lørdag, august 04, 2007

Antakelig er jeg den eneste i landet som ikke har lest

Hvite tenner av Zadie Smith
... før nå!
Og alle husker sikkert disse familiene:
Jonesfamilien:
Mor jamaicansk opprinnelse som det heter, far engelsk og datteren Irie som altså er halvt britisk og halvt jamaicansk akkurat som forfatteren selv. Og begge født i 1975!

Iqbalfamilien:

Bengalsk, to tvillingsønner, like gamle som Irie.

Og Chalfenfamilien,

delvis jødisk, godt forankra i middelklassen. Fire barn. Vellykkede og morsomme.

Opptil 5 generasjoner også deri iberegnet de døde.

Og disse tre familienes liv og levnet flettes altså sammen på finurlig vis.
Handling fra begynnelsen av det 20. århundret via andre verdenskrig og til milleniumskiftet

Dessuten disse litt snurrige organisasjonene:
  • KEVIN (en slags ytterliggående fundamentalistisk muslimsk gruppe)
  • FATE : en ditto dyrevernsorganisasjon
  • Jehovas vitner
  • Og altså : FremtidsMusen©
Nå skjønner jeg jo bedre hvorfor Sarah Waters sammenlikner Zadie Smith med Charles Dickens. Boka har et burlesk persongalleri og handlinga noe på siden av virkeligheten. Men så fantastisk godt skrevet at man godtar alt. Boka er til tider hylende morsom men forfatteren viser også medfølelse og innlevelse. Akkurat som nevnte Dickens. Engelske Wikipedia skriver at boka er innen sjangeren ”Hysterical realism”.

Av høydepunktene:
  • Når Archie bestemmer seg for å begå selvmord like utenfor et halalslakteri.
  • Et flerkulturelt foreldremøtet
  • Den velmenende Joyce Chalfen som vil redde de stakkars innvandrerbarna Irie og Millat fra sin triste tilværelse.
  • Klientellet og livet på den lurvete stampuben til pappa Jones og pappa Iqbal med den noe forsofne pubeieren Mickey.
  • Med flere. (Andre har sikkert sine favorittscener)
  • Må forresten ta med den gangen Irie skulle glatte ut håret!
Tema er som alle har skjønt det flerkulturelle samfunns utfordringer, generasjonskonflikter etc. Det kan være fristende å sammenlikne med den svenske boka Kall det hva faen du vil men det er kanskje litt rått parti.

Zadie Smith er født i 1975 og hvordan jeg enn snur og vender på min hjerne var hun ikke mer enn 25 år da boka kom ut. Imponerende! Også med tanke på at to av de bærende skikkelsene i boka er middelaldrende menn.

Boka er på 490 sider med liten skrift. Og man kan jo lure på om det er nødvendig å skrive så lange bøker. Noe kunne vel ha vært korta ned og noen longører er det vel kanskje men altså helt i Dickens ånd.

PS:
  1. Bare en ting : hvorfor skal alltid forfatterne takke gud og hvermann på slutten av boka? Kan de ikke heller sende blomster. Eller bare invitere til en real fest.
  2. Men Zadie, da: Hva mener du med det her?
    "Han var alltid uansett vær å påtreffe i grå genser, grå skjorte og svart slips, skinnende svarte sko og briller, som en liten dvergbibliotekar!!! "
  3. (Vi bibliotekarer er nå alltid så følsomme og da!)
  4. Nei men hva ser jeg her! Hvite tenner gikk som serie på NRK i 2005! Men pytt! Boka er nå alltid bedre!
  5. Har du ennå ikke lest boka? Er jeg ikke den siste likevel? Hvite tenner er inne på Deichman på de fleste filialer og er nettopp kommet ut som billigbok. For kr. 99,- .
  6. Og jo da! Denne boka ER (enda) bedre enn ”Om skjønnhet” .
  7. Det har kommet ut enda en bok av Zadie Smith, nemlig Autografmannen. Den boka er det visst litt forskjellige meninger om.

5 kommentarer:

Anonym sa...

ENDELIG (etter litt masing) fikk du ut fingeren og leste denne fantastiske boka! Skål for deg! (sitter her og nippar til litt raudvin, det får duge)... Synest også forfattarens unge alder er imponerande greier i forhold til å kunne skrive ei såpass samansett og kunnskapsrik bok.
...berre så trist at ho tok såpass mange skritt tilbake då "Om skjønnhet" kom...
-Marius-

elis lesebabbel sa...

Skål i lige måde :-)

Synes du at "Om skjønnhet" er SÅ dårlig? Men hvis vi sammenlikner forfatteren med forfatteren kanskje...

Anonym sa...

Neh, jeg har ikke lest boka. ;)

elis lesebabbel sa...

ÅJ! Er du den eneste i landet nå da kanskje hahaha!

Flopsy sa...

Jeg har nok også lest denne, og likte den veldig godt. Mye bedre enn Monica Alis "Brick Lane", som den ofte sammenlignes med.

"Autografmannen" har jeg ikke lest, så det er nok tilfelle at man delvis lar seg styre av kritikker. Ihvertfall gjør jeg det, ser det ut til.