I dag gratulerer vi

Stian Vikra som er den 4. nordmann som har svømt over en engelske kanalen noensinne! Dette fikk jeg vite reint tilfeldig via Stiftelsen Norsk Organdonasjon – av eller steder – på facebook. Derimot har jeg ikke funnet noe om denne begivenheten på nettavisene, verken Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet eller VG. Ei heller NRK! Jeg har tidligere skrevet en bloggpost om den kraftprestasjonen det er å svømme over den engelske kanalen og her spekulerer jeg også litt over hvorfor kanalsvømming har fått så lite oppmerksomhet her i landet!

Her et foto av dagens helt! Men så vidt jeg har skjønt har dagens kanalsvømmere på seg våtdrakter, mens de i gamle dager var smurt inn med fett. Han ser i hvert fall riktig målbevisst ut.

Vi feirer dette stolte - men dessverre skandaløst hemmeligholdte - øyeblikk i norsk idrettshistorie med en passende melodi for anledningen, nemlig den mektige sangen Dolphins med Tim Buckley.

EDIT februar 2011: Jeg vil også gjøre forsamlingen oppmerksom på dette utmerkede nettstedet. Svøm for livet!

Og så har man blitt tagget igjen

Dette "memet" har i hele sommer gått som en mare gjennom den norske bokbloggosfæren og jeg slapp altså heller ikke unna! Egentlig hadde jeg bestemt meg for – hvis jeg altså skulle bli tagget – å finne en unnskyldning for å vri meg unna, men siden det er deg Eva kaster jeg meg ut i det:

Kva for bok les du akkurat no?

Ha! Akkurat nå leser jeg Bra 7ke greier av C. J. Skuse. Som Eva kan jeg godt lese flere bøker samtidig, men nå er det denne ene og etter hvert kommer jeg til å lese Jasper Jones av Craig Silvey og En nøkkel, en gåte og fire brev av Rebecca Stead (alle fra Cappelen Damm) og etter det en drøss andre av høstens barne- og ungdomsbøker. Men - jeg overlever nok denne sesongen også!

Kor likar du best å lese?

Aller best liker jeg å lese på verandaen. I år var sesongåpninga 4. april.

Her et bilde av godstolen i stua, både pledd og lesebriller er på plass. Og den boka jeg leser akkurat nå. Ellers er jeg avhengig av å lese på senga - selv om jeg pleier å sovne etter ca 5 minutter – og noe av det første jeg sjekker på hotellrommet er leselyset. (Man kan jo virkelig lure på om de fleste hoteller har som hovedoppgave å FORHINDRE lesning på senga, enten er det lampene som kaster lyset alle andre steder enn på boka eller så er det en skarp kant på sengegavelen som gnisser mot ryggen. )Når sykkelsesongen er over og jeg skal ta banen til jobben igjen har jeg alltid med en bok i veska i tilfelle jeg skulle være så heldig å finne en sitteplass på Østeråsbanen, noe som dessverre hører til sjeldenhetene. Oslo Sporveier, eller Ruter eller hvapokker dere kaller dere akkurat nå; hadde det vært for mye forlangt med litt flere avganger!

Kva for bok skulle du ønske kunne blitt filmatisert?

Ingen. Absolutt ingen. Jeg har tenkt og tenkt men kommer ikke på en eneste bok. Ellers kom jeg plutselig på at jeg har kommet med noen ganske bastante meninger om dette før.

Kva er favorittboka di?

Jippie! Det har jeg også skrevet om før. Hvis jeg MÅ ta fram én favorittbok tror jeg at det må bli Hvordan gikk det, fordi det var mitt første møte med Mummidalen. (Ser ellers i Aschehougkatalogen at denne klassikeren skal komme ut igjen, da forhåpentlig med hullene – i tilfelle for første gang på over 50 år. ) Jeg kommer til å følge denne utgivelsen med argusøyne, blant annet er jeg spent på billedgjengivelsen, og håper at dagens trykketeknikk ikke kødder det til!

Er det nokre bøker du ser fram til å lese dei neste månadene? Kva for bøker?

Tjaaaa. Jeg ser at Erlend Loe skal komme ut med en ny Kurt-bok. Håper den er like morsom som de andre, men det skal vel mye til at den slår Kurtby. Dessuten er jeg veldig spent på den nye serien av Mikael Engström; Kaspar, Atom- Ragnar og Gjeddekongen. Og så har jeg oppdaget at Arnfinn Kolerud kommer ut med en ny bok; denne gangen voksenbok. (Og forøvrig må jeg legge til at jeg ikke er overvettes begeistret for det formatet Samlaget og Cappelen Damm bruker på de elektroniske forlagskatalogene sine. Den samme elendigheta finner man hos Gyldendal. Den er ikke leselist-vennlig og dessuten har i hvert fall ikke jeg klart å finne ut hvordan det er mulig å kopiere en tekst fra katalogen til et word-dokument. Da er Aschehougs katalog i pdf-format langt mer å foretrekke. Men det er kanskje de færreste som må skrive lange bestillingslister slik som jeg må. ) Og så har jeg lyst til å lese ferdig Christianus Sextus av Johan Falkberget i den nærmeste framtid, har ett bind igjen. Og har også planer om å lese noen noveller av nasjonaldikteren over alle nasjonaldiktere før det fordømte jubileet er over.

Kva syns du er den finaste forsida på ei bok?

Godt spørsmål. Ellers har jo jeg som alle andre barne- og ungdomsbibliotekarer mang en gang ergret seg over ”teite” bokomslag som ødelegger for boka. Ikke nå lenger, siden jeg jobber i et digitalt bibliotek!

Egentlig liker jeg godt de typisk sobre franske bokomslagene helt uten bilder. Her et par eksempler. (I tilfelle noen lurer, nei, jeg har ikke lest dem!)

Så begynte jeg å lete febrilsk i min egen bokhylle
og synes at dette omslaget på boka Pölsan av Torgny Lindgren er virkelig vakkert. Regner med at dette maleriet er av Västerbottens skogar och sjöar - men - kanskje det ble litt FOR vakkert? Egentlig liker jeg litt mer "rølpete" bokomslag, som "butter litt". Så i dag velger jeg

omslaget på boka Sov du så diskar jag av Stig Claesson. Foran har vi en av forfatterens naivistiske tegninger av skogen og et par röda stugor.

Og så gjenstår det verste;

jeg skal sende ballen videre til 3 bloggere. For ikke lenge siden foretok jeg jo en grundig rundtagging, så jeg MÅ tagge noen på nytt. Men så vidt jeg kan se har akkurat DENNE boktagginga ennå ikke nådd fram til Sigrids utmerkede blogg. Og Ida kan jo også skrive om litt annet enn design for en gangs skyld. (Hei, Ida!). Det tredje offeret finner jeg utenfor landets grenser. Tjäna Marika! Hör du mej! Og med dette håper jeg nå at vi får spredd denne ”farsotten” litt videre enn bare i den norske bloggosfæren.

Om å være svensk

”Én: Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk
To: Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk
Tre: Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk
Fire: Jeg har ett øyenbryn istedenfor to og fett hårete armer, pizzabakerarmer – og det er ikke svensk"

Dette sier Svenhammed (navnet fikk han av sine wannabe- svenske foreldre og han hater dem for det). Men han føler heller ikke tilhørighet til foreldrenes hjemland. Når en vikarlærer spør ham ”hvor han kommer fra” svarer han: ”Jeg er født i Sverige. Jeg er like svensk som du” s 37

”Men skjønner du ikke, jeg har ingen annen opprinnelse ... jeg har ingen røtter ... jeg har ikke noe morsmål ... jeg er bare svensk” s 38

Boka er også et angrep på hverdagsrasismen , de som snakker om ”oss” og ”dem” og om alle ”problemene” med innvandrere.

”Jeg sier fuck that! Om det er noen som er integrert, så er det vel vi? Hvilket annet sted kunne man finns så mange forskjellige mennesker samlet på ett og samme sted? Ikke på andre sida av motorveien, i hvert fall. For der bodde de virkelig segregert, de som hadde segregert seg selv og levde atskit fra oss andre. S 36

De som er med er altså

• Svendhammed Muhammed, går på ungdomsskolen, driver med litt gauking og annen småkriminalitet på si,
• Faren; grønnsakshandler og flittig bruker av sosialen, voldelig, gift med sin kusine, som altså er
• moren,
• Lillebroren, svært skoleflink, sitter inne og leser hele dagen til storebrors bekymring,
• Chino, bestekameraten,
• Diverse klassekamerater, blant annet fra villastrøket på andre siden av motorveien.

Boka handler om å finne sin identitet, kampen mot faren og om vennskap. Den kan minne litt om Ett öga rödt av Jonas Hassen Khemiri hvor hovedpersonen også utfordrer "medelsvenson".

Boka ja, den heter altså Svenhammeds journaler og er skrevet av Zulmir Bečević. Dette er en viktig bok, med trøkk og nerve, og for å si det som Svenhammed muligens ville ha sagt det; denne boka kan jeg føkkings faenmeg anbefale!

PS: For en tid siden – eller kanskje riktigere sagt – fra tid til annet blir det diskutert hva de som er født i Norge (som det altså er ”naturlig å sammenlikne med” ) men med ”fremmedkulturelle” foreldre egentlig skal kalles. I en rundspørring i Aftenposten (med forbehold om at jeg husker feil avis) ble flere ungdommer spurt. Felles for dem var altså at ingen av dem stammet fra Harald Hårfagre ( noe som kjent alle nordmenn med en hobbyslekstforsker i familien gjør). Alle (så vidt jeg husker) oppfattet seg først og fremst som norske.

Det er ikke bare vi hvis slekt har bodd i Norge i generasjoner som har rett til å definere seg som norske. Norsk kultur er ikke lenger bare fårikål, julefeiring, rømmegraut og 17 mai. Vi sitter ikke alene her på berget lengre. Og det er det vel snart bare Fr.P som ikke skjønner.

Selv har jeg vært norsk i over 50 år, men hvis dette partiet (nei da dere TRENGER virkelig ikke å klikke på denne linken!) kommer til makten rømmer jeg landet og skifter stasborgerskap

PS 2. Det kan for resten ikke ha vært lett å oversette denne boka. Første gangen Svendhammer møter Chino er i sandkassa. ”Vi rulla rundt i sanda og knulla hverandres mødre til klærne og skoene våre ble fulle av sand” s 17. Er dette et fast svensk slanguttrykk som ikke lar seg oversette?

It's a shame!

Midt i leseåret er tre veletablerte leseaksjoner i fare;

txt-aksjonen beregnet for ungdomsskolen; et fantastisk redskap for å fremme den gode ungdomsboka. Kan jo også legge til at selvfølgelig har NLB de fleste titlene ferdige på lyd! (I tillegg produserer vi pocketboka - med utdrag fra i alt 17 titler - for syns - og lesehemmede. Bare nevner det!) Vi som har vært i bransjen en stund veit jo også hvor forbausende lite de fleste norsklærere veit om ungdomslitteratur. Man kan trygt si at txt - aksjonen er et helt nødvendig tiltak hvis ikke hele ungdomslitteraturen skal gå til helvete!

I faresonen er også Bok til alle som er en annen tradisjonsrik aksjon rettet mot barneskolen. Alle landets 6. og 7. klassinger kan gå i bokhandelen og velge mellom 5 titler. (Og selvfølgelig har NLB gjort også disse tilgjengelige på lyd - og punktskrift . Derfor har ALLE muligheter til å velge seg en bok de kan lese selv).

Og til sist Ungdommens kritikerpris. Denne aksjonen er som kjent med på å fremme lesning av norsk samtidslitteratur i videregående skole.

”Alle” bekymrer seg over leseferdigheten blant barn og unge, og at det leses for lite, så – midt i det første nasjonale Leseåret – kan vi risikere et tre veletablerte leseaksjoner kan gå heden. Rett og slett en skam!



Foreningen Les! jobber hardt og kreativt for å fremme lesningen her i landet. Gi dem arbeidsro!

Ellers kan jeg for facebookfolket gjøre oppmerksom på gruppa med det noe lange navnet ”Vi som vil bevare leselysten. Fortsatt statlig støtte til Aksjon tXt, Ungdommens Kritikerpris og Bok til alle!” (Og dermed har jeg i hvert fall funnet noe fornuftig å bruke dette ”sosiale mediet” til! Akkurat nå har vi 134 medlemmer. Gruppa ble oppretta på fredag. Når vi 1000 innen helga?

PS: Bare en liten ting Forenlingen les! Hvordan KLARER dere å lage så lange linker. Dessuten er sida deres er litt krøkkete, så kanskje smart med en opprydning snart!

Skriv ditt liv 2

Og så har jeg lest en fengselsbok. Traurige saker ja, og boka ser temmelig grå ut og står sånn sett i stil med temaet. Å herreguuudorkerjeg er min første tanke. Men så begynner jeg å bla i den. Fotografiene (i hovedsak fra Stavanger fengsel) av Asbjørn Jensen – er virkelig gode og får på forbilledlig vis (!) fram tristessen i et fengsel!

Teksten er skrevet av forfatteren Bjørn Arild Ersland OG en ung førstegangsfange i begynnelsen av 20 – åra som sitter inne for en narkotikasak. Det jeg likte med denne boka er at forfatteren helt fra starten av tar leseren med i sitt arbeid for å finne ut hvordan det er å sitte i fengsel. Han snakker blant annet med advokaten til den unge lovbryteren, fengselsdirektøren og en forfatter (Annette Mattsson) som holder skrivekurs for fangene i Bergen fengsel. Han legger ikke skjul på hvor usikker og ubekvem han føler seg, og i begynnelsen angrer han på hele prosjektet. Man kan vel si at han på en måte representerer de fleste av sine lesere.

”Jeg ble kvalm av det Tanja (fengselsdirektøren) fortalte. Jeg begynte å tvile på om bokprosjektet var en god idé. Trengte jeg vite alt dette? Kunne jeg ikke finne på noe hyggeligere å skrive om?" Bjørn Arild Ersland. fengslet. En bok om å sitte inne. S 17.

Og temaet er jo virkelig dystert sammenliknet med for eksempel fyrtårn og fiskeri som han tidligere har skrevet om. Språket er enkelt, stilen refererende og noen ganger på grensa til omstendelig. Forfatteren og ”Jon” veksler på å fortelle og ofte får vi begges skildring av den samme hendelsen, Ersland fra utsida og ”Jon” fra innsida

Men det er Jons tekst som virkelig gjør inntrykk! Som Ersland deler han ærlig alle sine tanker med leserne. Han har det ikke enkelt i Stavanger fengsel, fordi han har et tysterstempel hengende over seg. Han skriver også om ydmykelser han blir utsatt for, fra andre fanger og av det rigide reglementet. Når han får besøk må han bruke fengselets klær ( og jeg som trodde at fangedrakter var avlegs i dag! ), til og med brukte underbukser! Når han har kjøpt spill og filmer under en ”framstilling” må han søke om tillatelse til å få bruke dem på cella, og da må han vente i dagevis på svar! Hvis han i det hele tatt får svar! Ellers er Jon en trivelig fyr som er lett å like og få sympati for. Spesielt gripende synes jeg er det nære forholdet han har til familien og ikke minst lillebroren som han viser omsorg for. Også forholdet mellom forfatteren og Jon, som etter hvert utvikler seg til vennskap, er flott lesning!

Om boka kan brukes til oppgaver? Joda, det er også en del faktastoff i boka. Det eneste som irriterer meg er litt slurv. Det er feil sidehenvisninger til de instruktive (og morsomme) tegningene til advokaten Odd Rune.

Og målgruppa da? Boka passer nok best for ungdom og voksne.

Omnipax skal ha all ære for denne utgivelsen, og for at de har gitt en fengselsfange muligheten til å komme til ordet. Det er nok fagbøkene som er dette forlagets sterkeste side!

Og her har vi et bilde av Stavanger fengsel. Som altså er like lite trivelig som dette eksteriørbildet viser.

Da jeg leste denne lille boka leste jeg et intervju i Dagsavisa ... unnskyld Dagsavisen med John Mangler, en ung gutt som har sittet i fengsel siden 18-årsalderen (nei da, artikkelen er ikke lagt ut på nett) og som i år debuterer med en diktsamling. Og samtidig gjorde ”gubben” meg oppmerksom på et intervju i Arbetaren med skuespilleren Barbro Printzs som har jobbet i mange år for å få utgitt en samling med dikt av svenske fanger, og endelig - etter 40 år (!) i følge Arbetaren - er hennes kamp blitt kronet med seier for å si det litt høytidelig. Boka blir utgitt av Pockettidningen R.


Som passende tonefølge til temaet kan vi kanskje spille en sang av Bjørn Afzelius. Dialog i Mariagränd er tatt fra soloplata Vem är det som är rädd fra 1974, artistens første soloalbum. Kanskje kan den virke litt romantisk i dag, men en vakker sang!

PS: da jeg googlet Barbro Printz kom jeg over en film som heter Misshandlingen, ”Sjuttiotalets kultfilm” som det står på dette nettstedet. Jeg regner med at Barbro Printz-Bäcklung som hadde en rolle i filmen kan være den samme personen som Barbro Printz. Da jeg så filmen jobbet jeg her og filmen gikk selvfølgelig rett i fletta på undertegnede og jeg benyttet enhver anledning til å få sett den omigjen. (Den var en gjenganger på filmklubbene!) I dag hadde jeg antakelig sett på den med et litt mer kritisk blikk - men vil likevel hevde at det er en god film! Forfatteren og skuespilleren Knut Pettersen hadde hovedrollen. Han hadde også en rolle i Lasse & Geir. Ikke verdens beste film, men muligens har også denne fått en kultstatus.

PS 2: Selvfølgelig prøvde jeg å finne noen klipp fra Misshandlingen på YouTube men forgjeves.

Lasse & Geir er derimot bredere representert. Her en scene med Knut Pettersen og en pur ung Torgeir Schjerven – og Jorunn Kjellsby som vel har hatt bedre roller både før og siden for å si det litt pent. For dem som synes at denne middagsscenen blir i lengste laget er en kortversjon her. Norsk sosialrealisme anno 1976. Signert Wam og Vennerød. (Herregud vi gikk mann av huse for å se denne filmen!)

PS 3. Når jeg nå er inne på film burde jeg vel – for å ro meg tilbake til bloggpostens hovedtema - ramse opp noen fengselsfilmer. Bortsett fra Dead man walking og The Green Mile ( gidder ikke å finne fram noen linker) kommer jeg ikke på en eneste en akkurat nå.

Et siste PS for i dag: hvis nå noen lurer på om jeg har glemt Oscar Wildes Ballad of Reading Goal så er dette hermed avkreftet!

Skriv ditt liv

Så har jeg kasta meg over høstens barne- og ungdomslitteratur og starter her med en ... rosa bok. Nå har vel noen og enhver av denne bloggens lesere fått med seg den ”rosadebatten” som blei starta i Aftenposten i sommer. Selv fikk jeg jo også min ”5 minutters berømmelse”, noe jeg har vært inne på før. Et par dager etter sto det for resten nok et innlegg i Aftenposten (utmerket ført i pennen av Dag Larsen) om det samme temaet (tror ikke dette finnes på nett) og nå er Eli Frisvold plutselig blitt ”overrasket” over all den rosa litteraturen. Jeg mener selv at det er en liten nyanse mellom å synes at ”det er overraskende mye rosa litteratur” og ”være overrasket over” uten at jeg kan gi noen språkfaglig redegjørelse for hva forskjellen består av. Det samme kan det nå være, og om hundre år er allting glemt. Boka heter

Har det klikka for Lottie Biggs ? av Hayley Long

og er har sjokkrosa omslag. Hovedpersonen er 15 og

• Jobber i skobutikk
• Opptatt av sko,
• sminke og hårfarge
• Bestevenninnen blir sammen med en gutt som Lottie er også forelsket i
• Lottie blir invitert på skoledisko av en klassekamerat, men vil hun egentlig gå?
• Etc etc.

Og mens jeg sitter og lurer på om det ikke skal være NOE mer med denne boka, oversettelsesstøtte som den har fått og alt, så kommer taktskiftet. Lottie går inn i en psykisk krise. Den engelske tittelen er Lottie Biggs is Not Mad. Hvorfor den norske tittelen er SÅ annerledes skjønner jeg egentlig ikke. Boka kan minne en del om Barbro Lingrens Superhemmelig som handler om en barnedepresjon. Felles for de to bøkene er den muntlige og humoristiske stilen og at de er skrevet i 1 person entall. Jegfortelling altså.

Og boka ER god! Lottie skriver om seg selv, dette som et prosjektarbeide i kreativ skriving, og forfatteren har virkelig greid å framstille en veslevoksen ikke helt språksikker 15-åring. Det er morsomt ( et par ganger lo jeg virkelig), sjarmerende, fullt av innfall og digresjoner, med mye tenåringsslang etc akkurat slik man kan tenke at en 15-åring kunne ha skrevet. Boka har en optimistisk tone trass i at temaet er alvorlig nok. Og vi møter en særdeles energisk, engasjert og tøff jentunge.

Svært sentralt i boka er hovedpersonens sterke skrivetrang. Når moren konfiskerer PC-en for å beskytte henne blir hun desperat.

LIV I SVERIGE

Samtidig som jeg leste denne boka kom jeg over en artikkel i Arbetaren om en svensk forening som heter Liv i Sverige. (Dessverre er ikke artikkelen lagt ut på nett.) Dette er et fantastisk tiltak som det dessverre ikke finnes maken til i Norge.

”Varje liv är värt att skildra! Det är den stolta devis som föreningen Liv i Sverige arbetar efter. Vi vill främja det självbiografiska berättandet i vårt land, både i tal och skrift.”

Av ”självbiografiskt berättande” kan nevnes pensjonerte bruksarbeiderkoners liv, den svenske Folkpark - kulturen, om å være teglverksarbeider, om løsemiddelskadde, langtidssjukemeldte, krigsbarn etc etc. Stemmer fra dem som ellers ikke har så lett for å komme til orde.

Her litt fra målsetningen:

”Föreningens grundidé är att alla människors liv är värda att bli dokumenterade. Grundidén hävdar en yttrandefrihet för alla. Föreningen skall främja ett samarbete mellan yrkesskrivare och dokumentärt inriktade amatörberättare, så att de senares kunskap om och erfarenheter av livet i Sverige på ett kvalificerat sätt kommer litteraturen till godo, dels genom utgivandet av bokserien "Liv i Sverige", dels genom lokala samarbetsprojekt av olika slag”.

Grunnleggeren var for resten den legendariske Göran Palm.

PERSONLIGE BLOGGER

Helt til slutt: etter dette skal i hvert fall ikke jeg mobbe alle ”personlige” blogger, hvor rosa de enn måtte være. (Noe jeg jo heller aldri har gjort.) ) Regner med at dette er (som kjent stort sett) jenter med et ærlig ønske om å uttrykke seg. Og konklusjonen av dette? Tja; alle har ikke muligheter til å gi ut bok, ei heller hos Liv i Sverige, men takket være blogspot, wordpress etc har alle fått en gratis mulighet til å uttrykke seg skriftlig. Og det skal vi jammen ikke kjimse av. Så får man jo heller vurdere hvor mange som er verdt å LESE av dem – muligens ikke så mange av dem som holder vår litterære venn Lotties nivå for å si det slik – jeg kan jo bare nevne ... eller forresten, glem det, jeg skal ikke henge ut en eneste rosablogg men dere skjønner vel hvilken jeg tenker på nå. Penger tjener hun også!

EN NY TREND?

Ellers begynner jeg å lure på om dagbokbøker er en ny trend i ungdomslitteraturen. Mener jeg har vært borti noen i det siste.

OG HVA MED MEG DA?

Og helt til slutt kom jeg plutselig litt i det selvopptatte hjørnet igjen. Hva med meg selv. Har JEG noe interessant å bidra med fra mitt liv som er verdt offentlig oppmerksomhet? Neppe... eller UUPS! Nå kom jeg jammenmeg på noe. For en del år siden blei jeg bedt om å bidra med hva jeg husket om Club 7, et utested i Vika som blei nedlagt i ... ja drit nå i det. (Forfatteren hadde fått tilgang til den gamle medlemslista.) Om boka hadde blitt så mye verre uten min helhjerta innsats er vel tvilsomt, men jeg ble i hvert fall sitert et par ganger i boka. (Og dette KAN vel sammenliknes litt med den boka om folkparkene fra serien Liv i Sverige). Navnet mitt står til og med i registeret. Ikke så mye å skryte av egentlig, siden skrifta er såpass liten at den kun kan leses av folk med falkeblikk og en særdeles sterk lupe.

(Dette bildet av Jimi Hendrix in action med sin elektriske gitar har jo strengt tatt svært lite med temaet ellers å gjøre men pynter kanskje litt opp!)

OG SÅ LITT MUSIKK

Til slutt litt sang og musikk. Lottie oppdager – under sin tunge periode - Jimi Hendrix, så da kan vi jo - som Lottie – til slutt høre på Manic Depression. KAN kanskje ta med at Jimi Hendrix aldri spilte på Club 7. HADDE det vært for mye forlangt?

En annen Roth

"For mange år siden levde i Zuchnov en mand ved navn Mendel Singer. Han var en from og gudfryktig, ganske alminnelig jøde. Mendel Singer var slet og ret lærer. I sit hus, der blot bestod af et rummelig køkken, oplærte han børn i bibelkundskab" (Judyta Preis & Jørgen Herman Monrad, Forlaget Vandkunsten, 2. udgave 2010)

Slik begynner Job, Romanen om et enkelt menneske av den jødisk – østerrikske forfatteren Joseph Roth. Som det tydelig burde komme fram er boka basert på Jobs bok, men med en del avvik i forhold til bibelteksten.

Mendel Singer får flere barn, derav en ”krøpling” som det het den gangen og også på andre måter blir han - altså som Job – rammet av ulykker. Boka er på knapt 170 sider men effektivt fortalt. Selv om leseren - i motsetning til hovedpersonen - skjønner at boka får en happy ending (noe jeg antar er hensikten) har boka en indre spenning og er en fryd å lese. Forfatteren selv gikk det derimot ikke så bra for. Han døde i eksil i en forstad til Paris bare 44 år gammel, fattig, syk og alkoholisert.

Handlinga starter i tida før første verdenskrig. (Forfatteren selv døde like før utbruddet av den andre). Vi får også interessante innblikk i den jødiske verden; blant annet den fattige jødiske bydelen i New York.

Jeg har egentlig ikke lest så mange jødiske forfattere, bortsett fra et par av Chaim Potok. (Wikipedia; det er kommet ut enda en bok av denne forfatteren på norsk; Davitas harpe!) I begynnelsen av 80 – åra så jeg en film basert på en annen roman av Chaim Potok; The Chosen. Dette var en fin film om vennskapet mellom to jødiske gutter, med litt ulik bakgrunn, i New York like etter andre verdenskrig. Kan anbefales. Her har vi traileren og her en scene fra et bryllup.. Filmen viser også en del av den jødiske kulturen – og humoren!

Tilbake til Job. Slutten fikk meg til å tenke på denne sangen, selv om denne – i motsetning til boka – må oppfattes ironisk. Kanskje vi skal høre på Amerika fra West side Story også? Siden også Mendel Singer utvandret dit? Synes den på en eller annen måte passer fint inn. Og til slutt litt jødisk musikk, kanskje.

Job er første boka jeg leser av denne forfatteren men forhåpentlig ikke siste. Men dette var vel den siste voksenboka jeg leser på en stund, for nå formelig strømmer det på med rosa bøker og annen barne- og ungdomslitteratur. Følg med følg med, som det heter.

PS: Siden jeg nå er i det oppramsende hjørnet i dag kan jeg ta med noen jødiske forfattere til. Nemlig Bernard Malamud, Saul Bellow og Amos Oz. Av den første leste jeg Mannen fra Kiev i min grønne ungdom, og den gjorde i hvert fall inntrykk. De to andre har jeg skam å bekjenne ikke lest noe av, men det er aldri for seint. Jeg veit ikke mye om jødisk kultur men synes den er fascinerende i den grad man kan bli fascinert av noe man ikke veit – eller skjønner – så mye av/ om.

PS 2: med tittelen "En annen Roth" mener jeg selvfølgelig en annen Roth enn PHILIP Roth. Ikke dårlig han heller men nå er det altså Joseph som gjelder.

Siden det er litt stille på denne bloggen for tida

tenkte jeg at jeg kunne dra fram en gammel bloggpost fra i fjor.

Lesehesten fra Sørlandet har nettopp tatt opp tråden fra mitt innlegg om bibliotekarimaget med dette morsomme diktet.

Og kanskje ikke det er så dumt med en egen bibliotekaruniform?

Her et vellykket eksempel fra en barneavdeling på kulturhuset i Stockholm.

• Enkelt,
• greit,
• praktisk,
• demokratisk,
• morsomt,
  
• og lett for lånerne å finne ut hvem som er personalet.
• Dessuten : man slipper å gruble over hva man skal ha på seg om morran!

Parolen må bli : bibliotekarer i alle land! Skjørt dere opp!

PS: Det blei kanskje mye linking fram og tilbake nå men dere klarer sikkert å finne ut av alle henvisningene og se- henvisningene og jeg veit ikke hva. I hvert bibliotekarer som har fått opplæring i Gerd Wangs emneregister!

Og hva har JEG lest i sommer da?

Nå begynner vel flere av mine mer eller mindre trofaste lesere å lure på om jeg ikke snart skal begynne å skrive om bøker igjen, eller om jeg skal fortsette å tulle og fjase i cyberspace! Siden jeg har vært på byferie i år og ikke leid feriehus har jeg fått lest en del mindre enn jeg pleier.

EN SKAPINTELLEKTUELL PORTNERSKE

I serien Nå har også jeg lest denne boka som alle andre har lest for lengst kan jeg begynne med Pinnsvinets eleganse av den franske forfatteren Muriel Barbery. Det ser ut som at det bare er denne boka som er kommet ut på norsk av forfatteren. Dette er en intellektuell feelgoodroman, som – i motsetning til Saman er vi mindre aleine av ... ja fankern heller, alle VEIT da hvem som har skrevet akkurat DEN boka - ikke tipper over i en feelgoodsmørje. (Ikke NOE gæernt med feelgood, altså!). I sentrum en portnerkone eller concierge som det heter på fransk, og en bråintelligent ung jente i tenårene som har bestemt seg for å begå selvmord. Og japaneren Kaurako som flytter inn og dette blir et vendepunkt for dem begge. En stund siden jeg leste den nå men husker i hvert fall at boka også er en hyllest til musikk og til den japanske filmskaperen Yasujirō Ozu. Og til hollandsk malerkunst. Og Leo Tolstoi. Det er vel bare i Frankrike en portnerkone finner det nødvendig å skjule sin intellektuelle legning for omgivelsene. (Det er muligens ikke i så mange andre land enn Franrike det fremdeles EKSISTERER portnerkoner heller, men regner med at dere tar poenget.) Kan jo legge til at jeg likte boka godt, i den grad det er noen garanti.

NASJONALLITTERATUR

Innimellom holder jeg på med Christianus Sextus av Johan Falkberget, en fortelling om nød og etterkrigstid på 1700-tallet. Handlinga er - sikkert som alle veit - lagt til gruvesamfunnet på Røros. Jeg elsker Falkbergets bøker men det er det jo ikke sikkert alle gjør. Kanskje noen synes det blir litt gammeldags og traust. Verst for dem.

METAFYSIKK OG GUDS EKSISTENS M.M.

Dessuten har jeg lest Historien med hunden som er første del i en serie av den svenske forfatteren Lars Gustafsson. Ikke la dere skremme av forlagsreklamen:

”Lars Gustafsson har med stort skarpsinne klätt en metafysisk roman i den psykologiska thrillerns skepnad. Miljön – den yttersta södern i USA – bildar bakgrund till frågorna: Om Gud inte finns, varifrån kommer då det goda? Om Gud finns, varifrån kommer då det onda?”

Dette er en litt småpussig og humoristisk bok med den lokale konkursdommeren Erwin Caldwell i hovedrollen. Fyren er i femtiåra og jeg tviler litt på om boka passer for den ”yngre garde”. Det er kanskje en fordel å være litt tørr bak øra når man leser den? Stilen KAN minne litt om Claes Hylinger men sistnevnte er nok litt mer løssluppen.

FAR OG SØNN CLAESSON

Last but nok least har jeg lest en bok om Stig Claesson, en forfatter jeg setter veldig høyt. Noe jeg har vært inne på før noen ganger. Den heter Blåbärsmaskinen og er skrevet av sønnen, Nils Claesson. Han gir oss et mildest talt lite flatterende bilde av denne folkekjære forfatteren. Jeg var jo litt skeptisk, for selv om det er faren har jo han som sønn – akkurat som andre forfatterbarn - ingen enerett på sannheten om sine berømte far. Dessuten var jeg redd den kunne bli et litt bittert far – sønn - oppgjør. Boka fikk meg plutselig til å tenke på den fantastiske boka Klaus Hagerup skrev om sin mor, Inger Hagerup, også hun sleit jo med alkohol, men i motsetning til Nils Claesson viste han større hengivenhet for sin mor enn Nils for sin far. Stig Cleasson var et særdeles sammensatt menneske, altså også med mange mindre sympatiske sider. Det er nesten litt forunderlig når man tenker på de personene han skriver om i bøkene sine.

Forfatterens intensjon var å komme alle ”hyllestbiografier” i forkjøpet og som dere sikkert kan skjønne blei det en del bråk:

”Folk var extremt respektfulla. Och det kanske man ska vara när någon just har dött, säger Nils Claesson.
- Men jag tycker inte att det gagnar Stigs konstnärskap att bara komma med såna där hyllningar. Det finns en risk för att han förvandlas till en arketyp, en Söderfigur som Cornelis Vreeswijk. En sorts frikyrka dit alla kommer med sina sociala problem för att tända små ljus vid graven ”

Jeg synes at det er blitt en god og redelig bok om en mildest talt spennende personlighet og han har fint fått fram sine ambivalente følelser overfor sin berømte far. Det er mye interessant stoff om Stig, blant annet får vi vite en del om forfatterens forhold til Per Anders Fogelström – noe jeg har vært litt inne på før – ”Stig älskade Paff men inte hans böcker.” Kanskje ikke SÅ rart siden de hadde svært forskjellig skrivestil. Kan jo også nevne at boka ”En vandling i solen” er inspirert av en feriereise far og sønn hadde sammen.

For balansens skyld får vi ta en reprise av navnebroren Claes Hylingers nekrolog over en Oförglömlig röst! Vi tar også med noen bilder, som viser tre sider av Stig eller Slas

Først Stig på landet, i bakgrunnen en skogsbilveg, muligens ikke så langt fra "Stugan" hvor han ofte holdt til.

Dette bildet gjetter jeg er fra Søder i Stockholm, Stig var jo en riktigt genuin söderkis (her med den typiske skyggelua) og til slutt

omslaget på sønnens bok som viser en litt sliten gammel mann som legger kabal. Antakelig tatt av sønnen. (Ja, jeg BURDE ha oppgitt opphavsrettsmenn/kvinner bak alle bildene. Jeg får heller ta min straff på den ytterste dag.)

Vil til slutt legge til at Nils Claesson er kunstner og han var med på å starte tidsskriftet ETC.

Helt til slutt litt musikk: da KAN vi jo kanskje ta Didos død fra ”Dido & Aeneas” av Henry Purcell, som portnersken Esther ( eller hva hun nå het igjen) hører hos Kaurako.

Og dette kan jo også være passende tonefølge til det beklagelige faktum at sommerferien er over for i år, en ny barne- og ungdomsbokhøst er i anmarsj, både med rosa, kunstneriske og forhåpentlig noen grensesprengende bøker. Men de fleste er vel litt sånn midt-på-treet-bøker-som-det-i-og-for-seg-ikke-er-noe-gæernt-med som vanlig.

PS: Holdt på å glemme at jeg også har lest Vidunderbarn av Roy Jacobsen, på alle måter en utmerket bok, men akkurat DENNE boka er jeg vel den siste i landet som har lest. Blant annet skildrer han en for evig tapt barndom, å vokse opp som barn i 50 og 60 – åra var unektelig noe helt annet enn å være barn i Norge i dag hvor foreldrene er atskillig mer tilstedeværende i barnas liv. Den gangen måtte unga ordne mer opp sjæl og hadde større aksjonsradius. ”Det å være barn” for curlinggenerasjonen er nok ikke ”så fantastisk fint og livsfarlig” for å sitere vaskeseddelen som i forfatterens barndom. Men omslaget er feil! Det var ikke slikt badetøy unga hadde tidlig på 60- tallet! Dessuten er det en gutt for mye i forhold til handlinga!

En traust kopi av en kjedelig bibliotekar

Leste nettopp i Dagbladet om hvordan Idol-stylisten forvandlet Mette –Marit. (Ikke lagt ut på nett, i hvert fall kan ikke jeg finne den) . Jeg merket meg følgende i denne uhyre interessante artikkelen:

I starten bar stilen veldig preg av at hun prøvde å overkompensere for fortida si. Hun satt og skammet seg over ting hun hadde gjort tidligere i livet og ville prøve å endre folkets inntrykk av henne. Resultatet ble dessverre en traust kopi av en kjedelig bibliotekar (min utheving), sier Heldal, og legger til:
- Nå har jeg derimot en nyvunnet respekt for henne etc etc. (Hege Varsi, Dagbladet 1 august s 28)

Først blei jeg jo skikkelig forbanna! Nåmådetblisluttpåalledederrefordommenemotossbibliotekarervierdaikkekjedeligereennfolkflest etc, men etter å ha roet meg litt begynte jeg å lure på om det ikke KAN være noe i det fr Varsi skriver.

Her et bilde av en typisk bibliotekar, det vil si meg. Jeg har på meg et lilla (den typiske bibliotekarfargen altså) skjørt og svart topp. Alt kjøpt på ... ja du GJETTER riktig, Designforum, stambutikken for alle bibbliser over 50! På føttene sandaler. (Dessverre har ikke fotografen greid å få med føttene men alle veit jo hvordan bibliotekarsandaler ser ut, ikke særlig flatterende!) OG briller! Og håret... Jo da! Dagbladet HAR et poeng. Noe må gjøres!

KAN det hjelpe med klovneøredobber? Nix! Definitivt ikke! Dette bare minner om en barne- og ungdomsbibliotekar som prøver å gjøre seg litt kul til klassebesøket.

Mer drastiske metoder må til. Dessverre strekker ikke bibliotekarlønna til egen stylist (Ja da, ja da: TYPISK bibliotekar på klage på lønna! Har du forresten hørt hva som er likheten mellom en bibliotekarlønn og menstruasjon men det har du nok) så jeg må gjøre jobben sjæl. Ikke for å skryte men jeg synes at jeg har all grunn til å være fornøyd med resultatet!

Kjolen er i lilla og gult med svarte hjerter. Puffermer og volanger. Kjolen har et prinsessepreg ( litt ala Snøhvit kanskje) og er pyntet med fjær. Jeg har også fjær i håret – for å ta opp fjærene på kjolen. Glamourfaktoren er ivaretatt i stoffblomstene i håret og på føttene. (Dessverre greide ikke fotografen å få med føttene på dette bildet heller!) Legg også merke til utrigninga som lett kan utvides ved å dra ene ermet utover ene skulderen. Dette vil gi en (enda) mer forførerisk effekt! (Fankern og, jeg glemte å ta av Schwatsc-klokka!)

Jeg har også foretatt en nødvendig nesekorreksjon men valgte en noe billigere løsning enn bloggeren Ida Wulf som også har fikset på utseendet sitt i det siste. (Det er ikke mye Ida Wulff og jeg har felles men når vi gjør drastiske oppgraderinger av utseendet blogger vi om det begge to! ) BeOne er nok i en noe høyere prisklasse enn en bibliotekarlommebok kan klare, så jeg har heller valgt meg det mer tradisjonsrike Standard og kjøpt meg et hønsenebb til den nette sum av kr. 25;- Denne matcher på en utmerket måte fjærene på kjolen og i håret ! Noen vil sikkert innvende at jeg har beholdt bibliotekarbrillene men det hadde tatt seg skikkelig dårlig ut hvis jeg hadde gått gjennom glassruta på Rimi i dette antrekket. Dessuten kan det av reint terapeutiske grunner være greit å beholde brillene og den lilla fargen for ikke å ga fullstendig bananas i min nye identitet.

Og nå har i hvert fall jeg gjort mitt for en gang for alle ta død på det trauste bibliotekarimaget!

Og så er man blitt intervjuet i Aftenposten

Heldigvis kom jeg bare i papiravisa og ikke på nettet. Mens jeg var på ferie og venta på min røkte makrell med potetsalat og øl, ringte mobiltelefonen og jeg ble bedt om å uttale meg om rosa litteratur og kjønnsroller etc etc. (Litt pussig det der at barnelitteratur alltid er sommerferiestoff. Skal vi være glade til bare slikt stoff i det hele tatt kommer i avisa og TIL OG MED på forsida eller skal vi være sure for at det som regel er i ferietida når de fleste abonnentene er på sommerferie avisene viser interesse for barnelitteratur? Og når det først skrives om barnelitteratur; HADDE det vært for mye forlangt å ønske seg en litt annen vinkling enn det vi allerede veit eller er jeg til overmål gretten nå! )

Tilbake til det ulykksalige intervjuet: Litt sånn i ferieørska prøvde jeg å si noe glupt og resultatet ser dere her. (Takk til NBU som har vært så vennlige å legge ut hele teksten på sine nettsider slik at jeg slapp å skrive av selv! Bør kanskje legge til at parentesten er min egen) :

”En av Norges mest erfarne (ha ha) barne- og ungdomsbibliotekarer, Eli Frisvold, gjenkjenner beskrivelsen av bokhyllen.
- Det er overraskende mye rosa og lyseblått nå. Mye mer enn det var da jeg begynte som barne- og ungdomsbibliotekar for 30 år siden, sier Frisvold.
Hun er ikke i tvil om at barnebokmarkedet er langt mer kjønnsdelt nå enn for noen år tilbake.
- Serier presenteres som for enten jenter eller gutter, adresserer spesifikt kjønn, sier hun, og uten å ha noen formening om hvorfor. Men hun mener det er veldig viktig å finne ut av nettopp det.
Frivold presiserer dessuten at det også finnes hederlige unntak.
- Som bøkene til Maria Parr. Det er noe av bibliotekarenes ansvar å formidle den litteraturen. Og vi er absolutt bevisst dette ansvaret og den problematikken, sier Frisvold.”

(Jøss var det det jeg sa? )
I Aftenpostens papirutgave står det altså at jeg ”ikke har noen formeninger hvorfor” men at ”hun mener at det er veldig viktig å finne ut av nettopp det”. Temmelig pinlig når man samtidig blir presentert som ”en av Norges mest erfarne barne- og ungdomsbibliotekarer” men så var jeg vel kanskje litt uklar også da, men mener i hvert fall å huske at jeg sa noe om en pendel og kjønnsrollemønstre etc etc. (No hard feelings Sandra! Jeg kan skylde meg sjæl! Påminnelse til meg selv : aldri mer la meg smigre til å intervjues på telefon i sommerferieørska! )

Årsaken kan vel enklest formuleres slik:

• Som alle veit : i løpet av de siste 30 åra har den politiske pendelen svinget mot høyre.
• Kjønnsrollemønstrene er blitt stadig mer tradisjonelle.
• Den rosa dritten selger mens kvalitetslitteraturen ikke gjør det.
• Kort sagt; det er penga som rår!
• Kan kanskje legge til : Lenge leve innkjøpsordningen!