En fergetur på Mersey

Og da skjønner vel alle som har levd en stund at det er denne sangen vi snakker om



Og når vi først er i gang kan vi slippe denne glade gruppa til med en av deres aller største hits!

Og så er sesongens første Worldcuphopprenn avviklet

og allerede nå kan man se noen interessante tendenser!

Alle har vel fått med seg hvem som vant dette første individuelle wordcuprennet for herrer. Vi gratulerer Bjørn Einar Romøren etter en heller laber sesong i fjor.

Så ønsker vi velkommen til den tyske nykommeren Pascal Boodmer, bare 18 år gammel, som til nå ikke har mer enn en fjerdeplass i junior-VM å skryte av, men som i dette første rennet sensasjonelt kapret andreplassen. Dette gir håp for framtida til tysk hoppsport som i de siste åra har befunnet seg i en hoppmessig bølgedal. Og det er akkurat slik det er i hoppsporten, noen ganger går det opp andre ganger ned. Ikke helt ulikt livet ellers. Også i litteraturen kan man se det samme. Ta en hvilken som helst forfatter , ingen kan skrive like gode bøker hver gang.

Vi ønsker også velkommen til Janne Ahonen som i år prøver seg på et comeback. En heller beskjeden plassering i går men bare vent!

Så over til japansk hoppsport som hadde sin storhetstid for noen år siden nå. Men nå ser det sannelig ut som at det gryr i Japansk hoppsport igjen og jeg tror at vi skal følge spesielt godt med den unge Shohei Tochimoto som i går tok en 6 plass! Ikke dårlig for en nykommer på knapt 20 år. Vi merker oss 10 plassen til veteranen Noriaki Kasai, som nå har nådd den respektable alder av 37 år!

Våre svenske venner glimrer dessverre fremdeles med sitt fravær, så her er det bare å håpe på bedre tider. I svensk hoppsport har det ikke skjedd mye siden Boklövs dager. Og da stadig flere kopierte stilen hans falt jo også han igjennom. HVA som skulle være til hinder for at svenskene skal prestere i bakken kan det sikkert være flere meninger om men en idé er kanskje å ha litt mindre fokus på ishockey.

Østerrikerne dominerte ikke i den grad som de pleier i går, men ser til min store tilfredshet at Andreas Koefler, som er den klart peneste av alle hopperne, er tilbake, og fikk en respektabel 7. plass.

Så til sist fransk hoppsports store håp, Emmanuel Chedal som denne gangen fikk en 18 plass. (FIS, dere kan godt skifte profilbilde, dette var fjorårets!) På FIS-sida ser vi også at det er STORE forskjeller mellom hopperens plassering i prøveomgangene og i konkurranse. I dette første rennet ble det en 7. plass i prøveomgangen mens han altså gikk ned hele 11 plasser i konkurransen. Man KAN selvfølgelig skylde på mangel på oppdrift men det ser heller ut som at dette dessverre er en tendens for denne hopperen. Kanskje litt psykologhjelp kan gjøre susen. I Worldcup i forrige sesong ble Emmanuel Chedal nr 17 sammenlagt. På ingen måte dårlig, men dette er en mann som skulle ha mer å gå på!

Hvis det skulle skje noe vesentlig innen internasjonal hoppsport i tida framover kommer jeg muligens tilbake til det. Vi kan inntil videre nøye oss med å se på de siste bilder av vår egen nasjonalbakke tatt i dag. Ser ut som at det er nok å gjøre!

En togreise utenom det vanlige

LIVET en kort reise gjennom fire millarder år av Dag O. Hessen handler i korthet ut på at Eirik, 16 år, reiser med tog fra Bodø til Oslo S, han sovner og da han våkner igjen sitter det en eldre mann i kupéen som alle andre (altså leserne ) enn han selv skjønner er Darwin, som i likhet med Louis Braille feirer sitt 200-årsjubileum i år. Gjennom togvinduet - og med hjelp av sikkerhetsdrakter ute i terrenget - kan de oppleve hele jordas utvikling fra the Big Bang. Og det er ikke før vi kommer til Groruddalen vi møter menneskelig liv. I hvert fall for oss som har opplevd en uendelighet av togreiser gjennom Norges land er det ikke vanskelig å forestille seg hvor lang tid utviklinga har tatt.

Dette er en sjanger jeg har vært inne på før (det var da voldsomt så bastant jeg uttalte meg den gangen); forfatteren vil formidle et tungt (?) fagstoff i en narrativ form. I motsetning til for eksempel den hissige Talldjevelen i Enzensbergers bok med samme tittel er Darwin den tålmodige lærermesteren, selv om han er litt oppgitt over sitt reisefølges noe hullete kunnskaper om utviklingslæra.

Eirik, som sliter litt med dette faget, ("Ikke et vondt ord om bakterier, men så spennende er de virkelig ikke") representerer altså leseren, han stiller spørsmål på vegne av oss, og kanskje dialogformen kan fungere som en metode for å lette på det litt abstrakte faktastoffet, mens noen "brightinger" vil muligens irritere seg og bare synes at det er forstyrrende. Dette skulle jeg virkelig ønske at noen ville forske på en gang.

Forfatteren bruker Eiriks tanker og observasjoner (blant annet av Darwins entusiasme) for å prøve å overbevise for oss kanskje ikke fullt så naturvitenskapelig interesserte lesere at utviklingslæra virkelig ER svære greier

"--- men jeg rakk å se at det var en spiss liten fisk på noen få centimeter. Charles syntes å være helt i ekstase. Det var fascinerende å se den gamle mannen danse i en slags krigsdans på bunnen i den klumsete romdrakten" s 37

Og ved møte med urfuglen (etter å ha passert Hamar) utbryter Darwin:

"At jeg gamle mann skulle oppleve dette. Det beste bevis på at jeg har rett". Charles tok seg fort til øynene, og jeg kunne sverge på at jeg så en tåre. S 90

Etter at togturen er over går Eirik opp til muntlig eksamen for læreren Goggen, denne et eksempel på en autoritær og lite forståelsesfull lærer, og Eirik kan nå på vegne av seg selv og leseren få en oppreisning. Jeg regner også med at noe av hensikten her er å få formidlet de oppdagelser som er gjort i tida etter Darwins død.

Jeg konstaterer at Deichman har satt boka på faghylla, og det er jeg helt enig i, siden fagstoffet er det dominerende. Deweyummeret er 576.8 som ganske riktig står for utviklingslæra. Foreløpig er det ingen venteliste på nevnte bok og om denne boka vil bidra til at utviklingslæra vil bli noen hit er vel kanskje ikke så sikkert men for sånne treiginger som i all ubeskjedenhet meg er den helt OK som oppfriskning. (Oppfriskning haha, dette faget har jeg virkelig aldri vært særlig sterk i!)

Det KAN kanskje være naturlig å sammenlikne denne Darwin-boka med Sofies verden. Også i denne hyperovereksponerte boka er det en dialog mellom en ungdom og en voksen mann, Alberto. Jeg har alltid lurt på årsaken til denne bokas enorme internasjonale suksess. KAN det være fordi enkelte nasjoner har andre holdninger til barn og barnelitteratur enn vi har i Norden, nemlig at bøkene også skal ha en pedagogisk nytteverdi. Eller er det rett og slett fordi filosofi har bedre kår i utlandet? (Jo da, boka hadde en formidabel suksess i Norge også! Nettopp fordi vi var sultefora på filosofi kanskje? HAR denne boka bidratt til at vi er blitt mer filosofiske? Ha ha, det tviler jeg nå på. Og ett siste spørsmål : av alle de stakkars barn, barnebarn, nevøer og nieser og alle andre som er blitt påprakka denne boka gjennom tidene, eller som selv frivillig har utsatt seg for den : hvor mange har egentlig kommet seg igjennom den? )

Ellers kan vi være ganske tilfredse med at det i år er kommer to norske barne- og ungdomsbøker om hver av de to berømte 200-årsjubilantene. Og dermed kan jeg jo benytte anledningen til nok en gang å minne om Lise Männikkös bok om Louis Braille. Louis Brailles liv, akkurat som Darwins, var en utrettelig kamp for noe han trodde på, begge møtte en del motstand før anerkjennelse og begge sleit med sykdom på sine seinere dager. Neste nærliggende spørsmål er om de noen gang møtte hverandre. Neppe.

Et nødvendig PS til slutt : I tilfelle NOEN skulle tro noe annet : Ja jeg HAR lest Sofies verden. Jeg HAR gjort min yrkesrelaterte borgerplikt. Om jeg skumma litt innimellom? TILLOT jeg meg å hoppe bukk over noe av filosofistoffet? Gjett tre ganger.

En julefortelling med okkulte innslag

Siden det er Ole-Mikal Nilsen som er ute med ny bok er det vel ikke til å unngå at det er en del ”mer mellom himmel og jord” – snakk i denne boka også. Men i motsetning til den forrige boka jeg leste (blogget om før) er det mer humor i denne. (Eller ”mer” var vel ikke helt korrekt siden den forriga boka fullstendig manglet humor.) Dette er rett og slett en gørrtrivelig spenningsbok med mye varme. Og med et budskap om kjærlighet, forsoning og vennskap.

Handlinga går i korthet ut på at Jonas, 12 år, besøker bestefaren hver dag fram til jul, hvor de sammen åpner gavene i en gavekalender laget av Jonas mor, med små ting fra bestefarens fortid. Planen er å få den gretne gamle enkemannen til å mykne. Vil han komme til Jonas og foreldrene DENNE jula, da? (Barnebokkritikk.no : dette er faktisk IKKE noen kalenderbok siden handlinga starter den 12 desember. Det er også litt søkt å sammenlikne med Jostein Gaarders Julemysteriet, forøvrig en overvurdert bok av en overvurdert forfatter. Den eneste gode boka han har skrevet er Kabalmysteriet.)

Og så er det altså mysteriet i det fraflytta nabohuset, hvor det har skjedd en del fæle ting. Spøker det eller ikke? Og innimellom blir det faktisk litt nifst.

Jonas mor tror på det okkulte men kan le av seg selv. Dessuten er faren et atskillig mer jordnært ”korrektiv”. Dette gjør at det overnaturlige blir mer utholdelig også for denne leseren. Forholdene i den lille familien er skildret med humor og varme. Det ER førjul og de har sine små tradisjoner men ikke verre enn at det skulle være til å holde ut for de fleste, også dem som ikke er så veldig gira på jula. Det jeg likte var rett og slett de litt enkle hverdagslige, upretensiøse og usakrale førjulsforberedelsene og - skikkene i en trivelig familie som er lett å like.

” Nei, det lignet ikke mye på de perfekte juletrærne i julefortellingene i Donald. Men det lot han selvsagt være å si. Faren var fortsatt rød i toppen der han satt taust bøyd over avisen. Moren hadde heller ikke vært helt blid da hun forsvant inn på kontoret. Treet hadde jo sveipet med seg en gammel pyntetallerken da faren skulle presse det ned i foten. Kranglet om hvor lysene skulle festes hadde de også gjort. Slik de alltid gjorde. Det var en del av juletradisjonen, som faren pleide å si når de lo av det hele under julemiddagen. Som de alltid gjorde. 174”

He he- sikkert noen og en hver som kjenner seg igjen her. Og apropos ”the same prosedure as every year”. Her er en morsom legoversjon av den evinnelige serien som er blitt vist på NRK siden 1980 og som fremdeles blir sett av forbausende mange nordmenn.

Et annet tema i boka er fraflytting. Location er ei øy i Troms og da rann jo den gamle sangen om Karlsøy i Troms meg i hu! Den fant jeg dessverre ikke på YouTube men derimot fant jeg en versjon (en ganske sprek framføring får man si!) av Kor e Hammaren Edvard, du treng han vel no, no når døra skal spikrast igjen. En kjent og kjær allsang framført på enhver viseklubb i en mer og mer fjern fortid!

Om denne boka kan leses andre tider på året enn jula? Egentlig er det vel ikke DIREKTE en julebok, men siden handliga er fra førjulstida er det vel ikke akkurat en bok man leser på sommeren for å si det slik. Og – hallo alle barne- og ungdomsbibliotekarer som på denne tida blir plaget av alle kollegaer som maser om bokanbefalinger til nevøer eller andre unge slektninger; her har dere faktisk boka!

PS: til og med en aldri så liten engel var med i handlinga uten at jeg lot meg irritere. Er jeg syk eller begynner jeg bare å bli dement?

PS 2: Det står på YouTube-videoen at det er Jahn Arill Skogholt som har skrevet den men det e no han Jack Berntsen som har laga tæksten!

Og nå har også jeg lest en bok

som alle andre her i landet har lest for lengst. Og da er det Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson jeg snakker om. Om det var på grunn av den litt svulstige tittelen eller om det var fordi jeg har vegret meg for å lese en bok ”alle andre” leser, noe som sikkert kan oppfattes litt snobbete, og det kan det jo være grunn til, men i hvert fall så har jeg lest boka nå. Dette er ikke første boka av forfatteren jeg leser og neppe heller den siste. Men av en eller annen grunn hadde jeg litt ... nei jeg mener store... problemer med Ut å stjæle hester. Jeg kom rett og slett ikke i gang med den boka, jeg måtte gi opp to ganger. Gudene veit hvorfor, kanskje jeg får skylde på litteraturdjevelen. En liten djevel som bare kødder det til noen ganger. Regner med at det er flere enn meg som har møtt denne lille rakkeren. Men Jeg forbanner tidens elv ble jeg fenget av med en gang! Jeg hadde gitt billigutgaven til ”gubben” til bursdagen, selv om jeg var ganske sikker at HAN ikke ville lese den, og siden jeg skulle en tur oppi dalen forrige helg tok jeg den med. Og leste mesteparten av boka på styrten på Fjord 1.

Siden boka er blitt priset både her og der og omtalt drøssevis av ganger før kan jo jeg konsentrere meg om de mindre vesentlige sidene ved boka. Folkens! NB! Denne bloggposten kommer til å få HØY mimrefaktor. Dermed er dere advart!

Hovedpersonen heter Arvid Jansen, han er 37 år når boka starter, året er 1989, og han ser tilbake til tidligere episoder i sitt liv.

”I begynnelsen av syttitallet gikk jeg på en skole ved Dælenenga i Oslo, på hjørnet av Dælenenggata og Gøteborggata”

men i motsetning til Per Petterson selv slutta Arvid etter to år. Jeg er ikke helt sikker på når Petterson gikk der, det var nok før min tid, men jeg har altså også gått på bibliotekskolen da skolen holdt til på Dælenga. Arvid likte seg ikke på bibliotekskolen og det gjorde ærlig talt ikke jeg heller. Lurer for resten på om Petterson fikk taket på Gerd Wangs emneordregister? Og jeg husker også sjokoladelukta fra Freia sjokoladefabrikk (nå nedlagt) når vinden blåste i retning Dælenenggata. En annen lukt som ikke blir nevnt i boka er maltlukta fra Ringnes Bryggeri (også nedlagt). Etter hvert så flytta jo bibliotekarutdanninga til høgskolesenteret i tidligere Frydenlund bryggeri på andre sida av elva, så sånn sett kan man jo si at i hvert fall bryggeritilknytningen blei uforanderlig, selv om begge de tradisjonsrike bryggeriene er borte nå.

Arvid Jansen bor på Carl Berners Plass (eller Carl Planers Bærs som unga sa (og forhåpentlig fremdeles sier) , et heller trafikkert trafikkryss ikke langt unna Dælenga. Og det er litt flott at denne bydelen endelig får litt oppmerksomhet i litteraturen, kan faktisk ikke huske noen annen roman fra Oslo med slik vekt på dette strøket. Jeg har også et litt annet forhold til Dælenga enn fra bibliotekskoletida, midt i 80 – åra jobbet jeg på bokbussen på Deichman, og gubbene og kjerringene på Dælenga var de triveligste lånerne vi hadde. Har sikkert fått enerom i himmelen alle som en, i hvert fall han som gikk hjem og ordna med en termos med kaffe til oss da han overhørte at vi hadde glemt kaffen. Glemmer heller ikke de gamle gubbene som sto inne i bussen og filosoferte over kjærligheten i full offentlighet. Det opplevde vi aldri på Smestad, Vinderen eller andre holdeplasser på vestkanten.

EGENTLIG handler boka om et litt skal vi si... komplisert forhold mellom mor og sønn, hvor sønnen ( den nest eldste av fire) føler mer tilknytning eller avhengighet til moren enn omvendt. Moren vet at hun skal dø og tar turen til Fredrikshavn, hvor hun altså kommer fra, for antakeligvis siste gang. Jeg har også ett forhold til akkurat denne byen. De fleste forbinder kanskje Fredrikshavn mest med den derre gågata med alle papirflaggene og kjøttbutikken hva nå den het igjen, og så mange severdigheter har vel byen ikke, men jeg har også vært på Tordenskjolds skanse som bare får 6 treff på google, og flere somre på rad var vi stamgjester på Fladstrand Vandrehjem, nå Danhostell Fredrikshavn, men ser ikke ut som at det har forandret seg noe særlig, en gang tok jeg en joggetur til Flade kirke som altså også romanpersonene besøkte. Både mor og sønn, med ca et døgns mellomrom tar ferga over, det er den nå nedlagte Holger Danske, som

”var en mye bedre sjøbåt enn de flytende kasinoene som trafikkerer den ruta i dag, der mulighetene til å drikke seg sanseløst full er blitt sanseløst mange, og om Holger Danske kanskje rulla en del fra side til sid i dårlig vær, og noen som følge av det måtte kaste opp, betydde ikke det at den var på vei i det store sluket. Jeg har kasta opp sjøl på Holger Danske og tatt det på strak arm” S 13 -14.

Så måtte jeg bare ta meg bryderiet med å skrive av en treffende beskrivelse av mor – sønn - forholdet. Arvid oppdager moren som sitter og ser utover havet ved sommerhuset:

-Hei
Hun snudde seg ikke nå heller, sa bare: – Ikke begynn å snakke med en gang.
-Det er meg, sa jeg.
-Jeg veit hvem det er, sa hun. – Jeg hørte tankene dine skramle langt oppe i veien. Er du blakk?

Og så kommer Arvid med denne malplasserte replikken:

-Mamma. Jeg skal skilles.
Og det er mulig jeg så det da, på ryggen hennes, at hun tok seg sammen og møysommelig flytta vekta fra ett punkt til et annet inne i kroppen et sted, fra der hun var, til der hun tenkte kanskje jeg var.” s 43

Boka er som dere sikkert skjønner ingen munter bok, men noen ganger ER den morsom. For eksempel da sønnen holder tale til morens 50 – årsdag og har forsynt seg for mye av sjampisen. Hvorfor boka har den tittelen den har? Jeg veit det men jeg vi'kke si det! I stedet legger jeg ut en YouTube- video om Mao Tse Tungs berømte svømmetur.

Om boka bare er for oss gamlinger i alderen 50 +? Veit ikke, men man bør kanskje være litt tørr bak øra før man leser den. Boka burde ha noe å si både til sønner og mødre. Plutselig begynte jeg å lure på hvor mange mor – sønn - bøker det finnes i forhold til bøker om mor og døtre men inbiller meg at det er færre.

Jeg veit ikke HVOR mye forfatteren har tatt fra sitt eget liv i boka, men HAN var jo også ”ansatt i en bokhandel ved sentrum nær nasjonalgalleriet” i 1983, og Arvid er like gammel som forfatteren hvis jeg har greid å regne riktig. I dette intervjuet sier han at ... eller for resten det kan dere jo lese sjæl. I den talen han holdt da han fikk Nordisk råds litteraturpris forteller han at akkurat som Arvids mor var det også hans egen mor som introduserte ham for litteraturen. En rørende tale som på mange måter kan minne om den til Selma Lagerlöf da hun fikk Nobelprisen, men kanskje litt mindre ”anspråksløs”.

I går var jeg på Mistral med B. , et rolig sted med høy gjennomsnittsalder men det var faktisk ikke poenget nå. B. var jo av dem som HADDE lest boka for lengst, og hun gjorde meg oppmerksom på det ubestridelige faktum at det er jammen ikke ofte at MØDRE blir framstilt på en positiv måte i litteraturen! Ja, bare tenk på moren til Ask Burlefot for eksempel - med flere! I Jeg forbanner tidens elv er det SØNNEN som fremdeles i voksen alder er den avhengige mens moren er den som distanserer seg - selv om hun aksepterer sønnen tross hans svakheter. Svært ofte i bøker om forhold mellom sønner og mødre er det moren som er den som oppfattes som den plagsomme. Vi snakket også om at vi savnet flere skildringer av tøffe modne sterke autonome og godt voksne kvinner i litteraturen. Så kjære kollega! Takk for denne boka!

Jeg forbanner regnet!

Men denne gjengen derimot ser ikke ut til å la seg knekke av litt nedbør!


Den observante vil kanskje legge merke til de litt store mellomrommene mellom brødrene Cowsills fortenner. Dette er gutter som gir blanke i tannregulering og annet dilldall! Til slutt kommer gruppa i en litt mer hårete utgave!

There is a war out there

Noe sier meg at dette året er det store debutantåret når det gjelder barne- og ungdomslitteratur. Med denne bloggposten er jeg kommet opp i ikke mindre enn 13 ! Men som vanlig er det vel andre debutanter som kommer til å få oppmerksomhet i pressa! Noe jeg har gjort en del rabalder av før!

Hvis den forrige debutanten jeg blogget om vipper litt ut i parodien er det ingen ting mot Foreldrekrigen av Erika Fatland. Hun tar den bare helt ut! Humoren er drastisk og får en til å tenke både på Roald Dahl (Georgs magiske medisin) og Stein Erik Lundes Eggg. (Det med tanta!) Men hun gir seg ikke med det, her bryter det ut i full krig mellom foreldrene med alle virkemidler i bruk; både barrikader og bomber. Hovedpersonen er Amanda 10 år og med i handlinga er også en gammel pensjonert yrkesmilitær, Obersten. Som er på jentungens side og får brukt all sin kløkt ervervet etter en lang karriere. Av det litt outrerte persongalleriet vil jeg også fremheve morens elsker, den styrtrike 21 (!) år gamle Bob-Stian (!) med puddelen Diana og som ikke kan si ”r” men ”j”. Skikkelig buskis!
Dette går på ingen måte i dybden, men boka kan kanskje brukes som avreagering eller terapi for barn med foreldre som ikke kan holde fred og det er jo ikke tvil om hvor forfatterens sympati ligger. Hun får virkelig fram hvor dumme foreldre kan være.

Boka fikk meg til å tenke på en SÅ 80-talls film; nemlig Down and out in Berverly Hills. Høydepunktet i den filmen som ellers ikke var så mye å skryte av var denne scenen med Little Richard. ( Ikke helt topp kvalitet på videoen.) Egentlig vil jeg si at det var Little Richard som reddet hele filmen. Jeg prøvde å lete litt etter den scenen der denne fargerike artisten synger, men kanskje jeg ga opp for tidlig. Så da kan vi jo ta denne YouTubevideoen i stedet (nei dette har i hvert fall INGENTING med norske barnebokdebutanter å gjøre eller samlivsbrudd å gjøre, men kvaliteten på videoen er bedre) og hvor selveste Ray Charles introduserer!

Og til slutt kan vi kanskje roe oss ned med eit par lettlestbøker, også av debutantar. Dei er komne ut i Samlagets Komet - serie, den eine er grøn og den andre gul kva no forskjellen mellom desse fargane var att!

Randi bur i koffert er rett og slett ein litt morosam vri på korleis barn tar faste uttrykk bokstavleg, her altså å bu i ein koffert. Så er det berre å sjå om ungane og vil vere med på moroa. Boka gav meg og nokre assosiasjonar til Tore Renbergs Sinus i Sinus frå 1996 der han Sinus heilt bokstavleg ”går inn i seg selv”.

Lettelestsjangeren er ikkje enkel, noko Kjersti Scheen kjem inn på her, forfattarane har ikkje mykje plass til å utbrodere karakterane. Men eg synst at Liv Oddrun Larsen får det ganske bra til i Verdas finaste lappar som er ei lita kjærleikshistorie frå barneskuldmiljø. Desse bøkene er og delikate, noko heilt anna enn dei nitriste (både i innhald og utsjånad) Siriusbøkene fra 70 – talet! Som berre osa fordegsomikkjegreierålesenokoannastakkarsdegdåskaldetikvartfallikkjeveremorosamt!

PS: Ad Etiketten Lettlest. Jeg ser at jeg har brukt "Lettlestbøker" og "Lettlest" om hverandre. Hvorfor husker jeg ikke nå, antakelig har jeg vært litt i ørska!

Jo mere vi er sammen, er sammen...

I denne boka er det "barna som tar makten" i tråd med tittelen på en gammel bok fra 70 - åra. (Den gule boka dere (som har levd en stund) veit. Assosiasjonene går også til "Heia Gamleparken" av Sidsel Mørk, kostemarsj på Tirilltoppen av Anne-Cath Vestly med flere bøker i samme sjangeren. Jon og vennene hans (som jeg antar i alder er 10 - 12 år) vil altså rive alle de høye tregjerdene som fremdeles finnes mellom bakgårdene i de gamle bygårdene i Oslo, her på Grünerløkka. De voksne i boka er ikke så tente på idéen men ***SPOILER*** unga vinner til slutt. (Eller kanskje ikke SÅ stor avsløring for den voksne leseren i hvert fall, det ligger vel egentlig litt i korta!)

Vi møter et variert persongalleri, hvor spesielt de voksne er trukket noe ut i karikaturen, antar at det er tilsiktet. Jeg lurer jo også litt på om hvor mange gutter på Jons alder som ville ha uttrykt seg slik han gjør. Jeg - fortellingenes største utfordringer når barn er hovedpersoner må være å få det til å virke troverdig for leseren. Dette har jeg blogget om før en gang men finner det ikke igjen. Skitt au!

""Empati" er egentlig noe man må gå i barnehage for å lære. Det handler om å bry seg om åssen andre har det. Men noen av oss kontantstøttebarn lærer det merkelig nok også" s 19

"Det er som du sier, Irvina. Man blir sterkere når flere står sammen. Det er derfor de voksne har fagforeninger. Vi må slå oss sammen og slåss for det vi trur på" 46.

"Hva synes dere - skal vi gi dispensasjon fra streiken noen timer i anledning arbeidernes dag?" (s 119) (En metode unga bruker er altså klemme og snakkestreik, inspirert av Aristophanes Lysistrata)

I sannhet et modent barn.

«Faren min er homse. Mora mi er lesbe. Og de bor i hver sin toroms leilighet ved siden av hverandre i første etasje i en bakgård. Det er her problemet ligger" (s 6) .

Og så kommer det lille (tilsiktede?) overraskelsesmomentet i neste setning, det er altså ikke foreldrenes legning som er problemet men livet i den mørke bakgården. Der sola ikke kommer til. I et intervju på Barnebokinstituttets websider sier forfatteren:

"Det var et helt bevisst valg. Ved å skildre en familiesituasjon som fremdeles ikke er helt vanlig, prøver jeg å si noe om fordommer. Man forventer kanskje at Jon og foreldrene hans er spesielt tolerante, men kanskje har de bare andre fordommer enn de vi vanligvis snakker om."

Selv ikke homser er uten fordommer altså, i tilfelle noen skulle leve i den villfarelse.

Boka dreier seg som det kommer fram av ovenstående om å overvinne fordommer, at jo mer vi er sammen jo bedre er det og dessuten om vennskap og hvor dumt sjalusi er. Og det kan jo alle være enige i. Boka er heller ikke uten varme. Og – jo da - la oss gi forfatteren kred for å bringe inn andre famileformer enn de sedvanlige i barnelitteraturen. Men snart må det vel være mulig å skildre ikkeheterofile familieforhold uten å tematisere det slik som det i hvert fall til en viss grad gjøres også i denne boka. (F. eks s 55) Kanskje det rett og slett ville bidratt like mye til å bekjempe homofobiske holdninger hos den oppvoksende slekt.

Bare et lite spørsmål til slutt. Jon sier på side 69 :

"Ha'kke mobil," sa jeg. Det var en av forbannelsene ved å tilbringe livet i en bakgård. Du trenger ikke mobil når du aldri er mer enn ti meter fra mora di."

Føritida slapp da unga ut av bakgårdene lenge før de var 10 år gamle. De løp rundt på Løkka og laget dævelskap, blant annet på "bibbern". (Huff og huff, kanskje like greit å holde dem inne innafor porten!)

Skal ikke gjøre noe stort nummer av det men SANG virkelig Bliz-generasjonen "Riv ned gjerdene"? Trodde den var forbeholdt vår generasjon?

Så litt musikkreferanser igjen - for ørtende gang på denne bloggen - denne forfatteren vil her gjøre et slag for Jokke og nå er det denne sangen som gjelder! Og siden vi nå har vært inne på "Riv ned gjerdene" så kan vi kanskje ta med originalen, hvor det opprinnelige budskapet dreier seg om litt andre ting enn oppgradering av bakgårdene på Løkka.

Og jammen fikk jeg ikke i folkeopplysningens navn lyst til å ta med Savage Roses "Solen er også din" (bare overse lysbildeprogrammet) også, laget da de bodde på Vesterbro i København, den gangen et forslummet strøk som også Dan Turell har skrevet om, men i dag litt mer hipt. Akkurat som "Løkka" altså.

PS: I tilfelle noen skulle misforstå; det er ikke noe gæernt å skrive barnebøker fra Grünerløkka. Det skal da bo unger der også. Både dævelunger og de litt småprektige veslevoksne!

”What we're trying to do is create the electrical sounds of the universe!”

Her slipper vi til The Blues Magoos med We ain’t got nothing yet.



Billedkvaliteten er kanskje ikke den beste, men det musikalske er det ingenting å si på! Og som aftenens bonus Blues Magoos versjon av klassikeren Tobacco Road, hvor de etter framføringa har litt koseprat med programlederen Jack Benny som her gjør et helhjertet forsøk på å forstå denne nymotens bråkemusikken.

Folkens : slik musikk lages ikke lengre!

Det er her æ høre tel

Sasja, jødisk og halveis svart bor i et distrikt som kalles Asbest 2 i Sibir (jeg regner med at navnet er oppdiktet men det sier jo en del om hva slags distrikt dette dreier seg om, nitriste og nedslitte greier) , faren har stukket til USA og moren er ... bibliotekar - uten at akkurat jeg greide å identifisere meg nevneverdig med henne, hun har som medlem av "intelligentsiaen" store ambisjoner på vegne av datteren, ambisjoner som datteren selv ikke deler.

Sasja er ikke spesielt reflektert og handler mye etter innfallsmetoden, ufrivillig gravid blir hun også, men moren nærmest "konfiskerer" ungen og sender Sasja på en kunstskole i Moskva, uten at hun har noe særlig talent.

Siden blir hun "postordrebrud" og reiser til USA på jakt etter faren. Her kommer hun blant annet i klørne på en forferdelig overklassefamile som utnytter henne på snedig vis mens hun lever i håpet om å få oppholdstillatelse. Persongalleriet er i det hele tatt formidabelt, men jeg fremhever her bare skildringa av en svært CP-skadet ung mann som forfatteren gir stor verdighet.

Boka legger vekt på Sashas problemer med å finne ut hvor hun egentlig hører til. Hvem er hun og hvor bør hun leve? I USA der kontrastene til hjemlandet er store eller i Asbest 2 hvor forholdene har utviklet seg på katastrofalt vis? Men hvor moren holder ut og demonsterer en imponerende overlevelsesevne.

Sasja har kanskje ikke så mange talenter og gjør mye dumt men hun har stayerevne og pågangsmot. Boka har humor i bøtter og spann, for ikke å si tragikomikk, mens noen partier i boka er virkelig gripende for å si det litt klisjeaktig. Underholdningsverdien er stor men med dybde. Handlinga strekker seg fra 1992 da Sasja er 14 år og ca 10 - 12 år framover. Strålende gjort!

Boka heter Petropolis, er skrevet av Anya Ulinich, og dette er hennes første bok. Og for en debut! Boka er utpekt som en av "5 under 35" på National Book Awards liste i 2007. Den er kommet ut på Pax forlag i år og dette var en av bokpremiene vi fikk da vårt lag velfortjent vant quizen på Omnipax-festen som i år fant sted i forlagshuset i Huitfeldtsgate 15 i stedet for de litt mørke og egentlig litt triste om enn aldri så historiske lokalene i "Forfatternes hus" i Rådhusgata 7 hvor 15-års jubileumsfesten var i fjor.

Jeg har også "lurt meg" til å lese nok en voksenbok midt i barne- og ungdomsbokhøsten, eller "lurt" og "lurt", ingen kan jo nekte meg det akkurat, den handlet om noen unge mennesker i Ceausescus Romania, hvor frykt er en vesentlig del av hverdagen . Men også her finner vi overlevelsesevne og mot. Denne boka er fryktelig trist, selv om heller ikke den er uten humor, det er mange poetiske bilder, symbolikk og metaforer og jeg veit ærlig talt ikke om jeg forsto alt men det gjør egentlig ikke så mye. Det er vond lesning, og trist, men det oppløftende er jo et at den er så godt skrevet. Anbefalt lesemåte : ta sats og les i litt lange "drag". Og nå er det "Hjärtdjur" av Herta Müller vi snakker om .

I år er det 20 år siden Ceausescus fall, alle som har levd en stund husker vel alle TV-reportasjene og avisartiklene og bildene av alle massakrene - og likene - i juledagene i 1989. Diktatoren var styrtet, men i seiersgleden var folk engstelige for framtida. "Vi er ikke vant til demokrati". Det spørs vel om disse begivenhetene får like mye oppmerksomhet i media som begivenhetene i et annet europeisk land har fått i det siste, men de forsvinner forhåpentlig ikke helt i den kollektive juletåka.

PS: vanligvis føler jeg meg litt "etter" når det gjelder lesning av voksenbøker, og at jeg leser bøker som alle andre har lest for lengst. Når det gjelder Petrepolis er jeg kanskje en av de første som blogger om den og det er jeg ganske fornøyd med.

PS 2 :Så over til enda flere debutanter, nemlig høstens utallige barne- og ungdomsbokdebutanter! Hvis noen av disse skulle holde samme litterære mål som Anya Ulinich kommer jeg til å danse på tastaturet!

PS 3:Det er her æ høre tel var tittelen på et stykke av Hålogaland teater i de glade 70 - åra og handler også om tilhørighet. Men ellers er det vel ikke så mange likheter mellom denne engang så populære teaterforestillingen og Petropolis.

RASTAFAAAARI!!

Siden det er mandag i dag, en utmerket dag for musikk vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på NETTUTGAVEN av den mest kompromissløse og forøvrig eneste norske reggaeboka noensinne! Med unike musikkopptak fra forfatterinnens rikholdige arkiv. Og med bilder i både sort og hvitt!

Samlere kan også sikre seg papirboka i en nummerert serie håndsignert av forfatteren! For ”kultur- og musikkinteresserte, særlig ungdom” i alle aldre! Og som en ekstra bonus : mykinnbinding! Kan vris og vendes i alle retninger uten at teksten forringes! For å si det med salige Bakunin: "Buy the føkking book, man! People, are you ready? Blow! Oh Lord!”

PS: Nei, jeg er ikke ansatt som markedskonsulent i dette forlaget. Ei heller har jeg aksjer!

Creme de la creme

Og da har sikkert de fleste gjettet at det nå er denne gruppa det dreier seg om! Første gang jeg hørte The Cream var i 1966 : AAAAA aa aa a a! (En sjelsettende opplevelse!)



Så kan vi jo spille en smektende kjærlighetssang . Typisk for tida har vokalisten Jack Bruce her på seg en fet (for å holde seg til datidens sjargong) skinnlue som vel de fleste selv i dag vil missunne ham! Man kan trygt si at slik musikk lages ikke lengre!

EDIT litt seinere på kvelden : hva med denne da folkens!(Ja det var tider det!)

Oss bokbloggere imellom

Jeg har ærlig talt ikke tall på hvor mange bokblogger eller litteraturblogger - av varierende kvalitet, det skal sies, men også mange gode, det skal også sies - jeg har vært borti men det er neimen ikke få. Sammenliknet med bokanmelderne i avisene KAN bloggeren være friskere i tonen fordi bloggeren er uavhengig av avisenes redaksjonelle linje. Noen bloggere er sikkert også vel så gode skribenter.

ANONYM ELLER IKKE ANONYM
Mens avisanmeldelsene er signerte (det skulle bare mangle !) er mange blogger anonyme. KANSKJE det kan ha sine fordeler. Norge er et lite land, ”alle” som jobber med litteratur kjenner hverandre mer eller mindre, og da KAN det være vanskelig å kritisere boka til noen som du har hatt en koseprat med over rødvinsglasset på Aschehougs hagefest. ( Eller under bordet eller oppi sofaen men det var liksom ikke det som var poenget nå! ). Dessuten veit jo alle hvor følsomme forfattere – og forlagsredaktør - kan være. En anonym skribent (blogger) kan altså føle seg friere til å skrive hva de mener.

For min del er jeg jo alt annet enn anonym, det kan kanskje ha noe med min generasjon å gjøre (vi som tonte flagg og viste ansikt), kanskje det er min natur eller kanskje jeg rett og slett har ekshibisjonistiske trekk. For meg er det også naturlig å si litt om min bakgrunn slik at folk har en viss idé om hva de kan forvente seg av bloggen min. (Se punktet KVALITATIV SYNSING?)

Av samme grunn synes jeg at det kan være greit å vite litt om andre bloggeres bakgrunn, kompetanse etc. Men det er kanskje ikke så viktig når man tenker seg om; da jeg jobbet på Deichman deltok jeg på jevnlige barnebokmøter, og etter hvert lærte jeg hvilke av bibliotekarene som hadde noe å fare med, uavhengig av vedkommendes formelle kompetanse. Vi kjente også hverandres svakheter, for eksempel var R på Furuset særdeles svak for katter så hvis dette dyret forekom i boka måtte man – selv om R ellers var en habil ”bokvurderer” – være litt obs. Slik kan det også være med bloggere; etter å ha fulgt en blogg en stund finner du ut om bloggen ”passer for deg”. Noen bloggere lager dessuten ”lest i år-lister” eller en liste over bøker de liker spesielt godt. Dette gir også en viss pekepinn på hvorvidt bloggen er interessant for den enkelte leser.

VÅR TIDS LITTERÆRE SALONGER?
Bokbloggosfæren har kanskje til en viss grad erstattet lesesirkler? I hvert fall er den en slags litterær salong i cyberspace, noe selvfølgelig kommentarfeltet i høy grad muliggjør. Dessuten slipper vertinnen ( i som kjent langt sjeldnere grad verten) å tenke på servering. Til gjengjeld forsvinner den personlige kontakten. Men da slipper du i hvert fall å sitte og irritere deg over

• lange handlingsreferater,
• folk som blir fornærma hvis du sier noe negativt om vedkommendes litterære favoritter,
• folk som heller vil snakke om gårdagens realityserie på TV,
• om sine ektemenn og svigermødre,
• ungene sine og bikkja si etc etc.
• Eller som har dårlig smak. Altså i motsetning til deg.

LITTERATURBLOGGER SOM MARKEDSFØRING
Én (av flere) forfattere som har fått stor oppmerksomhet i bloggverdenen er Kristine Tofte, som forøvrig også blogger selv. Hos henne ser man også en liste over hvor boka hennes er anmeldt og det kommer jo tydelig fram at den har fått flere ”anmeldelser” i blogger enn i avisene. Derfor er det ikke rart at forlagene nå etter hvert retter sin oppmerksomhet mot bloggene.

For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra CappelenDamm hvor jeg ble invitert til å melde meg på en bloggestafett på facebook, hvor altså flere bloggere skriver om den samme ungdomsboka etter tur. De som deltar på facebook har sikkert fått med seg at to – så vidt jeg husker – bøker allerede har blitt omtalt på dette sosiale nettstedet. (Jeg er ikke på facebook selv, men jobben er.) Og at nå også Aschehoug inviterer ”seriøse bloggere” (hva pokker de mener med det) til å motta bøker for anmeldelse er interessant. Dette er et tegn på at ”bok- bloggosfæren” er et forum forlagene tar alvorlig og hvor de ser et markedsføringspotensial.

Dette er ikke uproblematisk. Mens avisene mottar haugevis av bøker fra allverdens forlag er kulturredaktørene ”konge på haugen”. Det er DE som suverent bestemmer hvilke bøker som skal anmeldes og hvilke bøker de kan ignorere. (Og la ende opp som julegaver til slekt og venner). Forlagene kan bare håpe på det beste og bli så sure de bare vil. Men når Aschehoug nå ”søker etter seriøse bloggere som er interessert i å motta bøker for anmeldelse” KAN det være en fare for at BLOGGEREN vil føle visse følelsemessig forpliktelser overfor forlaget. ”Hei xxx, her kommer den siste boka til Endre Lund Eriksen. Håper du liker boka! Hilsen ZZZ.” Og det samme gjelder selvfølgelig også CappelenDamm. Selv om bloggerne skal ha fått beskjed om at de står HEEELT fritt til å skrive HVAAA de vil om bøkene de får tilsendt – og noen kanskje gjør det – er dette ingen garanti for leserne. Det er ikke usannsynlig at noen bloggere vil føle at forlaget kikker dem over skulderen, og neppe har alle guts til å overse dette ubehagelige faktum. Kan vi risikere at bloggosfæren, et til nå fritt og uavhengig forum blir omfavnet av forlagenes klamme grep?

I tilfelle noen lurer I:
Jeg svarte IKKE på henvendelsen fra CappelenDamm. Og kommer heller ikke til å melde meg til tjeneste hos Aschehoug. Og jeg har ingen ambisjoner om å være en ”seriøs blogger”. Tvert i mot vil jeg fortsette i samme rølpete stil! Dessuten ANMELDER jeg ikke bøkene, jeg BLOGGER om dem, subjektivt, usakelig og humøravhengig.

I tilfelle noen lurer II
Jeg prøver - etter fattig evne - å oppføre meg pent!

I tilfelle noen lurer III
på hvorfor jeg skriver "bokblogger" og "litteraturblogger" om hverandre og om hva som er forskjellen så er jeg jammen ikke sikker. På om det er noen forskjell.

Og så har jeg plutselig lest noen bøker igjen

MEN FØRST EN VETERAN
Klaus Hagerup har kommet ut med barnebok igjen, for første gang siden 2005. Boka er skrevet i en eventyr- eller kanskje heller fabelform. I sentrum et søskenpar, Marianne og Henrik. Henrik mistet stemmen etter en ulykke, han sitter i sin egen verden på rommet sitt og bygger med legoklosser. Familien har en bruktbutikk som går mildest talt dårlig. Boka forutsetter at leseren kan godta at familien prøver å leve av å selge glansbilder og autografer med grisetegninger. Leseren må også godta at Marianne begynner å samle stemmer i hodet sitt ("stemmebank") som hun med hjelp av vennen Vemund selger til interesserte. Boka har humor men Hagerup har vært morsommere før. Det beste med boka er søskenkjærligheten mellom de to søsknene. En sympatisk bok men ikke forfatteren på sitt beste.

SÅ EN DEBUTANT
Så har jeg lest en debutant igjen, den 8. (hvis jeg ikke har talt helt feil) i år, og ennå gjenstår det noen. Handlinga i Alt kan reparerast; ei slags julehistorie av Eivor Vindnes finner sted i en bygård befolket med et noe snurrig persongalleri, blant annet den avgående vaktmesteren Børre og de eldre søstrene Pomp og Prakt som ikke har det helt greit sammen. Hovedpersonen er Anton, bokas eneste barn, som til slutt ordner opp i alle problemer til alles tilfredshet. Slik jeg forstår det er bokas hovedtema vennskap. Språket er godt og småsprelsk med en del ordspill men tror nok at forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Boka kan bli noe pratsom og jeg er heller ikke sikker på om disse selsomme personenes små og store problemer vil fenge ungene.

SÅ FANTASY IGJEN
Og så har jeg endelig fått lest årets norske fantasymurstein, Landet under isen av Lars Mæhle. Forfatteren har et imponerende prosjekt, noe etterordet med litteraturlista også viser. I boka finner vi kjente elementer fra sjangeren, den utvalgte (som tviler på sin rolle som utvalgt), gode og onde krefter, den siste striden (Narnia?) etc. Det jeg likte best med boka var den uanstrengte sjongleringa mellom handlinga i vår verden, med den jordnære og bistre etterforskeren Magne Jerstad som forsker på flere mulige mordsaker, og livet under isen, hvor det altså er en egen fantasy-verden. Ellers er det et variert persongalleri, boka er til tider svært spennende og mangler heller ikke humor. Som de fleste burde ha fått med seg er boka også nominert til Brageprisen, sammen med en annen Samlaget-bok; Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Det ser for resten ut som at forlaget har feira denne begivenheten såpass ettertrykkelig at web-ansvarligen ennå ikke har sett seg i stand til å legge ut noe om dette på forlagets websider. Kommer nok.

OG ENDA EN DEBUTANT (SKAL DET INGEN ENDE TA!)
Til slutt nok en debut; Victoria vil fly av John Rørdam. Dette er en såkalt "Lesehesten-bok" om den 10 år gamle Victoria som har ambisjoner i hoppbakken. Og det er vel første gang i noen barnebok man kan lese om en jente som hopper på ski. Kred for det! Det jeg likte spesielt ved boka var at det var lagt vekt på japansk skihopping, med Noriakai Kasai i fokus. Det er jo noen år siden japanerne hadde sin storhetstid; den gangen de perfeksjonerte boklövstilen ut til fingerspissene eller kanskje mer korrekt skituppene, men japanerne kommer nok tilbake igjen for fullt før vi aner det! Børge Bredenbekks japanskinspirerte illustrasjoner følger opp teksten på glimrende vis. Forfatteren har selv drevet med skihopping og det merkes. Egentlig en flott debut!

Men nå tror jeg at jeg skal unne meg en pause fra barne- og ungdomslitteratur og lese denne boka som vårt lag ærlig og redelig vant på quizen på den siste Omnipax-festen!

Lets TWIST again!

Her Chubby Checker og Dee Dee Sharp i harmonisk samspill med låta Slow Twist fra tidlig 60 – tall!



Ikke lenge igjen til julebordsesongen nå, så de som vil plukke opp noen ekstra raffinerte trinn bør også få med seg denne vidoen med Joel Dee and the Starliters! Og etter så mye hopp og sprett kan vi jo runde av med en klinelåt, så til slutt Dee Dee Sharp med den smektende låta I really love you ! (Ingen grunn til å skru ned volumet). I really love you, baby baby yes I do...

Legg merke til fr. Sharps hårfrisyre, typisk for tida kunstferdig frisert, tupert og lakkert! Noe å kopiere for dem som virkelig vil gjøre inntrykk på julebordet!

Og så var spenninga utløst for denne gangen!

Som vel de fleste burde ha fått med seg nå, ble disse nominert til Brageprisen i klassen barne- og ungdomslitteratur:

• Maria Parr: Tonje Glimmerdal
• Bjørn Sortland: Det hjertet husker
• Annette Münch: Jenteloven
• Lars Mæhle: Landet under isen

Ikke for å skryte men jeg synes vel at jeg har truffet ganske bra i mine gjetninger!

• Både Tonje Glimmerdal og
• Det hjertet husker sto på lista mi. (NRK nyheter : Hilde Kramer var også med på boka. Hadde liksom ikke blitt helt det samme uten illustratøren!).
• At Lars Mæhle ble nominert for fantasy-mursteinen Landet under isen blei jeg jo heller ikke forbausa over , dette er en imponerende og godt gjennomført bok innafor sjangeren.
• Så konstaterer jeg at Anette Münch er nominert for boka Jenteloven, en helt grei bruksbok som jeg tidligere har blogget om her. Nå klarer ikke jeg å se storheten i denne forfatterens litterære produksjon, men regner med at i hvert fall forlaget gnir seg i henda og spretter sjampisen! Eller bestiller i det minste marsipankake hvis AKAN-ansvarligen protesterer.

Hvor mye sjampis eller annet flytende JURYEN har unnet seg under juryarbeidet er sikkert top secret men vi får regne med at de skiltes som venner.

Og hvem som bør få den endelige prisen til slutt har jeg jo vært inne på før noen ganger så det gidder jeg ikke å mase mer om nå!