Typisk fra tiden (1967?) har den vakre franske sangdivaen langt glatt hår, svart T-skjorte med puffermer og bukser. Dette fra en tid da franske viser var svære greier! (Rundt 10 år seinere var parolen ”skyt alle koselige visesangere”.)

For dem som ikke kan få nok legger vi også ut linken til denne YouTube videon hvor opprinnelsesmannen bak låta, Adriano Celentano legger all sin innlevelse i framføringa av denne nå glemte klassikeren.

Jeg snøøører min sekk, jeg spenner mine skiii...

Da jeg var på bokmessa snubla jeg over det nye billedbokforlaget Magikon, som gir ut noen heftige billedbøker! Deriblant Parkvesen og andre vesener som den utmerkede bloggeren JB har omtalt her. Den boka JEG falt for på standen var Slapsefjell av Bjørn Rune Lie. Siden vi har begynt å produsere interfolierte bøker igjen fikk jeg med meg et eksemplar til vurdering.

Boka burde appellere til både de som elsker vinter og vintersport og faktisk også til de litt mer lunkne. Boka er skrevet med humor og et skjevt blikk. Jeg har faktisk en mistanke om at forfatteren selv ikke er den ivrigste i skiløypa og bakken. Gjør ingen ting! Kanskje akkurat denne litt undrende avstanden til norske vintertradisjoner er grunnen til at boka har blitt så vellykket. Boka kan i så måte minne litt om tegneserien Basen av Bjørn Ousland som det dessverre bare er spor igjen av på Skiforeningens webside. (Hvorfor Skiforeningen???).

Boka er en herlig mix av nåtid og tradisjon. Vadmel, lusekofter og mer moderne utstyr. (Dog med mest vekt på Tradisjonen med stor T). Oj! Holdt på å glemme nikkersen! Her finner du det meste som hører med, kvikklunsj, skismøring (omdøpt til slix, befriende at forfatteren har unngått merkevarer), termos, appelsiner, skiskrape (den gamle typen som er umulig å få tak på lengre, MED kork), etc.
Og kanskje akkurat fordi forfatteren står litt på sidelinja finner vi ingen ting av de vanlige motsetningene mellom de ulike vinteraktiviteter, her lever de side ved side i full harmoni.

”Det ruses i kraftige motorer og lukten av eksos og motorolje er intens. Spenningen er til å ta å føle på”.

Ikke en gang rally på vidda er kontroversielt! Et annet eksempel jeg kunne ha nevnt er ”den snuskete snøskutergjengen” som diskuterer dagens sportsbegivenheter heftig. Mens de spiser flesk og duppe.
Hvert bilde går raust over et helt oppslag, tekstene med en herlig snert og fin blanding av naivisme og humor! Samtidig er den norske vinter- stemninga ivaretatt. Får vel ta med at vi finner både katter, harer, hunder og til og med elefanter (!) i menneskeskikkelse. Som bajasen Oddvar Brakkstaven som ”hopper ut fra et hyttetak så det blafrer i vadmelsbukene”. Elefantsnabelen er med på å forhindre at det blir ”krampenorsk”. (Nei da, bare slå av den youtubevideoen du!).

Mangler det ikke noe?
Ingenting å sette fingeren på?

Jo:
Den Norske Nistepakka, da, Bjørn Rune! Med mellomleggspapiret som blåser av gårde på høyfjellet?
Kanskje noen vil savne Solo og solbærtoddy også?
Og i stedet for ”kjekssjokolade” burde det kanskje ha stått Kvikklunsj.
Isfiskeren burde kanskje blitt forunt ei lommelerke? (Kalt å sitte en hel dag på isen). Hører liksom med. (Men pipa er i hvert fall på plass).
Den eneste idretten jeg savner er aking.
Nei, glem det forresten:

”Litt lengre borti hogget feller to tøffe tømmerhuggere trær så flisene fyker. Her skal den styrtrike rattkjelkekongen Hjalmar Yatzi bygge sitt omstridte hyttepalass”

Genialt! Akinga ER med! (Nei det er ikke slik man driver moderne tømmerhogst, men anakronismene er noe av sjarmen med denne boka!)
Et annet eksempel på anakronisme er jo den KVINNELIGE hopperen med gammelt utstyr. Og med 60 – talls hoppestil! Den gode gamle hoppsportstemninga blir i hvert fall vekket til live! (Begynner for resten ikke wordcupsesongen snart? Hadde passa fint å sitte å sløve foran TV-en i dag etter sesongens lutefiskpartaj. Og litt for mange akevitter.)
Kanskje BURDE det ha vært med en Kandahar-binding på illustrasjonen av isfiskeren? Siden den ble nevnt i teksten og det er så mange detaljer ellers? (Her kunne jeg vært frista til å komme med en kommentar til de nymotens idiotiske NNN- bindingene!)
Og kanskje BURDE det ha vært noen vafler eller markaboller på tallerkenene på illustrasjonen av Beksømstua. Men likevel : stemninga fra markastuene etter en lang skitur er ivaretatt!
Er det for resten mulig at ”den ene skia glipper og den andre kladder”? Pirk! Pirk! Dette er altså ingen lærebok om norsk vintersport.

Mitt favorittbilde?
Tja: kanskje det på tittelbladet. Av skiløperen som står foran alle skiltene på pålen og skal velge seg en løype. Eller det av skipolitiet som tar hånd om en hensynsløs fartsdemon på monoski i kuleløypa. Som ”ilegges en klekkelig bot på stedet”. Eller det av fuglekikker Karstein Kolibri som sitter på utedoen og får øye på en uhyre sjelden fugl? Nei jeg tror det må være det av den ensomme skiløperen som sliter seg hjemover i skumringen.

Boka burde ha et bredt publikum. Ikke bare barnehagene som for ørtenoghundretusende gang kommer til biblioteket for å låne vinterbøker.
Dette er også gaven til han eller henne som har alt!
Og ellers en trøstebok for alle som savner de gode gamle snøvinterne.
For resten : etter å ha blitt påvirket av optimismen i boka : jeg er overbevist om at det blir muligheter for noen skiturer denne sesongen også!

PS: Hva interfolierte bøker er for noe? Man tar rett og slett boka fra hverandre, legger inn gjennomsiktige ark (folieark) med blindeskrift og binder inn hele sulamitten på nytt. Slik at blinde (for eksempel foreldre) skal kunne lese for seende (barn). Ikke alle bøker egner seg like godt til dette formålet, boka bør blant annet ha en tekst som forteller ganske mye om bildene.

PS 2. Ad sangen jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski: jeg fant ingen ting på Youtube men her kan du finne en (rimelig utradisjonel) lydsnutt.

PS 3 : Fant teksten på websida Barnekoordinatoren. ”Et greit sted for barn”. Om ALLE sanger av Margrethe Munthe er ”greie for barn” i dag kan man vel diskutere. Denne sangdikteren fikk en uforståelig revival i 90-åra. Vi burde vel snart være kvitt henne nå. (Bortsett fra på nettstedet Barnekoordinatoren.)

PS 4 : Når unga begynner å synge ”Jeg spjærer min sekk, jeg brenner mine ski” er det i hvert fall på tide å finne andre sanger til sangtimen.

Og aller siste PS:
Hurra for at bokmessa er tilbake igjen. Gørrtrivelig å gå rundt å se på den norske forlagsfloraen. Selvom Gyldendal, Piratforlaget og andre storinger (ikke uventa) tok svært stor plass. Hvis du irriterer deg over dette kan du bare finne standen til Magikon og roe deg ned med noen av billedbøkene. Du vil garantert bli på bedre humør!

Og så har man lest noen barnebøker igjen! (Skal det ingen ende ta?)

Først har jeg pløyd (og delvis skumma) meg gjennom Historien om Despereux med undertittel ”historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle” av Kate DiCamillo. En aldeles fortryllende bok.... nei bare kødda : en pratsom, omstendelig og affektert sak om en mus som straffes fordi han kommer i for nær berøring med et menneske, altså prinsessen, og dermed puttes i et fangehull. Av andre medvirkende er brutale rotter, fengselsvoktere og tjenestejenter. Av en eller annen grunn har mange av personene franske navn, selv om originalspråket er engelsk. (Fint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i damaskduken). Det virker som forfatteren er engstelig for at leseren ikke skal få med seg budskapet i boka, og etter hvert blir det temmelig enerverende med forfatterens stadige henvendelser og forklaringer for sin ”kjære leser”. Nok en bok av den nostalgiske gammelmodige typen. Les heller Stuart Mus av Elwin Brooks White. Det er kanskje lettere sagt enn gjort forresten, siden boka ikke har blitt trykket opp igjen siden 1948. (Finnes en utgave på lyd fra NRK/ Lydbokforlaget i 2003) .

Så har jeg lest Onkel Arne; Moderne fiskerier av Bjørn Arild Ersland og Annlaug Auestad. Boka er en fin mix av landkrabben Ersland personlige opplevelser på svogerens fiskebåt blandet med fagstoff. Og med spenstig layout og illustrasjoner. At det går an å lage noe så morsomt om et i utgangspunktet tørt tema som ”moderne fiskerier” er ganske imponerende! Omnipax er i ferd med å bli fagbokforlaget de luxe! Boka er som jeg har vært inne på før nominert til Bragepris. Og da har jeg i hvert fall lest EN av de nominerte barne- og ungdomsbøkene.

Derimot ble jeg ikke fullt så imponert over ”Sjøsigøyneren” fra samme forlag. Hovedpersonen en gutt hvis far er misjonær i Sørkinahavet. Mor er streng og overbeskyttende og far er veik. Personskildringene blir litt livløse og boka blir aldri særlig spennende trass i en tsunami. Illustrasjonene er bemerkelsesverdig stive og amatøraktige. På en tegning er det faktisk ikke mulig å se hva som er fram og bak på personen.

PS: Og apropos Brageprisen; i mellomtida har jeg oppdaget at det i tillegg til den nominerte er kommet ut intet mindre enn TRE biografier om Henrik Wergeland for barn og ungdom i år, fra henholdsvis Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. Så da skulle man tro at behovet for biografier om HW er dekket for en god stund framover. I hvert fall til neste jubileum. På NLB har vi lest inn Gyldendals, og hvis noen nå begynner å lure på hvorfor jeg valgte den og ikke de to andre så får de bare fortsette med å lure. (Men hvis nasjonaldikteren blir en hit blant unga er det ingenting i veien for at vi produserer resten også. )

Jeg en musikkonsument

Så er endelig Dr. Munks popleksikon av Ragnar Hovland kommet. På denne youtubevideoen viser forfatteren fram av den gamle platesamlinga si for oss. Den gangen det bare var mulig å kjøpe musikk i ett format. (Bortsett fra at begrepet ”format” neppe ble brukt den gangen. )

Her kommer min private historie som populærmusikklytter. (De som ikke tåler kjerringmimring gjør smart i å slutte her!)

Først var det Ønskekonserten på radio. Etter Bojarenes inntogsmars kom barnesangene, så LED vi oss tålmodig gjennom de religiøse sangene og så kom ”slagerne”.
Her noen høydepunkter:
Engedal og Stordal
Jim Reeves
Wenche Myhre
(Nei jeg sa ikke at du MÅTTE klikke på disse linkene).
En gang dristet NRK seg til å spille en Rolling Stones-låt - mener å huske det var Paint it Black- helt på slutten av programmet men de rakk ikke å få med hele låta. (Ha ha ”rakk ikke” du liksom!)
Så kom Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen. (En programleder vi elsket å hate). Men så kom jo Harald Are Lund og reddet sjela vår.
Og noen ganger var det til og med pop på TV. (Stor stas gitt!) Min største musikkopplevelse noensinne var Hey Joe med Jimi Hendrix på svensk TV. Jeg var 13 år og trodde knapt mine øyne eller ører.

En gang fikk vi en båndopptaker til jul. Åpne bånd, firespors. Jippie! Vi kunne ta opp musikk!
Og seinere fikk vi platespiller. (I mono. ) Det var i 1967, i romjula gikk jeg forventningsfull til Musikkhuset i Mo i Rana og spurte etter Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix. Men den hadde de ikke, nei. Hadde ikke hørt om den en gang. Dette var før man visste at det gikk an å stille krav som kunde. Den eneste plata Musikkhuset i Mo i Rana hadde med Supremes var The Supremes sings Rodgers and Hart. (1967). Det var vel ikke akkurat disse sangene jeg helst ville høre av den kjente mowtowngruppa men det var den som var å få.

Som så mange andre på den tida tok jeg meg jobb som pleiemedhjelper på Dikemark i begynnelsen i 70 – åra. Etter første lønning kjøpte ”alle” seg Stereoanlegg. (Med stor S). (Noen kjøpte også leksikon av selgere som hver høst fant et nytt marked av nyansatte som skulle sanke poeng for å komme inn på sosialskolen (gørrpopulært den gangen) eller andre utdanninger). Jeg nøyde meg med Stereoanlegg . Med platespiller, forsterker og to digre høytalere. Var ikke mye plass igjen på hybelen da. Men plass nok til dem som IKKE hadde stereoanlegg og var avhengige av å gå til andre for å høre musikk. (Derimot kan jeg ikke huske at vi gikk rundt til hverandre for å lese leksikon.)

Det var noe eget med en plate. Da stifta senket seg ned mot platerillene og det ble musikk! (Skal jeg ta med at plater fantes i tre størrelser, Singel, EP og LP?) Og det var også noe eget med et LP-omslag. Noen var de reneste kunstverker. Så kom kassettene i slutten av 60 – åra. Rimelig high tec. Men platene kunne de ikke utkonkurrere. De sto sirlig side ved side på platehylla slik Hovland demonstrerer på YouTube mens kassettene gjerne lå og slang i en skuff. Eller en bærepose. Eller i bilen.

Rundt 1980 gikk ungdommen med svære kassettspillere med høyttalere på skuldrene og spilte musikk så det gjallet mellom husveggene. Før walkmannene. CD-ene kom som kjent i 80 – åra og levde i lykkelig sameksistens med kassettene til disse forsvant i løpet av 90 –åra. Og nå kan man som kjent laste ned musikk på nettet og den siste CD-en forsvinner vel snart fra butikkhylla.

Jeg har et problem. (Ikke noe stort, men irriterende nok.)
Rundt 1990 fikk jeg meg en flott støtdempende Sony walkman til bruk på joggeturen. (Den gule typen). Samtidig så forsvant altså sakte men sikkert kassettutvalget i butikkene. På slutten av 1990 fikk jeg en minidiscspiller. O lykke og fryd! Nå kunne jeg jo uten altfor mye plunder ta opp musikk-CD-er! Så da ble jeg blandingsbruker.
En gang i dette århundredet gir min kjære gule Sony sitt siste sukk så da må jeg kjøpe meg en NY kassettwalkman. Da er markedet atskillig begrensa så det trøskeverket jeg måtte gå til innkjøp av nå har mye dårligere kvalitet.

Og til slutt kommer I-poden inn i mitt liv. Jeg fikk en stilig lysegrønn I-pod shuffle av sønnen min til bursdagen. For en fantastisk oppfinnelse! Og samtidig begynner for alvor trøbbelet. For hvem gidder å spenne en tung walkman eller minidisc til drikkebeltet når man harrn fjærlett I-pod? I hvert fall ikke jeg.
Så hva gjør jeg nå med Lou Reed eller the Doors – kassettene? Ingenting er bedre enn Waiting for my man eller LA Women på intervalltreninga, ingen musikk fjærer bedre enn Riders in the Storm eller Albatross (Fleetwood Mac). Skal jeg liksom kjøpe hele musikksamlinga mi på nytt nå da?

Men no lyt eg sleppe bibliotekarstudent (orsak no heiter det vel bibliotekarHØGskulestudent) Ida Lovise til. Kassettespelaren er ingen dauding seier ho! Kloke ord frå ei ungjente på knapt 20. (Sjølv om ho er noko optimistisk her.)

Så var det den der greia med å laste ned musikk – som muligens blir det eneste alternativet i framtida. Smart, effektivt og lite plasskrevende. Men hvor blir det av magien med den håndgripelige plata eller Cd-en? Kunne gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen ha samlet seg med like stor ærefrykt over en lydfil? Så samles vi rundt PC-en igjen, liksom?

Til slutt over til boka. Ikke et ondt ord om E-boka, og kanskje det nå skal bli en orden på de derre rettighetsgreiene og alt det tekniske rundt. Du trenger heller ikke irritere deg over hoteller med dårlig leselys på senga.

Men nå kommer jeg til poenget : La oss se for oss dette scenariet en dag anno 2050 : Fru Framtid (hvis det fremdeles er slik at det bare er damer som bryr seg om bøker, eller har Les! kamp for guttas lesning endelig blitt kronet med seier / alternativt brutt sammen i kollektiv krampegråt og gitt opp) har samlet seg et betydelig bibliotek med E-bøker. (Sorry den litt lange parentesen! Både klassikere og nyere litteratur har hun i hylla – ha ha hylla du liksom! Så panger altså den gamle lesefjøla hennes. Kanskje den var lysegrønn, fått av sønnen til jul i 2030, ja hva veit jeg, uansett må hun kjøpe ny, nei dessverre frue det finnes ikke lengre spillere (eller lesere?) som tar formatet på de gamle E-bøkene dine, sånn går det når man ikke har vett til å fornye seg i tide, men du kan jo kjøpe dem på nytt, det blir nok dyrt ja og resten kan dere vel tenke dere til sjæl... Grøss, ja!

Nok framtidsdystopier. Jeg gleder meg vilt til å lese Dr. Munks popleksikon! Og den boka finnes i hvert fall på papir. Holder antakelig så lenge jeg lever! Jippie!!!

Blue moon

Siden det nettopp har vært fullmåne dukket plutselig denne kjente sangen opp fra underbevisstheten. Glem Elvis! Glem Frank Sinatra! Glem Billie Holiday! Ta vel imot den kjente Doo-wop- gruppa The Marcels!!! Først en YouTube- video som skal gi litt fornemmelser fra den gangen det fantes platespillere og singel-plater.



Så et opptak fra nyere tid som med all ønsket tydelighet burde vise at de gamle er eldst!

Vold som underholdning?

Så har man lest nok en bok om reallity. (Går det rett og slett an å snakke om en ny trend?) Handlinga fra en totalitær høyteknologisk stat i et framtidig USA eller rettere sagt på samme sted som USA befant seg før en større naturkatastrofe. 2 deltakere fra hvert distrikt (i alt 24 ungdommer) sendes ut på et TV-overvåket område hvor det er alles kamp mot alle og bare en skal overleve. Dessuten blir de utsatt ekstremvær og ekstremfauna av verste sort. En litt mer voldelig variant av Idol altså, men man slipper i hvert fall talentløse wannebe sangere som ødelegger favorittlåtene dine. (Som kan være opprivende nok selv for de mest herdete).

Fortelleren er 16 år gamle Katniss fra distrikt 12, som blir trukket ut sammen med Peeta, som hun blir forelsket i og omvendt, noe som gir et ekstra raffinement til handlinga. (Og for de som følger reallityserien).

Dette er over gjennomsnittet grei underholdning, spennende, veldreid, en skikkelig pageturner, gode personskildringer, godt språk, boka er på 452 side (litt i lengste laget spør du meg men det er det vel ingen som gjør) noen irriterende overtydeligheter kunne med fordel ha vært strøket, men det sier jeg jo alltid. Kanskje man kunne etterlyst litt mer psykologisk dybde, og litt mer av den dødsangsten man burde forvente hos unge mennesker som snart skal dø. Med ca 95 % sannsynlighet.

Regner med at dette er en bok som ville ha forårsaket store diskusjoner på bokmøtene på Deichman i ”gamle dager”. Terskelen for vold i barn – og ungdomslitteraturen har blitt senka ganske mye siden den gangen. (Vi hadde nok ledd godt nå hvis noen hadde gjort opptak over de diskusjonene vi hadde den gangen.)

Og overskrifta ”Vold som underholdning” er kanskje også litt passé. Og - nei da- boka er ikke fråtsing i gørr og vold men også med litt ... tja.. feelgood... omtanke, kjærlighet, solidaritet og moral. (På google fikk jeg ”omlag 458 sider på norsk som inneheldt "Vold som underholdning”. )

Plutselig begynte jeg å lure på om man kan snakke om at ”reallity” er blitt trend i b&u. Men da burde det vel være flere bøker enn denne og Mellis bok. (Blogget om her). Og det kan det jo hende at det også er for alt jeg veit. Men MÅ disse bøkene være så uhorvelig lange?

Gyldendal er skikkelig ute å kjøre i forbindelse med web-sida si nå. I dag får jeg bare opp forfatteren men kan ikke søke på ”Dødslekene”. Finner den heller ikke når jeg scroller sida for Ungdomsbøker.

Jeg fant den! Jeg fant den!

Franskboka mi fra videregående skole!

• Den gangen det het ”Gymnas” må vite.
• På vei til franskkurset i går fant jeg boka jeg har lett etter i over ett år!
• ”Franske lesestykker” av Else og Gunnar Høst.
• Utgave B. (Illustrert utgave). H. Aschehoug co. (W. Nygaard), 1956.
• Alle de antikvariater jeg har spurt!
• Og alle de antikvarer som har rista foraktfullt på hodet. (OK; litt paranoid nå kanskje).
• Men på Frogner Antikvariat i Skovveien 7 hadde de den!
• (Unnskyld fru Antikvarøse! Håper ikke at jeg sprengte trommehinna di. Men jeg ble SÅ glad!)

Og jeg fant dem alle sammen:

• La spésialiste, le philosophe et le prophète av Georges Duhamel.
• Un intellectuel communiste av Jean-Paul Sartre.
• Jofroi de la Massan som elsket ses arbres. (Jean Giono)
• La dernière classe av Alphonse Daudet, om læreren M. Hamel som har sin aller siste time før skolen må stenge, antakelig fordi franskmennene måtte gi fra seg områdene Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen. Og avslutter timen med å skrive ”VIVE LA FRANCE” på tavla. ”C’est fini ... alez-vous-en”.
• Og Denise, mannequin de Paris av Marcel Pollitzer. (Kanskje ikke landets største forfatter?) Med deux admirables yeux bleus, un petit nez, une bouche un peu grande og les chevux blonds cendrés. (Som jeg faktisk var oppe i til fransk muntlig i ... ja når det nå var igjen!)
• Ja, jeg kan jo ikke gi meg til å ramse opp hele innholdsfortegnelsen.

Dette var jammen noe annet det enn alle advokatene, journalistene og foretningsfolka i Campus méthode de francais som Le Centre culturel français à Oslo bruker!
Av illustrasjonene: Château de Versailles, Notre Dame de Paris, (sett fra Seinen), le Penseur (Tenkeren), Autorote moderne og Pascals dødsmaske som noen av høydepunktene.

Boka har tilhørt A. M. Gjessing og er mistenkelig pent brukt!

Hva boka (unnskyld boken passer kanskje best i denne sammenhengen) kostet? Hold deg fast! Kr. 50,- (Ja du leser riktig!)
Haha nei, jeg gikk ikke på gymnaset i 1956. Men boka (unnskyld boken) er den samme.

PS:

• Det er et helvete med alle de der aksangene!
• Og fransk er et HELVETES vanskelig språk! (Mais très belle et très claire! )
• En gang SKAL jeg lære dette språket!
• En gang SKAL min kamp bli kronet med seier!
• En gang skal min røst...
• ... og da holder det kanskje.
• På tide å gjøre franskleksa!
• Mais maintenant : au travail!

Og så en bok om sykdom og død igjen

(Burde kanskje prøve å variere overskriftene mine litt mer snart?)

Bøker av selv de mest middelmådige forfattere pleier å få et løft når de handler om noen som skal død. Når det er sagt : Så lenge jeg lever av Sally Nicholls er en fantastisk debut og handler om en 11 –år gammel gutt som har leukemi. Og det ser da absolutt ut som at DENNE forfatteren skulle ha mer å komme med. (Nei men i alle dager! Forfatteren var bare 24 da hun skrev denne boka!)

Hovedpersonen, Sam, forteller selv og i hvert fall for meg virker dette troverdig. Sally Nicholls klarer virkelig å gi et livaktig portrett av en 11 år gammel gutt.

Typisk for gutter på den alderen har Sam stor interesse for fakta. Her er en liste over
"Spørsmål ingen svarer på"

• Hvordan ser en død person ut
• Eller kjennes ut
• Hvor havner man når man dør.

Boka KAN minne litt om Før jeg dør av Jenny Downham. (Blogget om her) , blant annet med lista over ”ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør”. Som selvfølgelig er mer uskyldig enn den tøffe Tessas liste.

En biperson er den to år eldre kameraten Felix, også han med en dødelig sykdom.
Boka er usentimental og med masse humor. Kranglinga mellom foreldrene grunnet angst og usikkerhet er godt skildret, og også Sams krangling med foreldrene.

”Du blir nødt til å gjøre som jeg sier” sa jeg rasende. ”Alle må det. For jeg skal dø og da kan du angre”

Boka slutter som den må.
Og ja, jeg grein som en foss.

Både barn og voksne burde ha noe å hente i denne boka.

Om boka kan gi trøst til barn eller foreldre som selv er i denne situasjonen?
Det kan jeg ikke svare på. Siterer bare punkt 6 i
Liste nr 11. Ting jeg vil skal skje når jeg er død.

”Dere har lov til å være triste, men dere får ikke lov til å være altfor triste. Hvis dere alltid er triste når dere tenker på meg, hvordan kan dere da huske meg?”

Hovedpersonen er altså en gutt, og da melder jo spørsmålet seg igjen, da. Vil GUTTER lese dette? Eller vil de helst ha faktabøker om korsfarertida for eksempel. (Noe jeg har laget litt leven av før). Blant annet her. (Få med dere den treffende kommentaren til Thomas.) Men søren heller! De FØLSOMME og INTELLIGENTE gutta skal da også ha bøker!

Nå leser jeg to bøker samtidig:
Dødslekene av Suzanne Collins. (Skal si dere er treige til å legge ut info om bøkene deres på websida Gyldendal. Men forfatteren er i hvert fall på plass). I denne boka er det i følge vaskeseddelen 23 personer som skal dø. Har kommet halvveis i boka og skal si det går unna! (Har allerede mista tellinga)

Samtidig leser jeg Historien om Despereux : er historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle av Kate DiCamillo. Tja...

I put a spell on you

Nå når nettene blir lange og kulda setter inn kan det være på sin plass med en smektende love song. En av min ungdoms store idoler var Nina Simone og her slipper vi damen til med den kjente sangen I put a spell on you. Det ser ikke ut som Nina hadde helt dagen på denne youtubevideon, derfor slipper vi også til opphavsmannen Screamin Jay Hawkins mer humørfylte versjon.



Han var kjent for sine spektakulære opptredener og på denne videoen fornekter han seg ikke! Klærne er afroinspirerte. Legg også merke til de påmonterte villsvintennene på overleppa. Kan ikke garantere at dette er det sikreste sjekketrikset men kanskje verdt å prøve ut. Noen vil muligens reagere på at sigaretten til den medbrakte dødningsskallen er tent. Antakelig var opptaket fra noen år før røykeloven. På en annen side : hvem tør å kødde med Screamin Jay Hawkins!

Og så har man vært på kino igjen

I går så vi Maria Larssons eviga ögonblick av Jan Troell på kino. Filmen baserer seg på boka Att människan levde av Agneta Ulfsäter-Troell, som selv er i slekt med Maria og som det burde framgå av navnet kona til den kjente filmregissøren. Boka baserer seg på flere års intervjuer med i hovedsak Maja, datteren til Maria Larsson. Kan jo også ta med at den svenske forfatteren Niklas Rådström har vært med på å skrive manuset.

Dette er vel kanskje ikke den beste filmen av Jan Troell, og vi har vel sett noen bedre filmer om arbeiderklassen i arbeid og kamp i begynnelsen av det forrige århundre og dessuten ble jeg fryktelig irritert over fargene som var sånn brunlig neddempet. Jålete og nesten litt klaustrofobisk. Filmen var dvelende, kanskje til tider litt treig, men pytt, det er befriende for en gangs skyld å se en film uten ståk og støy.

Det filmen virkelig har fått fram er Maria og hennes samtidiges fascinasjonen av fotografi. Ingen mobilkameraer og photoshops den gangen, nei. Jeg har faktisk selv stått på mørkerom og fått fram sort – hvitt – bilder fra fremkallingsvæska, og den måten fotografen har fått fram akkurat denne prosessen hvor Maria står konsentrert over karet og bildene sakte kommer fram er et høydepunkt verdt hele billetten for å si det litt klisjéaktig. Men det som gjør aller størst inntrykk på meg er når Maria med ærefrykt bøyer seg over kameraet i dyp konsentrasjon før hun trykker på knappen.

En av de sterkeste scenene er da hun ***** en aldri så liten spoiler kanskje?**** fotograferer en død jente slik at moren skal få et minne. Heretter kommer jeg alltid til å tenke på Maria Larsson når jeg tar fram mitt digitale kamera for å knipse, noe jeg jo gjør både titt og ofte. Jeg har prøvd å søke på nettet, men har ikke greid å finne noen bilder tatt av Maria Larsson. Ikke hadde hun noen blogg heller bare for å komme eventuelle muntergjøker i forkjøpet. Vi får bare håpe at noen av bildene er bevart.

Kunne kanskje ha skrevet om skuespillerprestasjonene også, men dette er jo tross alt ingen filmanmeldelse.

Forrige lørdag så jeg denne filmen, om Bader- Meinhof. Filmen går på ingen måte i dybden – har sett bedre filmer før om samme tema – den må vel mer betraktes som en billedbok med levende bilder. Et slags ”Husker du” for oss som har levd en stund. Nå var det jo også flere unge i kinosalen. Lurer litt på hva de forventet seg eller fikk ut av filmen. Burde kanskje ha spurt noen. Filmen fikk i hvert fall fram at det dreide seg om unge med et desperat ønske (om enn med noe mangelfull dømmekraft) om å gjøre noe mot all forjævligseringa!

Rudi Dutschke var også så vidt med i filmen, og jeg ble temmelig overraska over at han deltok i Holger Meins begravelse. Men man må anta at det stemmer. Siden har jo Rudi – som så mange andre ”røde” - tatt avstand fra flere av sine tidligere standpunkter. Og hvem pokker har vel ikke gjort det forresten. Alle har vel vært unge en gang og de som ikke har vært kommer til å bli ha vært.

Litt mer om ”Røde Rudi”
Han har vært i Oslo i hvert fall ved to anledninger

• 12 mars 1968 hvor han holdt et foredrag på Blindern.
• I 1977 (eller 1976?) hvor han holdt et foredrag på Universitetet i sentrum om Berufsverbot. Denne begivenheten fikk jeg med meg og jeg glemmer det aldri. Ikke bare på grunn av hans utstråling (man ble jo ikke akkurat forbausa seg over at akkurat han ble en høyprofilert studentleder) men fordi han sa at ”Sosialismus ist ja auch musikk” da noen fra salen klaget over at Brechtensemblets opptreden ble noe langdryg. Ellers gjorde han et sympatisk inntrykk. Men nå nærmer jeg meg farlig mimrestadiet igjen.

Litt mer om ”Røde Rudi”. 2
Har prøvd å google meg fram til om det var i 1976 eller i 1977 RD var i Oslo men ga opp. Noen som leser denne bloggen som husker det? (Neppe mange. )

Litt mer om ”Røde Rudi”. 3
Folkens! Hold dere fast! I Store Norske Leksikon Den Aller Siste Papirutgaven STÅR DET INGEN TING OM Rudi Dutschke!!

Litt mer om ”Røde Rudi”. 4
Jeg er ganske fornøyd med meg sjæl for at jeg har greid å stave Rudi Dutschke riktig!

PS: hadde jeg hatt tid hadde jeg kanskje starta en ny serie. Nei ikke om manglende leksikonartikler men om film. Men det har jeg ikke. (Tid) . Og når (rettere sagt om) jeg blir ferdig med franskstudiene skal jeg jammen begynne med tysk. Så lærer jeg vel også hvordan man staver ”sosialisme” auf Deutsch.

PS 2: ikke for å skryte men jeg kan alle tyske preposisjoner som styrer dativ, akkusativ og de som styrer både dativ og akkusativ og når og hvorfor.

PS 3 : Nei, nå skal jeg i hvert fall gi meg.

PS 4 : nei, forresten : en ting til : gjett om jeg skal bestille Att människan levde av Agneta Ulfsäter-Troell til meg sjæl til jul! Og da kommer det muligens noen enda noen flere betraktninger om fotografering før og nå.

Og så har ein lese nokre nynorske bøker att

Nærare bestemt tre bøker om jenter. Og den eine med meir dritlekker design enn den andre.
Og då kan eg jo byrja med Om drittesekkar på tre måtar av Eva Jensen. Dette er noveller som mellom anna handlar om kjærleik (kjærleik i ei ungdomsbok, bombe eller kva!) , om å flytte heimanfrå som ung og byrja eit nytt liv på ein ny stad og om å stå på sitt og å seie i frå. Eller som det står i reklamen : det er ”mogleg å endre seg, eller å endre ting rundt seg”. Ei bok om sterke jenter altså. Det ser ut som at forfattaren tok seg ei pause på nokre år før denne. Og kvifor skal no forfattarane skrive ei ny bok kvart einaste år, då? Boka er så god at hadde eg hatt tid hadde eg lese ho ein gong til. Det er jo ikkje lange boka heller så kanskje eg gjer det. Eg hadde heller ikkje vorte forundra om denne boka hadde verte nominert til den der prisen dykk veit. Så labelen ”mulig barne- og ungdomsprisvinner” gjeld denne boka.

Men Blå Blondie av Linn T Sunne er no heller ikkje nokon dårleg bok. Den handlar om mellom anna heimeåleinefestar, venninner, drikking, kjærleik og om dødssjuke systrar. Altså dei vanlege ungdomsgreiene. Dette er ei lettlestbok i Kometserien, kor bøkene vert delt inn etter eit sinnrikt system. Bøkene for dei yngste (7 – 8 ) er gule, så kjem dei grøne, så dei oransje og ungdomskometane ser ut til å vere blåe. Kva desse fargane symboliserer er ikkje så lett å gjette seg til, kunne kanskje tru at grøn hadde passa best for dei aller yngste grønskollingane men gult er jo og kult.

Og så har eg lese Alle har eit sultent hjerte av Bjørn Sortland. Dette er det ein kallar ein ”Road movie” eller kanskje det kallast ”roadroman” – eller ”road novel”? Eller vegroman kan ein kanskje skrive. Eg trur vi går for den i dag, eg. Vegroman. Eg – personen, Ina, 16 år er gravid og sit på med barnefaren, Erik, over fjellet (Hardangervidda?) til Oslo der ho vonar å få støtte hos ei eldre venninne. Dette er og ein roman om å verte vaksen og alle dei greiene der. Og om å finne seg sjølv. Slutten er open. Omslaget virka litt merkeleg, men når du les boka skjønar du kvifor dette fotografiet er brukt. Det einaste eg stussar litt over er om denne jenta verkeleg kan vere 16. Men som Ina sjølv fortel : ho ser yngre ut enn alderen sin.

Så nokre musikkreferansar att.
The Jesus & Mary Chain er ei gamal 80-tallsgruppe som Ina likar. (Berre ho, ho kjenner ingen andre som høyrer på denne gruppa). Eg har no heller aldri høyrt om dei, men så var eg no og litt i småbarnståka på den tida. Her har dykk ein live versjon frå YouTube med den låta ho Ina høyrer på i boka. Tøffe saker.

No reknar eg med at dei fleste skjønar at tittelen ”Alle har eit sultent hjerte” av Bjørn Sortland er inspirert av Hungry Heart av Bruse Springsteen. Her ein Youtubevideo for dei som orkar å høyre denne songen ein gong til.
Han Erik kjøper ein CD av Bruce Springsteen som kom ut for eit halvt år sidan, og då dei spelar han så er det dette refrenget som dunkar i kroppen hennar Ina : ”I just wanna feel your rhytm, I just wanna feel your rhytm, I just wanna feel your rhytm (Eigentleg stavast det slik Aschehoug: rhythm. Dykk lyt stramme opp manusvaskaren dykkar! ) Songen er altså – nei eg visste det ikkje, eg måtte google - Radio Nowhere. Frå albumet Magic som kom ut i 2007. Og her kjem denne songen dersom dykk ikkje har høyrt den nok gonger før.

Kva alt dette har med boka å gjere? Eigentleg ingen ting. Og ikkje gidd eg å mase meir om ”gubbemusikk”i ungdomsbøkene og desse greiene meir heller. Ein ting som i kvert fall er bra : The Boss har – så vidt eg veit – aldri spela inn Hallelujah. (Og hallelujah for det).

Litt attende til boka att. Boka er ein såkalla punktroman og nok litt krevjande for unge lesarar? (Ikkje at det gjer noko, jammen kan dei få noko å bryne seg på, latsabbane!) Eg likte den førre boka hans betre (blogga om her) men noe var jo ikkje humøret det beste då eg las denne siste boka heller då, og det kan jo og spele inn. Har eg for resten ikkje blogga noko om dette før og, då?

PS: Den nynorske stavekontrollen protesterar på ”sultent”. Den vil berre godta ”svolte”. Word altså! Rimeleg arkaisk, ja!

PS: nei det er IKKJE noko gale med Bruce! Det vert berre litt mykje nokre gonger.

PS Haha : Ina kallar seg ”bygdis”. Dette var eit nytt ord eg aldri har sett før!

Gratulerer USA!

Ja, jeg veit at jeg er naiv!
Men det er lov å være optimist!

Og giiid så er det snart Braaaageprisutdeling igjen, da dere!

De nominerte barne- og ungdomsbøkene i år er

• Onkel Arne; Moderne fiskerier av Bjørn Arne Ersland. (Gratulerer Anne og Marit med nok en ny fagboknominasjon!)
• Støv. En bok om Henrik Wergeland av Ivo de Figueiredo. (To Wergelandbiografier for ungdom i løpet av ett og samme år, jammen er ungdommen heldige om dagen! )
• Darlah av Johan Harstad (En tjukkas av en SF) (Forøvrig prima blogget om her)
• Nok en billedbok av Stian Hole.

Bare så det er sagt. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men sikkert utmerkede bøker alle som en. Skal heller ikke lage noe nummer av hvorfor ikke noen av mine favoritter er nominert, men jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig å sette

• En faktabok for barn
• En faktabok for ungdom
• En ungdomsbok,
• Og en billedbok
• opp mot hverandre
• Mens det altså er tre klasser for voksenbøker.

Og det skulle nok en gang demonstrerer at

• Barne- og ungdomslitteratur blir betraktet som annenrangs litteratur
• Barne- og ungdomsbokforfattere som annenrangs forfattere
• Barne- og ungdomsbibliotekarer som annenrangs bibliotekarer
• Barn og ungdom som annenrangs
• Og Brageprisutdelinga som en ganske håpløs farse.

Brage : gjør noe med den websida deres , ”æ”, ”å” og ”å” funker ikke i dag.

PS: Egentlig så skjønner jeg ikke at det er mulig å konkurrere i litteratur. Eller musikk eller andre kulturformer for den delen.

PS 2 Avskaff hele dritten!

PS 3 Ad passusen : ”Gratulerer Anne og Marit med nok en ny fagboknominasjon!” I tilfelle noen lurer : nei da : dette er ikke ironi, jeg unner disse flinke jentene suksessen. Håper dere har litt sjampis igjen etter jubileet jenter, ellers er det jo ikke lange veien til polet!

PS 4 : nei, ikke noe gæernt med Wergeland. men hvor mange ungdomsbiografier om denne dikteren trenger denne nasjonen?

Da skaen kom til Norge uten at noen oppdaget det.

I 1964 fikk Millie Small en hit som slo igjennom over hele den vestlige verden, også i Norge.



Her har en link til videoen for leselistbrukere. (Leselister ikke takler altså ikke embedded videoer men det kan i hvert fall ikke Millie Small ta skylda for).

Skaen fikk ikke det helt store løftet i Norge selv etter denne landeplagen, det var vel helst etter at reggaeen slo igjennom i slutten av 70 – åra at man ble oppmerksom på denne musikksjangeren.

Filmen er ikke så helt prima, men lyden er det ingen ting å si på.

PS: Wikipedia da!!! Leselister er da ikke ”Medisinsk utstyr”!!

En litt merkelig bok

I anledning det store jubileet neste år blir det nok skrevet mange bøker om Louis Braille, blindeskriftens far. Og selvfølgelig kommer også denne bloggen til å bli litt prega av begivenheten. Følg med, følg med som det heter.

Her ei bok skrevet for barn utgitt på Lunde forlag. Boka er oversatt fra tysk, forfatteren er Jakob Streit og undertittelen er Gutten som oppfant blindeskriften.

Forfatteren har dessverre falt for fristelsen til å blande inn ikke så reint lite kristen forkynning, og vår unge helt blir framstilt som en skikkelig prektiggris som får selv lille Lord Fauntleroy til å framstå som en skikkelig dævelunge! Regner med at unga – som i utgangspunktet når sant skal sies neppe er SÅ opptatt av ”blindeskriftens far”, det være seg blinde eller seende – i hvert fall ikke får mer interesse for Louis etter dette. Tvert i mot får de vel hele fyren i vrangstrupen.

Dessuten er oversettelsen også for prega av at opprinnelsesspråket er tysk.

Forfatteren har valgt en skjønnlitterær form, og LB’s liv skulle inneholde nok dramatikk for å kunne lage en fengende fortelling. Men dette var så trist og traurig så for å trøste meg sjæl må jeg nesten dra fram denne låta fra YouTube. Og da letta i hvert fall humøret mitt en god del hakk! Bare skru opp volumet! En helt prima dagen derpå-låt for dem som for eksempel allerede har starta lutefisksesongen. (Klarte ikke å holde forsettet om bare to akevitt til maten, nei! )

Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det bare er kommet en norsk bok om LB før, fra 1952 (!) som attpå til er forkortet. (De lesende fingre av Jean Roblin). Og ingen av norske forfattere.

Hvis du søker på google finner du at Blindeforbundet har laget et hefte i PDF. (Litt underlig at de har valgt dette formatet, neppe særlig enkelt for blinde?

Men heldigvis og oh lykke! Til neste år kommer det ut en faktabarnebok om Louis Braille fra et seriøst forlag, skrevet av en norsk forfatter, og den folkens kommer til å bli god! Men dette kommer vi tilbake til. Med brask og bram!!!

PS: Til slutt kan jeg henvise forsamlingen til en aldri så liten illustrert "reisereportasje" fra min private (men forhåpentlig ikke for privat) ”pilegrimsreise” i LB’s fotspor. Selvfølgelig med billedbeskrivelser for binde. Hvor vi til slutt ender opp på Pantheon om ikke i bokstavlig forstand.

PS 2: Dere skulle bare ha visst hvor mye jobb det har vært å lage denne ”billedreportasjen”, dere !!

PS 3 : det er nesten så jeg fortjener en "Pantheonisering" for innsatsen!