”Flaks kommer til den som fortjener det”.

Arne Svingen prøver seg denne gangen på et velbrukt tema, barn som blir sveket av sine foreldre. Dette er behandlet både bedre – og verre – et utall ganger i barnelitteraturen. Svingen har valgt en humoristisk tone. Hovedpersonen er Håkon, jeg tipper rundt 12 år, i hvert fall ennå ikke tenåring, DET gjøres det forøvrig et lite poeng av i en morsom episode hvor en jevnaldrende jente prøver å snakke et kult ungdomsspråk ( kanskje en kommentar til enkelte forfatteres mislykkede bestrebelser på det samme?), faren ( en rundbrenner og slabbedask) forsvinner og etterlater seg et brev hvor han ber Håkon ta kontakt med bestemora, men henne har både Håkon og lillesøstra et anstrengt forhold til.

Håkon er den frekke, munnrappe outsideren, men jeg synes ikke alle replikkene hans er like troverdige. Det er vel heller ikke helt sannsynlig at to barn på egen hånd kan få det til å gå rundt såpass lenge, men dette KAN settes på kontoen for dikterisk frihet. Man kan trygt si at handlinga er litt på sida av det virkelige liv, antakelig tilsikta fra forfatterens side. Heller ikke alle skildringene av de voksne – for eksempel den av rektor – er direkte realistisk.

Selv om Håkon blir akseptert i klassen ( blant annet fordi han tar igjen med lærerne) har han ikke mange venner, og veit ikke helt hvordan han skal forholde seg til jevnaldrende. Det jeg liker best med boka er akkurat denne sårheten, dessuten har boka en viss varme og Håkons omsorg overfor lillesøstra er også fint beskrevet. Og – noen ganger ER faktisk boka morsom.

Kan vel røpe såpass at boka slutter godt. Hovedpersonen får en ny innsikt og faren skjønner at han må skjerpe seg. Som det kommer fram i forlagsreklamen trykkes boka i nytt opplag allerede før lansering, så denne boka har forlaget tror på. Boka heter forresten Litt av en plan.

Kanskje jeg burde ha kommet inn på andre bøker som tar opp dette temaet, foreldre som ikke forstår sitt foreldreansvar, og hvordan unga må ordne opp selv etter beste evne, men det får bli en annen gang.

Neste gang; er det vel på tide med litt fantasy igjen.

Flødeboller og andre boller

Boka Anton, Arnold og andre rampunger som jeg nettopp har blogget om, er utmerket oversatt av Henning Hagerup. Det er bare et ord jeg stusser over; på side 67 (Nissen min heter Tippe Topphatt) kliner en gutt ved navn Albert en ”fløtebolle” utover ermet. Her kunne kanskje oversetteren heller ha brukt kokosbolle, siden den danske ”flødebollen” minner veldig mye om denne lekkerbiskenen. Det som taler mot er at flødebolle MANGLER kokos på sjokoladetrekket! I en (heldigvis) stadig fjernere fortid kunne ”negerbolle” vært en mulig løsning, men selvfølgelig ikke i dag! Det hadde tatt seg ut! Da hadde det nok blitt både hælvete og baluba – og med god grunn!

En søking på ”fløteboller” norsk språk på google viser ganske riktig at ordet fløtebolle – i en viss grad - blir brukt i Norge, men går man søket nærmere i sømmene ser men at ”fløteboller” på norsk også kan dreie seg om gjærbakst, eller for eksempel et fiskeprodukt som har påfallende likhet med fiskeboller.

For ikke å snakke om gamledagse fløteboller i porselen, her fra Auksjonshallen. (Hvis dere er kjappe rekker dere å by, tilbudet går ut i morgen!) Lite brukt i dag, selv i de mest velmøblerte hjem. Dessuten er flere av treffene relatert til danske forhold. (For eksempel norske konditorlærlinger i Danmark eller sjellsord brukt på danske fotballspillere. )

Men hva med å spørre folkets røst; det vil si mine facebookvenner som er en relativt sammensatt gjeng. En av de (påfallende må jeg si) mange som engasjerte seg i dette språkproblemet, foreslo ”skumbolle”. Og googling på ”skumboller” norsk språk gir faktisk noen resultater. Ikke et direkte imponerende antall men et tegn på at ”skumbolle” er et ord i bruk, men kanskje (foreløpig?) noe begrenset. Her et produkt fra Diplomis. Problemet er bare – og hold dere fast nå folkens – at ”skumbollene” fra Diplomis er dekket med kokos!!! Dette er jo full begrepsforvirring! Språkrådet! Hvor ER dere hen!!

Det man også KAN innvende mot dette ordet er at det finnes ganske mye annet godteri med forstavelsen skum-, disse av et mye seigere og mer kompakt materiale. (Men slettes ikke så verst på smak!)Ett eksempel er de såkalte ”skumnisser” som selges til jul, her kalt "Juleskum". Riktig til å få julestemning av!

Og sjokoladebolle? Glem det! For mange varianter!

Men hva med å sjekke Ordboka/ Nynorskordboka? Dessverre ingen treff på ”fløtebolle”. Ei heller ”skumbolle”. Norsk riksmålsordbok (ikke på nett ser det ut som) ser ikke ut til å ha kommet ut siden de to tilleggsbindene i 1995, og på 16 år har det jo skjedd en del med det norske språket. Ordet ”fløtebolle” glimrer med sitt fravær. Vi venter med spenning til den reviderte utgaven er klar på nettet i 2014! Sikkert unødvendig å si, men heller ikke et søk i dansk-norsk ordliste på nettet var til noen hjelp.

Så; hva skal en stakkars oversetter gjøre? Gruble seg i hjel? Forbanne den dagen ”negerbolle” ble utgått på dato og kastet på historiens skraphaug? Eller bare la det stå til og håpe ingen ville legge merke til det? Ha!

Sånn malapropos; is i ”vaffel” med ”guf” og flødebolle på toppen er avsindig godt! Det får du bare i Danmark! Mmmmm!
Her et bilde av en typisk dansk is med "det hele"; kjeks... unnskyld vaffel som de danske siger; iskuler, guf og på toppen ”flødebollen” fagmessig presset litt sammen. Bon appetitt!

Litt tilbake til fjasesida igjen; en barnebibliotekar fra en landbrukskommune ikke så langt fra Oslo hevder at denne flødebolle kalles guffebøf, men tror nok at det må være slang eller et høyst lokalt dialektutrykk!

Konklusjon; vi har et hull i det norske språket som må tettes! Vi må da, snart 200 år etter frigjøringa fra Danmark klare å finne et passende norsk ord!

Rampunger og andre unger

I 2001 kom Anton og Arnold flytter til byen og Anton og Arnold i ville vesten av Ole Lund Kirkegaard ut på Gyldendal Tiden forlag i lettlestserien Bokormen. ( For dem som har dårlig langtidshukommelse; barnebokredaksjonen på Tiden blei jo slått sammen med Gyldendal og ikke lenge etter blei Tiden-navnet fjerna. Kanskje like greit.) Disse bøkene holdt ikke vanlig Kirkegaard-standard og jeg irriterte meg over at de ble gitt ut, mer enn 20 år etter at forfatteren døde. Disse bøkene kom forresten ut i Danmark allerede i 1988. (Det er påfallende hvor mange nyutgivelser som er kommet ut etter denne forfatterens død, i følge dansk wikipedia; 7)

I disse dager har Anton og Arnold – eller omvendt kommet ut. Her er begge bøkene fra 2001 med. Men som det står på Gyldendalwebben :

”Ole Lund Kirkegaards spinnville historie om guttene ble første gang fremført i Danmarks radio i midten av 1970-årene. Senere kom en forkortet versjon ut som lettlestbok, ( altså egentlig to, min anm.) men dette er første gang den fulle versjonen utgis i bokform”.

Nå lurer jeg fælt på hvem som skrev de forkortet utgavene! Jeg har vanskelig for å tro at forfatteren selv gjorde det. (Jeg regner jo heller ikke med med at det var det norske forlaget som hadde gitt seg til å forkorte den danske utgaven! Det hadde jo virkelig tatt seg ut!)

Originalen er atskillig bedre! Her et sitat fra første sida av 2011- utgaven ( altså årets for dem som begynner å gå surr i alle årstallene):

”Anton og Arnold flyttet til byen en sommer da det var så varmt at folk kunne sove uten nattlue på seg. Hundene lå i skyggen i portrommene og gispet med tungen langt ute av kjeften. Og hønene la bløtkokte egg, det sa man i alle fall den sommeren.

Den lumre, varme luften gjorde folk gretne og irritable. Og det ble absolutt ikke bedre etter at tvillingene flyttet til byen. De flyttet inn i Møllegården, og selv om de flyttet ut igjen allerede året etter, så ble folk i Møllegården – og i hele byen for den saks skyld – aldri helt seg selv etterpå”

I 2001 utgaven ( Anton og Arnold flytter til byen) står det bare:

”Anton og Arnold flyttet til byen en sommer da det var så varmt at folk kunne sove uten nattlue på seg. Og hønene la bløtkokte egg. De flyttet inn i Møllegården.”

Enda et eksempel på forkortninger og utelatelser før vi gir oss, er beskrivelsen av Møllegården:

” Den besto av masse gamle skjeve hus og staller som var bygget sammen i en firkant.
Innimellom bygningene var det en gårdsplass hvor høns og duer gikk og hakket i den harde, tørre jorden mellom steinene. Når været var varmt, som det var om sommeren, sto det alltid noen vinduer åpne inn til kroa der bønder og annet godtfolk satt og drakk brennevin og spilte kort. (2011)

2001-utgaven:

”Den besto av masse gamle skjeve og skakke hus og staller som var bygget sammen i firkant”

mens resten av beskrivelsen av Møllegården er utelatt. Fordi man i 1988 synes at det er for drøyt at folk drikker brennevin? Eller for å ofre noe for lettlesthetens skyld – da på bekostning av det litterære. Noen ganger kan man jo bare irritere seg verre over alle post mortem nå-skal-vi-presse-sitronen-mest-mulig-av-dette-forfatterskapet-og –gi-ut-noe-samma-søren-utgivelser, men denne var en helt berettiget utgivelse!

Det er forresten Elisabeth Bjørnson som har oversatt begge utgavene.

Samtidig med denne boka har det kommet ut enda en bok av Ole Lund Kirkegaard; Klubben for pill råtne slyngler og andre gode historier. Hver fortelling med en innledning skrevet av forfatterens tidligere kone. Bakerst – en tekst av forfatteren selv; Om å skrive for barn. Akkurat den teksten burde alle venner av god barnelitteratur ta seg tid til å lese!

Ole Lund Kirkegaard var jo som kjent selv lærer og en fortelling i Klubben for pill råtne slyngler er skrevet fordi en av elevene hans hadde problemer med å skille sannhet og løgn, og forfatteren trengte noe til diskusjon i klassen. Det er jo mange lærere i Kirkegaards bøker, og selv om det ofte (men ikke alltid!) er autoritære og urimelige voksne i bøkene hans gjelder det sjelden lærerne. I denne boka er det en lærer ved navn Sakarias som forteller så gode historier til elevene, at de beklager seg når skoleåret er over. Antakelig har han diktet mye av seg selv i disse lærerskikkelsene. EDIT et par dager etter: Denne boka er oversatt – som vanlig på utmerket vis - av Henning Hagerup. Det var bare ett ord jeg hengte meg litt opp i.

Forfatteren ble født i Skanderborg, men bodde mange år i Hobro. Kanskje det er husene der som har inspirert ham når han illustrerte bøkene sine.

Ole Lund Kirkegaard ble bare 39 år gammel, og det har lenge – også her til lands – vært en oppfatning om at han begikk selvmord, men dette er antakelig ikke tilfelle.

En forfatter som kan minne mye om Ole Lund Kirkegard er Kim Fupz Aakeson. Fupz Aakeson har også et munnrapt språk og skriver gjerne om litt ”frække drenge”. Kong Karsten kan minne litt - med vekt på litt – om Gummi-Tarzan. Karsten er feit og er mobbeoffer. Akkurat som i Gummitarzan kommer han med hjelp av magi ut av sin begredelige situasjon, og Karsten blir klassens konge – for en stakkars stund. Rollene byttes, han blir mobberen. Siden normaliseres situasjonen, mens Gummi-Tarzan ender med status quo har Kong Karsten en mer optimistisk slutt. Boka er lettlest med sprelsk språk og herlige tegninger.

Gummi-Tarzan er forresten blitt kritisert av mange for ikke å ta mobbing alvorlig nok, noen hevder til og med at forfatteren og leseren står sammen med mobberne og ler av Ivan Olsen.


Boka er dessuten filmet, også denne med fremragende kvalitet – men med en mer optimistisk slutt. Når man lager film av bok må filmskaperen frigjøre seg fra boka fordi film er et eget medium.

Nina!

Jeg oppdaget Nina Simone i 1969. Da fant jeg en LP som het Nuff Said på Musikkhuset i Mo i Rana. Utvalget av andre plater enn klassisk musikk var ytterst begrenset i denne butikken, så man kan si jeg var heldig. (En LP kostet forresten kr 38 den gangen og hvis man regner etter kroneverdien og lønnsnivået den gangen var det ganske dyrt!)

En av sangene på denne LP-en var Backlash Blues


Her har vi en annen versjon fra Montreux i 1976. Som det skulle framgå, Nina Simone var også en fremragende pianist. Dette opptaket skulle demonstrere hvordan hun hele tiden tilførte noe nytt til sangene sine.

Så kan vi jo høre på hennes første versjon av I loves you Porgy fra operaen Porgy and Bess.


Og her en liveframføring i 1962.

Det er ikke enkelt å velge sanger fra denne store sangerens rikholdige karriere men vi kan jo

avslutte med denne.

Nina Simone levde et hard og vanskelig liv. Hun rakk akkurat å bli 70 år gammel og akkurat i dag er det er det 78 år siden hun ble født. Dette er verdt en bloggpost! Så får vi se hvor lang tid et tar før akkurat disse videoene blir fjerna fra YouTube!

Priser og nomineringer; 2

Så er det vel på tide å tippe hvem som skal få Kulturdepartementets årlige pris for beste barne- og ungdomsbok. Kanskje litt barnslig å drive med den tippinga år etter år, og ikke pleier jeg å være noe særlig heldig med gjettinga heller. Mine lesere får bare vise overbærenhet, og sette det på kontoen for uskyldig moro!

2010 var neppe det beste året for norsk barne- og ungdomslitteratur. Jeg har notert disse bøkene:

LITTERATURPRISEN
Først en liste over MULIGE kandidater før jeg snevrer inn til de tre jeg gjetter blir nominert:

• Marita Liabø: Jenny blir knallhard
• Hagerup, Hilde: Alt som er galt med Georg
• Fretheim, Tor: Alltid Andrea
• Løes, Synne Sun: Tilstrekkelig vakkert
• Sund, Torvald: Dans stille før stormen
• Fengsla av Hilde H. Kvalvaag
• Jeg har aldri vært spesielt begeistra for Jan Chr. Næss, men Teodor Sterk er en riktig artig og småfrekk splatter!

1. Jeg tipper at Fengsla av Hilde H. Kvalvaag blir en av de nominerte. Denne boka fikk jo Brageprisen i år, men som det viser seg gang på gang er det sjelden samsvar mellom Brageprisen og departementets pris. I 2009 fikk for eksempel Maria Parr Brageprisen, mens Lars Mæhle til slutt fikk Kulturdepartementets pris.
2. Jeg blei jo som vanlig begeistra for Hilde Hagerups bok , så denne setter jeg også opp på lista.
3. Gjenstår en. Jeg bør vel tippe på en barnebok også – det er som kjent vanskeligere å finne en litterært god barnebok enn en ungdomsbok – så da tipper jeg på Jenny blir knallhard av Marita Liabø. Heier litt på den!

Outsider : Alltid Andrea av Tor Fretheim. Nitrist men god!

DEBUTANTPRISEN
Også i 2010 leste jeg de fleste debutantene, som vanlig uten å bli så vanvittig imponert. De jeg sitter igjen med er disse tre:

1. Asbjørn Rydland: Drakeguten
2. Ingeborg Kringeland Hald: Albin Prek
3. Til slutt Hestenes klan av Live Bonnvie selv om jeg mener den hadde noen svakheter. Men – kan i hvert fall si at den var en viss fornyelse av hesteboksjangeren.

Når det gjelder

FAGBOKPRISEN
har jeg notert to. Tipper at den første får prisen.

1. Ersland, Bjørn Arild Fengslet. En bok om å sitte inne.
2. Jon Ewo: Film, død og kjærlighet

Klok av skade tror jeg at jeg dropper å gjette på noen billedbøker eller illustrasjonspriser denne gangen. Det eneste sikre er at også i år er det Anniken Huitfeldt som deler ut prisene, alle får klemmer og antakelig kommer hun også denne gangen til å snuble i navnene, akkurat som sin forgjenger Trond Giske. Dette ser forresten ut til å være en tradisjon blant kulturministere, helt siden Lars Roar Langfeldt uttalte Maria Gripe for ”graip” da han delte ut oversetterprisen.

Dette er bare SÅ spennende!

PS: jeg har lest og blogget om de fleste av bøkene, men gidder ikke å legge ut noen linker.