Ups!

Og så oppdaget jeg at Litteraturkritikerprisen snart skal deles ut igjen.

De nominerte barne- og ungdomsbøkene er :

• Stian Hole for Garmanns gate (Cappelen Damm) (Haha, bombe hva!)
• Stein Erik Lunde (tekst) og Øyvind Torseter (illustrasjoner) for Eg kan ikkje sove no (Samlaget)
• Aleksander Melli for Barneregjeringen (Cappelen Damm)
• Bjørn Sortland for Alle har eit sultent hjerte (Aschehoug)

Og den lykkelige vinneren kåres på Litteraturhuset på torsdag! Spenningen er ikke til å holde ut!

Dette kom så bardus på meg at jeg faktisk ikke rakk å gjette på de nominerte før kunngjøringa og det er kanskje like bra. Derimot har jeg jo gjort meg noen tanker angående ”prisen med det lange navnet” og kan i hvert fall si at begge billedbøkene matchet med mine gjetninger her. (Det er jeg egentlig ganske stolt av siden billedbøker ikke er det jeg har hatt mest oversikt over de siste åra.)

Og hva synes jeg om de to andre nomineringene? Nå må jeg nesten gå tilbake å sjekke hva jeg mente om Barneregjeringen. Tenkte jeg meg ikke det ja! Boka burde ha vært strammet inn. Men regner med at forfatteren har fått kred for sin dristighet?

Da forstår jeg bedre nomineringa av Bjørn Sortland for Alle har eit sultent hjerte og den har jeg jo også blogget om.

PS: ikke ment som noe motargument men det HADDE vært moro å visst hvor mange som har kommet seg gjennom Barneregjeringen. Ellers kan jeg ikke dy meg for at jeg synes at det er litt morsomt at dette monstrumet av en bok er blitt nominert. Og hvis den i tillegg får prisen kommer jeg til å le meg i hjel!

PS 2 : Den boka jeg derimot HEIER på av de nominerte er Eg kan ikkje sove no!

PS 3 : Den boka eg EIGENTLIG heier på er Gaulevik av Arnt Birkedal. (Blogget om her.) No er det Birkedals tur. Sei etter meg alle sammen! SKRIK det ut. (Eller gaule er kanskje meir passande her?). LITTERATURPRISEN TIL BIRKEDAL NO!

PS 4 : Egentlig skulle det ha vært et utropstegn etter LITTERATURPRISEN TIL BIRKEDAL NO på ”etiketten” men fikk ikke lov av blogspot.com. Hva er det som er gæernt med uttropstegn!

Jakten på det forsvunne foster

NB: Sarte sjeler, kanskje spesielt menn, bør kanskje holde seg unna denne blogposten. Kom i hvert fall ikke etterpå å si at du ikke er blitt advart!

Hulderhaugen er enda en bok i serien EgoSpenning, og her spares det ikke på effektene. Av ingrediensene kan nevnes: huldre (som fra tid til annen viser seg fram for utvalgte) , hekser, jordmødre, kvinnefellesskap, blodskam, nedgravde morkaker og fostre. I det hele tatt er det mye blod i denne boka, men altså uten en eneste vampyr denne gangen. Dessuten dreier det seg om skjøte på en eiendom, arv og drukningsulykke. I sentrum Tone, 12 år, litt einstøing, med detektivegenskaper. Kan jo ta med Erik også som hun ****MULIGENS EN SPOILER?*** ganske raskt blir kjæreste med. En grei gutt. Tone blir besatt av å finne et foster (!) og forøvrig er intrigen mildest talt mangslungen.

Innafor sjangeren spenning kan man godta litt ekstra, men synes kanskje det går litt langt at en hund hjelper sin eierinne ****EGENTLIG EN SPOILER??*** å grave ned en morkake (!). At Tone med (riktignok en noe motvillig) Erik til hjelp tør å grave etter et foster(!) er kanskje heller ikke helt sannsynlig? Jeg kan heller ikke skjønne at det er mulig for en 12 år gammel jente å drømme at hun sitter i en gynekologstol(!). Får sette det på kontoen for dikterisk frihet. Jeg har også litt problemer med å forstå at Tone kan bli SÅ opptatt av skjebnen til en voksen kvinne som hun treffer forkommen i et forfallent hus.

Forfatteren vil tydelig slå et slag for overgangsriter; som når moren foreslår å ”markere” datterens første menstruasjon. (Kan ikke dy meg nå altså; men når man som i denne boka får så detaljert beskrevet hvilke følger denne overgangen ”fra barn til kvinne” kan resultere i må leseren virkelig lure på om dette er så mye å feire!) Boka er beregnet på alderen 11 til 14 år, men kanskje med risiko for å virke litt tantete, skulle jeg tro at dette er litt sterk kost for en 11 – åring?

Forfatteren er debutant og det skal hun ha : ambisjonene har vært høye!

Til slutt : Vil de til slutt finne fosteret? Eller finner de bare morkaken? Følg med! Følg med!

PS: begrepet ”blodig krim” har liksom fått en litt annen dimensjon etter dette!

Och så lite svenskpop!

Men ikke hvem som helst. Mina damer och herrar : får jag presentera : Jerry Williams!!!!

Her fikk jeg virkelig valgets kvaler men for å gjøre det enkelt valgte jeg denne färggranna videoen : Number One! I følge den rådende stilen fra den gangen er Jerry Williams her antrukket i dress og fluga som svenskene sier. Og håret er omhyggelig stylet med datidens universalhårmiddel for menn, brylcrem! Legg merke til de synkroniserte dansebevegelsene hos både vokalist og band! De mest oppmerksomme vil observere at artisten har en tendens til å heller litt over til venstre, antakelig fordi det er på venstresida han har sine politiske sympatier. Det skal også være Jerry Williams som inspirerte Svenne Hedlund, en ikke mindre profilert svensk musiker. Vi smeller like godt til med ytterligare en låt från fornstora dar. Ikke bry deg med at artistene er blitt litt flatklemte på denne videoen, det musikalske er det i hvert fall ingen ting å si på.

Men vi gir oss ikke med dette : we are ready for nok en opptreden av denne store svenske artisten, her från Skansen minsann, året er 2007, og da var ”Jerkan” 65 år gammel! Tag til goda!

PS: En ting som irriterer meg mer og mer med YouTube: på meg virker det som bare flere og flere videoer blir fjernet fra dette nettstedet. Jeg er drit lei den der rosa stripen som forteller oss at ”This video is no longer available due to a copyright” , eller ”This video has been removed due to terms of use violation” etc. Det er IKKE enkelt å drive kulturformidling under slike forhold!

Subjektivt om Tyskland

Ja, hva veit man egentlig om Tyskland?

Her i korthet litt om mitt forhold til Tyskland. Siden jeg er født 8 år etter krigen hadde jeg ingen harde følelser overfor tyskerne før Berufsverbot i 70 – åra (og da gjorde jo selveste Rudi Dutschke oss den æren å komme til Oslo for å holde foredrag i Gamle Universitetets aula). Den kalde krigen, Berlinmuren og DDR var dystre saker men så falt endelig muren med Willy Brandt som glad tilskuer, og den gleden unnet vi ham vel alle. Tyskland er kanskje ikke så eksotisk men greit og streit og tyskerne er sikkert ikke så annerledes enn oss.

Så over til det kulturelle. Tysk musikk har jeg aldri visst mye om, annet enn sikkert fordomsfulle forestillinger om Schlägere og ”ompa-musikk” og blei jo ikke akkurat forundra over at Wenche Myhre slo igjennom akkurat i Tyskland. Ja pokker, nå holdt jeg jo på å glemme Nina Hagen. Kunne kanskje tatt med Marlene Dietrich men det var litt før min tid.

Og hvilke bøker, da? Her kommer en oppramsing fritt etter hukommelsen : I 70 åra leste jo ”alle” Steppeulven av Herrman Hesse, Døden i Venedig av Heinrich Mann, etter at hele nasjonen hadde gått mann av huse for å se filmen med samme navn i begynnelsen av 70 åra, her har du traileren, også med litt av den berømte scenen der den pur unge og billedskjønne Björn Andrésen går innimellom noen søyler, (siden ble det laget en morsom parodi på denne scenen i en film av Ken Russel om Mahlers liv, og Mahler trekker litt på smilebåndet sammen med publikum han også), og vi leste Heinrich Böll, og så Katarina Blums tapte ære på kino, og da Gunter Grass fikk nobelprisen leste jeg Gdansktriologien med Rottinnen som min klare favoritt, og så er det sikkert flere enn meg som husker filmatiseringen av Blikktrommen, ja nå blander jeg jo bøker og film over en lav sko, og dessuten burde jeg vel snart sette et punktum. Og så? Barnebøker? Erich Kästner (litt ute nå selv om Lise Lotte eller omvendt er nyoversatt, får vel lese den på nytt for å sjekke om det var nødvendig i dag eller om ikke tida har gått fra den), ja og så Peter Härtling men det er jammen ikke mange bøker som er oversatt av ham heller. Michael Ende derimot. Oj! Holdt jo på å glemme Cornelia Funke! Mens jeg sitter her og taster og det jeg måtte ha igjen av hjerneceller aktiviserer seg enda litt mer kan jeg jo nevne Werner Herzog. Og Fassbinder. Husker også filmen Mefisto (bygget på en roman av Klaus Mann, med den fantastiske Klaus Maria Brandauer i hovedrollen). Tilbake til litteraturen igjen : Berthold Brecht! (Hadde jammen tatt seg ut hvis jeg hadde glemt gamle Berthold!)

Og så til slutt litt om mine reiser i Tyskland. Så vidt jeg husker skifta vi tog i Hamburg en gang tidlig på 80 – tallet. Ingen sjelsettende opplevelse akkurat. Ellers har vi tatt litt tog i Nordtyskland. (En gang vi tok ferga fra Danmark til Schleswig-Holstein ble vi stående ved en bussholdeplass i midten av nowhere men det gikk bedre enn frykta! Nesten litt sånn som i Kaminers tyske jungelbok). Vi har også vært i denne byen. Bortsett fra å smake på den berømte marsipanen besøkte vi blant annet Budenbrookhaus som er et museum hovedsaklig om forfatterfamilien Mann. I kjelleren, like ved toalettene, var en liten utstilling om den jødiske forfatteren og anarkisten Erich Kurt Mühsam som ble drept av nazistene i 1934. Kanskje den er flyttet til et mer sentralt sted nå? Sikkert ikke bare vi og den litt beskjemmede billettselgeren som har reagert på plasseringa. Noe som spesielt slo meg i 90 – åra var at tysk ungdom ( i hvert fall de som jobbet på ungdomsherberget i Lübeck) kunne forbausende dårlig engelsk og at tyskerne er usannsynlig sunne mennesker. De hadde de mest sammensatte juiceblandinger som tenkes kunne. Ellers er tyskerne høflige og greie. Og glade i hagenisser. Og det finnes noe som heter høytysk og noe som heter plattysk og et ikke helt ubetydelig antall bindingsverkshus.

Dessuten har vi reist med buss tur retur Købehavn Berlin gjennom et noe monotont landskap. Muligens brakkland som Kaminer også skriver om. Og hva gjorde jeg i Berlin? Antakelig det vanlige. Det vil si det som antakelig er vanlig å gjøre når man er turist i Berlin. Når det gjelder øl er spesialiteten Berlinerweisse, som er farget sterkt grønt med konditorfarge. Hippt og godt.

Akkurat nå leser jeg Min tyske jungelbok av russeren Wladimir Kaminer. Dette skal være den andre boka i en reisetriologi – i følge vaskeseddelen. På norsk er det bare kommet ut tre bøker av omtalte forfatter. Den siste i 2003 (norsk 2005), i alt er det kommet ut 12 bøker av forfatteren, og etter Min tyske jungelbok 6 bøker. Stå på CappelenDamm!

Min tyske jungelbok er en morsom og trivelig reiseskildring der forfatteren forteller om alle små og store steder i Tyskland han har besøkt på sine utallige opplesninger. Og overbærende om tyske særegenheter sett fra en russisk emigrants synsvinkel. Regner med at han - i motsetning til meg - forholder seg litt fritt til sannheten, men det gjør ingen ting. En ting som slo meg er at det mest var bokhandlerne som arrangerte forfattermøter og faktisk bare et par bibliotek. (Blant annet i byen Rathenow for de som måtte lure. ) Bibliotekarene der var svært rause med drikkevarene og spyttet da ikke i glasset selv heller. Det blir nok lenge til norske bibliotek serverer annet enn alkoholfritt på forfatterkveldene. I kapitlet om Frankfurt får vi ta del i enkelte avsløringer fra den berømte bokmessa. Kaminer minner meg mer og mer om den svenske forfatteren Claes Hylinger, for eksempel hans bok Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder. Som jeg har blogget om før. Så man kan ikke utelukke at ut fra noe-som-likner-prinsippet vil de som liker Kaminer også like Hylinger og muligens vil forfatterne også like hverandre. Aldersforskjellen til tross. Boka er ikke så lang og med korte kapitler så den er også ypperlig sykesenglitteratur.

Litt tilbake til Tyskland igjen. Holdt jo på å glemme språket! Jeg liker tysk, det er et greit språk med klare regler og god orden. Og mye lettere enn fransk som jeg sliter slik med for tida. Så hvis ikke norsk forlagsverden viser ansvar kan jeg alltids prøve meg på Kaminer på originalspråket.

Så til poenget med hele denne bloggposten : når jeg leser utenlandsk skjønnlitteratur skal jeg heretter vie litt mer oppmerksomhet til Tyskland. Og tar gjerne imot anbefalinger! Kom forresten på at jeg har lest Den korte enden av Sonnenallee av Thomas Brussig også.

PS: En ting som slår meg : ofte kommer innflytterne til å kjenne et sted bedre enn en innfødt fordi de ”fastboende” ofte har grodd fast. Slik som altså Kaminer viser i Min tyske jungelbok.

PS 2: Om boka kan brukes som reisehåndbok? Absolutt! Lekkerbiskenen purkeost bør du absolutt få med deg. Og en konsert med den lokale gruppa Mockefuck. For min del fikk jeg fryktelig lyst til å reise til Tyskland igjen, men først skal jeg lese Russerdisco.

PS 3 : Kaminer : hva skjedde egentlig i byen Waldbröl? Siden stedet ikke blir særlig flatterende omtalt i boka? Serverte de bare gulrotsaft under opplesningen?

PS 4 : Før du kaster deg over tastaturet nå : jeg veit at Mahler er østerriker og ikke tysk! Det var bare ikke det som var poenget.

PS 5 : Aprops krigen : i 1971 debuterte Eivind Reinertsen med boka Lukk opp dørene - krigen er over. (Aschehoug) . Denne boka fikk han Tarjei Vesaas debutantpris for. Den står faktisk i bokhylla mi sammen med På vei tilbake. Lurer på om disse bøkene er leselige i dag. det skal jeg jammen teste en gang. Ser også at forfatteren døde i 2001, og ble altså ikke mer enn 52 år gammel. Siste boka kom ut i 1993, hvis man kan stole på wikipedia. Og det burde man jo.

PS 6 : men nå må jeg lese franskleksa mi! Ellers vil vel M se på meg med et blikk som vil få selveste Gerd Wang til å se ut som den reneste pusekatten!

Etiketter

Siden jeg er syk i dag og holder på å kjede vettet av meg fant jeg ut at jeg skulle telle samtlige Etiketter på denne bloggen. Jeg markerte etikettene, limte dem over i et word-dokument og printet det ut slik at det skulle bli lettere å telle.

Under forbehold at jeg har talt riktig fant jeg ut at jeg - før jeg publiserer denne bloggposten - har 846 Etiketter.

Og det må vel være en slags rekord det også.

PS: kanskje jeg skulle sjekke ut enda noen sykdommer på google.

En stor dag!

Siden jeg er syk i dag og må holde meg hjemme fikk jeg sett en av de største sportsbegivenheter noensinne på TV, nemlig VM-historiens første kvinnehopprenn noensinne! Aldri så gæernt at det ikke er godt for noe!

Den moralske vinneren var utvilsomt Anette Sagen, som har kjempet hard for kvinnehoppsporten i mange år, men bronse er jo heller ikke dårlig. Men - som sikkert de fleste har fått med seg nå, var det den amerikanske skihopperen Lindsey Van som gikk av med seieren. For så vidt ikke helt ufortjent. (Og dere kan vel bare gjette hva og av og med hvem som ble spilt over høytaleren etter rennet!) Ellers kan dere jo bare merke dere navnet Maren Lundby først som sist. 14 – åringen var den første deltakeren som satte utfor i dette historiske hopprennet, og lengden ble 73.5 meter. Ivrige Quiz-deltakere kan bare pugge både lengden og navnet med en gang! Dessverre falt hun litt tilbake i andre omgang, og endte til slutt på en 22 plass. Men en kvinne for morgendagen!

Man kan også merke seg at det er litt andre nasjoner som preger kvinnehoppsporten enn mannehoppsporten. Mens det er svært sjelden å se nederlendere i et hopprenn for menn, stilte Nederland i dag med Lara Thomae. Plasseringen var vel ikke så imponerende, men tatt i betraktning at treningsmulighetene må være heller beskjedne i hjemlandet er en 31 plass ikke å kjimse av.

Og siden jeg nå har blitt frankofil på mine eldre dager vil jeg gi litt ekstra oppmerksomhet til den 13 (!) år gamle franske hopperen Coline Mattel. Jentungen smalt til med en 3 plass etter første omgang men falt dessverre tilbake to plasser i andre omgang, det vil si en 5. plass på resultatlista. Heller ikke det dårlig for en 13 –åring, men HVIS hun nå skulle ha blitt litt skuffet, kan kanskje denne muntre og optimistiske melodien hjelpe på humøret. (Skjønt – kanskje ikke... Dagens franske tenåringer har vel andre musikalske preferanser!)

Ellers ble hopprennet dessverre preget av ekstremt snøvær og noe baktrekk. Dette kan juryen ikke lastes for. Farta derimot!

PS: hele resultatlista ligger på Dagbladets nettside, men hvis du vil se den får du finne fram til den sjæl, jeg er DRIT lei av å bli linket til i tide og utide.

PS 2 : Hva som feiler meg aner jeg faktisk ikke, hadde egentlig tenkt å google både hjernehinnebetennelse, influensa og fugleinfluensa men dessverre tok denne helt nødvendige bloggposten mine siste krefter.

Ps 3 : Ja, jeg SKAL legge meg igjen nå!

Og så er man blitt sitert på bibliotekarpostlista, forhåpentlig for første og siste gang

Nemlig dette sitatet fra denne bloggposten :

”Omslagsillustrasjonen ( Eivind Gulliksen) neppe er den mest ”salgbare” og vil sikkert sette grå hår i hodet på de som skal prøve å formidle boka. Forlaget har tydeligvis prioritert kvalitet i alle ledd foran salg. Kanskje de har gitt opp å "selge boka inn" hos unga. Nei, dette er muligens en bok som "må formidles" som vi sa på bokmøtene i gamle dager. I hvert fall er boka verdt å jobbes for!”

(Pokker og : jeg har bytta to ord i den første setningen men shit happens)

Intensjonen med siteringa var så vidt jeg forstår å skape en ”debatt om formidling av barne- og ungdomsbøker med utgangspunkt i boken "I morgen skal vi sitte i solen”” på den omtalte postlista. (Den debatten gidder i hvert fall ikke jeg å delta i).

For å feie all muligheter for misforståelser til side:

• Boka er topp, omslaget er prima og forlagene er i sin fulle rett til å lage smale kvalitetsbøker med "ukommersielle" omslag.
• Dette er en bok som fortjener de lesere som fortjener boka!
• Lenge leve Brynjulf Jung Tjønn (Forfatteren)
• Lenge leve Eivind Gulliksen (Illustratøren)
• Lenge leve omslagsdesigneren (Hvem nå det måtte være, har ikke boka her lengre)
• Lenge leve forlagsredaktøren på CappelenDamm
• Lenge leve alle bibliotekarer som jobber for den "smale" boka
• Lenge leve innkjøpsordningen som gjør det mulig for forlagene å gi ut smale bøker
• Lenge leve de gode leserne

Og da veit ikke jeg hva jeg mer kan gjøre for å uttrykke meg klart nok!

PS: jeg er ikke helt begeistret for uttrykket ”smale” bøker men fant ikke på noe annet uttrykk i farta. Kanskje bedre med ”Vanskelig - tilgjengelig - for – barn – eller– undervurderer – vi – unga – nå -?”

Buskis for unga

Da den populære serien Rampete Robin av Francesca Simon kom på norsk for 5 – 6 år siden kunne jeg ærlig talt ikke skjønne hva som var så fantastisk med disse bøkene. Det finnes barnebøker om rampeunger med atskillig større litterær kvalitet, Ole Lund Kirkegaards for eksempel. Og direkte sjarmerende – som for eksempel Emil i Lønneberga - er jo Rampete Robin ikke. Men etter press fra lånera har jeg skaffe noen bøker. Det har som kjent kommet en drøss. (Gidder ikke å sjekke HVOR mange).

Bøkene er absolutt på ungas premisser, og leverer storyen effektivt og greit uten dikkedarier. Rølpete og drastisk humor. Litt morsomme navn; Perfekte Peter, Gretne Grete, Sure Sara etc. Og hvorfor er disse bøkene så populære? Antakelig fordi fraværet av ”moral” og budskap oppfattes som befriende. Kanskje også litt skrekkblandet fryd over at det går an å være så rampete. Robin gjør alt det unga ikke tør å gjøre og fungerer antakelig som terapi og avreagering. Også litt deilig at rampestrekene noen ganger er til fordel for vår antihelt. Om ikke alltid. Og - leserne veit hva de får. Robin er uforbederlig. Og man må jo si at fyren har integritet.

Bøkene er som kjent (?) illustrert av Tony Ross, men teksten er ikke avhengig av illustrasjonene. Jeg har sett bedre illustrasjoner av Tony Ross, og noen særlig fornying kan man jo ikke akkurat si at dette er. Men habilt.

Da er Du er en fæl mann, herr Grim av Andy Stanton mer sofistikert. Også her en noe drastisk humor med rølpete illustrasjoner. Boka er full av anakronismer og mye moro. Ingen moral her heller, de slemme blir ikke snille, ingen intrige, bortsett fra å redde en hund, og det ser ikke ut som at forfatteren har hatt noen andre hensikter enn å more og leke seg med sjangeren. Og det må jeg si han lykkes med! Jeg var i hvert fall med på notene. Dessuten er det en litt morsom ”verfremdungseffekt” i boka ; Polly (hovedpersonen) og den gamle surrekoppen Fredag begynner å lese ”Du er en fæl mann, herr Grim” av Andy Stanton (!) for å prøve å finne ut av hvordan det går! Det ser ut som at dette er den første boka av forfatteren på norsk.

Til slutt en lettlest bok av Camilla Kuhn som heter Egil og pappa treffer elgen. Boka er kommet ut i serien Lesestart og var faktisk ganske morsom. Og når vi nå snakker om rølpete illustrasjoner, disse har ikke den samme elegansen som Ross eller David Tazzyman, men egentlig hadde jeg litt sansen. Teksten (det er svært lite tekst) står på egne bein uten bildene og språket er enkelt så denne boka kommer til å bli en lettlest punktbok for helt nybegynnere. Jippie! Oppdaget også at Kuhn har skrevet enda en bok, den kom ut i 2007 og heter Hvordan Greger Grinebiter havnet i bitter duell og alt nesten ble helt rosa. Den skal jeg jammen også sjekke ut. (Egil og pappa treffer elgen er enda ikke lagt ut på Gyldendal-webben).

PS: Apropos rampete Robin : Kom plutselig på klassikeren Den store Bastian (eller Struwwelpeter som var den tyske tittelen) av Heinrich Hoffman. (Litt mer på norsk her) Så bøker om stygge slemme gutter er jo ikke noe nytt. Og den groteske humoren var nok elsket av unga den gangen også. Regner med at de bare overså moralen, som viste hvor gæernt det gikk hvis man ikke gjorde som de voksne sa. Jeg leste den selv som barn (nei jeg er ikke SÅ gammel) med skrekkblandet fryd og sikra meg boka (Jubileumsutgaven 1901) etter at min bestefar døde. (Sorry medarvinger men det skulle da bare mangle). Boka er beregnet for ”Børn imellem 3 – 6 Aar”. Det ser ut som at det er noen andre bilder enn originalbildene i min utgave (København, E Jespersens Forlag) men nå viser det jo seg at det er laget flere bilder av denne figuren gjennom tidene.

PS: Håper inderlig ikke at jeg brukte begrepet "verfremdung" gæernt nå! Men det gjorde jeg sikkert!

”Jeg sitter på en gammel benk ytterst ved kaien”

er første setning i boka I morgen skal vi sitte i solen, og jeg bare sier det med en gang; dette er den beste barneboka jeg har lest på veldig lenge!

Boka er skrevet av Brynjulf Jung Tjønn (det var da pokker til vanskelig navn, reneste logopedøvelsen, men jeg lærer det nok!) og dette er hans første barnebok. Før har han skrevet 2 bøker for voksne, den første da han var 22 år gammel!

Hovedpersonen er 11 år gamle Oscar og det er en jeg - fortelling. Det er ikke akkurat noe muntert tema forfatteren har valgt; moren er innlagt på psykiatrisk sykehus, mens faren

”forsøker å holde oss sammen. Deg, mamma og meg”

Det er en liten bok, på bare 94 sider, og med korte kapitler. Noen vil kanskje kalle det en kortroman? Samma søren, her er setninger som bare får det til å støkke i en. Og selv om stilen er knapp klarer forfatteren å skildre guttens og de voksnes usikkerhet og fortvilelse slik at leseren ( i hvert fall jeg) tror på historien. Boka gir en intens følelse av uro og man bare MÅ lese videre!
Faren igjen:

”- Vet du hvorfor jeg har akkurat dette bildet her?
Jeg rister på hodet.
- Dette er det siste bildet av dere sammen. Jeg ser på det hver dag når jeg er på jobb.” S 69”

En bihistorie er om morfaren som får slag. Litt mye i en og samme bok kanskje? Men denne historien passer også fint inn i helheten.

Kan vel røpe såpass at boka har en forsiktig optimistisk slutt. ”I morgen skal vi sitte i solen”.

Foreldre med psykiske problemer er et ikke helt uvanlig tema i barnelitteraturen. Flere andre forfattere har skrevet om samme temaet - med vekslende hell. Ingen nevnt ingen glemt.

Derimot kom jeg på at det finnes det ikke SÅ mange barne-bøker om BARN med psykiske problemer. Den eneste jeg kommer på i farta er faktisk den mer eller mindre selvbiografiske (?) boka Topphemmelig av Barbro Lindgren, hvor en del av boka handler om hovedpersonen på ca 10 år som rammes av depresjon – men kommer seg gjennom det. Hvis noen spør etter bøker om barn som blir deprimerte tror jeg faktisk jeg vil anbefale denne, fordi den tar opp temaet på barns premisser. En annen bok av Barbro Lindgren som omhandler noe av det samme, et barn som rammes av en stor tristhet, er billedboka Store syster, vesle bror. (Samlaget 1992, illustrert av Eva Eriksson). Kan selvfølgelig også anbefales!

PS:
Barbro Lingren har muligens kommet litt i skyggen av den mer berømte Lindgren, men også Barbros forfatterskap er verdt oppmerksomhet. Blant annet er hun en utmerket tekstforfatter av billedbøker. Min påstand er at det er større presisjon å lage en god billedboktekst enn gode bilder.

PS 2 :
Egentlig er det ganske utrolig at det går an å skrive troverdig om en 11-åring som fortellerer. En annen bok som nettopp er omtalt på bloggen er Ikke bare tennis av Peter Barlach. Her er nok språket nærmere opptil en 11-årings eget språk enn i Tjønns. Likevel har jeg heller ingen problemer med å tro på Tjønns Oscar selv om det er tydelig i hvert fall for den voksne leseren at boka er skrevet med en språkbevissthet et barn aldri hadde maktet. Dette burde jeg kanskje skrive en egen bloggpost om en gang.

PS 3 : Plutselig kom jeg på en litt annen pussig ting. Noen barne- og ungdomsbøker er forsynt med smussomslag mens andre bøker ikke har det. Og dette er ikke alltid i samsvar med den litterære kvaliteten. Tjønns bok derimot har både smussomslag OG litterær kvalitet.

PS 4 : Omslagsillustrasjonen ( Eivind Gulliksen) neppe er den mest ”salgbare” og vil sikkert sette grå hår i hodet på de som skal prøve å formidle boka. Forlaget har tydeligvis prioritert kvalitet i alle ledd foran salg. Kanskje de har gitt opp å "selge boka inn" hos unga. Nei, dette er muligens en bok som "må formidles" som vi sa på bokmøtene i gamle dager. I hvert fall er boka verdt å jobbes for!

EDIT : 18/2 : i tilfelle det SKULLE være mulig å misforstå noe.

The Father of the Texas Blues

I min musikalske serie til ære for Louis Braille kan vi ikke unngå å ta med en av de største bluesmusikere noensinne. Nemlig Blind Lemon Jefferson. Vi smeller til med klassikeren See That My Grave Is Kept Clean.

Siden han døde en eller annen gang i 1920-åra (litt usikkert når) kan vi dessverre ikke tilby levende bilder i dag. Denne er siden spilt inn av flere kjente musikere men nå er det dette originalopptaket av Blind Lemon Jefferson som gjelder! Lydkvaliteten er kanskje ikke den beste men det musikalske er det ingenting å si på!

SKAL vi slippe til Lou Reed også? Skitt au!

De snille og de slemme i Fantasyland

Langstilkbyen befinner seg i toppen av en gigantisk blomst og i bunnen har vi Underskogen, i skyggen av de svære kronbladene. Hovedpersonen er Nils, som bor i Underskogen hvor alle lever i fattige kår. Av andre medvirkende har vi den gamle outsideren Rollo, som har en hemmelighet de fleste ikke altfor uvante lesere lett avslører, og Langelina, søstra til Nils. Hun vinner den årlige svømmekonkurransen og som premie blir hun sendt opp til Langstilkbyen for å få det ærefulle oppdrag å stelle denne enorme planten. Når hun – i likhet med alle andre vinnere fra tidligere konkurranser – ikke kommer tilbake igjen får broren en mistanke. Hvorfor Nils av alle Underskogens innbyggere er den første som reagerer på at unga bare blir borte er en gåte for meg.

Lysmesterne regjerer altså i Langstilkbyen. De har klart å lure folket i Underskogen til å tro at det er de svære kronbladene på denne gigantblomsten som får sola til å komme fram på himmelen hver morgen og at det bare er lysmesterne som kan styre dette. (Ellers er det ingenting som tilsier at Underskogens befolkning skulle være spesielt underbegavede, selv om ernæringa er noe mangelfull). Nils finner da også ut at dette er juks og bedrag og han må avsløre bløffen. Noe som egentlig går relativt greit. ”Spennende og bevegende fantasy om mot og søskenkjærlighet” sier forlaget i reklamen, men jeg ble i hvert fall ikke beveget.

Det er lite intensitet i språket og egentlig ganske trivielle greier. Trass i personenes noe spesielle hår og hudfarge og øreform er personskildringene ellers ikke spesielt interessante. Og bortsett fra en litt spesiell småkrypfauna er det lite fantastisk. Nå MÅ Gyldendal begynne å jobbe mer med fantasylitteraturen! Som det heter i reklamen : don’t say it if you don’t mean it!

Sturle Brustad har før skrevet en oppvekstroman om et pønkband. Her en morsom hjemmeside. Overgangen fra pønkband i en småby til fantasy for barn er stor og forfatteren skal ha kred for å ha prøvd seg på nye marker. Eller underskoger. Vi sier bedre lykke neste gang!

Jeg har vel sagt i det vide og det breie før hva jeg mener om fantasy og norsk fantasy i særdeleshet. Per i dag er det to norske fantasyforfattere jeg har forventninger til; nemlig Mari Moen Holsve og Silje E. Fretheim. Felles for disse to er at de bruker en god dose humor.

Derimot er omslaget ganske flott men dessverre har forlaget glemt å få med omslagsillustratøren! Slurv! Jeg tror jeg veit hvem det er men husker ikke navnet. Og det irriterer meg enormt! Noen som har noen forslag?

Og så holdt jeg jo på å glemme å si hva boka het igjen da! Den heter altså Langstilkbyen.

PS: MÅ alle norske barne- og ungdomsbokforfattere skrive fantasybøker?

På tide å skifte profilbilde

Og så har man vært på seminar igjen. Nærmere bestemt på Kari Skjønsbergdagene på Høgskolen i Oslo. I auditoriet henger et bilde av Gerd Wang som skuler utover forsamlingen.
Hun er – eller burde være - alle bibliotekarers store heltinne. Også kjent for å være et skikkelig rivjern. Hennes kompendium ”Gerd Wangs emneordkatalog” var pensum på bibliotekskolen i min tid. Ikke for å skryte men jeg behersket alle henvisninger og se- og krysshenvisninger til fingerspissene. Under ser vi portrettet av Gerd Wang. Regner med at alle bibliotekskoleelever la alle kluter til for å lære alfabetisk emneord- katalogs finurlige regler den gangen hun var rektor!


Salige Gerd Wang

Da jeg kom hjem bestemte jeg for å skifte image, og øvde meg på Gerd Wangs bibliotekarblikk. For sikkerhets skyld tok jeg på meg lesebrillene for virkelig å skjerpe bibliotekarblikket!

Kanskje ikke helt vellykket men en brukbar begynnelse!


Nix. Her har jeg helt mistet fokus!


Nå begynner jeg å nærme meg noe...


Den satt! Mine damer og herrer : mitt nye profilbilde!

Ellers var det et prima seminar! Bare en ting : MÅ vi alltid ha dette evinnelige fruktfatet! Hva ER det som er gæernt med kake og sjokolade!

PS litt seinere : siden jeg nå har fått nytt image kan man jo bare spekulere på hvordan dette vil påvirke min personlighet i tida framover! Ta det som en advarsel!

Hopp og sprett og tjo og hei!

Min populære serie Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue blir ikke komplett før vi slipper til denne karen!

Her er P J Proby virkelig i slaget, og innsatsviljen er det i hvert fall ikke noe å si på, verken hos denne en gang så populære sangeren eller blant publikum!
Typisk for tiden har P J Proby en kledelig pasjefrisyre og en oversized skjorte som henger utenpå buksa. Og apropos bukser, denne folkekjære artisten var jo kjent for å spjære buksene på scenen. Jeg har prøvd å finne en video som viser akkurat dette glansnummeret men dessverre forgjeves! Muligens for dristig for YouTube.

Vi tar også med den låta som Proby er mest kjent for! Ikke dårlig den heller!

Russisk overlevelsesevne

Da jeg leste Reisen til Trulala av Wladimir Kaminer kom jeg plutselig på en annen bok med en ung russer i hovedrollen, nemlig Metro av Alexander Kaletski. Ja akkurat forfatternavnet husket jeg jo ikke, men sjekket Deichman og bestilte sporenstreks boka med henteavdeling Majorstua filial. Fin fin service Deichman! (Siden fant jeg ut at dette var helt unødvendig da vi faktisk selv hadde et (støvete) eksemplar i hylla. Sorry Deichman for bryderiet. )

Handlingen i Kaletskis bok er fra siste halvdel av 60 – åra, da denne karen satt ved makta. Boka bygger i stor grad på forfatterens eget liv; som hovedpersonen Sasja var han selv teaterskoleelev fra 1965 til 1969, og som Sasja opptrådte han med sanger som ikke var ”godkjent” av partiledelsen og til slutt klarte han å komme seg til USA, eller Amerika som Sasja sier.

”Da sosialismen kom, skulle det ikke være flere konger, men hver eneste ung sovjetisk mann ble en prins ... Be en hvilken som helst sovjetisk prins ønske seg tre ting, og han kommer helt sikkert til å si:
For det første – å ha propiska og en leilighet i Moskva
For det andre – å slippe unna militærtjenesten.
For det tredje – å foreta en lang reise utenlands, fortrinnsvis for alltid.” s 209.

Trass i politisk ufrihet, redsel for å bli angitt selv av de nærmeste, håpløse byråkratiske regler, elendig helsevesen, tvangsinnleggelse på psykiatris sykehus av opposisjonelle (slik som kjæresten Lena utsettes for når hun i sinne forbanner hele det sovjetiske regimet) klarer Sajsa og hans noe spesielle venner å holde humøret oppe med humoren som våpen og de viser stor kreativitet for å gjøre det beste ut av forholdene.

Det må være et eller annet med den russiske folkesjela som gjør at de har denne overlevelsesevnen:

”Hvorfor elsker vi å synge? Hva får oss til å gjøre det? Hvorfor føler vi overhode trang til å ta et dypt åndedrag, åpne munnen og sende en hemmelighetsfull melodi ut i stillheten? Hvor får vi denne styrken og viljen fra? Etter å ha arbeidet hele dagen, stått på en tettpakket trolleybuss, ventet i matvarekøene, plystrer vi på gaten, nynner på kjøkkenet, synger under dusjen og til og med på scenen. Men det er ikke bare det at alle synger – noen er også villige til å lytte, og det finnes ikke bare en eller to slike tosker, men hundrevis.” (Sorry glemte sidetallet og siden jeg bare hadde lagt inn en postitlap fordi den fetisjisten av en eier av denne boka ikke tåler eselører i bøkene sine finner jeg heller ikke tilbake til sitatet uten å måtte lete gjennom hele boka og det har jeg i hvert fall ikke tid til).

Og vodkaen kan man vel heller ikke unngå å komme inn på. For eksempel Sasjas eksentriske husvert Tojliks harde forbruk av vodka. Som leder av en ”dissentergruppe” kjemper han en hard kamp når regjeringen bestemmer seg for å sette opp prisene. En hederskar som siden... ja nå kan jeg jo ikke røpe alt heller da.

Boka er skrevet med mye humor og ironi men da Sasja og han skuespillerkolleger blir invitert til USA (fulgt av en representant for kulturminiseriet som sørger for at ”sovjetkunstens banner” ikke blir tilsølt av de kapitalistiske ”landenes svineri”) setter latteren seg litt fast i halsen.

For å komme inn i det forgjettede land blir reisefølget forsinket i tollen fordi de må forklare at de sprialformede vannoppvarmerne ikke er våpen, men sammen med grytene en nødvendig del av bagasjen for enhver sovjetborger på utenlandsreise. Når de endelig kommer fram blir det kortslutning på hotellet fordi de utsultede skuespillerne går i gang med å tilberede de medbrakte ertesuppeblokkene. ( s 240)

Latteren setter seg også i halsen når Sasjas reisefølge tar med seg papptallerkener og engangsbestikk fra bankettene for å ”imponere venner og slektinger” hjemme. Eller når vi leser om hvor sjokkerte de blir da de oppdager at det ikke er køer foran butikkene.

Det ser ut som at dette er den eneste boka av forfatteren som er kommet ut på norsk.

Reisen til Trulala ( altså skrevet av Wladimir Kaminer som er over 20 år yngre enn sin landsmann ) er også mer eller mindre selvbiografisk, men jeg regner jo med at forfatteren har smurt litt tjukt på her og der, skjønt gudene veit! Vi reiser til Berlin (hvor forfatteren har bodd siden 1990, altså året etter murens fall), vi møter russere i Paris, på Montemarte ( et sted det holder å besøke en gang spør du meg, håper jeg ikke virker for blasert nå, men det turistifiserte Montemarte er neppe slik det en gang var), vi møter russere i Danmark og i Christiania. Trass i at de i utgangspunktet knapt eier penger viser russerne vi treffer en imponerende oppfinnsomhet for å klare seg i den vestlige verden. Boka er virkelig morsom og stilen får meg til å tenke på den svenske forfatteren Claes Hylingers bøker. (Blogget om før).

Vi får også et innblikk i forholdene i Russland, blant annet russisk stripping som er ”som i Amerika, bare bedre, med mer kultur”, og blir med på reiser både til Sibir, Krim og Trulala. Persongalleriet er overveldende. Det er i det hele tatt fantastisk hvor mye forfatteren har klart å presse inn på under 130 sider. Dette er den første boka på norsk av forfatteren men det har kommet to bøker til. Jeg kan varmt anbefale alle selv om jeg forløpig bare har lest denne. En forfatter som Kaniner jeg mener Kaminer - ha ha morsom stavefeil - kan umulig kødde det til!

1 : jeg kan ikke noe for det men hver gang jeg tenker på Murens fall og Brandeburger Tor dukker NB NB ikke klikk på linken hvis du ikke har usedvanlig gode nerver!!!! denne sangen av Ketil Stokkan opp i mitt hode. Det pinligste øyeblikk i Norsk Grand Prix-historie noensinne.

2 : Nei da anbefaler jeg jo heller å klikke på denne youtube-linken hvor du får høre gruppa Akvarium som har en gjesteopptreden i Kaminers bok. Siden jeg fikk litt valgets kvaler tar vi med en til. Dessuten et par sanger av kultbandet Nautilus Pompilius. Og her Good bye, America. Litt til ære for Sasja som valgte kjærligheten heller enn å benytte anledningen til å hoppe av på sin første tur til vesten!

3 : Men hva med Alexander Kaletski, da? Jo da, her kommer Gentle Predator!

4 : etter dette hyggelige møtet med to russiske forfattere skal jeg til med en norsk fæææææææntasi igjen! Mens to uleste bøker av Kaminer ligger på nattbordet til spott og spe! All denne pliktlesinga MÅ nødvendigvis gjøre noe med en! Litt usikkert hva. Men jeg kan jo ikke klage. Jeg som har bolig, nok mat og frihet til å si og mene hva jeg vil. I den grad noen gidder å lytte. I den grad jeg har noe å si som er verdt å lytte til.

5: Oj! Nå glemte jeg jo nesten denne linken!

Og så har man vært på kino igjen

I min flunkende nye serie ”Og så har man vært på kino igjen” åpner vi med en av de beste filmer jeg kan huske å ha sett på aldri så lenge. (Nei det er ikke "aldri så lenge" siden jeg har vært på kino, men har ærlig talt ikke sett så mange filmer i det siste som får meg til å kaste meg så begeistret over tastaturet som nå!)

Og den filmen jeg altså nettopp har sett heter Doubt med ”kamelonen” Meryl Streep og giganten Philip Seymour Hoffman i hovedrollene. Handlinga er fra 1964 i Bronx og Hoffman spiller den karismatiske og hjertegode presten, men tukler han ikke for mye med småguttene mon tro?, og Meryl Streep spiller en jernhård rektor på nonneskolen (eller hva det nå heter) St.Nicholas. Hva som er den egentlige sannheten får vi aldri vite og det er noe av det som jeg syntes var bra med filmen. (Altså at filmskaperne tør å overlate noe til publikum og at ikke alt er så melodramatisk overtydelig!) Filmen har en troverdighet som er sjelden vare i amerikanske filmer.

Mulig at Meryl har tatt med seg noe av Miranda Priestly fra filmen The Devil Wears Prada (uten all glamouren) men gir et imponerende og variert portrett av denne tilsynelatende strenge og beintøffe nonnen. Bedre kan det neppe gjøres! Det som imponerte meg mest var hvor gjennomført filmen var i alle ledd, fra hver enkelt statist i menigheten under gudstjenesten(e), hver birolle, absolutt ingenting var overlatt til tilfeldighetene for å si det litt klisjéaktig.

Og de to gigantene Streep og Hoffman braker jo sammen så det var en fryd. Hvis jeg må påpeke en liten svakhet så må det være den evinnelige filmmusikken som liksom MÅ fortelle oss at nå folkens må dere følge med, det kom helt på slutten av filmen, men egentlig var det også helt greit!

Det var mye sterk vind i filmen og jeg var i hvert fall helt utblåst etter at den var slutt. Men klarte så vidt å sjangle meg til banen og hjem hvor jeg nå sitter og hamrer dette på tastaturet. At det bare GÅR an å lage noe så bra uten all den derre datateknologien og digitaliseringa og det gir jo håp for filmkunsten!

PS: Jeg er ærlig talt ikke sikker på om jeg har tid til å skrive om filmer på denne bloggen, det vil si at det har jeg vel egentlig ikke, for jeg har annet å gjøre uten å plage noen med det, men det lover jeg dere folkens: får jeg se noe som topper dette : da kommer en ny post i denne serien! (Regner med at det tar en stund).

PS 2 : Da jeg var ung - det vil si for snart 40 år siden - og så filmer på den gamle tyskerbrakka i Mo i Rana, da skulle det atskillig mindre til før en film gjorde inntrykk, jeg kunne ha ramset opp flere av de filmene, men det skal jeg ærlig talt spare dere for, var filmene bedre den gangen eller er det bare ungdommens privilegium å være mindre blaserte og lettere å begeistre? Likevel har jeg en mistanke om at filmene fra siste halvdel av 60 –åra og noen år framover VAR bedre. Men veit jo at jeg så noen riktig dårlige også. Jeg kan forresten fremdeles huske lukta på den kinoen. (Antakelig revet nå)

PS 3 : jeg bestilte billettene på filmwebben(som lykke og fryd fungerte helt greit i dag) og fikk et referansenummer. Men da jeg skulle taste nummeret på den der maskinen plundra jeg fælt. Fordi 1) det ikke er et vanlig tastatur som man er vant til- bokstavene står i alfabetisk rekkefølge - 2) det er noe gæernt med de rutene på skjermen, selv om jeg tastet riktig var det litt plundrete å få fram de riktige tallene og bokstavene for å få fram billettene. Ganske irriterende!

PS 4) kan ellers anbefale Beano, Fatty, Ludo og jeg av Philip Newth (Tiden 1979). Her er en kostelig skildring som viser at halve moroa er å stå i kinokø. I hvert fall for unga. Det samme husker jeg selv fra min .... og nå tror jeg jammen at det holder.

PS 5) Hun var ikke borte Amy Adams heller, som jeg tipper har spilt sin mest uglamorøse rolle noensinne!

THE END

These Women Is Killin' Me

I min gørrpopulære serie Hommage musicale à Louis Braille er det i dag den blinde Folk Blues eller Country Blues - (kjært barn har mange navn) - artisten Sonny Terry som står for tur!

Linken til YouTube-videoen kommer her. En riktig gladlåt på en mandag! Men vi gir oss da ikke med dette! Her trår den store musikeren til med Easy Rider i samspill med Brownie McGhee. Og jammen er ikke gamle Peter Seeger også med på notene! KAN denne kjente og kjære låta egentlig framføres bedre? Neppe!

Og så er det vel på tide å gjette på hvem som blir nominert til Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur igjen.

Når det gjelder nominasjonene til litteraturprisen er mine tips:

1. Om drittsekkar på tre måtar av Eva Jensen
2. Tjuven av Rune Belsvik
3. Natt i Frognerbadet av Sverre Henmo
4. Eller ER det Arnt Birkedals tur til å nå helt opp med boka Gaulevik? BLIR han nominert igjen?
5. Og så er det sikkert noen som mener Brageprisvinneren Darlah av Johan Harstad men den boka har jeg ikke lest. (Noen huller må man bare leve med). (Rosende omtalt av bloggeren JB her.)
6. Den siste boka er Den mørke månen av Tone Kjærnli, en forfatter som også er nominert en gang før.

OK : Siden bare tre bøker blir nominert må jeg tippe disse:

1. Sverre Henmo har fått skandaløst få priser, er det hans tur i år?
2. Den mørke månen av Tone Kjærnli er også valgt ut til UPrisen, uten at juryen neppe lar seg affisere av det, men nei : jeg tipper Gaulevik av Arnt Birkedal
3. Og så skulle det pokker meg ikke forundre meg om Darlah blir nominert.

(Og jeg kommer vel som vanlig til å bomme igjen)

Så var det debutantprisene. De nominerte blir i hvert fall

1. Ingen må vite av Aina Basso
2. Og så håper jeg at Tilfeldigvis Arial Footlights Forhistorie av Silje E Fretheim blir nominert. Fordi dette er noe så sjeldent som en morsom fantasy og original om enn i lengste laget etter min smak

Og noen andre tør i hvert fall ikke jeg gjette på.

Av fagbøkene tipper jeg biografier

1. Marilyn Monroe av Kjerst Scheen
2. Hjertet som ingen kunne brenne av Jon Ewo
3. Og kanskje en Wergelandbiografi og da blir det vel Støv. En bok om Wegeland av Ivo de Figueiredo. (Som også var Brageprisominert uten å nå helt opp. Denne har jeg heller ikke lest og kommer heller ikke til å gjøre det, selv om jeg ikke har noe i mot verken Wergeland eller Figueiredo).
4. En outsider kunne jo være Onkel Arne, moderne fiskerier av Bjørn Arild Ersland og Annlaug Auestad. (Også Bragenominert). Egentlig så håper jeg litt på den.

Billedbøker har jo ikke jeg særlig peiling på lenger, men tipper disse tre:

1. Garmans gate av Stian Hole (Neppe noe dristig tips, hvis den ikke er FOR lik den forrige, men det kan jeg ikke uttale meg om, får ta meg en tur hit en dag!)
2. Slapsefjell av Bjørn R. Lie (Den eneste av årets billedbøker jeg har blogget om)
3. Eg kan ikkje sove av Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter som er en sterk bok om døden.

Det eneste som ER sikkert er at Giske også kommer. Og hva skal du si i talen denne gangen, da Giske? Hva med å ta en Obama i år:

Ikke si at det ikke går an å skrive bedre bøker her i landet
Jo vi kan!
Ikke si at det ikke går an å levere bedre oversettelser!
Jo vi kan!
Ikke si at det går an å ansette flere manusvakere!
Jo vi kan!
Ikke si at...
Nei kanskje ikke det var noen god idé på barnebokas festdag. Men hva med denne da:

Ikke si at det ikke går an å gi flere penger til skole- og folkebibliotekene her i landet!
Jo vi kan!
Eller litt mer konkret kanskje :
Ikke si at det ikke går an å 10-doble bevilgningene til skole og folkebibliotekene her i landet!
Jo vi kan!
(Da trenger du heller ikke legge inn så mye arbeid på resten av talen! )

PS: Med det samme vi er inne på priser : kan jo nevne UPrisen også. Etter at noen voksne overkonkistadorer (garantert feil stava) har funnet fram til fem titler har ungdommen fått disse bøkene å velge mellom:

• Gro Dahle og Svein Nyhus: Roy. Cappelen Damm
• Johan Harstad: Darlah: 172 timer på månen. Cappelen Damm
• Mari Moen Holsve: Rasp. Gyldendal
• Tone Kjærnli: Den mørke siden av månen. Cappelen Damm
• Terje Torkildsen: Marki Marco. Samlaget

Mitt valg her står mellom Mari Moen Holsve for sin nyskapende fantasy og Tone Kjærnli. Dette var ikke enkelt, nei, men tror jeg sier age before beauty. Hva de uberegnelige kidsa ender opp med tør jeg ærlig talt ikke gjette på! ! (Les! : tror ikke at den derre stemmegreia deres virker akkurat nå! I hvert fall ikke på Mac!) .

PS 2 : jeg gidder ikke å legge ut en masse linker fra ”tidligere bloggposter” men de fleste bøkene er omtalt her.

PS 3 : På tide å varme opp pinnekjøttrestene. Og sette akevitten i frysern.