Fra Hovseter til Sunnmøre

Det er litt smått med oppdateringer på denne bloggen for tida og det kan det godt hende at det fortsetter å være en stund framover.

Siden sist har jeg lest nok en vampyrbok, Mørketid av Åshild Moldskred. Forfatteren ( debutant) skal ha kred for å ha prøvd seg på en litt ny vri, vampyrer (eller bloddrikkere som de kaller seg) i en kjent bydel i Oslo, nærmere bestemt mitt nærmiljø Hovseter, og da blir man jo litt ekstra interessert. Stedet blir beskrevet med ”høye og triste sosialblokker fra midten av 70- åra” og fylliker med fett hår sitter på benkene med bæreposer med øl. Pussig at jeg aldri har lagt merke til noen av disse når jeg er på de kanter. Runa, 15 år, bor sammen med sin mor, som ikke er verdens beste akkurat - kanskje ikke så merkelig med den oppveksten hun har hatt - i Hovseterveien 96.

Her et fotografi av Hovseterveien 96, en "høy og trist sosialblokk fra midten av 70- åra", også kalt Kollektivet, en vårkveld i april. Samtidig som jeg tok dette bildet, tok jeg også et bilde av
Hovseter skole, hvor jeg regner med at Runa går. Så denne boka bør Hovseter skole skaffe seg til sitt (forhåpentlig) utmerkede skolebibliotek! Ellers fant jeg ingen fylliker med fett hår på denne utflukten heller, derimot noen sporty ungdommer som spilte ball på plassen utenfor skolen.

Tilbake til boka. Åpningsscenen der Runa sammen med bestemora tapper blodet fra et stakkars offer med en sprøyte – med døden til følge for offeret– er sterk nok men blir hengende litt i løse lufta i forhold til det som kommer. Handlinga kunne ha vært bedre gjennomarbeida, og en del språkblomster burde ha vært luka ut, i det hele tatt kunne manuset ha stått seg på å gå noen runder til og blitt stramma litt inn. Bokas sterkeste side er vennskapet mellom Runa og den litt pysete Åge, som Runa har følt en egen omsorg for fra barneskolen av. Åges sjokk og fortvilelse når Runas hemmelighet blir avslørt er også ganske godt skildra.

Mer språklig sikker er jo Codys arv; første bok i serien Rottekrigen av Einar A Lund. Den handler om kampen mellom svartrottene ( de gode) og brunrottene ( de slemme). I sentrum den unge rotta Cody hvis far var en helt blant svartrottene. Han vokser opp sammen med sin mor på Vinderen av alle steder, men de fleste av arten, deriblant Codys lærermester Slafs, røff men god på bunnen, holder til på en fylling på Grønland. Boka er på 412 sider og kunne med fordel ha vært korta en del ned. Det blir til tider ganske så omstendelig, forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Kanskje han rett og slett blir litt for forelsket i sitt eget univers og har glemt kunsten å ”kille noen darlingser”. Burde vel også ta med det særdeles tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Hannene er de som beskytter og sloss mens kvinner ... unnskyld hunner ( og barn) er de som altså blir beskyttet. Får for ordens skyld nevne at jeg bare har lest ca halvparten av boka før jeg ga opp, så for alt jeg veit kan det jo dukke opp en hel hær av rotteamazoner i løpet av fortellinga.

Bør kanskje legge til at svartrotta er utryddet i dag.
Her et bilde av ei svartrotte slik de så ut da de var still going strong!

Då likte eg betre Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. Handlinga i denne boka er frå bygda, eg gissar det kan vere Sjøholt på Sunnmøre som forfattaren sjølv kjem frå. Akslevollsvatnet vart nemnd i boka og litt googling gjev og nokre assosiasjonar på at vi kan vere på desse kantar. Som eg har vore inne på nokre gonger fører det ofte traurige saker som finn stad på bygdene no for tida, i kvert fall dersom ein skal tru mange nynorske ungdomsbøker, men i denne boka er hovudpersonen ei heilt normal snart 14 år gamal jente, Amanda, som har heilt normale foreldre.

Ho er forelska i David, ein heilt normal gut, og dette er ei ganske fin og forsiktig kjærleikshistorie. Eg tok meg faktisk i lure på om det ikkje snart burde komme noko meir, og det gjer det. På omslaget er det ei teikning av eit hjarte, altså ikkje det ”ikoniske” hjartet men det fysiologiske. Det syner seg at Amanda har ei alvorleg hjartesjukdom og det einaste som kan redde ho er organdonasjon. Boka skildrar sjukdomen, om det å vente i uvisse, korleis vil det bli å få eit hjarte som har tilhørt nokon annan og sjølvsagt korleis foreldra og venene reagerer. Boka er gripande utan at det blir noko (melo)drama. Forfattaren er flink til å leve seg inn i kjenslene til ei ung jente.

Litt artig er det og at forfattaren refererer til biletboka ”Til Panama, til Panama! : forteljinga om då den vesle tigeren og den vesle bjørnen reiste til Panama” av Janosch frå 1979 (Samlaget) , som handlar om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som drar med ein flåte til Panama for det er ”landet dei drøymer om”. Og dei er ikkje redde for nokon ting. Som dei to drøymer og David og Amanda om å bygge seg ein flåte.

Og då kan eg jo til slutt nytte høvet til å gjere folk merksame på desse bøkene om vesle bjørnen og den vesle tigeren og heile resten av Janosch fantastiske univers. Sidan bøkene er på nynorsk vart dei berre ståande i biletbokkassane i fleire år men så kom bøkene som teiknefilm på TV og då vart det fart i sakene! Då skulle alle ha dei! Her har dykk ein filmsnutt, diverre ikkje på nynorsk denne gongen. Til slutt kan vi jo høyre på My heart can't take it no more med Supremes, sjølv om denne songen (som venta) handlar om litt andre ting enn hjartesjukdomar og transplantasjonar.

Nå kommer de og taaaaaar oss!

Jeg er nummer fire av Pittacus Lore som er psevdonym for.. eller glem det, det kan dere jo sjekke sjæl og som noen sikkert har fått med seg er boka filmet og går på kino akkurat nå. Filmen fikk ganske lunken omtale og boka er vel ikke SÅ mye bedre.

Det dreier seg altså om aliens, påfallende lik mennesker (hva er det som er gæernt med grønne menn med antenner?), bortsett fra ekstrem fart og styrke og en god del spektakulære egenskaper som hovedpersonen selvfølgelig må holde skjult for ikke å bli avslørt. Det er også en kjærlighetshistorie her som vel strengt tatt var litt uttværet og med mange gjentakelser. (Det er ikke ANTALLET kyss og kjærlighetserklæringer det kommer an på men hvordan.) Med er også noen slemme aliens som de snille må sloss mot for å redde jorda.

Handlinga er delvis fra high school miljø med de karakteristiske bokskapene vi ser på amerikanske filmer og alt annet til faget henhørende. Vi finner også nerden som er særdeles interessert i aliens, SF etc og den slemme gutten som også er forelsket i den samme jenta som hovedpersonen. Boka er sikkert ganske spennende for målgruppa og det er action action action over en lav sko.

Kan jo legge til at boka har slått godt an i utlandet og har vært 6 uker på New York Times Best Seller List og det ser ut som at det skal komme fem til i serien før vi får fred.

Oss dinosaurer imellom

Da jeg var på den tidligere omtalte konferansen Ung 3.0 valgte jeg meg seminaret De mest populære sosiale mediene for ungdom og da blei jeg litt sjokkert.

Særdeles oppegående og intelligente ungdommer i 17 – 18-årsalderen fortalte oss om sin bruk og avhengighet på facebook. De var online hele tida for å få med seg alt. Alle veit hvor alle er og skal – til enhver tid. De har behov for å vite hva folk gjør, hvor og med hvem - hele tida! Dette bidrar også til at flere føler seg utenfor og det kommer tydelig fram hvem som er ”med” og ikke.

Det er også viktig til stadighet å ta seg godt ut i tilfelle man blir fotografert og bildet siden blir lagt ut på facebook. Noen har direkte angst for å bli fotografert med mobilkamera uten at de oppdager det selv! Og de må følge med på facebook for å slette tagginger etc. Det er jo ikke noe nytt at ungdom er opptatt av utseende, selv ville jeg jo heller dø enn å se dum ut på bilder, men den gangen var jo fotografering .... eller glem det, det her ER jo tross alt noen år ( 40) sida. Men det var nesten umulig å fotografere noen uten at objektet oppdaget det, hvis man ikke hadde spionkamera og det hadde jo bare industrispioner fra Østblokklandene den gangen.

I den-gangen-jeg-var-ung-da-var-det-noe-annet-da-da-måtte-vi-jammen-meg-og-da-hadde-vi-ikke- men-klaget-vi? - tida leste vi SF-romanen 1984 av George Orwell hvor ”Storebror ser deg” – begrepet ble lansert. Var det slik framtida skulle bli? Det ble den ikke. Nå er alle alles storebrødre-søstre og alle ser hverandre hele tida! Man kan jo også sammenlikne med bygda hvor alle kjenner alle. På facebook blir alle bygdedyr!

Som den gamle halvsenile dinosaurusen jeg er klarte jeg jo heller ikke å dy meg for å skrive følgende på seminarets facebookside ( Ja jeg VEIT at jeg dumma meg ut men KUNNE ikke la være. Er litt flau over det nå. ) :

”Sitter på seminaret @De mest populære sosiale mediene for ungdom akkurat nå og er faktisk litt sjokkert over hvor lite dagens ungdom overlater til tilfeldighetene! Ellers er det jammen meg mange flotte ungdommer! Hilsen en dinosaur!”

På en annen side tror jeg livet for dagens ungdom under nyliberalismen er mye mer komplisert og uoversiktig enn i den-gangen-jeg-var-ung-da-var-det-noe-annet-da-da-måtte-vi-jammen-meg-og-da-hadde-vi-ikke- men-klaget-vi? - tida . Så kanskje det er godt å ha kontrollen i hvert fall på noe?

Og så samles vi på hvalen

Og av dette litt flaue ordspillet skjønner muligens de mest opplyste av mine lesere at jeg har vært på Ung 3.0 konferanse igjen, denne gangen i Sandefjord, selveste hvalfangstbyen. Alle referatene kan man jo finne her så da er det ingen vits at jeg prøver å gjengi noen av foredragene med de mulige feiltolkninger det måtte innebære. Det finnes da heller ingen ting som er kjedeligere enn å få referat fra de festene man selv ikke har vært på. Og apropos fester, så kan jeg jo starte med den fantastiske vokalgruppa Basix som kom helt fra Danmark for å underholde oss under middagen. Blant annet framførte de denne låta på utmerket vis. Unødvendig å si, stemninga var på topp.

Og stemninga steg jo noen ekstra hakk då Bibliotekaren Frå Helvete ein gong for alle reformerte takk for maten-talen, den mest håpløse sjanger som finnes. Og sjølvsagt; he did it his way! Ellers kan jeg varmt anbefale Rica Park Hotell i Sandefjord. Lokalene er elegante (gudene veit hvor mange hvaler om har måttet bøte med livet ... nei herregud nå FÅR jeg gi meg, dette er da ingen Green Peace-blogg- her er det sosiale medier og dess like for alle penga... ) og maten var fantastisk. Til frokost var det BÅDE bacon med speilegg og ( en helt fantastisk luftig) eggerøre og alskens sunne og mindre sunne lekkerheter! Men: dette er jo heller ingen matspalte, så igjen et forsøk på å komme seg tilbake til temaet, ungdommens mediebruk. Vil forresten bare legge til at flere hoteller har kuttet ut speilegg til frokost til fordel for en ofte særdeles vassen eggerøre og det er en forbannet uskikk.

Det som slo meg første dag er at ungdommen er aldeles rørende uvitende om hvor mye vi gamlinger egentlig veit om facebook, twitter og annen digital moro! Til og med YouTube veit vi jo hva er. OG blogger. (Tenk det, Hedda! Eller glem Hedda, Ibsen er kanskje ikke så inn blant ungdommen lengre. Selv ikke da jeg var ung var ”de fire store” av det aller hotteste når jeg tenker meg om. ) Men jammen er ungdommen søte når de setter av 20 minutter for å gi oss oldiser innblikk i twitter.coms muligheter!

Ellers så kom det fram at ungdom (og da mener jeg ungdom i alderen videregående skole) pr. i dag foretrekker facebook som kommunikasjonsmiddel. Og det i den grad at jeg faktisk blei ganske sjokkert ... men akkurat det kommer jeg heller tilbake til i en egen bloggpost. (Edit noen dager etter: HER) Ellers blei flere enn meg imponerte over hvor flinke dagens ungdom er til å snakke for store forsamlinger. Mens jeg selv knapt turte å holde et fordrag fra manus foran klassen står dagens ungdom bramfrie fram som om de ikke har gjort annet i hele sitt liv. Hvilket de muligens heller ikke har. Første innslag siste dagen var et forrykende sceneshow av elever fra musikklinja på Sandefjord videregående. Det må ha skjedd noen mutasjoner de siste 40 åra!

Her et bilde av deltakerne i Parksalen minus alle de som hadde tatt seg en kaffe og kake-pause. Og - ja du gjetter riktig - frukt. I forgrunnen Bibliotekaren Frå helvete Him Self!

Og så blei vi jo nok en gang beroliget med at mediebruk og dataspill ( ei heller Word of Warcraft) er så farlige som vi tror. Vi fikk også et grundig innblikk i det samme spillets finurligheter. Hvis jeg skulle framheve noen foredrag så måtte det kanskje være Arne Ola Nygaards fordrag om læringsprosesser i det digitale rommet. Enda så kjedelig tittelen høres ut. Et annet spenstig innslag var Åke Nygrens orientering om Kista Idea Lab, selv om det sant og si var litt begrensa hva jeg fikk med meg. Han startet med å be folk vise fram mobilene sine for å vise den teknologiske utviklinga de siste åra og
her har dere et bilde av min kjære NOKIA mobil-telefon innkjøpt i 2004 og det sier vel det meste.

Etter dag 1 gikk
min kjære kollega og undertegnede en tur ut i det fine været - uten verken GPS, geocoaching eller andre nymotens digitale herligheter. Vi tok oss en tur opp Preståsen og fotografen tok

også dette oversiktsbildet over den fordums hvalfangstbyen.


Vi kan jo også ta med dette veggmaleri av to hvaler i ( muligens?) naturlig størrelse, dessverre hadde ikke fotografen vidvinkel.

Og her en hval til av en noe mindre størrelse enn originalen. Tatt i Parken.

Og til slutt foran hotellet de sørgelige rester av en død hval. I bakgrunnen havna og strandpromenaden.

Til slutt vil jeg nok en gang takke arrangementskomiteen ( ingen nevnt ingen glemt) og håper inderlig at de får i stand et nytt ung 3.0 om et par år igjen.

Og helt til slutt en passende sang. Dere gjetter nok hvilken. I hvert fall alle som regner seg i alderen ”digitale innvandrere”.

”You’ve got to do the right thing”

Maja Mill helt tilfeldigvis meg av Bjørn Olav Hammerstad er en litt pussig bok med et klart moralsk budskap. For å sitere forlagsreklamen:

”Boken formidler på en realistisk måte menneskets, og også barnets, evne til å fange opp en indre uro, lete etter- og ansvarliggjøre seg selv, og i møte med klokskap erfare sannheten i Ibsens ord: ”Lykke, det er først og fremst den stille, glade, trygge følelsen av skyldfrihet."

Videre har forlaget for sikkerhets skyld lagt til et PS;
”Boken har et allment innhold/ er ikke forkynnende.”

Budskapet i boka er som følger:

• Du skal ikke lyve
• Ikke komme for seint på skolen
• Ikke skulke
• Og gjøre opp for seg hvis man har gjort noe galt.

Ikke vanskelig å være enig i noen av disse punktene, men det skal vel noe til å lage stor litteratur av det. Jeg lurer litt på hvor bekvemme unge lesere føler seg når de blir utsatt for såpass mange imperativer. Boka har 40 (!) kapitler, mange av kapitteltitlene med en klar formaning, noen (heldigvis) med litt humor.

Hovedpersonen er rundt 10 år. Hvor sannsynlig er det egentlig at et barn i den alderen tror at Sherlock Holmes eksisterer i virkeligheten? Jeg er også litt i tvil om 10-åringer kan få seg til å tro at en rektor prøver å kvitte seg med dårlige elever for å heve nivået slik at skolen kommer bedre ut av det på nasjonale prøver. Bokas beste side er fortellerstemmen, forfatteren har fått et ganske godt tak på jegpersonen, men handlinga burde vært stramma en god del inn. Likevel har boka fått ganske mye oppmerksomhet, blant annet er den med i Leselystaksjonen og Lydbokforlaget har produsert boka som lydbok.

KK GID 4 ever av Janne Aasebø Johnsen har også et klart budskap; mobbing i digitale medier og nettvett. Hovedpersonen (Vibeke) er 13 og altså noe eldre enn hovedpersonen i den forrige boka. Det er tydelig at hun er forfatterens talerør. Mens Maja Mill må ledes inn på den rette vei (av de voksne som veit best) er det Vibeke som her er den som ordner opp og prøver å snakke kompisen til fornuft. Også denne boka er fortalt i første person, fortellerstemmen er troverdig og levende og boka er ganske fengende.

Vibeke bruker er en del slanguttrykk, og bruk av slang i barne- og ungdomsbøker KAN jo være litt risikabelt, men får håpe at forfatteren kjenner ungdomsspråket bedre enn meg. Jeg reagerer også på noen litt pussige ”stavefeil” ; hun bruker konsekvent ”vaffal” og ”ånkli” mens teksten ellers er riktig stavet.

Også KAN man kanskje lure på om ikke onkel politi burde kjenne til mulighetene for å sende mailer fra andres PC-er med hjelp av hacking, uten at Vibeke – etter at hun ved en tilfeldighet selv oppdaget denne metoden – må streve for å overbevise politiet - for å reinvanske kameraten. Men dette kan kanskje stå på kontoen for dikterisk frihet. Dette er forresten andre boka om Vibeke og vennene hennes mens det ser ut som at Bjørn Olav Hammerstad er debutant.

Tittelen på denne bloggposten er et Malcolm X-sitat som filmtittelen Do The Right Thing av Spike Lee fra 1989 er inspirert av. Dette er kanskje den beste filmen av denne filmskaperen. Så da kan vi jo se litt på traileren før vi gir oss. Eller forresten, når vi likevel har beveget oss såpass langt vekk fra norske barns hverdag kan vi kanskje avslutte med Do The Right Thing av hip hop-gruppa Redhead Kingpin and the F.B.I. , også fra 1989.