Viser innlegg med etiketten Are Kalvø. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Are Kalvø. Vis alle innlegg

tirsdag, juni 10, 2008

Ei bok eg eigentleg ikkje hadde tenkt å lese

Noko eg gjer eit viss nummer av her. Men så vart eg altså så nysgjerrig at eg berre måtte, altså! Forfatteren har eit prosjekt : han skal vitja ein kinarestaurant i alle kommunar i Noreg kor dei har kinarestaurant, og det er ikkje få! I alt – då denne boka vart skriven – 158! Korleis det går kan du no lese sjølv.

Her er mykje matkulturhistorisk stoff, skal seie at forfattaren har gjort skikkeleg research! Han skriv og om korleis matvanane her i landet har forandra seg stort sidan 60 – åra. Og kjem og litt innpå pizza, kebab og slike ting.

Den fyrste kinarestauranten i Norge kom i 1963. Restauranten heitte China House i Sofies gate 15 i Oslo. Der har eg vore. (Nei akkurat det står det jo ikkje noko om i boka!) Eg veit ikkje heilt når denne restauranten vart stengd men eg hugsar at fargane vert halde i lilla og raudt. Og brunt. Skikkeleg 70 – tals altså! (Sjå ikkje bort frå at eg kjem til å blogge litt meir om mine kinamat - opplevingar og kanskje eg og kjem til å ta med litt pizzaprat).

Som vel dei fleiste av oss har fått med seg : kinamat har ikkje høg vørnad i Noreg i dag, og dette mishøvet har Kalvø gjort ein jobb for å gjere noko med. Eg vert freista til å kalle han kinamatens krossfarar, eller kvifor ikkje Riddar av dei to pinnar. Han har og kjempa for å få Selskabet for Oslo Bys Vel til å sette opp eit skilt på Sofies gate 15, sjølve staden der Norges fyrste kinarestaurant låg. Men det er diverre litt avgjerdsvegring i dette ”selskabet”. Kalvø! Dersom du vil starte ei folkereising vert eg gjerne med. Eller i det minste skal eg i skrive ein E-post slik du oppmodar til.

Boka hans syner og kor viktige sosiale og kulturelle møtestadar desse kinarestaurantane kan vere på små plassar der det ikkje er så mykje anna å gjere.

No er vel ikkje bodskapen i denne boka berre at kinamat er bra saker, ho er skreven i takksemd til våre ”nye landsmenn” og alt dei har gjett dette gråsteinlandet når det gjeld matkultur til dømes.

Forfatteren skriv og ein litt rørande historie om ein gammal mann i dress som syner pågangsmot og vilje til å freiste nye ting i matvegen heilt utan fordommar. (Rett nok ikkje på kinarestaurant). Denne mannen kallar han Ansgar. Og her vart eg litt sur altså. På dei aller siste sidene, der forfattaren gjer rede for kjeldene og anna ( det var no svært så lita skrift dykk spanderar på desse sidene då Samlaget!) står det at ein kan lese meir om denne Ansgar på desse nettstadane:

www.gamlemennpanyerestaurantar.net
www.steikvelting.com
www.wherearetheynow.com/ansgar

Berre lureri! Dersom du prøver deg på den siste lenka kjem du hit! Kalvø! Dette var ikkje morosamt!

Men dersom ein berre ser bort frå denne uskyldige (????) spøken er dette ei verdifull bok om eit lite stykke Noreg folk burde vite meir om. Og no gløymde eg jo nesten å skrive kva boka heiter att! Tittelen er altså Våre venner kinesarane og ho er skriven av Are Kalvø!

fredag, januar 18, 2008

Nok en ny serie! (Skal det ingen ende ta med nye serier?!)

Serien heter Bøker jeg kanskje kommer til å lese en gang hvis jeg får tid men det tviler jeg på at jeg får. Og denne gangen har turen kommet til... Nei hva sier jeg : første bok i serien blir Våre venner kinesarane av Are Kalvø.

En bok som det hadde vært morsomt å lest men som jeg dessverre ikke tror jeg kan prioritere. Sorry Kalvø!

Apropos denne boka : på forlagets nettside kommer det fram at boka har fått rimelig mange anmeldelser. Jeg teller 10. Det er dobbelt så mange anmeldelser som Gjestene av Merete Lindström har fått, dette i følge DETTE forlagets nettside. Og det enda hun er en av de to norske kandidatene til Nordisk råds litteraturpris. Og det sier jo litt om den tida vi lever i.

Grunnen til at jeg likevel anbefaler boka – altså uten at jeg har lest den og antakelig heller ikke kommer til å lese den – er at jeg – og folkens - denne innrømmelsen sitter temmelig dypt inne – elsker kinamat!

Jeg husker den gangen og bla bla bla. Første gang jeg spiste kinamat var for resten i Kristiansand i 1873 eller der omkring. Og det var vel også første gangen jeg hørte kinesisk musikk. Alle kinarestauranter med respekt for seg selv spiller kinamusikk. Så til dem som har lest boka, så som denne bloggeren for eksempel : har forfatteren husket å få med seg dette viktige poenget?? Ikke det nei! Tenkte det nok!

En kinarestaurant jeg anbefaler- og nå mener jeg virkelig kinamat – ikke sånne trendy vietnamesiske greier eller japansk eller koreansk etc – men kinamat med stor K er Chinatown Restaurant ved Majorstuekrysset i Oslo. Rolig, stille, god plass og ekte kinamat. Verken mer eller mindre!

Jammen på tide at denne i de seineste åra underkjente restaurantmaten får en revitalisering!

Til slutt! (Ja for nå er det virkelig på tide å slutte) har noen av denne bloggens lesere noen restaurant ... unnskyld kinarestaurantanbefalinger å komme med? God appetitt!

PS: Dan Turells skikkelse i krimbøkene som jeg til kjedsommelighet har blogget om før har også en favoritt kinaresataurant. (Sikkert nedlagt nå)

PS 2 : Kalvø! Bare et lite spørsmål. Finnes det virkelig ingen kinarestauranter i Mo i Rana???

PS 3 : takk til Elin som inspirerte meg til å skrive denne bloggposten. Eller takk og takk for resten, jeg kunne vel funnet noe bedre å bruke tida på enn slike hedonistiske ordgytelser!
For eksempel lese videre om vår stinkende venn på badet!