Älä käy yöhön yksin et tiedä mihin siellä törmäät et tiedä kenen saaliiksi jäät

(Gå inte ensam ut i natten
du vet aldrig vad du möter
du vet aldrig vems byte du blir)

Handlinga er, nær sagt som vanlig hos denne forfatteren, fra Helsingfors, og denne gangen med hovedvekt på 60 åra og fram til tida rundt årtusenskiftet. Det slår meg at finsk og norsk ungdom som vokste opp på 60 – tallet har mye til felles både når det gjelder musikkpreferanser og politisk oppvåkning.

Temaet er vennskap, hvor vanskelig det er å ta vare på hverandre, kjærlighet – og altså musikken. Fortellerstemmen er den allvitende, etter hvert oppfatter vi at boka er skrevet i første person ( jegforteller altså) men i starten er fortellerens nærvær høyst varierende.
”Det är dags att låta historien vandra för sig själv en tid, utan att jag är där och stör.” 49

Først stusset jeg over at en jegforteller kunne ha oversikt over såpass mange detaljer om andre personer enn seg selv men skjønte mer etter hvert. Boka slutter med at ... nei det kan jeg jo IKKE røpe, men det må nok en såpass god forfatter ( som Westö) til for at den skal virke troverdig på leseren.
Noen ganger virker fortellingen så "autentisk" at jeg måtte ta meg i å minne meg selv på at dette bare er fiksjon. (Men måtte jo sjekke både YouTube og wikipedia). I hvert fall tre historiske personer er med, Uhro Kekkonen, den franske skuespilleren Françoise Dorléac og Jimi Hendrix.

Boka er på noe over 556 sider (i tillegg forfatterens etterord) og man kan jo spørre seg om den ikke noen ganger blir litt i lengste laget. Innimellom var det nok noen longører og noe kunne vel med fordel ha vært strøket.

Til sammenlikning kan man jo bare nevne at

• Ulysses av James Joyce (Bokklubben 1996) er på 654 sider
• Vår felles venn av Charles Dickens (Aschehoug 2001) på 883 sider
• Krig og fred er på 687 sider. (Solum 2008) Og da snakker vi om første bindet.
• Brødrene Karamasov av en viss annen stor russer (Bokklubben 2003) på 792 sider, og
• denne lista kan jo bare utvides i det uendelige.
• Kan kanskje ta med at Beatles av Lars Saabye Christensen er på 573 sider. (Cappelen 2008 – utgaven. Og joa, det finnes likheter mellom denne og Westös bok, både når det gjelder hovedpersonenes nære forhold til populærmusikk og andre ting, men nå begynner jeg å bli mektig lei av denne stadige sammenlikninga med Saabye Christensens bok!)

Tilbake til Helsingfors. I fokus er vennene Jouni, Ariel og Adriana som danner en folkesanggruppe i på 60 tallet. Det er altså Ariel som lager sangen ” Älä käy yöhön yksin”. Den delen som omhandler deres historie er den mest intense i boka. Forfatteren skriver med innlevelse om de tre svært forskjellige personene og deres ( meget spesielle) skjebner. Vi kommer usedvanlig nært inn på dem, og det er mange gode observasjoner.

Mens Saabye Christensen i sin bok konsentrerer seg om en viss kvartett fra Liverpool handler det i Westös bok om finsk populærmusikk, men til min store irritasjon ser det ut som at de gruppene som er nevnt i boka er fiktive. I stedet KUNNE vi jo kanskje spille noe av Jimi Hendrix som også i virkeligheten spilte på Kulturhuset i Helsingfors i 1967. (Jeg opplevde også denne artisten første gang i 1967 – riktig nok ikke live, men på TV- og som hos Ariel gjorde dette et uutslettelig inntrykk. At det var mulig å spille slik!)

Eller forresten, la oss heller sjekke litt ut på Youtube etter finsk popmusikk fra denne tida. Og her finner vi faktisk en del snadder! Bare hør her:
The Beherits, Jouko ja Kosti, Paroni Paakkunainen og til slutt Ernos som ser ut til å være still going strong. Sterke saker alt sammen!

(Kan jo bare istemme med den lilla snälla killen ”kervankahu” som har lagt ut den siste:

”åt helvete med alla copyright sakerna;P frågade ingen tillståndet för at använda alla dom canonsnygga bildarna jag hittade från internet..eller ernos låterna heller...men många tackars till alla dej canonsnygga personer som tagit dom..och ernos också för utroliga bra musiikken! hoppas att du vill inte bli arg till mej...eftersom jag är bara en liten snälla kille!")

Regner med at de fleste nå har fått med seg at det er Gå inte ensam ut i natten av Kjell Westö jeg snakker om. Dette skal være den siste boka i en kvartett om Helsingfors under nittenhundretallet.

PS: etter at jeg hadde lest ut denne boka begynte jeg på den siste boka av Tove Nilsen, også en oppvekstroman fra 60 - tallet, men denne gangen fra Bøler. Jeg ga opp etter halve boka, enten fordi den falt igjennom sammenliknet med Westös monumentale roman eller var det rett og slett fordi jeg hadde pådratt meg et virus som slo meg litt ut og ga meg mindre motstandskraft mot litteraturdjevelen som innimellom kommer og kødder det til?

Ny rapport fra facebookland

I det siste har jeg deltatt i et par demoer, eller demonstrasjon som det het i the good old days. Den første demoen fikk jeg vite om via facebook. Antakelig fordi en eller annen hadde ”invitert” meg. Budskapet ble sendt fra person til person som ild i tørt gress for å si det med en klisjé. (Ild i cyperspace?). Så kan man enten trykke på knappen for ”deltar”, ”deltar ikke” eller ”kanskje”. (Dette for dem av mine lesere som ikke kjenner til facebook, slik tilfelle var med meg helt til ... ja når det nå var igjen.) Sted og tidspunkt for den andre demonstrasjonen måtte jeg google meg fram til selv, siden den ble litt unøyaktig omtalt i morgenavisene. Da kom jeg til slutt også fram til en facebookside.

Den første demoen samlet flere tusen foran justisdepartementet, og det den samme dagen som Maria Amelie ble arrestert! Min første tanke var at jammen er facebook effektivt som mobilisering. (Facebook ble også brukt for å mobilisere til en demonstrasjon mot en viss Fritt ord-utdeling for noen år siden. Den gangen ble det gjort et poeng av akkurat dette i pressa, antakelig fordi facebook ennå ikke var allemannseie. Det ble forresten en særdeles vellykka moblisering! )

Ja, HVORDAN klarte vi egentlig å finne fram til alle demonstrasjonene i de glade 70 åra? Det gikk jo knapt en uke uten at det var en eller annen demo den gangen. Og da var det alltid to tog å velge mellom, alt etter hvor man definerte seg på den norske venstresida.

Ikke fantes facebook, ikke twitter, ikke en gang internett! Og mobil... ja alt det her veit dere jo! Og de fleste på min alder hadde i hvert fall ikke råd til fasttelefon! Men likevel har det aldri deltatt så mange i demonstrasjoner som den gangen! Hvordan KUNNE dette være mulig?

• Røyksignaler? Niks. Herregud, tross alt, da!
• Tankeoverføring?
• En felles kollektiv ånd?
• Annonser i avisa? Når jeg roter skikkelig i underbevisstheten: det hendte vel at demonstrasjonene ble annonsert, men da måtte man jo liksom sjekke i avisa. ”Er det noen demonstrasjoner i dag”, liksom. ”Lenge siden sist nå. Kunne vært fint å lufte seg litt.”
• Løpesedler? Ja, dette var løpesedlenes tidsalder. Noen sto ved stensilmaskinene og sveiva for livet eller lurte seg til å ta kopier på jobben. Og vi som gikk på høyskoler, universiteter og andre steder lå jo godt an der. Det var alltid en stand. For ikke å snakke om
• alle veggavisene!
• Ellers var det vel munn til munn metoden. Man rett og slett snakket mer sammen i det virkelige livet den gangen.
• Og så var jo ”alle” aktive innen ett eller annen innen politikken, motkulturen eller kvinnebevegelsen. Tror ærlig tal ikke at en eneste demonstrasjon gikk meg hus forbi.

På facebook får man full oversikt over hvem som deltar, hvem som ikke deltar og hvem om fremdeles er i tenkeboksen. ( Så fremt folk gidder å trykke på knappen, da. Hvis man synes at alle MÅ vite hvor man er til enhver tid.) I 70 – åra klarte vi oss fint uten å ha kontroll over alt mulig. Kanskje vi avtalte noe på forhånd, ellers møtte vi bare opp HELT på lykke og fromme. Noen ganger traff vi kjente, andre ganger ikke. Og uansett var alle enige i at det hadde vært en vellykka demonstrasjon! Og så gikk vi kanskje ut og tok en øl etterpå, og det gjør man vel sikkert fremdeles. Forskjellen er at vi den gangen ikke hadde noen Iphone å ta bilder med som vi siden publiserte på facebook.

Tilbake til krigen - igjen

Boka heter Alle vil til himmelen av den belgiske forfatteren Els Beerten og handlinga er fra Flandern under andre verdenskrig med avstikkere blant annet til Østfronten. Boka viser oss

• krigens grusomheter, og
• hvor lett det er å velge feil side. Boka kan minne litt om Under en hårdere himmel av Jens Bjørneboe som også handler om noen ungdommer som – med de beste intensjoner – havner på den gale siden og de konsekvenser dette får etterpå.
• Dette er også en moralsk fortelling, noen av personene stilles overfor dilemmaer som vil få store konsekvenser både for dem selv og andre som står dem nær.
• Boka handler også om vennskap, kjærlighet og
• musikk. Musikk spiller en ganske stor rolle i boka.

Fire ungdommer, søsknene Renée, Remi og Jef og dennes kamerat (her bør jeg vel ikke røpe navnet for da kan jeg avsløre et lite spenningsmoment) veksler mellom å fortelle. Handlinga går litt fram og tilbake i tid så man bør ha tunga rett i munnen. Boka er laaaang, 541 sider, og den stadige vekslinga fra de forskjellige personers synsvinkel kan kanskje minne litt om såpeserienes fortellerform. Men der slutter jo også alle likheter.

Dette er en god bok, personene er troverdige og får leserens sympati.

En litt pussig ting; ser at Cappelen Damm opererer både med en voksenutgave (!) og ungdomsutgave(!). Sidetallet er det samme i begge utgavene, det eneste som ser ut til å skille er omslaget, uten at jeg kan se at det ene er mer voksent og / eller ungdommelig enn det andre. Jeg har før vært inne på problemet med å definere forskjellen på ungdomsboka og voksenboka men synes vel egentlig at dette heller over til å være en ungdomsbok siden lite blir overlatt til leseren, uten at jeg med det vil påstå at boka er direkte overtydelig. Språkmessig er også boka særdeles enkel.

Hvert fall i ungdomsutgaven er det forresten noen dumme trykkfeil, på 207: kJeft 210: sJefene.
Dette er ellers den andre boka av forfatteren på norsk, den forrige kom ut i 1991 og var en småbarnsbok. Hun har skrevet en bråte med bøker mellom disse, Alle vil til himmelen (Allemaal willen we de hemel) kom ut i 2008 og har fått flere priser. Hvis Cappelen Damm har tenkt å satse på denne forfatteren ønsker jeg henne med glede velkommen tilbake til den norske bokheimen!

Wish you were here

ABM er avviklet. Hele folkebiblioteksektoren er overført til NB (!) og Ønskebok er trua med nedleggelse. (Rekk opp hånda alle som blei overraska!) Dette har forårsaket en heftig debatt på Biblioteknorge; bibliotekarens postliste. For en gangs skyld har jeg lest hvert eneste innlegg. Ingen nevnt ingen glemt.

Ønskebok ble åpnet i september 2007 etter nesten to år med intens jobbing og kursing av bibliotekarer som skrev omtaler og la inn bøker. Det var Eva Haga Rogneflåten som dro dette i gang inspirert av det engelske whichbook. Whichbook er retta mot barn mens den norske varianten retter seg mot ungdom. Det er både ungdomsbøker og voksenbøker i basen, og utvalget er bredt; fra Muffebøkene av Arne Garvang til Eldreomsorgen i Kågedalen.

Etter de siste dagers debatt på postlista kan det kanskje være lurt å presisere;

• Ønskebok er IKKE beregna for søking etter konkrete titler eller emner.

• Bokelskere.no kan IKKE erstatte Ønskebok. Det dreier seg faktisk om to forskjellige målgrupper.

Vitsen med Ønskebok er at den potensielle leser selv skal kunne finne bøker etter humør, sinnstilstand og smak. Det kreves ingen forkunnskaper og noe av det beste er kanskje at søkekategoriene er så velsignet frigjort fra ”bibliotekariske” emneord. Et morsomt poeng er også uforutsigeligheten, det samme søket kan gi ulike treff hver gang. Fra dag en var man opptatt av tilgjengelighet for alle, derfor er det også laget – ved hjelp av MediaLT- en tekstmodul beregnet for synshemmede.

Den andre muligheten er å søke bøker etter hovedperson, handling og sted. Jeg har før vært inne på utfordringene med å synliggjøre det lille som kommer ut i sjangeren ”homselitteratur” og her er jo Ønskebok en fin metode, siden man kan søke på hovedpersons legning. Eg tilrår STERKT alle å lese Oddmund Kåreviks særs gode artikkel på nettstaden til Bok og bibliotek kor han mellom anna skriv at ”på dette viset får boksøkaren tips om den homoboka som ho enno ikkje har lese, eller den ho ikkje visste fanst”. Han fortell og om då Ønskebok hadde stand på skeive dagar i Oslo. (Å herregud godt folk, dette er noko heilt anna enn alt det markedsliberalistiske BI-vrøvlet om ”statistikk”, ”trafikkanalyse” og ”kostnader pr treff” som me har lyte tåle på postlista den siste veka!)

Et viktig poeng med ønskebok er å fremme ungdomslitteraturen, en krevende sjanger å formidle. For som alle veit; ungdom leser ikke bøker og enda mindre ungdomsbøker og er det nå egentlig noen som leser ungdomsbøker i det hele tatt etc etc. Hvis ønskebok blir nedlagt er jeg skikkelig spent på hva NB har tenkt å varte opp med av tiltak for å promotere den norske ungdomsboka!

Ja, Ønskebok HAR forbedringspotensial både i forhold til layout, 2.0 og ikke minst markedsføring. Jeg skulle virkelig ønske at Austagder bibliotek og kulturformidling som har overtatt ansvaret for dette nettstedet nå får arbeidsro og midler til å videreutvikling og å legge inn nye bokomtaler.

Til slutt litt musikk. I wish you were here passer jo i grunnen fint her, men de som nå forventer seg Pink Floyd får – helt i ønskeboks ånd – en liten overraskelse eller (for å si det med Oddmund) noe de ikke visste fantes.

PS: Alle de andre bibliotekarene som har jobba med Ønskebok og IKKE har fått eget emneord på denne bloggposten får bare bli fornærma på meg, men det får da være grenser for hvor mange egennavn man kan ha på en på samme bloggpost!

Ikke ta fra oss universalnøkkelen!

For noen år siden fikk jeg besøk på jobben av noen trivelige blinde ungdommer som var på en samling på Huseby kompetansesenter. (Det får jeg dessverre ikke så ofte siden slike samlinger bare er en gang i året.) Da de oppdaget hyllene våre med alle blindeskriftbøkene var de nesten ikke til å rikke derifra! Ikke så underlig siden dette kanskje var første gang de hadde anledning til å gjøre det som er en selvfølge for andre bibliotekbrukere. Da vi måtte flytte til nye lokaler i 2005 sendte vi av plasshensyn alle punktskriftbøkene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det er altså ikke lengre mulig for norske blinde å gå hyllelangs i et bibliotek. 1*

I boka Louis Brailles punktskrift – enkel og genial (Lisentia forlag på oppdrag av OUB, Offentlig utvalg for blindeskrift ) forteller en av bidragsyterne Marius Myklebust om da han som barn oppdaget biblioteket på Tambartun kompetansesenter i Melhus. Der hadde de også noen hyller med barnebøker. Han snek seg vekk fra undervisningen fordi "eg hadde ugjorte ting på biblioteket, og endeleg kunne eg få utforske det i fred, utan innblanding” . Siden forteller han overbevisende om hvordan de gode bøkene ( for eksempel Charlie og sjokoladefabrikken) var et viktig hjelpemiddel for å trene opp lesehastigheten. (Akkurat slike historier vi bibliotekarer elsker å høre!)

Her leser Marius en heller beskjeden tekst, nemlig undertegnedes visittkort.

Tone Mathisen forteller i sitt bidrag at hun

”fortsatt kan kjenne tyngden, lukten av bøkene og følelsen av å begynne på en ny spennende bok. En bok som kunne inneholde en hel verden. Det å ta opp boka opp av pakken fra biblioteket, snuse på den, ta den med og sette seg godt tilrette i en stol eller ute på gressplenen for å bli oppslukt av hemmelighetene nede på papiret, er noe som sitter i minnet for evig”.

(Med pakken mener nok Tone her de tunge kassene som fremdeles er i bruk.)

Bokas yngste bidragsyter, Mirnesa Balgic, forteller om hvordan hun etter hvert noe motstrebende fikk forståelse for punktskriftens betydning. (”Jeg kunne ikke forstå hvorfor ting skulle gjøre så mye vanskeligere enn de var. Min mening var da at jeg kunne bruke lydbøker til det aller meste”) Nå sier hun at ”punkskriften er en forutsetning for at framtida skal føles trygg for oss blinde”. Vi siterer den unge dame videre:

”Det hender at jeg spør meg selv hvor jeg hadde vært i dag om ikke Louis Braille hadde funnet opp sitt punktskriftsystem, og jeg ikke hadde fått lært det. Det er umulig å vite. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg ikke hadde vært like langt som i dag. Jeg kan se framtiden min for meg, hva jeg ville gjøre og hvordan jeg vil gjøre det. Det er lite trolig at jeg ville kunne gjøre alt dette uten den fantastiske oppfinnelsen til Braille”

Her Mirnesa og hennes tidligere lærer i punktskrift på Huseby, Kari Brevik. Bildet er tatt på lanseringsfesten for boka, som selvfølgelig var på Louis Brailles fødselsdag. De samtaler om Mirnesas punktopplæring og hennes forhold til punktskrift gjennom årene. Dette var høydepunktet på lanseringa!

Både Marius, Mirnesa og Tone har vært integrert på vanlige skoler. (Tone som en av de første.) Men flere av bidragsyterne i boka gikk på blindeskole. Det kunne bety at de blei sendt på internat langt vekk fra familien i fra 7 – årsalderen. Dette høres brutalt ut i dag. Fordelen var at ungene hadde et fellesskap rundt punktskriften, og man ble dermed trigget og inspirert av hverandre.

Mangeårig lærer Randi Rusten skriver i sitt innlegg om hvor viktig det er for små blinde barn

”å etablere et personlig forhold til punktskriften før de har lært å tolke den, og før de har lært å bruke den som aktivt hjelpemiddel.”

Og da legger jeg jo til for min egen del at her kommer følebøkene inn. For blinde barn som ikke har den samme muligheten som seende til stadig å møte skriftspråket er følebøker uvurderlig.

Flere kommer også inn på bruken av data og leselist . En fantastisk oppfinnelse for blinde, som er en forlengelse av Brailles geniale system, men alle og enhver skjønner jo at lesing av en tekst på papir gir helt andre muligheter enn på en list. Noe som også blir poengtert i boka.

Jeg kan absolutt anbefale denne boka. Det er sikkert ting å sette fingeren på både hva redigering og layout angår, men mye interessant stoff om noe de færreste veit noe særlig om. Kan jo legge til at blant bidragsyterne er det flere ”tunge” aktører i punktskrift, blant annet Otto Prytz, Gunleik Bergrud (mangeårig lærer i blindeskrift), Pilar Menéndes som skriver om punktnoter etc.

1* Nå lager vi ikke lengre ferdige bøker i blindeskrift, alle de nye bøkene er på en server, hvor de godgjør seg til noen vil låne dem. Da sendes tekstfila til Norges blindeforbunds trykkeri som printer ut bøkene i hefter og sender dem direkte til låneren for hvert utlån. Etterpå kan lånerne velge om de vil beholde bøkene – noe blinde til nå bare har hatt begrensede muligheter til. Det er også lettere å ta med seg et hefte eller to i veska, på banen etc, enn de gamle svære punktbøkene!

PS: Her bruker jeg punkt og blindeskrift om hverandre men på NLB er det punktskrift som er den offisielle betegnelsen.