Vinterpoesi

Den andre boka av en svensk forfatter jeg ikke hadde lest før og som det heller ikke ser ut til å være oversatt noe av til norsk er Vintergatan av Aino Trosell. Hun er født i 1949, kommer fra det vi i gamle dager kalte en ”vanlig arbeiderfamilie”, gikk på sosialhøgskolen som så mange andre på den tida, men etter å ha jobbet under et år som sosialarbeider omskolerte hun seg til sveiser. Hun har lang erfaring fra arbeidslivet før hun ble forfatter på heltid. Hun har mottatt både Ivar-Lo-Johanssons personliga pris og Moa-priset, begge prisene oppkalt etter de to store svenske proletærforfattere og autodidakter. Hvis vi nå skal drive å sammenlikne likte jeg nok denne forfatteren bedre den forrige svenske forfatteren jeg nettopp har blogget om.

I Vintergatan følger vi flere personer i en mellomstor svensk by i løpet av et døgn. Hvis boka leses for mye stykkevis KAN det kanskje by på litt problemer å holde greie på alle personene igjen. Personene flettes sammen på snedig vis og leseren får på bare litt over 200 sider innblikk i mange skjebner. Det er ”vanlige” mennesker vi møter, i ulike aldre og stadier i livet og alle med sine styrker og svakheter. Forfatteren skildrer dem med medfølelse og sympati, og selv om det ikke er mye som skrives om hver av dem er de godt portrettert og man blir i grunnen ganske godt kjent med dem.

For eksempel ... ja hvem SKAL jeg nevne da, jeg kan jo ikke akkurat skrive om alle, men mye i boka handler om forsoning. Boka åpner og slutter med Liv, 22 år, som har hatt en trøblete fortid men nå er på rett vei. Hun gleder seg til å gå på jobben på en bensinstasjon.

”Tirsdagen den 12 december är den svenska staden vit. Lätta flingor dalar sakta ner mot parkerigsplatser och varuhus. Vid sidan av den gamla stadskärnan, inte så långt ifrån bruket och alldeles nära de nyuppförda lågprisvaruhusen lyser hennes arbetsplats. En snäckas inre skimrande är shellstationen där Liv snart ska börja sitt pass. ”

Det er jammen ikke ofte en bensinstasjon får en så vakker beskrivelse i skjønnlitteraturen.

Her har jeg prøvd å finne et bilde på internett av en Shellstasjon som matcher beskrivelsen av en "snäckas ( skjell altså, for dem som ikke er helt stødig i det svenske språket) inre skimrande" og synes vel ikke at det er så helt gæernt!(Bortsett fra årstiden, da! Og så burde det kanskje vært natt.)

Selvfølgelig er ikke Luciafeiringa – som betyr svært mye i Sverige, mens vår bare er en kopi av den svenske - helt tilfeldig valgt. For flere av personene i boka ”skall mörkret flykte” og ”dagen skall åter gry” for å sitere sangen.

Kanskje vi skal avslutte med litt musikk igjen. Vi KUNNE jo spille denne kjente og kjære Luciasangen men jeg tror heller vi hører på den vakre sangen Winter Poem med Radka Toneff som passer så fint til stemninga i boka.

Forfatteren har også en egen blogg og jeg kommer nok til å lese flere bøker av denne for meg nye forfatteren.

Onkel Danny ønsker god jul

Og så er det jul igjen og så er det jul igjen og så er det jul IGJEN!

Jeg kan jo også nevne

at jeg har lest Trøkk (originaltittel : Push) av Sapphire som er boka bak filmen ”Precious” som gikk på norske kinoer for en stund siden. Jeg fikk aldri somla meg til å se filmen men kan i hvert fall anbefale boka. Bokas hovedpersonen (og jeg – person) Precious er oppvokst i en familie hvor hun blir mishandlet på det groveste, og 12 år gammel får hun sitt første (!) barn med faren. 16 år gammel er hun gravid med det andre. Moren er spik spenna gæern. Precious er intelligent men kan verken lese eller skrive. Vendepunktet i livet hennes er når hun kommer til Alternativ voksen / Les for livet under læreren Blue Rains beskyttende vinger. Boka er ikke så lang, godt under 200 sider, og jeg synes alle som jobber med ord og litteratur, slik som vi for eksempel vi bibliotekarer, burde unne oss denne boka. Pedagogen Blue Rain benytter seg av helt spesielle metoder for lære Precious – som altså er helt analfabet – å lese. Hvor revolusjonerende denne metoden er aner jeg ikke, men i hvert fall kan vi selv se hvordan hun stadig blir flinkere og flinkere. (Boka må forresten ha vært en utfordring å oversette!)

Boka er en demonstrasjon av troen på ordet og litteraturen og hva dette betyr for oss alle. For Precious blir det livsviktig, hun får selvbekreftelse og klarer å bryte ut av elendigheten selv om hun har alle odds mot seg.
Sapphire er født i 1950, hun er egentlig lyriker og Trøkk er hennes første roman. Nå ser det ut som at hun nettopp har skrevet enda en roman. Selv om jeg aldri fikk sett filmen på kino kan jeg i det minste legge ut traileren. Hun som spilte den fæle mora fikk forresten en Academy Award for rollen. Og så kan vi jo ta med en video med forfatteren herself også, hvor hun leser fra boka!

Fortellingen om Precious fikk meg til å tenke på den vakre sangen (There is a Rose in) Spanish Harlem så da synes jeg at vi kan høre på den. Den finnes i utallige tolkninger men Aretha Franklins er jo ikke til å komme utenom. Men kanskje vi kan høre litt på Willy DeVille også? Willy DeVille som dessverre døde for et drøyt år siden er kanskje ikke på sitt ALLER beste her, men direkte dårlig kan jo denne musikeren aldri bli!

Rapport fra Sverige

Sist vi var i Göteborg kjøpte jeg - med ett unntak som jeg sikkert kommer tilbake til - bare bøker av svenske forfattere jeg ikke kjente fra før, for å prøve å utvide lesereportoaret litt. En av bøkene leste jeg på toget tilbake til Oslo; ”Håpas du trifs bra i fengselet” av den finlandssvenske forfatteren Susanna Alakoski.

Da jeg var 10 år gammel bodde vi noen år i Sverige. Det var midt i 60 – åra. Jeg lærte fort at finner var en gruppe som ble sett ned på av svenskene. Den finske innvandringen var med på å øke velferden i Sverige men selv ble de ikke spesielt godt behandlet i sitt nye hjemland, og mange gikk det også fryktelig dårlig med. Dette skriver forfatteren – som selv har finsk opprinnelse – om i boka Svinalängorna. For Svinalängorna fikk Alakoski det svenske Augustpriset, og boka er nettopp filmet, og regner med at den også kommer til norske kinoer. Fint å få sett noe annet enn alt det vanlige amerikanske mølet!

”Håpas du trifs bra i fengselet” handler også om en finsk familie hvor begge foreldrene har store alkoholproblemer, men her har forfatteren lagt mest vekt på forholdet mellom to søsken,

• storebroren Sami, som tross sine evner ble plassert i hjelpeklasse, siden havner på skråplanet, blir avhengig av rusmidler og er ut og inn av fengsel. Da går det bedre med
• søstra Anni, som ( mot en del odds altså) klarer seg og utdanner seg til (en kritisk og engasjert) sosialarbeider. (Forfatteren er selv utdannet sosionom.) Hun føler stort ansvar for broren og innimellom tar dette fullstendig knekken på henne. Et sentralt tema i boka er da også hvordan det er å være pårørende til personer som sliter med rusproblemer.

Tross i at emnet burde være engasjerende nok butta lesningen en del i starten, men jeg dura nå i gjennom med en energi som kunne likne litt på det enorme SINNET Anni føler overfor sin bror. Boka har fått gode anmeldelser, blant annet i Dagens Nyheter (herregudda er det virkelig nødvendig å skrive så laaaaange handlingsreferater i en anmeldelse, som om ikke boka var lang nok i seg sjæl) så hvorfor blei ikke JEG hekta med en gang. Tjaaa, kanskje var det

• at alt denne sosialtristessen satte meg litt ut,
• at jeg nettopp hadde lest Trøkk av Sapphire som jeg likte veldig godt,
• at forfatterens trang til å opplyse om läget i dagens Sverige går litt på bekostning av det litterære,
• og at boka blir litt for lang og omstendelig,
• eller var det rett og slett et generelt humørhavari, blant annet blei vi jo – IGJEN - forespeila at vi kanskje måtte ta buss helt fra Trollhättan til Oslo fordi det ( denne gangen) var noe gæernt med ei bru, heldigvis greidde de å fikse bruke likevel,
• og etter hvert ble jeg mer fenga. Spesielt opprørende er det forfatteren skriver om forholdene i fengsler og om ydmykelser både fanger og besøkende utsettes for.
• Og så er jo hennes ironisering/ indignasjon over alle prektig-familier ganske morsom! For heldigvis har boka humor.

Men det som grep meg mest med denne boka var kjærligheten mellom de to søsknene - på tross av Annis alle frustrasjoner. Den litt pussige tittelen; ”Håpas du trifs bra i fengselet” er et sitat fra et brev fra Annis datter Jenna, som er veldig glad i sin onkel. Jeg antar at forfatteren har valgt å gjøre ektemannen Dan til en så (imponerende) tålmodig støttespiller for helt å kunne fokusere på forholdet mellom bror og søster og ikke blande inn et samlivsdrama i handlinga.

Forfatteren siterer mye (kanskje i meste laget?) fra en bok som heter Autonomisk manual av Janne Bergquist (1930-1994), en interessant fyr jeg skam og bekjenne ikke har hørt om før, men som også har sittet i ”häktet”. Her er mange kloke ord. Og da kan det kanskje passe å avslutte med å høre på Johnny Cash som her synger for fangene i San Quentin. (Videoen starter med at han demonstrerer mot den dårlige kvaliteten på drikkevannet i fengselet. )

Jeg ser ikke bort fra at jeg også kommer til å lese Svinalängorna for virkelig å sette meg inn i historien til de finske innvandrerne i Sverige på 60 – tallet.

Det ser for resten ikke ut som at noe av denne forfatteren er oversatt til norsk.

Endelig leselys!

I serien Leselys på hoteller har jeg den avsindige gleden å meddele forsamlingen at endelig – endelig – har jeg oppdaget et hotell der de har greid å montere skikkelig leselys på hotellrommet!!! Etter at jeg var i Købenavn i oktober har jeg overnattet på enda tre hoteller.
Her fra Hotel du Pantheon i Paris. Hotellet har som det skulle framgå rom som "offrent détails et raffinement", men den elegante leselampa er plassert slik at mesteparten av lyset faller langt unna selve boka til den arme hotellgjesten!


Radisson Blu Gardermoen følger det samme prinsippet, leselampa er riktig nok noe større, men likevel går mesteparten av lyset rett ned på nattbordet (som også er noe større en på Hotel du Pantheon) og minimalt havner på den lesende hotellgjestens bok.


Men på Hotell Lorensberg i Göteborg har de skjønt det! Her er leselampa montert slik at lyset faller rett ned i boka, og dessuten slik at hodet ikke skygger! Dessuten kan lampa enkelt skrues av og på uten at gjesten må forlate senga! Dermed gratulerer jeg Hotell Lorensberg med en særdeles vellykka nattlampemontering som tar innersvingen på de fleste hoteller! Et forbilde for hotellnæringa!

Som passende tonefølge kan vi jo spille Shine a light av ... ja det veit du nok! Selv om Jagger har alt annet enn leselys i tankene her, er det på en annen side ikke så mange som har overnattet så mye på hoteller som ham, så man skal ikke se bort fra at også han har reflektert over problemet!

Og så litt fotball igjen!

Sist jeg var på Norli bokhandel oppdaget jeg et par nye bøker av Bjørn Sortland. Serien heter Bønna og B-laget og er gitt ut på eget forlag. (Mens enkelte andre forfattere gir ut haugevis med serier og gjerne samtidig mener kanskje Aschehoug at en serie om gangen pr. forfatter er nok. )

Den første boka i serien heter Ikke bøll med benkesliterne. Boka handler om noen gutter på 10 år som foretrekker usunne sysler som dataspill, spiser ostekroker og hater fotball og andre sportslige aktiviteter. Foreldrene til fortelleren, Bønna, tar affære og tvinger gutta – med faren som trener – ut på fotballbanen. Og de er virkelig dårlige! Og selvfølgelig spiller de mot A-laget med slemme Tore i spissen og selvfølgelig taper de med glans. Det jeg likte med denne boka er at de gir så fullstendig blanke, og de velger å tape med stil. I den andre boka ”Et kyss for et mål” får Bønna litt mer ambisjoner siden det er kjærlighet i lufta og rivalen er fotballtalentet Tore, seriens erkefiende.

Bøkene er lettlest og dessuten ustyrtelig morsomme! Personskildringene er gode og varierte. Og det virker som at Trond Bredesen er mer enn happy med å skifte ut Kunstdetektivene ( Stavanger i år, hvor BLIR det neste Sortland? ) med noe annet, han fornyer seg og illustrasjonene er virkelig heftige!

Så til det evinnelige spørsmålet hvaskalvigjøreforåfåguttertilålesenoefantasyellerfotballkanskjemenslappavfolkensgutterleserjosombaredetpådatapisaundersøkelsenogneiogneimendetgikkjobedreennsist er jo disse bøkene midt i blinken. Kanskje. I hvert fall vil sikkert desperate lærere eller foreldre være henrykt. Så kan man jo gremme seg litt over at guttene bare er 10 år og ikke 12, noe som ville ha gjort bøkene mer anvendelig også for 12 – åringer som muligens ikke vil lese om de som er yngre enn seg selv. Kanskje fordi det er urealistisk å tvinge dagens 12 – åringer vekk fra dataspill?

Det skinner godt igjennom at fotball ikke er denne forfatterens sterkeste side. Kanskje det også er med på å gi disse bøkene det lille ekstra? Kan jo legge til at forfatteren har fått fotballfaglig hjelp blant annet fra Sverre Henmo.

Rico! Rico! Rico!

Rico, Oskar og bakskyggene fikk Deutscher Jugendliteraturpreis i 2009 og det kan man godt skjønne. Andreas Steinhöfel er som vi ser her en erfaren - og allsidig - forfatter men dette er den første boka av forfatteren som er oversatt til norsk.

ET SÆRTALENT
Vi treffer Rico, som er ”litt funksjonshemmet” og går på spesialskole. Blant annet har han problemer med orienteringssansen og noen ganger får han ”bingokuler i hodet”. Og som det skal vise seg har han trass i sin funksjonshemming bøttevis med ressurser. Jeg er ikke helt sikker på hva som er hans egentlige diagnose men det spiller ingen rolle. (Bortsett fra for oss stakkars katalogisatorer som skal sette emneord. Vi finner nok på noe. ) Det er forøvrig Rico selv som er bokas forteller. Et vellykket grep; forfatteren unngår å lage et ”kasus” av ham, men gjør ham til en gutt som i kraft av sin personlighet har noe å fortelle og gjør leseren godt kjent med dette ”særtalentet”.

Moren er vakker og om nettene jobber hun på en klubb. Så da kan jo enhver tenke sitt. Å overlate en hjerneskadd gutt alene i 3 døgn er jo heller ikke det smarteste sjakktrekket. Men forfatteren dømmer ikke, og slik kan boka minne litt om Viveca Sundvalls Eddiebøker, hvor faren overlater for mye ansvar til sønnene og attpå til drikker for mye.

CHARLES DICKENS
Uansett elsker Rico sin mor som på sin side er beredt til å forsvare sønnen med tørre never. Vi bør kanskje også ta med naboen fru Dahling, en eldre dame som er hekta på Miss Marple og romantiske komedier og som opptrer som ”reservemamma”. Ellers er det et variert persongalleri i blokka, flere er litt ”skrudde” som personene i en Dickensroman. I dette intervjuet sier da også forfatteren at han liker Charles Dickens. Jeg vil forresten anbefale alle å lese intervjuet ( selv om det er et par år gammelt nå, og før oppfølgeren til denne boka ble skrevet). Bare å dra fram ordboka for dem som har glemt like mye av tyskundervisningen som meg. Her får vi blant annet lese om hvordan forfatteren fant ”modellen” til Ricofiguren, og vi skjønner at dette er en forfatter som tar barn på alvor og er på deres side!

Her et bilde av forfatteren. (Ja hvem skulle det da ellers være!) Hvor bildet er tatt er ikke lett å si men selv om det er markblomster i bakgrunnen kan det godt være i Berlin siden 40% av denne storbyen er grønne lunger. Forfatteren ser litt lur ut på dette bildet, enten det nå er fordi han er skikkelig fornøyd med dagens arbeidsøkt eller kanskje fordi han planlegger å gå til nærmeste bierstube og ta seg en øl. Det får vi aldri vite noe om og det er da heller ikke særlig vesentlig i denne sammenhengen!

VENNSKAP
Rico har ikke mange venner men så kommer Oskar, en engestlig gutt med en del flere intellektuelle ressurser enn Rico. Så dette er også en vakker bok om vennskap. Og om savn etter en far. Og om ... ja les nå heller boka sjæl!

SPENNENDE
Den ytre handlinga er en barnekidnapper som går løs i Berlin. Og innimellom blir boka UHYGGELIG spennende! Og gjett hvem som er helten! Men først og fremst er det humoren og varmen som er framtredende ved boka. Forfatteren er bevisst at det er barn han skriver for men den voksne leseren leser mellom linjene. I noen barnebøker blir unga overlesset av all verdens dævelskap enten de er modne til å ta det imot eller ikke men i denne boka avhenger det av den unge leserens tidligere erfaringer og kunnskaper om livets begredeligheter hva han/ hun får med seg.

DYPSKYGGER
Jeg stussa forresten litt på bokas tittel. Den tyske tittelen er Rico, Oscar und die tieferschatten. (Dypskyggene direkte oversatt) Men litt rask googling viser at ingen av disse ordene er i bruk, verken på norsk eller tysk, annet enn i denne boka. Derimot så reagerer jeg når oversetteren bruker ordet "smuss" i stedet for skitt helt i begynnelsen av boka. Ordet "smuss" er et lite brukt ord i dag. Litt uheldig med en slik "brøler" allerede i 3. linje. Men så bestemte jeg meg for å kose meg med boka istedet for å lete etter oversetterfeil. (På grunn av Ricos spesielle måte å uttrykke seg på er dette neppe den enkleste oversetterjobben heller!)

KREUZBERG
Handlingen er fra noen kvartaler i bydelen Kreuzberg i Berlin hvor forfatteren selv har bodd. Rico bor i Dieffenbachstraße 93 ( i den norske oversettelsen kalles gata av en eller annen grunn bare Dieffe, men for alt jeg veit kan jo dette være folkemunnenavnet på denne gata). Til slutt kan vi kanskje unne oss en stemningsrapport fra Admiralsbrücke over Landwehrkanal. Denne Youtubevideoen viser noe av folkelivet på brua. På videoen spiller et gateband og selv om trommeslageren har noe forkrøplete armer er han ”trotzdem gut”! Dette som et apropos til hovedpersonen i boka, som tross i at han er ”litt funksjonshemmet” altså oppklarer et kidnappingsmysterium. (Spoilervarsel unødvendig for enhver erfaren leser av barnelitteratur skjønner at det vil ende slik.) Jeg har flere ganger vært i Berlin, og også så vidt sneia innom Kreuzberg. Gjett hvor jeg skal neste gang jeg reiser til denne byen!

Og når vi nå snakker om bruer, så synes jeg denne sangen passer fint til boka. Simon og Garfunkel får ha meg unnskyldt men i dag slipper vi til Aretha!

MER STEINHÖFEL!
Etter å ha sjekka Deichman ser det ut som at dette er den første boka som er oversatt til norsk. Men: det finnes en fortsettelse om dette småpussige radarparet og vi forventer som det heter at også denne boka blir oversatt. Og gjerne flere av de andre bøkene av forfatteren. Zum beispiel denne. Nå er det jammen på tide at det kommer ut en god homsebok for ungdom igjen!

Cappelen Damm : Mer! Mer! Mer!

Livet i fjæra

Hovedpersonen i Maneten medusa av Margrethe Geelmuyden har all verdens dyder, og i tillegg vakkert hår. Sentralt i handlinga er ballet hvor prinsen skal finne sin utkårede og etter en del klabb og babb og intriger som gir assosiasjoner til såpeopera ***SPOILER*** vinner hun til slutt prinsen og de lever lykkelig i alle sine dager.

For å finne ut om hun virkelig har så vakkert hår som alle sier drar hun gjennom havet for å finne et speil, blir sittende fast på en kråkebolle, men ***SPOILER*** løsner til slutt.

Hvorfor heltinnen blir kalt Medusa er litt uforståelig siden denne mytologiske skikkelsen ikke er det man forbinder med et spesielt behagelig vesen. Kanskje på grunn av det tidligere omtalte håret. Vi møter også andre representanter fra havets fauna, noen snille, noen slemme, og som i boka Trond Torsk på eventyr (Olav Coucheron 1948) viser de forbausende kunnskaper om sin egen biologi og opprinnelse. Medusa viser også imponerende kjennskap til gresk mytologi. Ikke dårlig for en brennmanet!

Forlaget satser maksimalt på denne boka, med solid utstyr, delikat layout og prima illustrasjoner. I tillegg med en egen musikk-CD. Trass i at boka har fått utmerkede kritikker blei ikke jeg fenga. Ikke syntes jeg at replikkene var spesielt morsomme, og synes egentlig intrigen blei litt søkt. Persongalleriet kunne også ha vært mer spenstig. I det hele tatt fatter jeg ikke hva som er så fantastisk med denne boka. (Nå skal man i rettferdighetens navn ikke se bort fra at noe av årsaken kan være at jeg selv en gang blei angrepet av en brennmanet. En riktig ubehagelig opplevelse. )
Her bilde av en typisk brennmanet. Sjansene for at det er akkurat denne som gikk så brutalt til angrep på undertegnede den sommernatta på Hovedøya for ca 12 år siden er vel heller små, men slik så den i hvert fall ut!

Og her en representant for blåmaneter, som spiller en statistrolle i boka. Passer fint å ta med denne også i disse blånissetider.

Finner jeg da ikke noe positivt å si? Man får jo litt kunnskaper om livet i havet, noe jeg antar er noe av hensikten, men det er ikke alltid er like lett å skille fakta fra fantasi. Les heller Trond Torsk. En fin ting kan det jo være at dette forhatte dyret endelig får litt kred. Jeg kan heller ikke huske at maneter noen gang har fått æren av å være hovedperson i en bok. Så hvis du skal lese bare en fortelling om maneter i år så må det bli denne.

Ellers er jo Margrethe Geelmuyden mest kjent for sin glimrende innsats som frontfigur for aksjonen mot ambassadebygginga i Husebyskogen. Dessverre ser det ikke ut til at Dagsavisen har lagt ut det glitrende innegget hun hadde her om dagen mot Anders Hegers NIMBY - polemikk mot villaeierne i Montebello. Skal vi ta med denne appellen rettet til selveste Obama, også kanskje. Naivt kan man jo si men litt morsomt også da! Ingen midler skal være uprøvd!

Litt tilbake til boka igjen: her en høvelig melodi!

Den problematiske lettlestboka

Så har jeg pløyd meg gjennom en bunke med lettlestbøker.
Nemlig disse:
Samlagets Komet serie

• Jakta på Andy Anderssons Eftf av Arnfinn Kolerud (Illustrert av Per Ragnar Møkleby)
• Hjartekrigen av Liv Oddrun Larsen (Illustratør Henning Lystad)
• Den hemmelege vegen til månen av Eivor Vindenes (Illustratør Helena Ohlsson)
• Marie i kattepine av Kristoffer Karlsen (Illustratør Ellen Bergheim)

Lesehesten ( Aschehoug)

• Det æ’kke lov å grine hvis det ikke er blod av Rita Løvseth Sandnes (Illustratør Ella K Okstad)

Lesestart (Gyldendal)

• Pistolen av Linn T. Sunne (Illustratør Ketil Selnes)
• Jonas møter Anton Apekatt av Elen Fossheim Betanzo (Illustratør Steffen Olsen)

Og en leseløve

• Hunden av Sverre Knudsen (Løve pluss) (Illustratør Bendik Kaltenborn)

Jevnt over har bøkene gode illustratører, selv om ikke alle passer like godt til tekstene. Generelt kan man si at det er vanskelig å finne ( og sikkert også skrive) gode lettleste tekster. Og jeg tror det kreves større presisjon å skrive en god tekst enn å lage en god illustrasjon.

Gyldendals Lesestartserie er særdeles lekker i utstyret, med ”heldekkende” illustrasjoner. Spesielt Pistolen er en vellykket bok hvor illustrasjoner og tekst går opp i en høyere enhet for å si det litt høytidelig.

Eg hadde jo store forventningar til Koleruds bok. Teksten er litt småpussig typisk for denne forfattaren. Og med nokre overraskingar. Men bileta var feil. Eg synes ikkje dei passar til denne teksten. Då funkar layouten og illustrasjonane til boka Den hemmelege vegen til månen betre. Desse er det Helena Ohlsson som står for, ein illustratør eg har hylla med store ovasjonar før.

Men den boka jeg likte aller best var en bok i leseløveserien. Dette er en ujevn og til tider oppskrytt serie, men noen ganger glimter det til. Og nå snakker jeg om Hunden av Sverre Knudsen. (Pussig, reklamen er på engelsk!) Boka har et godt og spenstig språk og er samtidig litt skummel. Og slutten er ganske snedig. Hovedpersonen er Robert, 9 år, mor har forlatt ham og faren, de reiser til syden og finner en mor og datter i passende aldre og – en herreløs hund. Illustrasjonene av Bendik Kaltenborn følger opp på utmerket vis. Heldigvis står teksten også godt alene, bra for oss som jobber mest med tekst. Men det er noe slurv; et sted ( side 40) er det feil navn på moren til hun jenta og dessuten er et bilde feil plassert i forhold til teksten.

Mens mange av barne- og ungdomsbøkene blir stadig lengre, flommer det også over av stadig flere lettlest – eller lesestartbøker. Satt litt på spissen kan man nesten snakke om omvendte proporsjonale størrelser. Det er så man tar seg i å lure på om vi virkelig trenger alle disse bøkene. Det må være litt av en kamp for en stakkars nybegynner ( og foreldre) å finne fram i lettlestjungelen. Slik Knirk er inne på her.