Troverdige barnestemmer

Jeg leser og leser den ene barne- og ungdomsboka etter den andre, men det er ikke så mange bøker jeg får blogget om, selv om det er flere som fortjener oppmerksomhet.

For tida kommer det som kjent ut en strøm av de litt rølpete liksomdagbøkene, som Pingles dagbok, Dustedagboka etc – av varierende kvalitet.

Maja Lunde har gitt sitt bedrag med boka ”Verdens kuleste gjeng” som skal være den første i en serie på flere. Dette er enda en bok om det sosiale spillet i klassen, å være i den innerste sirkelen, eller omvendt: å være utafor.

Fortelleren er Bjørg , ei jente helt utenfor det sosiale fellesskapet.  Men så begynner Helena i klassen, ei jente full av energi, uten hemminger og som går rett på samme hvem hun støter på – og som fungerer som bokas motor.

Familien hennes har ubegrensede midler, noe som blant annet gjør det mulig å kjøpe det utstyret som trengs til å starte bandet ”Verdens kuleste gjeng”. Mulig jeg må legge inn en ****SPOILER***- varsel igjen, men herregudda, hvilke unger er det som gidder å lese en litteraturblogg, men i motsetning til Anne Audhild Solbergs utmerkede bok om Superbitchene (som også tar opp et tilsvarende tema) går det riktig gæernt med DENNE bokas helters bestrebelser udi det musikalske.

Man kan jo kanskje si at personene i boka blir litt klisjeer, våre fire gjengmedlemmer er

• Bjørg, fortelleren (”med verdens dølleste navn”), som altså er helt ordinær
• Helena, som er ei riktig artig jente, noe overvektig
• Ivan, pen men dum, og
• Alfred, professortypen, den mest motvillige til å bli medlem av gjengen.

Boka kan jo også gi litt assosiasjoner til Roald Dahls Willy Wonka, da Helenas fars har en godterifabrikk der ingrediensene består av mye E-er og andre tvilsomme kjemikalier.

Fortellerstemmen er lett og troverdig. Forfatteren greier å gi leseren illusjoner om at Bjørg uttrykker seg som en  "ekte" 7 – klassing. I det hele tatt er boka riktig morsom, dramaturgien fungerer, ikke mye unødvendig snikk snakk, men mange artige formuleringer. Det settes også spørsmål ved ”kulhetskravet” og retten til å være den man er. 

Boka er illustrert av Tegnehanne, hvis naivistiske strektegninger passer fint til teksten. Stripene over sida gir inntrykk av at teksten er skrevet på en kladdebok. Det er også - i moderat grad - brukt tegneseriebobler. (Litt dumt for oss som er i punktproduksjonsbransjen. ) På dette bildet ser man altså gjengen samlet, og Ivan sier: "Fordi man aldri kan kan dra tilbake dit man har dummet seg ut? Da er det ikke så veldig mange steder jeg kan være."

Til høsten kommer bok nr 2 i serien. Skal bli artig å se hvor stor interesse det blir for denne serien. Har unga gått lei av fiktive dagbøker nå, eller er behovet utømmelig?

Jeg vil også nevne at jeg har lest M for Mistet av den svenske forfatteren Elin Lindell. (Hvor er det blitt av websida dere, Omnipax) Dette er også en jegperson, noe yngre enn fortelleren i Lundes bok. Også her er det vanlig dagsligdagse ting som tas opp, og også i denne er det en ny jente i klassen som setter i gang handlinga. Hovedtemaet er venninnetrøbbel, sjalusi, dårlig samvittighet med mere. Ikke spesielt originalt altså, men godt fortalt, enkelt og med humor og varme. Boka er innkjøpt av Norsk Kulturråd.

Den svenske originaltittelen er Borttappad – katt, kompis, kalsong. Hvorfor det norske forlaget har forandret på tittelen er litt uforståelig.

PS: apropos innkjøpte oversettelser for barn og unge av Norsk Kulturråd. Hadde faktisk en plan om å gå gjennom lista fra i fjor,  men så glemte jeg hele greia.  Noen burde ta saken, for tror at det kan være noen unnlatelsessynder her.