Blod, svette og tårer!

Først klemmer den amerikanske rockegruppa Blood, Sweat and Tears i med klassikeren And When I die, uten at det ser ut som at denne litt dystre sangtittelen ser ut til å tynge dem noe særlig!


Kanskje det også kan være på plass å slippe til opphavskvinnen til denne låta, nemlig Laura Nyro. Og så kan vi avslutte med en roligere låt, nemlig Lonesome Suzie, som opprinnelig ble spilt inn av The Band. Og da må vi vel i rettferdighets navn spille deres versjon også. Ja, folkens, det var tider det! DA kunne de lage musikk, da!

Celine P, qui êtes-vous ?

Hvem er du Celine P? Som vil gi meg l'opportunité til å tjene 50 euro raskt og gratis? (Instamment et Gratuitement) . Gang på gang sender du meg E-post og hver gang avviser jeg ditt sjenerøse tilbud. Men du gir deg aldri. Igjen og igjen og igjen og igjen, min trofaste gjest i spamboksen! Jeg blir helt rørt! Men dessverre Celine P! Forgjeves! Vainement, ma bien-aimée! Bonne nuit!

”Hardkokt språk og tøft miljø”

Vi møter de tre kameratene

• Johan, fortelleren,
• Qasim, med pakistansk opprinnelse som det heter, og
• Mounir, en gutt med palestinsk opprinnelse, som nettopp har opplevd at moren er blitt drept, faren er mistenkt men sporløst forsvunnet. De går siste året på ungdomsskolen og bor på Grønland – i Oslo
• Med i handlinga er også noen skikkelig rasistiske skurker; Gjedda, Bole-Tom og Scharnhorst med flere.
• Og Johans mor, som er av taterslekt og en av bokas særdeles sterke kvinneskikkelser.

Det er tydelig at forfatteren har klare pedagogiske mål med boka, som antirasisme og antihomofobi / homofili som de viktigste. Johan blir forelsket i Mounir og må - først motstrebende - innse at han er homofil. Nå har jeg vel lest mer intense kjærlighetshistorier enn i denne boka, men forfatteren skal ha kred for gode hensikter. Muligens skal han også vise oss at selv om du er homofil trenger du ikke være femi men kan godt være en skikkelig tøffing.

Antakelig har forfatteren også en intensjon om å beskrive en litt annen pakistaner enn vi vanligvis møter i pressa. På en telttur i Østmarka avslører Qasim en overlevelsesevne som ville fått selveste Lars Monsen til å framstå som den reineste grønnskolling. Med andre ord burde han være ferdig integrert, ikke nødvendig å sende denne gutten til Galdhøpiggen. Og apropos dette banebrytende integreringsprosjektet, rekk opp hånda alle nordmenn som har vært på Galdhøpiggen! Jeg har forresten vært der sjæl, for over 40 år siden, uten at jeg kan si om jeg ble en bedre eller verre nordmann av den turen. Tilbake til boka. Muslimen Qasim godtar usedvanlig lett at bestevennen er homofil, ikke det man forventer av en muslim kanskje, (ikke av alle etnisk norske heller for den delen) , men dette har muligens også et formål; å vise at ikke alle muslimer er homofobe.

Jeg er vel ikke helt enig med ”blurberen” Axel Hellstenius i at språket er så overveldes ”hardkokt” , fortellerstemmen er småtrivelig og boka er heller ikke uten varme. Selv om eller kanskje heller bortsett fra at Qasim nasker i butikken, og at de røyker og drikker er det snille gutter vi har med å gjøre.

Boka heter Jakten og er skrevet av Baroch Tendler, som jeg regner med er et psevdonym, forfatteren er debutant og i motsetning til de fleste av årets debutanter som jeg har lest til nå gjør han det ikke så fryktelig komplisert verken for seg selv eller leseren. Dessuten har boka humor, og ved et par anledninger er boka skikkelig spennende. Personene blir kanskje litt karikerte til tider, og sammenliknet med en annen debut, Engströms Dogge som jeg nettopp har lest, faller den jo helt igjennom - men da er det jo også en av Nordens største ungdomsbokforfattere vi snakker om. Nok om det : en helt OK debutant.

PS: Ad labelen ”homselitteratur”. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg synes om dette emneordet, men da får jeg i hvert fall samlet alle bøker med homofile i framtredende roller. Dessuten er det en litt for stor jobb å rette på det nå, siden man da må gå inn på hver bidige bloggpost - så vidt jeg har skjønt. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Da er det heldigvis helt annerledes når man katalogiserer i Bibliofil, hvis du retter et emneordet der har du gjort det en gang for alle. (Bibliofil : hvor mye får jeg for denne tekstreklamen? Eller må jeg sende regning?) En eller annen gang burde jeg kanskje gjøre et forsøk på å definere hva som er kjennetegner ”homselitteratur” eller ”skeiv litteratur”. Eller i det minste legge fram noen problemstillinger, i den grad dette har noen interesse for almenheten.

PS 2 : Noe annet som kan diskuteres er selve ordet ”homofili” . Land som det er naturlig å sammenlikne oss med som det heter, Danmark og Sverige for eksempel, bruker begge homoseksualitet. I dansk wikipedia er homoseksualitet ”omdirigert fra Homofili”, svenskene bruker ”homosexualitet”, mens vi nordmenn som de pingler vi er insisterer på å bruke Homofili. (Omdirigert fra Homoseksualitet ) Engelsk : Homosexuality. Tysk : Homosexualität. Fransk : Homosexualité. Og det var dagens språkleksjon.

PS 3 : Føritida, for eksempel for 40 år siden, var ordet homoseksualitet et ord man knapt torde å ta i sin munn. Ei heller skrive eller trykke. Og det er kanskje noe av forklaringen på PS 2. (Sex er jammen fæle greier!)

PS 4 : Apropos begrepet ”Homselitteratur” . Det kan alltid bli verre! ”Homoboka”, da Dagbladet! Nå får dagbladjournalistene ta seg sammen!

En hilsen fra drabantbyen

Dogge av Mikael Engström er forfatterens første bok og kom ut på svensk i 2001. Handlinga er fra 70 – åra og mye er nok selvopplevd men ganske fritt gjenfortalt.

”Jo, det började med att jag ville skriva en bok om den gatan där jag växte upp, och om människorna och hur vi hade det på 70-talet. Även om fantasyböcker tar en till en värld långt borta tror jag ändå att det finns saker man känner igen. Förtryck och orättvisor, känslor och seger över den som har förtryckts. Det är ju samma saker som händer på gatan; i Dogge är pojkarna förtryckta, men man vet ju att de kommer att få sin rättvisa ändå. Det mesta i boken är sant, men inte i den ordningen och inte just den personen. Man får anpassa sig efter vart boken tar vägen, kan inte stoppa in nåt bara för att det var så på riktigt. Man har absolut ingen skyldighet att vara verkligheten trogen när man skriver en roman”

(Resten kan du lese i dette intervjuet)
Av de som er med :

• Dogge og kameraten Larsa, hvis far er alkoholiker. Guttene er 12 år, akkurat som i Isdragen. (Blogget om før).
• Ola, som holder seg mye UNDER kiosken for å lete etter småpenger. Dessuten samler han på ispinner med stjerner på, for å sanke poeng, premien er å samle så mange leker han klarer i løpet av 10 minutter i leketøysbutikken. En heller uanselig fyr men med helt spesielle evner viser det seg.
• Lynet, kioskeieren som har fått kallenavnet sitt fordi han er så treig til å regne, hver gang det blir for vanskelig og det er ikke sjelden roper han på den feite kona si som befinner seg ett eller annet sted langt inne i kjosken
• Skjegget, stedets fyllik, elsker å irritere
• Dagmammaene og barnevaktene, som elsker å bli irritert av Skjegget
• Perra Nesegreve, Roggerrotta og de andre tøffe gutta, skikkelig brutale typer som er ute etter Dogge og kompisene hans.
• Skrot-Tore og den trebente hunden Clipper som holder til på dynga
• Konsumdama,
• Og Lora med puppene som Dogge og Larse spionerer på, jo da, hun er jo også med.
• Med flere.

Stedet er Solna, og handlinga er realistisk men langt fra 70 - åras sosialrealismetristesse. (Litt av et ord, ja!) Boka har en egen frodighet og er en LITEN smule på siden av hverdagen. Akkurat som i flere av Ulf Starks bøker. Og de fine Mimmie og Eddie-bøkene av Viveca Lärn. Og Bjarne Reuters bøker om Buster og Bertram. Kom ikke på noen eksempler på norske forfattere.

Dessuten er unga ganske herlig og befriende uten foreldreinflytelse, de gjør sine egne greier, ingen foreldrestyrte aktiviteter herigården nei. De fisker, de leker på dynga og de raner pornobladautomater. De slemme gutta er etter dem og de må sloss. Og de må klare seg helt selv.

Boka minner sterkt om billedboka Reisen til Ugri la brek av Thomas og Anna-Clara Tidholm, som skildrer en drabantby full av farer som bare unga kan oppleve det men også med magi - og poesi.

Boka får meg også til å tenke på filmen Stand by me av som bygger på en novelle av Stephen King. Her er også 12-år gamle gutter i sentrum, og også her er vennskap og solidaritet et sentralt tema . I slutten av filmen sier voice-overen at de beste vennene hadde man da man var 12 år. (Muligens litt fritt etter hukommelsen, det var tross alt noen år siden jeg så denne filmen). I Dogge er det filmen Zorros merke som gjelder, men antakelig en nyere utgave enn denne...

Oversetteren Henning Hagerup gjør som vanlig en stødig jobb. Han har valgt å oversette ”Vasaloppet” (antar jeg) med Bikebeinerrennet. Litt pirk kanskje, men tviler på at svenske barn i 70 – åra hadde noen begreper om dette for oss nordmenn prestisjefyllte rennet. Tror kanskje sannsynligheten i dag er større for at norske barn kjenner til Vasaloppet.

Mikael Engström er en av Nordens aller beste ungdomsbokforfattere i dag.

En annen god bok jeg har lest er Når det kommer en elsker av Mats Wahl, en av de virkelig store svenske forfattere som har holdt på i over 30 år og still er going strong. Mens Dogge er en morsom bok er humorfaktoren lav i denne boka. (Har Mats Wahl forresten vært morsom noen gang?). Boka har en uhyggelig undertone, vi møter en mor og hennes tre barn, med den 14 (?) år gamle Tom som fortelleren. De har nettopp flyttet til et nytt sted – igjen - og det hele ender ganske tragisk. Men – også dette en god bok slik man kan forvente av Mats Wahl. Miljø og personer tatt på kornet.

Og så litt køntri

På grunn av en viss herremann hadde contry dårlig omdømme hertillands. Men country er som kjent annet enn Jim Reeves og Buck Owens. Her stemmer Bob Wills med flere i med Sittin’ on the top of the world.



Gutta er forskriftsmessig antrukket i cowboyhatter, skjorter godt stappet nedi buksa som når helt opp til livet og vel så det. Riktig kjekke gutter!
Skal vi slippe til James Blood Ulmer også kanskje. Og i rettferdighets navn får vi vel ta med The Mississippi Sheiks også. Det var tross alt de som var først ute med denne klassikeren!

Flere uskikkelige jenter

Da Bjørn Sortland og Inger Lise Belsvik for snart ett år siden lanserte den taktile boka Jenta med heilt jamne, mjuke augebryn, som handler om en blind ungdomsskoleelev, sa Bjørn Sortland at han syntes at det var unødvendig å kontakte blinde for å sjekke at alt ble riktig. Litt vel suverent etter min forstand, for her er det mange fallgruver for alle som ikke har inngående kjennskap til deres hverdag .

I en av Ingvar Ambjørnsens bøker om Samson og Roberto møter vi en blind muldvarp som er forfatter. Muldvarpen har punktskriftbokstaver på tastene på skrivemaskina. Litt morsomt men neppe særlig hensiktsmessig.

I såpeserier er det ikke helt uvanlig at noen av personene blir blinde. (For siden på mirakuløst vis få synet tilbake igjen). I serien Syv søstre var det en nyblind som med hjelp av stokken uten problemer klarte å finne fram til rektors kontor, ganske imponerende og egentlig helt umulig.

I Endre Lund Eriksens nye bok ”Super” er hovedpersonen blind. Forfatteren visste lite om blinde før han begynte på boka, og han var svært opptatt av å komme i kontakt med flest mulig blinde.

Men la oss begynne med begynnelsen. Som sikkert flere av dere ( det vil si dere som jobber i bibliotekverdenen) husker, kunngjorde Fritt ord for ett drøyt år siden at folkebibliotek kunne søke om 50.000 hver til bruk i litteraturformidling. Siden det er NLB som er folkebiblioteket for unge blindeskriftslesere ville vi også prøve oss. Idéen var å få en forfatter til å skrive en bok om en blind hovedperson, med blinde unge som konsulenter, med den hensikt å motivere unga til å lese blindeskrift. En annen gevinst ville jo være at det da også ville bli utgitt en bok med en blind hovedperson. Noe som alle veit det finnes lite av. Før jeg sendte søknaden til Fritt ord spurte jeg Endre og jippie; han sa ja til denne utfordringen! Pengene skulle gå til overnatting i forbindelse med to treff med forfatteren og ungdommene, reiser og ledsagere. Og den obligatoriske turen på Peppes. Vi var også enige om at det skulle være en litt offensiv hovedperson.


Og selvfølgelig fikk vi ikke penger av Fritt ord.


Derimot fikk vi penger fra Norges Blindeforbund (Utdannings- og opplæringslegatet) og dermed var vi i gang! Boka er nå ferdig og resultatet er særdeles vellykka, og jeg synes at Endre har lykkes i unngå å fokusere på blindhet som problem. Derimot er det faktum at Julie ikke kan se utnyttet på en snedig måte. Boka handler altså om Julie, 15, som klarer å lure seg til å være alene hjemme en uke for å bli en ny Julie. Hun har en liste på 10 ting hun skal gjøre, blant annet skal hun tatovere seg (ha ha akkurat den scenen i tatoveringssjappa er ganske så kostelig!) kysse noen, drikke seg full og balansere på brua. Kort sagt ”slutte å være så jævla blind” . Hun møter Jomar, som tilbyr seg å hjelpe henne. Men han skjuler en hemmlighet...

Bak i boka er det en takkeliste, både av kjente og for meg ukjente navn. Og mange fortjener takk, først og fremst

• ”Supergruppa” Solveig-Marie, Kristoffer, Eirik, Silje, Lotte, Henning, Markus og ikke minst minstemann Ørjan! Takk for at dere kunne avse to skoledager (noen også i to omganger) selv om jeg veit at noen av dere skulle begynne på videregående og hadde mye å gjøre. Og takk for alt dere ga av dere selv!
• Jeg må også takke foreldrene som har støttet helhjertet opp.
• Også takk til ”oldisgruppa”, Mirnesa, Daksha, Magnus, Marius og last but not least Kristin, the queen of the northern light.
• Jeg må også takke den daværende lederen av NBU, Kari Sverdrup som helhjertet støttet meg og sa at dette slettes ikke var noen vill idé, og
• forlagsredaktør Mari Røed som ville gi ut boka som en ordinær utgivelse.
• Og takk til Endre som tente på idéen og ikke minst skreiv boka. Takk for godt samarbeide i forbindelse med treffene. (Som alle skjønner trenger dette opplegget en ryddig forfatter uten primadonnanykker). Og takk for den fine ”talen” du holdt for ungdommene på lanseringa!
• Huseby kompetansesenter med Berith i spissen skal ha all takk for at vi fikk gratis kost og losji!
• For ikke å glemme ledsagerne, Sissel Helen, Ellen, Mari, Maja og Maria. Spesielt takk til Maja og Maria som til sammen har ca 25% syn og som fulgte de eldste ungdommene til platekompaniet etter pizzaen og videre til Oslo City - selv om det begynte å bli temmelig seint på kvelden - for å kjøpe akkurat DEN CD-en som en av ungdommene bare MÅTTE ha. Og - som lot dem gå helt alene på Karl Johan.
• Og takk til Rønnaug som på MEGET kort varsel kunne stille opp som nattevakt.
• Takk til min kollega Trine for solid støtte under henting og følging ved ankomst og avreise.
• Og takk til kollega Kari som med godt humør printet ut kilovis med blindeskrift på kort varsel!
• Også takk til forsynet som forhindret at Lotte med Silje under armen ikke ble påkjørt da hun gikk på rødt lys!
• Takk til Norges Blindeforbund (Utdannings- og opplæringslegatet) for økonomisk støtte da Fritt ord den møkkaorganisasjonen som vanlig ikke ville gi oss penger.
• Og – takk til Fritt ord. Uten den tidligere omtalte utlysninga hadde dette jo faktisk ikke blitt noe av!

Det var på høy tid at denne boka kom. Som vel de fleste av denne bloggens lesere MÅ ha fått med seg er bøker med blinde hovedpersoner en sjeldenhet. Ofte figurerer blinde mest som bifigurerer og blindheten blir i stor grad framstilt som et problem eller en tragedie.

Andre norske bøker med blinde hovedpersoner er :

• Eli Erichsens triologi om ”den muntre og forstandige Signe fra Finnmark” som mister synet og kommer på Dalen Blindeskole. (Aschehoug 1965 -)
• Men du kan ikke flykte (Aschehoug 1978) av skuespilleren Edith Ranhaug, som selv ble blind i voksen alder.

Og det var i hvert fall de jeg kom på.

Edit 21.09. Dette er altså IKKE K-fond-bok så denne må bibliotekene kjøpe sjæl: bare en ting å si : KJØP BOKA!

Jeg erobrer nytt land i cyperspace

Siden jeg bruker mer enn nok tid på denne bloggen må jeg begrense bruken av andre nettsamfunn. Derfor er jeg ikke

• på facebook. Og ærlig talt er det vel heller ikke av særlig interesse for almenheten om jeg har vaska vinduer, bakt boller eller krangla med gubben. Eller hva vi skal ha til middag i dag. Eller hvor mange bøker jeg har katalogisert i det siste.
• Jeg er heller ikke på twitter. Jeg burde kanskje ha oppretta en konto for å finne ut hva dette er for noe, men har ikke tid. Dessuten har jeg klart meg fint uten denne kvitringa. Hvis jeg en vakker dag finner ut at tilværelsen blir uutholdelig uten twitterkonto skal jeg komme tilbake til saken.

Dermed har jeg oppretta konto på billedprogrammet flickr. Jeg har oppretta to mapper, blant annet fra nye Holmenkollen under oppbygging og fra Haapsalu i Estland. (Håper for pokkermeg at det virker nå da!) Og når jeg får fornyet gratiskontoen min hos flickr i oktober igjen fortsetter jeg å laste bilder fra Tallin for å lage nok en mappe. (Akkurat som om ikke noen har tatt bilder fra denne byen før). Hvis jeg får tid. Ikke for å skryte men ett av bildene mine fra Homenkollen er tatt opp her. ER jeg kry eller!

Ellers finnes det visst også andre billeddelingsprogrammer, som Photosharing, photobucket eller zooomr. Når jeg går av med pensjon om 11 år eller AFP om 6 skal jeg sjekke det ut.

PS: he he litt morsomt. Hver gang jeg går inn på flickr blir jeg hilst god dag på et fremmed språk etter randomprisippet. I dag var det islandsk. Góðan daginn Elisbilder!

Edit to sekunder seinere. Ser at jeg har bytta om de to billedmappene. Skitt au!

Edit 1 oktober 2009 : Hørrrrm Kremmmt : det er visst ikke så enkelt. Det er mulig man må ha en ivitasjon for å se bildene. Eller at man må logge seg inn på sin yahoo-mail.

Skriveleiren igjen

For dem som ikke abonnerer på Bibliotekaren. (Det vil si alle som ikke er med i Bibliotekarforbundet). Her får dere Kristins artikkel om sommerens skriveleir.

For dere som ikke abonnerer på Bok&Bibliotek : Her får dere Inguns usensurerte artikkel!

Enjoy!

Skikkelig uskikkelige jenter

Først ”Ingen som røyker hopper strikk” av Linde Hagerup. Dette er forfatterens andre barnebok, i fjor kom diktsamlinga Verdens største gorilla.

Boka handler om ei jente på 11 - 12 som begynner å røyke, kanskje ikke en helt vanlig fritidsyssel for en såpass ung jente. Det er svært sjelden man leser en barnebok som i den grad fokuserer på røykingens ... hva skal jeg si... ferdigheter.

”Jeg lå på verandaen hele ettermiddagen og røyka og hosta og holdt på å spy.
Dagen etter gjorde jeg det samme.
Den tredje dagen hadde jeg fått dreisen på det.” ( s 13)

Ja, nå handler vel boka strengt tatt ikke BARE om røyking, men like mye om å forlate barndommen og bli voksen. Et annet tema er venninner som kommer i utakt fordi den ene får andre interesser.

Handlinga er Rykkin i 1980, og ”alle” veit jo hvordan forholdene var på Rykkin da. Hovedpersonen heter Billie, oppkalt etter Billie Holiday. Man kan vel si at det er en særdeles frampå jentunge, men det var kanskje slik unga var på Rykkin den gangen. Og Billie er virkelig ikke tapt bak en vogn, men personskildringa (jeg-person) er troverdig, språket er tøft, du blir fenga med en gang.

Dessuten litt nostalgi for alle i alderen 40 pluss; kampene mot utbygginga av Alta Kautokeino-vassdraget, slagordet ”Høyre for høns” etc.

Nå er vel ikke røyking det sunneste et såpass ungt barn kan foreta seg - boka kan heller ikke anbefales i skolens ANT - opplegg - men det kan alltid bli verre. Røyking på senga for eksempel. Her er Pattie Smiths versjon av den samme låta. Heller ikke hun spesielt kjent for å være ”skikkelig” pike.

Dette er den første boka jeg leser av Linde Hagerup, man kan ikke si annet enn at det var en positiv overraskelse, så det er bare å håpe at hun fortsetter å skrive barne- og ungdomsbøker. Jeg har store forventninger!
TILLEGG: 10 oktober 2009.

Tone Kjærnli er en allsidig forfatter, hun kan skrive svært gode bøker for både ungdom og for de minste. Hun debuterte med Kysse sa Heidi (første gang 1991) en bok med høy temperatur og masse temperament. Årets bok av Tone Kjærnli handler om ei jente jeg antar er 5 år. Og som jeg har vært inne på før er dette en SVÆRT vanskelig aldersgruppe å finne interessante bøker om – og for. Hovedpersonen våkner om morgenen og alt, absolutt alt er galt. Og hvem har ikke slike dager rett som det er. Det gjør jo heller ikke saken noe bedre at resten av familien, mor, far og storebror er på perlehumør. Boka er skrevet i jeg - person og å få til det på en troverdig måte når det er femåringer det dreier seg om er en bedrift i seg selv. Språket er sprelsk, og boka må egne seg godt til høytlesning. Regner med at unga vil fryde seg over alt det gale denne jentungen finner på. Noe av budskapet i boka er at det er tillatt å ha negative følelser. Jens Book Jensen sier at det er lov å være blid, men det er en menneskerett å få være sur! Boka har en trygg grunntone, og alt slutter i harmoni.

PS: ER det noen replikk jeg kan drepe for så er det akkurat den: Det er lov å være bli!

PS 2 : Apropos røyking : kom plutselig på denne filmen.

EDIT: to minutter etterpå : da jeg trøkka på Publiser-innlegg-knappen kom det opp en reklame for et "stump-røyken" opplegg. Tilfeldig? Neppe!

Og så døde Patrick Swayze

Nei, han var kanskje ikke verdens ALLER beste skuespiller men det holdt lenge for meg. Her den siste dansescenen i filmen Dirty Dancing. Som blandt annet handler om arbeiderklassens kultur kontra borgerskapet. Og selvfølgelig i tillegg en del av det faste mølet man kan forvente i amerikanske underholdningsfilmer.

Noen husker ham sikkert også fra serien Nord og Sør som man kan si hva man vil om. Men man kan i hvert fall ikke si at Swayzes medvirkning var til noen forringelse av serien.

Skuespilleren med det vanskelige navnet ble bare ett år eldre enn meg!

PS: Bare overse den dustereklamen på YouTube-videoen!

Og så litt fengende råkkenråll!

I dag slipper vi til den kanskje ikke nå lengre så kjente gruppa Sam the Sham & the Pharaohs. De var derimot store i .... ja det samme kan det være!



Her smeller de til med "Wooly Bully" fra 1965. Gutta i gruppa følger på en fortreffelig måte opp navnet, her er de utkledde som egyptere fra en heller fjern fortid. Litt palmer hører også med. En annen kjent sang er Li'l Red Riding Hood som kom ut i 1966.

PS: Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor blogspot ikke kan godta tegnet "&" i Etikett-feltet!

Sukkerspinn

Gyldendals nye serie Sukkerspinn er ”Feelgood-bøker for jenter som tør og vil og kan!”. Nå er det jo ikke noe nytt med bøker som har klar adresse til det ene eller andre kjønn, men det er vel ikke siden GGP-bøkene (Gyldendals gode pikebøker) det sies såpass utvetydig. (Den tilsvarende serien for gutter het GGG)

Skal man tolke serietittelen bokstavelig er serien altså ikke for jenter som IKKE ”tør, vil og kan”. For ikke å snakke om de GUTTENE som ikke har noe imot å lese andre bøker en tøffe forossguttamedmuskleroghårpåbrøstetbøker. (Hvis de nå MÅ åpne ei bok.) HVA disse jentene skal ”tørre” ”ville” eller ”kunne” er litt uklart for meg men nå begynner jeg kanskje å bli i overkant kverulant. Etter å ha lest dem kan jeg heller ikke helt skjønne hva det er med akkurat disse bøkene som krever slike spesielle egenskaper hos leseren.

Bindi-Babes; Sarisøstrene 1 av den engelsk indiske forfatteren Narinder Dhami er en helt grei historie om 3 tøffe søstre med indisk opprinnelse, som bor i England, mor er død, jentene savner moren og har ikke fått bearbeidet sorgen, faren har mye å gjøre, jentene har stor frihet og får alt de peker på, og må vise for all verden at de fikser alt. De har alt, er likt av alle, både lærere og medelever. Så flytter en tante inn, søstrene føler at friheten blir truet, og resten kan dere kanskje tenke dere. Fortellingen har en klar moral, men – her er også humor og varme. Dessuten skal forlaget ha kred for å utgi bøker om barn/ ungdom (hovedpersonen er 12) med ikke europeisk bakgrunn.

Den neste ”sukkerspinn-boka” jeg har lest heter Bryllupsplanleggerens datter. Hovedpersonen er 12 år gamle Willa, hvis mor lever av å planlegge spektakulære brylluper. Willas prosjekt er å gifte bort moren, som etter å ha blitt enke svært tidlig har et noe hmmm... avkjølt forhold til menn. Willa har en helt spesiell mann i sikte og det ender ***SPOILER*** som man kan forvente seg. Forfatteren har også til hensikt å bedrive litteraturformidling. Blandt Willas favorittliste, finner vi Alice i Eventyrland, Anne fra Bjørkely, Store forventninger av Charles Dickens og flere gidder jeg ikke å ramse opp. Jo for resten : den vakre og poetiske barneboka En mor til sommeren av Patricia MacLachlan. Hvor ble den forfatteren av?

Litt tilbake til Bryllupsplanleggerens datter. Man KUNNE selvfølgelig gjøre et visst poeng av at et av bokas hovedtemaer er mangel på en mann, akkurat som det ikke skulle gå an å leve et fullverdig liv uten. Men gidder jeg? Dessuten er det vel heller savn etter en far det dreier seg om. Og rotløshet.

Den siste boka i serien er Sassy: jeg må redde verden av Maggi Gibson . Hun er i samme alder som hovedpersonene i den andre bøkene. Her er det Sassys sterke miljø-engasjement som er i fokus, og boka er ganske morsom om kanskje ikke helt troverdig.

I motsetning til Søte små løgnere som jeg nettopp har blogget om er dette bøker med humor, livsmot og varme. Og dessuten : som forlaget sier : ”kjemisk frie for fantasy, magi, feer og vampyrer”.

Bøkene har felles fargevalg på omslaget, i hovedfargene rosa, grønt, gult og lilla. Typiske jentefarger (!?) altså. Jeg har sjekket litt rundt på Amazon og det ser ut som at denne serietittelen er en Gyldendaloppfinnelse. Selv om det er litt ”kjæresterier” og forelskelse i alle bøkene får jeg det ikke helt til å passe inn under etiketten ”sukkerspinn”. Men forlaget har vel kommersielle forventninger. Så da er det bare å vente å se hvor stort gjennomslag denne serien får! Sugar, ooh honey honey...

En hilsen fra de kondisjonertes verden

I fokus er fire tenåringsjenter fra overklassen, de bor i en rikingforstad, Rosewood i Pennsylvania, mødrene ser ikke stort eldre ut enn døtrene og er særdeles velpleide, fedrene har høystatusyrker, og ingen har særlig mye tid til døtrene. (Men svært ambisiøse på deres vegne og oppfører du deg ikke etter forventningene så stakkars deg. )

Jentene er ”in”, de har de riktige merkeklærne, omgås de rette folka og har kjærestene med høyest status. Ingen av dem har det enkelt, det kan nevnes kjæresteproblemer, spiseforstyrrelser, trøbbel med politi, fedre som roter med yngre damer, selvplaging, nasking og bruk av rusmidler. Og på toppen av det hele blir en av dem forelsket i... ei jente! Tenk det! ER hun nå egentlig lesbisk og HVA vil folk si hvis dette blir oppdaget, og HVORDAN skal hun skjule det etc etc. Ikke noe ut av skapet – historie her i gården, altså.

Boka oser av undertrykt sex men akkurat som i Twilightserien blir det ingenting av. ”Hun og Ezra hadde nesten hatt sex ... men så, helt samtidig, hadde de blitt enige om å vente.”

Boka eller rettere sagt serien inneholder også mysterier som jeg antar blir avslørt etter hvert. Muligens i den siste boka. ”Ledervenninnen”, Alison, forsvant på mystisk vis tre år før handlinga i denne første boka som – det har jeg visst glemt å nevne, sorry sorry - heter Små søte løgnere og er skrevet av Sara Shepard. Plutselig mottar jentene beskjeder, mailer etc fra en mystisk ”Al”, som akkurat som den mystiske ”gossip girl” i serien med samme navn sitter med kompromitterende opplysninger om hver enkelt av dem. KAN det være Alison, mon tro? Og hva VAR egentlig ”det der med Jenna”? Følg med, følg med!

Jeg finner mange likheter med serien 3 venner av Kjetil Johnsen som jeg har blogget til gangs om før. Her dreier det seg også om 4 venninner og et mysterium som løses etter 10. bind. Og også her var det et lesbisk par som måtte skjule forholdet sitt. Små Søte løgnere kom ut første gang i 2006 og serien 3 venner kom ut i løpet av 2007 – 2008. Kan denne blandingen av chiclit og mystikk kalles en trend eller er dette bare SÅ 2006?

(Ellers lurer jeg litt på hvorfor forfatteren (Shepard altså) gjør et slikt poeng av at ”islandske gutter er homser som rir på små homsehester” . Faktisk er det så viktig for henne å fremheve dette kanskje ikke helt etterrettelige faktum at hun også gjentar det i etterordet hvor hun ellers takker både forlag og familie i reineste Hollywood-stil. )

Det er foreløpig kommet ut to bøker i serien men hvis du ikke går inn på forlagets webside er det ikke helt lett å finne ut av rekkefølgen. Boka (jeg har bare lest den første) er ut fra sjangeren velskrevet, litt pirrende både på den ene og den andre måten, fengende og underholdende - og fullstendig uten varme. Personlig foretrekker jeg Ann Brashares jenteserier. Og så vil jeg slå et slag for en tidligere jente-serie fra Gyldendal, nemlig bøkene om Weetzie Bat av den amerikanske forfatteren Francesca Lia Block. (Fra 1999 til 2001). Dette er bøker med mye magi, glitter og glamour men med en helt annen varme og mer sammensatte og spennende personskildringer. Og enten personene er hetero, homo eller transer skildrer hun dem alle med innlevelse og empati. Gyldendal : Denne forfatteren har skrevet flere bøker!

Jeg begynner å bli så mektige lei av alle disse bitchy kitchy gucci gakki såpetenåringsseriene SÅ fullstendig blottet for menneskelig varme! Som Gossip girl, It girl, De Luxe eller hva de nå heter alle sammen. Hvor mye trenger vi egentlig av all denne dritten? Og da gir jeg siste ordet til Nina Simone:

No one seems to care as much /No time to smile, laugh or cry as much / Have we lost the touch that means so much/ No one wants to be alone/ To walk or talk and sleep and weep alone / Have we lost the touch that does so much.

Eller BLIR vi bare dummere og dummere?

Og så litt kjærlighetstrøbbel igjen

I dag slipper vi til The Zombies med klassikeren She's not there!


Typisk for mange britiske popgrupper på denne tida er også disse gutta antrukket i dress og slips uten at dette på noen måte ser ut til å være noe hinder for de musikalske prestasjonene. Riktig kjekke gutter! Er det rart at damene skriker når Colin Blunstone her stemmer i med Tell Her No!