”Noen bok for barn er det likevel vanskelig å kalle dette”

Da jeg åpnet dagens Dagsavisa trodde jeg knapt mine egne øyne! Hele tre – 3- sider var satt av til barnebokanmeldelser. Noen husker kanskje at jeg for et par år siden gjorde et visst nummer av mangel på anmeldelser på barne- og ungdomslitteratur i Aftenposten og Dagsavisa og hvor den siste kom (enda) dårligere ut. Riktig nok har jeg ikke gjentatt de grundige undersøkelsene jeg gjorde da, men kan love at det fremdeles er temmelig skrint, så det er ikke rart at man skvetter litt til!

I alt anmeldes 6 billedbøker i dagens utgave. Bøkene som anmeldes er

• God natt, natt av Gro Dahle og Svein Nyhus
• Den lille tronen av Maryna Skibinska
• Hva liker Muskatt av Henriette Nilsen
• Schluuk av Rune Johan Andersen
• Skylappjenta av Iram Haq og Endre Skandfer

Og

• Gravenstein av Øyvind Torseter.

Og det er anmeldelsen av den siste boka jeg henger meg opp i. Overskrifta har den kanskje ikke helt originale tittelen ”Et eple om dagen” med undertittel ”Eple med voksenappell”. (!) Hele anmeldelsen er på ca en og en halv avisspalte, derav to tredjedeler beskrivelse av handlinga. (Nei, da! Ingen av anmeldelsene er lagt ut på nettet). Til slutt noen linjer med beskrivelse av bildene, hvor anmelderen konstaterer ”at Torseter er en dyktig tegner, er det ingen tvil om”. Så veit vi det.

Anmeldelsen slutter som følger:

”Noen bok for barn er det likevel vanskelig å kalle dette. Den faller utenfor både peke-, les - for - og les - selv - kategoriene, og passer antakelig bedre for design- og tegneopptatte voksne. Særlig for folk som liker epler. ”

Og det var denne passusen som får meg til å sette meg til tastaturet, selv om jeg egentlig burde ha skrevet julebrev og annet julefaenskap. NÅR skal avisanmelderne lære at

• billedbøker ikke BARE er for barn
• AT en billedbok MÅ vurderes på helt andre premisser enn bare for en bestemt målgruppe,
• at billedboka FORTJENER å bli anmeldt som en selvstendig sjanger,
• rett og slett som kunst!
• Og dessuten: hvis man setter seg ned med et barn og prøver å lese bøker som ”faller utenfor både peke-, les - for - og les - selv – kategoriene” (hva som nå måtte menes med det) , så KAN man få noen overraskelser! BARE prøv!

Hvis de fleste formidlere er like innsnevra (ja jeg BURDE kanskje ha uttrykt meg mer diplomatisk) som demonstreres her har billedboka særdeles vanskelige kår i Norge. (Takk og PRIS for innkjøpsordninga! Noe jeg har vært inne på før!) ) (Og apropos det : Boka er i tillegg til å være påmeldt innkjøpsordninga også blant årets utvalgte billedbøker 2009.)

PS: Siden jeg så smått har vært inne på julesysler: boka er en utmerket julegaveidé både for liten og stor, og det er ingen betingelse at mottakeren liker epler. Ei nødvendigvis heller være spesielt ”design og tegneopptatt”.

PS 2: Til slutt foreslår jeg at vi hisser oss litt ned med denne muntre Grand prix-sangen fra en relativt fjern fortid, framført av Monique Melsen. (For dem som ikke måtte vite det: Pomme er eple på fransk. )

PS 3: da jeg skulle linke til Dagsavisa oppdaget jeg at avisa jo heter Dagsavisen! Å giiiiid! Jeg har vært abonnent på denne avisa (avisen?) i en årrekke og har alltid levd i den villfarelse at avisa heter Dagsavisa - helt siden den skiftet navn fra Arbeiderbladet! Kan dette kalles selektiv dysleksi?

PS 4 er av de mindre vesentlige ting : ser på min rikholdige "etikettsamling" at Ø kommer etter Å. Antakelig ingenting Å gjØre med!

OBS! OBS!

For å unngå å ødelegge mandagen til mine kjære lesere vil jeg allerede nå opplyse om at det dessverre ikke blir noe mandagsmusikk denne uka. Jeg beklager den ulempen dette måtte medføre men som et lite plaster på såret kan vi jo trøste oss med den kjente göteborggruppa Nationalteatern som her stemmer i med klassikeren Bängen trålar. Og så kan vi jo siden det er en litt sånn dagenderpådag fortsätta att spela lite rock & roll!

Göteborg! Here we coooome!

Overrasket Scheie???

Så var det tredje rennet i sesongens WorldCup avviklet og til vår store glede gjorde den franske hopperen Emmanuel Chedal et kvantesprang framover i sin internasjonale karriere. I dag klarte han å få ut alt, absolutt alt, også i konkurranse! I motsetning til Arne Scheie blei jeg ikke det minste overrasket over at denne talentfulle hopperen eller sauteur à ski som det heter på fransk i dag kom på tredje plass. Og det ENDA han var av dem som ble tatt av bommen i andre omgang og måtte vente SVÆRT lenge før han kunne sette utfor! Dette viser at det nå endelig begynner å fungere også psykisk hos denne talentfulle hopperen. Han er nå nr 9 sammenlagt, mens beste nordmann er... ja dere kan jo sjekke sjæl!

Vi skal også merke oss den pur unge tyskeren Pascal Bodmer som nå er nr 3 sammenlagt etter en svært så respektabel 5 plass under særdeles vanskelige forhold i Lysgårdsbakkene dag.

Og da er det bare å si med Yves Montand : C’est si bon!

PS: Jeg vil nok en gang anmode FIS om å skifte ut profilbildet, da Emmanuel Chedal ser ut til å være en særdeles kjekk ung mann og bildet på ingen måte yter rettferdighet overfor denne kanskje beste franske skihopper noensinne !

Etter ca 2 måneder på twitter (3)

har jeg om jeg skal si det sjæl blitt en dreven twitrer! Jeg er i skrivende stund oppe i over 158 tweets så jeg har vært rimelig produktiv. Hva det reint kvalitative angår overlater jeg til mine nå 50 følgere å avgjøre. Ser at noen av disse følger over 1000 twittere så noen ganger vil jo mine kvitringer forsvinne litt i mengden. Sikkert like greit.

Av de som følger meg er vel Yoko Ono den mest profilerte. Hvordan hun rekker å følge meg sammen med resten av sine nå 164.875 ”followings” kan man jo lure på, og ikke er jeg så sikker på om hun kan norsk heller. Kanskje hun syntes at jeg hadde et kult profilbilde.

Det kan kanskje være på sin plass å komme med et foregripende dementi: Jeg følger ikke mindre enn to venstrepolitikere; Trine Skei Grande og Abid Q. Raja. Jeg har aldri stemt Venstre og kommer heller aldri til å gjøre det! Men Skei Grande har i perioder stått på som bare pokker for Deichman og Raja er nå en artig kar. Han følger også meg mens Skei Grande gjør det ikke. (Helt greit Trine).

Min yndlingstwitter i kvitrestrømmen er uten tvil Raadhusklokka . Raadhusklokka har et forutsigelig repertoar fra vår kjente og kjære sangskatt. Det er godt i en hektisk tid at noe er konstant!

Jeg kan ellers skryte av at jeg har lært meg nok en funksjon på twitter, nemlig "Trending Topic". Da jeg var på denne konferansen (som jeg HADDE visse planer om å blogge om hvis ikke julebord-og lutefisksesongen så brutalt hadde rammet meg samma søren kan det nå være) kunne deltakerne twitre sine spørsmål til panelet på denne Trending Topicen som da ble vist på storskjerm. Om ikke god gammeldags håndsopprekning med tilhørende mikrofon hadde gjort samme nytten? Unnskyldmegasså! Herrrrguuud!

Jeg har også i all beskjedenhet gjort et lite forsøk – som et reint eksperiment i voksenopplæringens navn – på å lage en egen Trending Topic. Og oppdaget snart at æ, ø og å bør unngås. (Noen færre som deltar i denne ”Topicen” enn i den andre for å si det litt forsiktig).

Til slutt:

• Er twitring uunnværlig?
• Har mitt liv blitt rikere etter at jeg ble medlem av dette ”Sosiale mediet”
• Har jeg blitt mer opplyst?
• Tja, jeg kan i det minste skryte av at jeg fikk vite om raseringa av Pepperkakebyen på Torgalmenningen i Bergen noen dager før nyheten nådde Aftenposten.
• En ting er i hvert fall sikkert:
• Twitter.com hadde klart seg utmerket uten meg!
• Kvirrevirrevitt!

PS: Siste fra rådhusklokka : DING DONG DING DONG (Faren og son'n)

Nokre bøker som absolutt skulle ha vore blogga om dersom eg hadde hatt tid!

Fyrst ei bok av Atle Hansen. Altså eg har berre SÅ dårleg samvete når det gjeld han Atle Hansen. Eg har ikkje lese ... eller rettare sagt - eg kan ikkje hugse at eg har lese NOKO av denne forfattaren. Den svarte oksen med undertittel Spenningsroman trur eg er det dei kallar ein kortroman om han Gisle som skal gjere noko så liketil som å telte og fiske ei helg, og med få sider (52) og ei særs knapp tekst vert det ein skikkeleg skrekkforteljing. Litt som the Blair witch. Ein kan ikkje sjå bort frå at forfattaren har sett nokre slike filmar. Boka er dedisert Gisle (namnet på hovudpersonen altså) og er Til minne om Vegard Hansen (1960 – 1983). Og Vegard er akkurat det kameraten til Gisle heiter! Hmmm.

Ein annan forfatter som "leverer varene" for å bruke eit noko forslitt uttrykk er Rønnaug Kleiva med boka Vegen heim frå Sarajevo. Boka handlar om Susi, 16 år, som har reist heilt aleine til Sarajevo. Ho har nettopp hatt ei forferdeleg oppleving, men sidan forlaget ikkje vil røpe det, vil ikkje eg gjere det heller. Men boka handlar om korleis ho kjem seg gjennom det og til slutt får styrke til å reise heim att. Ein som hjelper ho er han som driv pensjonatet ho bur på; ein kan finne gode hjelparar over alt.

- Ei venneteneste, seier han. Ein gong du, ein annan gong eg.
- Men det er ikkje sikkert at vi treffest igjen? Kva skal eg då gjere?
Han ler igjen : - Så møter du eit anna menneske, eit menneske som treng i handsrekking, og som du kan gjere noko for!

Ikkje uventa av denne forfattaren er det mykje fint å finne i teksten.

Gode hjelparar finn og William, 11 - 12 år, i ”den andre reiseboka” av Erna Osland. Ho heiter Den uendelege reisa og handlar altså om William, ein riktig triveleg kar, som reiser til Egypt saman med bestefar sin for å løyse eit mysterium. Bestefaren vert utsett for ei bilulykke og William lyt klare seg sjølv. Vi møter ein snakkande katt, Bastet, og hunden Anubis som vil ha William med seg i dødsriket. Ikkje noko mindre! Språket er særs gjennomarbeida, rikt og poetisk, forfattaren flettar inn egyptisk mytologi og sjølv om dette er ei spaningsbok er det og ei koseleg grunntone i boka og William møter mange gode hjelparar og i det heile er det mykje omsorg å finne - der ein minst ventar det. Eg har før vært inne på barnbøker som freistar å lure inn litt kunnskap hjå ungane, og her vert det gjort på ei særs elegant måte. Osland har jo og skrive nokre originale fagbøker for barn, men dei hadde eg ikkje tenkt å komme nærare inn på no.

Så har jeg jo også lest Barsakh av Simon Stranger, en av ”mine” skriveleirforfattere, og den burde jeg i hvert fall ha skrevet om for lengst. Boka er en tankevekkende bok om ei norsk jente på ferie på Kanariøyene, som lider av spisevegring - eller er i hvert fall preget av slankehysteri - som møter en afrikansk båtflyktning, en ung gutt. En sterk skildring av et møte mellom to verdener. Når jeg tenker meg om er det ikke kommet ut SÅ mange ungdomsbøker med et globalt budskap i år, faktisk ingen. Boka ble nominert til ARKS barnebokpris 2009 men akkurat den prisen var det pokker meg Bjørn Sortland som fikk. Ikke Det hjertet husker om Frida Kahlo som er en VIRKELIG god bok (blogget om før) men nok en bok i serien Kunstdetektivene. Nå må man vel også kunne si at Barsakh kanskje ikke går direkte inn i denne barnebokprisens målgruppe; 5 – 7 klassinger! (Og jeg som hadde glemt bort hele den fordø... unnskyld prisen! Men ser at selveste kulturministeren kaster glans over utdelingen! Så da må det vel være svære greier. )

Nok for i dag! Takk for i dag!

PS: eg har jo lurt fælt på kven som har skreve boka Foten veit. Slik står det på side 40 i Erna Oslands bok:

”Han slår auga opp, blågrå, snille auge. Som vatn er auga til besten, stille vatn som små aurar vaker i.”

Akkurat den ordstillinga (som vatn er etc) synest eg at eg kjenner att i Foten veit, sjølv om språket er meir strippa i DEN boka. ER eg inne på noko? Eller har eg dumma meg heilt ut – att?