Som en mann av den dannede upper middelklasse lager hjernekirurgen Henry Perowne en fiskesuppe eller egentlig gryte
i denne boka. Gryte meg der og suppe meg her: egentlig er det vel hårfine gradsforskjeller.
Innimellom kjøkkensyslene funderer vår mann på trusler mot vår vestlige sivilisasjon, men nå er det fisk som gjelder:
Hakk 3 løker og 8 fed hvitløk:
I en kasserolle med mye olivenolje.
En del tørket chili (bruker nå HAN men jeg bruker fersk) Sammen med den blankstekte løken og hvitløken – og noen klyper safran, som man får billig i diverse innvandrerbutikker for eksempel, er det forresten riktig å si innvandrerbutikker, nei kan vi ikke drite oppi det akkurat nå da... Vi går videre:
Noen laurbærstrimler, strimler med appelsinskall, oregano, fem ansjosfileter, som sikkert skal moses, to bokser med flådde tomater. Og en kvartfull hvitvin oppi gryta.
Og så lager han kraft: Tre skatesjeletter (!) i en kraftgryte, hele hodet med. (Kraft kan jo kokes av andre ting og, og ikke er det forbudt med en fiskebuljongterning heller) , et dusin muslinger oppi sammen med skatene osv osv. Kraften helles jo etter hvert oppi tomatgryta og så skal man ha oppi litt av hvert av godsaker. (Perowne bruker tre breiflabbhaler, muslinger og sandskjell) men som det står: ”Oppskrifter benytter han bare for å trekke ut grunnprinsippene”. Han beundrer kokebokforfattere som snakker om ”håndfuller” og ”et dryss”, om å ”slenge oppi” det ene eller det andre. "De lister opp alternative ingredienser og oppfordrer til å eksperimentere”. (174) .
Hvis du vil ha med deg alle detaljer får du lese boka sjøl. (Innkjøpene blir unnagjort på side 126). (Antar at dette er rein avkobling for Perowne, hjernekirurgi krever jo en helt annen presisjon. Nytter ikke med en dash morfin her, og et par kutt der da, liksom... )
Man kan også lage kraft av rekeskall. ”Skrell rekene og ha skallet i en panne med oppvarmet olivenolje, fres godt og ha alt i en kjele med vann og buljong. Småkok en time og sil” . (Tatt fra Aftenposten den 30/12 men oppskriften er ikke lagt ut på nettet, noe skal man vel ha igjen for å abonnere og.)
Ellers kan man jo frese litt opphakka gulrøtter, potet (litt), sellerirot, evt purre. (Pass bare på at alt er helt mørt før fisken haes oppi). Man kan jo også bruke musling på boks, og bruke kraften i suppa. Og det står ingenting i suppeloven om at man
ikke kan bruke frossenfisk. Kapers kan man oppi også. Og opphakket oliven hvis man vil. I stedet for hvitvinen kan man jo bruke sherry.
Men nå kommer jeg til det store clouet, the real big thing: Creme fraiche (eller rømme eller...), blandes med litt majones. Hvitløk (så mye du tror folk tåler) knuses i egnet presse, gjerne noen sprut tabasco, dill, fersk (hvis du får tak på) eller tørket, og eller gressløk eller hva som helst. Denne sausen serveres ved siden av. Mmm mmm!
Det her er jo en typisk
”spikersuppe”, den kan forenkles eller utvides til hverdags og fest.
Henry Perowne foretrekker rødvin til. Hvitvin sier nå jeg. Men ska’kke gi meg til å krangle med en romanperson.
I boka
Sirenene synger av Tor Fretheim møter vi en siciliansk matrone som går hardt ut mot bruk av hermetiske tomater. Det skal være ferske sier nå hun. Nå er vel de sicilianske tomatene litt annerledes enn vi er vant til.
Bon apetit!
Forøvrig: hvis ikke bloggposten allerede hadde vært så lang hadde jeg skrevet litt om mat i litteraturen- kommer muligens tilbake til det en annen gang. Forresten: Noen som har lest Babettes gjestebud.
Eller sett filmen?
