Heksesesong

Denne gangen har jeg greid å rote fra en skikkelig godbit fra mitt umusikalske rotehue, nemlig Season Of the Witch av og med Donovan! For MTV-generasjonen eller andre som er avhengig av levende bilder kan vi jo også ta med Julie Driscolls tolkning. Ikke dårlig den heller.

Snurr film!
Typisk for tiden har sangdivaen på seg lange skjørter og en enorm Cruella-Deville-pels av litt usikkert opphav. Muligens angorakanin??? Dette noen år før pelsaktivistenes inntog!

PS: HVIS denne låta også finnes på ”Singstar” setter jeg i et heksehyl!

Nye i Norge

Så har jeg lest tre bøker som har det til felles at det er første gang de respektive forfattere er oversatt til norsk, men det er også det eneste. Hvis man skal tøye den litt langt kan man jo også si at dyr spiller en mer eller mindre viktig rolle i alle bøkene.

Først en beklagelig ”attergløyme” fra i fjor, nemlig Ved Arken klokka åtte av Ulrich Hub. Teksten står fint på egne bein men kan jo ikke akkurat si at Jörg Mühles illustrasjoner forringer boka!

Dette er en artig vri på det noe utslitte Noas Ark-temaet med to, unnskyld tre pingviner (derav en presset ned i en koffert, se omslagsbildet) i ledende roller. Dessuten har dua denne gangen fått en atskillig mer fremtredende rolle enn i tidligere versjoner, her opptrer hun nærmest som en hardtarbeidende vaktmester på skipet. Blant annet for å sørge for at dyra holder seg i skinnet - bokstavelig talt. Boka er bare ustyrtelig morsom og skrevet i en litt laidback stil. Av spørsmål som diskuteres er teologiske temaer som Guds eksistens og berettigelse, kjærlighet til Gud og mer jordisk kjærlighet.

Boka handler også om sant vennskap, moralsk styrke og svakheter, at det gode seirer og at kjærligheten kan dukke opp når man minst venter det. Einmal kommt die Liebe! (Nei, Zarah Leander er ikke med i handlingen, men innrøm at det er en fin sang på denne YouTubevideoen!) KAN avslutningen, som jeg ikke skal røpe her, ha et antirasistisk budskap? Kanskje, kanskje ikke. Mangschou skal ha all ære for denne utgivelsen som er oversatt av Ragnar Hovland. Denne gangen på bokmål. Lettere å selge da, sikkert. Kan vel også ta med at den er en typisk allaldersbok.

Samlaget har nettopp gitt ut Ein liten sjanse av den nederlandske forfatteren Marjolijn Hof. Boka handler i korthet om ei jente 10 -12 (?) hvis far er lege ”langt borte, i eit land der det er krig”, noe han har vært flere ganger før men denne gangen blir han meldt savnet. Boka skildrer hvordan datteren og moren (med usedvanlig styrke) takler savnet og usikkerheten. Noen mus og en hund er også med. Temaet er sobert behandlet og boka er prisbelønt (Den Gylne Ugle (regner med at det er oversatt fra nederlandsk) 2007) og den fortjener virkelig prisen. For å sitere juryen:

”original, fengslande, lettlesen, rett og slett fullkommen”.

Som voksen lurer man jo alltid på om forfatteren skal komme i mål på en troverdig måte og det gjør hun selvfølgelig. En riktig velstrigla sak. Det eneste jeg stusser litt over er omslaget på den norske utgaven, synes kanskje hovedpersonen ser noe eldre ut enn teksten skulle tilsi. Du kan jo sammenlikne med omslaget på originalutgaven. Markedsavdelinga på Samlaget lyt skjerpe seg. Og fyrst no kom eg på at eg gløymde å skrive på nynorsk! Skitt au.

Jeg kan jo ta med at jeg har lest en framtidsdystopi også, eller strengt tatt heter det vel bare dystopi.
I boka Genesis av Bernard Beckett er handlinga fra et autoritært, svært regulert samfunn i slutten av det 21 århundre. (Ikke noe nytt tema akkurat).
Plottet består av at en ung akademistudent som eksamensoppgave skal legge fram sin versjon av livshistorien til Adam Forde, en opprører som levde mellom 2058 til 2077. Boka er ikke så lang, bare 135 sider, men de akademiske samtalene kan nok oppfattes litt tunge. I hvert fall gjorde de det for meg. Adam Forde sitter i fengsel og har samtaler med en robot, og de diskuterer spørsmål som hva et menneske EGENTLIG er, hva er en sjel etc. Slutten og avsløringen på de siste sidene i boka er sjokkerende. Så mye kan jeg vel si uten å legge ut spoilervarsel.

En ting jeg plutselig lurte på : har det i det hele tatt kommet ut noen optimistiske framtidsskildringer siden Jules Verne? Noen av de tidligere av Heinlen kanskje? Kom for resten på en til, Woman on the Edge of Time av Marge Piercy. (På norsk Kvinne ved tidens rand, Pax 1981) .

En vanskelig sjanger

Som jeg har vært inne på flere ganger før er småbarnsboka en vanskelig sjanger. (Herregud det er jo to og et halvt år siden jeg skrev denne bloggposten, men jeg mener jo fremdeles det samme som da.) Jeg griper boka, setter på meg lesebrillene og tar sats!

Først har jeg lest om Klara, alder litt usikkert, men rundt regna 6 -7 år? Boka handler om at

• Klara flytter til nytt sted
• Får hun venner mon tro?
• Noen , som for eksempel Bibbi, ER litt vrang i starten men så går alt så meget bedre,
• Klara og lillesøster ( litt søskensjalusi er også med, ja) får en kanin hver,
• Den ene (kaninen) ****SPOILER*** dør,
• Alt ender i fred og fordragelighet.

Det beste med boka var skildringen av kaninbegravelsen. Det ser også ut som at forfatteren vil radikalisere språket (det var vel det som ble kalt samnorsk i gamle dager) bare se her:

• Leita
• Leika
• Finni
• Safta

Forfatteren er debutant og dette er en helt grei debut.

Hedvig! av svenske Frida Nilsson har atskillig mer ”stake” som svenskene sier. Handlinga dreier seg også her om de nære ting, skolestart, å gå seg bort, krangling klassekamerater imellom, konflikter med voksne, for eksempel vikarlæreren, you name it. Men språket er virkelig spenstig!

”Hedvig bor ikke engang i hutaheiti. Hun bor utenfor” s 5

(Oversetter Cecilie Winger, MNO)
(Mente jeg hadde funnet enda et sitat, men må ha husket feil. Les boka sjæl.)

Boka har humor, den har gode personskildringer, som for eksempel portrettet av den slitne, trøtte læreren. Forfatteren får også fram en 7-årings følelsesliv og klarer virkelig å komme inn i sjeledypet på jentungen, hun skildrer glede og sorg, vonde følelser som dårlig samvittighet, skyldfølelse (ja det er kanskje det samme) , sinne og redsel med innlevelse!
Og hun får også den voksne leseren til å skjønne HVOR viktig det virkelig ER for Hedvig å få det ponnyslottet til jul. Og hvor ille det hadde vært hvis hun ikke hadde fått det. Boka får meg også til å tenke på Barbro Lindgrens barneskildringer.

Ikke ta det personlig Klara, jeg stemmer på Frida!

Så over til oversettelsen. Det ser jo ut som at oversetteren har greid å ta vare på språket, men det svenske ordet ”garderob” betyr ikke helt det samme på norsk. Norske oversettere kan få et problem når de skriver om ”barnbespisning” som er en institusjon i Sverige. Oversetteren har her valgt å kalle det ”kantina”. Kanskje ikke så dumt.

Derimot skurrer det litt når det står ”etterpå går læreren og tenner i taket” s 68
På svensk heter det å ”tända ljuset” når man skrur på lyset, og det var vel det han gjorde. Altså skrudde på taklyset.

Dette er den første boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk men jeg regner jo med at flere kommer. Eller hva sier dere CappelenDamm!

Skal jeg si noe om illustrasjonene også kanskje. Åshild Irgens illustrasjoner til Oterleis bok er litt sånn tegneseriestil, og vil sikkert appellere til unga. Bra drahjelp med andre ord. Men jeg må nå si at jeg holder en stor knapp på Stina Wirséns illustrasjoner til Frida Nilssons bok. Tilsammans är tjejorna dynamitt!

En NORSK forfatter i nyere tid som virkelig HAR greid å skrive en god skildring av barn i alderen 6 - 9 år er Maria Parr med boka Vaffelhjarte. Boka ble nominert til Brageprisen i 2005 men fikk den ikke. Det fikk derimot Arne Svingen for boka Svart Elfenben. Hadde denne bloggen eksistert den gangen hadde det vel blitt et lite hælvete tenker jeg! (I hvert fall på bloggen.) Maria Parr har dessverre ikke skrevet flere bøker. (Kunne kanskje tatt med Sverre Henmo med serien om Bendik og Maria også, men Henmo skulle vel ha fått nok oppmerksomhet på en stund nå.)

Over til noe helt annet:
HVOR ble det av det fine solskinnsværet vi hadde blitt lovt denne søndagen?

Flere sykkelsanger

For de som syntes at forrige mandags sykkelsang var noe søtladen spiller vi i dag litt heftigere rytmer. Sangen er inspirert av de nederlandske Provos aksjon White Bicycle Plan på midten av 60 – åra. Planen gikk altså ut på å ha sykler gratis til disposisjon for folket, blant annet for å unngå forurensning i byene. Så under motto gratis sykler til alle slipper vi her endelig til gruppa Tomorrow med My White Bicycle!


Filmen er typisk for tida litt sånn psykadelisk! Ja, det var tider det!

Oss bitcher imellom

Annette Münch har skrevet sin andre ungdomsbok. Den første kom ut i 2006, men selv om hun fikk debutantprisen for boka fikk jeg ikke helt taket på akkurat den. Sikkert ikke dumt å vente noen år på neste enten det nå er for at hun har hatt annet å gjøre eller fordi hun trengte tida. Og som jeg har sagt noen ganger før : hvorfor pokker skal forfatterne gi ut en ny bok hvert bidige år.

Jeg sier det men en gang : jeg ble positivt overraska. Personene i denne boka var atskillig mer troverdige for meg enn de i den forrige.

De som er med:

• Saga, 16, MÅ flytte fra trygge kår på landet til moren i byen fordi faren angivelig får seg en jobb der han må reise mye. Dette er hun sterkt imot. Hun har et nært forhold til
• faren, en varm person, det nære forholdet mellom datter og far er i det hele tatt godt skildret, han forsvinner siden under mystiske omstendigheter, hvorfor? Avsløringen blir et sjokk for Saga.
• Moren, ofte omtalt som ”Produktsjefen” i boka, forlot altså familien og flyttet til byen, noe Saga ikke kan tilgi, hun er svært buzy, gir ikke noe godt inntrykk, virker i det hele tatt litt overfladisk,
• tre jenter tøffere enn toget, outsidere, lav terskel for å bruke vold, langt utafor lovens grenser for å si det mildt, skyr ingen midler for å opprette samholdet i gruppa, ”er du ikke med oss så er du død”, presser Saga til å gjøre ting hun veit hun ikke burde, kan jo ta med navnene også; Aisha, Cez, og Hoa,
• Lena som bryter ut av gruppa med de konsekvenser det medfører, og det er ikke småtterier,
• Lukas, som Saga blir kjæreste med,
• Filip, ikke helt god,
• Diverse klassevenninner.

Miljøet i den nye klassen til Saga er mildest talt dårlig, hun føler seg alt annet enn velkommen, så årsaken til at hun kommer i dårlig selskap er lett å forstå. Boka er i det hele tatt stinn av action, det er ikke grenser for hva den stakkars jentungen skal oppleve under sin første tid i storbyen, hun opplever blant annet ... eller glem det, da må jeg jo legge ut både to og trespoilervarsler og det gidder jeg altså ikke. Jeg lurte en stund fælt på hvordan forfatteren skulle komme i mål til slutt, om hun vil klare det på en fortellerteknisk akseptabel måte altså og det synes jeg faktisk hun gjør.

Regner med at dette er en bok som vil slå an hos småripsen, både blant landsens jenter for å fyre opp om fordommer om forholdene i storbyen og blant de mer urbane. Nå er vel kanskje ikke forholdene SÅ uskyldige på bygda lengre heller, noe for eksempel Ingelin Røssland har fortalt oss i flere av sine bøker.

Litterært synes jeg vel ikke dette når helt opp til Røsslands nivå, i den grad man alltid MÅ sammenlikne, men også i denne boka er det mange fine partier. For eksempel samtalen Saga har med Cez på side 192.

- Hvordan er det å være som alle andre? spør Cez høytidelig, som om hun ber om å bli innviet i en slags hemmelig orden.

Hun ser avventende på Saga.

Og resten kan dere jo lese sjæl. En annen fin scene er da Saga treffer igjen faren sin som nå er i ... ****SPOILER*** ... eller for resten, jeg røper ingenting. Jeg er bare SÅ irritert over anmeldere som må fortelle alt!

Og moralen? Den er OK, Saga innser at hun ikke gjør de riktige tinga, forfatteren er helt klar på hva som er rett og galt men leseren innser at det må gå som det må og man skjønner godt hvorfor Saga gjør de valgene hun gjør.

Finnes det virkelig slike jenter som i denne gjengen?
Antakelig. Bare spør Google!

Boka heter altså Jenteloven, muligens et ordspill på Janteloven.

Et bilde sier mer enn tusen ord ... eller???

Vi gratulerer Kristiansund folkebibliotek med nye websider. Blikkfanget er altså et todelt bilde, på høyre side et tastatur som antakelig skal illudere at biblioteket er bare et tastetrykk unna og til venstre en småbarnsfamilie bestående av mamma, pappa og ett barn. En etnisk hvit kjærnefamilie. De sitter og ser på baksida av en billedbok (?) som det nesten kan se ut som at de har kjøpt på nærmeste kiosk. (?!) Fotografiet kunne like gjerne vært en reklame for tja... la oss si vaskemidler, feriereiser, legesenter eller et menighetsblad for den delen. (Ikke for å være infam nå altså, men bildet ga meg assosiasjoner til denne websida. Minus lydfila. Bare skru av lyden, den vil garantert gjøre deg på dårlig humør.)

Nei, det er ikke NOE gæernt med småbarnsfamilier, men hvor mange av lånerne vil egentlig identifisere seg med disse pene menneskene på forsida. Altså bortsett fra småbarnsfamilier. (Regner med at Kristiansund har en like sammensatt befolkning som resten av landet). Men - jeg tviler jo ikke på at alle egentlig er like velkomne til biblioteket uavhengig av sivil status, etnisk opphav, nasjonalitet, religion, alder eller seksuell legning.

Så klikker jeg på Barn og ungdom og får fram et foto av en eldre mann og ei jente under skolealder som muligens er barnebarnet. (Hvis det ikke er en ”bestefar” på SFO). Sammen koser de seg med noe som ser ut til å være en billedbok. Riktig idyllisk. Hvem appellerer dette bildet til? I hvert fall ikke ungdommen. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at nettsidene er helt nye og med all sannsynlighet ikke ferdige. Så jeg regner med at ungdomssidene blir mer spenstig etter hvert.

Om JEG har noen bedre forslag til bilder? Godt spørsmål!

• Ugle? (DÅRLIG idé!)
• Bøker? NEI!
• Bilde av biblioteket? TJAAA, ikke så spenstig det heller kanskje...
• Middelaldrende damer da? Som er den gruppa som leser mest hvis jeg ikke har misforstått helt. STØNN!! Nei det var VIRKELIG en dårlig idé.
• Enn menn da? For å prøve å lokke mannfolka til biblioteket?
• Glade barn? Og hvilken alder da, da?
• Ungdom, da? Gothere kanskje? Eller ... nei jeg stopper der for ikke å røpe hvor lite inne jeg er i dagens kleskoder blant ungdommen.
• Hunder? Bikkja til biblioteksjefen kanskje?
• Hester?
• Katter?
• Blomster?
• Eventyrfigurer?
• En pegasus da? (Skikkelig banalt, ja! )
• Eller bilder fra den siste personalfesten? (Ja DET hadde vel tatt seg ut!)

Nei, det ER ikke lett, men synes altså ikke at dette firmaet har funnet noen god løsning.

Et annet bibliotek som har fått nye websider (og nye lokaler) er Drammen bibliotek. Eller Drammensbiblioteket som det litt fancy heter. Her er ikke bildene dominerende og de som er, er av biblioteket. Litt opplysende altså. Kan jo ta med Tønsberg og Nøtterøy bibliotek også før jeg gir meg. Her er det også bare et bilde av selve biblioteket på forsida. (Bortsett fra den litt morsomme illustrasjonen til allsangkvelden.) Her fra barneavdelingen med bilde av det mest populære(?) møbelet. Kanskje vi skal ta med Stavanger bibliotek også? Som ser ut til å bruke varierende illustrasjoner med relevans til tekstene. (Litt mye bøker og datamuser på side 2 kanskje). Ikke særlig originalt eller spenstig noe av dette heller.

Og NLB da? Ja, herregud! MEN folkens! Snart får vi også nye websider, så dere kan godt vente med å kritisere dem til da! Mye kommer til å forandres men det som er helt sikkert er at den dumme dama med høretelefonene skal vekk. Bare DET dere! (Nei, det er vel ikke helt comme il faut å kritisere sin egen arbeidsplass i full offentlighet, men dama jobber ikke hos oss!).

Apropos det : ett forslag HADDE faktisk vært å ha et gruppebilde av de ansatte på forsida, hvor alle legger godviljen til og prøver å se litt blide og imøtekommende ut. (Kanskje smart å unngå tida like etter at lønnsforhandlingene er unnagjort.) Vi bibliotekfolk er da ikke så mye styggere enn folk flest!

Før vi slutter for i dag:

• Apropos Drammensbiblioteket : De er på facebook. Der er NLB også. Men mens Drammensbiblioteket har 116 venner har NLB til nå fått 71. (Og FOR noen venner. ) En gang skal jeg muligens blogge om bibliotek på facebook.

• En annen ting som jeg kanskje kommer tilbake til en gang er sidene for Barn og ungdom i bibliotekene.

• Har jeg INGENTING positivt å si om Kristiansund folkebiblioteks nye websider? Jo da, men nå var det altså bilder det gjaldt.

• Og HELT til slutt : noe som absolutt IKKE har med temaet for denne bloggposten å gjøre : dere som synes at det er FOR galt at Drammensbiblioteket pr. i dag har 35 flere venner enn oss på Facebook. Vi tar så gjerne imot flere!

Nye forsetter

Påska er over og det er på tide å lese litt barne- og ungdomsbøker igjen. Bunken står formelig og hopper på nattbordet! Som de som har fulgt med på denne bloggen en stund sikkert har oppdaget, noen ganger kan de bøkene jeg blogger om få særdeles dårlig omtale, på grensa til slakt. Og det er jeg i min fulle rett til å gjøre (slakte) i ytringsfrihetens navn.

Men – det er sikkert ikke så lett å skrive bok. Og man må jo regne av at forfatter og forlag har et genuint ønske eller i hvert fall forhåpninger om å levere godt håndverk. Bortsett fra en forfatter som faktisk er i mot bøker med ”litterær kvalitet”. Noe han har blitt innvilget 3 sider av siste Bok og Bibliotek til å fortelle oss.

Så heretter har jeg fromme forsetter om - i tråd med det noe forslitte ordtaket ”alle gode ting er tre” – å prøve å finne minst tre gode ting å si om hver bok jeg blogger om. Minst tre ting! Det er det minste jeg kan gjøre. May the force be with me!

PS: nei jeg har ikke nattbord. Men en hylle. Men det var ikke akkurat det som var det esensielle nå. Hvis jeg en gang skulle bli spurt hvilke bøker jeg har på nattbordet mitt skal i hvert fall ikke jeg behøve å dumme meg ut. Eller spør meg hva jeg har i veska!

PS 2 : Egentlig har jeg ikke veske. Jeg går med sekk. Og jeg har alltid minst en bok med meg.

PS 3: Det hadde Emma Goldman også. Minst en bok. I tilfelle hun skulle bli arrestert. Sannsynligheten for akkurat det er vel noe mindre i mitt tilfelle.

PS 4 : Lurer litt på hvilke bøker Emma Goldman hadde i veska si? Neppe mer eller mindre gode barne- og ungdomsbøker. Hadde hun bare politisk litteratur eller foretrakk hun å lese skjønnlitteratur når hun satt i arresten?

PS 5 : Leste hun høyt for sine medfanger? Slik som førstereisegutten i romanen Den siste viking av Johan Bojer måtte gjøre. Han hadde vært på et bibliotek for første gang i sitt liv og hadde tenkt å sitte for seg selv og kose seg med ”fangsten”. Men den gang ei. Han måtte værsågod å lese høyt for resten av mannskapet. Bjørnstjerne Bjørnson så vidt jeg husker. Den siste viking står for resten på min liste over bøker jeg skal lese om igjen en gang. Tror ikke at jeg skal få problemer med å finne ”minst tre gode ting” å si om den boka.

PS 6 : Andre fine skildringer av høytlesning kan man finne i Det mørke lyset av Mette Newth. Her leser Tora høyt for de andre spedalske på St. Jørgens Hospital i Bergen under første halvdel av 1800-tallet. Så vidt jeg husker var det blant annet fra Gullivers reiser.

PS 7 : Og apropos høytlesning : regner med at noen vil trekke fram Cornelia Funkes triologi (wikipedia : på tide å oppdatere)også. Ser ut som at filmen basert på den første boka ikke har helt vellykka. Men slik er det jo (nesten) alltid : boka er bedre!

PS 8 : Prøver å lure fram noen andre skildringer av høytlesningens magi fra underbevisstheten men kommer ikke på noen akkurat nå! Noen andre som gjør?

PS 9 : tilbake til det denne bloggposten egentlig handler om : 3 gode forsetter, eller rettere sagt forsettet om å finne minst 3 gode ting å si bøkene jeg blogger om. Første bok blir denne. Den forrige boka av samme forfatter klarte jeg ikke å skrive noe fornuftig om. Bedre lykke denne gang altså! Skal bare lese den først.

Og så har sykkelsesongen startet igjen

-seint men godt. For å feire at jeg snart skal sette meg på min nyoverhalte sykkel og trille nedover mot Oslogryta har jeg i dag funnet fram en virkelig godbit.

Her stemmer den folkekjære chanteusen Mireille Mathieu i med klassikeren Les Bicyclettes De Belsize. Dessverre har jeg bare funnet en YouTubevideo med lysbilder denne gangen. For de som er avhengig av levende bilder : her synger den folkekjære chanteuren Engelbert Humperdinck den engelske versjonen av denne kjente klassikeren.

Si hva man vil om gamle Hømperdink men større kinnskjegg enn ham er det nok ikke så mange som har!

NB: Dere som bor i Monolittveien : hvis dere hører noen synge for full hals i morra tidlig, muligens litt surt : det er bare meg!

Filgudd

I serien ”Nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” har jeg kommet til Nu vill jag sjunga dig milda sånger av Linda Olsson. Egentlig ble jeg ikke så betatt men bestemte meg for å prøve å komme meg gjennom de 100 første sidene. Hvilket jeg greide uten for mye skumming. Og jammen tok jeg meg ikke bryderiet med å råskumme resten også. Dette ble for mye ”følerifallera” og ”bla bla bla” for meg i hvert fall. Og alle diktene som blir sitert kan du jo finne andre steder. Siden jeg regner med å være den siste i landet som har lest boka er det sikkert unødvendig å si hva boka handler om men hovedpersonene er altså

• 1 ung kvinne, 31, forfatter med skrivevegring, opplevd stor sorg
• 1 gammel kvinne, opplevd mye fælt

de møtes, forteller hverandre sin livshistorie, spesielt den eldre har virkelig ikke hatt det greit, de spiser god mat sammen, i hovedsak svensk husmannskost. Dessuten får vi utførlige beskrivelser av borddekningen. Og så får vi vite at kjærlighet er bra saker og det er det vel vanskelig å ikke være enig i.

Til slutt *** SPOILER*** ... eller dere kan vel tenke dere sjæl... Jeg veit at mange eeeelsker denne boka, så det KAN være jeg som er

• følelseløs
• hatt en dårlig dag
• begynner å bli farlig gammel og gretten
• rett og slett ikke har forstand på god litteratur.
• Eller var det rett og slett tittelen som påvirket hele resepsjonen av boka for å si det litt litteraturvitenskapelig?

For å sjekke om det bare var meg googlet jeg litt. Dagbladet syntes boka var ”Vakker og mollstemt” og de som mot all formodning IKKE skulle ha lest boka og heller ikke har TID til å lese boka kan lese denne anmeldelsen for den forteller det meste av hva som skjer.

PS: ha ha, jeg trodde jeg leste boka på originalspråket men boka er oversatt fra engelsk!

PS 2 : Nei, det er IKKE noe gæernt med feelgood. Det er ikke gæernt å

• føle seg bra,
• bli varm om hjertet,
• være på godt humør,
• gjenvinne troen på godheten,
• det GÅR an å skrive god feelgood-litteratur også, kommer bare ikke på noen bøker i farta men så har jeg jo sittet og sløvet på verandaen i solsteika mesteparten av dagen også da, så hjernen går litt treigt,
• men Saman er vi mindre aleine av Anna Gavalda er i hvert fall et eksempel selv om den kanskje tippa litt over på slutten,
• og når jeg tenker meg riktig godt om så handler jo også den om en eldre og en yngre kvinne.
• Så hvis du bare skal lese EN feelgood-bok i år om en ung og en eldre kvinne foreslår jeg heller den.

PS 3 : Begynte plutselig å lure på : KAN man bare av boktittelen si noe om bokas litterære kvalitet? På en annen side : ”Jeg forbanner tidens elv” fikk jo Nordisk råds litteraturpris. Så det kan man nok ikke.

NÅ leser jeg denne boka mens vi venter på barmarkssesongen. (Og siden det er en SVENSK fagprosabok kommer den ikke inn under innkjøpsordningen og vil dermed ikke belemre norske folkebibliotek.)

Keep on running

For 20 år siden begynte jeg å løpe. Før da hadde jeg aldri løpt lengre enn max 100 meter - for å nå trikken. Det var Grete Waits som dro meg i gang. Jeg fant et treningsopplegg signert den store løpedronningen i et ukeblad. I grevens tid kan man si. Jeg klarte knapt å komme meg opp en trapp. I løpet av det året løp jeg 5 kilometer og året etter en mil. Jeg kunne kalle meg en løper. Jeg føler meg aldri så fri som når jeg er ute og løper med musikk i ørene. (Nei, jeg sier IKKE at alle burde løpe, det som er bra for noen trenger ikke være det beste for resten av menneskeheten. Nei, man blir IKKE et bedre menneske av å løpe, forhåpentlig heller ikke verre.)

I Løping; en verdenshistorie av Thor Gotaas møter vi kjente og ukjente løpere fra urtida og framover. Et solid verk, og imponerende hvor mye forfatteren har fått med - men kanskje litt vel omstendelig til tider? For spesielt interesserte kan man vel trygt si. Som for eksempel meg. Og selv jeg måtte ta noen små byks (for å holde meg til terminologien) innimellom. Med andre ord : ikke en bok du tar i en strekk!

Her et utvalg av de største løperne gjennom tidene :

• Spiridon Louis, som vant det første moderne maraton i 1896 i Athen.
• Den store finske idrettsmannen Paavo Nurmi må vi jo IKKE glemme, han vant 9 OL-gull og satte 22 offisielle verdensrekorder.
• Den afroamerikansk sprinteren Jesse Owens som vant fire gullmedaljer i OL i Berlin i 1936.
• Gunder Hägg måste också med minnsann!
• Tsjekkeren Emil Zátopek som var den første som løp 10 000 m under halvliteren..ha ha morsom forsnakkelse, jeg mente selvfølgelig halvtimen.
• Ja, jeg burde vel ha nevnt mange flere, i hvert fall må jeg få med meg etioperen Haile Gebrselassie, antakelig en av tidenes beste langdistanseløper.
• Skal vi ta med noen sprintere også kanskje? Ja det skal vi. For eksempel Wilma Rudolph. Hun hadde polio og lærte ikke å gå før hun var 12 år gammel. Under OL i Roma i 1960 tok hun tre gullmedaljer, på 100 meter, 200 meter og på 4 x 100 meter stafett.
• Og så må vi jo ta med sprinterne John Carlos og Tommie Smith. Blackpowerdemoen under seiersseremonien under sommer-OL i 1968 i Mexico City tror jeg aldri at jeg kommer til å glemme, i hvert fall ikke før jeg blir så senil at jeg glemmer hva jeg selv heter. Demonstrasjonen forårsaket jo et helsikes leven fordi ”idrett ikke kan blandes med politikk og blablabla og blablabla! ”
• Skal vi ta med noen norske? Ja, vi skal ta med de to største norske langdistanseløpere gjennom alle tider, Grete Waitz og
• Ingrid Kristiansen.
• Og i rettferdighetens navn bør vi vel nevne Vebjørn Rodal som fikk olympisk gullmedalje på 800 meter i 1996. Siden er det gått til helvete med norsk løping internasjonalt, både sprint, mellomdistanser og de lange. Eller vent litt, jeg fikk jo litt lyst til å ta med maratonløperen
• Karl Johan Rasmussens løp i Maraton EM i München i 2002. Lenge var han i tet sammen med den finske løperen Janne Holmén. Holmén holdt helt inn og vant, egentlig ganske sensasjonelt siden erfaringer viser at de som rykker for tidlig som regel blir tatt igjen av mer erfarne løpere. Og hva skjedde med Rasmussen? Han ble nummer 8, fordi hele det norske støtteapparatet gjorde ALT, absolutt ALT for å psyke ham ned. Det går da for pokker ikke an å vinne et løp når alle gjør alt for å få deg til å tro at du ikke skal greie det? Det hadde da vært bedre å prøve og heller sprekke! Hvem husker en 8 plass? Stønn! Karl Johan skal som oppreisning være den eneste av de omtalte løperne som får en egen "etikett" i denne bloggposten! (Da bortsett fra Grete Waits selvfølgelig!)

Jeg har også sjekket litt rundt på Youtube og her var det jo litt av hvert å finne!

• Først et opptak av den sagnomsuste 200-metern i 1968 med litt av tidenes mest omtalte seiersseremoni til slutt.
• Her har vi Gunder Hägg (men uups, det var jo ikke DEN Gunder men en proggrockgruppe fra de glade 70 – åra. Pytt pytt, ikke dårlige de heller.)
• Her løper Wilma Rudolph elegant i mål på 100 meter i OL i Roma i 1960, og da er det sikkert flere enn meg som får frysninger, og
• her Jesse Owens vinnerløp i OL i Berlin i 1936, som kjent til der Fürers store vrede.
• Og her vinner Emil Zatopec 5000 meter i Olympiaden i Helsingfors i 1952. (Ja det her blir jo ikke kronologsikk men pytt, æresånøye).
• Så Haile Gebrselassie i Berlin Maraton i 2008.
• Og til slutt litt fra det første maratonløpet for kvinner i olympiske leker. Det var i 1984 i Los Angeles. Det var så varmt at de måtte starte grytidlig om morgenen. Jeg satt klistra foran TV-en. Det løpet glemmer jeg aldri. Som alle veit : dessverre ble det ikke Grete som vant, da Joan Benoit rykket bestemte Grete og Ingrid seg for å vente. Det skulle de antakelig ikke ha gjort. Joan Benoit vant, Grete ble nummer to og Ingrid Kristiansen nr 4. Hvem som ble nummer 3? Rosa Mota.
• Her kommer den siste YouTubevideoen for i dag, Keep on running med Spencer Davis Group.

Jeg begynte å løpe på den tida den store løpsbølgen herjet. På et mosjonsløp som for eksempel Sentrumsløpet kunne det delta opp til 18.00 deltakere. Det var folkefest i gatene! Eimen av tigerbalsam lå tungt over traseen. Da New York Maraton startet i 1970 (hvor Grete Waitz vant 9 ganger, Inger Kristiansen 1) måtte arrangørene sloss for å få en bra løpetrase gjennom storbyens gater. Og de greide det. I dag arrangeres det maraton i alle store byer med respekt for seg selv. Også i Oslo, men dessverre har løpetraseen de siste åra vært heller bortgjemt ned ved havna, mens løypa før gikk gjennom sentrale strøk i hele Oslo med mål på Bislet. Når en storby som New York kan klare det burde vi få til en skikkelig løype her i byen også. Dette er en skam og skandale !

Boka Løping av Thor Gotaas forteller også at tidligere tiders løpekonkurranser ble forbundet med moro og komedie. Dette får meg til å tenke på et av de morsomste maratonløpene som blir arrangert, nemlig Medoc Maraton i Frankrike. Her serveres det den beste vin på alle drikkestasjoner og mange kler seg ut. Og hvorfor ikke. Når man sliter seg gjennom mil etter mil ellers i året i kamp mot klokka og melkesyra kan man jammen unne seg en skikkelig fest! Franskmennene har skjønt det! I hvert fall de i medocregionen. (Nei, det betyr IKKE at du må ta deg en lengre løpetur før du kan unne deg et glass rødvin av typen Medoc!)

Jeg kunne også tatt med noe om joggebølgen som startet i USA i 70 åra og bredde seg utover hele den vestlige verden, også her til lands, og all mobbinga joggere ble utsatt for og hvorvidt joggere er lykkelige eller ikke og bla bla bla men dere kan heller lese mer i boka.

PS: som Gunnar Staalesen skriver i Dagbladet (pokker og, nå blir jeg vel linka til Dagbladets nettside - igjen) så mangler boka bilder. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på før jeg googla fram anmeldelsen. Sånn går det når man har jobbet her de siste 7 åra.

PS 2: Dette er altså en av de innkjøpte ”sakprosabøkene” som er blitt sendt ut til bibliotekene og som de må oppbevare i 5 år enten de vil eller ikke. Noe som vel de fleste har fått med seg blir debattert i snitt en gang i året, sist i vinter. Skal ikke gå inn i debatten her – den har vel gitt seg for denne gang - men det mindretallet som har noe smalere interesser enn Snåsamannen kan kanskje få seg en gledelig overraskelse når de finner bøker som denne i bibliotekhylla. Selv uten bilder. Og selv om boka kanskje ikke vil slå så voldsomt ut på utlånsstatistikken. Eller omløpshastigheten.

PS 3 : bare så det er dementert en gang for alle : jeg har IKKE rødvin i drikkebeltet når jeg er på joggetur! Ikke hvitvin heller.

PS 4: Jeg regner med at jeg med denne bloggposten har satt ny pers med hensyn til antall linker!

Når halve nasjonen drar til fjells

er det alltid noen som foretrekker strandlivets gleder. Riktignok er dette opptaket tatt like før jul en gang på sekstitallet, men som alle veit varer jula helt til påske. Men de som ennå ikke har rydda unna julepynten kan kanskje begynne å tenke på det nå.

Her stemmer The Turtles i med en riktig gladlåt i anledning det fine været, og verken manglende skiføre eller andre fortredeligheter ser ut til å plage musikantene eller det entusiastiske publikumet. Ikke er det noen overhengende skredfare i sikte heller! Og skulle uværet komme er det nok sand å grave seg ned i. Kanskje jeg også skulle benytte anledningen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske, enten de nå befinner seg til lands, til vanns eller til fjells!

Den gangen det ikke fantes mobiltelefoner,

når kompisene ringte kunne du risikere at foreldrene tok telefonen, eller omvendt, skulle du ringe fra byen måtte du finne en telefonkiosk og da måtte du ha kronestykker, de var forresten mye større enn dagens, da Oslo S var ny og ble kalt den nye sentralbanestasjonen, da man kunne røyke på Burgerking fordi røykeloven ikke var oppfunnet, da folk hadde platebunker og CD-ene var ganske nymotens, da Postgirobygget var byens eneste skyskraper, de som var litt hippe hadde bokhyller av solide polkasser av tre, Gro Harlem Bruntland var statsminister, på fredag var det Derrick på TV, det var lenge før ”Gullrekka” og alt det mølet der, videoshapper var fremdeles litt nytt, og der var det mye fæle greier gitt, HotHouse eksisterte fremdeles, MEN Ambjørnsen!!! : damene hadde IKKE lange herreunderbukser under skjørtene i siste halvdel i 80-åra! Det var i 70 – åra det! Men når det gjelder horekunder og unge jenter under den seksuelle lavalderen som selger kroppen sin, folk som faller utenfor og doper seg og dør av overdoser er dessverre alt som før.

For oss som har levd en stund blir Døden på Oslo S litt sånn nostalgisk, men jeg lurer litt på hvordan kidsa av i dag tar i mot denne serien. Her kommer noen eksempler på utgåtte slangord:

• Folka mine
• Preike
• Bigge (store altså)
• Strait
• Kåken
• En feit plan
• En kis
• Flippe

Siden det er 20 år siden disse bøkene kom ut første gang og de stadig kommer ut på nytt kan man vel nesten snakke om klassikere. Og så kan man jo spørre seg om Pelle og Proffenbøkene er levende klassikere eller om de egner seg best i en kasse i garasjen eller på hytta. Det var jo som kjent etter at Ambjørnsen var på hytta og kom over de gamle Hardyguttene - bøkene sine at han bestemte seg for å skrive denne populære serien.

Pelle og Proffenbøkene

• er enkle i formen og ikke for lange,
• med gode personskildringer,
• og godt og fengende språk.
• De har humor og medrivende handling uten dødpunkter,
• en god slutt, det er ikke tvil om at det vil gå bra, det er alltid lys i tunnelen, mens Drapene i Barkvik om Fillip Moberg fra 2005 (en nå avsluttet serie?) er atskillig mørkere,
• Det er tydelig at forfatteren har omsorg for målgruppa, han har selv sagt at kjærlighetshistorien mellom Pelle og Lena er skrevet som motvekt mot helvetet på Oslo S,
• Mye god moral : omsorg og solidaritet med dem som sliter, ikke mange som bruker det ordet i dag, he he solidaritet da liksom,
• og mykje lys og varme (og da kan man jo samtidig benytte anledningen til å markere vår nasjonaltrubadur Åges 60 – årsjubileum, riktig nok litt seint i forhold til selve den store dagen, her et opptak sammen med nå avdøde Björn Afzelius fra 1988, altså samme år Døden på Oslo S kom ut, kan ikke ikke huske at denne låta var SÅ seig sier du, hold kjeft det er for faenmeg Åge og Affe! Originaltapning her dessverre fulgt av en noe respektløs i dobbelt forstand animert video ).
• Pelle og Proffen er kjekke gutter, lette å like, ikke særlig avanserte, har ikke helt forlatt gutterommet, Pelle usikker overfor det motsatte kjønn, leseren kan sikkert lett identifisere seg.
• Foreldrene til Pelle er OK; utflippa med snill far, og sjenerøs og varm mor, som jobber på Krisesenteret og er den moren Ambjørnsen selv har sagt at han ønsket han hadde (hvis jeg nå ikke husker helt gæernt) og kanskje noen av de unge leserne føler det på samme måten.
• Bedre norsk ungdomskrim enn dette er det i hvert fall ikke blitt skrevet verken før eller siden,
• så helvete heller:
• kanskje man skal gi serien en sjanse til!

Og dermed er jeg ferdig med påskekrimmen for i år og har funnet meg litt annen lektyre for de nærmeste dagene.

PS: Første gang jeg så Ingvar Ambjørnsen var i 1989 (?) på et barnelitteraturseminar arrangert av fylkesbiblioteket i Ålesund. Så vidt jeg husker dreide mesteparten av diskusjonen etter innledningen seg om all banninga i bøkene hans. Men han ga jo blanke faen for å si det slik. Og det gjorde vel Rune Belsvik også da HAN etter sin innledning ble spurt om han ikke kunne begynne å skrive bøkene sine på bokmål. Noen ganger blir man flau over å være bibliotekar. Men dette er jo 20 år siden nå så jeg regner med at om 80 år er allting glemt.

Og så har man lest noen krimbøker igjen

Afrodite og døden er en ”deckare” for ungdom av Ritta Jacobsson og ble kåret til Sveriges beste ungdomskrim i 2006. Hovedpersonen er altså 13 år gamle Afrodite, handlinga er fra et lite sted, en venninne av Afrodite blir myrdet og vår heltinne som har detektivevner begynner å undersøke på egen hånd. Mistanken blir blant annet rettet mot Afrodites egen far som hun før har hatt nær kontakt med, men ikke så god nå lengre. Helt grei bok, men 2006 kan ikke ha vært det beste året når det gjelder krim for ungdom i Sverige.

Og deretter leste jeg Skitne triks som er første bok i serien Skate-board-detektivene.
(Ganske tøff serietittel hva! Tenker den setter fart i boksalget for en hardt prøver bransje!) Dette er en gjeng på fire ungdommer i begynnelsen av tenårene. Det er en overdrivelse å si at forfatteren har gått i dybden når det gjelder personskildringer, hver enkelt av dem er karakterisert gjennom sine ekstreme ferdigheter i henholdsvis hacking, turning, friløping og altså skateboard. Og det skal disse ungdommene ha, skvetne er de ikke. Selv Jason Bourne ville vel ha blitt imponert. Intrigen går ut på å renvaske faren til Charlie (Charlotte, den eneste jenta). Han er tidligere tyv som har forlatt forbryterbanen og som med urett er beskyldt for å ha stjålet et Fabergéegg til noen millioner. Jeg ga meg etter 109 sider men regner med at kidsa klarer brasene. Da gjenstår det å se om brettentusiastene vil sette seg ned med en bok på over 200 sider eller om de heller foretrekker å gå ut i vårværet og gjøre noen tricks på nærmeste ramp. Kan vel legge til at det også er et utall skateboard-uttrykk i boka så dette er sikkert kule saker.

Men CappelenDamm gir seg ikke med det. Her kommer enda en spenningsbok i den mangslungne EGO-serien. Falkemalteseren er selvfølgelig ordspill på filmklassikeren Malteserfalken. I boka finner vi også en litt skummel klubb som heter Casablanca, selvfølgelig tatt fra en annen filmklassiker. Sangerinnen Lauren Bacardi har fått navnet sitt fra den legendariske skuespillerinnen Lauren Bacall. Og jeg regner med at de som digger disse gamle filmklassikerne og ditto krimklassikere finner enda mer i denne boka. I sentrum for begivenhetene er Tim eller egentlig Herbert Diamond rundt 25 år, svært mislykket detektiv og ikke altfor glup, og lillebroren Nick som stadig redder broren ut av alle situasjoner. Boka har mer humor enn spenning og den ER virkelig morsom. Alle figurene, både skurker og politi er parodierte. Boka får meg til å tenke på de to klassiske svenske barnedetektivheltene Ture Sventon-bøkene og Agathon Sax. Kommer egentlig ikke på noen norske paralleller bortsett fra Trond Brænnes serie om blandingshundetektiven Bob som holder til på et forsoffent kontor på Grünerløkka. Men i motsetning til de ovenstående er det temmelig mye vold i Anthony Horowitz bok, flere blir drept. Og slikt fant man jo ikke i barnebøkene ”før i tiden”. Men ut fra den humoristiske rammen skulle man ikke tro at den skulle oppfattes særlig skremmende for dagens mediebarn. Boka kom ut første gang i 1986.

Det slo meg plutselig at mens det i 70-åra fantes desperat lite spenningsbøker for barn og ungdom – bortsett fra Hardyguttene og Frøken Detektiv, som altså Deichman ikke ville å ta i med en ildtang (MÅTTE jeg nå rippe opp i det igjen) – flommer det over med krim og spenning for den samme målgruppe i dag. Tor Edvin Dahl prøvde for resten å skrive en serie i 70 åra som han kalte Groruddalens Gribber. Serien hadde litt samfunnsvri (stavekontrollen protesterer nå altså men dere skjønner vel hva jeg mener) og var vel kanskje ikke så VELDIG vellykka. Mener å ha hørt at forfatteren heller ikke var så fornøyd med serien. Litt seinere kom jo Pelle og Proffen av Ingvar Ambjørnsen og de kommer jo stadig ut i nye opplag, over 20 år etter at den første boka Kjempene faller kom ut i 1987. Og nå er det altså mer enn nok barne- og ungdomskrim å velge mellom.

Og apropos Pelle og Proffen-serien, bakerst i Falkemalteseren står også Døden på Oslo S på lista over EGO-bøker. Så det ser ut som at denne boka skal komme ut på nytt. Og i tilfelle blir det for 5. gang. Den kom ut første gang i 1988, siste gang til nå i 2005. Hvordan vil dagens unge ta i mot en nåtidsskildring fra norsk hverdag i Oslo indre øst for 20 år siden? Plutselig ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg måtte løpe opp på Barnebokinstituttet igjen for å låne et eksemplar av Døden på Oslo S for å lese den en gang til, 20 år etter. Mer kommer! Edit 4 april : HER!

PS: Selvfølgelig løp jeg ikke opp til Barnebokinstituttet. Jeg tok heisen, de holder tross alt til i 6 etasje.