Saturday Night At The Movies

Jeg går ganske mye på kino. Det verste jeg veit er hvis ett eller flere hoder skygger for lerretet. Jeg TÅLER det rett og slett ikke og blir bortimot hysterisk!

Heromdagen var vi på Felix 1 og så Rango som var en ganske artig animasjonsfilm. (Den udubbete originalversjonen) Egentlig skjønner jeg ikke vitsen med å dubbe denne filmen for den passer egentlig ikke for mindre barn. Filmen var sjarmerende men kanskje litt lite intrige og litt vel mye ståk og action.

Tilbake til selve kinoen. Jeg anbefaler alle som er av opp til normal lengde å unngå de første 7 radene i denne salen. Selv hodene til dem som satt TO rader foran oss kom i veien for sikten! Hva er dette for slags planlegging? Hvor HAR arkitekten vært? Dette er det VERSTE jeg har opplevd til nå hva kinosaler angår. Når jeg tenker meg om kan problemet være plasseringa av lerretet. Det var alt for lavt! Det må da være ganske elementært at høyden på lerretet må stå i forhold til gulvet!!!

Her et bilde av Familien Simson på kino. Vi ser hvordan den karakteristiske hårfrisyren til Marge Simson er i veien for stakkaren på benkeraden bak. Et kapittel for seg er jo de evinnelige popcorn- traugene som både stinker og forårsaker ekstra støy. Dessverre har denne vulgære amerikanske skikken for lengst spredd seg også til Norge. Regner med at det heller ikke går helt stillferdig for seg når Bart, som for anledningen ligger opp ned på setet skal slurpe i seg drikken.

Heldigvis var det noen ledige plasser hvor det bare satt noen bitte små personer foran så dermed kunne vi flytte oss og HELDIGVIS hadde de som eide disse plassene vett til å sette seg et annet sted da de omsider (altfor seint!) ankom. Så kvelden blei redda. Kan jo legge til at salen bak de første radene er stupbratt! Velg heller disse plassene på Felix 1!

Siden det så vidt jeg veit ikke finnes en veiledning over Oslos kinosaler får jeg lage en sjæl, og dette er i hvert fall en sped begynnelse.



Til slutt kan vi jo overlate ordet til The Drifters som er opptatt av litt andre ting når de er på kino. Sikkert ikke så dumt sett fra en reint mentalhygienisk synsvinkel.

Fremdeles stappa!

Prisutdelinga er over og all spenninga er utløst! Dessverre ingen skandaler eller juicy sladder å formidle denne gangen heller. Hvem som fikk prisene kan dere jo se her.

Nok en gang var det en ungdomsbok som fikk prisen. I fjor HÅPTE jeg og REGNET med at Maria Parr skulle få den for Tonje Glimmerdal men også da var det en ungdomsbok som gikk av med seieren. Marit Kaldhol har sikkert fortjent prisen, men jeg skulle ønske at en barnebok snart kunne få den igjen, siden dette er en på mange måter mer krevende sjanger enn ungdomsbøker. Dette har jeg skrevet om noen ganger før og gidder derfor ikke å gjenta meg.

Siste gangen litteraturprisen gikk til en barnebok var i 2004, da Rune Belsvik fikk den for Dustefjerten og den store sommarferieturen (Cappelen 2003.) Det er 7 år siden.
Og hermed lanserer jeg en idé; hva med to priser, en for beste barnebok og en for den beste ungdomsboka. Ingen dårlig idé om jeg skal si det sjæl, da dette på mange måter er to forskjellige sjangere.

Tilbake til dagens evenement. Anniken glimret med sitt nærvær som vanlig, sa det man kunne forvente men ha ha GREIDE jo ikke å uttale tittelen på prisvinnerboka! Men scenevant som hun er tok hun en spansk en og påsto at hun HADDE jo øvd. Ha ha. En liten tabbe til ( men heller ikke på skandalenivå, når sant skal sies) klarte hun å annonsere fagprisvinneren to ganger (!) Ha ha igjen, men hun greide nok en gang å vri seg unna. Og alle prisvinnerne fikk klemmer som vanlig.

”Fingermaten” var god, både det salte og det søte, og det var ( mer enn ) nok vin. Nå også rødvin. Faktisk blei det så mye igjen at kantinepersonalet måtte ... eller glem det, det er jo bare FOR trist. Dessverre var det ingen sånn derre hva er det nå det heter igjen da ... bankettklype??? så det bød på en del praktiske problemer å holde BÅDE tallerkenen og vinglasset. Selv løste jeg det på den måten at jeg droppet tallerkenen, og bare spiste fra hånd til munnen. Ikke så dannet kanskje, men så slapp jeg da heller ingen vinglass i gulvet. (Utrolig nok var det bare ett vinglass som gikk den veien!)

Oversiktsbilde av "fingermaten", litt utplukka på bildet men mer enn nok igjen.

Her fyllte rødvinsglass, og i bakgrunnen ett av slottbibliotekets stilfulle bokskap.

Til slutt vil jeg atter en gang rette en takk til Mette Helfjord som for noen år siden fikk trumfet igjennom at også formidlerne ( det vil si vi) skulle få oss et glass vin eller tre etter dette arrangementet.

Heller ikke denne gangen merket vi til noen mobiltelefoner, bortsett fra den vanlige hektiske aktiviteten da fr. Ørjasæter mildt og formanende ba oss slå den av!

PS: det er vel første gang jeg har vært på en prisutdeling hvor jeg har lest SÅ få av årets nominerte bøker. Faktisk ingen av de nominerte til selveste litteraturprisen. Det har seg slik at ... eller i den grad jeg trenger noen forsvarstale: min gode kollega I. leste denne boka som selv ikke selveste kulturministeren klarte å uttale tittelen på og siden begge våre eksemplarer for tida er opptatt for innlesning har jeg altså ennå ikke fått lest den. De to andre (Pitbullterje bind ett eller annet og Dr Proktor bind 3
) var jo bare å sette rett i produksjon siden vi allerede har de første bøkene i serien.

PS 2: det plager meg litt at jeg ikke kommer på hva den kjekke dingsen heter som brukes til å feste vinglasset til tallerkenen med.

SISTE SISTE!
"Dingsen" kalles partyclip! Takk til Heidi Andreassen, en av de fantastiske bibliotekarene på Lørenskog bibliotek som hjalp meg med dette problemet! Dermed har også HUN gjort seg fortjent til et emneord på denne bloggposten!!! Det samme har vel Marit Kaldhol som fikk den gjeveste prisen, men som måtte oppleve den frustrasjonen at kulturministerern snubla på bokas tittel. Om Anniken selv har gjort seg fortjent til noe emneord kan derimot diskuteres.

To debutanter

Du kan vaske do av Anne Lise Kolnes Hope kan gi enkelte assosiasjoner til Bjørn Ingvaldsens bok Sangen om Lucy som jeg blogget om for en stund siden. Også denne var en lett humoristisk bok om tap av mor. Mens moren i Ingvaldsens bok er dødssyk, er det i Kolnes Hopes to år siden moren døde og barna er nå opptatt av å finne en ny dame til faren.

Sammenliknet med den mer erfarne Ingvaldsen, blir språket i Kolnes Hopes bok litt stivt her og der. Som Sangen om Lucy er dette en jegfortelling, men det er ikke alltid like lett å gå med på at en jentunge på rundt 11 uttrykker seg slik hun gjør i denne boka.

Moren i ”Du kan vaske do” slet med psykiske problemer, den voksne leseren kan kanskje gjette på manisk depressiv (?), og spesielt ett kapittel har en viss sårhet. Så her er det kanskje noe å gå videre på. En helt grei midt på treet- bok av en så vidt jeg kan skjønne debutant. Og boka ender jo til slutt som man kan forvente.

Dette er en 10: 12-bok. Det slår meg at disse bøkene er blitt noe tynnere i omfang enn da serien startet en gang på slutten av 1990-åra og logoen er forandret fra et stramt sort-hvitt uttrykk til nå litt mykere og mer ”jugend”-aktig. Da jeg jobbet på Deichman var disse bøkene svært populære, selv om bøkene egentlig ikke hadde noen innbyrdes likhet. Så man kan trygt konstatere at dette har vært et kommersielt heldig markedsføringstriks hos Gyldendal. Ellers var tittelen på denne serien gjentatte ganger et fast innslag på forlagets årlige presentasjon for bibliotekarer på Biblioteksentralen. Diskusjonen gikk ut på at flere av bøkene kunne passet til gutter som også var litt eldre enn målgruppa, men som på grunn av den (over)tydelige aldersangivelsen ikke ville lese disse bøkene. Men forlaget VILLE jo bare IKKE høre.

Jeg har også lest Vidina, landet bak Nidaros av Bente René Linmo. Dette er som det skulle framgå en fantasy, og boka har i den siste tida fått en del oppmerksomhet og er blitt anmeldt og sammenliknet med Marit Moen Holsves bok som jeg nettopp har blogget om. Vi møter Aleksander, outsider og mobbeoffer, og som det skal vise seg ****MULIG SPOILER MEN DET LIGGER VEL I KORTENE, GJØR DET IKKE? **** har spesielle evner, søstra Emma og foreldrene, begge travelt opptatt med sine respektive karrierer og har lite tid til overs for barna.

Via en katt, en mystisk bok og et kart kommer søsknene gjennom en mur bak Nidaros til Vidina, hvor mørkrets tid er like rundt hjørnet. Landet er befolket av trollmenn, hekser, demoner og varulver med mer. Faunaen og floraen er noe særegen, slik man kan forvente seg i et fantasy-rike. På matfronten derimot serveres det mer kjente retter som toast og youghurt. Merker meg også at teknologien i det såkalte Sjøriket har kommet noe lengre enn i resten av Vidina. Her har man utviklet noen ganske avanserte båter, mens det i det oversjøiske riket må nøye seg med tog, mens for eksempel biler er fraværende.

Språket blir noe flatt og hverdagslig, dagligdagse slangord som ”særlig” og ”sorry” synes i hvert fall ikke jeg klinger helt godt i en fantasyverden. Heller ikke ”jobber for”, men så er det da heller ikke Tolkien vi snakker om.

Grepet med å blande vår verden ( her Trondheim) og fantasyriket har jeg litt sans for, slik for eksempel Lars Mæhle gjorde med sin murstein av en roman, Landet under isen. Mæhle fikk jo UPrisen og Departementets litteraturpris (og gudene veit om det ikke var noen flere også) for sin bok, det får nok ikke denne.

Vidina er første bok i en planlagt serie, og nå begynner jeg å lure på hvor mange middelmådige norske fantasyserier vi egentlig trenger og om ikke forlagene burde roe seg litt ned snart. Men så har jo jeg aldri vært noen stor fantasy-entusiast heller da.

Fra et velmøblert hjem

Etter å ha lest nok en SF med dystre perspektiver, leste jeg Theodore Bone advokatspire av selveste John Grisham. Handlinga er fra en småby som heter Strattenburg, en by stinn av advokater! Til og med en egen dyrerett finnes det i denne lille fiktive byen, men så befinner vi oss da også over there. Begge foreldrene til vår unge venn advokatspiren er også i bransjen. Familien lever et velregulert liv, de spiser middag kl 19.00 hver dag, og siden moren (!) (jaaaada jadda, fankern heller det er Grisham for pokker) ikke er spesielt flink til å lage mat spiser de ofte på restaurant. Ellers er de idealister som hjelper de litt mindre godt stilte med advokathjelp. Med andre ord: vi er midt i smørøyet av den opplyste middelklasse. Jeg må bare ( noe rødmende) innrømmer det; dette var gørrtrivelig lesning. Sentralt i handlinga er en rettssak; en mann har antakelig myrdet sin kone men det kan ikke bevises. Så dukker det opp et ukjent vitne, en ung gutt som er ulovlig innvandrer og vår helt får et moralsk dilemma å hanskes med.

I motsetning til serien Unge Bond av Charlie Higson, som det kanskje kan være litt naturlig å sammenlikne med, er det mindre action og vold i denne boka men likevel ( hva jeg nå mente med det) ganske spennende. Boka kan selvfølgelig også sammenliknes med en annen serie fra populærlitteraturen, også denne fra en fiktiv småby.

Til slutt kan vi kanskje høre på The Perry Mason theme. Litt pussig kanskje, selv om handlinga er fra vår tid, er dette favorittserien til unge Bone. Ser også at The Blues Broters har laget sin versjon av dette klassiske musikkstykket.

Forfatteren har tydelige pedagogiske hensikter, vi lærer blant annet at alle ”overraskelsesvitner” vi finner i utallige amerikanske filmer ikke forekommer i en rettssak i det virkelige liv. Her en ganske kjent scene fra en viss såpeserie fra det glade 80 – tallet. (Joan Collins dramatiske entré - som de færreste av oss er forunt å oppleve en eneste gang her i livet - kommer et godt stykke ut denne videoen.) Jeg kan altså ikke for det, men jeg bare elsker rettsdramaer fra amerikanske filmer, her har vi en til med selveste Jack Nicholson i slaget!

PS Første gang jeg så The Blues Brothers må ha vært høsten 1982. Vi så den i en noe forsoffen kino i araberkvarteret i Paris. Hasjrøyken lå tungt over salen og – selvfølgelig- var filmen dubba til fransk. Men heldigvis ikke sangene! Her har vi for eksempel et opptak med Ray Charles. De som savner den scenen der den blinde musikeren skyter etter en butikktyv kan klikke her. (Her snakker den store stjernen italiensk hvis jeg ikke tar helt feil!) Muligens finnes det et opptak med BÅDE denne scenen OG sangen men gadd ikke å lete lengre.

Prøvde også å finne en youtube-videoe med den berømte scenen med Aretha Franklin men på den ene var sangen kutta og den andre var uten lyd. Jeg anbefaler for sikkerhets skyld alle å høre på disse Youtube-videoene så fort som rå!

”Et ypperlig stykke populærkunst”

Uglies av Scott Westerfeld har allerede fått en viss oppmerksomhet i norsk presse. (Av en eller annen grunn har ikke boka fått noen norsk tittel.) Boka kan til en viss grad gå inn i den debatten om ultralyd og utsiling som foregår i media akkurat nå. Vi befinner oss i SF-tida, i et samfunn hvor alle i en alder av 16 blir operert slik at de blir fullkomment vakre. Før det blir man betraktet som stygg. Og man kan trygt si at det er ganske drastiske operasjoner det dreier seg om. De opererte flytter til ”Penby” hvor de lever i sus og dus for resten av livet. Og som sjangeren tilsier finnes det selvfølgelig noen som gjør opprør mot dette totalitære samfunnets forkvaklede skjønnhetsideal, og det skal de visstnok gjøre i noen bind til.

Det er Schibsted forlag som har fått kloa i denne serien. Jeg har lest de rundt regna 200 første sidene av denne mursteinen av en bok og noen kapitler på slutten. Og hva mer skal jeg si? Blei jeg fenga? Er den så ekstremt spennende som School Library Journal i følge forlagsreklamen sier? Eller er det bare jeg som heller ville ha lest noe annet?