I Strindbergland

Så har endelig fruerne Lande og Frisvold kommet seg ut på kulturtur igjen. Og dermed kan jeg berolige de av mine lesere som bekymret har ventet på oppdateringer om nye kulturelle eventyr med  de dannede fruer. Nei, fru Landes Toyota har ikke gått heden. Fruerne er ikke blitt uvenner og det er fremdeles forfatterhjem igjen å besøke.

Denne gangen tok de dannede fruer toget på riktig så miljøvennlig vis, nærmere bestemt SJs snabbtog Oslo – Stockholm tur retur. Billig var det også!

Da de seint om kvelden ankom Nordens Venedig var de så utmattede at de satte seg inn i en drosje, og under over alle undere: til slutt fant taxisjåføren med hjelp av diverse gps-er Hotell Strindberg i Tegnergatan. Side resepsjonen stenger tidlig på dette hotellet som er oppkalt etter en av Sveriges største forfattere gjennom tidene måtte fruerne utstyrt med en kode selv låse seg inn.

Dette viste seg lettere sagt enn gjort, men etter at en av de dannede skjønte at her måtte det rå makt til, praktisk talt ramlet de inn i en resepsjon hvor hotellpersonalet heldigvis hadde husket å legge fram nøklene, deretter gikk de gjennom den mørke gårdplassen og låste seg inn i nok en resepsjon med en ubetjent bar.

Gårdsplassen, her i dagslys.

 Så gikk de oppover trappa, hvor flere portretter av Strindberg skulte stygt på hotellgjestene.

Deretter inn i en egen entré, og så kunne fruerne endelig låse seg inn på hvert sitt rom. Og under over alle undere: begge nøkkelkortene virket.

Men: var de alene i bygningen? Her var det intet tegn til liv! Etter å ha tatt seg et par glass rødvin på nærmeste bar steg motet og begge sovnet søtt.

Og da de skulle ned i frokostrommet morgenen etter  oppdaget de at de heldigvis ikke var hotellets eneste gjester. Styrket av en relativt plain men nærende frokost var de klare til å møte alle byens kulturelle tilbud, hva det nå måtte være.

Frokostrommet, ikke alt for overbefolket.

Ett av reisens mål var selvfølgelig August Strindbergmuseet i Drottninggatan 85, men først gikk turen gjennom Tegnerlunden hvor man kan beundre Strindbergmonumentet.

Siden fikk de dannete fruer vite at Strindberg slettes ikke var så muskuløs som skulpturen gir inntrykk av.  Modellen til Strindbergs kropp  var en ung mann ved navn Nathan Söderlund som siden ble - hold dere godt fast - biskop.

Her en forventningsfull fru Lande før fruerne med fare for sine liv tar heisen opp til Strindbergmuseet.

Museet huser også Strindbergs siste hjem, hvor han bodde til han døde i 1912.

Her er balkongen hvor Strindberg på sin bursdag 22 januar 1912 mottok jubel fra over 10.000 personer, i hovedsak arbeidere.

Og her er sengen hvor han døde 14 mai 1912.

Og ved dette bordet, for anledningen duket for fest,  spiste han  maten.

Leiligheten mangler kjøkken, så forfatteren fikk all maten brakt. Siden fikk de dannede fruer vite at forfatteren skrev små notiser hvor han kommenterte matens varierende kvalitet.

Kanskje vi også kan ta med Strindbergs piano. Beethoven var den muligens største favoritten.

Og her en beskjeden navnelapp utenfor entrédøra.

Vi kan også anbefale resten av museet, som viser hvilken sammensatt person vi har med å gjøre.

Til slutt et fotografi av museumsvärden, en riktig søt ung mann som smeltet begge de dannede fruers hjerter. Han kunne også fortelle en litt artig historie fra sin egen barndom. Da  han var 5 år gammel syklet han i Vasaparken og kom til  å kollidere med en annen profilert forfatter fra Vasastaden. Mer om denne forfatteren (dere har sikkert allerede gjettet hvem) i neste bloggpost!