Ny rapport fra facebookland

I det siste har jeg deltatt i et par demoer, eller demonstrasjon som det het i the good old days. Den første demoen fikk jeg vite om via facebook. Antakelig fordi en eller annen hadde ”invitert” meg. Budskapet ble sendt fra person til person som ild i tørt gress for å si det med en klisjé. (Ild i cyperspace?). Så kan man enten trykke på knappen for ”deltar”, ”deltar ikke” eller ”kanskje”. (Dette for dem av mine lesere som ikke kjenner til facebook, slik tilfelle var med meg helt til ... ja når det nå var igjen.) Sted og tidspunkt for den andre demonstrasjonen måtte jeg google meg fram til selv, siden den ble litt unøyaktig omtalt i morgenavisene. Da kom jeg til slutt også fram til en facebookside.

Den første demoen samlet flere tusen foran justisdepartementet, og det den samme dagen som Maria Amelie ble arrestert! Min første tanke var at jammen er facebook effektivt som mobilisering. (Facebook ble også brukt for å mobilisere til en demonstrasjon mot en viss Fritt ord-utdeling for noen år siden. Den gangen ble det gjort et poeng av akkurat dette i pressa, antakelig fordi facebook ennå ikke var allemannseie. Det ble forresten en særdeles vellykka moblisering! )

Ja, HVORDAN klarte vi egentlig å finne fram til alle demonstrasjonene i de glade 70 åra? Det gikk jo knapt en uke uten at det var en eller annen demo den gangen. Og da var det alltid to tog å velge mellom, alt etter hvor man definerte seg på den norske venstresida.

Ikke fantes facebook, ikke twitter, ikke en gang internett! Og mobil... ja alt det her veit dere jo! Og de fleste på min alder hadde i hvert fall ikke råd til fasttelefon! Men likevel har det aldri deltatt så mange i demonstrasjoner som den gangen! Hvordan KUNNE dette være mulig?

• Røyksignaler? Niks. Herregud, tross alt, da!
• Tankeoverføring?
• En felles kollektiv ånd?
• Annonser i avisa? Når jeg roter skikkelig i underbevisstheten: det hendte vel at demonstrasjonene ble annonsert, men da måtte man jo liksom sjekke i avisa. ”Er det noen demonstrasjoner i dag”, liksom. ”Lenge siden sist nå. Kunne vært fint å lufte seg litt.”
• Løpesedler? Ja, dette var løpesedlenes tidsalder. Noen sto ved stensilmaskinene og sveiva for livet eller lurte seg til å ta kopier på jobben. Og vi som gikk på høyskoler, universiteter og andre steder lå jo godt an der. Det var alltid en stand. For ikke å snakke om
• alle veggavisene!
• Ellers var det vel munn til munn metoden. Man rett og slett snakket mer sammen i det virkelige livet den gangen.
• Og så var jo ”alle” aktive innen ett eller annen innen politikken, motkulturen eller kvinnebevegelsen. Tror ærlig tal ikke at en eneste demonstrasjon gikk meg hus forbi.

På facebook får man full oversikt over hvem som deltar, hvem som ikke deltar og hvem om fremdeles er i tenkeboksen. ( Så fremt folk gidder å trykke på knappen, da. Hvis man synes at alle MÅ vite hvor man er til enhver tid.) I 70 – åra klarte vi oss fint uten å ha kontroll over alt mulig. Kanskje vi avtalte noe på forhånd, ellers møtte vi bare opp HELT på lykke og fromme. Noen ganger traff vi kjente, andre ganger ikke. Og uansett var alle enige i at det hadde vært en vellykka demonstrasjon! Og så gikk vi kanskje ut og tok en øl etterpå, og det gjør man vel sikkert fremdeles. Forskjellen er at vi den gangen ikke hadde noen Iphone å ta bilder med som vi siden publiserte på facebook.