Tida er inne for litt råkkenråll!

Fra den tida man KUNNE lage god musikk. I serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue” er turen kommet til Eric Burdon, denne gangen sammen med gruppa War som framfører den klassiske låta Spill the Wine.



Skru opp volumet på full guffe og snurr film!

Noe mer forbeholden i dag

Boka åpner med masse trøkk, og jeg hadde store forventninger. Forfatteren heter Mohamed Razane, opprinnelig fra Marokko, og jobber som spesiallærer for vanskeligstilt ungdom, bor selv i Seine-Saint-Denis, så han veit hva han skriver om.

Boka gir utvilsomt innsikt i livet blant Frankrikes underpriviligerte, men til tider skinner den intellektuelle forfatteren for mye gjennom i den 18 år gamle hovedpersonen Mehdis språk. Boka kan også bli noe pratsom og til tider veldig litterær på grensa til det affekterte. Eller er det bare slik franskmenn er? Også forstadsungdom med mangelfull skolegang?

Et par ganger slipper andre til; hovedpersonens noe eldre kjæreste og søstra til bestevennen. For meg blir dette noe underlige brudd.

Når det er sagt : utgivelsen er interessant tross noen svakheter, og Aftenposten mener at det er en ujevn, men en ”uvanlig sterk debutroman”.

Etterlysning : hvor er Varg?

Som det skulle framgå av headingen har jeg vært på kino igjen og sett den siste Varg Veum-filmen, Falne engler, som baserer seg på boka med samme tittel. Den kom ut første gang i 1989. Nå er jeg ikke helt sikker på hvor mange filmer om omtalte person som er blitt laget men har fått med meg at det er mer enn nok! La oss slippe mer av dette. Bannlys alle framtidige Varg Veum-filmer! (Sorry! Kunne ikke motstå fristelsen å gjøre et billig poeng av den opprinnelige betydningen av Varg Veum) .

Det er en stund siden jeg leste Varg Veum-bøkene nå, men må innrømme at jeg fikk sansen for denne sjarmerende, forsofne, halvveis forfylla og alltid blakke privatdetektiven som satt ensom på sitt nedslitte kontor og venta på oppdrag. Med akevittflaska ( eller var det whisky, det husker jeg jammen meg ikke) i skrivebordskuffen. Hvor ble den opprinnelige Varg Veum av? Drakk han seg i hjel til slutt? (Og hvor ble dama på folkeregisteret av?)

Nei det er ikke noe gæernt med skuespilleren men det er ikke rett person for rollen.

Det beste med filmen var at ****SPOILER**** (men jeg regner jo med at de fleste har sett filmen nå) denne skuespilleren røk ut ganske tidlig i filmen. (Jasså, du klarte ikke å la være å trøkke på linken? Skyld deg sjæl! Gå heller og se en annen film!)

Det nestbeste med filmen var denne skuespilleren som som vanlig spilte seg sjæl. Og det holder i lange baner!

PS: da jeg googlet Varg Veum, gjett hva som ble første treffet. (Ja, du gjettet riktig)

PS 2: Nei det er ikke noe gæernt med denne skuespilleren, jeg er bare drit lei av denne skuespilleren akkurat nå. Andre overeksponerte skuespillere i norsk film gjennom tidene har vært denne skuespilleren, denne, denne, denne, denne og da gidder jeg ikke å ramse opp flere.

PS 3 : Vi så filmen på Colosseum 1, og tidligere på dagen ble filmen Shine a Light vist i samme sal. Gjett om jeg ergra meg for at det ikke var omvent. Så – for å gjøre et lite forsøk på å bøte på humøret plukker jeg en video fra Youtube. Her er noen visdomsord å ta meg seg på veien : You can't always get what you want. Og i hvert fall ikke gode filmer!

PS 4 : Ja jeg er mer enn vanlig gretten i dag. Er det så rart med det været og dette forbannede skjemaet jeg bare MÅ se på i dag!

PS 5 : Nei jeg betaler fremdeles min skatt med glede selv om det skulle bli enda noen flere dårlige filmer.

Til alle dem som lider under den gneldrende betongen

"Det er bare sånn det er. Jeg må få det ut, snakke om det, eller nei, jeg må hamre det inn i papiret med Muay Thai-teknikk, high-kicks, knespark og hele dritten. Hvordan kan man få seg et liv som ikke bare handler om å overleve? Hvordan kan jeg få svar på dette spørsmålet? Spørsmålet som aldri gir meg fred, som eter meg opp innvendig. Jeg har bestemt meg for å fortelle, med slag, med ord. Jeg kjenner trangen til å få det ut, til å ...."

... og dermed kommer jeg til å tilbringe også denne helga i en av Paris forsteder!

Mer kommer...

Kjønn og tvang

Sist vi var i Göteborg kjøpte jeg boka Könsbytet och vad hände sen (Etc forlag 2004) på et billigboklager i Östra Hamngatan. Jeg husker fremdeles en artikkel i det svenske tidsskriftet ETC fra begynnelsen av 80-tallet der sjefredaktøren Johan Ehrenberg, da 26 år gammel, gjør rede for sitt kjønnsskifte. I boka får vi denne artikkelen i sin helhet og dessuten et etterord.

Reaksjonene var enorme den gangen, det ble ”ett himla liv” for å si det med svenskene. Noen snakket om at det bare var et PR-tricks, Ehrenberg ble utsatt for ... ja dere kan vel tenke dere selv alt han ble utsatt for av trusler og dritt. Eller for resten, det var verre! Mye verre! Og man snakket om skandal minsann! Også her i landet vakte saken litt oppmerksomhet, da Gateavisa trykket deler av artikkelen (selvfølgelig uten å spørre om lov).

Artikkelen er svært personlig, og forfatteren møter flere transer som han intervjuer. I bokas andre del Vad hände sen skriver han at han nå ( i 2004) er sjeleglad fordi han passet på å anonymisere sine intervjuobjekter, ikke bare med hensyn til navn men også bosted. Han forteller om mange tragiske skjebner men også for eksempel om Marie som har ”lyckats”. I hvert fall føler hun det selv.

"Hon frågar till slut:
-Syns det något?
Onej, onej, Maria är kvinna raktigenom.
-Du är mycket lyckad.
Hon ler.
Vi skiljs.
Det är först efteråt jag märker att jag tagit ett förbjudet ord i min mun. Lyckad. Accepterad som kvinna. Är det då det allt skall sluta vid? Är det så jag skall leva? Vägd. Bedömd. Lyckad? Maria lever sitt liv, folkhemssveriges villaliv. Det är inte mitt."

Da jeg blogget om denne boka fant jeg ut at det er noe som heter transvestisme og noe som heter transseksualitet men Ehrenberg mener det bare er en akademisk forskjell mellom transvestitter og transseksuelle.

Ehrenberg selv ga opp, han klarte ikke å ”leva mellan könen” på grunn av presset fra omgivelsene.

”Det är inte statens makt som skrämmer mig. Inte läkarnas roll, inte socialstyrelsen, den är felaktig och tar ifrån människor deras ansvar, visst, men är inte skrämmande.Den går att ändra genom politisk kamp. Genom att transsexuella, liksom tidigare homosexuella, lämnar anonymiteten och kräver sin rätt. Rätt att själv bestämma sitt liv. Rätt att få hjälp. I egen takt pröva sig fram, se hur långt man vill gå i ett könsbyte. Inte behöva kämpa för att bevisa sin "sjukdom". Jag har rätt att bryta könsgränserna.
Du har det. Det är bara en fråga om politisk kamp, det är inte det som skrämmer mig. Utan det andra. Den nästan ogenomträngliga mur av rädsla och förakt som reglerar könens gränser”

Og her har vi alle et ansvar. Samfunnets ( det vil si våre) forkvaklete normalitetsbegreper - det heterofile kjernefamilieidealet der alle andre er avvikere – er en trussel mot hele vår sivilisasjon. Hvis vi i det hele tatt kan snakke om sivilisasjon lengre. Så da er det bare å dra fram det gamle Bakuninslagordet igjen : ingen er fri før alle er frie.

Og nå har i hvert fall ikke jeg noe bedre forslag enn at vi avslutter med Antony & The Johnsons For today I'm a boy. Og en ønskereprise på denne duetten med Boy George i et transkjønnet fellesskap. Skru opp volumet og finn fram lommetørklet! Det er nok ikke bare Boy George som tar til tårene av dette innslaget! Legg merke til nærheten og den gjensidige respekten mellom de to sangerne!

PS:
Hvis du vil lese boka – noe jeg varmt anbefaler - kan den kjøpes her. Könsbytet er også lagt ut i tre deler på Etc´s webside her, her og her. Etterordet "Vad hände sen" er – så vidt jeg kan se – ikke lagt ut. ETC! Ikke ta det ille opp men den web - sida deres er lite krånglig å finne fram i.

PS 2:
Kom plutselig på noe : hvem er de virkeligste kvinnene : Vi som er født slik og alltid har tatt det som en selvfølge, eller de som sloss for sin rett til å være det. Og som lever ut sin kvinnelighet til det ytterste.

PS 3 :
Helt til slutt vil jeg anbefale Silje Hernæs Linharts uhyre interessante artikkel "Fra ytre tvang til indre trang – kjønnsoverskridelse i ungdomslitteraturen". (Årboka. Litteratur for barn og unge 2008).

Det aller siste PS - et : stavekontrollen ( word mac ) protesterer mot kjønnsoverskridelse og transeksuell. Mac burde skjerpe seg!