Det var da en pokker til tykk bok!

På 720 sider!
Og - fantasy!
Og – nok en debutant!

Mer kommer - hvis jeg overlever!

Jeg tror det ikke før jeg ser det!

Deichman til Bjørvika?

Jeg tror det ikke før jeg ser det!

1 2 3 på det femte skal det skje

Skal si jeg er i vinden om dagen. Nok en gang er jeg blitt tagga, og nok en gang er det denne litterære selskapsleken:

• Pick up the nearest book.
• Open on page 123.
• Find the fifth sentence.
• Post the next three sentences.
• Tag five people, and acknowledge who tagged you.

(Hva er gæernt med den 4. Setningen?)
Jeg tar altså nærmeste bok. Helt tilfeldig er det Hjertelag, Geni og Ulykke. Henrik Wergeland i liv og diktning. En antologi ved Yngvar Ustvedt. (Den norske Bokklubben 1970).

”The next three sentences” på side 123 er disse:

Stimle Engle om din Grav -- se, de ville vige tilside, tilside for Bonden, som trænger sig frem med en Egekrands.
George, George! hvi funkler din Aand stærkest ved Synet af den?
Den er for Patrioten og Oplysningens Ven.

Diktet ble skrevet for ungdomsvennen Georg Frederik von Krogh. Han var en begavet og vennesæl mann, som forfalt til drikk og tok sitt eget liv. Og det var altså han som hadde ”Hjertelag, Geni og ulykke som Gud gir udødelighetens fagreste kranser”

Og da er det liksom meningen at jeg skal tagge 5 nye bloggere, men antar at de fleste bloggere har fått med seg denne nå så jeg stopper her. Men såre fornøyd med å få gjort litt krus på Wergeland som neppe var den vattnissen han er blitt framstilt som både i tide og utide. (Hva jeg nå mente med det).

Løpetid!

Nå var det neppe mosjonsløp eller annen idrett for den delen Steve Winwood hadde i tankene da han sang Keep on Running på dette opptaket fra 1966.



Gutta er perfekt antrukket etter 60-åras mote med sine rutete skjorter. Her uten den nærmest obligatoriske pologenseren under, som var så moderne den gangen. Muligens var det for varmt i studio.

Purk og røvere i Dalsland

Det mystiske ranet er den første boka i serien D-gjengen av Pia Hagmar. På svensk heter serien Dalslandsdeckarna, hvilket altså tilsier at handlinga er i Dalsland i Sverige. Hvor også forfatteren selv kommer fra.

Dalsland finner du like over grensa til Sverige, nord for Bohuslän, og er et såkalt ”landskap”. Det er i alt 25 landskap i dette landet mens det er 21 ”län”. Sveriges statlige forvaltning er inndelt i ”län”, altså tilsvarende norske fylker, mens ”landskap” er en historisk inndeling. Nok geografiundervisning for i dag men kjekt å vite! På neste quiz for eksempel. ”Hvor mange län har de i Sverige”. Kanskje du kan imponere dine lagkamerater eller i det minste gjøre deg fortjent til en ekstra halvliter.

Det norske forlaget har valgt å kalle serien D-gjengen og det KAN jo være litt forvirrende. D for hva da liksom? Men Dalslandsdetektivene hadde jo også blitt litt rart, siden jeg antar at ungas kunnskaper om vårt naboland kan være begrenset. Det ser ut som at Dalsland er et relativt agrikulturelt ”landskap” så denne serien kan jo også gi den svenske landsbygden et løft. ”Jammen er det mye action på bygda, dere!” ”Det er ikke bare i byen man kan bli rana, nei!”

De som er med er:

• Storebror Aron, 12 og et halvt år,
• Mellomste bror Henrik (Henke som han selvfølgelig heter på svensk), 10,
• Minstebror Leo, 8, et lite råskinn.
• Trygge foreldre, mamma passe streng,
• Myggen (Myggan), som vi skjønner ikke har det fullt så greit hjemme,
• Ransofferet himself, Fritjof, en gammel eneboer, snill men litt eksentrisk,
• Hamsterpolitimannen, en skikkelig dumming som altså ser ut som en hamster,
• Og ikke å forglemme – skurkene.

Handlingen rusler avgårde på ganske tradisjonelt vis, kanskje ikke alt like sannsynlig, for eksempel når minste bror gjemmer seg i baksetet i ranerbilen og mellomste bror i bagasjerommet for å passe på lillebroren som nekter å gå ut av bilen, men regner med at ”dalborna” er ett tøft folkeferd. Forholdet brødrene imellom er passe morsomt småkranglende.

Boka kan gi litt assosiasjoner til Bertram-bøkene av Bjarne B Reuter fra 70-åra. Denne serien handlet også om tre brødre hvorav den minste ”bøtteknotten” Bertram var en riktig artig fyr. D-gjengen faller nok litt igjennom i forhold til den serien, men den første boka kan i hvert fall anbefales for barn, ikke minst som lesetrening. Svenskene kaller denne serien for ”lettlest”, og der har de sine ord i behold, boka har store typer og enkelt språk. Og enkelt plot. Men med sine 158 sider kan den vel neppe tilfredsstille den norske oppfatningen av lettelestbøker.

Serien skal være en suksess i Sverige, og det ser ut som at det er kommet 8 bøker i serien til nå. Forfatteren har jo også en lang hesteserie på gang så produktiviteten er høy.

Før vi forlater det vakre Dalsland kan vi jo more oss med denne lille hilsenen som jeg fant på Youtube. Jäklar vad roliga dom är i Sverige!

PS: Galenskaparna er tydeligvis et svensk moroprogram, svensk buskis på sitt beste!

En bok jeg trodde skulle være bedre enn den var

Boka heter Den hvite sjiraffen og er skrevet av Lauren St. John Det begynner bra; Martine, 11 år, mister sine foreldre i en brann, og blir sendt til sin bestemor som hun aldri har truffet og som har et reservat i Sør Afrika. Bestemora vil egentlig ikke ta i mot henne og gir henne heller ikke noen spesielt god velkomst. (Ja med ”det begynner bra” mener jeg selvfølgelig som plot i en barnebok!) Boka minner i starten om gamle klassiske barnebøker ala Anne fra Bjørkly.

Men så begynner forfatteren å rote det til og alle tilløp til magi forsvinner. Kan noe av det skyldes oversettelsen, kanskje? Det blir i hvert fall helt gæernt når en eldre innfødt kvinne snakker tilnærmet østfolddialekt. Nei, det ER ikke enkelt å oversette dialekter, noe jeg har vært inne på før, men dette blir i hvert fall helt på jordet! Eller i denne sammenhengen savannen.
Andre medvirkende er

• den snille og vennlige Tendai som møter Martine på flyplassen i det nye landet og som jobber på bestemoras reservat,
• dennes tante, Grace (altså hun med østfolddialekta) som har overnaturlige evner, og oppdager at det har jammen Martine også,
• den slemme viltvokteren Alex du Preez, er han ansvarlig for bestefarens død hørrrm kremmmt???,
• diverse snikskyttere,
• ”Femstjernegjengen” på Martines skole, som er noen riktige intriganter,
• den mystiske og avvisende Ben, kommer han og Martine til å bli venner – eller?
• Og altså Den hvite sjiraffen. Som Martine får et åndelig fellesskap med.

En god del action med noe lettvinte løsninger. Forfatteren har bodd i Zimbabwe men er etnisk hvit. Er det derfor magien og det overnaturlige ikke er troverdig?

En annen forfatter som skriver om livet på et reservat i Afrika er Alexander Mccall Smith som har bodd i Botswana i en årrekke. Bøkene om Akimbo er småkoselige og dessuten mindre pretensiøse.

Når kommer afrikanske stemmer inn i barne- og ungdomslitteraturen?
De eneste barnebøkene av etniske afrikanere jeg kommer på i farta er Meshack Asares billedbøker fra 90-tallet.

Boka er også blitt diskutert i sjiraffenes litterære råd, og de mener at det er en noe ensidig personkarakteristikk av den eneste sjiraffen i boka. De har bedt meg om å legge ut linken til denne videoen av to sjiraffer som sloss, og dermed demonstrerer med all ønsket tydelighet at sjiraffer kan være noen skikkelige tøffinger. Legg for resten merke til den elegante måten de dæljer løs på hverandre med de lange halsene.
Til slutt unner vi oss noen afrikanske rytmer for å riste av oss den litt tamme litterære opplevelsen.

Hvorfor ble jeg nå egentlig bibliotekar?

Oppdaget plutselig at jeg ble tagget den 27. Oktober 2006 (!) av Thomas. Hvorfor jeg ikke har oppdaget dette før er en gåte for meg men her er i hvert fall spørsmålene:

1. Hvorfor begynte du på bibliotekstudiet?
2. Hvor og hva jobber du med i dag?
3. Hva brenner du for i jobben din?
4. Hva ville du jobbet med om du ikke var bibliotekar?

Kanskje i seineste laget å svare nå, men på en annen side : siden jeg nettopp har hatt bursdag og nå kan regne meg blant seniorenes rekker kan det jo være greit å gjør opp status. Dessuten blir jeg bare så utrolig smigra når jeg blir tagget!

1 Hvorfor begynte du på bibliotekstudiet?

Knakende godt spørsmål! Greia var at jeg først hadde prøvd meg ett år som lærer (”alle” tok lærervikariater i Nordnorge den gangen). Et par år etter var jeg pleiemedhjelper på Dikemark (”alle” jobbet et år som pleiemedhjelpere den gangen). Men fant vel etter hvert ut at en utdannelse kunne det være kjekt å ha, siden man da (forhåpentlig) får litt mer råderett over jobben sin. I 1975 begynte jeg å jobbe på bokcafeen på Kvinnehuset i Rådhusgata 2, og der ble jeg inspirert av fire jenter som hadde som hovedoppgave på Bibliotekskolen å lage et kvinnebibliotek! Første dag på bibliotekskolen i Dælenenggata ble vi møtt av rektor Ben Rugaas som kunne fortelle at hvis vi trodde at det å like å lese bøker var grunn nok til å begynne på bibliotekarstudiet kunne vi tro om igjen. Alle overlevde sjokket, men ganske mange falt fra i løpet av det første året men slik er det kanskje fremdeles.

2 Hvor og hva jobber du med i dag?

Jeg jobber på Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek, noe jeg har gjort siden 2002. Jobb nummer en var å få kontakt med unga, som bor spredt rundt i hele landet. Det er jeg som avgjør hva synshemmede og dyslektiske barn her i landet skal få lese. Heldigvis har vi et brukbart budsjett og selvfølgelig produserer vi ikke bare de bøkene jeg liker. Da hadde utvalget blitt temmelig snevert.

Jeg regner med å ende min yrkesaktive karriere her, det er jeg jo pokka nødt til, for hvem gidder å ansette noen over 55? Bortsett fra til denne jobben da!

3 Hva brenner du for i jobben din?

Det er to ting jeg brenner spesielt for:
Skriveleir for synshemmet ungdom som jeg har avviklet to ganger. Dette er blitt en fast tradisjon hvert annet år, noe det skal være til verdens undergang.

En annen viktig utfordring er å få unga til å bruke blindeskrift, men dette kommer jeg muligens tilbake til en gang.

4 Hva ville du jobbet med om du ikke var bibliotekar?

Det tør jeg ikke tenke på!

Jeg tror dessuten jeg vil legge til et spørsmål :
Hva mener du kreves for å bli (en god) bibliotekar?

Da jeg søkte på bibliotekskolen i (hikk!) 1976 sto det i brosjyren ( internett eksisterte jo ikke .... ja herregud det veit jo alle) at det var viktig å ha ”utpreget nøyaktighetssans”. Det er selvfølgelig bare tull, da dette kan læres. Å være systematisk og ha litt orden kan også læres. Det er en stor fordel å være kreativ, men hvis du ikke er så kreativ kan du likevel være en god bibliotekar hvis du er i stand til å se en god idé når den kommer fra en annen kollega. Og da være en god støttespiller.

Du bør ikke være perfeksjonist, dette vil jeg påstå er et minus i yrket, du må kunne skumme fløten og prioritere det som er vesentlig og se stort på tingene. (Men dette kan også læres).

Den viktigste egenskapen hos en bibliotekar er engasjement, engasjement og engasjement! Ellers får du finne deg noe annet å gjøre!

Beklager igjen at jeg ikke har svart på denne memen før, Thomas. Og da er det vel meningen at jeg skal tagge noen. Som vanlig vrir jeg meg unna men utfordrer alle bloggende bibliotekarer som føler seg kallet til å følge hmmm... utfordringen.

PS: Apropos Kvinnehuset i Rådhusgata 2, så var dette huset en gave fra kommunen i anledning Kvinnåret og leia var symbolsk. Så kjøpte Olav Thon bygningen i 1987 og krevde markedspris og det ble det bråk av. Like etter brant hele bygningen ned, sikkert helt tilfeldig.

PS 2 : jeg var ganske sikker på at det fatale kjøpet var i 1990 - åra men i følge dette intervjuet var det i 1987.

PS 3 : Glem det med bloggende bibliotekarer : kommentarfeldtet er for alle!

PS 4 : OKÅDA : Hvis jeg skal tagge noen så tagger jeg denne karen! Hvorfor i ... ble HAN bibliotekar :-) Men håper oppriktig flere av denne blogglesende bibliotekarer følger oppfordringen for spørsmålene var ganske gode!

Og så var det det der med å blande fiksjon og fakta igjen, da

• Og om hvorvidt rammefortellingen er spennende og fengende nok til å dra kidsa gjennom boka og samtidig lure i dem litt kunnskaper, denne gangen om vitenskap, astronomi, sorte hull, vitenskapens etiske dilemmaer, miljøvern og miljøkatastrofer.
• Og om hvorvidt de som er interesserte fra før synes rammehistorien er spesielt spennende eller bare irriterende. Dette har jeg blogget om før her.

Publishers’s weekly er derimot ikke i tvil:
”Hvordan kan man bedre få unge mennesker interessert i vitenskap – og spesielt i forhold til menneskehetens overlevelsesevne – enn å la verdens mest anerkjente teoretiske fysikere behandle temaet i en barnebok?”

Boka heter Georges hemmelige nøkkel til universet og er ført i pennen av Lucy Hawking, dattera til selveste Stephen Hawking og jeg regner med at det er gamlefar sjæl som har bidratt med faktakunnskapene. Så det vitenskapelige skulle være i de beste hender. Christophe Galfard er også med for å popularisere stoffet. Dialoger er et velbrukt knep i denne sjangeren, her mellom en sympatisk vitenskapsmann og vår helt (som i denne boka i utgangspunktet allerede ER interessert i stoffet) og mellom vår helt og vitenskapsmannens datter, en samtale som er preget av litt småkrangling, slik som i Talldjevelen av Hans Magnus Enzensberger. Noe som antakelig skal bidra til litt komikk.

De som er med :

• Georg Grønn, hvis foreldre er opptatt av grønne verdier, og ikke vil ha datamaskiner i heimen,
• Grisen Fred, skal antakelig skal bidra til litt moro og liv i handlinga,
• Erik, altså den sympatiske vitenskapsmann og fysiker
• Dattera Annie, noe oppesen,
• Skurken, læreren Jåen, omdøpt av elevene til mannen med Ljåen, viser seg å være en slem vitenskapsmann,
• Datamaskinen Kosmos som har egenskaper utenom det vanlige, kan blant annet sende folk ut i universet.

Personskildringene er mer typer (eller arketyper?) enn levende, handlingen selvfølgelig på sida av det sannsynlige, men ikke verre enn at det kan godtas. Språket ikke spesielt spenstig og så vanvittig spennende er det vel heller ikke.

På tide med en jentegruppe igjen

Og hermed tetter jeg nok et hull i serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue”. Nå er turen kommet til The Toys!!!!
Advarsel : stor sannsynlighet for å få melodien på hjernen. Her kommer A Lover's Concerto fra 1965.



Og som en ekstra bonus i aften : This night!

Og så er man blitt tagget igjen!

1. Pick up the nearest book.
2. Open on page 123.
3. Find the fifth sentence.
4. Post the next three sentences.
5. Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Jeg plukker altså opp den nærmeste boka. Og det er ”Det er mitt liv av Katarina von Bredow som jeg nettopp har blogget om.
Jeg åpner på side 123,
og finner den 5. setningen, og de tre neste setningen er:

"Altså nå har jeg akkurat fått henne til å innse...” begynner hun. ”Jeg mener, jeg trodde vi var enige nå, så jeg tenkte dere skulle slippe...”
Anna plasserer pertentlig koppen på skålen, og hendene søker liksom hjelp av hverandre i fanget hennes, samtidig som hun fester blikket på sønnen.

Det er Hans Petter som har tagget meg, og så skal jeg liksom tagge 5 personer. For å unngå at noen blir fornærma, føler seg forbigått eller på andre måter får dagen ødelagt tagger jeg de fem første bloggere som leser denne posten.

Ellers kan man jo også gå til nærmeste folkebibliotek, de fleste bøkene er vel på det ønskede antall sider, og så kan man boltre seg i 6., 7., og 8. setninger! God fornøyelse!

NYHET!

Mine damer og herrer!
La meg presentere min nye spalte: Elis matbabbel!

Den gamle historien

NB: Mulige ***spoilere***!
Jessica snart 16 blir gravid på en fest etter sitt første samleie. Ingen ønskesituasjon verken for henne eller for ikke å si moren. Abort blir betraktet som eneste mulighet men så er det altså slik at Jessica begynner å tvile. Og man kan jo bare gjette hva slags reaksjon dette vekker hos kjære mor. Og bestevenninna. Og barnefaren. Og dennes foreldre. Og avisanmeldere og andre voksne som frykter signaleffekten.

• Vil flere unge ufrivillige gravide nå velge å få barn inspirert av denne boka?
• Vil det starte en epidemi av tenåringsmødre i dette landet?
• Hvilke konsekvenser vil det få for folkepensjonen?
• Burde bibliotekene la være å ta inn boka?
• Eller plasseres i lukka magasin og kun lånes ut til gutter, menn og jenter over 18?
  
• Er boka et bakstreversk angrep på loven om selvbestemt abort?
• Vi antiabortorganisasjoner bruke boka som propaganda?
• Veit forfatteren i det hele tatt hva hun gjør
• Er hun blitt helt surrete etter egne fødseler, var hun ikke tydelig gravid under barne- og ungdomsbokkonferanse i Stavanger nylig?
  

Boka slutter altså like etter fødselen. (Ja jeg SA at denne bloggposten hadde spoilere). Når det er sagt er Jessicas møte med voksenverdenen, helsepersonell og andre troverdig nok og fra et lesestimuleringssynspunkt er boka en riktig ”bladvändare”. Selv syntes jeg at jeg hadde lest mye av det samme før og skumma ganske kraftig før Jessica alstå får det "glade budskap". (Nei da, jeg ER ikke i målgruppa!)

Kanskje på tide å skrive ungdomsbøker om hva som skjer ETTER fødselen? Peters Baby av Gunn Jacobson (Aschehoug 1973 ny utgave i 1989 ) kan vel neppe regnes med siden den er en ikke spesielt realistisk skildring av en 16 år gammel gutt som har eneansvar for en av verdenslitteraturens mest rolige babier. Og temmelig 70 – talls. Fra den gang det var en sensasjon at menn skiftet bleier.

Ja BOKA, ja! Den heter altså ”Det er mitt liv” og er skrevet av Katarina von Bredow.

Her har jeg blogget om en norsk bok om samme temaet, jenta her var noe eldre og hun tar altså heller ikke abort. Hun tar derimot ikke noe bevisst valg, bare skyver problemet foran seg til det er for seint.

PS: Gyldendal : dere kan fjerne linken til anmeldelsen i Dagens nyheter om at boka er et ” ett djupt provocerande debattinlägg om abortfrågan”. De sletter artiklene etter 6 måneder fra websida.

Oss kondisjonerte imellom

Her forleden dumpa bladet Vmagasinet.no i postkassa, trass i reklame nei takk- klistremerket. Vmagasin er et glossa gratisblad for oss i Oslo vest, nærmere bestemt Vinderen, Ullern, Røa, Skøyen, Frogner, Bygdøy. Så man er i fint selskap! I følge websida skal

”V–magasinet være hyggelig og nyttig lesning, med vekt på saker fra Oslo vest. Sentralt vil være reportasjer og portrettintervjuer med både hverdagshelter og mer profilerte mennesker. Magasinet vil inneholde både samtidsaktuelt stoff og dybedartikler. Her vil du finne saker personlig økonomi, eiendom, kultur, fritid, interiør, design og livsstil, samt egne grønne miljøsider”

(Skal ikke gjør noe stor nummer av det men dybedartikler menes antakelig dybdeartikler).

Av høydepunktene:

• Golf og jenteseiling, (Det er slike mosjonsformer vi foretrekker her på Oslo Vest, man er da forfaenmeg dannet!)
• ”Vestkantstjernen” Suzann Pettersen fra Holmendammen
• Dybdeartikkel om hagearbeid på ”landstedperlen” på Sørlandet
• Dybdeartikkel om de heteste motesjappene
• Marianne Krogness (tidligere Shelldame og før det igjen tidligere Tramteateret) har en egen spalte hvor hun forteller at det ikke er noe gæernt med å være blond, at det er vanskelig å kjøpe de riktige klærne, og at det er mye man kan gjøre i Oslo, for eksempel gå i Operaen og gå på Oslo Jazz-festival. Nyttige opplysninger å ta med seg!
• Og så må vi ikke glemme Pia Haraldsens lunsjbetroelser, hvor hun kan opplyse oss om at hun ”ikke akkurat ser for seg en fremtid som seriøs politiker” og at hun kunne tenke seg å skrive flere bøker men ikke nødvendigvis en oppfølger til ”Pias bekjennelser” og at hun ”shopper ikke så mye som folk tror” og hun synes at veldedelighet er svære greier.

Hvem som er ”hverdagsheltene” i dette nummerert er jeg litt usikker på. Kan det muligens være de "oppoppfrende og kjøreglade" foreldrene som med sine to disponible biler kjører barna ”Oscar (10), Wilhelm (8) og Felix (5 1/2) som er med på alt fra fotballcuper, friidrett, litt orientering, tennisturneringer og golf om sommeren, til bandy, langrenn, slalom, men også tennis om vinteren” og som jogger med barna og går Skarverennet med de to eldste. (Er det rart at ”barn i dag har mindre uorganisert lek ute” ? )

PS: Hvis noen som ikke bor på de tidligere omtalte steder ble missunnelige nå kan jeg tilby ett eksemplar av vårnummeret gratis. Men vær rask ellers havner det i papirinnsamlinga. Hvis jeg ikke da tar meg bryderiet med å sende det ufrankert tilbake til giveren.

I anledning dagen

Inspirert av Hans Petter kan det være greit å minne om at det er viktigere ting som markeres i dag enn Wergeland og 1814 og norske flagg i hus og hytte og barnetoget og slottsbalkongen og en meter 17-maisløyfer og pølser og brus og hei og hurra så bra vi har det her i landet bortsett fra asylsøkerefattigehjemløse og noen til som antakelig gir blanke i hele nasjonaldagen!

Kvinnelig oceanvilje

Da jeg blogget om denne boka, som altså fantaserer over kanalsvømmeren Sally Bauer begynte jeg å lure på om det fantes noen norske kvinnelige kanalsvømmere. Eller rettere sagt noen som har krysset den engelske kanalen.

Jeg går inn på dette webstedet som har registrert svømminger fra 1875 til 2007. Litt plundrete fordi man må gå inn på hvert årstall men regner til gjengjeld med at dette er et etterrettelig web-sted.

Folkens : Bharat Shukla var den første nordmann som svømte over kanalen i 2000 på tida 13t. 54 min. Da var han 17 år gammel. I denne artikkelen i VG står det litt om hva det koster å være langdistansesvømmer.
Og i 2005 var det en jente ved navn Kristin Ekstrom som gjentok bedriften. På tida 12:35. Og som ikke det var nok : i 2006 er det Sonnove Cirotskis tur, på tida 14:43!
Og det er alt så langt. Budstikka har et oppslag om Kristin Ekstrøm her, hvor det står at også hun - akkurat som Ellen i boka Sally Bauer - hadde familien med i følgebåten. Men altså med bedre hell enn Ellen. Norges svømmeforbund har omtalt bedriften her. Sonnove Cirotskis (Synnøve?) (Sonnøve???) har jeg ikke funnet noe om.

Nei langdistansesvømming er nok ikke nordmanns vis, da er det vel heller polferdene som er i fokus her til lands.
Vi kan jo nevne Monica Kristensen Solås (misslykkede) forsøk på å nå Sydpolen i 1987. I 1993 prøvde hun igjen men heller ikke da gikk det særlig bra.
Liv Arnesen hadde bedre hell (nei det er vel ikke rettferdig å snakke om hell da jeg antar det ligger mye hardt arbeid bak, men på en annen side så er det jo mye som kan skje trass i grundige forberedelser). I 1994 var hun den første kvinne som gikk alene til Sydpolen. Hun har blant annet skrevet en bok som heter ”Snille piker går ikke til Sydpolen”. Jeg har ikke lest boka men etter å ha lest Happy Sally av Sara Stridsberg forstår jeg bedre hva som ligger i tittelen.

Tilbake til kanalsvømming. 6 personer overlevde ikke turen over den engelske kanalen.

Til slutt noen rekorder:

• Den eldste mannen var 70 år gamle George Brunstad fra USA med tida 15 t. 59 min. (2004) mens jeg merker meg at
• den eldste kvinnen var Linda Ashmore, 60 år 308 dager, fra Weymouth (Dorset), på tida 15 t. 11 min. (25 August 2007.) Så det viser at det aldri er for seint, noe som kan gi håp til noen og en hver!
• En liten kuriositet er at de første tvillingene var Sarah and Carole Hunt, 26, fra Morton, Derbyshire, UK, på tida 9 t. 29 min. (August 1988).
• Den som har brukt lengst tid er Henry Sullivan (USA) på tida 26 t. 50 min. (1923) .
• Andre interessante rekorder har du her. (Kos deg)

Gertrude Ederle (USA), var første kvinne den 6 August 1926. Her et klipp fra Youtube som viser hvordan amerikanerne hyller denne store langdistansesvømmeren i 1959. Og Sally Bauer som var den første skandinav har til og med fått en skole oppkalt etter seg! Kan jo bare konstatere at vår venn Bharat som var første nordmann har fått atskillig mindre oppmerksomhet her til lands!

Nå finnes det jo andre langdistanser enn den engelske kanalen, for eksempel kan svenske Carina skryte av disse bedriftene!

Egentlig hadde jeg også tenkt å si noe om hvordan det står til med svømmeferdighetene her til lands men lurer på om jeg ikke har vært inne på dette før. Og har vel nevnt noe om bassengkapasiteten her i byen også. Kan bare ta med at Helsingborg har en egen grunnskole med vekt på svømming; nemlig Sally Bauerskolan.

Hvor langt det er over kanalen? I følge Store norske leksikons siste utgave : 34 kilometer på det smaleste.

Besatthet og drømmer

Og nå er det Happy Sally av Sara Stridsberg vi snakker om. Dette er forfatterens første bok av til nå to. Her har du for resten et intervju med forfatterinnen fra tida mellom de to bøkene ble skrevet. Happy Sally handler om kvinners muligheter til å gjennomføre sine ambisjoner og drømmer, eller rettere sagt hvor mye kvinner er villige til eller føler de KAN ofre for å gjennomføre disse. Og hvilken pris de må betale. Og hva blir prisen hvis de må gi opp?

Happy Sally er en virkelig person, nemlig Sally Bauer, den første skandinav som svømte over den engelske kanalen. Strekningen skal være 34 kilometer (i følge Store norske leksikons siste utgave og dette leksikonet er vel ikke mindre pålitelig enn andre kilder) og tida var 15 timer 22 minutter. Hun greide ikke å slå rekorden til en annen kvinnelig oceansvømmer; Gertrude Ederles tid på 14 timer 39 minutter. Men - hun greide det! Prisen hun måtte betale var kjærligheten til sin Marguerite. Selv om Sally Bauer er en virkelig person skriver forfatteren i forordet at mye om romanpersonen Sally Bauer er oppdiktet.

Ellen er derimot helt fiksjon. Hun prøver i slutten av 1980 – åra å gjenta bedriften til sitt forbilde. Hun har mann og barn, og har inngått en avtale (veddemål) med mannen om at hvis hun ikke greier det må hun bli med familien på en seiling over Atlanteren. Hvis hun derimot lykkes kan hun vie seg til svømmingen. Jeg kan vel røpe såpass – siden det tidlig kommer fram i boka – at det går gæernt. Selv om hun elsker sine barn blir de altså et hinder, en trussel mot det å oppfylle målet. Hvordan det til slutt går med Ellen skal jeg ikke røpe men det er ingen lykkelig historie. Hvor mye skal man ofre seg for dem man elsker i forhold til å oppfylle en drøm?

Begge var besatte av å krysse kanalen, den ene lyktes mens den andre opplevde fiasko. Og dette med å krysse kanalen kan sikkert oppfattes symbolsk. Kanalkryssing er et stort prosjekt som krever planlegging og assistanse med følgebåt. Dessuten gjelder det å finne det riktige tidspunkt med hensyn til vær og tidevann. Så det er liksom ikke bare å legge seg på svøm!

Opplever menn de samme dilemmaer som kvinner i forbindelse med å oppnå store mål etc etc. Svaret er selvfølgelig nei. Mannfolk altså!

Sara Stridberg selv sier at i dette intervjuet i Dagbladet at ”hun var lenge overbevist om at min litterære form, selve sjangeren, var aparte og helt håpløs” og at hun nå skriver en bok som ” trolig blir en mer tradisjonell roman”. Men bøkene hennes er ikke vanskelige, selv om hun stadig skifter tid og synsvinkel så kommer man fort inn i bokas prosjekt. Så Sara du kan godt fortsette å skrive som du gjør. Tradisjonelle romaner er det nok av!

I Happy Sally er disse historiene vevd inn i hverandre;

• Historien om Sally Bauer, som altså er mye fri fantasi, skrevet som en dagbok,
• Historien om Ellen, (helt fiktiv person) fra to tidsrom;
• a) Datteren som i nåtid igjen oppsøker Dover og prøver å finne ut mer om sin mor, også skrevet i dagbokform.
• b) Og fra omstendighetene rundt hvordan Ellen strever med å gjennomføre sitt store prosjekt, og fra Atlanterhavsseilasen etterpå. Dette er også skildret fra datterens synsvinkel. På reisen over Atlanteren er miljøet i ruffen beskrevet som klamt. Neppe tilfeldig. Kjernefamilien og de greiene der...

Jeg kan nesten garantere at du blir happy av å lese Happy Sally. Det er ikke hver dag du leser en så god bok.

PS: mer her om ”kvinnlig oceanvilja” og om svømming og langdistansesvømming i særdeleshet, en undervurdert idrettsgren.

Hvem har bursdag i daaaag!

Ikke for å gjøre noe stort nummer av det, men det er faktisk meg. Hvis noen lurer på hvor gammel jeg er kan jeg røpe såpass at jeg er tre år yngre enn Stevie Wonder som også fyller år i dag. Her fra en feiring på selveste Wembley i 1989, hvor flere artister synger Stevies egen komposisjon Happy Birthday til ære for jubilanten.

Men en av de beste sangene av denne store sangeren er Up tight, her i et opptak fra 1966. Da var både Stevie og jeg tenåringer, den ene noe mer talentfull! Det er i det hele tatt mye som skiller Stevie og meg, men en ting har vi til felles :

Dere blir ikke kvitt oss med det aller første!!!

Girl, I'm in love with you

På tide å slippe til noen Skikkelige Sussebasser i serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue.” Gruppa The McCoys skulle ha alle kvalifikasjoner, noe også kvinneglamene i bakgrunnen skulle bekrefte.
Og hør den låta da folkens! Slik musikk hører man ikke mer!



Legg merke til gogo-girlsene i forgrunnen. De hadde neppe passert audisjonen i ”Så du tror du kan danse”, men pågangsmotet er det ingen ting å si på!

Lovløse tilstander

I serien "Dum, dummere, dummest" er turen kommet til byråd for byutvikling, Merete Agerbak-Jensen (H). I forbindelse med rivingen av Brakkebygrenda i Gamlebyen i Oslo, som er eller jeg mener var det nærmeste byen vår kom fristaden Christiania, sier hun:

"De fleste betaler dyrt for å bo i Oslo, de jobber og sliter. Det kan ikke være sånn at bare man finner på et argument om byøkologi, så skal man få lov til å flytte inn hvor man vil. Da får vi lovløse tilstander."

Fordi boligprisene her i byen er så høye at folk må jobbe ræva av seg for å betjene gjelda skal det ikke være tillatt for noen å prøve ut alternative måter å leve på?

Oslo trenger flere Brakkbygrender!
Oslo trenger ikke derimot ikke flere byråder som byråd for byutvikling Merete Agerbak-Jensen.

Og enda en debutant (2) (b)

Siden websidene til Gyldendal ligger nede for tida : Det er altså Andungen og jeg (jul) av Emilie Christensen vi snakker om. Som jeg absolutt kan anbefale for alle! Selv om Dagbladet mener at ”boka i det ytre likner en delikat babyrekvisitt fra Fru Lyng” og at den strengt tatt er "like umulig for en toåring som en tolvåring”. Og dermed var vel bunnen nådd hva anmeldelser av barne- og ungdomslitteratur angår.

Det er som sagt ikke mye tekst, men den som er er svært effektivt brukt. Dessuten en kreativ bruk av tomrom på sidene.

PS:
Boka er så visuell at den ikke kan brukes verken som innlest bok eller i blindeskrift men det må vi bare leve med.

PS 2 : nei det er ikke en utpreget julebok. Kan leses året rundt!

Og enda en debutant (2)

Skal det da ingen ende ta med unge kvinnelige debutanter, og denne er jo knapt fylt 20!

Men folkens det HER var noe ganske annet, da! Ikke aner jeg om forfatteren har jobba og jobba med å strippe ned stoffmengden til et kresent nivå eller om hun bare skrev (og tegnet) rett ned og dett var dett liksom. Og det samme kan det jo være for dette er særdeles vellykka og uhyre konsist! Med svært lite tekst og med desto større luft på sidene får hun sagt mye om ensomhet og omsorgssvikt.

Forfatterinnen fikk da også – velfortjent - Kultur og kirkedepartementets pris for beste barne- og ungdomsbokdebutant 2007. Tør man håpe at fortsettelsen – den vanskelige andreboka- er like vellykka?

Og så en debutant igjen (1)

Men altså – dette holder jo bare ikke!

• Er den lave alder (i dette tilfelle f. 1982) en grunn nok i seg selv til at det må bli bok av det?
• Og er det virkelig fair overfor den unge forfatteren å gi ut noe SÅ uferdig?
• Gyldendal får skjerpe seg og slutte å sende ut debutanter før manuset er ordentlig gjennomarbeidet!
• Og det er vel det som er verdt å si om denne boka!

PS : Nei, jeg har ingen ting IMOT debutanter og forventer ikke at de øyeblikkelig skal befinne seg i toppskiktet, men det må være noe som viser at det er potensiale.

Av det litt klaustrofobiske slaget

Boka heter Tingen og kan minne om en litt dyster tegneserie eller kanskje heller dataspill. I hvert fall er det så mye voldsscener at hadde det vært på et barnebokmøte i 70 - 80 – åra hadde vi vært rystet. Toleransegrensa for vold i ungdomsbøkene er som kjent heva noen hakk siden da.

De som er med er blant annet:

• Robert, 16 år, fosterbarn, under en operasjon oppdages det at han innvendig ikke akkurat er som folk flest. Hva er han? Hvem er han? Hvor kommer han fra? På sykehuset er det noen
• mystiske menn med pistoler som viser en ekstrem interesse for Robert. Hvorfor? Hva vil de med ham? Og så har vi
• Eddie, vakker, kriminell, drikker og røyker hasj i store mengder, og er mer enn normalt datakompetent.

Boka består av en evig flukt og jakt etter egen (Roberts ) identitet. Kan minne litt om Jason Bourne , altså bortsett fra noe uvanlige indre organer.

Så en ***SPOILER*** av verste sort! ADVARSEL! ADVARSEL! Slutten ikke spesielt happy men det spesielle er at vi ikke får vite den egentlig sannheten om Robert. Og da MÅ jeg bare stille meg spørsmålet : er dette fair overfor unge lesere? Men kommer det en fortsettelse, kanskje.

Og selvfølgelig, hadde jeg nær sagt, har forfatteren fått haugevis med priser.
Noen andre av mine om ikke utallige så i hvert fall en del lesere som har lest denne boka?

En bok som kanskje ikke så mange andre her i landet har lest

I min helt nye serie Bøker som kanskje ikke så mange andre her i landet har lest enn meg åpner jeg med Löjliga familjen av Johan Ehrenberg. Da jeg leste Könsbytet gikk jeg for moro skyld inn på Deichmans base for å sjekke hva biblioteket hadde av omtalte forfatter, og fant blant annet boka Löjliga familjen. (AWE/ Gebers, 1987). Boka er som det burde framgå av tittelen et kritisk blikk på familien, sett gjennom et mildest talt svært funksjonshemmet barns synsvinkel.

Forøvrig en av de merkeligste bøker jeg har lest men man skjønner i hvert fall at kjernefamilien ikke er bare bare. Finnes det forresten noen skjønnlitterær voksenbok som mener at kjernefamilien er det helt store? Hadde blitt kjedelig det, tenker jeg. Jeg har søkt litt rundt i ulike bibliotekbaser og har til nå ikke funnet boka på noe annet norsk bibliotek enn på Deichman.

Boka er gått opp i liminga (Deichman; det er ikke meg!) så det må vel bety at jeg ikke er den eneste i landet som har lest den. På en annen side, som kjent er det fullt mulig å åpne en bok uten å lese den. Det KAN rett og slett være innbindingen. Regner med at boka skal repareres før den blir tilgjengelig igjen så foreløpig kan jeg føle meg rimelig trygg på å tilhøre en svært eksklusiv lånergruppe.

Så en utfordring : Er det noen av mine lesere ( i motsetning til enkelte andre bloggere skal jeg ikke kokettere med ”mine 4-5 lesere” men håper oppriktig det er noen flere) som har lest noen bøker ”som kanskje ikke så mange andre her i landet har lest enn meg”? Eller rettere sagt ”enn dem”? Og dermed har jeg vel skrevet min mest meningsløse bloggpost noensinne. Eller ”löjliga” som svenskene sier.

Tøffe takter fra en svunnen tid

I serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue” har turen kommet til Mitch Ryder & The Detroit Wheels, som her framfører låta CC Rider. Skru opp lyden og finn fra råkkefoten! For slik musikk hører du ikke lengre!



Hvis noen synes at Mitch Ryder ser noe beklemt ut KAN det være fordi bandet her spiller med playback.

Ja, det ER flere som har spilt inn denne låta men ikke slik som Mitch Ryder & the Detroit Wheels

Skal ikke gjøre noe stort nummer av det

Men gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen drømte ikke om å spille i band ”en gang tidlig på 80-tallet” Dagsavisen! Det var BOKA som kom ut "en gang tidlig på 80-tallet," nærmere bestemt 1984.

HANDLINGA i boka var derimot fra slutten av 60-åra og en ramme rundt var utgivelsene av Beatles singler. Hver gang det kom en ny plate med denne gruppa samlet de fire vennene seg til høytidelig avspilling på platespilleren. Skal unngå å mimre om magien rundt en vinylplate i motsetning til å laste ned musikk på E-potta. For ikke å snakke om MTV, YouTube og alle de greiene der.

Noen som husker den alminnelige spenninga i landet før hver ny single gruppa kom ut, som for eksempel Strawberry Fields Forever med Penny Lane på baksida? Eller A-sida (her) og B-sida (her) som det het den gangen.

Og vi som har levd en stund husker jo også denne første verdensomspennende TV-framføringa hvor gruppa framførte denne låta. (OK, kanskje ikke den beste av the Beatles). Men stort var det. (Her et opptak fra den legendariske framføringa, altså en god stund før YouTube og internett og ...)

Og skal ikke si et ord om hvor mye bedre musikken var den gangen. Regner derimot med at ungdommens evne til å begeistres er den samme. I motsetninger til oss gamlinger som har hørt det meste før, den gangen det... og bla bla bla.

For resten : Hvis noen kommer over et Deichmaneksemplar av førsteutgaven av boka og finner et bokkort (som fremdeles ligger i boklommene i noen av bøkene fra før datateknologien nådde også hovedstadsbiblioteket) med en rekke tall på så kan det rett og slett være det bokkortet jeg brukte for å notere antall minutter mellom veene på Aker sykehus i 1984.

Tilbake til det tredje bindet : "Bisettelsen" som boka i følge den samme artikkelen i Dagsavisa kommer til å hete, lanseres den 19 august. Regner med at det kommer til å bli minst like mye oppmerksomhet rundt denne boka som en ny Beatles - single i de glade 60 – åra.

Hvem har bursdag i daag!

Svaret er James Brown.

Hadde den kjente soulsangeren holdt ut i 2 år til hadde han blitt 75 år i dag. Her en av hans mest kjente låter og også en av de beste innen soulen noen sinne; I’ts a man’s world. Som en ekstra bonus i duett med den ikke mindre kjente operasangeren Luciano Pavarotti. Han hadde blitt 73 år i år. To store stemmer i het omfavnelse!

Liksomvenner

Har nettopp lest Salmiakk og Spokke av Moni Nilsson, en forfatter som kanskje er mest kjent for Tsatziki-bøkene.

Salmiakk er 7 år og har en liksomvenn som hjelper ham å takle utfordringer i hverdagen.
De som er med:

• Salmiakk selv,
• Spokke, liksomvennen,
• Farmor, som gir Salmiakk mye støtte når foreldrene ikke strekker til,
• Moren som blir mer eller mindre gal av livet i Nordsverige med mørketid og alt mulig,
• Faren, snill men litt fjern, henger mest over PC-en,
• Anna-Sara og Per-Jonas, to noe eldre barn, plageånder,
• ”Den dumme faren til Per-Jonas”, til å være voksen usedvanlig slem mot vår lille helt, men antar svarthvittegninga er et bevisst litterært grep, og så dukker heldigvis
• Clint-Clint-Henrik opp.

Som jeg har vært inne på noen ganger før er småbarnssjangeren en vanskelig sjanger men Moni Nilsson har en sprelsk stemme, selv om jeg alltid har men at Viveca Lärns bøker om Eddi og Mimmi er strået ”vassare” og at disse kanskje har kommet litt i skyggen av altså Moni Nilssons bøker. (Som jo heller ikke er dårlige!)

Det som plutselig slo meg nå var hvor gira svenskene er på liksomvenner, vi har

• Per Pusling,
• Karlson på taket ,
• Skybert (Albert og Skybert altså),
• Perry og usynlige Wrolf (Inger Sandberg 1976)
• Til og med tenåringer har jo liksomvenner i Sverige,
• Og så har vi jo bøkene om Sandulven av Åsa Lind,
• Og nå altså Spokke.

1. Er det Astrid Lindgren som var toneangivende?
2. Eller kan det være noe med den svenske folkesjela?
3. Tør ikke å se virkeligheten i øya?

Den eneste norske motstykket jeg kommer på i farta er trerota Knerten og det kan jo si litt om den norske folkesjela.

Ellers verdt å merke seg at noe av budskapet i boka er at venner kan være viktigere enn det biologisk opphavet. Ikke så vanlig i småbarnsbøker.

Det er på bøgda det skjer!

Og da har vel i hvert fall noen fått misstanke om at det er Englefjes av Ingelin Røssland det handler om nå.

Dette er altså første bok i en planlagt serie om en moderne Frøken Detektiv. Tysnes mot River Hights. Vår heltinne Engel Winge er omtrent like gammel som Nancy og også hun har mistet sin mor. Og faren er mye bortreist så jentungen har stor frihet til å drive med sitt. Men ellers er det lite de har til felles, da bortsett fra detektivvirksomheten. Engel Winge er trass i navnet ingen kremmt... engel. Det går hardt for seg på bygdene nå til dags, og nett no kom eg på at boka er på nynorsk. Eg gidd ikkje skrive alt oppatt, så eg byrjar å skrive på nynorsk her.

Dette er eit fint portrett av ei noko meir enn vanleg tøff og frampå jente, men sorgen ho ber over mora som nett er død kjem og godt fram. Kanskje det er ein trend i tiden med desse tøffe ikkje lengre så snille jentene, som tøffar fram, men jentene i bøkene til ho Røssland har no aldri vore nokre pusekattar.

Nei, det er mykje å more seg over i denne boka, ho Engel er ein skikkeleg feminist, og eit godt førebilete for unge jenter!

Kanskje forfatteren smører litt tjukt på når ho skildrar nokre av desse skurkane, men det er kanskje slikt forholda er på slike stader. Og så var det denne mormora, då. Ho var no litt til overmåls alternativ, men det er vel nokre som er slik og.

Sjølv om hovudpersonen går på vidaregåande skule, så er dette mest ei ungdomsbok. Riktignok har ein viss anmeldar gjort eit poeng av at hovudpersonar i ungdomsbøker ikkje kan gå på vidaregåande men då var han litt ute jordet att.

Hehe : Denne var no litt frekk, då: ”Alf er ein mann som ber mobiltelefonen i framlomma og alltid har den på vibrasjon. Det er vel derfor han ventar i lengste laget med å ta den”. (s 109) Eller er det berre eg som har litt snuskete fantasi her?

Og så denne replikken, då, godt folk: ”Alf, du som har så god greie på alt som rører seg”

No har eg ikkje skrive så mykje om sjølve intrigen, men det er ei problemstelling som har høg aktualitet. Og – det vert verre, men det gidd eg ikkje skrive noko om, for då lyt eg sette ut ei spoilervarsling att.

PS: Engel og mora hadde planar om å høyre gruppa Pet Shop Boys før mora døydde, eg har no aldri høyrt om denne gruppa før så då kan vi jo høyre på dei no. Ikkje heilt min smak men så er det vel ikkje oss som snart fyller ... ja drit no i det ... som er i målgruppa!

PS 2 : ”det er vel nokre som er slik og” (Herregud så mykje betre banalitetar høyrest ut på nynorsk! )

PS 3 : Her har dykk ein gild nettstad, Samlaget satsar sterkt på denne boka, gitt! Dei har vel ratt ei von om filmatisering og!

PS 4 : Neimen kva ser eg her då. Dumdum - boys har jo og laga ein låt som kallast Englefjes.

PS 5 : Og ho Kari Slaatsveen har eit program på P1 med denne tittelen, men ho berre orkar ikkje eg, altså!

Men no altså, gidd eg ikkje meir engleprat. Det er no svært så hekta folk er på englar for tida og, då!

I anledning dagen

slipper vi til Romsås Janitsjar som spiller Internasjonalen mens de marsjerer. På videoen passerer de den fisefine møbelbutikken Huseby i Møllergata. NB: Youtube er litt hakkete i dag, i hvert fall her på vestre Holmen! Korpsentusiaster med dårlig hjerte er hermed advart!

Derimot er smurfenes kjente framføring av den samme komposisjonen mer driftsikker. Uten å legge for mye i akkurat dette pussige faktum.

Om det var Trond Viggo våre små blå venner her hadde i tankene skal man ikke se bort fra.