og vi gir oss ikke, sa Jan Erik Vold. (Dikt og sak. Universitetsforlaget, 1967). Å nei du! Det er håpløst og verre skal det bli!
Endelig er Harald Rosenløw Eegs siste kommet i en bokhandel/bibliotek nær deg. Handlinga finner du andre steder, for eksempel her. Miljøet er en drabantby utenfor Oslo. Alle er litt skrudde. Ingen er til å stole på. Ingen vil deg noe godt. Redderen i rugen (Catcher in the Rye) ”springer rett mot stupet. Det er ingen der som kan redde meg” (s 256). (Det leses mye i denne boka i boka).
Bør ikke en ungdomsbok ha NOE positivt å si til leserne, og altså vise at det er i alle fall noe håp. Uppsan! Plutselig begynner jeg å diskutere med meg selv! (Jeg har ikke SÅ mange andre å diskutere ungdomslitteratur med i det daglige, kan det være grunnen?) Jasså, vil jeg tilbake til guvernantehistoriene nå? Er jeg blitt helt 70-talls eller?
Kan man skrive en ungdomsbok uten håp spurte noen da Vi kaller ham Anna av Peter Pohl kom ut i 1989. Jegpersonen konkluderer jo i denne boka med at det bare er vold som nyttet. Men da glemte man at boka også har et sterkt moralsk budskap (som riktig nok var vanskelig å følge). Ingenting av Jane Teller (2005) er også en knallhard bok som bryter de fleste tabuer. Men budskapet i denne boka er klinkeklart : det ER noe som betyr noe.
Et annet eksempel er Ingvar Ambjørnsens ungdomsbøker. Fjorårets Drapene i Barkvik er svartere enn 80-tallets Pelle og Proffenbøker men også denne boka viser at det er lys i tunellen.
Derimot er Uten filter av Jon Ewo (1998) en helsvart bok (en av denne forfatterens beste, kanskje den aller beste). Noen glade gutter skal feire de siste dagene av sommerferien før siste året på videregående med øl, børst, dop og damer og så dukker psykopaten opp ødelegger moroa. Og så går alt ad helvedet hen.
Jeg gjentar spørsmålet: ”Bør ikke en god ungdomsbok vise at det er i alle fall noe håp?" Jo ville jeg ha sagt før. (Jada, jeg innrømmer at ”Før” er en noe unøyaktig tidsangivelse.) Nei den trenger vel ikke det strekker jeg meg til å si nå. Nei slettes ikke! Absolutt ikke! (Merk hvordan jeg tenker så det knaker og sakte men sikkert forandrer standpunkt.)
Nå klikker jeg meg inn på IBBYNorges webside. Øverst på siden finner du lister over årets barne- og ungdomsbøker. Lista over Ungdomsbøker viser at de aller fleste ungdomsbøkene sier at det er mye som gjør livet verdt å leve selv om det ikke er enkelt. (Uansett bokas litterære kvalitet forøvrig.)
Hvorfor er jeg i det hele tatt opptatt av denne problemstillinga? Er det egentlig en aktuell problemstilling? Er det ikke nok bare å si at det er en god bok. Ferdig med det. Begynner jeg å bli gammel? Skjønner jeg ikke min tid? Skjønner jeg ikke boka? (Selv om dette skal være en av de mest lettleste av forfatteren.)
Glemte forresten å si at boka har et fantastisk språk! En lise å lese for den har lest hele denne lista siden 1 august. Denne boka fortjener de leserne som fortjener boka.
PS: En litt morsom ting. På ARK ved Solli Plass har de til hver tid en eller toppen to eksemplarer av boka inne. Så som regel må man bestille den. Kundene må altså ha bestemt seg på forhånd. ”Fælt å si det men selv om det er Rosenløw Eeg selger ikke boka”. Akkurat da jeg satt og skrev dette fikk jeg telefon av en bekjent som sa at Tanum bokhandel på CC Vest i Oslo har alltid minst 10 eksemplarer av boka inne og den blir stadig kjøpt. Av både voksne og ungdom. Høna og egget? Frogner mot opplyst middelklasse?
PS 2: De derre labelsene er jammen smarte, hvis jeg får tid en gang skal jeg labbelere hele bloggen min! De oppsto også etter den tidligere omtalte switshingen, et stort skritt for meg men et relativt lite for menneskeheten.
for én uke siden
